LB-1995-2823

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-10-21
Publisert:	LB-1995-02823
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-02032 A/35 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02823 A.
Parter:	Ankende part: Reiel Folven (Prosessfullmektig: Advokat Anders Folkman). Hjelpeintervenient: Norsk Bedriftsforbund (Prosessfullmektig: Advokat Anders Folkman). Motpart: Staten v /Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Ola Haugen).
Forfatter:	Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann, Lagdommer Sverre Mitsem, Lagdommer Ragnhild Dæhlin
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §110, §105, §110b, §96, Tvistemålsloven (1915) §180, EMK (1999), Skattebetalingsloven (1952) §41, §48, Naturvernloven (1970), Forurensningsloven (1981)

Dom:

Saken gjelder gyldigheten av Reiel Folvens ligning for 1992.

Reiel Folven er daglig leder og aksjeeier i Curo AS som driver patentkontor. Han er også eier av selskapet Nova Fagforlag Reiel Folven. Folven mottok i 1992 en lønnsinntekt fra patentkontoret på kr 227.810. Samme år oppebar han en næringsinntekt på kr 541.348 fra forlaget.

Folvens inntektsfradrag utgjorde minstefradraget på kr 27000, reiseutgifter kr 3900, renteutgifter kr 249.218 og et fremførbart underskudd i forlaget på kr 388.015. Ved ligningen ble Folvens alminnelige inntekt satt til kr 105.400. Utlignet skatt og trygdeavgift var til sammen kr 137.406.

Folven påklaget ikke ligningen, men søkte to ganger om ettergivelse av skatten etter skattebetalingsloven §41. Skatteutvalget i Melhus avslo søknaden i vedtak av 19 mai og 14 desember 1994.

Reiel Folven tok ut stevning ved Oslo byrett 14 mars 1995 med påstand om at ligningen for 1992 var ugyldig fordi den var i strid med grunnloven §110.

Oslo byrett avsa dom 26 september 1995 med slik domsslutning:

1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2. Reiel Folven dømmes til innen 2 -to- uker etter dommens forkynnelse å erstatte Staten v/Finansdepartementets saksomkostninger med kr 14.360 - fjortentusentrehundreogseksti - .Reiel Folven har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandlingen ble holdt 1 oktober 1996. Reiel Folven møtte og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, Reiel Folven og hjelpeintervenienten, Norsk Bedriftsforbund, har i det vesentlige anført:

Den foretatte ligning er basert på korrekte tall og riktig lovanvendelse.

Beregningsgrunnlaget for inntektsskatt til staten, toppskatt av personinntekt er satt til kr 622200. Beregningsgrunnlaget for trygdeavgift av næringsinntekten er satt til kr 394400. Etter delingsmodellen, som ble innført i 1990, skal inntekten fra forlaget deles i en fiktiv lønnsdel og en næringsdel. Dette medfører en ligning for Folven som innebærer at han må betale mer i skatt enn sin alminnelige inntekt. Den alminnelige inntekt utgjorde kr 105.300 og utlignet skatt kr 137406. Grunnen til dette ligningsresultat er at det ved skattelegging av bruttoinntekten ikke tas hensyn til det fremførbare underskudd.

De nye skattereglene fører til svært urimelige resultater. Folven har en berettiget forventning om å få trekke fra tidligere års underskudd i inntekten. Det er uholdbart at han må betale skatt selv om han reelt sett ikke har hatt noen inntekt for 1992. Den ilignede skatt har skapt store problemer for Folven. Han har måttet låne penger for å forsørge seg selv og for å dekke gamle underskudd.

Ligningsresultatet for 1992 er i strid med grunnloven §110. Denne bestemmelse verner om retten til å skaffe seg utkomme ved arbeid.

Det hevdes ikke at det generelt vil være grunnlovsstridig å nekte rett til fremføring av underskudd. Men det er i strid med grunnloven §110 å beskatte en fiktiv personinntekt, som delingen mellom lønnsdel og næringsinntekt innebærer, med den følge at Folven, på grunn av bruttobeskatningen, ikke får nødvendig utkomme av sitt arbeid.

Det bestrides at grunnloven §110 kun er en fanebestemmelse. Ordlyden i §110 må forstås slik at den gir borgerne rettigheter. Denne forståelse underbygges av lovforarbeidene til bestemmelsen. Det vises til forhandlinger i Stortinget 16 november 1954, forslag til ny §110 i grunnloven og forhandlinger i Stortinget nr 191 den 5 mai 1980.

Som tolkningsmoment påberopes avgjørelse i Rt-1993-321. Det følger av denne dom at en annen grunnlovsbestemmelse, nemlig grunnloven §110b som beskytter miljøet, trekkes inn ved fortolkningen av reglene om erstatning for rådighetsinnskrenkninger etter naturvernloven. Det vises også til avgjørelse i Rt-1993-528 som gjaldt utslippstillatelse etter forurensningsloven.

Det vises videre til Fredrik Zimmer: Skattereform og skatterettspensum side 14. Som tolkningsmoment vises også til at professor Carl August Fleischer har uttalt at Folvens forståelse av grunnloven §110 er riktig.

At grunnloven §110 gir borgerne en rettighet, underbygges også av artikkel 1 i protokoll nr 1 til Den europeiske menneskerettskonvensjon. I denne forbindelse vises til avgjørelser fra Den europeiske menneskerettskommisjon av 2 desember 1985 og 14 desember 1988. Det vises også til tysk rett, nemlig Bundessteuerblatt 1993, del II.

Reelle hensyn taler også for å forstå bestemmelsen slik at den gir borgerne rettigheter. Det vises til at Folven driver en liten bedrift. Med de nye skattereglene vil han få problemer med å overleve.

Norsk Bedriftsforbund har erklært hjelpeintervensjon i saken. Forbundet har mange medlemmer som er i samme situasjon som Folven, og forbundet ser det slik at de nye skattereglene vil ødelegge virksomheten for en rekke mindre bedrifter.

Byrettens domsgrunner er mangelfulle nå det gjelder spørsmålet om domstolenes prøvingsrett og forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Det må være åpenbart at domstolene har full prøvelsesrett.

Dersom retten skulle komme til at ligningen er ugyldig, kan det ved ny ligning legges til grunn at Folven minst må ha igjen kr 3.600 pr måned av sin alminnelige inntekt. Et annet alternativ er at skatten ikke settes høyere enn kr 105000.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Reiel Folvens ligning for 1992 er ugyldig.

2. Reiel Folven tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Staten v/Finansdepartementet har i det vesentlige anført:

Ligningen for 1992 av Folven er ordinær og i tråd med regelen om bruttobeskatning og delingsmodellen. Disse regler ble innført i henholdsvis 1987/1988 og 1990. Delingsmodellen ble innført for å skape likestilling mellom lønnstakere og næringsdrivende når det gjelder personlig inntekt og fradrag. Hensikten med bruttobeskatningen var å unngå at fradragene skulle være helt bestemmende for skattens størrelse. Det bestrides at Folven ikke kan forsørge seg selv som en følge av skattereglene. Hans næring gikk dårlig noen år og det ble opparbeidet underskudd. Dette er grunnen til de problemer Folven måtte ha. Folven har fått fradrag for tidligere opparbeidet underskudd. Det er de fremførte underskudd som er årsaken til at den alminnelige inntekt ble satt så lavt som kr 105400.

Det må være klart at ligningen ikke er ugyldig på grunn av grunnlovsstrid. §110 er en politisk faneparagraf som retter seg mot statsmaktene. Det må være åpenbart at denne bestemmelse ikke kan påberopes av den enkelte borger. Bestemmelsen pålegger myndighetene en aktivitetsplikt med hensyn til tiltak på arbeidsmarkedet. Det må være klart at domstolene ikke kan overprøve de politiske beslutninger som måtte være tatt på dette området. Hvis myndighetene ikke respekterer grunnloven §110, vil det kunne reises riksrettssak.

Allerede ordlyden viser at den enkelte borger ikke kan påberope seg grunnloven §110.

Det fremgår av forarbeidene til grunnloven §110 at bestemmelsen har utgangspunkt i de politiske partiers fellesprogram av 1945. Det var ingen uenighet om at grunnloven §110 var en politisk fanebestemmelse. Den uenighet som fremkommer i lovforarbeidene gjaldt spørsmålet om hensiktsmessigheten av å ta en slik programerklæring inn i grunnloven. Den ankende part har således misforstått lovforarbeidene.

De reelle hensyn tilsier også at bestemmelsen ikke var ment som basis for en rettighet. Domstolene kan ikke overprøve myndighetenes sysselsettingspolitikk.

Tysk rett kan ikke kaste lys over nærværende problemstilling. Henvisningene til avgjørelsene i forhold til Menneskerettighetskonvensjonen er irrelevante.

Høyesterettsavgjørelsene i Rt-1993-321 og Rt-1993-528 gjaldt spørsmål om forholdet til grunnloven §110b. Det følger av forarbeidene at denne bestemmelse har et rettslig innhold som retningslinje for lovgiver, forvaltningen og domstolene. I førstnevnte dom var spørsmålet erstatning for rådighetsinnskrenkninger som følge av at et område var fredet til landskapsvernområde i medhold av naturvernloven. Høyesterett uttalte at det ikke kunne trekkes noen direkte slutning fra grunnloven §110b for erstatningsplikten, men at bestemmelsen neppe kunne være uten betydning ved erstatningsvurderingen. I sistnevnte dom var det spørsmål om det var tatt utenforliggende hensyn eller om det var lagt vekt på miljøvernhensyn. Disse to dommer gjelder følgelig helt andre spørsmål enn i nærværende sak.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Reiel Folven har erkjent at hans ligning for 1992 er foretatt i overensstemmelse med de faktiske forhold og gjeldende lovregler. Det lagmannsretten skal ta stilling til er hvorvidt hans ligning for 1992 er i strid med grunnloven §110.

Grunnloven §110 første ledd som grunnlovfester borgernes rett til arbeid lyder:

Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit

Arbeide.

Etter lagmannsrettens oppfatning viser allerede ordlyden i §110 at den ikke tar sikte på å gi borgerne individuelle rettigheter slik som andre bestemmelser i grunnloven, f eks grunnloven §96 om at ingen kan dømmes uten lov eller straffes uten dom. Bestemmelsen retter seg til myndighetene. Den pålegger myndighetene en plikt til å føre en aktiv sysselsettingspolitikk. Denne forståelse av bestemmelsen følger også av lovforarbeidene. Det vises videre til Mads T. Andenæs og Ingeborg Wilberg: Grunnloven, kommentarutgave, side 150.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan grunnloven §110 ikke påberopes i forhold til skattereglene om retten til å fremføre underskudd. Denne rett er ikke grunnlovsbeskyttet. I lovforarbeidene til skattereformen, som blant annet innførte delingsmodellen, er ikke inntatt noe om forholdet til grunnloven §110 første ledd, og etter lagmannsrettens syn var det heller ikke noen foranledning til å vurdere spørsmålet. En eventuell skranke for hvilket innhold skattereglene kan ha, måtte være å finne grunnloven §105, men heller ikke denne bestemmelse har relevans i nærværende sak.

Lagmannsretten er enig med staten i at Høyesteretts avgjørelser inntatt i Rt-1993-321 og 528 ikke er relevante i saken. Allerede ordlyden i grunnloven §110b viser at denne er vesensforskjellig fra grunnloven §110. Hertil kommer at det i den første avgjørelsen var spørsmål om retten til erstatning ved fredning etter naturvernloven. I den sistnevnte rettsavgjørelse var spørsmål om det var tatt utenforliggende hensyn ved vedtaket. Disse problemstillinger er uten betydning for spørsmålet i nærværende sak.

Reiel Folvens anførsler knyttet til Den europeiske menneskerettskonvensjon kan heller ikke føre frem. Konvensjonen gir de enkelte land vidt spillerom for den skattepolitikk den enkelte stat vil føre. De påberopte avgjørelser er uten betydning i nærværende sak.

Lagmannsretten nevner til slutt at søksmål om gyldigheten av en ligning må reises innen seks måneder etter utleggingen av skattelisten, jf skattebetalingsloven §48 nr 5. Søksmålet synes reist for sent i nærværende sak. Da partene ikke har gått inn på spørsmålet, vil betydningen av dette etter omstendighetene ikke bli nærmere vurdert.

Anken har vært forgjeves, og etter tvistemålsloven §180 første ledd bør Reiel Folven ilegges saksomkostninger for lagmannsretten idet bestemmelsens unntaksregel ikke er anvendelig. Regjeringsadvokaten ved advokat Ola Haugen har fremlagt omkostningsoppgave på kr 10.000 som i helhet utgjør salær. Saksomkostningene fastsettes til kr 10000. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes idet saken ikke har voldt tvil.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Reiel Folven til staten 10.000 -titusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom og med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.