LB-1995-2707

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-03-27
Publisert:	LB-1995-02707
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 93-02355 A/59 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02707 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00733.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ola J. Strømsmoen). Motpart: Aktiv Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan Terje Bårseth).
Forfatter:	Lagmann Erik Melander, formann. Kst. lagmann Wilhelm Omsted. Lagdommer Sissel Rydman Langseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Kommunehelsetjenesteloven (1982) §2-1

Saken gjelder krav om erstatning etter biluhell.

A, født *.*. 1953, er utdannet ved X distriktshøgskole, økonomisk/administrativ linje. Etter eksamen i 1978 arbeidet han i - - - rederi i 2 1/2 år, deretter i - - - AS (nå - - - AS) som oljemegler. I 1986 gikk han over til - - - AS, men sluttet der etter et år, i følge hans egen forklaring på grunn av en tvist om pensjon. Fra januar 1987 var han ansatt i - - - AS, fortsatt som oljemegler. Etter endringer på eiersiden i selskapet ble A avskjediget i juli 1988, visstnok fordi de nye eiere var misfornøyd med hans bidrag til inntjeningen. Han aksepterte avskjeden, men inngikk kort tid senere ny ansettelsesavtale med selskapet med endrede lønnsvilkår. Mens han tidligere hadde hatt en fast lønn på 500.000 kroner, ble fastlønnen nå satt til 250.000 kroner, mens inntekt ut over dette var basert på en bonusordning, beregnet ut fra As økonomiske resultat. Selvangivelsen for 1988 viser en inntekt fra - - - AS på ca 422.000 kroner. I tillegg hadde A en helgejobb som innbrakte ca 13.000 kroner, samt en sommerjobb på danskebåten.

I 1989 var As ordinære inntekt ca 408.500 kroner. I tillegg tjente han ca 63.000 kroner på sitt helgearbeid.

Søndag 28. januar 1990 kjørte A alene i sin Mercedes 280 SE personbil med automatgir på Hadelandsveien i retning mot Oslo. Hastigheten var antakelig ca 40-50 km/t. Det var meget glatt. Han fikk en sladd, og mistet kontrollen over bilen. Han havnet utenfor veien, og bilen gikk videre nedover en skråning på 5-10 meter før den traff et tre med fronten. Deretter beveget bilen seg mot venstre, hvor den ble liggende mot gjerdet til jernbanelinjen. Nærmere opplysninger om skadestedet og bilens bevegelser etter utforkjøringen foreligger ikke. De materielle skadene på bilen ble reparert for ca 116.000 kroner.

Skademeldingen til forsikringsselskapet er udatert, men innkom til selskapet 7. februar 1990. I rubrikken for personskade har A satt spørsmålstegn. Beskrivelsen av uhellet avsluttes slik: «Har nakke og skuldre problemer.»

Den 14. februar 1990 oppsøkte A lege for første gang etter utforkjøringen. Fra legens journal gjengis:

...... utforkjøring med bil 14 d. siden (28/1-90), kraftig. Siste dager smerter i nakken, mest hø. side. Sannsynlig whip lash. ...

Det fremgår videre at A fikk resept på Lobac og rekvisisjon til røntgen. Funnene ved røntgenundersøkelsen er beskrevet slik:

Noe osteoporotisk skjelett. Ingen prevertebral bløtdelshevelse, ingen instabilitet ved provokasjon. Skiven C6/C7 er lett redusert i høyde, og det finnes mindre påleiringer på virvelcorpora. Ingen forandringer i nivå C1/C2.

R: INGEN SKJELETTSKADE

DEGENERATIVE FORANDRINGER I NEDRE CERVICALCOLUMNA.

A var igjen hos legen 21. februar. Av journalen fremgår det at A nå hadde fått tiltagende smerter i nakken og høyre skulder/overarm, og at han anga at røntgenundersøkelsen, som var en såkalt provokasjonstest med maksimal fleksjon og ekstensjon av nakken, var smertefull. Legen henviste ham nå til fysioterapeut Roar Robinson, som er spesialist i manuell terapi. Fra hans journalnotat av 22. februar 1990 gjengis følgende:

Bilulykke 28.1.90, utforkjøring traff tre, fikk litt hodepine etterpå, men ikke noe påfallende. Har fått tiltagende smerter siden da i midtre cervical, øvre th. og noe ned i h. arm (angir noe nummenhet, ikke fingre)

Sier han ble verre etter rtg.us.

Svimmel når han reiser seg opp, føler at konsentrasjonen har blitt dårligere

Robinson har i epikrise av 28. februar 1990 skrevet:

........ Pas. er veldig smertepåvirket v/undersøkelsen. Jeg har derfor ikke foretatt alle ønskelige tester/provokasjoner, men vil komme tilbake til det ved senere konsultasjoner. Han har nedsatt mobilitet i alle retninger. Ved rotasjon høyre får han også noe utstråling i h. arm. Musklatur i cervical er stram og øm. Ved spesifikk test kan en få «mistanke» om hypermobilitet C4 og C5, men testen er ikke pålitlig da pas. har vansker med å slappe av pga smerter. Thorakalcolumna er generelt hypomobil - dette er nok en tilstand som har stått en tid. Det må ellers anføres at pas. har følt sårhet i halsen den sist tida - jeg tror en bør utrede om dette kan skyldes blødninger på ventralsida av c.columna.

Nevrologisk us.: >Sensibilitet og refl. - O.K.

..........

Pas. blir lett svimmel og uvel ved bevegelse av cervicalcol. Han angir også at konsentrasjonen er dårligere.

Konklusjon: Funn forenlig med whip-lash syndrom.

I et udatert brev til A, visstnok skrevet i 1994, har fysioterapeuten oppgitt at A i tillegg til den første konsultasjonen hadde 40 behandlinger, den siste 1. februar 1991. Brevet fortsetter slik:

Behandlingene omfattet bløtdelsmassasje, avspenning og forsiktige forsøk på stabiliserende øvelser. I begynnelsen medførte behandlingen til dels sterke reaksjoner med øket svimmelhet og kvalme. Det betød også at behandlingene ikke kunne utføres så hyppig som ønskelig. Etter hvert ble reaksjonene noe mindre, men fortsatt måtte intensiteten være nokså lav. Det ble noe bedring m.h.t. symptomer, men må betegnes som liten. Når behandlingene opphørte hadde pasienten fortsatt svært liten toleranseevne med tanke på hva som kunne utløse hans plager.

Senere i 1990 ble A etter initiativ fra forsikringsselskapet undersøkt av kiropraktor Trond Soot. I brev til forsikringsselskapet av 20. september 1990 skriver Soot bl.a. følgende:

...... Han hadde ingen synlige skader, men var i sjokk, og mente han hadde hatt bevissthetstap i kort tid. I dagene etter ulykken var han støl og stiv i nakke/ skuldre. Han ble røntgenundersøkt i feb, men uten noe funn. Ifølge pasienten ble han dårligere i forbindelse med denne undersøkelsen, (ved en vridning av hodet).

Han ble undersøkt av meg første gang 20.6 og var inne to ganger etter dette, senest den 3.7.

.........

Han forklarte seg greit og kunne fortelle at han var nødt til å arbeide pga. økonomiske forpliktelser, men at det ble korte dager. Han hadde klare symptomer på en alvorlig nakkeslengskade med at han var glemsk og rotete. Han hadde klart nedsatt konsentrasjon - og dette gjorde hans arbeid vanskelig.

Han brukte krave, men likte ikke å bruke den offentlig. Han sov med den også.

Det var konstant vanskelig å finne hvile; en stilling han kunne slappe av i.

Det var smertefullt å sitte på en ristende buss.

Us. for øvrig viste normal kraft og sensibilitet, selv om det muligens var et område på hø. side av nakken mot skulderen hvor det var nedsatt følelse. Reflekser normale. Bevegelsesus. viste nedsatt rotasjon med 20° mot ve., og 70° mot hø. med smerter. Lat. fleksjon mot hø. kraftig nedsatt og smertefullt. Ekstensjon likeledes. Kompresjonstest utløste smerter i øvre del av nakken. Han var uhyggelig palpasjonsøm over rygg-taggene C3 til C6.

A var imidlertid i arbeid hele det første året etter utforkjøringen, og fortsatte også i jobben som ekspeditør på en bensinstasjon hver annen helg, med 20 timer pr. gang, fordelt på natt til lørdag og natt til søndag. Hans selvangivelse viser en inntekt på til sammen ca 286.000 kroner for 1990, hvorav ca 230.000 kroner gjelder stillingen i - - - AS.

A var 31. januar 1991 på Lillestrøm sykehus for utredning for eventuell operasjon for åreknuter. Hans nakkeplager nødvendiggjorde røntgenundersøkelse av nakken, bl.a. fordi de kunne være av betydning for valg av anestesimetode under operasjonen. Under røntgenundersøkelsen, som forutsetter at nakken dreies, bøyes og strekkes maksimalt, ble A kvalm og besvimte. Da han kom til bevissthet igjen, hadde han lammelser i bena og nedsatt kraft i armene, samt nedsatt følsomhet i de samme områder.

Han ble samme dag innlagt ved Bærum sykehus til observasjon. Den 5. februar 1991 ble han overført til Rikshospitalets nevrologiske avdeling. Ved undersøkelsen der ble det ikke funnet holdepunkter for skade på nervesystemet, og det ble besluttet foretatt en psykosomatisk vurdering. Mens A ventet på den psykosomatiske vurderingen, oppsto det imidlertid dype venetromboser i hans høyre ben, og han ble 11. februar 1991 sendt tilbake til Bærum sykehus. Der var han til primo juni 1991, først ved medisinsk avdeling og deretter ved rehabiliteringsposten. Han hadde senere samme sommer et rehabiliteringsopphold ved Rauland attføringshjem, og ble i 1992 utredet ved Sunnaas sykehus. Våren 1992 ble det også foretatt en nevropsykologisk test av ham, og han ble samme år undersøkt av spesialist i nevrologi Knut Nestvold, som konkluderte med at hans varige skadebetingede medisinske invaliditet ble vurdert til 15 % og den varige skadebetingede ervervsmessige invaliditet til 20 %.

Han har også i 1992 og 1993 hatt opphold på sykehus og rehabiliteringshjem, dels som følge av en ankelskade i desember 1992, dels som følge av lumbago.

Han har aldri kommet tilbake i arbeid etter undersøkelsen på Lillestrøm sykehus. Han ble sommeren 1991 oppsagt fra sin stilling i - - - AS. Han anla søksmål om oppsigelsens gyldighet, og saken ble forlikt i byretten. Forliket gikk ut på at A sluttet frivillig mot en erstatning på 125.000 kroner og dekning av saksomkostninger.

A gjorde i 1993 et forsøk på å videreutdanne seg ved å ta høyere avdeling ved Shippingakademiet, men maktet ikke å fullføre dette.

Ved vedtak av 3. mai 1993 ble han innvilget uførepensjon regnet fra 1. januar 1992, basert på en uføregrad på 100 %.

I dag har A langt på vei fått tilbake førligheten i armer og ben. Selve føttene «sover» imidlertid, slik at han fortsatt har problemer med å gå. På dårlige dager må han bruke rullestol inne, mens han ellers greier seg med en stokk eller med å støtte seg til veggene. Det som plager ham mest, er hodepine og smerter nedover bakhodet og ut i skulderen. Disse smertene forverres ved bevegelser som tygging og løfting av armene. A forklarte under ankeforhandlingen at det å strekke seg oppover, f.eks. for å ta ut et fat av overskapet, kan være nok til å sette ham ut av spill.

A meldte krav om erstatning til Norsk Pasientskadeserstatning for den skade han mente seg påført ved røntgenundersøkelsen på Lillestrøm sykehus. Sekretariatet i Norsk Pasientskadeserstatning fattet 29. oktober 1993 slikt vedtak:

A har ikke krav på erstatning fra Norsk Pasientskadeserstatning.

Etter klage fra A ble sekretariatets vedtak stadfestet ved Pasientskadenemndas vedtak av 14. november 1994.

As bil var trafikkforsikret i Aktiv Forsikring AS (i det følgende også kalt Aktiv), hvor han også hadde førerulykkesforsikring. Han var videre ulykkesforsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring AS og Gjensidige Skadeforsikring.

Ved stevning til Oslo byrett av 23. mars 1993 anla A søksmål mot de tre forsikringsselskapene med krav om erstatning. I forhold til Gjensidige Skadeforsikring ble saken hevet som forlikt ved byrettens kjennelse av 5. mai 1993.

Oslo byrett avsa 8. august 1995 dom i saken mot Aktiv Forsikring og UNI Storebrand Skadeforsikring AS med slik domsslutning:

1. Aktiv Forsikring AS frifinnes.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

3. A betaler saksomkostninger til Aktiv Forsikring AS med kr 198.075,- -kroneretthundreognittiåttetusenogsøttifem 00/00- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p.a. fra 14 -fjorten- dager etter dommens forkynnelse.

4. A betaler saksomkostninger til UNI Storebrand Skadeforsikring AS med kr 87.000,- -kroneråttisyvtusen 00/100- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p.a. fra 14 -fjorten- dager etter dommens forkynnelse.

Oppfyllelsesfristen for slutningens pkt 3 og 4 er 2 -to- uker regnet fra dommens forkynnelse.

Byretten fant at A ved bilulykken ble påført en viss varig medisinsk invaliditet, men at hans tap ikke overstiger de a-kontoutbetalinger han har mottatt fra forsikringsselskapene.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

A har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling har tidligere vært berammet til oktober 1998 og juni 1999, men er begge ganger blitt utsatt.

I forhold til ankemotparten UNI Storebrand Skadeforsikring AS - nå Storebrand Skadeforsikring AS - ble ankesaken hevet som forlikt ved kjennelse av 28. januar 2000.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 2.-4. og 8.-11. februar 2000. A møtte og avga partsforklaring. Aktiv Forsikring AS var representert ved prosessfullmektigen. Det ble avhørt 13 vitner, hvorav to var sakkyndige vitner. De to oppnevnte sakkyndige, dr. med. Håkon Lie og med. dr. Gunilla Bring, redegjorde for sine undersøkelser. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Ulykken i 1990 er årsaken til As medisinske og ervervsmessige invaliditet. Samtlige vilkår for å fastslå nakkeskade etter de kriterier som er oppstilt i arbeidet til Quebec Task Force, er oppfylt: De mekaniske krefter som ble utløst ved ulykken, var tilstrekkelige til å påføre varig skade. Det oppsto initialsymptomer innen tidsgrensen på 72 timer. Det har hele tiden foreligget «brosymptomer» frem til forverringen etter undersøkelsen 31. januar 1991. Det finnes ingen annen sannsynlig årsak til plagene. A har aldri hatt nakke- eller hodeplager tidligere, og hadde ingen predisposisjon for å utvikle psykosomatiske skader. Det er for øvrig Aktiv som har bevisbyrden for at skaden har andre årsaker, herunder at den skyldes As psykiske predisposisjon.

Det er rettslig årsakssammenheng mellom skaden og ulykken i 1990. Det er åpenbart at ulykken var en nødvendig betingelse for skaden og at den var en vesentlig årsaksfaktor. Skaden var ikke upåregnelig; ulykken hadde tilstrekkelig skadeevne og førte til typiske symptomer og en typisk symptomutvikling.

Primærskaden førte til minst 30 % medisinsk invaliditet. Overlege Nestvold kom til en invaliditetsprosent på 15, men han har sett bort fra fysioterapeut Robinsons opplysninger om kognitive problemer og kjeveleddsdysfunksjonen. Smertebildet var det samme før og etter røntgenundersøkelsen i januar 1991, og ville ha ført til at A falt ut av yrkeslivet, selv uten røntgenundersøkelsen og følgene av den. Ulykken har dermed ført til 100 % ervervsmessig invaliditet. Subsidiært anføres at den iallfall har medført en ervervsmessig invaliditet på 50 %.

Ingen av As plager oppsto i forbindelse med undersøkelsen i januar 1991, bortsett fra redusert følelse og førlighet i armer og ben. Disse symptomene er i dag langt på vei gått tilbake. Det som gjenstår, er følelsesløse føtter og nedsatt bevegelighet i føttene.

De nevnte tilleggssymptomer kan forklares som følger av en forstyrrelse av det proprioseptive system, d.v.s. det autonome nervesystem, muligens kombinert med en kortvarig sammenklemming av ryggraden. Forstyrrelsen oppsto da radiografen behandlet ham på en måte som utløste en intens smerte, som igjen førte til blodtrykksfall og besvimelse.

Det er ikke grunnlag for å anse As lammelse og sensibilitetsforstyrrelser som funksjonelt betinget. Denne diagnosen har sammenheng med nevrologenes gammeldagse diagnostikk, hvor de putter alt de ikke finner nevrologisk betinget, i sekken for psykiske lidelser. I dette tilfellet taler tidsforløpet, kronisiteten og det stabile i situasjonen mot at lidelsen er av funksjonell karakter. Det er heller ikke grunnlag for spekulasjoner om «rentenevrose», idet A hadde tilstrekkelige midler til å dekke sine forpliktelser.

Det bestrides at A simulerer.

Dr. Bring har ansett tilleggssymptomene for å gi en økning i den medisinske invaliditet på 30 %. For den ervervsmessige invaliditet er tilleggssymptomene av begrenset betydning. Det er smertetilstanden og følgene av den som gjør det umulig for A å arbeide. Også tilleggsplagene er imidlertid påregnelige følger av ulykken i 1990. Det vises til RG-1995-1 og til Andresen, Bryn og Engstrøm: Bilansvaret, side 47 (punkt 1.47) og side 49 (punkt 1.5).

Ved erstatningsutmålingen må det legges til grunn at A uten skaden ville ha hatt en inntekt på 500.000 kroner i 1990, stigende til 700.000 kroner pr. år fra og med 1995.

Selv med 50 % ervervsmessig invaliditet kunne ikke A ha fortsatt som oljemegler. Dermed ville han ikke ha oppnådd høyere inntekt enn han ville ha fått med 50 % uføretrygd og 50 % inntekt i annet arbeid. Lidt og fremtidig inntektstap blir dermed det samme ved 50 % invaliditet som ved 100 % invaliditet.

Selv om tilleggssymptomene ikke medregnes, må det legges til grunn at A måtte ha gått ned til 50 % arbeid fra og med 1991 pga de direkte plagene etter 1990-ulykken.

A har nedlagt slik påstand:

1. Aktiv Forsikring AS dømmes til å betale en erstatning til A begrenset oppad til kr 7.599.000,- etter rettens skjønn.

2. Aktiv Forsikring AS dømmes til å betale sakens omkostninger for begge instanser.

Ankemotparten, Aktiv Forsikring AS, har i det vesentlige anført:

Det er ingen faktisk sammenheng mellom ulykken og As plager.

Ved vurderingen av om det foreligger en varig skade må man etter rettspraksis bygge på anerkjent medisinsk viten. Ved bevisbedømmelsen skal det særlig legges vekt på tidsnære opptegnelser fra perioden like etter ulykken. En vurdering etter disse retningslinjer fører til at As plager ikke kan anses forårsaket av ulykken i januar 1990. Det vises til de kriterier for varige nakkeskader som er oppstilt i Rt-1998-1565.

Det anføres ikke at ulykken ikke kan ha ført til en whip-lash, men en eventuell overstrekning kan her maksimalt ha ført til forbigående plager.

Kravet om akuttsymptomer innen 2-3 dager er ikke oppfylt. A hadde ikke behov for å oppsøke lege før etter 17 dager. Han var i full jobb i hele 1990, dro på forretningsreise like etter ulykken og hadde ekstrajobb i helgene. Han hadde ingen sykmeldingsperiode i 1990.

Heller ikke kravet om brosymptomer fra akuttfasen til den kroniske senfasen er oppfylt.

Den senere utviklingen av skaden er helt upåvirket av ulykken. Lammelsene og bevegelseshemningene, som er medisinsk uforklarlige, må være bevisst simulert eller i det minste aggravert. A hadde på ulykkestidspunktet en meget anstrengt økonomi. Det kan ha vært beleilig å løse de økonomiske problemene ved å kreve erstatning.

Senplagene kan også tenkes å være av psykogen karakter selv om det ikke foreligger bevisst simulasjon. Den psykiater som har utredet A, fant ingen tegn som tilsa en psykiatrisk diagnose, men han bygget på As uriktige opplysninger om arbeidsforhold og økonomi. Eventuelle funksjonelt betingede skader er uten sammenheng med ulykken.

Under enhver omstendighet er det ikke rettslig årsakssammenheng mellom ulykken i 1990 og As plager. Ulykken er ingen nødvendig betingelse for den oppståtte skaden. Hvis lammelsene og de øvrige symptomene som kom til etter undersøkelsen ved Lillestrøm sykehus ikke er simulert, må de i det vesentlige skyldes at A har hatt psykiske skader forut for ulykken som gjorde ham spesielt sårbar. Det vises særlig til de problemene han hadde i sitt arbeidsforhold og til hans anstrengte økonomi. Ulykken er ikke så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.

Uansett er skadefølgen upåregnelig. Det vises særlig til at dr. Bring ikke har sett andre som har utviklet slike symptomer som A har gjort.

Atter subsidiært anføres at bare deler av As skader er påregnelige følger av ulykken. De skadene som oppsto etter undersøkelsen på Lillestrøm faller utenfor. Ved en eventuell erstatningsutmåling må det legges til grunn at det i høyden er en liten del av invaliditeten som kan tilbakeføres til ulykken.

Dersom retten kommer til at A er 100 % ervervsufør, har selskapet ikke innvendinger mot hans beregning av lidt inntektstap.

Det finnes ikke grunnlag for As eget anslag om fremtidig inntektstap, basert på angivelig lysende inntektsutsikter.

Lidte og fremtidige utgifter knytter seg til tilleggsplagene. De foretatte a kontoutbetalinger overstiger det erstatningsmessige tap.

Det offentlige plikter å gi støtte til medisiner o.l. og hjelp til vedlikehold m.m. i henhold til lov om kommunehelsetjenester §2-1, jf Rt-1990-874. Forsikringsselskapet er således ikke ansvarlig for slike utgifter.

Utgifter til arbeid i hjemmet og på hytta som A tidligere utførte selv, er å anse som inntektstap, ikke utgift, jf Rt-1998-1916.

Skatteulempe kan bare beregnes for den del av erstatningen som overstiger As gjeld, idet det må forutsettes at erstatningen vil bli benyttet til nedbetaling av gjelden.

Aktiv Forsikring AS har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten legger til grunn at det i utgangspunktet er skadelidte som har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt. Videre legger retten til grunn at man ved avgjørelsen av om en skade årsaksmessig kan føres tilbake til et nakkeslengtraume, må holde seg til allment akseptert medisinsk viten, jf Rt-1998-1565 på side 1571, sammenholdt med side 1576 flg., hvor det særlig er vist til rapporten fra den tverrfaglige internasjonale gruppen The Quebec Task Force on Whiplash-Associated Disorders (WAD). Lagmannsretten bemerker at de kriterier som der oppstilles for å akseptere en skade som forårsaket av en nakkeslengmekanisme, må forstås slik at de også omfatter symptomer som ikke lar seg forklare ved tradisjonelle nevrologiske metoder.

For vurderingen av erstatningsspørsmålet er det nødvendig først å se på As helse og livssituasjon for øvrig forut for bilulykken.

På grunnlag av bevisførselen under ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn at A forut for ulykken i januar 1990 var en aktiv person med et krevende arbeid. Han drev ulike former for sport, bl.a. var han Sørlandsmester i seiling og deltok i Holmenkollmarsjen og Oslo Maraton. Han bygget i sin tid egenhendig hytte på fjellet ved siden av studiene, og utførte tidligere alt vedlikeholdsarbeid på boligen og de to hyttene han eier. Han beskrives som flink til å ta initiativ til samvær med venner og familie og glad i å ha gjester hjemme hos seg.

Før ulykken i 1990 har A flere ganger vært innlagt på sykehus og har også ellers hatt en del sykefravær. Hans tidligere plager har i hovedsak vært bruddskader og bihulebetennelser. Han har ikke forut for ulykken vært behandlet for nakkeplager, hodesmerter eller psykiske lidelser. Det foreligger heller ingen opplysninger om sykdom i hans familie som kan bidra til å forklare hans plager etter ulykken.

I 1987 kjøpte A huset han fortsatt bor i, en halvpart av en vertikalt delt tomannsbolig i - - -veien på Y. Han betalte ca 3 mill. kroner for huset, hvorav ca 1 mill. var egenkapital etter salg av leiligheten han tidligere bodde i. Han hadde også annen gjeld, bl.a. billån. Etter refinansiering like før ulykken i 1990 hadde han en samlet gjeld på mer enn 3 mill. kroner, og betalte ifølge selvangivelsen 456.779 kroner i renter i 1989. I tillegg til den oppgitte inntekten som i 1989 var ca 470.000 kroner, opplyser han å ha hatt leieinntekter av sokkelleiligheten i huset på Y og av de to hyttene.

Etter ulykken 28. januar 1990 var A i arbeid et helt år, og fortsatte også i helgejobben med nattarbeid på en bensinstasjon. Dette taler i utgangspunktet mot å anse hans senere uførhet forårsaket av bilulykken. Det er imidlertid ikke påvist noen senere inntrådt årsak til uførheten. Spørsmålet må være om tilfellet oppfyller de betingelser for varige skader som oppstilles på grunnlag av rapporten fra Quebec Task Force.

Den første betingelsen er at det må foreligge et adekvat traume, d.v.s. at ulykken har hatt den nødvendige skadeevne. Aktiv har ikke bestridt at ulykken kan ha ført til en nakkesleng, men anfører at dette maksimalt kan ha ført til forbigående plager. Lagmannsretten bemerker at de aller fleste som får plager etter en nakkesleng, blir kvitt symptomene etter en tid. Det finnes - så vidt retten forstår - ikke andre anerkjente kriterier for å skille ut det mindretall som får kroniske plager enn de som følger av Quebec Task Force-rapporten. Hvis man aksepterer at ulykken kan ha forårsaket selve nakkeslengmekanismen, synes dette å være tilstrekkelig til å oppfylle betingelsen om skadeevne. Det bemerkes for øvrig at ulykken førte til relativt betydelige skader på bilen, og at As brilleglass sprakk, til tross for at han brukte sikkerhetssele. Det synes således som om ulykken har utløst betydelige mekaniske krefter. Nærmere opplysninger om bilens bevegelser og hastighetsendringer foreligger ikke. Det virker usannsynlig at A er blitt utsatt for en slik mekanisme som whip-lashbegrepet opprinnelig var knyttet til, og som typisk oppsto når man ble påkjørt bakfra. Det synes imidlertid i dag å være enighet om at de samme skader også kan oppstå ved annen kraftig, plutselig akselerasjon eller deselerasjon av kroppen i enhver retning med en motgående bevegelse av hodet, som følges av en ny bevegelse av hodet i samme retning som kroppen først beveget seg i. Det må legges til grunn at A har fått en slik form for nakkesleng som følge av at bilen støtte mot det første treet eller ble slengt mot siden.

Det er videre en betingelse at akuttsymptomer fra nakke eller hode oppstår innen maksimalt 72 timer. Ifølge den generelle oppregning av kriteriene som er gitt i Rt-1998-1565 på side 1577 vil akuttsymptomene hos de fleste dreie seg om «stivhet og smerter i nakken, hodepine, eller forbigående besvær fra armene pga irritasjon av nerverøtter som passerer ut mellom nakkevirvlene». Noen nærmere angivelse av alvorlighetsgrad for akuttsymptomene er ikke gitt.

I denne saken foreligger det ingen samtidig nedtegnelse om akuttsymptomer innenfor det kritiske tidsrom, idet A ikke oppsøkte lege før 14. februar, 17 dager etter ulykken. Han har imidlertid forklart, bl.a. i notat av 10. januar 1993, at han like etter ulykken hadde vondt i nakken og skuldrene, men regnet med at det ville gå over. Under ankeforhandlingen forklarte han bl.a. at han hadde såpass smerter at han hadde problemer med å sove.

En person som deltok i redningen av bilen i egenskap av mannskap ved Falken har i mars 1992 forklart til Aktivs daværende prosessfullmektig at A ikke viste tegn til skader og at han heller ikke ga uttrykk for at han var påført noen skade. Lagmannsretten kan ikke se at disse observasjoner har noen vesentlig betydning for saken.

I fysioterapeut Robinsons journalnotat av 22. februar 1990, som er det første dokument som sier noe om initialfasen etter ulykken, heter det at A fikk «litt hodepine etterpå, men ikke noe påfallende». Smerter eller stivhet i nakken er ikke nevnt. Retten oppfatter imidlertid opplysningen slik at den bare gjelder selve ulykkesdagen, og dermed ikke utelukker at nakkesmerter er oppstått innen 72 timer. Da denne fristen utløp om kvelden onsdag 31. januar, befant A seg på forretningsreise i Tyskland. Reisen var, så vidt retten forstår, påbegynt samme morgen, og etter planen skulle A vært hjemme igjen lørdag 3. februar. I løpet av reisen ble han imidlertid så dårlig at han utsatte hjemreisen en dag. Han forklarer også at han ikke kunne kjøpe spritkvoten sin ved hjemreisen fordi det gjorde så vondt å bære.

Etter hjemkomsten søndag 4. februar skrev han skademeldingen til forsikringsselskapet, hvor han oppgir å ha nakke- og skulderproblemer. Han ventet likevel fortsatt mer enn en uke før han oppsøkte lege. Formuleringen i legens journalnotat («Siste dager smerter i nakken ..») tyder isolert sett på at smerten har oppstått senere enn 72 timer etter ulykken. Formuleringen er imidlertid upresis, og kan bero på en misforståelse. Hverken legen eller pasienten kan ha tenkt seg at tidspunktet for inntreden av nakkesmerter kunne bli et sentralt spørsmål i en rettssak ti år senere, på grunnlag av forskningsresultater som ble alminnelig kjent i Norge i 1995, og lagt til grunn som retningsgivende av Høyesterett i 1998. På denne bakgrunn mener lagmannsretten at man bør være forsiktig med å legge for meget i de ord som er benyttet. Retten finner etter en totalvurdering at det er sannsynlighetsovervekt for at A fikk nakkesmerter og ble stiv i nakken innen 72 timer etter bilulykken. Når han likevel ventet med å oppsøke lege, kan dette skyldes at hans økonomiske situasjon gjorde ham avhengig av full inntjening til enhver tid, slik at han skjøv tanken på å søke hjelp foran seg. A kan også fortsatt ha trodd at plagene ville gå over av seg selv.

Etter de angitte retningslinjer er det også et vilkår at det må foreligge såkalte brosymptomer fra akuttfasen til den kroniske senfasen. Lagmannsretten finner at dette vilkår er oppfylt. Det vises til opplysningene i fysioterapeut Robinsons brev, gjengitt ovenfor på side 3. A fikk også andre former for behandling i denne perioden, bl.a. akupunktur. I januar 1991 ble han av sin primærlege, dr. Brochmann, henvist til nevrolog fordi han fortsatt hadde mye nakkeplager. Denne undersøkelsen ble imidlertid ikke gjennomført pga den forverringen som inntrådte 31. januar 1991.

Endelig er det et krav at sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. For de symptomer A hadde i 1990, er også dette vilkår oppfylt. De smerter A klaget over, er typiske for nakkeslengrelaterte skader. Det samme gjelder konsentrasjonsproblemene, som nevnes i fysioterapeutens epikrise (gjengitt ovenfor på side 3), i kiropraktor Soots brev (ovenfor på side 4) og i dr. Brochmanns erklæring til Aktiv, datert 7. mars 1990. Også hukommelsesproblemer og svimmelhet, som er beskrevet i de nevnte dokumenter, synes å være vanlig forekommende hos personer med nakkeslengskader.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at de skader A hadde i 1990, var forårsaket av ulykken 28. januar 1990. Retten anser det lite sannsynlig at disse plagene er utslag av bevisst simulering eller at de i vesentlig utstrekning er psykogent betinget. Det er ingen holdepunkter for at disse skadene ville ha oppstått selv om A ikke hadde vært utsatt for bilulykken, og det er heller ikke påvist andre mulige årsaksfaktorer. Skadene var etter rettens vurdering en adekvat følge av den konkrete ulykken A var utsatt for.

Retten går så over til spørsmålet om de tilleggssymptomer som oppsto i forbindelse med røntgenundersøkelsen ved Lillestrøm sykehus, har den nødvendige årsaksmessige sammenheng med bilulykken. Ved avgjørelsen av dette spørsmål er det nødvendig å gå inn på de redegjørelser som er gitt av de oppnevnte sakkyndige og de sakkyndige vitner.

Dr. med. Håkon Lie, som er spesialist i nevrologi, fysikalsk medisin og rehabilitering, har i sin skriftlige erklæring for byretten redegjort for de medisinske opplysninger om A som den gang forelå, samt for sin egen samtale med og undersøkelse av A den 21. april 1994. Det fremgår at alle undersøkelser viser normale reflekser o.l., mens prestasjonene er variable ved undersøkelser som krever aktiv medvirkning fra A selv. Tilleggssymptomene som kom til etter røntgenundersøkelsen i 1991, kan ikke katalogiseres under noen vanlig nevrologisk lidelse, hverken på det sentrale eller på det perifere nervesystem. De har etter dr. Lies vurdering ingen sammenheng med trafikkulykken i 1990. Derimot henføres nakke- og hodesmertene til ulykken, men med den reservasjon at disse plagene synes å ha blitt betydelig forverret av den fokusering som har vært rettet mot As tilstand i forbindelse med forverringen i 1991.

Under ankeforhandlingen ga dr. Lie uttrykk for at flere av undersøkelsene viste funn som anses som kardinalsymptomer på funksjonelle lidelser. Han viste særlig til As konstante feilpeking på høyre side ved nesetipp-pekefingerprøven, til hans rykkvise kraftettergivenhet ved kraftuttesting og til observasjoner av at As ytelser ved prøvene økte når han ble avledet. Videre påpekte han at As varierende tungemotilitet er vanskelig forenlig med hans feilfrie tale. Etter dr. Lies oppfatning er en stor del av As plager bevisst simulert. I tillegg kommer psykogene lidelser. Dr. Lie fant det vanskelig å avgjøre hvor meget som skal plasseres i den enkelte av disse to kategorier. Han tvilte ikke på at A har hatt smerter i nakken gjennom året 1990, men var skeptisk med hensyn til nakkeskadens alvorlighetsgrad på grunn av diskrepans mellom objektive funn og As subjektivt opplevde symptomer. De funn som fremgår av dokumentene fra fysioterapeut Robinson og kiropraktor Soot la han liten vekt på, dels fordi de stemmer dårlig innbyrdes og dels fordi behandlingen hos fysioterapeuten og undersøkelsene hos kiropraktoren kan tenkes i seg selv å ha forsterket smerteopplevelsen. Heller ikke de enkeltfunn man har gjort ved undersøkelsene av A i Umeå kan etter dr. Lies oppfatning gi grunnlag for en diagnose, idet disse funnene må sammenholdes med alle andre prøveresultater.

Dr. Lie vurderte den skadebetingede medisinske og ervervsmessige invaliditet til å være henholdsvis 5 og 10 %, på bakgrunn av at A var i fullt arbeid og ekstraarbeid i et år etter ulykken, uten fravær av betydning.

Heller ikke den andre oppnevnte sakkyndige, med. dr. Gunilla Bring, som er spesialist i rettsmedisin og har tatt doktorgraden ved Universitetet i Umeå på en avhandling om whip-lashrelaterte skader og følgetilstander, har kunnet finne noen organisk forklaring på As lammelser og følelsesnedsettelse i bena. Hun sa seg under ankeforhandlingen enig med dr. Lie i at lammelsene iallfall delvis må anses som en funksjonell lidelse, eller rettere sagt det man foreløpig må kalle en funksjonell lidelse av mangel på tilstrekkelig kunnskap. As øvrige symptomer mener hun derimot må forklares som følger av en kronisk smertelidelse, som igjen skyldes forstyrrelser i det proprioseptive system som sender signaler fra muskler m.m. til nervesystemet. Dr. Bring antar at A opprinnelig har fått en leddskade som har ført til instabilitet i et leddsegment i nivået 4. - 6. nakkevirvel, og viser til at dette passer godt med hans tidlige opplysning om at røntgenundersøkelsen i februar 1990 gjorde ham dårligere, og med hans plager ved å gå på hardt underlag. Slike leddskader kan være vanskelige å avdekke ved hjelp av røntgen, og det lar seg ikke gjøre i dette tilfelle å avgjøre om skaden gjelder et fasettledd eller en skive. Reaksjonen på en slik skade blir å holde nakken stiv for å redusere smertene, som i første omgang skyldes at hevelser og blødninger trykker på nervene. Det proprioseptive systemet skaper små kramper. Over tid oppstår det arrvev, som i seg selv kan opprettholde smertene og bidra til sensitivisering. Etter dr. Brings vurdering er fysioterapeut Robinsons og kiropraktor Soots beskrivelser av As tilstand typiske for whip-lashskader under utvikling. Hun anslår den skadebetingede medisinske invaliditet av den opprinnelige trafikkskaden til 30 % i overensstemmelse med Sosialdepartementets forskrift om ménerstatning ved yrkesskade, hvor 30 % invaliditet er maksimum ved skade på halsryggsøylen. Dersom invaliditetsgraden kunne vurderes på fritt grunnlag, ville hun ha anslått invaliditeten som følge av disse skadene til 65 %. Tilleggsskadene som oppsto i 1991, og som dr. Bring anser som betinget av bilulykken, gir etter hennes vurdering 20 % medisinsk invaliditet. Samlet medisinsk invaliditet ligger etter dette mellom 44 og 72 %.

Også nevrolog Knut Nestvold har tidligere undersøkt A og avgitt en sakkyndig erklæring i saken etter initiativ fra partene. Som vitne under ankeforhandlingen forklarte han at han - på grunnlag av As opplysninger - la til grunn at A ved bilulykken fikk en lett hjernerystelse og at hodepinen med stor sannsynlighet skyldtes dette. Videre la han til grunn at det kan ha oppstått en vridningsbevegelse av halsvirvelsøylen, men han anså det ut fra hendelsesforløpet under ulykken ikke sannsynlig at det kan ha oppstått noen overstrekning med bløtdelsskade. Tilleggssymptomene som oppsto i januar 1991 fant dr. Nestvold ingen forklaring på. Han anså det lite sannsynlig at disse skadene har sammenheng med bilulykken.

Lagmannsretten skyter inn at det etter rettens vurdering ikke er grunnlag for å anse As skader forårsaket av hjernerystelse. Det er imidlertid mulig at han i forbindelse med bilulykken hadde et helt kortvarig hukommelsestap som kan ha sammenheng med en meget lett hjernerystelse.

Etter byrettens dom er A vurdert av psykiater Øivind Bergersen, som han høsten 1997 hadde fire konsultasjoner hos. Psykiater Bergersen har 22. februar 1998 avgitt en erklæring hvor han konkluderer med at det ut fra en grundig psykiatrisk vurdering av A ikke er noe som tyder på at det foreligger, eller tidligere i livet har foreligget, noen psykiatrisk sykdom hos ham. Denne konklusjonen fastholdt psykiater Bergersen i sin forklaring under ankeforhandlingen.

Lagmannsretten peker på at dr. Bergersen bygger sin vurdering på As egne opplysninger under konsultasjonene, herunder As svar ved gjennomgåtte tester. A skal ha oppgitt at han trivdes svært godt på jobben og med arbeidet sitt og at han hadde en brukbar økonomi. Vurdert i sammenheng med de øvrige beviser i saken, finner retten det vanskelig å akseptere disse opplysningene som dekkende for As opplevelse av situasjonen. De misvisende opplysningene kan etter rettens vurdering ha ført til at den psykiatriske undersøkelsen har begrenset verdi. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at den psykiatriske utredningen ikke gir grunnlag for å fravike de oppnevnte sakkyndiges syn på tilleggssymptomene som psykisk betinget.

Selve den reaksjon A hadde under røntgenundersøkelsen 31. januar 1991, kan etter lagmannsrettens vurdering best forstås som en form for sjokk av en akutt sterk smerte som følge av radiografens håndtering av nakken hans. Dette førte til kvalme og et raskt blodtrykksfall, som igjen førte til besvimelse. De nye symptomene som forelå da A kom til bevissthet igjen, kan derimot ikke forklares somatisk.

Ved vurderingen av spørsmålet om årsakssammenheng mellom tilleggssymptomene og bilulykken er rettens utgangspunkt at heller ikke disse symptomene ville ha oppstått - iallfall ikke på det aktuelle tidspunkt - uten at A hadde vært utsatt for bilulykken i 1990. Det var nakkeskadene etter denne ulykken som var foranledningen til å foreta røntgenundersøkelsen, og den sterke reaksjonen skyldtes nakkesmertene som bilulykken forårsaket. Men dette er etter omstendighetene ikke nok til å fastslå erstatningsansvar for tilleggsskadene. De oppnevnte medisinsk sakkyndige er enige om at lammelsene og den nedsatte følelsen i bena ikke lar seg forklare på somatisk grunnlag. Ut fra den kunnskap man har i dag, må det dermed legges til grunn at tilleggsskadene enten er bevisst simulert eller er psykosomatiske skader. Hvis de anses simulert, er forsikringsselskapet åpenbart ikke ansvarlig for det tap de har ført til, og formodentlig heller ikke for tap som følge av de opprinnelige skadene, siden bevisst simulering i denne sammenheng må anses som forsikringssvik. Hvis skadene derimot anses som psykisk betinget, men uten å være bevisst simulert, er de i utgangspunktet erstatningsmessige på lik linje med somatiske skader. Men den omstendighet at skadene anses for å være av psykisk karakter, innebærer at det i tillegg til bilulykken må finnes andre årsaker til skadene, som kan tenkes å være så vesentlige i årsaksbildet at bilulykken i seg selv ikke «når opp» som årsaksfaktor. Videre kan psykiske skader tenkes å være mindre påregnelige enn somatiske skader, slik at forsikringsselskapets ansvar faller bort eller reduseres på dette grunnlag.

Lagmannsretten tar ikke stilling til om det kreves en særlig høy grad av sannsynlighetsovervekt for å fastslå at A simulerer, siden dette ville innebære svik overfor forsikringsselskapet. Retten finner nemlig at det i dette tilfelle heller ikke er ordinær sannsynlighetsovervekt for simulering. Lagmannsretten er enig med Aktiv i at As store gjeldsbyrde kunne tenkes å gi ham motiv for å søke problemet løst ved en erstatningsutbetaling fra forsikringsselskapet. Retten finner imidlertid at A må ha hatt en atskillig romsligere økonomi enn Aktivs beregninger viser. Hans leieinntekter er ikke spesifisert for de enkelte år, men det må legges til grunn at de i 1991, da simuleringen i tilfelle må ha begynt, utgjorde minst 120.000 kroner pr. år, som i det alt vesentlige var nettobeløp. Beløpene er ikke oppgitt i As selvangivelse. Lagmannsretten tar ikke stilling til om det skulle ha vært betalt skatt av deler av beløpene, men peker på at A faktisk har hatt pengene til disposisjon. Det må da ha vært fullt mulig for ham å greie seg økonomisk, med de rentefradragsregler som den gang gjaldt.

Det må etter dette legges til grunn at tilleggssymptomene er psykisk betinget, men uten at A selv har noe herredømme over symptomene.

Dr. Bring anslo under ankeforhandlingen andelen av personer med whip-lashsyndrom som ville ha fått et tilsvarende sammenbrudd som A fikk under undersøkelsen på Lillestrøm sykehus, til 10 - 20 %. Andelen pasienter som ville ha fått tilsvarende plager som følge av hendelsen, anså hun som langt lavere. Hun opplyste i den forbindelse at hun selv aldri tidligere har sett tilsvarende symptomer hos slike pasienter.

Selv om lagmannsretten fra rettspraksis er kjent med lignende saker hvor lammelser og andre alvorlige symptomer har oppstått på psykisk grunnlag etter bilulykker hvor primærskaden har vært knyttet til nakkesleng, må et slikt symptombilde sies å være svært sjeldent. Lagmannsretten er, riktig nok under atskillig tvil, kommet til at tilleggssymptomene i dette tilfellet er så spesielle at de ikke kan anses som en adekvat følge av den aktuelle bilulykken. Det er da unødvendig å ta stilling til om det for øvrig foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng.

Ved fastsettelsen av den skadebetingede invaliditet må det etter dette legges til grunn at A har fått kroniske nakke- og hodesmerter med nedsatt bevegelighet i nakken og avledede kjeve- og tannproblemer, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer. Lammelsene og følelsesforstyrrelsene i bena holdes utenfor.

Etter Lægeforeningens retningslinjer for vurdering av nakkeskader av februar 1994 kan nakkedistorsjon og varige plager i form av nakke- og armsmerter, hodepine, bevegelsesinnskrenkning i nakke o.l., men uten tegn til hjerneorganisk skade, kvalifisere for en medisinsk invaliditet på inntil 30 %. Lagmannsretten er kommet til at As skadebetingede medisinske invaliditet må settes til denne maksimumssatsen på 30 %.

Også ved fastsettelsen av den yrkes- og ervervsmessige invaliditet må man se bort fra lammelsene og følelsesutfallene i bena. Dersom A ikke hadde hatt andre plager enn kraft- og følelsesnedsettelsen i bena, ville han imidlertid etter lagmannsrettens vurdering ha vært i stand til å utføre inntektsgivende arbeid. Det er det skadebetingede smertesyndromet med de plagene som avledes av dette, som utgjør den vesentlige hindring for at A kan utføre lønnet arbeid. Ifølge dr. Bring er det en normal utvikling hos whip-lashpasienter med varige skader at de greier å fortsette i arbeidslivet en tid, men etter 3-4 år må de gi opp. Det må legges til grunn at As smerteplager er blitt forverret over tid, og at han i dag er 100 % ervervsufør. Det er vanskelig å fastslå tidspunktet for inntreden av fullstendig arbeidsuførhet, hensett til at A var i fullt arbeid frem til tilleggssymptomene inntrådte i 1991. Når han falt ut av arbeidslivet fra dette tidspunkt, skyldtes det i første rekke tilleggssymptomene, som ikke skal medregnes ved invaliditetsfastsettelsen. A har anført at han uansett ville ha falt ut av arbeidslivet fra og med 1991 på grunn av smerteplagene. Iallfall kunne han ikke ha fortsatt som oljemegler. Aktiv har ikke hatt innvendinger mot dette. Lagmannsretten finner på dette grunnlag at 100 % ervervsuførhet må anses inntrådt i januar 1991.

Lagmannsretten finner å kunne legge As beregning av lidt inntektstap til grunn. Bruttotapet er på basis av en inntekt uten skaden på 507.000 kroner pr. år i 1990, stigende til 700.000 kroner pr. år fra og med 1995 beregnet til følgende beløp:

1990: 220.858 kroner

1991: 288.364 kroner

1992: 171.683 kroner

1993: 290.815 kroner

1994: 313.141 kroner

1995: 340.813 kroner

1996: 331.521 kroner

1997: 321.559 kroner

1998: 305.197 kroner

1999: 295.782 kroner

I tillegg er det krevet renter av nettotapet - d.v.s. bruttotapet fratrukket skatt - beregnet frem til 1. mars 2000. Etter avrunding av årsbeløpene er As samlede krav med hensyn til lidt inntektstap og renter av dette 3.962.000 kroner. Dette beløp avrundes til 4 mill. kroner, som omfatter renter til 1. april 2000. Skjæringspunktet mellom lidt og fremtidig inntektstap settes til 1. januar 2000.

Ved beregningen av As fremtidige inntektstap legger lagmannsretten til grunn at han uten skaden ville ha hatt en gjennomsnittlig årsinntekt på 600.000 kroner frem til oppnådd pensjonsalder (67 år). Det er gitt motstridende opplysninger om hvilket inntektsnivå A kunne ha oppnådd dersom ulykken ikke hadde skjedd. Hensett til at oljemegling må anses som en usikker bransje, hvor inntjeningen kan svinge betydelig fra det ene år til det andre, sammenholdt med at A ifølge tidligere arbeidsgivere ikke var optimalt egnet for dette arbeidet, finner ikke retten godtgjort at han over tid ville ha oppnådd en så høy gjennomsnittlig årsinntekt som 700.000 kroner, som hans tapsberegning er basert på.

Ved en fremtidig gjennomsnittlig årsinntekt på 600.000 kroner utgjør det fremtidige årlige nettoinntektstapet ca 100.000 kroner etter fradrag av netto pensjonsinntekter med 323.898 kroner pr. år, i samsvar med de faktiske inntekter som er oppgitt for 1999. Etter kapitalisering med rentefot 5 % blir tapet i fremtidig inntekt (avrundet) 1.250.000 kroner.

A har benyttet arvede midler og utbetalingene fra Aktiv på til sammen 730.000 kroner til nedbetaling av gjeld. Han har fortsatt en gjeld på ca 2,7 mill. kroner. Lagmannsretten finner at den erstatning han nå tilkjennes, bl.a. bør benyttes til nedbetaling av en vesentlig del av gjelden. Det er da ikke grunnlag for å tilkjenne tilleggserstatning for skatteulempe.

A har krevet erstatning for påførte utgifter som følge av skaden med 343.000 kroner (inklusive renter beregnet til 1. mars 2000). Kravet gjelder i det vesentlige utgifter til utredning/behandling og medisiner samt til rengjøring og vedlikehold av hans eiendommer, som han uten skaden ville ha utført selv.

Aktiv har anført at støtte til innkjøp av medisiner og hjelp til vedlikehold o.l. kan kreves av det offentlige, slik at forsikringsselskapet er uten ansvar for disse utgifter. Lagmannsretten kan ikke se at denne anførsel kan føre frem. Slik offentlig støtte i form av brukerstyrt personlig assistent og/eller hjelpestønad er forbeholdt pleiepasienter.

Videre har Aktiv under henvisning til Rt-1998-1916 anført at utgifter til rengjøring og vedlikehold ikke kan kreves dekket som utgifter, men er å anse som inntektstap. Lagmannsretten er i prinsippet enig i dette, men kan ikke se at dette får reell betydning for erstatningsutmålingen i denne saken, hvor en reduksjon av postene påførte og fremtidige utgifter må føre til en tilsvarende økning i postene lidt og fremtidig inntektstap. Forholdet i Rt-1998-1916 var annerledes, idet den forsikringsordning saken gjaldt, hadde bestemmelse om normert - d.v.s. ikke individuelt utmålt - erstatning for fremtidig inntektstap. I den foreliggende saken vil de nevnte utgifter av praktiske grunner bli dekket under postene påførte og fremtidige utgifter, i den utstrekning de anses erstatningsmessige.

As beregning av påførte utgifter er foretatt under den forutsetning at også tilleggssymptomene som oppsto i 1991 anses som erstatningsmessige skader. Siden lagmannsretten er kommet til at tap som følge av tilleggssymptomene ikke kan kreves dekket, må det gjøres et skjønnsmessig fradrag for den del av utgiftene som skyldes disse skader. Erstatningen for påførte utgifter fastsettes etter dette til 230.000 kroner, som inkluderer renter til 1. april 2000.

For fremtidige utgifter har A beregnet sitt erstatningskrav til 1.460.000 kroner inklusive 25 % skatteulempe for de kapitaliserte deler av kravet. Kravet omfatter utgifter til behandling - herunder tannbehandling som angis å være en nødvendig følge av kjeveproblemene - og medisiner, bittskinner til forebyggelse av ytterligere kjeve- og tannproblemer samt hjelp til rengjøring, vedlikehold og forefallende arbeid. Beregningen gjelder utgifter frem til A fyller 70 år.

Lagmannsretten bemerker at A har frafalt og redusert utgiftsposter som ble krevet dekket for byretten, både under påførte og fremtidige utgifter. Den beregning som nå er foretatt av det fremtidige tap, legges i utgangspunktet til grunn for erstatningsfastsettelsen. Også her må det imidlertid gjøres et skjønnsmessig fradrag for det tap som skyldes tilleggsskadene fra 1991. Videre er det etter lagmannsrettens vurdering heller ikke for denne post grunnlag for å tilkjenne tillegg for skatteulempe. Etter dette fastsettes erstatningen for fremtidige utgifter til 750.000 kroner.

Ménerstatning er tidligere utbetalt med 50.000 kroner, beregnet ut fra en medisinsk invaliditet på 15 %. Lagmannsretten har fastsatt den medisinske invaliditet til 30 %. Dette gir grunnlag for å tilkjenne A ytterligere ménerstatning, som avrundet fastsettes til 75.000 kroner.

Det er også foretatt utbetaling i henhold til førerulykkesforsikringen, som utgjør 200.000 kroner ved 100 % medisinsk invaliditet. Ved 30 % invaliditet utgjør dette 60.000 kroner. Av dette beløp er 30.000 kroner utbetalt tidligere. Det gjenstår da 30.000 kroner med tillegg av renter til 1. april 2000, til sammen 72.750 kroner.

Av As kravsberegning fremgår det at Aktiv også har foretatt en a kontoutbetaling på 530.000 kroner, som inklusive renter skal fratrekkes erstatningen med 1.027.000 kroner. Det samlede utbetalte beløp skulle etter dette bli 610.000 kroner. Aktiv har imidlertid under ankeforhandlingen oppgitt de tidligere utbetalinger til 730.000 kroner eksklusive renter. Det synes å fremgå av Aktivs anketilsvar at de tidligere utbetalinger bl.a. gjelder dekning av utgifter. Lagmannsretten antar at differansen mellom de utbetalinger henholdsvis Aktiv og A oppgir, må forklares som utbetalinger foretatt til dekning av konkrete utgiftsposter som ikke er medtatt i As krav. Det gjøres dermed ikke ytterligere fradrag i de erstatningsbeløp retten er kommet til.

Etter dette fastsettes det samlede erstatningskrav til 5.350.750 kroner. En ikke ubetydelig del av dette beløp er morarenter av lidt tap.

Anken må anses for å ha ført frem. Spørsmålet om saksomkostninger skal dermed avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 - §174. Siden lagmannsretten er kommet til at deler av skadene ikke kan anses erstatningsmessige, må saken anses dels vunnet, dels tapt, jf §174. Retten finner imidlertid at Aktiv med hjemmel i §174 annet ledd bør erstatte A hans saksomkostninger, så vel for byretten som for lagmannsretten.

For byretten krevde As daværende prosessfullmektig 148.959 kroner, hvorav 143.773 var salær. Av salæret ble ca 10.000 kroner anslått å gjelde saken mot UNI Storebrand. Oppgaven legges til grunn. I tillegg kommer rettsgebyr med 2.850 kroner samt salær til de oppnevnte sakkyndige med NOK 27.116 og SEK 50.925, som byretten påla A å dekke. Omkostningene for byretten blir etter dette NOK 168.925 pluss SEK 50.925.

As prosessfullmektig nedla påstand for byretten om 12 % rente av omkostningsbeløpet. Rentekravet tas til følge.

For lagmannsretten har advokat Strømsmoen inngitt omkostningsoppgave pålydende 404.100 kroner, hvorav 380.000 kroner er salær. Oppgaven legges til grunn. I tillegg kommer ankegebyr med 12.125 kroner samt As andel av utgifter til de oppnevnte sakkyndige, som må anses oppnevnt i begge parters interesse. Salær og omkostninger vedrørende dr. med. Håkon Lie utgjør 17.648 kroner og for med. dr. Bring 35.858 kroner, til sammen 53.506 kroner. Den halvpart som faller på A utgjør dermed 26.753 kroner. Det samlede omkostningsbeløp for lagmannsretten blir etter dette 442.978 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Aktiv Forsikring AS betaler erstatning til A med 5.350.750 -femmillionertrehundreogfemtitusensjuhundreogfemti- kroner.

2. I saksomkostninger for byretten betaler Aktiv Forsikring til A 168.925 - etthundreogsekstiåttetusennihundreogtjuefem - kroner samt SEK 50.925 -femtitusennihundreogtjuefem- begge beløp med tillegg av 12 -tolv- % rente fra 2 -to- uker etter forkynnelse av byrettens dom.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Aktiv Forsikring til A 442.978 -firehundreogførtitotusennihundreogsyttiåtte kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.