LB-1994-2898

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-02-06
Publisert:	LB-1994-02898
Stikkord:	Arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 94-02167 A/24 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-02898 A og LB-1994-02898 A.
Parter:	Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Arild Humlen, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Ragnhild M. Hagen, Oslo) Sak 94-02899 A: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ragnhild M. Hagen, Oslo) Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Arild Humlen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Øystein Hermansen, formann, Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Ekstraord. lagdommer Tor Holmøy med meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §62, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §51, §57, §61C, §61, §64, Firmaloven (1985) §1-1

Dom:

Saken gjelder spørsmål om oppsigelse av arbeidstaker er saklig, samt krav om erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd.

A var i henhold til avtale med arbeidskontoret utplassert på praksisplass hos firmaet Sentrum Rens og Skoreparasjon, i perioden 7 mai - 2 august 1993. Firmaet er et enkeltmannsforetak med B som innehaver. A arbeidet i renserivirksomheten, hvor det var én ansatt, C. B hadde også én ansatt i skoreparasjonsvirksomheten, som holdt til i tilstøtende rom i de samme lokaler.

A fikk opplæring i å utføre rensingen, og herunder å betjene renserimaskinen, av C. Etter at C gikk ut i fødselspermisjon fra ca 20 juli 1993, hadde i praksis A hovedansvaret for renseriarbeidet.

Fra og med den 2 august 1993 ble A fast ansatt i virksomheten. For de første tre måneder ble det ytet lønnstilskudd fra arbeidsformidlingen til arbeidsgiveren, med 50 % av lønnen, i henhold til en ordning om lønnstilskudd til ungdom.

Fra slutten av august måned ble det ansatt nok en renseriarbeider, D. A foresto opplæringen av henne.

A ble sykmeldt fra og med 1 november 1993, til og med 12 november, og senere den 16 og 17 november.

I brev av 15 november 1993 - overlevert av B til A samme dag - ble A oppsagt fra stillingen, med virkning fra og med 29 november samme år. Begrunnelsen ble opplyst å være driftsinnskrenkninger, at B ektefelle skulle begynne å arbeide i virksomheten igjen, samt at det var nødvendig å beherske norsk. En ny skriftlig oppsigelse ble gitt A den 22 november, nå med virkning fra 31 desember 1993. Begrunnelsen var den samme som i oppsigelsesbrevet av 15 november.

Det ble holdt et forhandlingsmøte mellom partene i begynnelsen av desember måned, hvor også en representant for A' fagforening, Handel og Kontor, deltok. Møtet førte ikke til noen løsning.

Oppsigelsene av november 1993 oppfylte ikke formkravene etter arbeidsmiljøloven §57. Den 31 januar 1994 ble det gitt en ny skriftlig oppsigelse, og denne oppfylte lovens formkrav. Begrunnelsen for oppsigelsen ble nå oppgitt å være at A "ikke har utført arbeidet på en tilfredsstillende måte, tiltross for gjentatte klager på arbeid som De har utført, og likeledes av samme årsak har flere betydningsfulle oppdragsgivere trukket seg pga utilfredsstillende resultat etter rens mm. av innleverte klær."

A bestred gyldigheten av oppsigelsen. Hun gjorde også krav på å få stå i stillingen inntil tvisten var avgjort.

Etter at det var holdt forhandlingsmøte i henhold til arbeidsmiljøloven §61 nr 2 den 9 februar 1994, tok A ut stevning mot arbeidsgiveren for Oslo byrett den 18 mars 1994. Det ble lagt ned påstand om at oppsigelsen var ugyldig, samt krav om erstatning. B påsto seg frifunnet, og reiste i tilsvaret innvending mot at A skulle stå i stillingen under sakens gang.

Under hovedforhandlingen i byretten den 17 august 1994 opplyste A at hun ikke lenger krevet å stå i stillingen. Ugyldighetspåstanden ble endret til å gjelde spørsmålet om oppsigelsens saklighet.

Oslo byrett avsa dom 22 september 1994, med slik domsslutning:

1. Oppsigelsen av A kjennes usaklig.

2. Sentrum Rens & Skomaker v/B dømmes til å betale erstatning til A med kr 90000,- - nittitusen.

3. Sentrum Rens & Skomaker v/B dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 18810,- - attentusenåttehundreogti.

4. Oppfyllelsesfristen for punkt 2 og 3 er to - 2 - uker.

Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter framgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

B har påanket byrettens dom til lagmannsretten. A har tatt til gjenmæle, og har inngitt aksessorisk motanke for så vidt gjelder erstatningsutmålingen.

Som det framgår av byrettens domsslutning, var partsbetegnelsen på arbeidsgiveren "Sentrum Rens & Skomaker v/B." Etter det opplyste er riktig navn på enkeltmannsforetaket "Sentrum Rens og Skoreparasjon". Det følger imidlertid av firmaloven §1-1 at man for enkeltmannsforetak i rettergang skal nytte innehavers personnavn. Begge parter er for lagmannsretten enige om at B er riktig partsbetegnelse i saken.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 16 og 17 januar 1996. Lagmannsretten var satt med fire meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalg, jf arbeidsmiljøloven §61C.

B og A møtte og ga forklaring. Det ble avhørt fire vitner og foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken.

B la ned slik endelig påstand, for anken og motanken:

1. B frifinnes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.A la ned denne endelige påstand, for anken og motanken:

1. Oslo byretts dom av 22. september 1994 i sak nr. 9402167 A/24 stadfestes forsåvidt gjelder domsslutningens pkt. 1, 3 og 4.

2. B dømmes til å betale erstatning til A begrenset oppad til kr 300 000,-.

3. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

B har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Den reelle begrunnelsen for oppsigelsen framgår av oppsigelsesbrevet av 31 januar 1994. Kvaliteten av A' arbeid lå klart under det som arbeidsgiveren kunne kreve, også tatt i betraktning hva han visste om henne på ansettelsestidspunktet i august 1993.

Etter omstendighetene er oppsigelsen saklig. Det er ikke tatt utenforliggende hensyn, og det er heller ikke slike svakheter ved saksbehandlingen at oppsigelsen kan settes til side.

A har anført at det bl a var hennes sykefravær som var den reelle grunn for oppsigelsen. Hun var syk fra 1 november 1993. I brev av 3 november 1993 fra Handel og Kontor til arbeidsgiveren - der spørsmål vedrørende lønn og overtidstillegg ble tatt opp - er nevnt at A skal ha blitt muntlig oppsagt. Den hendelse det her siktes til må ha skjedd før 1 november, og altså før A ble syk. Dette viser at hennes sykdom ikke har vært motiverende for oppsigelsen. Videre må Handel og Kontors brev forstås slik at den angivelige muntlige oppsigelse kom før A' kontakt med fagforeningen. Det er således heller intet grunnlag for å anta at oppsigelsen har sammenheng med A' fagorganisering. Det A oppfattet som en muntlig oppsigelse var i realiteten en advarsel på grunn av dårlig utført arbeid.

Den reelle oppsigelsesgrunn ble ikke nevnt i oppsigelsesbrevene av november 1993. Dette hadde sammenheng med at B ville skåne A, med sikte på at hennes muligheter for å få nytt arbeid ikke skulle vanskeliggjøres. B hadde for øvrig ikke tidligere erfaring med oppsigelsessaker, noe som er med på å forklare måten saken ble taklet på i november. Allerede under det første forhandlingsmøte med Handel og Kontor den 2 desember 1993 kom det fram at arbeidsgiveren hadde innsigelser mot A' arbeidsprestasjoner.

A fikk tilstrekkelig opplæring, og hun var i stand til å utføre de aktuelle oppgaver. Kvaliteten på hennes arbeid gikk imidlertid ned, noe som skyldtes at hun ikke var nøyaktig nok i arbeidet. Som følge av dette kom det mange klager, både fra enkeltkunder og storkunder.

B mistet på grunn av dette storkunden Viking Rens. En annen storkunde, Laurens AS, framsatte flere klager og truet med å gå over til annet renseri. Det vises i den forbindelse til brev av 13 september 1993 fra Ronnie Laurendz til B. I den aktuelle perioden måtte for øvrig B betale ut erstatning til kunder som reklamerte. Dels skjedde det direkte over disk, og dels etter vedtak i Klagenemda for vask og kjemisk rensing. Etter at A sluttet, har klager fra kundene avtatt.

B tok reklamasjonene opp med A. Hun ble gitt advarsler og irettesettelser, og fikk mulighet til å forbedre seg. Det var ikke naturlig med skriftlige reaksjoner fra arbeidsgiveren i en slik liten virksomhet. Det vises her også til at partene er tyrkiske, og således har en annen kulturell bakgrunn enn nordmenn.

Uansett om det ble gitt noen direkte advarsel til Cardez, er det åpenbart at hun forsto at kvaliteten på hennes arbeid ikke var god nok. Det er for øvrig etter loven ikke krav om at arbeidsgiveren må gi advarsel før oppsigelse, jf Rt-1956-578. Arbeidsmiljøloven av 1977 medførte ingen endring av rettstilstanden vedrørende dette spørsmål.

Selv om retten skulle komme til at oppsigelsen ikke er saklig, må B frifinnes for erstatningskravet. Når det gjelder lidt tap, vises til at B i tilsvaret for byretten ba om kjennelse for fratreden. Dette ble ikke imøtegått av A i senere prosesskrift. Av denne grunn kan hun ikke kreve lønnstap dekket.

Det må for øvrig kreves at hun er reell arbeidssøker dersom krav på slik erstatning skal imøtekommes. Arbeidstakeren har plikt til å forsøke tapet begrenset, jf Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (1995) 378. A reiste på ferie til Tyrkia i mai 1994, og returnerte først i august måned samme år. I den perioden søkte hun reelt ikke arbeid.

Med hensyn til erstatning for framtidig inntektstap, slutter B seg til byrettens dom. For øvrig anføres at A fortsatt ikke gjør tilstrekkelig for å skaffe seg nytt arbeid. Det vises ellers til Eidsivating lagmannsretts dom av 24 november 1994 i sak LE-1993-01976 A.

Samme dom vises det også til som støtte for at det ikke skal tilkjennes erstatning for ikkeøkonomisk tap. Tort- og svieerstatning forutsetter at arbeidsgiveren har opptrådt grovt kritikkverdig. Dette er ikke tilfelle her. A har også medvirket til oppsigelsen ved sitt slurvete arbeid, noe som må tilsi at erstatning nektes.

A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Oppsigelsen er usaklig. A slutter seg for så vidt i hovedsak til byrettens begrunnelse. Det er imidlertid ikke dekning for "i noen grad" å laste A for at kvaliteten på arbeidet ikke var god nok, slik byretten legger til grunn. Med hensyn til avgjørelsen om A har utført dårlig arbeid, må beviskravene være tilnærmet som i straffesaker. Det er for øvrig arbeidsgiveren som har bevisbyrden for de forhold han har basert sin vurdering på, jf Fanebust 88.

A bestrider at hun ikke tok seg tid til å arbeide nøyaktig. Hun fulgte instruksene for rensingen,og foretok den nødvendige kontroll av plaggene før de ble utlevert til kundene. Arbeidet ble utført fullt ut tilfredsstillende. Hun mottok ikke klager på utførelsen, verken fra kunder eller fra B.

Få av de klagene som gikk til klagenemda refererer seg til den tid A arbeidet i firmaet. For øvrig arbeidet hun mesteparten av tiden sammen med en annen person. Man har ingen dokumentasjon for at de saker som er trukket fram gjelder plagg som A har renset.

A har forgjeves krevet framlagt dokumentasjon når det gjelder tap av storkunder. Det er bare de alminnelige næringsoppgaver som er lagt fram, og de viser ingen omsetningssvikt. Brevet av 13 september 1993 fra storkunden Laurens AS, som det er vist til foran under anførslene fra B, ble først lagt fram under byrettsbehandlingen. Det reises spørsmål om brevet først er skrevet etter at oppsigelsessaken var et faktum, blant annet fordi brevet ikke ble kjent for A eller hennes fullmektig tidligere.

Uansett kreves det for oppsigelse på grunn av dugelighetssvikt at svikten må være påtagelig og av en slik karakter at arbeidstakeren ligger markert under hva man normalt bør kunne regne med. Det vises til Kristen Andersen: Fra arbeidslivets rett, 286-287. Dette krav er ikke oppfylt i denne saken. Den reelle oppsigelsesgrunn er en annen enn den som påberopes i den formriktige oppsigelsen av 31 januar 1994. Muligens ønsket B å avslutte arbeidsforholdet fordi A ikke ville arbeide "svart", eller fordi hun stilte krav om overtidsbetaling. Oppsigelsen kan også være en konsekvens av at perioden for lønnstilskudd utløp, samt at A ble syk. For øvrig vises til at B har benyttet ulike begrunnelser for oppsigelsen, etter hvert som han har møtt motstand.

For at en oppsigelse skal være saklig, kreves det dessuten et minimum av forsvarlig saksbehandling fra arbeidsgiverens side. Også her har B sviktet.

A har krav på erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Erstatningen må omfatte tapt inntekt, framtidig inntektstap og ertatning for tort og svie. Den bør økes i forhold til byrettens dom.

Tapt inntekt må dekkes fra og med april 1994, idet A da var friskmeldt og gjorde krav på å få stå i stillingen. Arbeidsgiverens opptreden gjorde det imidlertid umulig å arbeide. Lønnstapet må dekkes for tiden fram til hovedforhandlingen i byretten den 17 august 1994, basert på 9 1/2 timers arbeidsdag, og med den avtalte timepris på kr 70. Det skal ikke gjøres fradrag for den tid A oppholdt seg i Tyrkia. Tapt inntekt fram til 17 august 1994 er beregnet til kr 61845.

A må også ha krav på å få dekket lønnstap ut over denne perioden. Det framtidige inntektstap må fastsettes ut fra en årsinntekt på kr 162750, inkludert feriepenger.

Arbeidsgiveren framsatte ubegrunnete grove beskyldninger om udugelighet. Dette forhold, sett i sammenheng med det vanskelige arbeidsmarkedet, samt A' situasjon, gir grunn for å tilkjenne en betydelig erstatning for tort og svie.

Lagmannsretten skal bemerke:

A har ikke lagt ned påstand om å få kjent oppsigelsen ugyldig, idet hun ikke lenger krever at arbeidsforholdet skal fortsette. Lagmannsretten har funnet det noe tvilsomt om A har rettslig interesse i å få dom for at oppsigelsen er usaklig, ved siden av kravet om erstatning. Hennes prosessfullmektig har imidlertid anført at kravet til rettslig interesse er oppfylt. Det er blant annet framholdt at det har stor betydning for A i forhold til nye mulige arbeidsgivere, å kunne vise til en dom der det i domsslutningen er fastslått at oppsigelsen var usaklig. Lagmannsretten antar etter omstendighetene at kravet til rettslig interesse er oppfylt. For ordens skyld bemerkes at B ikke har reist prosessuelle innvendinger mot påstanden.

Lagmannsretten har som byretten kommet til at oppsigelsen av A må kjennes usaklig, og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse.

A' prosessfullmektig har under prosedyren gjort gjeldende at retten må stille beviskrav tilnærmet som i straffesaker, dersom det skal legges til grunn at A kan bebreides for sine arbeidsprestasjoner. Lagmannsretten kan ikke dele denne rettsoppfatning. Når det som her ikke gjelder spørsmål om arbeidstakeren har begått straffbare handlinger, må det i utgangspunktet gjelde de samme beviskrav som i sivile saker ellers. Dette innebærer at retten skal legge til grunn det faktum som er mest sannsynlig. Imidlertid må det være arbeidgiveren som har bevisbyrden for at arbeidstakerens arbeidsprestasjoner ikke er gode nok. Dersom arbeidsgiveren således ikke i tilstrekkelig grad har dokumentert eller sannsynliggjort at arbeidstakeren ikke holder mål, kan oppsigelsen ikke bli funnet saklig.

Oppsigelsen av A skjedde i en periode hun var sykmeldt. Arbeidstakeren har imidlertid ikke påberopt seg reglene om oppsigelsesvern ved sykdom, jf arbeidsmiljøloven §64. Som grunnlag for oppsigelsen har arbeidsgiveren på sin side ikke anført andre forhold enn det som er nevnt i den formriktige oppsigelsen av 31 januar 1994. For lagmannsretten blir således spørsmålet om kvaliteten på A' arbeid var så dårlig at det ga arbeidsgiveren saklig grunn for å si henne opp.

Lagmannsretten bemerker at det kom inn flere klager på det arbeidet som ble utført i renseriet i den perioden A arbeidet der. Som byretten, legger lagmannsretten til grunn at storkunden Viking Rens avsluttet kontraktsforholdet med B, og at dette hadde sammenheng med at kvaliteten på rensingen ikke var god nok. Også storkunden Laurens AS uttrykte misnøye med kvaliteten. Det vises for så vidt til brevet av 13 september 1993, som lagmannsretten må legge til grunn ble levert til B i midten av september måned. Her er anført at jakker har kommet tilbake i skrukkete tilstand, og at bukser har hatt "dobbelpress og i værste fall ingen press".

Lagmannsretten viser ellers til at det er dokumentert at det innkom fem klager til forbrukerkontoret (Klagenemnda for vask og kjemisk rensing) over rensing som ble utført i de aktuelle måneder. Dette gjaldt klage fra Steingrim Bergmann, Bente Holte, Kirsten Idebøen, Lisbeth Worren Johnston og Anne Paus. Samtlige klager resulterte i erstatningsutbetalinger fra B. Dessuten er det vist til en klage fra Kari Rosenkrans, som i følge B fikk utbetalt over disk kr 4500, idet B straks erkjente ansvar. B har videre anført at det var ytterligere klager, som også ble imøtekommet. Dette er imidlertid ikke dokumentert.

Lagmannsretten bemerker at en type virksomhet som rensing av tøy erfaringsmessig vil medføre enkelte klager fra kunder. Disse klagene kan være berettigete, uten at det derved behøver å være noe å utsette på kvaliteten av rensingen generelt. Man må således regne med at det skjer enkelte feil og uhell i en slik bransje. På bakgrunn av det som er kommet fram i saken, må det imidlertid legges til grunn at det i den tid A var i arbeid, forekom klager ut over det normale for en slik virksomhet.

Spørsmålet blir om de klager som innkom, kan tilskrives A. Lagmannsretten peker på at A fram til ca 20 juli 1993 arbeidet sammen med C, samt at D begynte i arbeid fra 30 august. Det var således bare noe over en måned at A arbeidet alene. Etter det opplyste utførte også B enkelte ganger arbeid i renseriet.

Klagen fra Steingrim Bergmann gjaldt en ulljakke som var innlevert for rensing i august 1993. De øvrige klager fra enkeltkunder gjaldt plagg som ble innlevert for rensing etter at Yildiz hadde begynt i arbeid, og det er ikke dokumentert at det var A som utførte rensingen av de aktuelle plagg. Lagmannsretten viser i den forbindelse til at det også innkom flere berettigete klager over rensingen som skjedde etter at A sluttet. Således innkom klage over tøy innlevert 12 november (Francine Lampe) og tøy innlevert 6 desember 1993 (Kjartan Foros). Videre innkom enkelte klager utover i 1994. Lagmannsretten finner det heller ikke godtgjort at den misnøye som ble framsatt av storkunden Laurens AS, samt det forhold at Viking Rens avsluttet kontraktsforholdet i august eller september 1993, ensidig kan tilskrives A.

Det er uomtvistet at A, da hun ble fast ansatt i august 1993, kunne betjene renserimaskinen og for øvrig mestre de oppgaver som lå til stillingen. B har imidlertid gjort gjeldende at A ikke alltid var nøyaktig nok i sitt arbeid. Hun skal ha slurvet, blant annet med forbehandlingen av tøyet. På bakgrunn av det som kom fram under ankeforhandlingen, legger lagmannsretten til grunn at A ved enkelte tilfeller ikke utførte arbeidet så nøyaktig som man kunne forvente. Dette forhold var imidlertid B kjent med da avtalen om fast ansettelse ble inngått. Det vises for så vidt til vitneforklaringen fra C.

Lagmannsretten kan ikke se at kvaliteten på A' arbeid var av en slik art at det ga saklig grunn for å si henne opp i november 1993, eller den 31 januar 1994. Selv om hun som nevnt ved enkelte anledninger ikke var så nøyaktig som hun burde, er det ikke sannsynliggjort at hun utførte arbeidet dårligere enn det arbeidsgiveren kunne forvente på grunnlag av det han visste på ansettelsestidspunktet. Det er heller ikke sannsynliggjort at kvaliteten på A' arbeid avvek markant fra det en arbeidsgiver normalt kan regne med fra en arbeidstaker. Lagmannsretten er oppmerksom på at en slik liten renserivirksomhet som her er særlig sårbar når én person ikke fungerer fullt ut tilfredsstillende. Men selv når dette moment er tatt i betraktning, kan oppsigelsen i dette tilfelle ikke bedømmes som saklig.

Det er flere omstendigheter som trekker i retning av at det ikke var alvorlige mangler ved A' arbeidsprestasjoner. Lagmannsretten peker blant annet på at A fikk i oppdrag å lære opp Yildiz da hun begynte i renseriet i slutten av august måned. Det har formodningen mot seg at hun ville bli gitt et slikt opplæringsansvar dersom hun selv ikke utførte arbeidet tilfredsstillende.

Lagmannsretten bemerker videre at det ikke er dokumentert noen omsetningssvikt for den periode A arbeidet, selv om enkelte kunder forsvant. De framlagte næringsoppgaver viser tvert i mot at omsetningen ikke gikk tilbake i denne tiden. Dette indikerer at kundene i det vesentlige beholdt tilliten til renseriet.

Av stor betydning for rettens bevisvurdering med hensyn til A' arbeidsprestasjoner, er arbeidsgiverens opptreden i forbindelse med de formuriktige oppsigelser i november 1993. Dersom den reelle oppsigelsesgrunn hadde vært alvorlige mangler ved kvaliteten på A' arbeid, er det all grunn til å tro at dette hadde vært nevnt i oppsigelsesbrevene. Den omstendighet at B ikke hadde tidligere erfaring med oppsigelsessaker, stiller ikke dette i noe annet lys. Sett på bakgrunn av arbeidsgiverens opptreden overfor A ellers i saken, er det heller ikke grunn til å anta at det var for å skåne arbeidstakeren at det i november 1993 ble brukt en annen begrunnelse enn alvorlige mangler ved arbeidsprestasjonene. Forholdet indikerer derimot at arbeidsgiveren ikke hadde alvorlige innvendinger mot utførelsen av arbeidet. Lagmannsretten tilføyer i denne forbindelse at det heller ikke er dokumentert at arbeidsgiveren, mens A var i arbeid, ga henne advarsler eller irettesettelser med hensyn til arbeidsprestasjonene.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at byrettens dom, domsslutningen punkt 1, må bli å stadfeste.

A har krevet erstatning. Det følger av arbeidsmiljøloven §62 annet ledd at arbeidstakeren kan kreve erstatning når oppsigelsen er usaklig. Erstatningen fastsettes "til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig". Lovens ordning er således at erstatningen fastsettes ut fra en rimelighetsvurdering.

Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at A bør tilkjennes i alt kr 100000, slik at erstatningen altså økes noe i forhold til byrettens dom.

Når det gjelder lidt tap, fram til hovedforhandlingen i byretten, har A - som det framgår av referatet av anførslene foran - framsatt krav på kr 61845. Dette gjelder tapt inntekt fra og med april måned 1994, idet hun var sykmeldt fra hun faktisk sluttet i arbeid 1 november 1993 og til utgangen av mars 1994. Lagmannsretten tar dette kravet til følge. Erstatningen er basert på den avtalte timepris på kr 70, og med 9 1/2 timers arbeidsdag, idet det legges til grunn at hun faktisk hadde arbeidstid fra kl 7.30 til kl 17.00. Ut fra bevisførselen er lagmannsretten enig med A i at det ikke skal gjøres fradrag for spisepausen, idet hun også i dette tidsrom måtte stå til disposisjon for arbeidsgiveren. Det vises til arbeidsmiljøloven §51 nr 1 tredje ledd.

Arbeidsgiveren har som begrunnelse for frifinnelsespåstanden vist til at det i tilsvaret av 26 april 1994 ble krevet kjennelse for fratreden. Det er videre anført at det under enhver omstendighet må gjøres fradrag for den periode A oppholdt seg i Tyrkia. Lagmannsretten viser til at arbeidstakeren i utgangspunktet har rett til å stå i stillingen under oppsigelsessakens behandling, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Denne rett påberopte A seg, både under forhandlingene med arbeidsgiveren og i stevningen for byretten. Ved arbeidsgiverens holdning til A ble det imidlertid umulig for henne å komme tilbake i arbeid etter sykmeldingsperioden. I realiteten ble A utestengt fra arbeidsplassen. I denne situasjon må A' lønnstap erstattes på vanlig måte. Den omstendighet at det den 26 april 1994 ble fremmet krav om fratreden medfører ikke at lønnsplikten bortfalt. Arbeidsforholdet - med lønnsplikt - vil i slike tilfelle løpe til rettens kjennelse om fratreden foreligger. Det kan for øvrig ikke legges til grunn at kravet fra arbeidsgiveren om fratreden ville blitt imøtekommet, dersom retten hadde realitetsbehandlet det. Etter det opplyste tok byretten sikte på å avgjøre spørsmålet i forbindelse med hovedforhandlingen. På grunn av at A da ikke lenger ville opprettholde kravet om å beholde stillingen, ble det ikke aktuelt for byretten å realitetsbehandle begjæringen.

Lagmannsretten finner for øvrig ikke grunn til å gjøre fradrag i lønn for den tid A oppholdt seg i Tyrkia. Som bemerket ovenfor, var A i realiteten utestengt fra arbeidet. Oppholdet i Tyrkia hadde etter det opplyste sammenheng med at nære slektninger av A var drept og såret. A' ektefelle var fortsatt i Norge, og ville kunne formidle beskjed til A dersom B hadde gitt til kjenne at hun kunne gjeninntre eller det fra annet hold kom tilbud om arbeid. Etter omstendighetene bør arbeidsgiveren også betale erstatning for denne periode.

Lagmannsretten er, i motsetning til byretten, kommet til at A også bør tilkjennes et beløp som erstatning for tap i framtidig erverv. At A ikke har ønsket å gå tilbake til stillingen har - slik retten forstår det - primært sammenheng med at konflikten mellom partene har gjort det umulig å samarbeide. A er fra Tyrkia, men skal nå ha fått norsk statsborgerskap. Hun har ingen fagutdanning, og man må gå ut fra at hun vil ha problemer med å skaffe seg nytt arbeid. På grunn av denne saken må for øvrig sjansene for å få arbeid igjen i renseribransjen være små. Tatt i betraktning at arbeidsforholdet var kortvarig, samt omstendighetene for øvrig på arbeidstakersiden, finner imidlertid lagmannsretten at erstatningen på denne post bør være forholdsvis begrenset. Lagmannsretten er kommet til at A bør tilkjennes i alt kr 80000, inkludert erstatning for tapt inntekt for perioden før hovedforhandlingen i byretten, som nevnt foran.

Ut over dette bør A også tilkjennes erstatning for ikkeøkonomisk skade (tort og svie). Det er fra arbeidsgiveren framsatt grove beskyldninger mot A om udugelighet, som det ikke har vært dekning for. Arbeidsgiverens opptreden i forbindelse med oppsigelsen, der det ble brukt begrunnelser som det senere er opplyst ikke medførte riktighet, viser også en useriøs behandling av arbeidstakeren. Denne behandling må ha virket krenkende. Det vises ellers til at arbeidsgiverens opptreden gjorde det umulig for A å fortsette i stillingen under behandlingen av saken. Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at erstatning for ikkeøkonomisk skade bør fastsettes til kr 20000, slik at det samlede erstatningsbeløp som tilkjennes blir kr 100000.

Anken fra B har vært forgjeves. Han må dømmes til å betale motparten saksomkostninger for lagmannsretten, etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier unntak.

A hadde fri sakførsel for byretten. Hun har også fått innvilget søknad om fri sakførsel for lagmannsretten. Advokat Ragnhild M. Hagen har for lagmannsretten framsatt salærkrav på kr 21262,50. Etter det opplyste refererer kr 787,50 (1 1/2 time) seg til motanken, og kr 20475,- seg til hovedanken. Oppgaven legges til grunn. B dømmes således til å betale til det offentlige kr 20475,- i hovedankesaken (94-02898 A). For ordens skyld bemerkes at advokat Hagen under ankeforhandlingen framla omkostningsoppgave som var høyere enn den som senere er innkommet. Dette skjedde før det var innvilget fri sakførsel, og den første oppgaven var basert på en høyere timesats enn den som gjelder i benefiserte saker.

Lagmannsretten er for øvrig enig i byrettens omkostningsavgjørelse, jf byrettens domsslutning, punkt 3. Etter lagmannsrettens syn, må imidlertid avgjørelsen forankres i tvistemålsloven §174. Når påstanden som her må forstås slik at retten innenfor påstandens ramme skal utmåle erstatning etter en skjønnsmessig vurdering, kan saken være fullstendig vunnet selv om domsbeløpet ikke tilsvarer påstandens maksimum. Realiteten i dette tilfellet er imidlertid at A for en vesentlig tapspost i all hovedsak ikke har vunnet fram med kravet om erstatning, og etter omstendighetene må saken anses som dels vunnet, dels tapt. Det vises for så vidt til Rt-1964-1081 (1082). Lagmannsretten finner imidlertid at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd bør komme til anvendelse, og at B bør dekke omkostningene for byretten i sin helhet. Det vises særlig til at A har vunnet fram med påstanden om at oppsigelsen var usaklig, samt et ikke ubetydelig erstatningskrav. Saksomkostningene knytter seg i liten grad til den del av erstatningssaken hvor søksmålet ikke har ført fram.

På grunn av byrettens partsbetegnelse, finner lagmannsretten at det bør formuleres ny domsslutning på dette punkt.

Når det gjelder motanken (sak 94-02899 A), finner lagmannsretten at hver av partene bør bære sine omkostninger. Tatt i betraktning at motanken i begrenset utstrekning ikke førte fram, må omkostningsavgjørelsen forankres i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Lagmannsretten finner ikke grunn til å anvende unntaksregelen i §174 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes.

2. B dømmes til å betale erstatning til A med 100000 - etthundretusen - kroner.

3. I saksomkostninger for byretten dømmes B å betale til det offentlige 18810 - attentusen- åttehundreogti - kroner.

4. I hovedanken (sak 94-02898 A) dømmes B å betale saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige med 20475 - tjuetusenfirehundreogsyttifem - kroner.

5. I motanken (sak 94-02899 A) tilkjennes ikke saksomkostninger.

6. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.