LB-1995-514

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-06-12
Publisert:	LB-1995-00514
Stikkord:	Erstatningsrett, Personskade
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 93-08742 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-00514 A - Anket til Høyesterett; forsikringsselskapet frifunnet; HR-1998-00069 B.
Parter:	Ankende part: Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig (Prosessfullmektig: Advokat Even Sveen) Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Helge Husebye Haug).
Forfatter:	Lagdommer Gunvald Gussgard, Kst. lagdommer Ellen Holager Andenæs, Ekstraord. lagdommer Lars Mæhlumshagen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180

Saken gjelder krav om erstatning for personskade etter trafikkuhell 5. oktober 1988. A kjørte sin Saab 900 personbil og hadde stoppet for rødt lys i Bygdøy Allé da hun ble påkjørt bakfra av en Datsun Sunny personbil. Ved sammenstøtet ble Saaben skjøvet inn i en foranstående bil. Denne bilen ble tilsynelatende ikke skadet. Saaben ble påført noen skade foran, men ikke bak. Datsunen ble skadet i fronten. Etter ulykken har A i økende utstrekning vært plaget av bl.a. sterke smerter i nakke og hode, og hun er gradvis blitt invalidisert. Hun måtte i 1990 slutte i sitt arbeid som flyvertinne og var fullstendig sykmeldt fra 26. juli 1990 til hun begynte med attføring i juni 1991. Fra 1. januar 1992 var hun ett års tid i deltidsarbeid i et forlag, først i en 50% stilling og deretter i 40 %. I mai 1993 ble hun innvilget 60% uførepensjon med virkning fra 1. juli 1991. Med virkning fra 1. februar 1994 har hun 100% uførepensjon.

Den påkjørende bilen var trafikkforsikret i Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig. A fremsatte 21. januar 1993 erstatningskrav overfor selskapet. Selskapet avslo kravet, idet selskapet hevdet at det ikke forelå nødvendig årsakssammenheng mellom biluhellet og de plager A har hatt etter uhellet. A reiste deretter sak mot forsikringsselskapet ved stevning av 26. oktober 1993. Oslo byrett avsa dom i saken 29. november 1994 med slik domsslutning:

1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale til A a) kr 166000,- - etthundreogsekstisekstusen - til dekning av påførte utgifter b) kr 527000,- - femhundreogtjuesjutusen - til dekning av fremtidige utgifter c) kr 100000,- - etthundretusen - i påført ervervstap d) kr 800000,- - åttehundretusen - til dekning av fremtidig ervervstap e) kr 600000,- sekshundretusen - til dekning av påført skatteulempe f) kr 100000,- -etthundretusen - i menerstatning g) kr 56500,- - femtisekstusenfemhundre - for omkostninger til juridisk bistand etc før stevning.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig betaler til A kr 148190,- - etthundreogførtiåttetusenetthundreognitti - i saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og av omtalen nedenfor.

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har i rett tid påanket byrettens dom, og A har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 20. - 24. mai 1996. A var til stede og avga partsforklaring. Det ble avhørt i alt 18 vitner, hvorav 7 var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har i det vesentlige anført:

A er i dag utvilsomt ufør, men årsaken til hennes invaliditet er høyst uklar. Ankende part bestrider at biluhellet i oktober 1988 kan ha forårsaket hennes uførhet. Det påhviler A å føre bevis for at det foreligger årsakssammenheng, og denne bevisbyrden har hun ikke oppfylt.

A har vært utsatt for tre bilulykker. Den første, og mest alvorlige, fant sted i mars 1974, da hun var passasjer i en bil som kolliderte med en motkjørende trailer. Hun ble påført hjernerystelse og ansiktsskader, særlig i munnpartiet. Ass. overlege Per Stensrud ved Sentralsykehuset i Akershus konkluderte i en uttalelse av 8. november 1977 med at hun overveiende sannsynlig var påført en nakkeskade, og at hun i varierende grad etter ulykken hadde vært plaget av bl.a. hodepine, svimmelhet, nakke- og armsmerter, som tydet på at hun hadde fått en hjerneskade. Han anslo hennes antatte varige medisinske invalitet til ca 25% og hennes ervervsmessige invaliditet til ca 20%. Hun fikk ca kr 150000 i erstatning etter denne ulykken, hvorav ca kr 80000 i ménerstatning og ca kr 60000 i ervervstap. Den siste ulykken fant sted i 1993. Hun ble da påkjørt bakfra i en kjedekollisjon. Etter skademeldingen å dømme var denne påkjørselen kraftigere enn i 1988. A har ikke fremmet krav om personskadeserstatning etter denne ulykken.

Forsikringsselskapet hevder at påkjørselen i 1988 ikke var så kraftig at den kan ha resultert i en nakkeskade. De bilsakkyndige vitnene Haug og Karlsen har for lagmannsretten begge kommet til at Saaben ved påkjørselen ble påført en hastighetsendring på under 11 km/t, hvilket betyr at Datsunen må ha kjørt inn i Saaben med en hastighet under 15 km/t. Det fagkyndige vitnet Mehlen mente riktignok at hastigheten kunne ha vært større. Dette er imidlertid lite trolig. Hennes beregninger var basert på forutsetningen om at Saaben var påført forholdsvis stor mekanisk skade foran, men dette vet man lite om. I så fall er det nemlig trolig at også den bilen Saaben kjørte inn i var blitt skadet, men det er intet som tyder på slik skade. Føreren av denne bilen kjørte bare videre etter uhellet. Også Datsunens eier, fører og passasjer har i sine vitneforklaringer beskrevet bilskadene på en slik måte at de ikke synes forenlige med stor påkjøringshastighet. Ifølge vitnet Haug ville Datsunen ikke ha vært kjørbar etter uhellet dersom påkjøringshastigheten var 15 km/t eller mer.

Et diplomarbeid fra 1982 av Holthfer, der det er foretatt studier av virkningene ved sammenstøt og påkjørsler mellom radiobiler, viser at det ved hastighetsendringer på 10-11 km/t ikke oppstår skader hos bilførerne. Dette stemmer godt overens med andre utredninger. Det er vist til Erdmanns klassifiseringstabell over nakkeslengtraumet og til en utredning av Christian Deutscher i 1993.

Det kliniske bildet som avtegner seg med grunnlag i de beskrevne symptomer etter ulykken i 1988 etterlater tvil om man har å gjøre med en nakkeslengskade av grad 1 i Erdmanns tabell. Ved besøk på legevakten etter påkjørselen er hodesmerter notert. Først under besøk hos sin primærlege Arne Røde 3. november 1988 klaget A over nakkesmerter. Det er påfallende at hun lot det gå så lang tid før hun oppsøkte lege. Dersom det hadde vært tale om en grad 2 nakkesleng, ville hun hatt skikkelig vondt, hvilket A ikke har beskrevet. Korsryggsmertene i mars 1990 har hverken hun eller hennes kiropraktor sett i sammenheng med whiplash. Høsten 1989 løp hun da også halvmaraton. Grad 2 kan derfor utelukkes. Ved nakkesleng av grad 1 er prognosen at vedkommende raskt blir helt frisk. Det er vist til omtale i Legeforeningens tidskrift nr. 17 1995 av "Internasjonal konsensus om lidelser assosiert med nakkeslengskade".

Av de medisinsk sakkyndige vitnene har såvel overlege Asbjørn Bragstad, overlege Arve Dahl og professor Harald Schrader ment at det er behov for ytterligere utredning av A for å få brakt klarhet over sykdomsbildet og årsaksforhold. A har imidlertid motsatt seg oppnevnelse av sakkyndig fra Rikshospitalet under sakens forberedelse for lagmannsretten. Hennes vegring i så måte må føre til at forsikringsselskapet blir fritatt for økonomisk ansvar.

Overlege Arve Dahl forklarte for lagmannsretten at han i dag ville ha foretatt mer omfattende undersøkelser og bl.a. søkt å innhente flere opplysninger om selve biluhellet enn han gjorde forut for sin skriftlige erklæring av 18. februar 1991. Dahls forklaring må forstås slik at han i dag ikke ville opprettholde sin tidligere konklusjon.

Overlege Asbjørn Bragstad forklarte at dersom de bilsakkyndige vitnene i byretten hadde vært enige om at hastighetsendringen ikke oversteg 11 km/t, ville han i byretten ikke ha endret sin opprinnelige konklusjon, som gikk ut på at det var liten sannsynlighet for sammenheng mellom ulykken og hennes helseplager. Han uttalte også at den beskrevne forverring i As helstilstand i den senere tid ikke kan skyldes whiplash.

For lagmannsretten er lansert som en ny hypotese at A etter bilulykken i 1988 ble påført en posttraumatisk stressforstyrrelse. Denne diagnose er søkt underbygget ved en fersk uttalelse fra overlege Anne Regine Føreland, som er forsker med begrenset klinisk erfaring, men som oppgir å ha hatt en del whiplash pasienter. Det er påfallende at ankemotparten styrer unna det akademiske medisinske miljøet som har de beste forutsetninger for å kunne uttale seg, nemlig professor Lars Weisæth ved Gaustad sykehus og professor Berthold Grünfeld ved Rikshositalet. Ankemotparten avviser at A ved den forholdsvis lempelige påkjørsel det her er tale om ville kunne bli påført posttraumatisk stressforstyrrelse. Det vises bl.a. til Lars Weisæth: Posttraumatisk stressforstyrrelse. En ny diagnose, inntatt i Sandoz Informasjon nr. 4/91.

Det bestrides ikke at A nå lider under alvorlige helseplager og at hun er 100% ervervsufør. Hennes reduserte helsetilstand kan imidlertid hverken tilskrives en nakkeslengskade eller en posttraumatisk stressforstyrrelse som følge av påkjørselen i 1988. Forklaringen kan ligge i en fysikalsk sykdomstilstand som ikke er avklart p.g.a. manglende medisinsk utredning, eller mest sannsynlig i psykosomatiske forhold som en direkte følge av den ukritiske behandling whiplashrammede pasienter har vært gjenstand for i vårt land. Det er en samfunnsmessig ulykke at man i Norge har fått en helt uforholdsmessig høy forekomst av alvorlige whiplash skader. Dette skyldes dels at det innen deler av det medisinske miljøet har vært feiloppfatninger som har ført til ukritisk diagnostisering og regulær feilbehandling etter whiplash. En medvirkende årsak kan også være utformingen av norske erstatningsregler, som har gitt grobunn for de ukritiske og uheldige forestillinger og det spesielle miljøet som har fått utvikle seg i tilknytning til whiplash i Norge. Det er imidlertid nå etablert medisinsk internasjonal konsensus om diagnostisering og behandling av whiplash. Dette vil forhåpentlig føre til at det blir slutt på de ukritiske og feilaktige forestillingene i vårt land om whiplash. I denne forbindelse er det av største viktighet også hvorledes domstolene opptrer.

Subsidiært, dersom lagmannsretten skulle komme til at det er tilstrekkelig årsakssammenheng og at selskapet dermed er erstatningsansvarlig, anføres at byretten har tilkjent for høy erstatning for enkelte av postene. Når det gjelder postene påførte utgifter og fremtidige utgifter, bestrides ikke de oppgitte utgiftsbeløp, men slett ikke alle disse aksepteres som dekningsmessige, bl.a. fordi utgiftene til dels refererer seg til inadekvat behandling. Det er ellers kommunen som avgjør hjelpebehovet, og byretten har tilkjent erstatning ut over kompensasjon for egenandelen. Når det gjelder fremtidig ervervstap, må erstatningen baseres på at hun har i behold den restarbeidsevne hun hadde i 1993, da hun tjente kr 120000 i Organisasjonsforlaget. Det årlige inntektstapet er på denne bakgrunn beregnet til kr 7481, som kapitalisert etter 5% gir kr 108006. Med tillegg av skatteulempe, som byretten har utmålt med et for høyt beløp, og anslått pensjonstap, utgjør beregnet fremtidig inntektstap i alt kr 136000. De øvrige erstatningsposter aksepteres tallmessig.

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har nedlagt slik påstand:

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

A har i det vesentlige anført:

Hovedspørsmålet i saken er om kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Som for byretten anføres prinsipalt at det er årsakssammenheng mellom trafikkulykken i 1988 og de helsemessige skader hun nå lider under. Hun var i 1988 fullt restituert etter trafikkulykken i 1974. Subsidiært anføres at det er årsakssammenheng mellom ulykkene i 1974 og 1988 samlet og hennes plager i dag. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig var økonomisk ansvarlig også for 1974-ulykken, og selskapets erstatningsansvar etter kollisjonen i 1974 var ikke foreldet da stevningen ble tatt ut i 1993.Ulykken i 1988 hevdes å ha hatt tilstrekkelig evne til å påføre A den aktuelle skade. De utredninger som foreligger viser at hun ble påført nevrologisk skade (nakkeslengskade) samt posttraumatisk "disorder" og eventuelt også en hjerneskade. Det er først og fremst et medisinsk spørsmål om slik skade er oppstått.

Ved hennes besøk på legevakten i Bærum ca fem timer etter ulykken har legen angitt whiplash skade og notert at A hadde hodesmerter, hvilket er det vanlige symptomet i slike tilfeller. Deretter oppsøkte hun sin primærlege, som har notert de typiske symptomer ved nakkeskader, bl.a. stram muskulatur, "låsning" av to nakkevirvler og nedsatt bevegelighet i nakken. Slike symptomer etter en latenstid tyder på nakkeslengskade og indikerer klart at påkjørselen hadde nødvendig skadeevne. Det er intet påfallende i at A ikke straks oppsøkte sin primærlege. Hun er en typisk "fighter" og var i årene før ulykken i meget god fysisk og psykisk form. Hun regnet med at plagene skulle gå over.

Påkjørselen var alvorlig nok til også å være årsak til psykisk skade. Ifølge overlege Føreland ved Gaustad sykehus var ulykken tilstrekkelig skremmende for henne subjektivt til å forårsake posttraumatisk stressforstyrrelse. Det er ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved overlege Føreland, slik ankende part synes å gjøre. A henvendte seg til Gaustad sykehus og ble henvist til overlege Føreland.

A var fullt restituert etter 1974-ulykken. Hun var i fullt arbeid som flyvertinne og mestret sitt arbeid meget godt. Vitner har beskrevet henne som uvanlig aktiv og sprek i enhver henseende. Likevel har hun trolig vært predisponert for ny nakkeskade som følge av ulykken av 1974. Dette bekreftes av overlege Hesla. Det er også av betydning at hun har en lang og slank kvinnehals som ikke tåler det samme som en kortere og kraftigere nakke.

Ved bedømmelsen av årsakssammenheng i personskadesaker må skadelidte bedømmes som han er. En predisponert A må altså tas slik hun faktisk er.

Det må videre tas hensyn til at nakkestøtten i dette tilfellet var senket helt ned, ifølge As forklaring. Dette øker risikoen for nakkeskade ved påkjørsel bakfra. Hun har videre forklart at hun ved påkjørselen satt med hodet vridd, hvilket øker skadepotensialet. En slik vridning kan føre til skade på hjernestammen, og hennes primærlege har forklart at hun hadde skade helt øverst i nakken.

A ble ved påkjørselen i 1988 påført to sammenstøt tett på hverandre. Først ved at Datsunen kjørte inn i hennes Saab, og deretter ved at hennes bil ble skjøvet inn i bilen foran. Dermed øker risikoen for å bli påført nakkeskade. Det må også tas hensyn til at de to sammenstøtene i dette tilfellet besto i sentriske støt, som innebærer overføring av mer energi enn om det hadde vært tale om eksentriske sammenstøt. Forsikringsselskapenes tester er stort sett basert på eksentriske støt.

Også de mekaniske skadene på bilene støtter opp om at påkjørselen var kraftig nok til å ha den nødvendige skadeevne. Ifølge det sakkyndige vitnet Mari Mehlen tilsier skadene foran på Saaben at den må ha vært tilført betydelig energi ved påkjørselen bakfra. Hun har beregnet overført energi til 17-18 km/t, hvilket tilsier at Datsunen må ha truffet Saaben i en hastighet på 25-35 km/t. Denne farten er vel forenlig med Datsunførerens forklaring om at han ventet på grønt lys som førstemann i lyskrysset ved Gimle kino. Også skadene på Datsunen foran er forenlige med den beregnede hastighet. Den ene forskjermen måtte trekkes ut før bilen kunne kjøres videre, og A forklarte at også panseret måtte lukkes. Ved sentriske støt vil deformasjonene arte seg nettopp på denne måten, ifølge Mari Mehlen. Det bilsakkyndige vitnet Torstein Haug synes å basere sine uttalelser på skader ved eksentriske støt, hvilke gir et annet skadebilde.

I bevisbedømmelsen om hvor kraftig påkjørselen var, må det tas hensyn til at lovgiver har fastsatt objekt ansvar i et tilfelle som dette. Det må da ikke stilles for strenge beviskrav, jf Nils Nygaard: Skade og ansvar (1992) 340-341 og de dommer det der er vist til. Normalt ville begge biler ha vært innsatt på verksted etter et uhell som dette. At Datsunen ikke ble reparert på verksted og man således mangler helt sikre bevis for skadeomfanget på denne bilen, kan ikke belastes A.

Dessuten har føreren av Datsunen opptrådt klart klanderverdig, idet han kjørte bil på tross av at han var fratatt førerkort. Bevisbyrden må da snus, jf. Nygaard 341.

Påkjørselen i 1988 peker seg klart ut som den eneste sannsynlige årsak til de skader som etterhvert har materialisert seg hos A . Totalbildet er klassisk for en nakkeskade. De konklusjoner som er beskrevet av de sakkyndige vitnene Arve Haug, Asbjørn Bragstad og Per Egil Hesla, er forenlige med nakkeskade. Det vises ellers til artikkel inntatt i tidsskriftet PAIN, 58 (1994) 283-307 om whiplashskade (Clinical Review).

Ingen annen faktor enn trafikkuhellet kan forklare totalbildet. Enkelte av symptomene kan forklares ved at A i tillegg til nakkeskaden ble påført også annen skade. Overlege Anne Regine Føreland ved Gaustad sykehus har som sakkyndig vitne avgitt uttalelse om at ulykken i 1988 har påført A et posttraumatisk stresssyndrom. Til forsikringsselskapets anførsel om at påkjørselen i 1988 ikke var så alvorlig at den kan fremkalle posttraumatisk stresssyndrom, er å bemerke at spørsmålet er om hun nå faktisk har slike lidelser som beskrives under denne betegnelsen. Hvis så er tilfellet, og det mener overlege Føreland, må ulykken ha vært den utløsende årsak.

De teorier som forsikringsselskapet ellers har fremkastet som mulige forklaringer på As nåværende helsetilstand er så luftige at det ikke har vært grunn til ytterligere undersøkelser. Forslaget om oppnevnelse av ny sakkyndig for lagmannsretten gjaldt en nevrolog, men A hadde allerede vært tilstrekkelig utredet av nevrologer. Når forsikringsselskapet lanserer andre og hypotetiske skadeårsaker, må bevisbyrden påhvile selskapet. Det vises til Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (1995) 286 og til Borgarting lagmannsretts dom av 18. mars 1996 i ankesak 95-00511 A.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at det her foreligger samvirkende årsaker, må trafikkulykken være den ansvarsbærende årsak. Det vises til P-pilledommen i Rt-1992-64.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, slutter A seg til byrettens dom. Den fremsatte anførsel under innledningsforedraget om at erstatningspostene vedrørende lidt tap og fremtidig tap må justeres som følge av den tid som er gått siden byrettens dom, opprettholdes ikke.

Når det gjelder fremtidig inntektstap, anfører forsikringsselskapet i realiteten at bilulykken i 1993 må ta skylden for tap av restervervsevnen etter 1993. Dette avvises. Det fremgår av sykdomsbildet at hennes ervervsevne var tapt fullstendig før denne siste ulykken. Forsikringsselskapets maskinelle tallberegning av denne posten lider dessuten av metodiske feil, bl.a. ved at det ikke er tatt hensyn til den diettgodtgjørelse A hadde som flyvertinne. Selve beregningen av inntektstapet gir derfor et for lavt beløp.

Ved beregningen av skatteulempen må det bl.a. tas hensyn til at A hadde en ligningsmessig formue, hvilket gir en høyere skatteulempe enn hvis hun ikke hadde hatt formue.

A har nedlagt slik påstand:

1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig tilpliktes å betale A erstatning for lidt skade, renter, tap i fremtidig erverv og utgifter personskaden antas å påføre henne i fremtiden begrenset etter rettens skjønn.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig tilpliktes å betale As saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten er, med unntak for erstatningspostene skatteulempe og ménerstatning, kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Sakens hovedspørsmål er om det foreligger erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom påkjørselen i 1988 og As nåværende betydelig reduserte helsetilstand. Det er ingen uenighet om at hun i dag er 100% ervervsufør og at hun har betydelige helseplager i form av kroniske smerter i hodet, til dels også i nakken og andre steder, og at hun er plaget av svimmelhet, balanseproblemer og konsentrasjonsvansker. Hun har generelt nedsatt førlighet både i armer og ben. Hun må i stor utstrekning bruke stokk. Hun klarer ikke å gape høyere enn to fingerbredder.

Når det gjelder de nærmere omstendigheter vedrørende påkjørselen, er lagmannsretten henvist til å bygge på det noe sparsomme bevismateriale som foreligger. Av skriftlig materiale dreier det seg om selve skademeldingen samt en oppgave fra et bilverksted over hvilke skader som ble utbedret på Saaben. Ellers har lagmannsretten mottatt forklaringer fra A og fra føreren og en passasjer i Datsunen om hvorledes de opplevde sammenstøtet, Datsunens eier har forklart seg om skadene på denne bilen, og de tre sakkyndige vitnene Haug, Karlsen og Mehlen har uttalt seg om antatt kollisjonshastighet med utgangspunkt først og fremst i de foreliggende opplysninger om bilskadene.

Ingeniør Haug og overingeniør Karlsen har i sine vurderinger tatt utgangspunkt i de skader som Datsunen ble påført i fronten, og det faktum at Saaben ikke var skadet bak. Haug konkluderte med at Datsunen måtte hatt en hastighet på ikke over 15 km/t, hvilket tilsvarer mindre enn 11 km/t i overført energi. Karlsen antok at kollisjonshastigheten utgjorde ca 16 km/t, hvilket tilsvarer ca 11 km/t i overført energi. Ingen av de to var i stand til å gi en rimelig forklaring på hvordan en overført energi av denne størrelse skulle kunne medføre at Saaben ble skadet i fronten i sitt sammenstøt med bilen foran. Dette var for begge et tankekors. Høgskolelektor Mari Mehlen tok utgangspunkt i Saabens frontskader, og forutsatte at det her måtte ha foreligget mekanisk skade, idet et fangerjern var utbedret. Ut fra dette og de foreliggende opplysninger om skadene på Datsunen, tilsa hennes beregninger at Datsunen måtte hatt en hastighet på 25-35 km/t i kollisjonsøyeblikket, og at Saaben måtte ha fått en hastighetsendring på 17-18 km/t. Disse hastighetene var etter hennes oppfatning forenlig både med at Saaben ikke ble skadet bak og at Datsunen, bortsett fra at den ene forskjermen måtte rettes ut, var kjørbar etter uhellet, idet hun i sine beregninger la til grunn at det både i påkjørselen mellom Datsunen og Saaben og mellom Saaben og foranstående bil var tale om sentriske sammenstøt.

Lagmannsretten har funnet høgskolelektor Mehlens beregninger overbevisende. At Datsunen ved påkjørselen har hatt en hastighet på ca 30 km/t, stemmer også best overens med forklaringene fra A, som i speilet så bilen komme og skjønte at påkjørselen ikke var til å unngå, og fra føreren av Datsunen, som forklarte at han hadde ventet som første bil i forrige lyskryss og at han før påkjørselen var uoppmerksom og hadde blikket vendt mot venstre fortau. Lagmannsretten legger således - i likhet med byretten - til grunn at påkjørselen var så kraftig at den kunne føre til nakkeslengskade.

Det har i denne saken har opptrådt mange medisinsk sakkyndige vitner, som til dels har hatt ulike oppfatninger om årsakssammenhengen mellom påkjørselen i 1988 og As nåværende helseplager. Enkelte av disse har gitt uttrykk for at hun burde ha vært enda grundigere utredet. Selskapet har anført at A s omfattende helseskader bare kan forklares ved at hun enten lider av en ikkediagnosistert sykdom eller at plagene er av psykosomatisk art. Hennes avvisning av å la seg undersøke på ny av nevrologisk spesialist, må derfor gå ut over henne.

Lagmannsretten er ikke uenig i at det nok kunne ha vært ønskelig med en enda grundigere medisinsk utredning, eventuelt ved rettsoppnevnt(e) sakkyndig(e). Etter sakens forhistorie er det imidlertid forstålig, og det må etter lagmannsrettens oppfatning også aksepteres, at hun under saksforberedelsen for lagmannsretten motsatte seg selskapets anmodning om nok en nevrologisk undersøkelse. Hennes vegring i så måte bør derfor ikke i seg selv være tilstrekkelig til at enhver tvil om medisinsk årsakssammenheng må gå i hennes disfavør. Lagmannsretten er imidlertid henvist til å måtte foreta sin bevisbedømmelse på et grunnlag som kunne ha vært mer fullstendig og kanskje også sikrere enn med de foreliggende, til dels sprikende, uttalelser fra de medisinsk sakkyndige vitner.

Lagmannsretten legger til grunn at A tilsynelatende var helt restituert etter ulykken av 1974. Hun var i fullt arbeid som flyvertinne og var i god fysisk form. De symptomer som meldte seg i den første tiden etter påkjørselen synes vel forenlige med whiplash, og hun ble da også etter ulykken av sin primærlege diagnostisert og behandlet i samsvar med dette. Det er ikke godtgjort at hun ble gitt inadvekvat eller uriktig behandling, hverken i forhold til det som var vanlig den gang eller i forhold til hva som idag anses tjenlig. Hvorvidt hun ville ha fått annen behandling om påkjørselen hadde skjedd i dag, i henhold til den medisinske konsensus som nå foreligger, behøver lagmannsretten ikke ta stilling til. Selskapet må være erstatningsansvarlig selv om skadeomfanget eventuelt delvis skulle skyldes at hun ble diagnostisert og behandlet annerledes enn hva dagens medisinske konsensus tilsier.

Flere av de sakkyndige vitnene har gitt uttrykk for at den foreliggende progresjon i skadeomfanget neppe kan skyldes nakkeskaden. Således uttalte professor Schrader at en whiplash av grad 3 etter Erdmanns inndeling ikke kan utvikle seg slik som A s tilstand nå beskrives. Overlege Bragstad uttalte at den beskrevne utviklingen i hennes helsetilstand ikke var en vanlig utvikling av whiplash, og at den ledet tanken mer i retning av en sykdomstilstand enn en skadetilstand. Han fremhevet videre at korrekt informasjon til pasienten er den viktigste behandling ved whiplash og uttalte i denne forbindelse at ukritisk og feil behandling kan være sykdomsfremkallende. Overlege Dahl uttalte at hvis det tilkommer en progresjon, er det lite trolig at dette skyldes nakkeskaden, men at psykosomatisk utvikling kan medføre en slik forverring.

Forsikringsselskapet har anført at den betydelige og gradvise forverringen i As helsetilstand etter 1988 i seg selv er en sterk indikasjon på at det ikke er nakkeskaden etter påkjørslen som er årsak til hennes helseplager, og at disse må skyldes enten en ikkediagnostisert sykdom eller psykosomatiske forhold som selskapet ikke svarer for.

A viser til at det etter byrettsdommen er blitt fastslått ved MR-undersøkelse at hun ikke har noen svulst i nakken, slik det ble spekulert over under byrettens behandling. Hun avviser spekulajonene om at hun lider av en ikke påvist sykdom og viser til overlege Førelands uttalelse om at hun ved påkjørselen i 1988 ble påført et posttraumatisk stresssyndrom.

Med grunnlag i de forklaringer som ble gitt av de medisinsk sakkyndige vitner, er lagmannsretten kommet til at As nåværende sterkt reduserte helsetilstand og hennes ervervsmessige uførhet i sin helhet må tilbakeføres til påkjørselen i 1988 og de skader og påkjenninger hun da ble påført. Lagmannsretten legger til grunn at A, selv om hun tilsynelatende var fullt restituert etter trafikkulykken i 1974, likevel var mer sårbar enn normalt som følge av denne ulykken, og at dette kan være medvirkende til at påkjørselen i 1988 har fått så omfattende helseødeleggende virkning. As nåværende helseplager må etter lagmannsrettens oppfatning antas å stå i adekvat årsakssammenheng med påkjørselen i 1988. Dette gjelder hva enten disse i sin helhet kan tilbakeføres direkte til en nakkeskade etter whiplash, eller de delvis skyldes posttraumatisk stressforstyrrelse eller psykosomatiske forhold som følge av påkjørselen. Lagmannsretten finner etter bevisførselen å måtte se bort fra andre mulige medvirkende årsaker til helseplagene, som f.eks. udiagnostisert sykdom.

I likhet med byretten finner lagmannsretten således at forsikringsselskapet må være erstatningsansvarlig for hennes reduserte helsetilstand i sin helhet.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, er det for lagmannsretten ingen uenighet om de beløp som refererer seg til påført ervervstap og omkostningene til juridisk bistand før stevning (postene c og g i byrettens dom). Lagmannsretten er enig med byretten i erstatningsutmålingen forsåvidt gjelder påførte og fremtidige utgifter og kan for disse posters vedkommende i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse. Lagmannsretten kan ikke kan se at det er grunnlag for selskapets anførsel om at erstatningen for fremtidig ervervstap ikke skal utmåles med grunnlag i at hun er blitt 100% ervervsmessig ufør som følge av påkjørselen i 1988. Det må legges til grunn at det er denne påkjørselen som har ført til 100% ervervsmessig uførhet. For denne erstatningspostens vedkommende ble det for byretten ikke reist spørsmål om avkorting som følge av tidligere utbetalt erstatning etter ulykken i 1974, og dette spørsmål ble heller ikke reist under ankesaken. På denne bakgrunn stadfestes byrettens erstatningsutmåling vedrørende denne posten.

Av byrettsdommen, sammenholdt med saksdokumentene, fremgår at byretten har beregnet skatteulempen til 55% av samlet erstatningsbeløp for fremtidige utgifter og fremtidig ervervstap, med fradrag av kr 200000 i gjeld. Ingen av partene har for lagmannsretten fremlagt egentlige beregninger over skatteulempen. Selskapet har, i tilknytning til sin beregning av det fremtidige inntektstap, beregnet skatteulempen av dette beløp til kr 16675, hvilket tilsvarer ca 15,4%. Det har da bl.a. basert seg på at skadelidte ikke har noen formue. A har, under henvisning til en fremlagt tabell fra UNI Storebrand Skadeforsikring, anført at skatteulempen samlet bør utgjøre ca 40% av erstatningspostene vedrørende fremtidige utgifter og tap i fremtidig erverv.

Lagmannsretten har et meget sparsomt grunnlag for tallmessig å kunne beregne eller anslå skatteulempens størrelse. I mangel av konkrete holdepunkter for hvorledes skadelidte i dette tilfellet vil disponere erstatningsbeløpene, må lagmannsretten basere seg på hvordan en fornuftig person må antas å ville innrette seg. Det må likevel tas hensyn til de konkrete opplysninger som foreligger om As økonomiske forhold og livssituasjon. Det er opplyst at hun har egen enebolig, som i 1994 hadde en ligningsverdi på kr 408000. Hun hadde samme år lån i Husbanken på kr 200000 og en ligningsmessig nettoformue på kr 208231. Når skatteulempen skal beregnes, må det tas hensyn både til at hun har egen bolig og at hun har en nettoformue. Disse momenter trekker isolert i retning av en forholdsvis høy skatteulempe, idet formuesbeskatningen blir mer tyngende som følge av at det ikke er aktuelt for A å investere deler av erstatningsbeløpet i egen bolig og hun heller ikke har netto gjeld. Etter lagmannsrettens oppfatning vil det være naturlig å tenke seg at en ikke ubetydelig del av erstatningen vedrørende fremtidige utgifter og fremtidig inntektstap blir plassert i en livrente, hvilket reduserer skattebelastningen vesentlig. På denne bakgrunn finner lagmannsretten skjønnsmessig å måtte redusere erstatningsposten vedrørende skatteulempen i forhold til byrettens utmåling med kr 200000.

Lagmannsretten finner videre å måtte redusere ménerstatningen med kr 20000 til kr 80000, som følge av opplysningene under ankeforhandlingen om at hun etter 1974-ulykken fikk utbetalt ca kr 80000 i ménerstatning, og ikke kr 60000, slik byretten gikk ut fra.

Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at byrettens dom stadfestes, dog slik at erstatningen vedrørende skatteulempe reduseres med kr 200000 til kr 400000 og ménerstatningen med kr 20000 til kr 80000.

Selv om anken etter dette ikke har vært forgjeves, er lagmannsretten kommet til at forsikringsselskapet i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174 annet ledd bør erstatte As saksomkostninger for lagmannsretten i sin helhet, idet det bare er på tvistepunkter av liten betydning selskapet har vunnet frem med sin anke.

Advokat Helge Husebye Haug har levert omkostningsoppgave, som samlet beløper seg til kr 177321, hvorav kr 125000 er salær, mens resten refererer seg til godtgjørelser til sakkyndige vitner, kopieringsutgifter til medisinsk/juridisk utdrag, telefon, porto m.v. I beløpet er også inkludert kr 3300 som refererer seg til utlegg til ett av vitnene for byretten. A skal etter tvistemålsloven §176 ha erstattet alle omkostninger som etter rettens skjønn har vært nødvendige for å få saken betryggende utført. Lagmannsretten har funnet det riktig skjønnsmessig å redusere erstatningsbeløpet til kr 155000, idet lagmannsretten, foruten å stryke det nevnte omkostningsbeløp på kr 3300 som refererer seg til byrettsbehandlingen, skjønnsmessig har foretatt en viss reduksjon både av salæret, av utgiftene til kopiering av det medisinsk/juridiske utdraget, som var unødig omfattende, og det oppførte utgiftsbeløp vedrørende nevrolog Hesla, som overstiger hva som antas å ha vært nødvendig for betryggende utførelse av saken. - Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at erstatningsbeløpet til dekning av påført skatteulempe og ménerstatningen reduseres til henholdsvis 400000 - firehundretusen - kroner og 80000 - åttitusen - kroner.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig innen to uker etter forkynnelsen av denne dom til A 155000 - etthundreogfemtifemtusen - kroner.