LB-1995-1672

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-07-03
Publisert:	LB-1995-01672
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 92-0006 A/37 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01672 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, HR-1998-00065K .
Parter:	Ankende part: Diakonissehuset Lovisenberg v/styrets formann (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Roar Inge Bjerknes). Motpart: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Peter Vagle).
Forfatter:	Lagdommer Jørgen F Moen, formann. Lagdommer Magne Spilde. Sorenskriver Ragnar Thoresen
Lovhenvisninger:	Sykehusloven (1969) §12, Foreldelsesloven (1979) §26, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §52, §10, §19, §2, §4, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, Arbeidsmiljøloven (1977), §3, Sosialtjenesteloven (1991) §7-4, Barnevernloven (1992) §5-5

Saken gjelder krav fra Diakonissehuset om dekning fra Oslo kommune av merforbruk i forhold til budsjett ved Lovisenberg Sykehus for årene 1987, 1988 og 1990.

Stiftelsen Diakonissehuset, Lovisenberg, drev inntil utgangen av 1992 Lovisenberg Sykehus, i det følgende kalt sykehuset. Sykehuset hadde egen administrerende direktør og eget styre hvor et av medlemmene var oppnevnt av Oslo kommune.

Stiftelsens virksomhet omfattet delinstitusjoner som apotek, barnehage etc i tillegg til sykehusdriften. Stiftelsen utarbeidet regnskap for hele dens virksomhet. Det ble videre utarbeidet revisorbekreftet regnskap for de enkelte institusjoner, herunder sykehuset.

Lovisenberg sykehus har i en årrekke samarbeidet med Oslo kommune. Etter ikrafttredelsen av sykehusloven av 19 juni 1969 nr 57, den 1 januar 1970, og frem til utgangen av 1992 var sykehuset innpasset i Oslo kommunes sykehusplan utarbeidet etter sykehusloven §2, jf §4 første ledd.

I denne periode utarbeidet sykehuset forslag til budsjett for hvert år. Forslaget ble behandlet av kommunale instanser hvoretter bystyret vedtok rammetilskuddet for sykehuset for vedkommende år.

Sykehuset utarbeidet regnskap for hvert driftsår. Regnskapet ble gjennomgått og bekreftet av statsautorisert revisor. Regnskapene avvek normalt mer eller mindre fra budsjettet for vedkommende år. I perioden 1970-1986 ble underforbruk i forhold til budsjettet godskrevet kommunen mens sykehuset fikk etterbevilget merforbruk.

Sommeren 1987 ble det klart at sykehuset i betydelig utstrekning ville overskride årets budsjett. Sykehuset tilskrev den 27 juli 1987 kommunen som følger:

BUDSJETT- OG REGNSKAPSOVERSIKT PR. 30.06.1987

Vedlagt oversendes 2 oversikter med et samlet behov på 24,391 Mkr utover budsjettrammen for 1987, av dette skyldes 20,191 Mkr for lave rammer, og 4,2 Mkr skyldes nødvendige tilleggsarbeider til byggesakene.

Til sammenligning har sykehuset i budsjettforslaget for 1988 bedt om en økning av rammen på i alt 19,135 Mkr for å kunne opprettholde aktiviteten. Sykehuset er pålagt å holde samme aktivitet i 1987 som tidligere år. For 1986 medførte dette et underskudd på 7,380 Mkr

Tildeling av urealistiske økonomiske rammer skaper negative holdninger til økonomistyring. Viljen til omprioriteringer innen rammen finnes ikke, når man på forhånd vet at det er umulig å komme i mål.

Det henstilles til Finansdirektøren å gi økonomiske rammer som tilsvarer den pålagte aktivitet.

Brevet var ledsaget av tabellarisk oversikt over budsjettert beløp, forbruk hittil i året, antatt forbruk resten av året, forslag til dekning for de forskjellige utgiftstyper samt kommentarer med angivelse av årsakene til merforbruk i forhold til budsjettet. Merforbruket gjaldt først og fremst økte lønnsutgifter etter tariffoppgjør og økt bruk av overtid pga pleiermangel samt vedlikehold.

Regnskapet for 1987 viste et merforbruk i forhold til budsjett på kr 17 477 961,-.

Det betydelige overforbruk førte til at Oslo kommunerevisjon foretok bokettersyn. Revisjonen avga 15 november 1988 følgende rapport etter avsluttet ettersyn:

BOKETTERSYN LOVISENBERG SYKEHUS, LOVISENBERGGT. 15, OSLO 4

Oslo kommunerevisjon har foretatt bokettersyn, som ble avsluttet 04.11.88, for regnskapsåret 1987. Kontrollen omfattet stikkprøverevisjon av bilag gjennom hele året, lønns- og skatteinnberetninger samt gjennomgåelse av resultat- og balanseregnskap. Ettersynet foranlediget ingen skriftlige anmerkninger fra revisjonens side, men vil ikke unnlate å henlede oppmerksomheten på underskuddet ved sykehusets drift, kr 17477960,83.

I brev av 17 juli 1989 til Sykehuset godkjente kommunen regnskap for 1987 med et underskudd på kr 11 801 575,-. Udekket underskudd utgjorde således kr 5 676 000,-. Dette gjaldt i det vesentlige overskridelser av budsjetterte vedlikeholdsutgifter.

For 1988 viste sykehusets regnskap merforbruk, særlig når det gjaldt vedlikehold, i forhold til budsjett på kr 4 624 390,-. Kommunen besluttet å dekke kr 2 000 000,- av dette. Gjenstående merforbruk utgjorde kr 2 624 390,-.

I 1989 hadde sykehuset et underforbruk i forhold til budsjett på kr 4 397 149,- som kommunen tillot avregnet mot merforbruket i 1987 og 1988. Gjenstående udekket merforbruk var etter dette kr 3 900 000,-.

For 1990 hadde sykehuset et overforbruk på kr 2 441 000,-. Dette skyldtes manglende dekning etter tariffoppgjør, kr 1 323 000,-, sammenbrudd og nyinnkjøp av ultralydapparat, kr 432 000,-, og svikt i poliklinikkens inntekter på kr 686 000,-. Kommunen var ikke villig til å dekke dette overforbruk og skrev den 31. desember 1991 bl.a. følgende til sykehuset:

ÅRSREGNSKAP FOR 1990

Det vises til tidligere korrespondanse, senest sykehusets brev av 08.10.91.

Finansdirektøren finner etter en samlet vurdering ikke å kunne dekke merforbruket på kr 2441120,47.

I vurderingen er det lagt vekt på bl.a. følgende forhold:

- Det ble fra sykehusets side sendt inn korrigerte beregninger over virkningen av lønnsoppgjøret. Dette ble gjort fordi det i den opprinnelige beregningen fra sykehuset var lagt inn rene regnefeil. De korrigerte beregningene ble sendt inn 1 måned etter at fristen for å sende inn oppgave over dette gikk ut. Dette gjorde at korrigeringene ikke kom med i byrådets sak om fordeling av sentralt avsatte midler til dette. Det var ikke avsatt midler utover denne bevilgningen for å dekke merkostnader i forbindelse med lønnsoppgjøret. Andre etater/bydeler som har sendt inn sine beregninger eller korrigerte beregninger for sent i forhold til byrådsaken har heller ikke fått kompensert for sine tap som følge av dette.

- Alle sykehusene har hatt en svikt i poliklinikkinntekter uten at dette er kompensert. Som for de øvrige sykehusene vil heller ikke Lovisenberg sykehus få dette kompensert gjennom tilleggsbevilgning. Svikt i forhold til budsjetterte inntekter skal den enkelte enhet kompensere gjennom tiltak for å øke andre inntekter, redusere driftsutgifter m.v.

- Det blir ikke gitt tilleggsbevilgninger til etater for kjøp av utstyr, selv om en anskaffelse av utstyret er helt nødvendig. Vanlig praksis er at merkostnader her dekkes innenfor etatenes egne budsjettrammer ved omdisponering.

Når det gjelder husleie for sykehusbygningene, er sykehusets budsjett belastet med kr 50,- pr m2 pr år.

Sykehuset foretok i 1987 en oppgradering av bygningsmassen med samlede omkostninger på ca kr 50 mill som ble finansiert med pantelån. Oslo kommune garanterte for lånet som selvskyldnerkausjonist og dekket renter og avdrag. Etter avtale med sykehuset trer kommunen for hver adragsbetaling inn i panteretten for tilsvarende beløp.

Diakonissehuset uttok 20 desember 1991 stevning til Oslo byrett mot Oslo kommune med krav om dekning av resterende underdekning for 1987 og 1988. Kravet ble senere utvidet til å omfatte underdekningen også for 1990.

Oslo byrett avsa den 20 mars 1995 dom med slik domsslutning:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Diakonissehuset har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

Prinsipalt:

1. Oslo kommune dømmes til å betale Diakonissehuset kr 1 279 236,- med tillegg av 18%, fra 1 januar 1994 12%, årlig rente fra 17 februar 1989.

2. Oslo kommune dømmes til å betale Diakonissehuset kr 2 624 390,- med tillegg av 18%, fra 1 januar 1994 12%, årlig rente fra 12 desember 1989.

Subsidiært:

For så vidt Diakonissehusets krav under pkt 1 og 2 måtte bli ansett foreldet, skal det gå til fradrag i kommunens pantesikrede fordring i sykehusbygningen på Diakonissehusets eiendom gnr 220, bnr 74 i Oslo.

3. Oslo kommune dømmes til å betale Diakonissehuset kr 2 441 120,- med tillegg av 18%, fra 1 januar 1994 12%, årlig rente fra 1 januar 1992.

4. Diakonissehuset tilkjennes saksomkostninger for såvel byretten som lagmannsretten.

Oslo kommune har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 20 mars pkt 1 stadfestes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo 2-6 juni 1997. For diakonissehuset møtte økonomisjef Svein Mathias Køhn og for Oslo kommune spesialrådgiver Svein Wilhelm Sengebusch. Begge forklarte seg som vitner. Ytterligere 7 vitner avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Ankende part, Diakonissehuset, har i hovedsak anført: Kommunens plikt til å dekke sykehusets merbruk i forhold til budsjett for årene 1987, 1988 og 1990, følger av sykehusloven §12. Kommunens helseplan regulerer omfanget og arten av sykehusets virksomhet, mens §12 pålegger kommunen å dekke driftsutgiftene ved denne virksomhet. Det er enighet mellom partene om at de utgifter som kommunen skal dekke, må være nødvendige og godkjent av kommunen. Kommunen kan imidlertid ikke fritt unnlate å godkjenne utgiftene hvis de har vært nødvendige. Da må kommunen anses som pliktig til å gi sin godkjennelse.

Prinsippet for sykehusets drift var at den verken skulle gi overskudd eller underskudd. Siden det alltid vil foreligge avvik mellom budsjett og regnskap ville virksomheten nødvendigvis måtte gå med underskudd hvis underforbruk i forhold til budsjett ble godskrevet kommunen mens merforbruk ikke ble dekket.

I årene 1970-1986 ble etablert en fast praksis mellom partene. Etter denne praksis ble underforbruk godskrevet kommunen, mens sykehuset unntaksfritt fikk dekket merforbruk. Dette er et vesentlig fortolkningsmoment i den utstrekning sykehusloven §12 er tvilsom eller uklar.

Det rettslige utgangspunkt må etter dette være at kommunen er forpliktet til å dekke merforbruk som gjelder nødvendige driftsutgifter.

Det bestrides at sykehuset har subsidiert stiftelsen Diakonissehusets øvrige delaktiviteter. Denne anførselen fra kommunens side innebærer en udokumentert og uriktig insinuasjon. Kommunen har ikke kunnet peke på et eneste forhold som skulle sannsynliggjøre anførselen. Kommunen har heller ikke skaffet seg stiftelsens regnskaper som var tilgjengelige ved fylkesmannens kontor eller stillet sykehuset spørsmål om de gjeldende prinsipper for økonomisk samarbeid mellom stiftelsens forskjellige delinstitusjoner. Slike spørsmål ville uten videre ha vært besvart.

Det må således legges til grunn at det overforbruk som fremgår av sykehusets regnskaper for årene 1987, 1988 og 1990 er reelt.

Det må legges til grunn at de utgifter som har ført til merforbruk har vært forsvarlige og nødvendige. Kommunen har vært holdt løpende underrettet om sykehusets drift, såvel ved kvartalsmessige rapporter som i detalj har angitt utgifter til vedlikehold og annet i forhold til foreliggende budsjett, som ved omfattende muntlig kontakt mellom sykehuset og kommunen. Kommunen har under denne kommunikasjon aldri gjort gjeldende at noen av de tiltak som medførte driftsutgifter, var unødvendige. Sykehusets prisipielle syn har vært at sykehusbygningene måtte holdes i hevd rent vedlikeholdsmessig og sykehuset måtte videre ta hensyn til at pasientene fikk forsvarlig medisinsk behandling og at de ansatte fikk det arbeidsmiljø de etter arbeidsmiljøloven og forskrifter har krav på. Ingen av de tiltak som sykehuset har gjennomført har gått ut over hva disse hensyn tilsier.

Når det spesielt gjelder merforbruket i året 1990, kr 2 441 000,-, gjaldt ca kr 1,3 Mkr manglende dekning for lønnsoppgjøret for 1990. Dette oppgjør var sykehuset ikke part i og hadde ingen innflytelse over. Merforbruket må åpenbart anses nødvendig hvis sykehusets drift skulle opprettholdes. Den resterende del av merforbruket gjelder sammenbrudd og nyinnkjøp av ultralydapparat som likedan klart må anses nødvendig hvis sykehusets virksomhet skulle oppfylle foreliggende medisinske krav, og dernest svikt i inntektene ved poliklinisk behandling som i 1990 gjaldt for alle sykehusene i Oslo og som nødvendigvis måtte medføre svekkelse av driften og dermed øke merforbruket i forhold til budsjettet.

Det følger av dette at merforbruket i de år saken gjelder, skriver seg fra helt nødvendige tiltak som ikke kunne unngås hvis sykehusets virksomhet skulle opprettholdes og de helt grunnleggende hensyn til behandling av pasienter og de ansattes arbeidsmiljø skulle kunne ivaretas.

Det bestrides at det forelå innsparingsmuligheter som kunne ha dekket merforbruket. I 1987-1988 ble utført omfattende ombygnings- og vedlikeholdsarbeider. Dette medførte meget vanskelige driftsforhold for sykehuset og arbeidsforhold for de ansatte. Det er helt utenkelig at man i denne spesielle situasjon kunne gjennomføre innsparinger ved en drift som allerede var økonomisk presset. Etter at arbeidene var avsluttet ble det derimot mulig å gjennomføre omfattende innsparinger, noe som også ble gjort siden sykehuset da var modernisert og ga muligheter for vesentlig mer rasjonell drift.

Subsidiært anføres at kommunen endret budsjettforutsetningene for 1989 i sykehusets disfavør uten å gi tilsvarende økning i bevilgningene. Dette førte til redusert underforbruk i forhold til budsjett, slik at sykehusets muligheter til å avregne underforbruket i det akkumulerte merforbruk for 1987 og 1988 ble redusert.

Det bestrides at noen del av driftsutgiftene i 1987 og 1988 var påkostninger og således ikke dekningsberettiget etter sykehusloven §12. Driftsregnskapene for begge år ble godkjent av kommunen. Regnskap for 1987 var gjenstand for bokettersyn av kommunerevisjonen uten at spørsmålet om påkostninger ble reist. Anførselen om dette er dertil fremsatt for sent.

Sykehuset må etter dette ha krav på å få merforbruket i de aktuelle årene dekket etter sykehusloven §12. Vedtaket om avslag på dekningen må være ugyldig etter en korrekt forståelse av §12 og også på forvaltningsrettslig grunnlag. Kommunen begrunnet sin avgjørelse med dens svake økonomi. Dette var et usaklig og derved ulovlig kriterium. Det er nødvendighetskriteriet som skulle ha vært benyttet. Dertil kommer at kommunen har plikt til å behandle Lovisenberg sykehus på samme måte som kommunens egne sykehus. Disse har fått etterbevilget alt merforbruk. Kommunens standpunkt innebærer videre at den profitterer fordi Lovisenberg er privat sykehus. En slik forskjellsbehandling er ikke i samsvar med gjeldende rett.

Det bestrides at noen del av sykehusets krav er foreldet. Foreldelsesfristen på 3 år begynner ikke å løpe før kommunen har gjennomgått de enkelte års regnskap fra sykehuset og underrettet sykehuset om merforbruket i forhold til budsjettet kan påregnes dekket eller ikke. Først da har sykehuset et forfalt krav. Dette innebærer at treårsfristen ikke var utløpet for noen del av sykehusets krav, da stevning ble uttatt.

Subsidiært må sykehuset kunne kreve motregning i kommunens pantesikrede fordring mot sykehuset, jf foreldelsesloven §26. Fordringen refererer seg til at kommunen har ytet lån til dekning av sykehusets utgifter. Fordringen skriver seg følgelig fra samme rettsforhold som kravet om dekning av sykehusets driftsutgifter etter sykehusloven §12.

Ytterligere subsidiært anføres at foreldelsesinnsigelsen er for sent fremsatt fra kommunens side.

Ankemotparten, Oslo kommune, har i hovedtrekk anført:

Sykehuset har ikke sannsynliggjort at det i årene 1987, 1988 og 1990 forekom merforbruk i forhold til budsjett. Under enhver omstendighet er ikke merforbruk i det omfang sykehuset hevder blitt sannsynliggjort. Det vises til at sykehuset, på tross av provokasjoner fra kommunens side, nektet å fremlegge regnskapene fra stiftelsen som viste alle delaktiviteter og overføring mellom disse. Sykehuset har heller ikke gitt opplysninger om de prinsipper som er etablert for slike overføringer mellom delinstitusjonene.

Sykehusets krav kan ikke hjemles i sykehusloven §12. Denne bestemmelse forutsetter godkjennelse fra kommunens side i form av budsjett eller etterbevilgning for at en utgift skal være dekningsberettiget. Sykehuset må tilpasse sin aktivitet til budsjett og, hvis dette ikke er mulig, enten redusere virksomheten eller søke om og oppnå tilleggsbevilgninger. Etter kommunens vurdering var det for Lovisenberg fullt mulig å opprettholde forsvarlig drift innen de rammer budsjettet anga.

Det vises til senere lovgivning, herunder sosialtjenesteloven §7-4 og barnevernloven §5-5, hvor det direkte av lovteksten fremgår at det er driftsutgifter etter godkjent budsjett som skal dekkes. Disse bestemmelser er utslag av et generelt rettslig prinsipp som får anvendelse også når det gjelder forståelsen av sykehusloven §12.

Sykehusloven åpner for at kommunen bestemmer hvilke sykehus det skal etableres samarbeid med og omfanget av samarbeidet. Slike politiske avgjørelser har de årlige budsjetter som økonomisk fundament. Budsjettene angir rammen for den aktivitet kommunen forventer.

Kommunens budsjett er det sentrale styringsmiddel for kommunens økonomi. Budsjettarbeidet er basert på en lang prosess hvor det foretas en rekke avveininger og hvor ulike hensyn må vektlegges. Dette må kommunen gjøre i forhold til en rekke institusjoner, både kommunes egne og tilknyttede private, eksempelvis sykehus. Det ville bli helt uholdbart for kommunen hvis privatinstitusjoner som man samarbeidet med, uten samtykke fra kommunen kunne belaste den med store meromkostninger.

Det må etter dette kunne slås fast at utgifter som sykehuset har hatt, og som isolert sett har vært nødvendige, ikke kan kreves dekket uten godkjennelse fra kommunen.

Det vises også til at kommunen gir rammetilskudd. En uforutsett nødvendig utgift kan ikke kreves dekket hvis det har vært mulig å foreta innsparinger ved andre sider av virksomheten. Det anføres at Lovisenberg sykehus, på samme måte som Oslos øvrige sykehus, i 1987-1988 drev unødig dyrt og at innsparinger i betydelig omfang var mulig. Det vises til at sykehuset i 1988 oppnådde en besparelse på kr 13 900 000,-. Dette kunne vært gjennomført flere år tidligere, slik at et merbruk utover budsjett for de berørte år ville ha vært unngått.

Den praksis som ble etablert i perioden 1970-1986, gir liten veiledning for foreliggende sak. I denne perioden ble budsjettene stort sett overholdt. Den etablerte praksis pålegger ikke kommunen noen forpliktelser utover det som ellers følger av sykehusloven §12. Under enhver omstendighet må kommunen kunne endre etablert praksis.

Domstolene må videre være varsomme med å overprøve kommunens budsjettvedtak. Disse må anses som en del av forvaltningens frie skjønn. Kommunens økonomi og dens politiske overveielser må tillegges betydelig vekt. Underkjennelse av skjønnet kan bare skje når det har vært usaklig eller vilkårlig, og det er ikke tilfellet i foreliggende sak.

Det anføres videre at en rekke av de vedlikeholdsutgifter som kreves dekket, i realiteten er påkostninger som ikke er dekningsberettiget etter sykehusloven §12. Dette gjelder særlig de omfattende arbeider som ble gjennomført i 5-posten, herunder utskiftning og økning av antall toaletter og bad, endring av romplassering etc. Forholdet gjelder imidlertid også øvrige utgifter betegnet som vedlikehold. Anslagsvis halvparten av de samlede vedlikeholdsutgifter eller ca kr 4 000 000,- må anses som ikke dekningsberettigede påkostninger.

Når det gjelder ankende parts subsidiære påstand basert på endrede budsjettforutsetninger for 1989, gjøres gjeldende at sykehuset dette år fikk dekket alle sine utgifter. Dertil aksepterte kommunen at underforbruket i forhold til budsjett skulle kunne avregnes mot tidligere års merforbruk. Det må være åpenbart at sykehuset ikke kan kreve seg godskrevet mer enn det faktiske underforbruk i 1989.

Betydelige deler av sykehusets krav er foreldet. Stevningen ble uttatt den 20 desember 1991. Dette innebærer at alle krav som kunne kreves oppfylt før 20 desember 1988, er foreldet. Sykehuset kunne under enhver omstendighet ha krevet oppfyllelse etter at det var klart at etterbevilgning ikke ville bli aktuelt. Dette skjedde ved kommunens brev til sykehuset av 4 februar 1988. Etter reduksjon av underskuddet fra 1987 med overskuddet fra 1989 innebærer det at i alle fall over kr 1 000 000,- av sykehusets krav er foreldet. Legges til grunn at sykehuset kunne ha krevet dekning av utgiftene etter hvert som disse ble pådratt, blir en betydelig større del av sykehusets krav foreldet.

Det må være på det rene at foreldelsesinnsigelsen ikke er for sent fremsatt. Dette ble avklaret før stevning ble uttatt ved at kommunen nektet å frafalle foreldelsesinnsigelsen.

Det bestrides at sykehuset kan motregne med kommunens pantsikrede fordring. De to kravene springer ikke ut av samme rettsforhold. Sykehusets krav er basert på sykehusloven regler, mens kommunens krav har sitt grunnlag i beslutning i Oslo bystyre.

Eventuelle morarenter løper først fra en måned etter stevningen, dvs fra 23 januar 1992, jf morarenteloven §2 første ledd. Det foreligger ingen avtale om bestemt forfallsdag og heller ikke noe annet påkrav i morarenteloven forstand enn stevningen.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Retten har delt seg i et flertall, dommerne Moen og Thoresen og et mindretall, dommer Spilde.

Fletallet bemerker:

Sakens rettslige utgangspunkt må tas i sykehusloven §12. Etter denne bestemmelse dekker fylkeskommunene, herunder Oslo, jf lovens §19, utgiftene til drift av de institusjoner og tjenester som inngår i fylkeskommunenes sykehusplaner. Det fremgikk tidligere av ordlyden i §12 at det var "godkjente" utgifter som var dekningsberettiget. Dette uttrykket ble senere erstattet med "nødvendige" utgifter. Lovforarbeidene viser at de foretatte lovendringene ikke skulle innebære realitetsendringer. Partene er enige om dette.

Det er altså nødvendige og godkjente utgifter som kan kreves dekket.

Siden Oslo kommune yter rammetilskudd, må en utgift, for å være dekningsberettiget, ikke bare være nødvendig i seg selv, men den må ikke kunne dekkes ved besparelser innen den gitte ramme.

Kravet om at en dekningsberettiget utgift må være godkjent, skaper tolkningsproblemer. Loven kan forstås slik at faktisk godkjennelse fra kommunens side er et absolutt vilkår for at utgiften skal kunne kreves dekket.

Dette representerer etter flertallets syn ikke gjeldende rett. Det vises til Høyesteretts dom referert i Rt-1985-1221, hvor retten på side 1232 bl.a. uttaler følgende:

Sørlandets Reumatismesykehus AS begrunner prinsipalt sitt krav på dekning av husleie utover det som er godkjent i budsjettene, med at selskapet hadde en husleieforpliktelse overfor overlege Hærum som huseier, og at dekning av denne leieforpliktelse var en nødvendig driftsutgift.

Etter sykehusloven §12 tredje ledd har sykehuset krav på å få dekket "godkjente driftsutgifter". Den leie som kreves, var ikke godkjent, og SRS' krav kan bare føre frem dersom sykehusmyndighetenes nektelse av godkjennelse var i strid med loven eller var vilkårlig.

Fylket er enig i at dersom en helseinstitusjon som var opptatt i fylkets helseplan drev sin virksomhet i leide lokaler og hadde en husleieforpliktelse til en utenforstående huseier, måtte leien i utgangspunktet anses som en nødvendig driftsutgift. Det bestrides imidlertid at den situasjon som foreligger i denne sak, er tilsvarende.

På side 1231 uttaler retten bl.a. følgende:

Jeg finner det ikke tvilsomt at det prinsipp at det er de reelle utgifter som skal dekkes, må slå begge veier. Jeg viser til det jeg allerede har sagt om lovens ordlyd. Også en nærmere vurdering av grunnlaget for "overskudd" må lede til samme slutning. Dersom overskuddet skyldtes sparte utgifter, f.eks. fordi stillinger ikke har vært besatt, forelå det på dette punkt ingen driftsutgift som fylket skulle dekke. Hvis overskuddet skyldtes et større antall kurdøgn enn man hadde regnet med, betydde det at midler var overført med utgangspunkt i kurpengesatser som hadde vist seg å være for høye. Noen reduksjon i godkjente utgifter forlå ikke. Det ville tvert imot sannsynligvis foreligge en økning i totalutgiftene i forhold til de budsjetterte fordi de variable omkostninger hadde økt med økt pasientbelegg. Det er ikke noe holdepunkt i §12 tredje ledd for at sykehuset skulle fått dekket mer enn den eventuelle reelle utgiftsøkning som fulgte av økt pasientbelegg.

Selv om det siste sitat gjelder underforbruk i forhold til budsjett, gir dommen, lest i sammenheng, grunnlag for at nødvendige utgifter kan være dekningsberettiget etter lovens §12 selv om det ikke foreligger noen kommunal godkjennelse av utgiftene.

Flertallet må med dette rettslige utgangspunkt ta stilling til om Oslo kommune var forpliktet etter sykehusloven §12 til å godkjenne og dekke det merforbruk Lovisenberg sykehus hadde i årene 1987, 1988 og 1990 i forhold til budsjett.

Det kunne være naturlig å vente at nærmere avtale om forholdet mellom sykehuset og kommunen ble inngått da Lovisenberg ble innlemmet i den kommunale sykehusplan. Selv om det har vært forhandlet om en slik avtale, foreligger den ennå ikke. I mangel av nærmere avtale må man ved vurdering av kommunens forpliktelser legge vekt på den praksis som var utviklet mellom partene før de aktuelle år. I perioden 1970-1986, altså fra sykehusloven trådte i kraft, praktiserte partene den ordning at underforbruk i forhold til budsjett ble godskrevet kommunen, mens sykehuset, etter det som fremkom under ankeforhandlingen, unntaksfritt fikk dekket merforbruk. Det var ikke etablert noe system for formell godkjenning av enkelte utgiftsposter i løpet av regnskapsåret. Det innebærer at sykehuset selv måtte foreta en vurdering av hva som var nødvendig og måtte dermed påta seg risikoen for at egen vurdering var saklig og forsvarlig.

I 1987-1988 ble Oslo kommunes økonomi svekket. Kommunens holdning overfor alle sykehusene som var tilknyttet kommunens sykehusplan, ble skjerpet. Dette innebar at det for såvel Lovisenberg som for kommunens egne sykehus, Aker og Ullevål, oppsto betydelige differanser mellom de beløp som ble brukt til drift og de beløp som kommunen ville godkjenne. De kommunale sykehusenes underskudd ble etter hvert dekket ved etterbevilgninger. Det gjaldt ikke Lovisenberg. Vinner kommunen frem, vil den ved å tilknytte seg dette sykehus oppnå besparelser på sykehusets bekostning.

Ved vurderingen av forholdet mellom kommunen og sykehuset må det etter flertallets syn være av betydning at sykehuset for sin eiendomsmasse bare ble godskrevet en symbolsk husleie på kr 50,- pr m2 pr. år.

Det legges også noe vekt på at det ikke er mulig å foreta nøyaktig budsjettering. Det må nødvendigvis hvert år enten bli underforbruk i forhold til budsjett eller merforbruk. Dette fører til at Diakonissehuset Lovisenberg må tape på sykehusvirksomheten, hvis overforbruk i forhold til budsjett ikke skal dekkes av kommunen, mens underforbruk skal godskrives denne.

Kommunen har med styrke gjort gjeldende at den gjennom sin budsjettering, som er en komplisert og svært omfattende prosess, må kunne styre sin økonomi og derfor ikke kan være forpliktet til å dekke samarbeidende institusjoners overforbruk i forhold til budsjett. Flertallet er enig i at dette er et vesentlig moment. Det vil likevel peke på at et budsjett for et sykehus aldri kan slå til fullt ut. Kommunen vet derfor at regnskapene for sykehusene vil avvike fra budsjett. For kommunens egne sykehus blir overforbruk dekket. Dette gjelder også i betydelig utstrekning for 1987 og 1988 for Lovisenberg sykehus. Det følger av dette at kommunen må regne med å foreta etterbevilgninger. Budsjetthensynet synes ikke å rekke lenger enn til at slike bevilgninger tas med i det etterfølgende års budsjett.

Når det gjelder kommunens plikt til dekning av sykehusenes driftsutgifter, finner flertallet grunn til å henvise til Sosialdepartementets brev av 23 april 1990 til Private Helseinstitusjoners landsforbund fremlagt under ankeforhandlingen. I brevet skriver departementet bl.a. følgende:

Pga den generelle økonomiske situasjon prioriterer fylkeskommunene ofte andre driftsformål enn å sikre bygninger et forsvarlig vedlikehold. Dette får bli fylkeskommunenes egen sak når det gjelder de bygninger de selv eier. Det er imidlertid ikke akseptabelt at fylkeskommunen ensidig skal kunne bestemme vedlikeholdstakten i private institusjoner, jf pkt 2 ovenfor. De private institusjonseiere har behov for sikkerhet for at vedlikeholdsprosjekter kan gjennomføres uten at dette i sin tur skal gi fylkeskommunen nye panterettigheter i eiendommen.

Etter en samlet vurdering av forholdet mellom Oslo kommune og Lovisenberg sykehus finner flertallet at nektelse fra kommunens side av å godkjenne overforbruk i forhold til bevilget rammetilskudd er i strid med sykehusloven §12 hvis utgiftene er klart forsvarlige og nødvendige og ikke kan dekkes ved innsparinger innenfor rammetilskuddet. For slike utgifter må dekning fra kommunen følgelig kunne kreves.

Flertallet drøfter så kommunens forskjellige innsigelser mot sykehusets krav.

Kommunen anfører prinsipalt at sykehuset ikke har hatt noe dokumentert overforbruk i forhold til budsjett, idet sykehusdriften kan ha subsidiert andre av Stiftelsen Diakonissehusets aktiviteter. Flertallet er ikke enig i dette. Det er ikke ført noe bevis for slik subsidiering. Kommunen har kunnet skaffe seg tilgang til stiftelsens regnskap gjennom fylkesmannen, og den kunne ved forespørsel til stiftelsen ha fått orientering om prinsippene for økonomisk mellomværende mellom stiftelsens forskjellige aktiviteter. Stiftelsen har ikke mottatt slike forespørsler.

Kommunen anfører videre at de driftsutgifter saken gjelder, ikke har vært nødvendige eller i alle fall er av en slik art at de kunne ha vært utsatt. Flertallet er ikke enig i dette. For årene 1987 og 1988 gjaldt utgiftene først og fremst vedlikehold, delvis foranlediget av pålegg fra helseråd og arbeidstilsyn. Etter flertallets syn var tiltakene klart nødvendige for å oppnå en vedlikeholdsmessig standard som var påkrevet av hygieniske og behandlingsmessige grunner og for å gi sykehusets ansatte akseptable arbeidsvilkår. Under de omfattende ombyggings- og vedlikeholdsarbeider som fant sted i 1987, ble en del ukjente bygningsmessige mangler avdekket. Det synes klart at en utbedring av disse var hensiktsmessig samtidig med de øvrige arbeider.

Det er også grunn til å bemerke at det første varsel fra kommunen om innskjerpet praksis med hensyn til formell kommunal godkjenning før arbeider igangsettes, først synes å ha kommet ved brev fra finansdirektøren i kommunen av 4 februar 1988. Det var da for sent å stanse de pågående arbeider med sykehusbygningen. Allerede ved sykehusets halvårsrapport for 1987, som ble sendt kommunen med kommentarer den 27 juli 1987, ble det varslet at de pågående bygningsmessige arbeider ville føre til et merforbruk i 1987 på over kr 20 mill. I sitt brev til kommunen av 13 mars 1989 har sykehuset også opplyst at kommunens helse- og sykehusdirektør ble orientert før et større rehabiliteringsprosjekt ble igangsatt i 1987. Kommunen har ikke på noe tidspunkt bestridt at slik orientering ble gitt, og har heller ikke gitt noen tilbakemelding til sykehuset på det som ble anført i den nevnte halvårsrapporten.

Når kommunen senere gir klarsignal til at ubenyttede midler for 1989 kunne benyttes til dekning av overforbruk i 1987 og 1988, må også deri ligge en erkjennelse av at ikke godkjent underforbruk i disse år ikke inneholdt unødvendige utgifter.

Merforbruket i 1990 gjaldt dels merutgifter til lønn etter tariffoppgjør med virkning fra 1 mai 1990, som sykehuset ikke hadde noe herredømme over. Dernest brøt sykehusets ultralydapparat sammen. Dette måtte erstattes. Endelig oppnådde sykehuset på samme måte som de øvrige av byens sykehus, reduserte inntekter ved poliklinisk behandling. Også dette førte til at virksomheten totalt sett ble svakere enn forutsatt uten at sykehuset etter flertallets skjønn kunne påvirke forholdet.

Flertallet kommer etter dette til at merforbruket i 1987, 1988 og 1990 var nødvendig og således i prinsippet dekningsberettiget etter sykehusloven §12 hvis utgiftene ikke kunne dekkes ved innsparing på andre felter av virksomheten.

Kommunen gjør gjeldende at slike innsparinger var mulig, men har aldri konkretisert de aktuelle poster. Flertallet finner spørsmålet vanskelig. Teoretisk sett kunne sykehuset etter alt å dømme ha foretatt innsparinger. Siden kommunen ikke har hevdet noe annet, legger flertallet til grunn at sykehusets standard var så nøktern at innsparinger av noe omfang ikke var mulig.

Kommunen har henvist til at alle sykehusene i Oslo i årene etter 1987/1988 har oppnådd betydelige besparelser. Dette gjelder også Lovisenberg.

Flertallet påpeker at Lovisenberg sykehus i 1987/1988 gjennomgikk omfattende ombygnings- og vedlikeholdsarbeider. Dette førte til meget vanskelige og ressurskrevende arbeidsforhold, slik at besparelsesmulighetene disse år måtte bli redusert i forhold til tidligere. Tiltakene førte på den annen side til vesentlig mer rasjonell drift i de etterfølgende år med omfattende innsparing som resultat.

Etter flertallets syn er det ikke sannsynliggjort at sykehuset realistisk kunne dekke merforbruket i 1987 og 1988 med innsparinger. Det legges ved denne vurdering vekt på den praksis som partene hadde utviklet i perioden 1970-1986 og på at svekkelsen av kommunens økonomi i 1987/1988 kom svært brått på alle impliserte parter, også på kommunen selv. Omfattende besparelser krever forberedelse og planlegging og kan ikke ventes gjennomført på kort varsel.

Når det gjelder merforbruket i 1990, skyldtes dette forhold som sykehuset ikke var herre over, og som vanskelig kunne inndekkes ved innsparinger ut over det sykehuset faktisk oppnådde.

Kommunen har videre gjort gjeldende at en del av de utgifter sykehuset krever dekket, er påkostninger som skulle ha vært aktivert, og ikke driftsutgifter.

Flertallet finner ikke at det er sannsynliggjort at deler av utgiftene gjelder påkostninger. Kommunen har både for 1987 og 1988 godkjent utgiftene uten at dette spørsmål er reist. For 1987 ble sykehusets utgifter gjennomgått ved bokettersyn foretatt av Oslo kommunerevisjon. Kommunerevisjonens rapport, datert 15 november 1988, er sitert foran i denne dom.

Flertallet legger til grunn at bokettersynet var foranlediget av sykehusets store utgifter og at revisjonen ville ha gjort bemerkninger hvis den etter gjennomgåelsen av bilag og regnskap hadde kommet til at det blant de førte driftsutgifter var påkostninger som skulle ha vært aktivert og som ikke var dekningsberettiget etter sykehusloven §12. Kommunen har i sin søknad om statlig refusjon lagt sykehusts fordeling mellom vedlikeholdsutgifter og påkosninger til grunn.

Flertallet legger også en viss vekt på at anførselen om at en del av utgiftene gjaldt ikke dekningsberettigede påkostninger, først fremkom i kommuneadvokatens prosesskrift av 29 mars 1994, altså mer enn 6 år etter at utgiftene påløp og mer enn fem år etter at kommunerevisjonen hadde gjennomført sitt bokettersyn. Flertallet vil videre peke på at den ikke under ankeforberedelsen eller ankeforhandlingen fra kommunens side er blitt forelagt noen oppgave over hvilke tiltak som kommunen anser for påkostninger.

Flertallet finner etter dette at det ikke er sannsynliggjort at det i sykehusets driftsregnskap er medtatt poster som, etter den praksis mellom partene som har vært utviklet fra 1970, ikke er dekningsberettigede etter sykehusloven §12.

Mindretallet, lagdommer Magne Spilde, har kommet til et annet resultat. Sykehusets krav kan ikke føre frem bortsett fra utgifter i anledning lønnsoppgjøret for 1990 som kommer i en annen stilling enn de øvrige overskridelser.

Forholdet mellom sykehuset og kommunen reguleres av sykehusloven. Det har ikke vært noe avtale mellom partene.

Etter sykehusloven §12, jf §19 skal Oslo kommune "dekke utgifter til drift" av sykehuset og tjenester i h t sykehusplanen for kommunen. Dette må forstås som nødvendige og godkjente driftsutgifter, jf Rt-1985-1221, særlig side 1230-1231 og flertallets redegjørelse ovenfor.

Hvilke utgifter som er nødvendige og kan godkjennes, fastlegges gjennom kommunens budsjettbehandling med vedtagelse av et endelig budsjett. Budsjettet er et viktig styringsmiddel for kommunens og sykehusets økonomi. Det fastlegger aktiviteten og de økonomiske rammer. Sykehuset deltar aktivt i budsjettprosessen med innsending av forslag, drøftelser i budsjettmøter m v .

Gjennom budsjettbehandlingen fastsettes og godkjennes ikke bare rammene, men også de enkelte utgiftsposter. Sykehuset blir etter budsjettet forpliktet til ikke å bruke mer enn det som er bevilget. Det vil for eksempel ikke kunne kreve dekket utgifter til andre vedlikeholdsarbeider enn de det er bevilget penger til. Om det i budsjettåret blir spørsmål om å påta seg utgifter som ikke er bevilget, er sykehuset henvist til særskilt å søke og få godkjennelse.

Forsåvidt gjelder reellt underforbruk, eller som det også er kalt "overskudd"/ sparte utgifter, plikter sykehuset å tilbakebetale det overskytende. Plikten følger av §12, se Rt-1985-1221, særlig side 1231 sitert foran. I praksis har refusjon til kommunen skjedd som avregning/reduksjon i forhold til budsjett det etterfølgende år.

For overforbruk er utgangspunktet det motsatte: Overforbruk kan ikke kreves dekket uten godkjennelse.

Gjennom praksis i Oslo kommune er utgangspunktet modifisert gjennom rammebudsjettering hvor sykehuset fikk adgang til å øke utgiftsposter så sant - og så langt - økningene med tilsvarende reduksjoner lå innenfor budsjettrammen. Sykehuset fikk fullmakt, og var i praksis beføyet til, - uten særskilt kommunalt vedtak - å omdisponere innenfor budsjett.

Tvisten gjelder driftsutgifter utenfor budsjettrammen, hvor det ikke gjaldt tilsvarende praksis.

Det følger av det som er sagt at slike utgifter må være godkjent for å kunne kreves dekket. Unntak vil bare gjelde hvis nektelsen er i strid med loven eller vilkårlig. Høyesterett har i dommen, sitert foran, på side 1232, formulert det slik: Krav om dekning av utgifter som ikke er godkjent, kan bare føre frem" dersom sykehusmyndighetenes nektelse av godkjennelse var i strid med loven eller vilkårlig".

I perioden 1970-1986 har sykehuset etter det opplyste unntaksfritt gjennom tilleggsbevilgninger fått dekket overskridelser i forhold til budsjett. Dette er en praksis i Oslo kommune som ikke følger av loven. Det er noe kommunen har gjort frivillig og det kan bl a forklares med god økonomi i den aktuelle periode. Kommunens praksis har ikke betydning for fortolkningen av §12 og endrer ikke innholdet i bestemmelsen. Kommunen sto fritt til å endre praksis uten noen forhåndsprosedyre forsåvidt. Budsjettet var uansett bindende som utgiftstak og sykehuset kan ikke bygge noe rettskrav på tidligere praksis. Heller ikke kunne sykehuset forsvarlig forutsette at budsjettet bare var veiledende og at man fikk tilgivelse i etterhånd.

Også for de år tvisten gjelder, har sykehuset fått etterbevilget merforbruk: For 1987 med kr 11 801 575,- (av et merforbruk på kr 17 477 961,-) og for 1988 med kr 2 000 000,- (av et merforbruk på kr 4 624 390,-). De faktiske overføringer for 1987 var på til sammen kr 177 655 575,- og for 1988 kr 190 131 000,-.

Sykehuset har anført at kommunen underbudsjetterte og at nektelsen av å godkjenne overskridelsene, er vilkårlig. Det er også vilkårlig av kommunen, og i strid med loven, ikke å legge til grunn sykehuset behov, men la kommunens økonomiske situasjon være bestemmende. Plikten til å dekke driftsutgifter kan ikke variere med kommmunens økonomiske situasjon.

Det avgjørende ved vurderingen må etter mindretalllets mening være de faktiske, samlede overføringer. Overføringene økt i perioden og var betydelige. Det er ikke godtgjort at rammene var uforsvarlige. Det er heller ikke godtgjort at det innenfor de beløp som faktisk ble overført, ikke var rom for den forutsatte aktivitet og rom for inndekning av det aktuelle udekkede merforbruk på kr 3 900 000,-.

I 1989 ble de faktiske overføringer redusert med vel kr 12 000 000,- uten at det er påvist at det gikk ut over pasientbehandlingen eller at de ansattes arbeidsmiljø ble uforsvarlig. Det er ikke holdepunkt for å anta at det i 1987 og 1988 ikke ville vært mulig å opprettholde forsvarlig drift med kr 3 900 000,- mindre i tilskudd. Utviklingen viser at innsparinger ikke bare teoretisk, men også praktisk var mulig.

Ved vurderingen må det videre tas hensyn til at utgifter til vedlikehold kunne vært utsatt uten at det ville gått ut over driften. For 1987 var det godkjent kr 2 300 000,-, men brukt kr 7 956 394,-. Dette representerer en overskridelse på kr 5 656 394,-. En av sykehusets poster - 5-posten som det er tvist om - sto alene for kr 3 160 200,-.

Berettigelsen av sykehusets krav om dekning av utgifter for 1987 og 1988, må sees i lys av kommunens endrede økonomi. Endringen var dramatisk. I en slik situasjon måtte det forventes at sykehuset strakk seg langt for å redusere utgifter. Det var ikke i strid med loven å kreve budsjettdisiplin og nektelsen ble ikke gjennomført på vilkårlig eller utilbørlig måte. Sykehuset måtte til enhver tid være forberedt på å måtte respektere rammene uten tilleggsbevilgninger.

Virksomheten i Stiftelsen omfattet foruten sykehuset bl a apotek, barnehage m v. Det ble foretatt belastninger av fellesutgifter og overføringer til og fra de enkelte virksomheter.

Sykehuset har vært uvillig til å fremlegge og gi innsyn i overføringer, belastninger og regnskap. Det kan derfor ikke utelukkes at det kan forekomme overprising/underprising, overføringer og belastninger i sykehusets regnskap som helt eller delvis vedkommer andre deler av virksomheten.

Det er opp til sykehuset å godtgjøre at dette ikke er tilfelle.

Det er også sykehusets oppgave og ansvar å godtgjøre at de utgifter som kreves dekket, alene er driftsutgifter, og ikke for noen del påkostninger som etter §10, 1 ledd skal Betales av egen kasse.

Sykehuset har ikke godtgjort at dette er tilfelle. Revisor for Stiftelsen opplyste i sin vitneforklaring at utgifter til ombygging av post 5 også omfattet påkostninger. Han mente at føring og kontroll av driftsutgifter og påkostninger var vanskelig og lå utenfor hans oppgave. Som revisor hadde han nektet å underskrive revisjonsinstruksen fordi han mente kontroll fra hans side ikke var mulig. I revisjonsinstruksen for Oslo kommune av 2 oktober 1975 er det i pkt 4, srtekpunkt 3 bestemt at revisor særlig skal påse at det "føres tilsyn med at budsjettets enkelte poster ike overskrides uten at Oslo kommune på forhånd har godkjent overskridelsen".

Etter mindretallets mening kan sykehusets krav for 1987 og 1988 ikke føre frem.

For 1990 er situasjonen en annen. Merutgiftene i anledning lønnsoppgjøret for 1990 kommer etter mindretallets mening i en annen stilling enn de øvrige overskridelser. Budsjettet manglet dekning for kr 1 323 000,-. Sykehuset hadde ikke herredømme over utgiftsøkningen og har krav på å få utgiftene dekket.

Hele lagmannsretten bemerker:

Kommunen har gjort gjeldende at deler av sykehusets krav er foreldet.

Sykehuset anfører at foreldelsesinnsigelsen er for sent fremsatt. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det vises til at sykehuset ved brev av 5 november 1991 ba kommunen opplyse om den vil frafalle foreldelsesinnsigelse mot krav fra sykehuset. I svarbrev av 4 desember 1991 ga kommunen uttrykk for at den finner "ikke å kunne frafalle foreldelsesfristen for et eventuelt søksmål".

Foreldelsesinnsigelsen ble fremsatt i prosesskrift den 29 mars 1994. Dette må anses tidsnok.

Sykehusets krav foreldes tre år etter at sykehuset tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse, jf foreldelsesloven §3 pkt 1.

Etter lagmannsrettens syn løper fristen fra den dag sykehuset sender revisorbekreftet regnskap til kommunen. Da er sykehusets krav på dekning av merforbruk forfalt. At kommunen trengte noen tid på gjennomgåelse av regnskapene, fører etter rettens syn ikke til utsettelse av forfallstiden. Regnskapene ble oversendt kommunen sommeren/høsten året etter regnskapsåret. Siden fristavbrytende stevning ble uttatt 20 desember 1991, blir det bare tale om foreldelse av krav vedrørende driftsåret 1987.

Det er enighet mellom partene om at underforbruk i forhold til budsjett for 1989, kr 4 397 149,- må avregnes i merforbruket for 1987, kr 5 676 385,-, slik at gjenværende merforbruk utgjør kr 1 279 236,-.

Etter lagmannsrettens syn må dette beløp være foreldet siden fristavbrytende stevning ble uttatt mer enn tre år etter at revisorbekreftet regnskap for 1987 ble sendt kommunen.

Sykehuset anfører videre at eventuell foreldet del av dets krav må kunne motregnes i kommunens pantsikrede fordring som oppsto ved betaling av avdrag på sykehusets lån opptatt for finansiering av ombygging, jf foreldelsesloven §26, b. Etter denne bestemmelse medfører ikke foreldelse av en fordring at fordringshaveren taper motregningsretten såfremt det krav som det motregnes mot, springer ut av samme rettsforhold som den foreldede fordring og er oppstått før denne fordring ble foreldet.

Lagmannsretten må etter dette ta standpunkt til om de to krav springer ut av samme rettsforhold. Sykehuset gjør gjeldende at dette er tilfellet og henviser til at såvel kommunens lån til anlegg som dens plikt til å dekke sykehusets driftsutgifter er basert på sykehusloven bestemmelser om sikring av forsvarlig sykehusdrift. Det anføres videre at kommunens innlemmelse av sykehuset i sykehusplanen er det rettsforhold som begge krav springer ut av. Kommunen på sin side anfører at dens plikt til dekning av driftsutgifter er hjemlet i sykehusloven, mens det pantsikrede lån er basert på bystyrevedtak og at dette innebærer at de to fordringer ikke springer ut av samme rettsforhold.

Lagmannsretten er i tvil om det foreligger slik nærhet mellom de to fordringer at de kan sies å springe ut av samme rettsforhold. De eksempler som nevnes i teorien (eksempelvis C. Stub Holmboe, Foreldelse av fordringer, 1946, side 190-191 og A.J. Kjønstad mfl., Foreldelsesloven, side 125-126) gjelder særlig forholdet mellom kjøper og selger, utleier og leietager og arbeidsgiver og arbeidstager, altså forhold hvor det foreligger stor nærhet mellom partene og deres krav. Retten legger til grunn at det først og fremst er i slike forhold det er naturlig at det kan motregnes med foreldede krav. I foreliggende sak gjelder sykehusets krav dekning av løpende driftsutgifter, mens kommunens fordring skriver seg fra finansiering av ombygging eller utbygging av sykehuset. Det første springer ut av sykehusloven §12, mens det andre bygger på en låneavtale i forbindelse med investeringer i sykehusbygningen. Kravene har dermed ulikt rettslig fundament og kravene har videre ulik oppgjørsmåte idet det pantsikrede krav ikke er gjenstand for nedbetaling. Lagmannsretten finner etter dette at det er så liten sammenheng mellom de to krav at de ikke i relasjon til foreldelsesloven §26 kan sies å springe ut av samme rettsforhold. Det vises til Rt-1992-504 som synes å gi støtte for dette syn.

Dette innebærer at motregning ikke kan kreves etter denne bestemmelse.

Det følger av ovenstående at sykehusets krav er foreldet for såvidt gjelder restbeløpet fra driftsåret 1987.

Sykehuset har krevet renter av sine krav for 1988 og 1990 fra henholdsvis 12 desember 1989 og 1 januar 1992. Rentespørsmålet reguleres av lov om forsinkelsesrente §2. Etter denne bestemmelse løper renten fra forfallsdag hvis den er fastsatt i forveien og ellers fra en måned etter skriftlig påkrav. Det kan ikke anses avtalt noen forfalldag for sykehusets krav. Skriftlig påkrav kan ikke ses å foreligge før sykehusets stevning av 20 desember 1991. Dette innebærer at renten løper fra 20 januar 1992.

Sykehuset gis etter dette medhold i sine krav basert på årene 1988 og 1990 med rente fra 20 januar 1992. Rentesatsen var 18% p.a. frem til 31 desember 1993 og deretter 12% p.a.

Saken er dels vunnet og dels tapt. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 for lagmannsretten, tvistemålsloven §174 for byretten, bærer hver av partene sine omkostninger for begge retter, idet lagmannsretten ikke kan se at unntaksbetemmelsen i §174, annet ledd, kan få anvendelse. Retten bemerker for øvrig at saken gjelder vanskelige og tvilsomme rettsforhold hvor det, bortsett fra dommen i Rt-1985-1221, foreligger lite veiledende rettspraksis.

Lagmannsretten har merket seg at den ankende parts prosessfullmektig i sin arbeidsoppgave i salær for byretten har krevet kr 275 000,- og for lagmannsretten kr 246 000,-, i alt kr 521 000,-. Han har opplyst at han for byretten opererte med en timesats på kr 1 000,- og for lagmannsretten kr 1 100,-. Dette innebærer et tidsforbruk på 275 timer for byretten og 223,5 timer for lagmannsretten. Lagmannsretten gjør den ankende part oppmerksom på bestemmelsen i tvistemålsloven §52 første ledd, hvoretter en prosessfullmektigs godtgjørelse kan fastsettes av retten hvis begjæring herom fremsettes innen en måned etter den dag dommen er avsagt og datert.

Dommen er avsagt under dissens, jf ovenfor.

Domsslutning:

1. Oslo kommune dømmes til å betale Diakonissehuset 2.624.390 - tomillionersekshundreogtjuefiretusentrehundreognitti - kroner med tillegg av en årlig rente på 18 - atten - prosent fra 20 januar 1992 til 31 desember 1993, og deretter 12 - tolv - prosent til betaling skjer.

2. Oslo kommune dømmes til å betale Diakonissehuset 2.441.120 - tomillionerfirehundreogførtientusenetthundreogtjue - kroner med tillegg av en årlig rente på 18 - atten - prosent fra 20 januar 1992 til 31 desember 1993, og deretter 12 - tolv - prosent til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.