LB-1995-1691

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-03-10
Publisert:	LB-1995-01691
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Fredrikstad byrett Nr. 869/94 A - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01691 A LB-1995-01692 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, HR-1997-00516K .
Parter:	Ankende part: Emil Ekeroth Sikkeland (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). Motpart: Staten v/Sosial- og helsedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Ingvald Falch).
Forfatter:	Lagdommer Øystein Hermansen, formann, Lagdommer Agnar A. Nilsen jr., Herredsrettsjustitiarius J.E. Aarsland Olsson
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §38, Tvistemålsloven (1915) §171, §174, §180, §52

Dom:

Saken gjelder utmåling av erstatning for merutgifter til bolig som følge av skade påført Emil Ekeroth Sikkeland under fødselen.

Emil Ekeroth Sikkeland ble født på Rikshospitalet den 17 september 1986. På grunn av surstoffmangel under fødselen ble han påført cerebral parese. Han er i dag meget funksjonshemmet; han har behov for hjelp til alle dagliglivets aktiviteter og er helt avhengig av stell, pleie og tilsyn gjennom hele døgnet. Staten erkjente tidlig erstatningsansvar, men partene kom ikke til enighet om utmålingen av erstatning. Sikkeland tok ved vergene, foreldrene Torunn Sikkeland og Dick Carlsson (nå Ekeroth), ut stevning mot staten ved Oslo byrett. Saken ble avgjort dels gjennom rettsforlik og dels ved byrettens dom av 29 oktober 1990. Av interesse for næværende sak er punkt 1 i dommen som lyder:

Staten v/sosialdepartementet erstatter Emil Sikkeland merutgifter ved anskaffelse av ny familiebolig som tilfredsstiller boligbehovene innenfor Husbankens rammer og det ekstra behov som skyldes Emil Sikkelands funksjonshemming. Boligen må planlegges og utføres slik at den også ivaretar Emil Sikkelands behov for selvstendig bolig i voksen alder.

Partene kom ikke til enighet om den konkrete erstatningsutmåling, hvorved Emil Ekeroth Sikkeland v/vergene den 15 juni 1992 tok ut stevning ved Oslo byrett med krav om erstatning oppad begrenset til kr 2,5 millioner. Beløpsgrensen ble senere under saksforberedelsen forhøyet til kr 3 millioner. Staten v/Sosialdepartementet la i tilsvaret ned påstand om at erstatning ble tilkjent med kr 700 000. Senere ble også dette beløpet øket til kr 800 000.

Foreldrene til Emil lot oppføre en enebolig på Kråkerøy i Fredrikstad kommune. Boligen er en frittliggende villa, oppført med to plan i skrånende terreng. Øvre plan inneholder en familiebolig tilpasset Emils funksjonshemning. På nedre plan finnes også en selvstendig bolighenhet tiltenkt Emil når han blir voksen.

Etter at Sikkeland begjærte befaring av den nyoppførte bolig, besluttet Oslo byrett å overføre saken til Fredrikstad byrett, jf domstolsloven §38. Fredrikstad byrett avsa 17 mars 1995 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/sosial- og helsedepartementet betaler til Emil Ekeroth Sikkeland erstatning for boligtilpassning nå og i fremtiden 1350000 - enmilliontrehundreogfemtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra dato.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader i det følgende.

Emil Ekeroth Sikkeland har i rett tid anket dommen til Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett. Staten v/ Sosial- og helsedepartementet har inngitt aksessorisk motanke. Den ankende part har i anken og motanken lagt ned slik felles påstand:

1. Staten v/Sosial- og helsedepartementet betaler til Emil Ekeroth Sikkeland erstatning for botilpasning nå og i fremtiden et beløp begrenset oppad til kr 3 millioner.

2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet betaler sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Etter byrettens dom ble det utbetalt kr 800 000 til Emil Ekeroth Sikkeland. Etter dette har staten v/ Sosial- og helsedepartementet i anken og motanken lagt ned slik felles påstand:

1. Staten ved Sosial- og helsedepartementet frifinnes.

2. Staten ved Sosial- og helsedepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Fredrikstad i dagene 11 til 13 februar 1996. Emil Ekeroth Sikkeland møtte ved sine verger Torunn Sikkeland og Dick Ekeroth. Begge avga forklaring. Staten møtte ved prosessfullmektigen og var ellers representert med utredningsleder Åsmund Edvardsen fra Statens helsetilsyn. Det ble avgitt forklaring av 4 vitner, hvorav 2 var sakkyndige vitner. De to rettsoppnevnte sakkyndige, arkitekt Ole Daniel Bruun og barnelege Gunnar Oftedal, redegjorde for sine skriftlige erklæringer datert henholdsvis 5 november og 14 oktober 1996 og supplerte disse. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part i hovedanken, Emil Sikkeland Ekeroth, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Den bolig Emils foreldre har latt oppføre i Fjellveien 30 på Kråkerøy ligger innenfor rammen av hva som ble tilkjent ved Oslo byretts dom i 1990. Byretten har misforstått hva som den gang var tvistespørsmålet for byretten. Hva angår boligerstatningen var det bare tvist om hvorvidt Emils ekstrautgifter som voksen skulle erstattes. Det var ikke spørsmål om det skulle bygges en generasjonsbolig etter husbankstandard.

Det sentrale nå er tolkingen av punkt 1 i Oslo byretts dom. Det må være klart at det her gis dom for én familiebolig og én egen bolig til Emil som han skal benytte når han blir voksen. Med utgangspunkt i den rettskraftige dommen, utgjør således erstatningskravet differensen mellom det vesentlige av kostnadene til den nyoppførte bolig på Kråkerøy og det familien fikk ved salg av tidligere bolig i Ulvedalsåsen 39. Den ankende parts tolking av dommen er i samsvar med synspunktet om full erstatning etter alminnelig norsk erstatningsrett. Men skulle lagmannsretten mene at noe annet ligger i byrettens dom, er retten bundet til å følge denne oppfatningen.

Meningen med henvisningen til Husbankens rammer i domsslutningen, er at boligen ikke skal gå ut over Husbankens prisgrense per kvadratmeter. Det var ikke ment noen begrensning hva angår størrelsen på boligen. Familien har holdt seg innenfor Husbankens ramme når det gjelder pris. I tillegg har familien holdt seg innenfor Husbankens arealrammer. Den ankende part er uenig i at det er grunn til å stille spørsmål ved om arbeidsrommet oppe og hele aktivitetsrommet kan anses å ha sammenheng med Emils funksjonshemning.

Den oppførte bolig er blitt planlagt i forhold til Oslo byretts dom. Man har tatt for seg rom for rom og konsultert de beste fagfolk. Begge de rettsoppnevnte sakkyndige har sluttet seg til de valgte løsninger. Foreldrene har ikke på noe punkt beveget seg utover byrettens dom. De har så godt de har kunnet lojalt fulgt opp dommen.

Når det gjelder det konkrete erstatningskrav er det i utgangpunktet et nøkternt krav som fremmes i forhold til det realiserte prosjekt. Samlede kostnader inklusiv utgifter til arkitekt og tomt er kr 3 270 000. I tillegg kommer kr 50 000 for opparbeidelse av utearealet og kr 200 000 for egeninnsats utført på prosjektet. Det siste knytter seg til planlegging av boligen, administrasjon, malerarbeid m.m. Fra dette må fratrekkes kr 200 000 som refererer seg til svømmebassenget. I tillegg til disse byggekostander på til sammen kr 3 320 000 kommer påløpte renter med kr 315 000, mens det må gjøres fradrag for salgssummen for boligen i Ulvedalsåsen 39 med kr 630 000. De samlede merutgifter ved anskaffelsen av den nye familiebolig blir etter dette kr 3 050 000. Det er lagt ned påstand om erstatning oppad begrenset til kr 3 000 000.

Prinsipalt anføres at det ikke er grunnlag for å gjøre fradrag for leieinntekter vedrørende Emils boenhet frem til han blir voksen. Skal det gjøres fradrag må retten ta stilling til hvilken netto leieverdi som kan legges til grunn ut fra markedsforholdene i det aktuelle område. Videre må det ses hen til den vanskelige situasjon som foreldrene er i. Boenheten utleies for kr 2 500 per måned til en avlaster for Emil; en velkvalifisert person som foreldrene har hatt store vansker med å få tak i. Heller ikke er det grunnlag for fradrag for verdien av den bolig Emil eventuelt måtte skaffe seg som voksen. Dersom fradrag i prinsippet kan komme på tale, må beløpet settes til null, idet Emil med uførepensjon og den tidligere tilkjente erstatning for tap i fremtidig erverv, uansett ikke vil ha hatt midler til å skaffe seg en egen bolig i fremtiden.

Statens måte å se erstatningsberegningen på er ikke holdbart. Det er helt umulig å isolere en tilpasningsdel som refererer seg til Emils funksjonshemning fra resten av boligen. Det blir derfor uriktig å bruke den modellen arkitekt Bruun har lagt til grunn i sin sakkyndige erklæring.

Ved erstatningsutmålingen er det heller ikke grunnlag for å se hen til den øvrige erstatning som Emil har fått utbetalt. Emil selv fikk ingen særlig høy erstatning. En stor del av den samlede erstatning gjelder foreldrenes tapte arbeidsinntekter og tap i fremtidig erverv.

Norsk pasientskadeserstatning og forsikringsselskapene har for så vidt lagt seg på et nivå på rundt kr 800 000 for boligerstatning. Det er på den annen side lite relevant rettspraksis på området. Og denne saken dreier seg uansett om tolking av en allerede rettskraftig dom.

Ankemotparten i hovedanken, staten v/Sosial- og helsedepartementet, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Oslo byretts dom legger føringer for hvordan det skal tenkes med hensyn til utmålingen av erstatning for merutgifter til bolig på grunn av Emils funksjonshemning. Det skal tenkes generasjonsbolig og husbankens standard. For øvrig sier dommen lite. I denne situasjon må man falle tilbake på det alminnelige erstatningsrettslige prinsipp om full erstatning. Staten har lagt til grunn at den ankende part også har sagt seg enig i at Emil ikke har krav på mer en full erstatning. Av denne grunn har staten ikke ført prosessfullmektigen i saken for Oslo byrett, som kunne ha uttalt seg noe om hvilke synspunkter som da var fremme. Partenes enighet om full erstatning må således danne rammen for lagmannsrettens utmåling.

Det går frem av juridisk teori og rettspraksis at en ved erstatningsberegning skal legge til grunn en nøktern betraktningsmåte. Det er bare de nødvendige og rimelige utgifter som skal dekkes. Dette er av betydning når en skal skille ut det som ikke er erstatningsberettiget. Det vises til Nils Nygaard: Skade og ansvar (1992) side 102 og dommene i Rt-1993-1547 (spesielt side 1561) og Rt-1996-958. Det går også frem av førstnevnte høyesterettsdom at det bare er utgifter som er medisinsk begrunnet som skal dekkes som utgifter. Sosiale behov skal dekkes under en menerstatning, jf også Nils Nygaard side 104. Denne grensedragning får betydning i forbindelse med hvilke arealer som skal erstattes.

Det er riktig at det i praksis har eksistert et forhandlingsnivå på omkring kr 800 000 for merutgifter til bolig, slik som i denne sak. Av rettspraksis er det bare den såkalte Stokstaddommen, jf Rt-1996-958, som er parallell. I den saken kom lagmannsretten til en erstatning på kr 1 000 000. Denne erstatningspost ble senere, forut for behandlingen i Høyesterett, forlikt på kr 1 100 000.

Ved den konkrete erstatningsutmåling må det være riktig å bygge på den modell som den rettsoppnevnte sakkyndige, arkitekt Bruun, har kommet frem til. Man må som han holde utenfor de utgifter som refererer seg til en bolig for én familie med to barn. Sett hen til hva familien har fått, blir det for lite bare å trekke fra det man oppnådde ved salg av boligen i Ulvedalsåsen. Hvis man ikke gjør det fradraget Bruun har gjort på kr 809 000 vil familien få mer enn full erstatning.

I forhold til den del av boligen som sakkyndig Bruun betegner som tilpasningsdelen, må det etter statens syn gjøres visse justeringer. Bruun har kommet til et samlet areal som gjelder tilpasning på 151 kvm. Det er imidlertid enighet om at areal i tilknytning til et svømmebasseng må fratrekkes med 25 kvm. Videre bør arbeidsrommet på det øvre planet henføres til familieboligen, idet den bør betraktes som en ekstra stue. I denne forbindelse nevnes at Bruun har beregnet familieboligen til bare 110 kvm, mens Husbankens arealgrense er på 120 kvm. Aktivitetsrommet nede er også i største laget, jf uttalelsene til arkitekt Bruun og den annen sakkyndige, barnelege Gunnar Oftedal. Staten mener også at kvadratmeterprisen som Brun opererer med vedrørende tilpasningsdelen bør reduseres fra kr 8 735 til Husbankens grense på kr 7 654. Dette fordi det fremgikk av bevisførselen at tilleggsarealene ikke kan være dyrere enn de øvrige arealer. En mener heller at disse er billigere. Det kan da ikke være grunn til å operere med høyere arealverdier enn hva som gjelder for boligen for øvrig. Et annet grunnlag for å nedsette kvadratmeterprisen kan være at det i byggeregnskapet er tatt med kr 200 000 i form av egeninnsats. Staten er prinsipielt uenig i at egeninnsats er en utgift som er erstatningsberettiget. Hvis det godtas som en utgift er det da først grunn til å se hen til at Emils far, Dick Ekeroth, ved Oslo byretts dom fikk en ganske høy erstatning for tapt arbeidsinntekt frem til Emil er 18 år. Disse midlene skal gå til pass av Emil. Men likevel er det i denne situasjon enklere å ta seg av forefallende arbeid.

Den såkalte tilpasningsdelen blir etter dette å erstatte med kr 7 654 x 102 kvm, tilsammen kr 780 708. Til dette kommer Emils boenhet på det nedre plan med kr 653 000, 75 % av arkitekthonoraer med kr 181 246, 50 % av tomtekostnadene med kr 123 915, og 50 % av lidt rentetap med kr 157 400. Det kan utledes av den alminnelige erstatningsrettslige tapbegrensningsplikten at det videre må gjøres fradrag for påregnlige utleieinntekter for leiligheten på det nedre plan. Det legges til grunn at denne kan leies ut i 10 år, frem til Emil er 19 - 20 år gammel. Staten er uenig i at det skal tas hensyn til behovet for en avlaster. Det kan ikke kreves at staten skal subsidiere en avlasterordning. Det er rimelig å tro at en slik romslig leilighet i nærheten av Fredrikstad by, kan leies ut på det åpne marked for mer enn kr 4 000, slik at nettoinntekten per måned blir kr 4 000. Med en kapitaliseringsrente på 5 % over 10 år blir fradraget her på kr 370 643.

Videre må det være riktig å gjøre fradrag for den neddiskonterte verdi av den bolig Emil ville ha skaffet seg som voksen, og som han nå ikke vil ha behov for. Emil har fått en erstatning for tap i fremtidig erverv etter de standardsatser som gjelder. Sett i sammenheng med skatt og uførepensjon settes Emil i en gjennomsnittssituasjon økonomisk sett. Det legges til grunn at Emil om 20 år ville ha skaffet seg en bolig til en pris av kr 1 million . Med 5 % kapitaliseringssrente blir fradraget her kr 376 889.

Etter dette mener staten at Emil har krav på erstatning med kr 1 148 737.

I god tid før ankeforhandlingen fremsatt staten et tilbud på kr 1 500 000 som den ankende part takket nei til. Enhver utmåling opp til dette beløp bør innebære at staten skal ha dekket sine omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til et noe høyere erstatningsbeløp enn byretten og skal bemerke:

Utgangspunktet for utmålingen av erstatningen for merutgifter til bolig er punkt 1 i Oslo byretts dom av 29 oktober 1990. Det første spørsmål nærværende sak reiser er hva som her er fastsatt, og således nå rettskraftig avgjort.

Lagmannsretten er enig med staten i at det av domspunktet vanskelig kan utledes annet enn visse føringer med hensyn til utmålingen. Det er avgjort at det skal anskaffes en generasjonsbolig med en boenhet som Emil kan nytte når han blir voksen. Henvisningen i dommen til "Husbankens rammer" forstår lagmannsretten som et uttrykk for nøkternhet med hensyn til pris og størrelse. Det hele blir likevel svært skjønnspreget og lagmannsretten er således enig med staten i at en i siste omgang må falle tilbake på mer alminnelige prinsipper om full erstatning. Det er de rimelige og nødvendige utgifter som står i årsakssammenheng med skaden som skal erstattes. Dissse utgifter skal fastsettes i utgangspunktet løsrevet fra det konkrete prosjekt. Likevel er det naturlig i denne sak å foreta utmåling med utgangspunkt i den generasjonsbolig Emils foreldre har latt oppføre på Kråkerøy i Fredrikstad kommune.

Saken står for lagmannsretten i en noe annen stilling enn den gjorde for byretten. For lagmannsretten er oppnevnt to sakkyndige, arkitekt Ole Daniel Bruun og barnelege Gunnar Oftedal. Disse har hatt følgende mandat:

Begge sakkyndige bes uttale seg om det behov for tilpasning og tilrettelegning av en familiebolig, og en eventuell egen bolig, som følger av funksjonshemningen.

Nåværende bolig bes vurdert i forhold til dette behov.

Arkitekt Bruun bes særskilt uttale seg om hvilke kostnader tilpasnings- og tilretteleggingsbehovet medfører innen Husbankens rammer.

Arkitekt Ole Daniel Bruun har i skriftlig erklæring datert 5 november 1996 søkt å beregne hvilken del av utgiftene til den oppførte bolig på Kråkerøy som kan anses som merutgifter forbundet med Emils funksjonshemning. På side 3 i erklæringen uttaler han:

Jeg har søkt å vurdere omkostningsforskjellen mellom to normalboliger innenfor Husbankens rammer og de to oppførte boliger. På denne måten skulle det være mulig å danne seg et bilde av de meromkostninger forbundet med bygging av to boliger tilpasset Emils funksjonshemning. Den oppførte bygningen er ved vurderingen delt i to tenkte deler, normaldelen og tilpasningsdelen.

Lagmannsretten finner at en slik innfallsvinkel kan danne en god plattform for erstatningsberegningen i den foreliggende sak. Sikkelands prinsipale betraktningsmåte, som i hovedsak går ut på å fradra salgsummen for den tidligere boligen fra utgiftene til den nye, blir for enkel. Etter lagmannsrettens vurdering vil en slik erstatningsmodel innebære at Emil får langt mer enn full erstatning, uten tilstrekkelig forankring i byrettens dom.

Arkitekt Bruun har lagt til grunn at boligen har en samlet bruksareal på 342 kvm. Av dette er 110 kvm på øvre plan ansett som familiebolig, mens 81 kvm på nedre plan utgjør Emils boenhet som voksen. De resterende 151 kvm er tilpasning av boligen til Emils funksjonshemning. Lagmannsretten er enig med staten i at ikke hele den sistnevnte areal kan være erstatningsberettiget. For det første er det enighet mellom partene om at arealene i tilknytning til et innendørs svømmebasseng, 25 kvm, ikke kan anses som en erstatningsberettiget utgift. Mer tvil finnes å hefte ved om arbeidsrommet på 14 kvm på det øvre planet bør anses tilknyttet familieboligen eller ikke, og om hele aktivitetsrommet nede ligger innenfor naturlige og nøkterne rammer. Under noe tvil er lagmannsretten blitt stående ved at arbeidsrommet oppe bør naturlig anses å høre til familieboligen. Det er ved denne vurderingen blant annet lagt vekt på at det fra før bare er henført 110 kvm til familieboligen for to voksne og to barn, mens Emils leilighet som voksen til sammenligning er på 81 kvm. På den annen side finner lagmannsretten at utgiftene til aktivitetsrommet nede må godtas i sin helhet. Ekstraarealet i tilknytning til familieboligen som Emils funksjonshemning anses å ha skapt, fastsettes etter dette til 112 kvm.

Lagmannsretten er videre enig med staten i at det ikke kan være grunnlag for å anvende en så høy kvadratmeterpris ved beregningen av de samlede utgifter til tilpasningen som lagt til grunn av arkitekt Bruun. Bruun har anvendt den maksimalsats Husbanken opererte med da huset ble bygd, kr 7 654, for familieboligen på øvre plan og Emils bolig på nedre plan. For tilpasningsdelen er imidlertid anvendt en høyere pris per kvm, kr 8 735. Bruun begrunner forskjellen i sin sakkyndige erklæring slik:

Forskjellen i kvadratmeterprisene avspeiler tilleggsomkostningene forbundet med bygging av en omsorgsbolig, og kanskje også en noe raus materialbruk. Omkostninger ved bygging av carport foran inngangen til nedre plan inngår også i denne sammenhengen.

De beregnet kvadratmeterpriser viser at tilleggsdelen er 14,1 % dyrere enn normaldelen. Til sammenligning kan opplyses at Husbanken godtar en prisøkning på 8 % for bygging av boliger med livsløpsstandard. Ded godtas også nøkterne omkostninger forbundet med bygging av carport i nærheten av boligens inngangsdør.

Lagmannsretten finner at de momenter som her fremheves av arkitekt Bruun kan begrunne at det godtas en kvadratmeterpris for tilpasningsdelen noe utover den husbanksats som forøvrig er anvendt. Som nevnt anses imidlertid den sats Bruun benytter som noe høy; den fremkommer ved at utgiftene utover de som henføres til familieboligen og Emils bolig basert på Husbankens sats på kr 7 654 per kvm, deles på tilpasningsarealet. Etter lagmannsrettens skjønn kan imidlertid ekstrautgifter til en "raus materialbruk" ikke være erstatningsberettigede. Videre bør utgiftene til carporten deles med familieboligen. Til dette kommer at det i byggeregnskapet som er lagt til grunn av sakens parter og arkitekt Bruun, er inntatt kr 200 000 for egeninnsats. Beløpet er ikke nærmere spesifisert, men skal etter det opplyste referere seg til planlegging av boligen, adminstrasjon, malerarbeid m m.

Lagmannsretten er i noe tvil om hvorvidt slik egeninnsats i prinsippet kan kreves dekket på erstatningsrettslig grunnlag. Det legges dog til grunn at arbeid som en vanlig byggherre normalt vil sette bort til andre, kan representere en erstatningsberettiget utgift. Hensett også til at beløpet på kr 200 000 ikke er nærmere dokumentert finner lagmannsretten at beløpet skjønnsmessig bør reduseres til kr 75 000.

På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at kvadratmeterprisen for tilpasningsdelen passende bør settes til kr 8 300. Merutgiftene forbundet med tilpassing av to boliger til Emils funksjonshemning blir således å fastsette til kr 929 600. .

I tillegg skal Emils boenhet på 81 kvm i underetasjen erstattes med husbanksatsen på kr 7 654 per kvm, som totalt blir kr 619 974 og ikke kr 653 000 som arkitekt Bruun har lagt til grunn. Lagmannsretten finner videre at tomtekostnadene bør erstattes med 50 %, det vil si med kr 123 915, mens utgiftene til arkitekt dekkes i sin helhet. Det er etter lagmannsrettens syn rimelig å se hele den sistnevnte utgiftspost på kr 241 662 som en følge av Emils skade. Renteutgifter medtas med kr 175 000 og er økt ca forholdsmessig sammenlignet med de tall staten har operert med i sine alternative forslag og som ikke er kommentert av motparten.

Det gjelder en alminnelig plikt for en skadelidt som krever erstatning å søke sitt tap begrenset. Leiligheten på nedre plan skal dekke Emils boligbehov som voksen. Frem til den tid kan den leies ut og det må derfor gjøres et fradrag i erstatningen for påregnlige nettoinntekter fra leiligheten en viss tid fremover. Det er helt på det rene at Emils foreldre har et stort behov for avlasting, og dette behovet er kommunen pliktig til å tilfredsstille på en adekvat måte. Det at foreldrene ønsker å leie ut gunstig til en avlaster kan ikke trekke fradraget nedover. Det er markedsleien fratrukket utgifter til nødvendig vedlikehold som må legges til grunn.

Det er ikke fremlagt opplysninger om markedsleien for en leilighet på 81 kvm i det aktuelle området og fastsettelsen blir derfor usikker. Lagmannsretten er blitt stående ved en påregnelig nettoinntekt på kr 3 000 per måned. Det finnes videre rimelig å legge til grunn at leiligheten kan leies ut i 10 år. Med en kapitaliseringsrente på 5 % gjøres her et samlet fradrag på kr 277 982.

Emil vil gjennom utbetalingen av erstatning for tap i fremtidig erverv sammen med fremtidige trygdeytelser få samlede inntekter på et gjennomsnittsnivå i samfunnet. Dersom Emil ikke var blitt skadet må det påregnes at han ville ha benyttet deler av sine inntekter til boligformål i voksen alder. De utgifter han nå følgelig sparer må derfor komme til fradrag i erstatningen som utmåles nå. I motsatt fall ville Emil få dobbel erstatning. Lagmannsretten finner at fradraget bør fastsettes overensstemmende med statens forslag. Det legges altså til grunn at Emil om 20 år ville ha skaffet seg en bolig til kr 1 million. Med en kapitaliseringsrente på 5 % blir det her et fradrag på kr 376 889.

Utgiftene til tilpasningsdelen, Emils leilighet nede, arkitekt, tomt og renter som fastsatt ovenfor, beløper seg samlet til kr 2 090 151. Til fradrag kommer den neddiskonterte verdi av fordelen med ferdigstilt voksenbolig i dag og fordelen ved å slippe å skaffe bolig som voksen, med til sammen kr 654 871. Erstatning for nåværende og fremtidig bolig blir etter dette å fastsette til kr 1 435 280.

Hovedanken har etter dette bare delvis ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174, finner lagmannsretten at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger, verken for byrett eller lagmannsrett. Selv om staten forut for ankeforhandlingen tilbød å utbetale erstatning i overkant av det beløp som retten er kommet til, finnes forholdet likevel ikke avgjørende ved vurderingen av om unntak bør gjøres etter tvistemålsloven §174 annet ledd.

Motanken fra staten har vært forgjeves og i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd bør staten dekke Sikkelands omkostninger for lagmannsretten. Advokat Winter Christensen har anslått at kr 10 000 av et samlet salær på kr 140 000 kan henføres til motanken. Lagmannsretten finner dette for høyt da det ikke kan ses omstendigheter skulle kunne nevneverdig arbeid utover arbeidet med hovedanken. Omkostningsbeløpet for motanken fastsettes passende til kr 5 000.

Utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten og de fagkyndige meddommerne for byretten bør dekkes av begge parter med like beløp, jf tvistemålsloven §171. Oppnevnelsen for både by- og lagmannsretten må anses å ha funnet sted i begges interesse.

Den ankende parts prosessfullmektig har fremlagt salæroppgave som angir et samlet salær for lagmannsretten på kr 140 000. Av dette beløp tilkjennes som nevnt kr 5 000 for arbeid i forbindelse med motanken. Retten finner grunn til å gjøre parten oppmerksom på at det er adgang til å begjære salæret fastsatt av retten, når intet annet er avtalt mellom parten og prosessfullmektigen, jf tvistemålsloven §52. Fristen er 1 måned fra dommens dato.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Sosial- og helsedepartementet betaler til Emil Ekeroth Sikkeland erstatning for nåværende og fremtidig bolig med 1 435 280 - énmillionfirehundreogtrettifemtusentohundreogåtti - kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. I hovedanken (sak LB-1995-01691 A) bærer hver sine omkostninger for både byretten og lagmannsretten.

3. I motanken (sak LB-1995-01692 A) dømmes staten v/Sosial- og helsedepartementet til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Emil Ekeroth Sikkeland med 5 000 -femtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.