LB-1995-2066
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-31 |
| Publisert: | LB-1995-02066 |
| Stikkord: | Voldgift |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett Nr. 475-95 A - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02066 K. |
| Parter: | Kjærende part: Gunnar Nilsen Assuranse og Agenturer (Prosessfullmektig: Advokat Camillo Mordt, Fredrikstad). Kjæremotpart: Gjensidige Forsikring Fredrikstad (Prosessfullmektig: Advokat Jan-Fredrik Rafen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Melheim, formann 2. Lagdommer Lars-Jonas Nygard 3. Lagdommer Hilde Wiesener Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §452, §176, §180, Avtaleloven (1918) §36 |
Kjæremålet gjelder spørsmålet om innholdet av en voldgiftsavtale.
Den 11. mai 1993 ble det inngått en avtale mellom partene om etablering og drift av et forsikringsagentur. Den 2. desember 1993 sa Gjensidige opp avtalen.
I avtalens punkt 8 er det inntatt en voldgifsklausul som lyder:
Oppstår det tvister om forståelse av denne avtale, skal disse søkes løst i minnelighet mellom Partene. Dersom slik enighet likevel ikke oppnås, skal tvisten avgjøres ved voldgift etter tvistemålsloven kap. 32.
Voldgiftsretten skal bestå av kun en voldgiftsdommer som skal være jurist med særlig bakgrunn i forretnings-juridisk spørsmål. Dersom partene ikke kan oppnå enighet om oppnevnelsen, skal denne oppnevnes av Justitiarius ved nærmeste byrett.
Ved stevning av 2. mai 1995 ble det reist søksmål mot Gjensidige Forsikring Fredrikstad. Som det fremgår av stevningen, ble det fremsatt krav om provisjon samt erstatning for uberettiget oppsigelse. Spørsmålet i saken nå er om de forskjellige krav skal behandles samlet for byretten eller delvis for byretten og delvis for særskilt voldgiftsrett eller samlet for voldgiftsretten.
Fredrikstad byrett avsa kjennelse den 12. juli 1995 med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Gunnar Nilsen Assuranse og Agenturer tilpliktes innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse å betale saksomkostninger til Gjensidige Forsikring Fredrikstad med kr 3000 -tretusen-.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Gunnar Nilsen Aassuranse og Agenturer har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Det er lagt ned slik påstand:
1. Saken fremmes.
2. Gunnar Nilsen Assuranse og Agenturer tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett.
Gjensidige Forsikring Fredrikstad har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Byrettens avvisningskjennelse stadfestes.
2. Gunnar Nilsen Assuranse og Agenturer dømmes til å betale Gjensidige Forsikring Fredrikstad omkostninger for lagannsretten.
Den kjærende part, Gunnar Nilsen Assuranse og Agenturer, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Avtalen er formulert av kjæremotparten, som også hadde avgjørende innflytelse ved avtaleinngåelsen. Det må derfor legges vesentlig vekt på hvordan Nilsen hadde grunn til å forstå avtalen. Han innså og aksepterte at mindre tvister vedrørende partenes mellomværende i kontraktsperioden skulle avgjøres av en voldgiftsrett med ett medlem. En slik bestemmelse med dette omfang var han fortrolig med fra skadeoppgjør. Nilsen hadde imidlertid ingen grunn til å akseptere at alle tvister som utsprang av rettsforholdet, herunder tvister som følge av kontraktens opphør, skulle løses på samme måte. Det ville tvert imot innebære en betydelig rettsmiddelulempe som burde vært klarere formulert.
Ordlyden i avtalen er ikke i overensstemmelse med tvistemålsloven §452, som klart bestemmer at alle tvister som oppstår av det etablerte rettsforhold, skal løses ved voldgift. Kjæremotparten har valgt en ordlyd som avviker vesentlig fra loven. Utgangspunktet er snevrere, og det er ikke usannsynlig at kjæremotparten bevisst har ment å velge en snevrere ordlyd.
Dersom man legger til grunn en snevrere fortolkning enn den alminnelige, er den som Nilsen nå påberoper den naturlige. Det er vesentlig at krav som er oppstått som følge av kontraktens opphør, ikke skal avgjøres ved voldgift. Ved selskapets brev av 2. desember 1993 ble hele agenturavtalen sagt opp. Man kan da ikke i ettertid påberope seg avtalens voldgiftsklausul. Det fremgår av avtalens punkt 8 at voldgift skal brukes ved "tvister og forståelse av denne avtale". Avtalen viser således til bestemmelser inntatt i avtalens tekst. Når det gjelder kravene om erstatning for oppsigelse og om etterprovisjon, er disse ikke påstått hjemlet i avtalen, men i alminnelige rettsgrunnsetninger og analogisk anvendelse av agentloven. Voldgiftsklausulen gjelder åpenbart ikke for disse krav.
Den kjærende part har endelig påberopt seg avtaleloven §36.
Kjæremotparten, Gjensidige Forsikring Fredrikstad, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens fortolkning av voldgiftsklausulen er riktig. Samtlige krav har sitt utspring i forsikringsagenturforholdet.
Den kjærende parts anførsel om at klausulen skal undergis en innskrenkende fortolkning, har ikke et snev av støtte i klausulens ordlyd. Den kjærende parts subjektive oppfatning er heller aldri kommet til uttrykk, ikke engang under saksforberedelsen for byretten. Selv om den kjærende part skulle hatt en slik oppfatning på avtaletidspunktet, hvilket det er grunn til å betvile, vil den etter alminnelig fortolkningslære ikke kunne tillegges betydning.
Heller ikke tvistemålsloven §452 gir grunnlag for noen innskrenkende fortolkning. Så lenge det er tale om tvister som utspringer av avtaleforholdet, må begrepet "denne avtale" forstås synonymt med lovtekstens "et bestemt rettsforhold".
Anførselen om sensur i medhold av avtaleloven §36 er ny for lagmannsretten. Heller ikke den kan føre frem. Ifølge rettspraksis skal det vises tilbakeholdenhet når det gjelder å anvende bestemmelsen i tvister mellom næringsdrivende. Voldgiftsklausulen er ikke urimelig, idet retten skal besettes med en jurist med særlig bakgrunn i forretnings-juridiske spørsmål.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Som det fremgår av partenes anførsler, gjøres det ikke gjeldende at voldgiftsavtalen i seg selv er ugyldig. Den kjærende part er derfor innstilt på at enkelte spørsmål kan bli henvist til voldgiftsretten. Hans hovedinnvending går på at når selskapet har sagt opp hovedavtalen, kan man ikke lenger påberope seg voldgiftsklausulen for blant annet det erstatningskrav som Nilsen senere har fremmet på grunnlag av usaklig oppsigelse.
Spørsmålet om voldgiftsavtalens omfang må avgjøres ved en tolkning av hovedavtalen med utgangspunkt i dens punkt 8. De vanlige sivilrettslige regler for avtaletolkning kommer til anvendelse. Avgjørende er i første rekke hva partene har ment.
Voldgiftsklausulen er meget kortfattet, men dette er ikke uvanlig, særlig ikke i forhold mellom næringsdrivende. Dersom den kjærende part har ment å ville reservere seg mot tvister som er et resultat av at hovedavtalen er oppsagt, ville det være nærliggende å gi uttrykk for dette på en eller annen måte. Det er riktignok anført og ikke direkte bestridt at hovedavtalen er ført i pennen av motparten, som hadde avgjørende innflytelse ved avtaleinngåelsen. Dette argument vil etter tradisjonell tolkningslære i tvilstilfelle kun anvendes mot selskapet som burde ha uttrykt seg klarere. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette fortolkningsmoment får noen særlig vekt i nærværende sak. Det legges til grunn at den kjærende part har vært i bransjen i flere år. Han kan ikke sies å ha vært uerfaren med forhandlinger og kontraktsinngåelser, som tvert om må ha stått sentralt i hans virksomhet. Man kan heller ikke se at det er andre grunner som tilsier at Nilsen har vært den underlegne part.
At selve ordlyden avviker noe fra formuleringen i tvistemålsloven §452, kan ikke tillegges særlig vekt slik det anføres. Det er ikke anført at den kjærende part selv har hatt noen kunnskap om nevnte bestemmelse. På den annen side er det heller ikke kommet frem noe som tyder på at selskapets ordvalg skulle indikere en ønsket begrensning av voldgiftsrettens kompetanse, konferer nedenfor.
Det legges etter dette til grunn at det vanskelig kan konstateres at den kjærende part har hatt spesielle forutsetninger om begrensninger i voldgiftsavtalen. Dersom han det har hatt, er begrensningene ikke oppfattet av selskapet. Avtalen må derfor underkastes vanlig fortolkning på grunnlag av objektive kriterier.
Som et utgangspunkt kan man ikke se at det gjelder et alminnelig prinsipp om at voldgiftsklausuler skal tolkes innskrenkende. En slik regel ville ofte komme i strid med partenes interesse, idet de vanligvis er best tjent med å få sitt mellomværende avgjort av en rett som kan se det hele i sammenheng. Prosessøkonomiske hensyn taler også for dette. Det vises her til Mæland: Voldgift side 80 - 81 og Rt-1920-149, som riktignok er avsagt under dissens. I denne sak var imidlertid voldgiftsklausulen mer begrenset enn i nærværende sak. Likevel ble voldgiftsretten ansett kompetent til å behandle et etterfølgende erstatningskrav.
Det som likevel blir avgjørende for lagmannsrettens standpunkt, er at det må legges til grunn som en del av gjeldende rett at en voldgiftsklausul som hovedregel ansees bindende også i tvister hvor hovedavtalen er påstått ugyldig. At hovedavtalen er ugyldig, behøver således ikke å påvirke gyldigheten av voldgiftsklausulen. Om voldgiftsklausulen er ugyldig, beror på en særskilt vurdering. Voldgiftsretten kan derfor være kompetent til å vurdere innsigelser mot hovedavtalens gyldighet og eventuelle følger av en ugyldighet. Denne lære som er utviklet i teori og praksis, munner ut i en presumsjon om at voldgiftsklausulen ansees som en atskilt avtale, jfr. Mæland: LC side 82 - 84. Denne presumsjon må enn mer gjelde når det som i nærværende sak, ikke er spørsmål om hovedavtalen er ugyldig, men hvilke følger det skal få at den er oppsagt.
Lagmannsretten kan etter en totalvurdering ikke se at det er kommet frem noe som tilsier at partene har ment noe annet enn hva som følger av disse fortolkningsprinsipper.
Når det gjelder anførselen knyttet til avtaleloven §36, legges det til grunn at hovedavtalen gjelder forretningsdrivende. Det vises til det som er anført i tilsvaret.
Kjæremålet har etter dette vært forgjeves. Den kjærende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Det er avgitt et meget kort tilsvar og benyttet samme prosessfullmektig som for byretten. Omkostningene settes skjønnsmessig til kr 1500, jfr. tvistemålsloven §176. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gunnar Nilsen Assuranse og Agenturer til Gjensidige Forsikring Fredrikstad 1500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.