LB-1995-1735

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-02-07
Publisert:	LB-1995-01735
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 94-04213 A/15 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01735 A.
Parter:	Ankende parter: 1. Låven Valhall AS, 2. Knut Kvisli, 3. Even Bernhard Hegbom. (Prosessfullmektig: Advokat Jan Benj. Rødner, Oslo). Motpart: Ragna Thømte (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Amundsen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Wilhelm Omsted, Lagdommer Agnar A. Nilsen jr., Ekstraord. lagdommer Oscar Nørgaard
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §15-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §175, §180, Avtaleloven (1918) §33, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, §15-3, Konkursloven (1984) §118

Dom og kjennelse:

Saken gjelder ansvar for tilbakebetaling av et lån ydt til et aksjeselskap; overfor styreformann og styremedlem kreves lånet erstattet med hjemmel i aksjeloven §15-1.

Høsten 1993 igangsatte Erik Stabell et prosjekt om utvikling av et severingssted i en tidligere stall/lagerlokale på Lillehammer. Dette skjedde sammen med Sigvart Ulven, ektefellen til eieren av eiendommen. Ulven besørget innsendt søknad om byggetillatelse herunder bruksendring, samt søknad om serverings- og skjenkebevilling. Førstnevnte søknader ble aldri innvilget, mens serverings- og skjenkebevilling ble gitt ved kommunens vedtak av 7 desember 1993. Serveringsstedet, som skulle være åpningsklart til de olympiske vinterleker i februar 1994, forutsatte store ombygningsarbeider. Byggmester Jan Erik Halvorsen ble gjennom sitt selskap Haco Bygg AS engasjert som hovedentreprenør.

Erik Stabell trakk seg fra prosjektet etter at byggearbeidene var kommet i gang. Knut Kvisli og Even Hegbom kom til, og den 20 desember 1996 stiftet disse sammen med Jan Erik Halvorsen og to andre, selskapet Låven Valhall AS for å videreføre prosjektet. Knut Kvisli ble valgt til styreformann. Hegbom og Halvorsen ble valgt til styremedlemmer, og førstenevnte ble også den daglige leder av selskapet. Kvisli og Hegbom ble meddelt eneprokura. Leiekontrakt for lokalene ble inngått mellom eieren og Låven Vallhall AS den 5 januar 1994.

I brev av 28 januar 1994, stilet til Sigvart Ulven, ba Lillehammer kommune om at alle arbeidene på stedet ble stanset umiddelbart. På dette tidspunkt gjensto en del bygge- og innredningsarbeider. Blant annet var et sprinkleranlegg og en utvendig trapp til rømningsvei ikke montert. Stedet var heller ikke tilknyttet offentlig vann og kloakk. Imidlertid fortsatte arbeidene frem mot åpningen av de olympiske leker.

I begynnelsen av februar 1994 ble det på vegne av Låven Valhall AS opptatt to lån på tilsammen kr 300 000. Långiver for det ene lånet på kr 250 000 var Ragna Thømte. I utgangspunktet skulle Haco Bygg AS søke å ordne lån gjennom en factoringavtale. Dette ble imidlertid ikke akseptert av advokat Kjell Amundsen som sto for utlånene på vegne av sine klienter. Det ble krevd at Låven Valhall AS sto som låntaker og at styret ved Kvisli, Hegbom og Halvorsen underskrev to gjeldsbevis samt en erklæring med følgende ordlyd:

Undertegnede signaturberettiget styre i Låven Valhall A/S, foretaksnr. 968290339, Lillehammer, bekrefter herved at selskapet ikke skal benytte annen driftskonto enn oppgitt konto 2008-08-80699 i Sparebanken NOR, Lillehammer, uten samtykke av advokat Kjell Amundsen, Postboks 1348 Vika, 0113 Oslo.

Videre bekreftes at midler skal benyttes til ferdigstillelse av lokalene til 12. ds., samt gebyrer. Gjenstående arbeider gjelder i det vesentlige rørleggerarbeider, m.v.

Advokat Amundsen utbetalte lånene ved sjekk datert 9 februar 1994 til Haco Bygg AS v/Jan Erik Halvorsen. Halvorsen utbetalte kr 60 000 til mellommannen Tom Stabe. Prosjektet ble likevel ikke ferdig i tide til åpningen av de olympiske vinterleker. Både Låven Valhall AS og Haco Bygg AS gikk senere konkurs.

Ved stevning datert 20 juni 1994 til Oslo byrett reiste Ragna Thømte sak mot Låven Valhall AS, Knut Kvisli, Even Hegbom, Jan Halvorsen og Haco Bygg AS, med krav om tilbakebetaling av kr 250 000 med tillegg av morarente. I forhold til sistnevnte selskap ble hevet som forlikt.

Oslo byrett avsa dom 24 mars 1995 med denne domsslutning:

1. Låven Valhall AS, Knut Kvisli, Even Hegbom og Jan Erik Halvorsen dømmes in solidum til å betale til Ragna Thømte v/advokat Kjell Amundsen kr 250 000,- -tohundreogfemtitusen- med tillegg av 12 % morarente fra 9 februar 1994 og til betaling skjer.

2. Låven Valhall AS, Knut Kvisli, Even Hegbom og Jan Erik Halvorsen dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Ragna Thømte v/advokat Kjell Amundsen med kr 47 950,-førtisyvtusennihundreogfemti-.

3. Oppfyllelsesfristen for de under punktene 1 og 2 nevnte krav er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

Om sakens nærmere enkeltheter vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader i det følgende.

Låven Valhall AS, Knut Kvisli og Even Hegbom har i rett tid anket dommen til Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett. Disse har lagt ned slik felles påstand:

1. Låven Valhall A/S, Knut Kvisli og Even Bernhard Hegbom frifinnes.

2. Ragna Thømte dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Jan Erik Halvorsen har ikke påanket dommen.

Ragna Thømte har tatt til motmæle og har lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 24. mars 1995 stadfestes.

2. Låven Valhall A/S, Knut Kvisli og Even Bernhard Hegbom, dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Ragna Thømte v/advokat Kjell Amundsen for Lagmannsretten (etter oppgave) innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 16, 17 og 18 desember 1996. De ankende parter, Knut Kvisli og Even Hegbom, møtte og avga forklaring. Ankemotparten, Ragna Thømte, møtte ved prosessfullmektigen. Det ble avhørt syv vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

De ankende parter, Låven Valhall AS, Knut Kvisli og Even Hegbom, har for lagmannsretten i hovedtrekk gjort gjeldende:

Prinsipalt anføres at Låven Valhall AS overhodet ikke er ansvarlig for lånet, og at det heller ikke er grunnlag for å gjøre styreansvar gjeldende overfor Kvisli og Hegbom.

Ragna Thømte kan ikke selv gjøre ansvar gjeldende mot Kvisli og Hegbom etter aksjeloven §15-1 og de må derfor allerede av denne grunn frifinnes. Ansvar etter denne bestemmelsen måtte ha vært gjort gjeldende av konkursboet til Låven Valhall AS. Dersom boet hadde avvist kravet, kunne Thømte ha forfulgt saken i medhold av konkursloven §118. Disse synspunkter kan ikke ses å være i strid med dommene i Rt-1993-20 (Sjødal), Rt-1993-987 (Stiansen) og Rt-1993-1399 (Ytternes).

Videre er det et frifinnelsesgrunnlag at advokat Amundsen utbetalte lånet til feil person. Jan Erik Halvorsen skulle opprinnelig ta opp et lån på vegne av Haco Bygg AS ved factoring. Det var i denne sammenheng fakturaen fra Haco Bygg AS for utførte byggearbeider, stor kr 300 000, ble utstedt og senere attestert av Kvisli og Hegbom. Halvorsen var den som aktivt søkte etter finansiering, fordi hans selskap var ansvarlig for å stille inntil kr 400 000 i kreditt.

Advokat Amundsen ønsket imidlertid - tydeligvis et stykke ut i forhandlingene - at Låven Valhall AS skulle stå som låntaker, noe Kvisli og Hegbom først forsto da de ut på ettermiddagen den 9 februar 1994 ble presentert for, og underskrev, to gjeldsbevis. Etter dette forventet de at et innvilget lån ble utbetalt til Låven Valhall AS. Så skjedde imidlertid ikke. Beløpene ble utbetalt ved sjekk til Haco Bygg AS, uten beskjed til verken Kvisli eller Hegbom.

Kvisli og Hegbom var ukjente med at Halvorsen i forbindelse med låneopptaket transporterte den attesterte fakturaen til advokat Amundsen. Fakturaen kan verken alene eller sammen med erklæringen datert 9 februar 1994 erstatte en betalingsfullmakt. Skulle fakturaen kunne brukes på denne måten, måte man i tilfelle ha varselet debitor cessus som var Låven Valhall AS. Kvisli og Hegbom kan heller ikke gjøres ansvarlig ut fra betraktninger om stilltiende samtykke, passivitet eller lignende. Halvorsen hadde allerede brukt opp lånet før det var mulig for disse å bli kjent med utbetalingen. Det at Hegbom den 10 og 11 februar 1994 betalte regninger av egne midler på tilsammen ca kr 40 000, underbygger deres uvitenhet om utbetalingen av lånet.

Erklæringen av 9 februar 1994 kan ikke oppfattes som en personlig garanti for ferdigstillelse av lokalene innen 12 februar 1994. Det er ikke mulig å forstå erklæringens ordlyd slik. Amundsen, som er advokat, har forfattet erklæringen. Dersom han mente det måtte avgis en slik garanti, skulle han ha skrevet det klart. Underskriftene på erklæringen kan verken bedømmes som uaktsom i relasjon til aksjeloven §15-1 eller underbygge ansvar på annet grunnlag.

Byggestoppen var årsak til at serveringsstedet ikke kom i drift verken til de olympiske leker eller senere. Kvisli og Hegbom kan, slik forholdene lå an, ikke klandres for at de var ukjente med at det formelle i forhold til bygningsmyndighetene ikke var i orden. De kom først inn i prosjektet etter at bygningsarbeidene var igangsatt. Styret fant det mest hensiktsmessig å delegere oppgaver til de forskjellige styremedlemmene. Jan Erik Halvorsen fikk ansvaret for byggesiden, herunder forholdet til bygningsmyndighetene, arbeidstilsynet m fl. Han var en erfaren byggmester, utførende entreprenør og allerede i gang med arbeidene på det tidspunkt Kvisli og Hegbom kom til. Sigvart Ulven var, som eierrepresentant, sentralt og dypt inn i prosjektet fra først av. Han bekreftet at alt var i orden i forhold til kommunale myndigheter. Deres erfaringer fra Oslo tilsa også at det bygningsmessige var i orden når det først var gitt skjenkebevilling.

Kvisli og Hegbom ble først kjent med at det var truffet vedtak om byggestopp den 11 februar 1994. De var før dette ikke kjent med kommunens brev av 28 januar 1994 til Sigvart Ulven. At de faktisk var uvitende underbygges av at det bare dager i forveien var gjort avtale med andre i kommunen om utlån av varmematter og kjøp av rør. Også det forhold at Hegbom betalte store beløp av egne midler så sent som den 10 og 11 februar 1994 viser at man hadde full tiltro til prosjektet helt til det siste.

Advokat Amundsen forsto at Låven Valhall AS hadde et pengebehov. Han forsto videre betydningen av at restauranten åpnet til starten av de olympiske leker. Det var således tale om et prosjekt med høy risiko. Kvisli og Hegbom kan ikke på noen måte bebreides for ikke å ha overholdt opplysningsplikten overfor kreditor. Det fremheves ellers at Kvisli og Hegbom må vurderes individuelt i forhold til aksjeloven §15-1. Halvorsen var den eneste som tjente på lånet. Advokat Amundsen må ha forstått at Tom Stabe fikk en irregulær provisjon. Han fikk sin godtgjørelse av Stabe. De aktuelle klientmidler er for øvrig ikke behandlet overensstemmende med forskriftene på området.

Som et videre grunnlag for frifinnelse anføres at det har skjedd et debitorskifte allerede ved utbetalingen til Haco Bygg AS. Det vises i denne sammenheng også til avtaleloven §33. Debitorskifte kan også bygges på forliket som ble inngått mellom Thømte og konkursboet til Haco Bygg AS, og som gikk ut på at kravet ble akseptert som en uprioritert fordring. Dette forutsetter at Haco Bygg AS godtas som rette kreditor.

Subsidiært gjøres gjeldende at et ansvar må lempes etter aksjeloven §15-3 eventuelt etter skadeserstatningsloven §5-1. Det foreligger en rekke formildende omstendigheter som kan begrunne lemping slik at ansvar bortfaller helt.

Ankemotparten, Ragna Thømte, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Ankemotparten slutter seg til byrettens begrunnelse og konklusjon. Låven Valhall AS er ansvarlig for lånet på grunnlag av avtale, mens styremedlemmenes ansvar bygger på aksjeloven §15-1.

Låven Valhall AS ble i sin tid saksøkt fordi det ble bestridt at selskapet var ansvarlig for å tilbakebetale lånet. Det må fastslås ansvar for selskapet før man kan gå videre på styret. Thømte har aldri ment at en dom ville binde selskapets konkursbo. Låven Valhall AS har opptatt et ordinært gjeldsbrevlån på kr 250 000. Det er sendt påkrav og selskapet er således pliktig til å betale tilbake.

Haco Bygg AS er ikke låntaker selv om utbetaling skjedde til dette selskapet. Alle vitnene har bekreftet at utbetaling skulle skje slik. Fakturaen på kr 300 000 er attestert av Kvisli og Hegbom og viser at det foreligger et tilgodehavende; og nødvendigvis et tilgodehavende som kunne utbetales. Dersom det siste ikke var ment å være tilfelle, er attestasjonen grovt misvisende. Det er ikke ført noe bevis for at Haco Bygg AS skulle gi kreditt med kr 400 000. Den økonomiske situasjonen for Låven Valhall AS ville ha blitt den samme om opplegget med factoring var blitt gjennomført.

Man valgte imidlertid et ordinært låneforhold og det ble forlangt tilleggssikkerheter i form av ugjenkallelig trekkfullmakt, forsikring om at det ikke ville bli benyttet annen driftskonto enn den opplyste, samt en garanti for at pengene skulle gå til ferdigstillelse av lokalene innen 12 februar 1994. Sistnevnte erklæring er sammen med fakturaen en aksept for at pengene ble utbetalt Haco Bygg AS. Det er uinteressant for kreditor om styremedlemmene var enige seg i mellom om hva pengene skulle brukes til.

Ytterligere grunnlag for tilbakebetalingsplikt foreligger i den utstrekning pengene er kommet selskapet til gode. Det legges til grunn at kr 240 000 er gått til prosjektet. Det er Jan Erik Halvorsens ansvar hvis pengene ikke er brukt slik som tiltenkt.

Forliket med Haco Bygg AS kan ikke bringe ansvarsforholdet over i noen annen stilling. Det var bostyret som tilbød forliket for å komme ut av prosessen.

Grunnlaget for å gjøre ansvar gjeldende overfor Knut Kvisli og Even Hegbom er aksjeloven §15-1. Kreditor kan fremme et særkrav overfor styremedlemmer i et selskap forutsatt at de alminnelig ansvarsvilkår foreligger, noe som er tilfelle i denne saken. De tre høyesterettsavgjørelser fra 1993 er fullt i samsvar med dette synspunkt. Avgjørende er at den påståtte culpa retter seg mot vedkommende. Man kan ikke benytte generell misnøye mot styret som grunnlag for et erstatningskrav.

Ankemotparten mener at både Kvisli og Hegbom har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. De har utvist generell dårlig kontroll med byggeprosjektet. Det er inngått en leieavtale uten at man har forsikret seg om at alle nødvendige godkjennelser forelå. Sigvart Ulven forklarte at han hadde gjort det klart at det ikke forelå skriftlig approbasjon for byggearbeidene. Den dårlige kontroll har fått som konsekvens at erklæringen om ferdigstillelse er brutt. Det pekes også på intensjonsavtalen der det fremgår at Kvisli og Hegbom skulle ha ansvaret for prosjektledelsen, herunder byggesaken.

Kvisli og Hegbom hadde en klar undersøkelsesplikt. De kan ikke skyte seg inn under skjenkebevillingen. Helt frem til det siste kjørte de prosjektet uten å ha det formelle i forhold til bygningsmyndighetene i orden. Det er ellers et vesentlig moment at lånene på tilsammen kr 300 000, ikke var tilstrekkelig for å redde prosjektet. Allerede den 9 februar 1994 var Låven Valhall AS i realiteten insolvent. Det er ingen unnskyldning at de ikke straks fikk greie på utbetalingen av lånet.

Det er ikke grunnlag for lemping av et erstatningsansvar.

For det tilfelle at bare Låven Valhall AS holdes ansvarlig, gjøres gjeldende at Kvisli og Hegbom må være ansvarlig for idømte saksomkostninger.Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

1. Låven Valhall AS

Av kravet til rettslig interesse følger blant annet at saksøkeren må ha en aktuell interesse i det søksmålet som reises, jf Tore Schei: Tvistemålsloven I side 130. Denne søksmålsbetingelsen må gjelde enten det er tale om et fastsettelsessøksmål, eller som her, et fullbyrdelsessøksmål.

Låven Valhall AS ble tatt under behandling som konkursbo ved Oslo skifteretts kjennelse av 17 juni 1994. Så vidt skjønnes var Ragna Thømte utvitende om dette forholdet ved inngivelse av stevning i saken datert 20 juni 1994. Uansett hvordan dette forholder seg, ble det raskt brakt på det rene at boet ikke var interessert i å tre inn i saken, og det ble heller ikke tatt skritt fra Thømtes side med sikte på å saksøke boet. Under ankeforhandlingen er det også opplyst at Thømte ikke gjør gjeldende at en dom overfor selskapet som debitor ville binde boet. Thømtes utestående er heller ikke meldt som et krav i boet.

Thømte har begrunnet opprettholdelsen av fullbyrdelsessøksmålet mot Låven Valhall AS med at selskapets plikt til å tilbakebetale lånet er bestridt av Knut Kvisli og Even Hegbom, og at et ansvar overfor disse forutsetter at selskapet har en tilbakebetalingsplikt. Det må imidlertid være helt på det rene at dom for selskapets plikt er ingen nødvendig forutsetning for en dom overfor styret; det kreves bare at det i sistnevnte relasjon tas prejudisiell stilling til forholdet. I denne situasjon, der det for øvrig er like klart at boet aldri vil bli tilbakelevert selskapet, kan ikke Thømte ha tilstrekkelig rettslig interesse i en dom overfor Låven Valhall AS.

Retten skal av eget tiltak påse at samtlige søksmålsbetingelser er oppfyllte. Byrettens dom overfor Låven Valhall AS må på denne bakgrunn bli å oppheve ved kjennelse. Saken mellom selskapet og Ragna Thømte blir videre å avvise fra byretten.

2. Styreansvar etter aksjeloven §15-1.

Aksjeloven §15-1 lyder:

Stifter, styremedlem, medlem av bedriftsforsamling eller representantskap samt administrerende direktør plikter å erstatte skade som han under utførelsen av sin oppgave forsettlig eller aktløst volder selskapet, aksjeeier eller andre. Det samme gjelder den som i egenskap av aksjeeier forsettlig eller aktløst medvirker til slik skade.

Ansvar etter bestemmelsens første punktum er betinget av at de alminnelige vilkår for erstatningsansvar er oppfylte. Således må det foreligge en culpøs handling eller unnlatelse som står i påregnlig årsakssammenheng med et lidt tap. Det vises her for så vidt til Martiniussen / Aarbakke: Aksjeloven med kommentarer 1986 530 punkt 3. Avgjørende for om en eller flere enkeltkreditorer kan gå til slik sak, er om det dreier seg om et tap påført selskapet eller et særtap voldt den enkelte kreditor ved ansvarsbetingende handlinger rettet direkte mot vedkommende. Det er bare sistnevnte krav vedkommende selv kan forfølge. Denne rettsoppfatning fremgår best av Ytternesdommen i Rt-1993-1399 flg, spesielt sidene 1403-1404.

Overfor Knut Kvisli som styreformann og Even Hegbom som styremedlem, er det krevet erstatning for tap Ragna Thømte har lidt i forbindelse med at et lån ikke er tilbakebetalt. Det rettslige grunnlaget for erstatningskravet - som ikke er meldt som et krav i konkursboet - er todelt og sammensatt. Ansvaret bygges dels på at Kvisli og Hegbom har utvist generell dårlig kontroll med prosjektet, ved at det ikke ble bragt klarhet i om tillatelse til bruksendring med tilhørende byggearbeider forelå. Dels påberopes en erklæring fra 9 februar 1994 som menes å inneholde en personlig garanti for at byggearbeidene ville bli ferdigstilt til åpningen av de olympiske leker. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at slikt erstatningsgrunnlag bare vil kunne underbygge et særkrav for Ragna Thømte, og ikke et krav selskapet / konkursboet kan forfølge. Thømte er således berettiget til å fremme krav med grunnlag i aksjeloven §15-1.

3. Utbetaling av lånet.

Lånet på kr 250 000 fra Ragna Thømte skulle opptas av Låven Valhall AS, jf gjeldsbeviset av 9 februar 1994. Idet lånet imidlertid ble utbetalt til et annet selskap, Haco Bygg AS, reises spørsmålet om Kvisli og Hegbom allerede av denne grunn må frifinnes. Disse fremholder at uhjemlet utbetaling til tredjemann ikke kan etablere en tilbakebetalingsplikt for Låven Valhall AS og således heller ikke et erstatningsgrunnlag for dem selv.

Lagmannsretten kan ikke se at transporten av den attesterte fakturaen til advokat Amundsen sammen med erklæringen av 9 februar 1994, kan erstatte fullmakt om utbetaling til tredjemann. Verken fakturaen eller erklæringen sier noe om forholdet. Det er heller ikke noe som tyder på at Kvisli og Hegbom mente dokumentene skulle ha et slikt innhold.

Det er ellers uomstridt at advokat Amundsen ikke var i kontakt med Knut Kvisli og Even Hegbom forut for utbetalingen til Haco Bygg AS. Hvorvidt disse likevel forsto og forutsatte at lånet skulle utbetales til dette selskapet - som sto for byggearbeidene - er lagmannsretten i adskillig tvil om. Situasjonen var slik at man hadde alvorlige likviditetsproblemer, og det var svært kort tid frem til serveringsstedet måtte vært klar for åpning. Det kan på denne bakgrunn fremstå som noe påfallende at Kvisli og Hegbom var ukjente med at lån på til sammen kr 300 000 ble gitt, og at det tredje styremedlemmet, Halvorsen, tok hånd om pengene. Uansett hvordan det forholder seg på dette punkt vil ikke Kvisli og Hegbom kunne påberope et slikt forhold som ansvarsbefriende, i den utstrekning lånet gikk med på en måte som var nødvendig for at serveringsstedet kunne åpne til de olympiske vinterleker. Og det må legges til grunn at en vesentlig del av midlene ble brukt til arbeid/utstyr, blant annet til sprinkleranlegget, som samtlige forsto måtte utredes for at arbeidene kunne bli sluttført i tide.

Etter omstendighetene finner lagmannsretten det unødvendig å ta utrykkelig stilling til de tvilsomme spørsmålene om hva Kvisli og Hegbom forsto med hensyn til utbetalingen og i hvilken utstrekningen midlene ble anvendt som nevnt på prosjektet. Lagmannsretten har, som det fremgår nedenfor, ikke funnet at Kvisli og Hegbom har utvist slik erstatningsbetingende uaktsomhet som kreves etter aksjeloven §15-1.

4. Ansvarsgrunnlag

Lagmannsretten legger til grunn at den helt avgjørende årsaken til at serveringsstedet ikke ble klar til åpningen av de olympiske vinterleker den 12 februar 1994 var byggestoppen nedlagt av Lillehammer kommune. Bakgrunnen for byggestoppen var at forholdet til bygningsmyndighetene var forsømt; det var ikke gitt nødvendige tillatelser til de aktuelle byggearbeider og til bruksendring. I den utstrekning pengemangel måtte ha vært en medvirkende årsak legges til grunn at Kvisli og Hegbom ikke kan bebreides for at prosjektet manglet tilstrekkelig finansiering. Avtalt aksjekapital på omkring kr 140 000 ble ikke innbetalt av Jan Eirik Berggren og Odd Løvkvam. Sistnevnte, som var videre var engasjert som rørlegger, forlot arbeidsstedet uten å fullføre sitt oppdrag, noe som medførte store uforutsette utgifter.

Bygge- og bruksendringstillatelse var - ved siden av serverings- og skjenkebevilling - av helt avgjørende betydning for gjennomføring av prosjektet. Utviste forsømmelser på disse sentrale punkter må i prinsippet kunne begrunne et erstatningsansvar for samtlige av styrets medlemmer. For Jan Erik Halvorsen må også ansvaret anses helt på det rene.

Når lagmannsretten under tvil er kommet til at Knut Kvisli som styreformann og Even Hegbom som styremedlem og daglig leder ikke har overskredet grensene for aktsom handlemåte, har det sammenheng med de helt spesielle forhold som gjør seg gjeldende i denne saken. Etter lagmannsrettens syn taler flere omstendigheter, herunder villedende opptreden fra flere sentrale aktører, først og fremst Sigvart Ulven, for at disse ble forledet til å tro at nødvendige tillatelser fra bygningsmyndighetene forelå.

På det tidspunkt Knut Kvisli og Even Hegbom ble med i desember 1993 var prosjektet allerede delvis realisert; bygningsarbeider var påbegynt og serverings- og skjenkebevilling forelå. Punkt 3 i leieavtalen inngått mellom Marianne Ulven og Låven Valhall AS om at sistnevnte skulle "sørge for alle tillatelser som er nødvendig for ombyggingen og driften av restauranten" må vurderes på denne bakgrunn. Lagmannsretten legger til grunn at Sigvart Ulven ga uttrykk for at nødvendige tillatelser fra bygningsmyndighetene var innhentet, i hvert fall overfor Kvisli og Hegbom. Disses erfaring fra restaurantvirksomhet i Oslo tilsa også at dette var korrekt. Det er ført bevis for at praksis i Oslo og andre steder i landet er at serverings- og skjenkebevilling gis etter at andre offentlige tillatelser foreligger, eller slik at det inntas betingelser om at bestemte forhold blir bragt i orden. At styret i denne situasjon selv unnlot å ble de aktuelle tillatelser lagt frem, men overlot det til styremedlemet Halvorsen å ta seg av forholdet til bygningsmyndighetene, finner lagmannsretten å kunne akseptere som forsvarlig. Halvorsen var, som erfaren byggmester og hovedentreprenør for prosjektet, et naturlig valg.

Det er ikke kommet frem opplysninger som tilsier at Kvisli og Hegbom burde ha reagert på et senere tidspunkt. Det var kontakt med ansatte i kommunen, blant annet vedrørende varmematter for graving. Alt tyder på at Kvisli og Hegbom var ukjente med brevet om byggestopp av 28 januar 1994 fra Lillehammer kommune til Sigvart Ulven. Helt til det siste regnet de med å kunne åpne til de olympiske leker.

Avslutningsvis nevnes at erklæringen av 9 februar om at "midler skal benyttes til ferdigstillelse av lokalene til 12 d.s...." ikke kan gi grunnlag for noen annen vurdering av spørsmålet om ansvarsgrunnlag, verken isolert eller som ledd i vurderingen etter aksjeloven §15-1. Dersom advokat Amundsen - som den profesjonelle part - ønsket at de enkelte styremedlemmer skulle påta seg et personlig, økonomisk ansvar for at alt ville være ferdig til den nevnte dato, måtte dette ha kommet klarere frem.

Knut Kvisli og Even Hegbom blir etter dette å frifinne.

5. Saksomkostninger.

Saksomkostningsspørsmålet i saken mellom Ragna Thømte og Låven Valhall AS skal avgjøres etter tvistemålsloven §175 første ledd jf §180 annet ledd. Lagmannsretten legger til grunn at det for så vidt ikke er grunnlag for å legge Thømte til last at det i denne relasjon er kommet til sak, og at hver av partene i denne relasjon bør bære sine omkostninger for både byrett og lagmannsrett.

Anken fra Knut Kvisli og Even Hegbom har ført frem. Hovedregelen etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd skulle tilsi at Ragna Thømte dekket deres saksomkostninger fullt ut for begge retter. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at saken har budt på slik tvil at det må være riktig å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Thømte finnes å ha hatt fyldestgjørende grunn for å se lagmannsrettens såvel som byrettens avgjørelse. Hver av partene bærer sine omkostninger for begge retter.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom for så vidt gjelder Låven Valhall AS oppheves, og saken avvises fra byretten.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Domsslutning:

1. Knut Kvisli og Even Hegbom frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byrett og lagmannsrett.