LB-1994-2836
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-21 |
| Publisert: | LB-1994-02836 |
| Stikkord: | Åndsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-09541 A/66 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-02836 A. |
| Parter: | Ankende part: Beloit Corporation v/Patentkontoret Curo AS (Prosessfullmektig: Advokat Leif Holm). Motpart: Staten v/Nærings- og energidepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Hanne Harlem). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø, formann, Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen, Ekstraordinær lagdommer Per Hauge |
| Lovhenvisninger: | Patentloven (1967) §28, §31, §72, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder oversittelse av frist for inngivelse av patentsøknad.
Selskapet Beloit Corporation (heretter kalt Beloit) sendte internasjonal patentsøknad på en oppfinnelse i USA 6. juli 1989. Beloits norske patentfullmektig, Patentkontoret Curo AS, Lundamo, (heretter kalt Curo) sendte 7. januar 1992 til Styret for det industrielle rettsvern en begjæring om norsk videreføring av den internasjonale patentsøknad. Samtidig ble det begjært oppreisning for oversittelse av den 30 måneders frist som er fastsatt i patentloven §31 annet ledd. Nevnte frist utløp dagen før, den 6. januar 1992.Juridisk avdeling i Styret for det industrielle rettsvern avslo begjæringen om oppreisning 30. april 1992. Etter klage stadfestet Styret for det industrielle rettsvern, Annen avdeling, avslaget den 27. september 1993.
Ved stevning til Oslo byrett av 24. november 1993 reiste Curo i eget navn sak mot Styret for det industrielle rettsvern og krevet beslutningen i Patentstyrets Annen avdeling kjent ugyldig. Etter at Regjeringsadvokaten hadde anført at rett saksøkt var staten v/Nærings- og energidepartementet og gjort gjeldende at Curo ikke hadde selvstendig rettslig interesse, endret saksøkerens prosessfullmektig betegnelsen av saksøkeren til Beloit Corporation, USA, v/Patentkontoret Curo AS, og som saksøkt ble angitt staten v/Nærings- og energidepartementet.
Oslo byrett avsa 7. oktober 1994 dom med slik domsslutning:
Staten v/Nærings- og energidepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger med kr. 12.000,00 -kronertolvtusen- som betales innen 2 -to- uker fra dommens forkynning.
Beloit Corporation v/Patentkontoret Curo AS har i rett tid påanket byrettens dom. Staten har tatt til motmæle.
Den ankende part, Beloit Corporation v/Patentkontoret Curo AS, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Avgjørelsen i Patentstyret, Annen avdeling av 27. september 93 kjennes ugyldig.
2. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Staten v/Nærings- og energidepartementet, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom av 7. oktober 1994 stadfestes.
2. Staten v/Nærings- og energidepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo 15. februar 1996. Det ble avhørt fire vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.
Den ankende part har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:
Curo har godtgjort å ha utvist all den omhu som med rimelighet kan kreves. Curos rutiner var tilstrekkelig gode til at fristoversittelse normalt ble unngått. Det var forsvarlig å overlate fristovervåkningen til kontorpersonalet. Rutinene var innholdsmessig forsvarlige og kjent av de ansatte. De var innarbeidet gjennom mange år, slik at skriftlig instruks ikke var nødvendig.
Det skyldtes en enkeltstående unnskyldelig glipp av en underordnet funksjonær at den søknad saken gjelder, ikke ble innsendt i rett tid.
Det er praksis i Patentstyret for å gi oppreisning når fristoversittelsen skyldes rent glipp fra underordnet personale.
Det må vektlegges at den aktuelle fristoversittelse var på kun én dag, og at det vil virke svært urimelig om en så kort fristoversittelse skal få så stor virkning som et avslag på patentsøknaden innebærer. Det urimelige fremstår med ytterligere tydelighet på bakgrunn av at hvis Curo bare hadde innbetalt avgiftene dagen før, kunne man ha ventet to måneder med å sende inn oversettelsen av den amerikanske patentsøknad, jf patentloven §31 tredje ledd.Ankemotparten har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:
Fristreglene i patentretten er strenge i sin utforming, og de praktiseres strengt. De er begrunnet med at patentsøkere som får sine søknader innvilget, får en enerett til å utnytte en oppfinnelse for et forholdsvis langt tidsrom, mens konkurrenter pålegges en tilsvarende begrensning. Adgangen til å gi oppreisning må derfor også praktiseres strengt. Skyldes fristoversittelsen mangelfulle rutiner hos søkeren, er det ikke grunnlag for å gi oppreisning.
I det aktuelle tilfelle har Curo ikke godtgjort at man hadde gode nok rutiner for fristovervåkning. Muligheten av en funksjonærs sykefravær må det tas hensyn til ved rutineopplegget, og hvis slikt sykefravær forårsaker fristoversittelse, er ikke dét noe grunnlag for oppreisning. De beskrivelser som er gitt på forskjellige stadier av saken, etterlater inntrykk av uklare rutiner. Curo har ikke godtgjort at rutinene var så strukturerte som de ble fremstilt for lagmannsretten, og følgelig heller ikke at Curo har utvist all den omhu som med rimelighet kan kreves.
Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten og skal bemerke:
Den avgjørelse som ble truffet i Patentstyrets Annen avdeling, er en lovbunden avgjørelse, som kan prøves fullt ut av domstolene. Dette innebærer i prinsippet den samme prøvelseskompetanse som ble lagt til grunn for saker om ugyldighet av patent i Høyesteretts avgjørelse i Swingballdommen, Rt-1975-603. I Swingballdommen ble det imidlertid understreket (side 606) "at det er all grunn for domstolene til å vise tilbakeholdenhet med å fravike Patentstyrets avgjørelser i betraktning av den spesielle sakkunnskap og det brede erfaringsgrunnlag som Styret sitter inne med". De hensyn som ligger til grunn for uttalelsen, kan ikke ha samme vekt i saken her, hvor avgjørelsestemaet er lettere tilgjengelig for domstolene, og hvor spørsmålets rettslige preg er sterkere, jf Høyesteretts dom i sak lnr 167B/1995 av 14. desember 1995.
Lagmannsretten viser også til følgende uttalelse av Høyesterett i Rt-1995-1427 (på side 1433):
Det er i dag et alminnelig prinsipp i forvaltningsretten at domstolene kan prøve ikke bare lovtolkingen, men også subsumsjonen ved anvendelsen av lover som gjør inngrep overfor den enkelte. Dette anses som en viktig del av rettssikkerheten. Selv om det er unntak fra denne hovedregel, må de særskilt begrunnes. ...
Etter patentloven §28 menes det med "internasjonal patentsøknad" en søknad inngitt i henhold til konvensjonen om patentsamarbeid vedtatt i Washington 19. juni 1970 (samarbeidskonvensjonen). Internasjonale patentsøknader inngis til nasjonale patentmyndigheter eller internasjonale organisasjoner som i henhold til samarbeidskonvensjonen er berettiget til å motta slike. Videre følger det av §31 at hvis en søker vil videreføre en internasjo nal patentsøknad i Norge, skal han inngi til Styret for det Industrielle Rettsvern (Patentstyret) en oversettelse av den internasjonale patentsøknad til norsk og betale en fastsatt avgift. Fristen for denne inngivelse er 30 måneder fra den internasjonale inngivelsesdag eller, hvis prioritet er begjært, fra den dag som prioritet er begjært fra. Denne frist gjelder for det tilfelle at søkeren har begjært at den internasjonale søknad skal underkastes internasjonal forberedende patenterbarhetsprøvning.
Det er karakteristisk for patentlovgivningen at det er mange frister å overholde og at fristreglene praktiseres strengt av patentmyndighetene. Dette begrunnes med at innvilgelse av patent gir patenthaveren en ekslusiv rett for en lang periode til å utnytte sin oppfinnelse samtidig som hans konkurrenter undergis en tilsvarende begrensning.
Fristreglenes strenghet er imidlertid ikke unntaksfri. Etter patentloven §72 skal en patentsøker som har oversittet en frist som er fastsatt i patentloven, på begjæring gis oppreisning. Betingelsene for å få oppreisning er for det første at patentsøkeren har lidt rettstap på grunn av oversittelsen, og dessuten at patentsøkeren godtgjør at han eller hans fullmektig har utvist all den omhu som med rimelighet kan kreves.
Bestemmelsen ble gitt ved endringslov av 8. juni 1979 nr. 35 for å bringe norsk patentlovgivning på linje med den europeiske patentkonvensjons artikkel 122. Tidligere var det ingen generell oppreisningsregel i patentloven, bare en spesiell bestemmelse for det tilfelle at årsavgift ikke ble betalt rettidig.
Forarbeidene til den generelle bestemmelse (NOU 1976: 49 og Ot.prp.nr.32 (1978-79)) viser at man hadde betenkeligheter mot å innføre en generell oppreisningsregel, men at man fant at det forelå et reelt behov for en slik regel. I NOU 1976: 49 heter det imidlertid på side 131 flg.: ... De betenkeligheter som kan anføres mot innføring av en alminnelig oppreisningsadgang, tilsier imidlertid at vilkårene for oppreisning gjøres temmelig strenge. Et tilsvarende syn ble lagt til grunn under forarbeidet til den europeiske patentkonvensjon, og det var således på den diplomatiske konferanse i München enighet om at artikkel 122 måtte gis en restriktiv tolking. Det samme må gjelde de bestemmelser som nå foreslås innført i norsk patentlovgivning.
I
Ot.prp.nr.32 (1978-79) understreker departementet på side 41 ... at spørsmålet om oppreisning skal gis, skal avgjøres etter en streng aktsomhetsnorm.
Bestemmelsen er kommentert blant annet i Mogens Koktvedgaard og Lise Østerborg: Patentloven 2. rev. utgave (1979) side 322 flg., og det heter der blant annet: ... Ved bedømmelsen skal der udvises en vis strenghed, således at bestemmelsens karakter af undtagelse ikke elimineres. Der skal foreligge hindringer af en sådan art, som den pågældende ikke burde have forudset, eller som patentmyndigheden i øvrigt finder udgør tvingende grund til, at en frist ikke er overholdt. Denne strenge fortolkning af §72 er også et udtryk for harmonisering med EPK art. 122, der ifølge udtalelserne ved dens vedtagelse på Münchenkonferencen ligeledes skal fortolkes restriktivt. ...
Den fornødne omhu kan ikke antages at foreligge, hvor ansøgeren har noteret fristudløbsdatoen på et forkert sted i sin kalender, eller hvor han har taget fejl af, hvor lang tid et brev eller en betalingsoverførsel normalt vil tage. Det samme må gælde, hvis han har forlagt en skrivelse fra patentmyndigheden. ....
Ofte har en patentansøger andre til at forestå brevvekslingen med patentmyndigheden; det være sig hans eget personale eller en patentagent og dennes personale. Er fejlen begået af ansøgerens eget personale, må forholdet normalt behand les, som om fejlen var begået af ansøgeren selv. Har han udvist den fornødne omhu ved at overlade arbejdet til en tilstrækkeligt kvalificeret person, som har fået de fornødne instrukser, og som er underkastet tilstrækkelig kontroll, vil han dog antageligvis - alt efter de nærmere omstændigheder - kunne opfylde betingelserne i §72.
Det udtales i Bem-78 sp. 2044, at adgangen til genoprettelse også skal gælde, hvis det er ansøgerens fuldmægtig, der har overskredet en frist. Har fuldmægtigen derimod udvist forsømmelighet, kan ansøgeren ikke påberåbe sig, at han ikke selv har været forsømmelig, men har udvist fornøden omhu i forhold til fuldmægtigen.
Under ankeforhandlingen ble det opplyst at det siden lovbestemmelsen ble innført, var innkommet ca 80 begjæringer om oppreis ning og at noe over 20 % av disse var blitt gitt medhold. Det er blitt lagt vekt på harmonisering med praksis i de øvrige nordiske land, hvilket på et tidspunkt førte til at norske myndigheter begynte å føre en noe mer lempelig praksis. Mange av avgjørelsene er publisert i referatform i tidsskriftet Nordisk Immateriellt Rättsskydd (NIR).
Patentstyret har sondret mellom på den ene side tilfelle hvor feilen har vært forårsaket av unnskyldelig glipp fra en underordnet funksjonær i strid med gitte instrukser eller utenforliggende omstendigheter som svikt i postgangen, og på den annen side feil forårsaket av mangelfulle rutiner eller systemer hos søkeren eller hans fullmektig. Ved den sistnevnte gruppe av feil er oppreisning blitt avslått.
På bakgrunn av bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at Curo 14. november 1991 mottok en ekspedisjon med dokumenter fra Beloit i forbindelse med at Beloit ønsket videreføring i Norge av sin internasjonale patentsøknad PCT/US89/01901, som hadde prioritet fra en amerikansk søknad av 6. juli 1989.
Etter mottagelsen av dokumentene noterte en av Curos sekretærer på siden for 18. desember 1991 i kontorets forfallsbok for frister i patentsøknadssaker at frist for inngivelse av de nødvendige dokumenter i saken var 6. januar 1992. Deretter ble saksdokumentene lagt i kontorets safe. Der ble de liggende til tirsdag 7. januar 1992, dagen etter fristens utløp.
Den saksbehandler som skulle behandle saken, ble 7. januar 1992 kjent med at fristen var oversittet og sendte samme dag pr. telefax til Patentstyret begjæring om oppreisning i medhold av patentloven §72. Samtidig ble avgifter for oppreisningsbegjærin gen og for søknaden innsendt.
Under ankeforhandlingen ble Curos fastlagte rutiner for fristovervåkning og hvilke feil som var årsak til fristoversittelsen, belyst ved dokumentasjon av forskjellige skriv, som inneholdt flere innbyrdes avvikende versjoner av rutinebeskrivelsen.
Den første versjon fremgår av oppreisningsbegjæringen hvor det blant annet ble anført:
Blant annet i forbindelse med inngivelse av nye søknader fører vi frister manuelt i bøker som dekker et helt kalenderår. I forbindelse med årsskiftet blir det naturligvis foretatt fristføring inn i det nye året i egne bøker.
Da den aktuelle fristen forfalt var vår assistent som betjener fristene for norske patentsøknader syk, hvorved tilstedeværende personale tok over overvåkningen av frister. Det som skjedde i dette spesielle tilfellet var at den aktuelle søknaden ankom vårt kontor på et relativt tidlig tidspunkt, hvorved fristene ble ført i den gamle fristboken for 1991. Denne fristen ble imidlertid ikke ført over i den nye fristboken før årsskiftet, slik at det tilstedeværende personale overså denne, siden fristovervåkningen ble foretatt ut fra den nye fristboken for 1992.
Vi er av den oppfatning at det her eksisterer et klart grunnlag for oppreisning da vårt tilstedeværende personale helt korrekt har foretatt en overvåkning ut fra den fristboken som etter all sannynlighet måtte anses for å være gjeldende.
Begjæringen ble 30. april 1992 avslått av Juridisk avdeling i Patentstyret som første instans.
Avslaget ble påklaget til Styrets Annen avdeling 10. september 1992.
Klagen inneholdt en noe annen versjon av rutinebeskrivelsen, og det het blant annet:
Vår medarbeider (A) som passer fristene for inngivelse av nye norske søknader hadde ført fristen, 6/1-92, i fristboka for 1991. Slike frister ble i henhold til praksis ført omlag ei uke før virkelig forfallsdato.
Den virkelige fristen ble, i strid med instruks, ikke ført i den nye fristboka for 1992. Dette er de egentlige årsakene til at fristen ikke ble ført i 1992-boka, og ikke søknadens tidlige ankomst og manglende fristbok for 1992, som det feilaktig kan forstås fra vårt brev av 7. januar 1992 til Styrets Juridiske avdeling.
Da den aktuelle medarbeider (A) var syk f.o.m. årsskiftet t.o.m. forfallsdagen 6 januar 1992, overtok tilstedeværende kontorassistent (B) fristovervåkingen inntil (A) kom tilbake på jobb, dvs. i dagene 3, 4 og 6 januar. Førstnevnte medarbeider (A) var i arbeid inntil julaften og i romjula, og eventuelle frister umiddelbart inne i det nye året skulle derfor vært fanget opp etter ordinær praksis. I dette tilfellet var akkurat denne fristen som kjent ikke ført opp i 1992-boka, og tilstedeværende kontorassistent (B) handlet derfor i god tro da hun kun overvåket 1992-boka; (A) hadde vært tilstede ut 1991 og hadde etter (B)'s oppfatning presumtivt utført det som etter fristboka skulle følges opp, og (B) overvåket derfor frister ut fra 1992-boka. Dersom den virkelige fristen hadde vært ført korrekt ville fristen etter all sannsynlighet blitt overholdt.
Feilen ble som nevnt oppdaget dagen etter da (A) kom tilbake på jobb, og hun om morgenen fant de aktuelle søknadsdokumentene i safen.
I stevningen til Oslo byrett av 24. november 1992 fremkom den tredje versjon av rutinebeskrivelsene. Der het det blant annet:
Feilen skyldes at den ansatte, som hadde ansvar for å føre frister over fra fristbok for 1991 til fristbok for 1992, ikke hadde gjort dette før årsskiftet.
Dette var i strid med instruks.
Rutine for registrering og oppfølging av frister, som alle enten praktiserte eller var kjent med, var som følger:
Alle frister ble ført i en forfallsbok med oppfølgingsdato omlag 1 uke før faktisk forfallsdato. Det ble ikke ført noen frist ved faktisk forfall. Ved oppfølging av frister ble det i fristboka lagt inn et bokmerke for den eldste fristen som fremdeles ikke var effektuert (f.eks. inngivelse av søknad eller besvarelse). Fristboka ble hver dag gjennomgått fra og med den dato bokmerket var satt inn. Fristene ble fulgt opp helt inntil den aktuelle sak lå klar for effektuering ut av huset, hvoretter fristen ble strøket. Parallelt ble det ført en månedsvis oversikt på et tekstbehandlingsdokument. Ved årsskiftet eksisterte det fysisk sett to fristbøker. Begge bøkene ble håndtert som en fristbok, d.v.s. at begge bøkene ble brukt til fristføring og oppfølging, hvoretter den eldste boka ble tatt ut av systemet når alle fristene var effektuert eller fulgt opp på annet vis. Det kan legges til at begge fristbøkene i slike tilfeller ble oppbevart sammen med en strikk rundt. Dersom noen ble syk, skulle tilstedeværende kontorpersonale følge opp fristene til den som var borte, noe som ikke skulle volde problemer da alle var kjent med gjeldende rutine. Dersom nye søknader skulle oversettes til norsk før inngivelse, skulle saksdokumentene i rimelig tid legges fram for den aktuelle saksbehandler. ... Da den aktuelle fristen som kjent ikke var ført opp i fristboka for 1992, noe som heller ikke var rutine, ble fristen oversittet.
Under ankeforhandlingen fremkom en fjerde versjon av rutinebeskrivelsen gjennom forklaringene fra Curos vitner.
Curo hadde ikke nedfelt sine rutiner i skriftlige instrukser eller andre skriftstykker som beskrev rutinene. De aktuelle sekretærer forklarte at de hadde blitt opplært i saksbehandlingsreglene av andre funksjonærer med erfaring og av sjefen.
Det fremgikk av vitneforklaringene at ved mottagelsen av en ny sak skulle sekretæren notere forfallsfristen i fristboken ca én uke før fristdatoen og deretter levere saken til saksbehandler til gjennomsyn. Saksbehandler skulle så returnere den til sekre tæren som skulle legge den i safen til den dato som var notert i forfallsboken. På nevnte dato skulle sekretæren hente saken ut av safen igjen og gi den til saksbehandleren for behandling. Deretter skulle sekretæren passe på at det nødvendige ble gjort innen fristutløpet. Det var noe forskjellig oppfatning blant vitnene om sekretæren daglig skulle konferere med saksbehandleren om saken, eller om hun skulle vente til det var 2 - 3 dager igjen av fristen før hun skulle kontrollere fremdriften. Såsnart saksbehandleren avsluttet sitt arbeide, skulle sekretæren sørge for utekspedering av saken og stryke den i forfallsboken. I forfallsboken skulle det være et bokmerke i form av en binders som til enhver tid skulle stå på det eldste fristnotat for saker som ikke var utekspedert. Hver dag skulle sekretæren gå gjennom fristboken fra bindersen og fremover til dagens dato og holde oversikt over saker hvor fristutløp nærmet seg. Når alle saker på et datooppslag i forfallsboken var utekspedert, kunne bindersen flyttes fremover i boken til neste dato hvor det var notert en frist for en sak som ikke var utekspedert.
Når det gjelder den aktuelle sak, legger lagmannsretten til grunn at de følgende feil ble gjort:
Da saken kom inn 14. november 1991, ble den ikke lagt til saksbehandler til gjennomsyn. Den ble brakt direkte til safen etterat fristutløpsdatoen, 6. januar 1992, var blitt notert på 18. desember 1991. Det er opplyst at fristutløpet ble notert såvidt lenge før selve utløpsdatoen på grunn av mulig avvikling av ferie- og fridager i forbindelse med jule- og nyttårshelgen.
Neste feil var at på den 18. desember 1991 ble saken ikke hentet ut fra safen og levert til saksbehandleren. Den ble tvertimot liggende i safen helt til dagen etter fristutløpet, det vil si til tirsdag 7. januar 1992.
Dernest ble det ikke fra sekretærens side foretatt noen oppfølging av den noterte frist hverken på den 19. desember 1991 eller på noen av de deretter følgende arbeidsdager frem til 31. desember 1991.
Torsdag 2. januar, fredag 3. januar og mandag 6. januar 1992 var så den sekretær som hadde ansvar for den aktuelle fristbok, fraværende fra kontoret på grunn av sykdom, og en annen sekretær måtte overta som vikar. Den vikarierende sekretær forklarte at hun var kjent med at man skulle kontrollere alle saker som lå etter bindersbokmerket i fristboken, men hun unnlot å kontrollere om det var noen gjenværende ikkeekspederte saker i 1991-boken. Hun nøyde seg med å følge opp det som var innført i 1992-boken.
Det var først da den sekretær som var ansvarlig for den aktuelle fristbok, kom tilbake på arbeidet tirsdag den 7. januar 1992, det ble oppdaget at Beloitsaken, som var notert på 18. desember 1991 med fristutløp 6. januar 1992, ikke var ferdigbehandlet og utekspedert.
De ulike versjoner av beskrivelsen som er gitt på forskjellige stadier av saken, avdekker etter lagmannsrettens oppfatning at det må ha rådet uklarhet innen Curos organisasjon om hva de enkelte funksjonærer skulle gjøre. Den faktumbeskrivelse som Patentstyrets Annen avdeling har lagt til grunn, kan således like gjerne ha vært den som har vært mest i overensstemmelse med hvordan sakene ble håndtert hos Curo. Hadde rutinene vært så klare og strukturerte som de ble fremstilt for lagmannsretten, er det vanskelig å forstå hvordan feil av den type som oppsto, kunne bli gjort.
På bakgrunn av alle de versjoner som Curo har gitt om hvilke rutiner som skulle følges, har lagmannsretten det inntrykk at rutinene må karakteriseres som uklare. Det ses således ikke å foreligge grunnlag for å karakterisere den oppståtte feil som en unnskyldelig glipp begått av en underordnet funksjonær i strid med en gitt instruks, hvilket etter Patentstyrets praksis kunne være grunnlag for å gi oppreisning etter patentloven §72.
Lagmannsretten har således ikke funnet at Curo har godtgjort etter de krav patentloven §72 stiller, at man har utvist all den omhu som med rimelighet kan kreves av en profesjonell patentfullmektig.
Curo har anført at det må tillegges spesiell vekt at i saken her har patentsøkerens fullmektig bare oversittet fristen med én dag. Lagmannsretten kan ikke se at dette har noen vekt på bakgrunn av det som er kommet frem om mangelfulle rutiner hos Curo, og det som ovenfor er nevnt om det strenge fristregime i patentvesenet.
Etter dette må byrettens dom bli å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte statens saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten. I henhold til omkostningsoppgave fra statens prosessfullmektig utgjør omkostningene kr 14000,-, som i sin helhet er salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Beloit Corpo ration v/Patentkontoret Curo AS til staten v/Nærings- og energidepartementet 14.000,- -fjortentusen- kroner innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av dommen.