LB-1994-868 - LB-1994-869 - RG-1996-1302

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	1995-11-23
Publisert:	LB-1994-00868 - LB-1994-00869 - RG-1996-1302 (263-96)
Stikkord:	Patentrett, Patentgyldighet, Oppfinnelseshøyde
Sammendrag:	Saken gjaldt gyldighet av patent for kumramme med et skjørt. Lagmannsretten kom, under en viss tvil, til at kravet til oppfinnelseshøyde i Patentloven (1967) § 2 ikke var oppfylt og patentet ble kjent ugyldig.
Saksgang:	Oslo byrett 20.12.1993 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-00868 A og LB-1994-00869 A
Parter:	Sak 94-00868 A: Furnes - Hamjern NCC AS (advokat Ragnar Vik) mot Ulefos Jernværk KS (høyesterettsadvokat Nils Johannes Sejersted). Sak 94-00869 A: Ulefos Jernværk KS (høyesterettsadvokat Nils Johannes Sejersted) mot Furnes - Hamjern NCC AS (advokat Ragnar Vik)
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Fr Moen, Ekstraordinær lagdommer Per Hauge, Byfogd Einar Rege, 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Patentloven (1967) §1, §2, §52, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder: Gyldighet av patent.

Ulefos Jernværk KS, tidligere S.D. Cappelen Ulefos Jernværk, heretter kalt Ulefos, produserer og selger blant annet lokk og rammer med tilhørende utstyr til bruk særlig for kummer i veier.

For brukere av slike kummer var det i mange år et problem at teleløsning og endring av vegbanens nivå på grunn av slitasje eller dekkefornyelse medførte at kumlokket kom i nivå enten over eller under vegbanen.

Omkring 1970 ble det tatt i bruk rammer som kumlokket hviler på og som var "flytende" i forhold til kumrøret. Dette ble gjennomført ved at rammen hvilte på eller i øvre del av vegdekket og kunne forskyves i vertikalplanet. Ingen del av rammen var forankret i toppen av kumrøret. Fremgangsmåten medførte at kumlokkets høyde kunne tilpasses eksempelvis ved nyasfaltering uten at det var nødvendig å grave opp i hele kumrammens dybde.

I 1990 søkte Ulefos om patent på slik kumramme med et skjørt innrettet til å rage teleskopisk ned i den øvre del av kumrøret, eller til å strekke seg som en forlengelse av den øvre rørdel uten å rage ned i denne. Anordningen var karaktisert ved at det var anordnet åpninger i rammeflensen og/eller i skjørtet.

Søknaden førte til at Styret for det industrielle rettsvern den 15 juli 1992 meddelte Ulefos patent nr 169607.

Furnes-Hamjern NCC AS, nedenfor kalt Furnes, markedsførte kumrammer som Ulefos mente var i strid med patentet. Furnes aksepterte ikke dette. Partene kom ikke til enighet og Furnes reiste sak for Oslo byrett med påstand om at patentet skulle kjennes ugyldig etter patentloven §52 jf §1 og §2, idet det ble anført at kravene i §2 til nyhet og oppfinnelseshøyde ikke var oppfylt.

Oslo byrett avsa den 20 desember 1993 dom med slik domsslutning:

1. Norsk patent nr. 169607 kjennes ugyldig for så vidt angår patentkrav nr. 1 og 2, og opprettholdes for de øvrige patentkrav nr. 3, 4 og 5.

2. Furnes-Hamjern NCC AS dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale kr 155455 - ethundreogfemtifemtusenfirehundreogfemtifem - i saksomkostninger til S.D. Cappelen Ulefos Jernværk, samt honorar til de sakkyndige domsmenn.

Furnes har i rett tid påanket dommen. Ulefos har tatt til motmæle og tok også ut motanke idet selskapet mente dommens underkjennelse av patentkrav 1 og 2 var uriktig.

I prosesskrift av 26 oktober 1995 trakk Ulefos motanken tilbake. Furnes ga under ankeforhandlingen uttrykk for at selskapet ikke hadde noen innvendinger mot dette, samt at retten kunne legge til grunn at motanken ikke hadde medført omkostninger for Furnes.

Ankeforhandlingen ble avholdt i Oslo 14 til 16 november 1995.

For ankende part avga administrerende direktør og styremedlem Harald Øyhovden forklaring. For ankemotparten avga salgssjef Dag Aasulfsen forklaring som vitne. For øvrig avga ni vitner forklaring. Av vitnene var seks nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler, vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten, bortsett fra at det nå er blitt avklart at beskrivelsen til det finske patent nr 70958 opplyser at hullene i lokkrammen er til nytte ved at man ved å betrakte gjennom dem, kan kontrollere at installasjonsarbeidet er utført forskriftsmessig.

Den ankende part har i det vesentlige anført:

Patentet kreves kjent ugyldig etter patentloven §52 jf §1 og §2, idet kravene i §2 til nyhet og oppfinnelseshøyde ikke er oppfylt.

Patentet gjelder såkalte flytende rammer. Dette må omfatte rammer som er egnet til å "flyte" med det underlag rammen er plassert på, enten underlaget er asfalt, betong eller annet materiale.

Slike flytende rammer er kjent lenge før Ulefos innsendte sin patentsøknad. Det vises til det amerikanske Elsypatentet som gjaldt kumrammer som var bevegelig i forhold til kumrøret etter setninger eller andre bevegelser i vegbanen.

Elsypatentet hadde også slisser i rammens skjørt. Slissene hadde et annet formål enn inspeksjon, men var av en slik art at inspeksjon gjennom slissene av det omliggende materiale enkelt kunne gjennomføres.

Kravet til nyhet etter patentloven §2 er således ikke oppfylt.

Når det gjelder kravet til oppfinnelseshøyde, må utgangspunktet være at Ulefospatentet i realiteten innebærer en ny bruksmåte for tidligere kjente slisser i skjørtet, nemlig å benytte slissene for inspeksjon av det omliggende materiale. Det kan ikke gis patent på å se igjennom åpninger. Det som eventuelt kan være patenterbart, er måten å plassere hullene på, deres utforming og størrelse. Her foreligger imidlertid ikke slikt avvik fra det som var kjent da patentsøknaden innkom som patentloven §2 forutsetter.

Det vises videre til finsk patent nr 70958. Etter byrettens dom er det nå blitt avklart at hullene i lokkrammen som dette patentet gjelder, muliggjør inspeksjon av om installasjons- arbeidet er utført forskriftsmessig. Prinsippet om gjennom åpninger i kumrammen å foreta inspeksjon av det underliggende/utenforliggende materiale, var således kjent da Ulefospatentet ble omsøkt.

Gjennomsnittsfagmannen på det aktuelle tekniske området, som forutsettes å kjenne alt som på tiden for patentsøknaden er allment tilgjengelig, ville utvilsomt kunne arbeide seg frem til den anvendelse av slissene i kumrammenes skjørt som Ulefospatentet gjelder.

Dette innebærer at kravet til oppfinnelseshøyde etter patentloven §2 ikke er oppfylt og patentet må kjennes ugyldig.

Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:

1. Norsk patent nr. 169607 kjennes ugyldig.

2. Ulefos Jernværk KS erstatter Furnes-Hamjern NCC AS sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten har i det vesentlige anført:

Saken som er av stor kommersiell betydning for Ulefos, er en følge av selskapets ønske om stadig produktutvikling og kvalitetssikring. Helt siden de flytende rammer kom i bruk i begynnelsen av 1970-årene, ble det fra brukerne reist spørsmål om det var mulig å få utviklet en enkel måte å kontrollere om rammene var lagt forskriftsmessig i vegbanens asfaltdekke og om hvor høyt kumrammen lå i forhold til kumrørets topp.

Ulefospatentet omfatter flytende rammer som avviker fra Elsypatentet, derved at rammen ikke i hele sin høyde er innstøpt i vegdekket. På denne måten kan rammen frigjøres i forhold til vegdekket og løftes opp, eksempelvis ved nyasfaltering.

Patentkravet gjelder slisser i flytende rammers skjørt. Slissene er egnet til inspeksjon. Dette er åpenbart patenterbart.

Når det gjelder nyhetskravet, er utgangspunktet at bare det som objektivt sett er nytt, kan patenteres. Ulefospatentet gjelder en ny anordning. Selv den minste endring i forhold til det som er kjent på tiden for patentsøknaden, innebærer at nyhetskravet er tilfredsstilt.

I forhold til Elsypatentet, er nyhetskravet tilfredsstilt ved at det gjelder en annen type ramme, idet Elsys ramme støpes fast i vegdekket. Videre har Elsypatentet en underring som må betraktes som en integrert del av rammen.

Videre er formålet med slissene i Ulefosrammen vesentlig forskjellig fra Elsyrammen. Splitten i sistnevnte ramme har bare et festeformål og for n gangs justering i høyden. Dette har medført at splitten i Elsyrammen er kortere og annerledes enn i Ulefosrammen, tilpasset det avvikende formål. Ulefossplitten er utformet ut fra det formål som skal betjenes, nemlig å muliggjøre inspeksjon på en enkel måte.

Heller ikke det finske patentet er nyhetsforegripende når det gjelder Ulefosrammens slisser i skjørt siden førstnevnte patent baseres på åpninger i flens og ikke i skjørt.

Nyhetskravet i patentloven §2 må etter dette klart anses oppfylt.

Når det gjelder kravet til oppfinnelseshøyde, bestrides at de anførte mothold er til hinder for patentet. Elsypatentet er, som anført under anførslene vedrørende nyhetskravet, kvalifisert forskjellig såvel når det gjelder skjørtslissenes formål og utforming som hva angår rammens karakter av flytende ramme.

Heller ikke det finske patent kan være hindrende. Det gjelder lokkrammer med små åpninger i rammeflensen først og fremst av dreneringshensyn. Åpningene muliggjør ikke inspeksjon av rammens forhold til rørtopp og heller ikke av veidekkets tykkelse under rammeflensen.

Ankemotparten har nedlagt slik endelig påstand:

1. Oslo byretts dom av 20. desember 93 i sak 92-07077 A/64 stadfestes.

2. Ulefos Jernværk KS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Motanken er som foran nevnt, trukket tilbake. I motankesaken har ingen av partene påstått seg tilkjent saksomkostninger. Saken blir etter dette å heve.

Når det gjelder hovedanken, beror patentets gyldighet på om det tilfredsstiller vilkårene i patentloven §2. Patentet må gjelde oppfinnelser som er nye i forhold til hva som var kjent før patentsøknadens inngivelsesdag, og dessuten skille seg vesentlig fra dette.

Lagmannsretten legger til grunn at teknikkens stand på det aktuelle tidspunkt omfatter flytende lokkrammer, jf det finske patent nr 70958, og etter rettens oppfatning også Elsypatentet, som forutsetter at rammen kan bevege seg sammen med vegdekket i forhold til kumrøret, og således må anses som flytende.

Videre må teknikkens stand omfatte kumrammer med åpninger i flens som muliggjør inspeksjon, jf det finske patent hvor det i beskrivelsen blant annet er anført:

Hålen i lockramen är även till nytta genom att man genom dem kan kontrollera om installationsarbetet utfrts regelrätt eller ej, dvs. om vissa ställen under kragen inte helt fyllts med beläggning.

Lagmannsretten er i lys av dette i tvil om kravet til nyhet i patentloven §2 er oppfylt. Ut fra rettens syn når det gjelder oppfinnelseshøyde, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om nyhet.

Når det gjelder kravet i patentloven §2 om oppfinnelseshøyde, tar retten utgangspunkt i følgende uttalelse fra side 126 i Betenkning angående nordisk patentlovgivning, avgitt av Samarbeidende danske, finske, norske og svenske komiteer, trykt februar 1964, som retten anser som gjeldende rett:

Spørgsmålet om, hvorvidt den fornødne opfindelseshøjde er til stede, afgøres derved at patentmyndigheden søger at gøre sig klart, om opfindelsen ligger ut over, hvad en gennemsnitsfagmand vil kunne nå til på grundlag af det allerede kendte. Gennemsnidtsfagmanden - d.v.s. gennemsnitsfagmanden på det aktuelle tekniske område - forudsættes således at være bekendt med teknikkens stade på tidspunktet for ansøgningens indgivelse. Han forudsættes at kende alt, hvad der på dette tidspunkt er alment tilgængeligt og at være i stand til ved sin kombinationsevne, f.eks. ved at kombinere flere kendte forhold, at foretage også visse nye, nærliggende konstruktioner. En vis teknisk udvikling forudsættes således at kunne finde sted, uden at en egentlig opfindelse foreligger. Det afgørende for, om opfindelsen har den fornødne opfindelseshøjde, er derfor, at den ligger ud over det, som for fagmanden er nærliggende. Hvor denne grænse lægges, vil naturligvis bero på et skøn fra de pågældende myndigheders side.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av bevisene i saken, hvor det særlig legges vekt på at kumrammer beskrevet av Elsypatentet har slisser i skjørtet som muliggjør inspeksjon, og at mulighetene for inspeksjon gjennom flensåpninger uttrykkelige er forutsatt i det finske patent, kommet til at en gjennomsnittsfagmann som var kjent med teknikkens stand på det tidspunkt Ulefos innleverte sin patentsøknad, ville kunne utvikle den anordning for inspeksjon gjennom slissene i kumrammens skjørt, som Ulefospatentet bygger på. Retten finner derfor, under en viss tvil, at kravet til oppfinnelseshøyde i patentloven §2 ikke er oppfylt.

Ulefos' patent må etter dette kjennes ugyldig.

Anken har ført frem. Lagmannsretten finner at saken har vært så tvilsom at det har vært fyldestgjørende grunn for ankemotparten til å la den komme for retten. Det legges videre vekt på at en vesentlig grunn til rettens resultat har vært avklaring av at det i beskrivelsen av det finske patent uttrykkelig er nevnt at flensåpningene gir mulighet for inspeksjon. Dette forhold ble først brakt på det rene like før ankeforhandlingen.

På dette grunnlag finner retten at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd.

Hver av partene dekker halvparten av omkostningene til meddommerne.

Kjennelsen og dommen er enstemmig.

SLUTNING I KJENNELSE:

Motankesaken heves.

D O M S S L U T N I N G :

1. Norsk patent nr 169607 kjennes ugyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. Hver av partene dekker halvparten av omkostningene til meddommerne.