LB-1994-2841
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-16 |
| Publisert: | LB-1994-02841 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-09484 A/19 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-02841 A. |
| Parter: | Ankende part: Den norske Bank ASA (Prosessfullmektig: Advokat Siv Bergit Pedersen, Oslo). Motpart: S A Svendsen AS, dets konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Morten Haugen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard, formann, Lagdommer Øystein Hermansen, Ekstraord. lagdommer Odd Emil Blomdal |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §5-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §5-5, §5-7, §5-9, §8-1 |
Dom:
Saken gjelder omstøtelse i konkurs.
Svendsen AS - senere kalt Svendsen - ble stiftet i 1984, og hadde som formål blant annet å drive import og eksport av stål og metaller, samt handels- og tjenesteyting. Selskapet inngikk i 1988 kassekredittkontrakt med Bergen Bank AS, som senere er blitt del av Den norske Bank ASA, heretter kalt DnB. Kredittrammen var på kr 750000.
Den 29 juni 1993 tok Svendsen kontakt med DnB og meddelte at selskapets danske morselskap var i store økonomiske vansker, og hadde innstilt sine betalinger. Svendsen ba om at kassekredittkontoen i DnB ble sperret, inntil situasjonen ble avklart. Senere samme dag ba Svendsen om at kontoen igjen skulle åpnes, men banken valgte å holde kontoen fortsatt sperret.
I ekstraordinært styremøte den påfølgende dag besluttet Svendsen betalingsstopp, og sperring av alle konti. Melding ble sendt kreditorene, herunder DnB. Banken vedtok så den 6 juli 1993 å si opp selskapets engasjement med banken, med øyeblikkelig virkning.
Konkurs ble åpnet i boet til Svendsen den 12 juli 1993, på grunnlag av oppbudsbegjæring av samme dato.
Kassekredittkontoen hadde på oppsigelsestidspunktet en saldo på kr 625976,23, i bankens favør. Fra kontoen ble sperret den 29 juni og fram til konkursåpningstidspunktet kom det tilsammen 16 innbetalinger på kontoen fra Svendsens kunder, med i alt kr 219431,99. Av dette beløp ble kr 91222,45 kreditert kontoen før oppsigelsen den 6 juli. Konkursboet krevde utbetalt det beløp som var inngått på kassekredittkontoen etter at kontoen ble sperret, og fram til konkursåpningen. DnB motsatte seg dette. Boet tok den 23 november 1993 ut stevning mot banken for Oslo byrett, med påstand om at banken skulle dømmes til å betale det omtvistede beløp.
Byretten avsa dom den 28 august 1994, med slik domsslutning:
1. Den norske Bank AS dømmes til å betale til S.A. Svendsen AS, dets konkursbo kr 219431,99 - kronertohundreognittentusenfirehundreogtrettien 99/100 - med tillegg av 18 - atten - % p.a. rente fra 28. august 93 til 31. desember 93 og deretter 12 - tolv - % p.a. rente til betaling skjer.
2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Sakens nærmere enkelheter framgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
DnB har påanket byrettens dom til lagmannsretten. Konkursboet har tatt til gjenmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 6 februar 1996. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. Det ble ikke ført vitner. Dokumentasjonen framgår av rettsboken.
DnB la ned denne påstand:
1. Den norske Bank ASA frifinnes.
2. Den norske Bank ASA tilkjennes sakens omkostninger både for byretten og lagmannsretten.
Konkursboet la ned denne endelige påstand:
1. Byrettens dom, slutningens punkt 1, stadfestes.
2. Den norske Bank ASA dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten til S.A. Svendsen AS, dets konkursbo.
Den ankende part, Den norske Bank ASA har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Banken har ikke foretatt noen ordinær motregning. Betalingene som innkom fra Svendsens kunder var vanlige oppgjør, som i henhold til forutsetningen mellom partene i kassekredittkontrakten skulle gå til nedregulering av saldoen. I henhold til lojalitetsplikten som gjelder i kontraktsforhold, var det en forutsetning at hovedtyngden av betalingene til og fra Svendsen skulle gå over kassekredittkontoen, og at innkomne beløp skulle gå til slik nedregulering. Dette må også gjelde i en oppsigelsessituasjon. At selskapet meddelte banken om de økonomiske problemene og at partene gikk til det skritt å sperre kontoen kan ikke være avgjørende i denne sammenheng.Det er ikke rettslig grunnlag for å kreve omstøtelse, selv om bankens handlemåte skulle betraktes som motregning. Etter dekningsloven §5-6 annet ledd er det en forutsetning for omstøtelse at motregning under bobehandlingen ville vært utelukket etter §8-1 annet ledd. Sistnevnte bestemmelse hindrer ikke motregning her, idet det ikke er noe ved fordringens "beskaffenhet" som utelukker motregning i solvenstilfelle. Det vises særlig til at ordningen med nedregulering av gjelden ved innbetalinger fra debitors kunder er det typiske ved kassekredittkontrakten.
Banken er uenig med konkursboet i at DnB her skal ha lagt beslag på Svendsens betalingskanal. En forutsetning med kassekredittkontoen er nettopp at det skal skje en nedregulering av gjelden ved innbetalingene på kontoen. Når kontrakten sies opp, fører det til forfall av gjelden, med plikt for debitor til å gjøre opp.
Det er heller ikke grunnlag for omstøtelse med hjemmel i dekningsloven §5-5. Et vilkår for å anvende denne bestemmelse, er at beløpene betydelig må ha forringet debitors betalingsevne. Vurderingen må skje i forhold til debitors totale omsetning og aktiva på det aktuelle tidspunkt. Innbetalingene er her hver for seg beskjedne beløp. Selv om man skulle se de 16 innbetalingene samlet, vil beløpet ikke være stort nok for omstøtelse etter §5-5. Det vises til at beløpet tilsvarer ca 10 % av bomassen.
Et siktemål med bestemmelsen i §5-5 om ekstraordinær betaling er at omstøtelsesregelen skal være rettsteknisk enkel å praktisere, jf Mads Henry Andenæs: Konkurs (1993) 207. Man skal enkelt kunne vurdere betalingen i forhold til hva som er normalsituasjonen. Den type innbetalinger som her er skjedd, er normale, forfalte betalinger fra bedriftens forretningsforbindelser, og kan ikke omstøtes. Som støtte for dette standpunkt vises også til Eidsivating lagmannsretts dom av 15 januar 1993 i Mosstecsaken(sak 92-02392 A).
Det er mulig at Svendsen trodde betalingsstoppen medførte at innbetalingene på kontoen etter dette tidspunkt ville tilfalle kreditorfellesskapet. Uten særskilt avtale mellom kunden og banken kan en slik oppfatning hos den ene part ikke være avgjørende for saken. Noen avtale om denne løsning foreligger ikke.
Det er ikke grunnlag for omstøtelse etter den subjektive omstøtelsesregel, dekningsloven §5-9. Banken øvet ikke påtrykk på debitor for å få innbetalingene. Det var kun ordinære betalinger i henhold til avtale mellom Svendsen og selskapets kunder. I den aktuelle periode kom det for øvrig inn mindre beløp på kontoen enn det som var normalt i driftsperioder av tilsvarende lengde. Det foreligger ingen utilbørlig begunstigelse av banken.Ankemotparten, S A Svendsen AS, dets konkursbo, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Kassekredittkontrakten bortfalt ved sperringen av kontoen, og kontrakten kunne på denne bakgrunn ikke gi banken rett til å avregne mot gjelden de beløp som etter dette tidspunkt innkom på kontoen. Bankens avregning er et klart tilfelle av motregning, som manglet hjemmel og må omstøtes etter dekningsloven §5-6 annet ledd.
Konkursboet slutter seg i hovedtrekk til byrettens begrunnelse. Imidlertid var motregningen et inngrep i Svendsens betalingskanal, og denne omstendighet er i seg selv tilstrekkelig grunn for å omstøte disposisjonen.
Som støtte for sitt standpunkt har boet blant annet vist til uttalelser i Bobyggsaken, Rt-1992-1474, til Eidsivating lagmannsretts dom inntatt i RG-1988-1045 og til Eidsivating lagmannsretts dom av 16 august 1993 i sak 92-12378 A (Aristokratsaken). Mosstecsaken, som DnB har vist til, er ikke sammenlignbar.
Verken Svendsen eller kundene som betalte inn de omtvistede beløp hadde til hensikt å tilgodese banken. Det var praktiske årsaker som gjorde at midlene gikk inn på kontoen, og det vil bety en tilfeldig fordel for DnB - på bekostning av de øvrige kreditorer - om banken skulle beholde midlene.
Også andre hensyn kan trekkes inn ved avgjørelsen av om motregningen var berettiget. Banken hadde mulighet for å sikre seg på annen måte, for eksempel gjennom factoringpant. Sikkerhetshensynet tilsier således ikke at banken her skal vinne fram. Likviditetshensynet taler mot å tillate motregning, idet aksept av motregning i slike tilfeller kan bety at resultatet blir konkurs der det kunne vært unngått. Motregning kan også sammenlignes med pant for eldre gjeld, som kan omstøtes etter dekningsloven §5-7. Det framholdes videre at rettsutviklingen viser en stadig mer restriktiv holdning til motregningsretten.
Subsidiært må omstøtelse skje etter reglene om ekstraordinær betaling, dekningsloven §5-5, eventuelt etter den subjektive omstøtelsesregel i §5-9.
Vilkåret etter §5-5 om at beløpet vesentlig har forringet debitors betalingsevne er oppfylt. Ved denne vurderingen kan man ikke bare se på forholdet mellom det aktuelle beløp og selskapets totale verdier, men også ta hensyn til innvirkningen på selskapets likviditet. Den omstendighet at banken la beslag på midlene etter at kontoen var sperret, gjorde at betalingen ikke framtrådte som ordinær, jf §5-5 første ledd.
De samme forhold som gjør betalingen ekstraordinær, innebærer også en utilbørlig begunstigelse av banken i forhold til de øvrige kreditorer. Banken kjente til debitors vanskelige økonomiske stilling og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig, jf §5-9.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og skal bemerke:
Dekningsloven §5-6 annet ledd bestemmer at motregning med en fordring på debitor kan omstøtes når den er skjedd senere enn tre måneder før fristdagen, eller på et tidspunkt da kreditor visste eller burde vite at debitor var insolvent, og motregning under bobehandlingen ville være utelukket etter §8-1 annet ledd. Etter sistnevnte bestemmelse kan motregning ikke skje dersom motregning på grunn av "fordringens beskaffenhet" ville være utelukket selv om skyldneren var solvent.
Det typiske ved kassekreditt i forretningsforhold som her, er at det jevnlig skjer inn- og utbetalinger på kontoen, og at innbetalingene går til nedregulering av gjelden til banken. Under forutsetning av at man ligger innenfor den bevilgede kredittramme, kan så lånet trekkes opp igjen uten nytt samtykke fra banken. Dette var også situasjonen med hensyn til Svendsens kassekredittkonto fram til kontoen ble sperret den 29 juni 1993. Etter det opplyste ble kontoen nyttet som driftskonto for selskapet, og som eneste betalingskanal for selskapet og forretningsforbindelsene. På sperringstidspunktet var den bevilgede kreditt på kr 750000 ikke fullt utnyttet.
Kassekredittkontrakten punkt 10 fastsatte at gjelden under gitte omstendigheter kunne bringes til opphør av banken med øyeblikkelig virkning og slik at videre utbetalinger ble stanset. Etter punkt 10 annet avsnitt gjaldt dette blant annet hvis kundens formuesforhold, etter bankens skjønn, ble svekket i vesentlig grad. Det er enighet mellom partene at situasjonen på sperringstidspunktet var slik at banken hadde rett til å si opp eller heve kontrakten etter denne bestemmelse.
Noen slik formell oppsigelse skjedde først ved bankens brev av 6 juli 1993. Realiteten var imidlertid at kassekreditt- kontrakten opphørte fra sperringstidspunket. Den rett selskapet i henhold til kontrakten hadde til å utnytte den bevilgede kreditt, bortfalt fra og med denne dato. Dette skjedde i forståelse mellom selskapet og banken. DnB var her også selv aktiv, ved at banken opprettholdt sperringen når selskapet ville oppheve sin først selvpålagte sperring, og senere gjorde forsøk på å trekke på kontoen.
Som en konsekvens av at kontraktsforholdet ble brudt ved sperringen, gjaldt ikke lenger den tidligere forutsetning mellom partene om hvordan innbetalingene på kontoen normalt skulle nyttes. Forutsetningen om løpende motregning var således bortfalt. Den nedregulering av bankens gjeld som skjedde på grunnlag av de 16 innbetalingene på kontoen fram til konkursåpningstidspunktet, var i realiteten et tilfelle av tvungen motregning fra bankens side. Selskapet på sin side ønsket at innbetalingene skulle komme kreditorfellesskapet til gode. Av praktiske årsaker var det umulig å kanalisere betalingene fra Svendsens kunder til andre konti.
Lagmannsretten er enig i konkursboets prinsipale syn om at motregningen må omstøtes etter dekningsloven §5-6 annet ledd, jf §8-1 annet ledd, og at det sentrale forhold som gjør motregningen uberettiget er inngrepet i selskapets betalingskanal.
Det var Svendsens og bankens forutsetning at kontoen skulle brukes til formidling av betalingene i selskapets virksomhet. For Svendsens kunder var innbetaling på denne konto den anviste måte å foreta oppgjør på. Kontoen fortsatte å fungere som betalingskanal etter sperringstidspunktet. I realiteten hadde kontoen karakter av en ordinær betalingsformidlings- konto.Etter gjeldende rett er banken avskåret fra å motregne ved de typiske betalingsformidlingskonti tilhørende næringsdrivende. Det vises til førstvoterendes uttalelser i Bobyggsaken, Rt-1992-1474 (s 1479), som fikk støtte av to andre dommere. Høyesteretts mindretall mente at motregning måtte være avskåret også i tilfeller der det ikke dreier seg om noen typisk betalingsformidlingskonto. Lagmannsretten viser for øvrig til Thor Falkangers artikkel i Lov og Rett 1993 406 flg, der det på side 414 er uttalt:
Utgangspunktet må formodentlig tas i de vilkår som gjelder for kontoen. Må den på dette grunnlag karakteriseres som en typisk betalingsformidlingskonto, vil antagelig bankens motregningsrett være avskåret uten hensyn til de motiver kontoinnehaveren hadde for opprettelsen av kontoen og uten hensyn til om han faktisk har utnyttet kontoen som betalingsformidlingskonto. En gammeldags foliokonto og en typisk kassekredittkonto turde være typiske eksempler på betalingskonti.
På denne bakgrunn må bankens motregning overfor Svendsen anses uberettiget, og omstøtelseskravet tas til følge. Lagmannsretten finner ellers en viss støtte for sitt standpunkt i avgjørelsen referert i RG-1988-1045, samt i Eidsivating lagmannsretts dom i Aristokratsaken, som også ankemotparten har vist til.
DnB har som støtte for sitt syn vist til Eidsivating lagmannsretts dom i Mosstecsaken. Saksforholdet der var et annet, og saken kan ikke være avgjørende for løsningen av denne sak.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Dette gjelder også domsslutningens punkt 3, idet lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd. Saken var så vidt tvilsom at det var grunn for banken til å prøve saken for retten.
Anken har vært forgjeves, og omkostningene for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. I samsvar med hovedregelen må DnB dømmes til å betale konkursboets saksomkostninger. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier unntak. Advokat Morten Haugen har framlagt omkostningsoppgave på kr 31000. Hele beløpet gjelder salær. Kravet er høyt, særlig når det også tas i betraktning at saken står i samme stilling som for byretten. DnB har imidlertid ikke kommet med innsigelser mot oppgaven, og etter omstendighetene legges oppgaven til grunn, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Den norske Bank ASA å betale til S. A. Svendsen AS, dets konkursbo 31000 - trettientusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.