LB-1995-1211
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-21 |
| Publisert: | LB-1995-01211 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ringerike herredsrett Nr. ? Borgarting lagmannsrett LB-1995-01211 A. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, HR-1997-00171 K. Lagmannsrettens kjennelse stadfestet. |
| Parter: | Ankende part: Aashild Rongen (Prosessfullmektig: Advokat Bente M Fongen). Einar Bolstad (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Thune). |
| Forfatter: | Førstelagmann Nils Erik Lie, Lagdommer Wilhelm Omsted, Lagdommer Steingrim Bull |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §146, §148, §156 |
Kjennelse :
Aashild Rongen og Einar Bolstad er søsken. Aashild Rongen har reist sak mot Einar Bolstad med krav om at en hytte som deres avdøde søster Ingrid Bolstad forærte Einar Bolstad før sin død, skal tilbakeføres til søsterens dødsbo.
Ved Ringerike herredsretts dom av 20 februar 1995 ble Einar Bolstad frifunnet.
Ved Borgarting lagmannsretts dom av 11 oktober 1996 ble herredsrettens dom stadfestet.
Dommen ble vedtatt forkynt 18 oktober 1996 av Aashild Rongens prosessfullmektig advokat Bente M Fongen, og 21 oktober 1996 av Einar Bolstads prosessfullmektig advokat Sverre Thune.
Advokat Fongen påanket lagmannsrettens dom ved ankeerklæring av 19 desember 1996. Ankeerklæringen ble sendt direkte til Høyesterett, hvor den ble stemplet inn 23 desember 1996. I Borgarting lagmannsrett ble den mottatt 27 desember 1996.
Etter å ha blitt gjort oppmerksom på at ankefristen ikke var overholdt, har advokat Fongen begjært oppreisning mot oversittelsen.
Hun har anført at ankeerklæringen ble postlagt fredag 20 desember 1996. Hun hadde på forhånd tatt kontakt med lagmannsrettens kontor og spurt når ankefristen gikk ut. Hun ble da fortalt at fristen gikk ut 21 desember. Siden dette var en lørdag, fikk hun bekreftet at fristen da gikk ut den påfølgende mandag, 23 desember 1996.
Hun har ved senere henvendelser til lagmannsrettens kontor fått klarlagt at det bare er den siste av de aktuelle datoer som er oppført i saksbehandlingssystemet, når prosessfullmektigene har vedtatt forkynnelse til forskjellig tid. Den dato hun fikk oppgitt - 21 desember 1996 - var den som gjaldt for advokat Thune. Hvis hun hadde fått beskjed om rett dato i sin første kontakt med lagmannsretten, ville anken ha blitt ekspedert i tide. Anken var utarbeidet i god tid, og det hadde ikke vært noe problem å innlevere den 18 desember 1996.
Under disse omstendigheter er fristoversittelsen ikke forsettlig, og de feilaktige opplysninger fra lagmannsrettens kontor taler for at anken fremmes. Retten har ikke oppfylt sin veiledningsplikt. Det har også stor betydning for Aashild Rongen å få prøvet saken for Høyesterett.
Lagmannsretten bemerker:
Det må legges til grunn at lagmannsrettens dom ble forkynt for advokat Fongen 18 oktober 1996, og at ankefristen - beregnet etter den vanlige regel i domstolloven §148 annet ledd - da løp ut onsdag 18 desember 1996. For å overholde fristen måtte hun ha postlagt ankeerklæringen senest denne dag, jf domstolloven §146 annet ledd.
Om det måtte være slik at advokat Fongen har fått opplyst feil tidspunkt for ankefristens utløp av en ikke navngitt funksjonær i lagmannsretten, har ikke dette fritatt henne fra selv å vurdere ankefristen. Det dreier seg om sentrale og klare fristberegningsregler. For advokaten selv burde det ha vært uproblematisk å finne frem til at fristen løp ut 18 desember 1996. Om hun har fått oppgitt en avvikende dato fra lagmannsrettens kontor, har dette gitt henne all grunn til selv å undersøke spørsmålet nærmere, eller til å innlevere anken - som etter det opplyste var utarbeidet i god tid - til slik tid at hun kunne være sikker på at fristen var overholdt. Unnlatelsen av å gjøre dette kan legges henne til last, jf Rt-1996-451.
Fristoversittelsen kan ikke anses som forsettlig, jf Rt-1985-678. På den annen side kan lagmannsretten ikke se at det foreligger slike omstendigheter som kan gi grunnlag for oppreisning. Hverken herredsretten eller lagmannsretten har vært i tvil om resultatet, og det må legges til grunn at anken har svært små muligheter for å nå frem. Misforståelsen med hensyn til ankefristens utløp kan ikke sees å være noen slik særlig omstendighet som loven krever.
Begjæringen om oppreisning tas etter dette ikke til følge.
Lagmannsretten har ikke sett grunn til å forelegge begjæringen for motparten, jf domstolloven §156 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Oppreisning gis ikke.