LB-1995-947

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-04-25
Publisert:	LB-1995-00947
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 93-1344 A/3 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-00947 A - Anket til Høyesterett, HR-1998-00028 A.
Parter:	Ankende part nr. 1: Vincompagniet A/S (Prosessfullmektig: Advokat Jens Moltke-Hansen). Ankende part nr. 2: Steinar Mikkelsen (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Stordrange). Ankemotpart: Nils Skogens dødsbo (Prosessfullmektig: Advokat Kai Thøgersen).
Forfatter:	1. Lagdommer Sverre Mitsem, formann 2. Lagdommer Nils Simonsen 3. Konstituert lagdommer Helga Bjørnestad
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Aksjeloven (1976) §12-10, §15-1, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Saken gjelder krav om formidlingsprovisjon ved salg av aksjer.

Frode Hermansen A/S (nå Vincompagniet A/S) driver agenturvirksomhet innen omsetning av vin og sprit. Inntil sommeren 1992 eide Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen hver sin halvdel av aksjene i selskapet. I forbindelse med at Frode Hermansen ønsket å trekke seg ut av virksomheten og selge sine aksjer ble det den 11 oktober 1991 inngått avtale, heretter også kalt formidlingsavtalen, med Lindblom, Skogland & Partners A/S, heretter også kalt Lindblom. Fra formidlingsavtalen hitsettes:

AVTALE mellom Frode Hermansen A.S og Lindblom, Skogland & Partners A.S (LS&P) vedrørende følgende oppdrag:

1 OPPDRAGET

I forbindelse med at grunder og partner Frode Hermansen ønsker å trekke seg tilbake innen 31.12.1991 skal LS&P finne investor som kan gå inn i selskapet Frode Hermansen A.S, aktiv eller passiv, på 50% basis.

Investor skal minst betale NOK 16 mill. for 50% av aksjene i selskapet Frode Hermansen A.S.

LS&P skal utarbeide revisjonsgodkjent verdivurdering av Frode Hermansen A.S og utarbeide prospekt for investorer.

Sammen med verdivurderingen skal det også følge eksempler på skatteplanlegging for selger (Frode Hermansen), samt eksempler på av modeller for investor.

Oppdraget skal være løst (avtale foreligge) innen 2.desember 1991 kl.12.00

For det tilfellet at oppdragsgiver velger å selge etter fristens utløp til en investor som er skaffet til veie av LS&P, gjelder honorar og betalingsbetingelser som i punkt 5. ....

2 OPPDRAGSGIVER

Frode Hermansen A.S v/direktør Steinar Mikkelsen. .....

5 HONORAR OG BETALINGSBETINGELSER

Når avtale om ny partner foreligger og investor har foretatt full innbetaling av det avtalte salgsbeløp, skal LS&Ps honorar være NOK 1 mill. som utbetales uten opphold av Frode Hermansen ............. ....

LS&P skal bare honoreres for løsning av oppdraget.

Formidlingsavtalen er undertegnet av Frode Hermansen og Steinar Mikkelsen. Under deres underskrifter står "Frode Hermansen A.S".

Lindbloms krav etter formidlingsavtalens pkt 5 er senere overdratt til Nils Skogen, nå Nils Skogens dødsbo.

Da formidlingsavtalen ble inngått var Steinar Mikkelsen enestyre i Frode Hermansen A/S og hadde selskapets prokura.

Oppdraget ble ikke løst innen tidsfristen i formidlingsavtalen, og partene ble enige om å forlenge den på ubestemt tid.

Blant interessenter Lindblom etterhvert kom i kontakt med var forretningsmannen Kristian Siem. Den 7 april 1992 sendte Lindblom et utkast til intensjonsavtale til Norex Court v/Siem. Utkastet ble aldri undertegnet.

Den 30 april 1992 sendte Kristian Siem et brev forfattet på engelsk, adressert til Frode Hermansen. I brevet gir Siem på vegne av selskap i Norex Group tilbud om å kjøpe aksjene for kr 16 mill på betingelser opplistet i seks punkter. Brevet ble besvart av Frode Hermansen 4 mai 1992. Også dette er avfattet i seks punkter, i det alt vesentlige svarende til punktene i Siems brev. Mikkelsen har forklart at brevet er forfattet av ham. Brevets punkt 6 hadde følgende ordlyd:

My commitment to accept the offer will be subject to Steinar Mikkelsens approval of the agreement between you and him.

Forhandlingene deretter fant sted mellom Mikkelsen og Siem, som holdt kontakt med hverandre pr. telefon og korrespondanse til 15 juni 1992.

Advokat Olav Vikøren fikk i oppdrag av Siem å utarbeide det nødvendige kontraktsmateriell. Han hadde dokumentene ferdig til underskrift på sitt kontor 11 juni 1992. Kristian Siem møtte og signerte avtalene. Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen møtte ikke.

I et brev til Kristian Siem 15 juni 1992 ga Steinar Mikkelsen underretning om at han og Frode Hermansen ikke aksepterte tilbudet fra Siem. De hadde da, den 11 juni 1992, inngått avtale med annen interessent, i det følgende kalt Skaugen.

Kristian Siem AS hevdet det var kommet i stand avtale om kjøp av aksjene og reiste erstatningssøksmål for Oslo byrett mot Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen, Oslo byretts sak 92-8334 A/32.

Lindblom reiste søksmål mot Frode Hermansen A/S, Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen med krav om provisjon i h h t formidlingsavtalens pkt 5, Oslo byretts sak 93-1344 A/66.

De to søksmål ble av byretten forenet til felles behandling. Byretten avsa dom 14 oktober 1994, i sak 93-1344 A/66 med følgende slutning:

1 Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen A.S dømmes til in solidum å betale til Lindblom, Skogland & Partners A.S 1 mill. kroner med tillegg av renter fra 25.9.92 til betaling skjer.

2 Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen A.S dømmes til i fellesskap å betale til Lindblom, Skogland & Partners A.S kr 80.000 i saksomkostninger.

3 Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynnelsen av dommen.

4 Frode Hermansen frifinnes.

Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen A/S har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Frode Hermansen A/S har, som nevnt innledningsvis, senere skiftet navn til Vincompagniet A/S. Videre er, slik det også er nevnt i innledningen, Lindbloms krav etter formidlingsavtalens pkt 5 overdratt til Nils Skogen, nå Nils Skogens dødsbo, som har trådt inn som ankemotpart istedet for Lindblom.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus 11, 12 og 13 mars 1997. Steinar Mikkelsen møtte som part og i egenskap av partsrepresentant for Vincompagniet A/S, der han er styreformann. Nils Skogens dødsbo møtte ved prosessfullmektig advokat Kai Thøgersen. Som prosessfullmektig for Steinar Mikkelsen møtte advokat Jens Moltke-Hansen og for Vincompagniet A/S advokat Bjørn Stordrange. Det ble hørt seks vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

De ankende parter Vincompagniet A/S og Steinar Mikkelsens anførsler for lagmannsretten er i det alt vesentlige sammenfallende og kan oppsummeres slik:

Det må være på det rene at Lindbloms eventuelle provisjonskrav bare kan følge av en kontraktsinngåelse med Kristian Siem. Formidlingsavtalen ga ingen eksklusiv rett for Lindblom til formidling av aksjene. I et hvert fall kan den ikke utlegges slik at Mikkelsen/Hermansen var avskåret fra selv å opptre aktivt for å finne kjøper til aksjene. Avtalen med Skaugen utløser således intet provisjonskrav etter formidlingsavtalen.

Saken reiser følgende to hovedspørsmål: Er vilkårene for utbetaling av provisjon til Lindblom oppfylt, og i så fall: hvem skal betale provisjonen.

Formidlingsavtalens pkt 5 stiller to kumulative vilkår for at Lindblom skal være berettiget til provisjon. Det må foreligge "avtale om ny partner" og investor må ha "foretatt full innbetaling av det avtalte salgsbeløp". Ingen av disse vilkår er oppfylt.

Det er på det rene at det ikke er gjort noen innbetaling. Det eneste Siem har betalt er kr 50.000 i aksjekapital i det holdingselskapet som var tenkt stiftet. Den manglende innbetaling er i seg selv tilstrekkelig til at både Vincompagniet A/S og Mikkelsen må frifinnes.

Ankemotparten kan heller ikke høres med at man var kommet så langt i forhold til Siem at formidlingsavtalens krav til "avtale om ny partner" var oppfylt. Pr 15 juni 1992 forelå et tilbud datert 30 april 1992 fra Siem. Hermansens svar av 4 mai 1992 er, slik det fremgår av ordlyden, en bekreftelse på tilbudet, ingen aksept. Brevet viser og at en avtale med Siem var "subject to Steinar Mikkelsens approval". Mikkelsen hadde stått for forhandlingene med Siem og gitt tilbakemeldinger på en del punkter han ikke kunne slutte seg til. De endelige avtaleutkast ble presentert for Mikkelsen og Hermansen så sent som 10 juni 1992. At avslag meddeles 3-4 dager senere er ikke påfallende eller illojalt. Det er tale om et komplisert og omfattende kontraktsforhold. Partene hadde derfor behov for å sluttføre forhandlingene uten å bli bundet før de kjente det samlede forhandlingsresultat. Dessuten må antas at både Siem og Mikkelsen forutsatte at ingen av dem var bundet før skriftlige avtaler forelå. For Siems vedkommende følger dette også av at han engasjerte advokat Vikøren til å utarbeide skriftlig dokumentasjon.

For det tilfellet retten kommer til at det ikke stilles krav til skriftlighet gjøres gjeldende at det, i et forretningsforhold som det foreliggende, i et hvert fall må ha formodningen mot seg at det er kommet til bindende avtale så lenge avtalen ikke er underskrevet. Således må kreves meget sterke bevis for at avtale likevel er kommet i stand. Slikt bevis er ikke ført. Tvert om er det klart at det gjenstod en rekke uavklarte forhold på det tidspunkt ankemotparten hevder bindende avtale forelå.

Advokat Vikøren har i sin vitneforklaring fremholdt at partene var bundet allerede etter møtet på hans kontor 15 mai 1992. Dette kan under ingen omstendighet være riktig. Resultatet av møtet var at det skulle arbeides videre med sikte på å komme frem til enighet. Heri inngikk at advokat Vikøren skulle lage utkast til avtaler basert på gjennomgangen av momentlisten han hadde utarbeidet som grunnlag for diskusjonene på møtet.

Heller ikke til møtet avtalt på advokat Vikørens kontor 11 juni 1992 var man nådd så langt at bindende avtale forelå. Holdingselskapet, som skulle stå som kjøper av alle aksjene i Frode Hermansen A/S, var ikke stiftet og registrert. Mikkelsen var ikke innforstått med Siems planer for hvorledes aksjekjøpet skulle finansieres. Mikkelsen hadde ikke sett, eller i et hvert fall ikke hatt anledning til å sette seg inn i, lånetilsagnet fra Kreditkassen. Siems forutsetning, som reflekteres i Kreditkassens forslag til låneavtale, var at holdingselskapet skulle stå for aksjekjøpet. Selv skulle Siem kun bidra med aksjekapitalen på kr 50.000 for halvparten av aksjene i holdingselskapet. For Mikkelsen var dette nye forhold som han måtte vurdere nærmere. Holdingselskapet ville heller ikke klare å betjene lånet på de betingelser utkastet til låneavtale inneholdt. Videre var det nytt for Mikkelsen at han skulle betale kontant for å kjøpe ut huset han til da hadde disponert, mot at hans innlån i holdingselskapet i forbindelse med overdragelsen av hans aksjer i Frode Hermansen A/S økte tilsvarende. Ordningen ga øket likviditetsbelastning og risiko for Mikkelsen. Ei heller var man kommet til enighet om aksjonæravtalen. Mikkelsen ønsket en partner som kunne gå inn i selskapets daglige drift, ikke en ren investor. Utkastet til ansettelsesavtale mellom Frode Hermansen A/S og Mikkelsen var heller ikke tidligere forelagt for Mikkelsen. Her var det flere ting Mikkelsen var uenig i. Blant annet gjaldt dette bestemmelsene om prøvetid og konkurransebegrensning.

Hver for seg utgjør de nevnte punkter vesentlige momenter som gjør at bindende avtale ikke kan ha kommet i stand pr 11 juni 1992. Uansett følger det av pkt 6 i Frode Hermansens brev av 4 mai 1992 til Siem at en eventuell avtale mellom Siem og Hermansen måtte godkjennes av Mikkelsen. Slik godkjennelse foreligger ikke.

For det tilfellet lagmannsretten likevel kommer til at Lindblom har krav på provisjon gjøres gjeldende at verken Mikkelsen eller Vincompagniet A/S er rett debitor for kravet.

Formidlingsavtalens pkt 5 fastslår uttrykkelig at Lindbloms honorar, kr 1 mill., skal utbetales av Frode Hermansen. Ankemotparten kan ikke høres med at dette beror på en trykkfeil eller at tillegget "A/S" er uteglemt. Den endelige formidlingsavtalen, sammenholdt med et tidligere utkast forelagt for Mikkelsen og kommentert av ham, understreker det. Også måten formidlingsavtalen er undertegnet på viser at provisjonen skulle være Frode Hermansens ansvar. Dersom meningen var at Frode Hermansen A/S skulle være ansvarlig for provisjonen, ville det vært tilstrekkelig med Mikkelsens underskrift. I og med at det var Frode Hermansens aksjer som skulle selges var det dessuten rimelig at han betalte formidlingsprovisjonen. Forøvrig ville det vært i strid med aksjeloven §12-10 om Frode Hermansen A/S skulle forskuttere betalingen, og straffbar utroskap om selskapet skulle betale med endelig virkning.

Det bestrides at uttalelsen i advokat Moltke-Hansens prosesskriv til Oslo byrett av 4 august 1994 skal forstås som et dispositivt utsagn på vegne av Mikkelsen om at han overtar Hermansens forpliktelser m h t betaling av provisjon. Ansvaret Mikkelsen har påtatt seg i avtalen med Hermansen er et regressansvar for det tilfellet Hermansen blir pålagt å betale. Mikkelsens prosessfullmektig var hverken berettiget eller legitimert til å gi et slikt bindende utsagn på vegne av Mikkelsen. I et hvert fall var utsagnet betinget av at saksøkerne trakk de fremsatte krav mot Frode Hermansen, en betingelse saksøkerne ikke oppfylte.

Mikkelsen har ikke opptrådt på noen måte overfor Lindblom som kan utløse erstatningsansvar etter aksjeloven §15-1. Hvis det ble inngått en bindende avtale, vil det ikke være rom for et slikt erstatningskrav. Og hvis det ikke er inngått noen avtale, kan man vanskelig hevde at Mikkelsen har opptrådt pliktstridig og culpøst overfor Lindblom.

Vincompagniet A/S har lagt ned slik påstand:

Vincompagniet A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Steinar Mikkelsen har lagt ned slik påstand:

Steinar Mikkelsen frikjennes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten Nils Skogens dødsbo har i det vesentlige anført:

Formidlingsavtalens pkt 5 må forstås slik at den gir Lindblom krav på provisjon dersom det foreligger bindende avtale om salg av Hermansens aksjer.

Det eksisterer ingen formkrav ved kontraktsforhold av den type det her er tale om. Muntlig avtale er tilstrekkelig.

Prinsipalt gjøres gjeldende at det forelå bindende avtale med Siem om salg av aksjene.

Subsidiært anføres at også avtalen med Skaugen gir grunnlag for provisjonskravet.

Lindblom holdt kontakt med Siem vedrørende aksjesalget fra 15 november 1991. 7 april 1992 fikk Siem beskjed om at han var en av to gjenværende interessenter, og at Mikkelsen var forberedt på inngå avtaler i løpet av måneden. Deretter var det overhodet ikke snakk om andre interessenter. Samme dag sendte Lindblom utkast til intensjonsavtale til Siem. I oversendelsesbrevet opplyste Lindblom at forslaget "ble diskutert med SM (Steinar Mikkelsen, rettens anm.) i dag". 27 april 1992 var Siem på besøk hos Frode Hermansen A/S og traff Mikkelsen og Hermansen. Kjemien mellom partene "stemte". Siem ble invitert hjem til Mikkelsen på middag og presentert som ny partner.

Siems tilbud av 30 april 1992 viser at Siem allerede da satt inne med betydelig informasjon om selskapet, informasjon han bare kan ha fått fra Mikkelsen. De to må ha ført inngående samtaler forut for fremsettelsen av tilbudet.

Hermansens brev av 4 mai 1992 kan ikke betegnes som annet enn en "betinget aksept", som fullt ut dekker Siems tilbud. Forbeholdet inntatt i pkt 6 i Hermansens brev var uproblematisk. Hermansen deltok ikke selv i forhandlingene, men overlot alt til Mikkelsen. Mikkelsen og Siem var allerede langt på vei enige.

Pr 4 mai 1992 var partene bundet, forutsatt at det ble oppnådd enighet om aksjonæravtale og ansettelsesavtale for Mikkelsen. For øvrig var partene enige om alle forhold av betydning, så som salgsgjenstand, pris og betalingstidspunkt. I og med at man senere også kom frem til enighet vedrørende aksjonær- og ansettelsesavtale var bindende avtale oppnådd. At man også tok sikte på å formalisere avtalen skriftlig har ingen betydning.

Enigheten ble ytterligere befestet i de påfølgende samtaler. Momentlisten utarbeidet av advokat Vikøren til bruk på møtet 15 mai 1992 viser at det etter møtet forelå enighet om pris og betalingsbetingelser, at "closing" skulle foregå 11 juni 1992, "holdingselskapsmodellen", konsernstrukturen, aksjonæravtale, styresammensetning, Mikkelsens ansettelsesbetingelser og kjøp av huset Mikkelsen disponerte. Dermed var partene bundet, selv om enkelte detaljer gjensto. Disse detaljene ble løst i den følgende kontakt mellom Mikkelsen, Siem og advokat Vikøren.

"Holdingselskapsmodellen" er nevnt allerede i Lindbloms forslag til intensjonsavtale fra 7 april 1992 og ble inngående drøftet bl a på møtet 15 mai 1992. Mikkelsen kan ikke høres med at han, helt til 11 juni 1992, var ukjent med selskapsstrukturen man la opp til eller hvorledes aksjekjøpet var tenkt finansiert. Budsjettallene Mikkelsen overbrakte til Siem den 26 mai 1992 viste at selskapet tålte finansieringsmodellen partene la opp til.

Bortsett fra den såkalte "Midelfartklausulen", om justering av kjøpesummen ved bortfall av agenturer, hadde verken Mikkelsen eller Hermansen merknader av betydning til avtaleutkastene advokat Vikøren utarbeidet. "Midelfartklausulen" ble tatt ut. Med unntak av bestemmelsen om prøvetid i Mikkelsens ansettelsesavtale, som kom inn ved en lapsus, må Mikkelsen og Hermansens passivitet lede til at avtaleutkastene må anses som akseptert.

Grunnen til at verken Hermansen eller Mikkelsen møtte til det avtalte "closingmøtet" på advokat Vikørens kontor den 11 juni 1992 var ikke at man ikke var enige, men sannsynligvis at man da var opptatt i forhandlinger med Skaugen.

Til de punkter Mikkelsen hevder gjenstod pr 11 juni 1992 bemerkes at det hele tiden var forutsatt at Mikkelsen skulle kjøpe huset han disponerte. Også kjøpesummen var det enighet om. Et notat utarbeidet av Siem etter telefonsamtale med Mikkelsen 2 juni 1992, sammenholdt med et brev Siem sendte Kreditkassen påfølgende dag, viser at det da var oppnådd enighet om at Mikkelsen skulle betale kjøpesummen kontant. Vilkåret om prøvetid i utkastet til ansettelsesavtale for Mikkelsen kom inn ved en lapsus. Mikkelsen var den som hadde kontakter i bransjen, og selskapet var avhengig av ham. Bestemmelsen om konkurransebegrensning var diskutert på møtet hos advokat Vikøren 15 mai 1992 og akseptert av Mikkelsen. Utkastet til låneavtale, som Mikkelsen hevder han aldri fikk se, er overensstemmende med det partene var blitt enige om tidligere.

De ankende parter kan ikke høres med at Frode Hermansen er eneansvarlig for provisjonskravet i h h t formidlingsavtalens pkt 5. Anførselen er ny for lagmannsretten, og fremkom første gang endog etter at ankeerklæringen var innlevert.

Formidlingsavtalen er inngått mellom Frode Hermansen A/S og Lindblom. Det skal da mye til at Frode Hermansen, som i denne sammenheng må anses som "tredjemann", forpliktes. Mikkelsen var for øvrig den som hadde størst økonomisk interesse i aksjesalget. Han skulle være med videre og i tillegg motta halvparten av salgsprovenyet for Hermansens aksjer. At Frode Hermansen og ikke Frode Hermansen A/S er oppført i pkt 5 som den som skal betale provisjonen beror på en trykkfeil. Partenes felles forutsetning var hele tiden at selskapet skulle stå ansvarlig, noe som etter omstendigheten heller ikke fremstår som unaturlig, siden det var snakk om å finne en ny deltager i selskapet.

Det bestrides at aksjeloven §12-10 er til hinder for at provisjonskravet kan rettes mot selskapet. Uansett får dette ingen betydning for forholdet mellom partene.

Dersom lagmannsretten likevel kommer til at formidlingsavtalen skal forstås slik at Frode Hermansen er ansvarlig for provisjonskravet, fremgår det uttrykkelig av advokat Moltke-Hansens prosesskriv av 4 august 1994 til Oslo byrett at Mikkelsen, i h h t avtale med Hermansen, har overtatt ansvaret. Formuleringen i prosesskrivet indikerer ikke at det er satt betingelser for overtakelsen. Ei heller at Mikkelsens ansvar bare er et regressansvar. At advokat Moltke-Hansen var legitimert til å gi slik meddelelse på Mikkelsens vegne er åpenbart. Dessuten har Mikkelsen lest prosesskriftet og burde derfor sagt i fra om han ikke var enig.

Uansett må det legges til grunn at Mikkelsen har handlet illojalt overfor Lindblom, med den følge at Lindblom får erstatningskrav tilsvarende provisjonskravet.

Nils Skogens dødsbo har lagt ned slik påstand:

1 Oslo byretts dom i sak 93-1344 A/66 stadfestes, dog slik at renten settes til den til enhver tid bestemte morarente i henhold til lov nr 100 for 1976.

2 De ankende parter dømmes in solidum til å betale Nils Skogen, hans dødsbo fulle saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lindbloms krav på provisjon etter formidlingsavtalens pkt 5 er betinget av det foreligger "avtale om ny partner".

Partene er uenige om slik avtale ble inngått, og de er dessuten uenige om hvem som i så fall hefter overfor Lindblom.

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å behandle spørsmålet om det forelå slik avtale i forhold til Kristian Siem, eventuelt et selskap kontrollert av ham. Det grunnleggende spørsmålet er hvorvidt det ble inngått en bindende avtale om salg av Hermansens aksjer, men etter omstendigheten forutsatte dette at også Mikkelsen var bundet.

Videre bemerker lagmannsretten at Lindblom ikke hadde noen enerett til å formidle salget av Hermansens aksjer, og Lindbloms innsats kan heller ikke sees å ha vært noen vesentlig årsak til den avtale som ble inngått med Skaugen. Den sistnevnte avtalen kan dermed ikke gi grunnlag for noe provisjonskrav for Lindblom.

Det er tale om et relativt komplekst forretningsforhold av en art der enighet vanligvis først oppnås etter omfattende forhandlinger. Formelle formkrav, f eks skriftlighet, foreligger ikke. Det er imidlertid ingen tvil om at man i dette tilfellet forutsatte at det skulle opprettes skriftlige avtaler, undertegnet av Siem, Hermansen og Mikkelsen. Lagmannsretten kan allikevel ikke se at de ankende parter kan høres med at partene ikke kan ha bundet seg forut for slik undertegning. Men i mangel av slik skriftlighet må det stilles strenge krav til beviset for at bindende avtale er inngått.

Lagmannsretten er kommet til at det i denne saken er ført tilstrekkelig bevis for at bindende avtale foreligger og at avtalen oppfyller de krav formidlingsavtalens pkt 5 stiller for utbetaling av provisjon til Lindblom.

For lagmannsretten er det ikke nødvendig å ta stilling til når partene ble avtalerettslig bundet. Det er tilstrekkelig at det, etter lagmannsrettens oppfatning, i et hvert fall forelå slik binding før 11 juni 1992. Lagmannsretten legger til grunn som bevist at det da forelå utkast til stiftelsesdokumenter for holdingselskapet Frode Hermansen Holding A/S og fullstendige utkast til avtaler på alle de punkter partene på møtet hos advokat Vikøren 15 mai 1992 ble enige om skulle inngå i kontraktsforholdet, nemlig "Share and Real Property Purchase Agreement" mellom holdingselskapet og Hermansen og Mikkelsen, "Shareholders Agreement" vedrørende holdingselskapet mellom Kristian Siem AS og Mikkelsen og "Ansettelsesavtale for Steinar Mikkelsen". Med et mulig unntak for ansettelsesavtalen, var utkastene utarbeidet på grunnlag av tidligere utkast som partene hadde hatt anledning til å kommentere, en adgang de benyttet. Lagmannsretten legger videre, på grunnlag av vitneforklaringen fra advokat Vikøren, til grunn at partene under møtet på hans kontor 15 mai 1992 foretok en relativt grundig drøftelse på de punkter der det var nødvendig og at man kom frem til enighet. Diskusjonene på møtet var grunnlaget for advokat Vikørens videre arbeid med kontraktsmaterialet, som partene var enige om skulle underskrives 11 juni 1992 på advokat Vikørens kontor. Datoen synes å være satt av hensyn til Hermansen, som i brev av 4 mai 1992 hadde satt 15 juni 1992 som seneste dag for betaling av aksjene.

Lagmannsretten bemerker at selskapsmodellen som reflekteres i utkastene av 5. juni 1992, med et "holdingselskap" som kjøper av samtlige aksjer i Frode Hermansen A/S, og slik at kjøpet skulle finansieres ved at holdingselskapet tok opp lån, var kjent for alle parter så tidlig som i april 1992. Om dette viser lagmannsretten til pkt 3 i forslaget til intensjonsavtale utarbeidet av Lindblom og oversendt Siem 7 april 1992, der det er anført:

SM (Steinar Mikkelsen) og KS (Kristian Siem) stifter et holdingselskap med en aksjekapital på 100.000 NOK. Holdingselskapet opptar en gjeld på ca 10 mill. (med garanti fra aksjonærene) som benyttes til å kjøpe alle aksjene i FH Vin A.S. ....

Av Lindbloms oversendelsesbrev til Siem fremgår at han samme dag hadde diskutert forslaget med Mikkelsen.

Hva angår Mikkelsens kjøp av huset han disponerte bemerker lagmannsretten at det var enighet om prisen, kr 5,2 mill. Oppgjørsmåten ble tatt opp i en telefonsamtale mellom Siem og Mikkelsen 2 juni 1992. Lagmannsretten finner etter bevisførselen å kunne legge til grunn at Mikkelsen aksepterte å betale huset kontant. Dette fremgår av et notat Siem utarbeidet etter telefonsamtalen, sammenholdt med et brev han sendte Kreditkassen den 3 juni 1992. Videre viser lagmannsretten til at det av utkastet til "Share and Real Property Purchase Agreement", oversendt pr telefax fra advokat Vikøren til Mikkelsen den 2 juni 1992, fremgår at Mikkelsen skulle kjøpe huset kontant for kr 5, 2 mill. og hans lån til holdingselskapet utgjøre kr 16 mill. Utkastet forutsatte med andre ord ikke at huset skulle avregnes mot kjøpesummen for Mikkelsens aksjer. Advokat Vikøren har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at han ikke mottok noen kommentarer til utkastet på dette punkt, som iflg Vikøren også ble drøftet på møtet 15 mai 1992.

Hva angår Mikkelsens ansettelsesavtale legger lagmannsretten til grunn at utkastet som forelå før 11 juni 1992 var overensstemmende med det partene ble enige om på møtet 15 mai 1992, med et, muligens to unntak. I utkastet er tatt inn klausul om prøvetid. Lagmannsretten legger til grunn at dette skyldtes en feil fra advokat Vikørens side, beroende på at han hadde tatt utgangspunkt i en "kontraktsmal" der slik klausul inngikk. Forholdet kan derfor ikke tillegges vekt i den sammenheng det her er tale om. Det andre mulige unntaket er en konkurranse/karanteneklausul. Lagmannsretten legger til grunn at partene i møtet 15 mai 1992 var enige om å ta inn en slik klausul, men ikke om ordlyden. Formuleringen i utkastet går svært lang i å pålegge begrensninger for Mikkelsen. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at partene, på bakgrunn av den enighet som forelå i møtet 15 mai 1992, ville kommet frem til enighet også om klausulens ordlyd om det var blitt anledning til det. Sett i en totalsammenheng utgjør klausulen uansett bare et forhold av relativt underordnet betydning, slik at en manglende endelig avklaring av eventuell uenighet om ordlyden på dette punkt ikke kan medføre at partene er ubundet. Lagmannsretten legger i denne forbindelse til at ansettelsesavtalen, med de to nevnte punkter, antakelig ble stilt til disposisjon for Mikkelsen ved brev av 2 juni 1992 fra advokat Vikøren, uten at det kom noe tilbakespill fra Mikkelsens side.

Lagmannsretten legger til at anførselen om ubundethet fordi Mikkelsen ønsket en mer aktiv partner enn Siem i selskapets fortsatte drift heller ikke kan tillegges avgjørende vekt. Mikkelsen måtte i så fall ha tatt dette spørsmålet opp under forhandlingenes gang, noe det ikke er anført at han gjorde.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det før 11 juni 1992 forelå enighet mellom partene om alle forhold som skulle inngå i avtalekomplekset, og at det, med unntak for karantene/konkurransebegrensningsklausulen nevnt i forrige avsnitt, også var enighet om ordlyden i de ulike delkontrakter. Det eneste som gjenstod var partenes underskrifter. Dette må etter lagmannsrettens syn være tilstrekkelig til at bindende avtale om kjøp av aksjene forelå, idet det i dette tilfellet ikke er avgjørende holdepunkter for å fortolke partenes enighet som kun forberedende, med sikte på bundethet først ved undertegning.

Hva angår utkastet til låneavtale med Kreditkassen bemerker lagmannsretten at det aldri var uttrykkelig avtalt eller forutsatt at denne skulle inngå i kontraktsforholdet vedrørende aksjekjøpet. Det inngikk heller ikke i Lindbloms oppdrag å forhandle frem en låneavtale på vegne av holdingselskapet.

Lagmannsretten finner etter dette at vilkåret i formidlingsavtalens pkt 5 om "avtale om ny partner" er oppfylt.

Punkt 5 forutsetter også at salgsbeløpet skal være fullt innbetalt, men hensett til at det var Mikkelsen og Hermansen som, ved brevet de sendte Siem den 14 juni 1992, forårsaket at avtalen partene var enige om ikke ble gjennomført, finner lagmannsretten at denne forutsetningen ikke kan tillegge noen virkning i forhold til Lindbloms krav. Lagmannsretten finner det utvilsomt at holdingselskapet ville få de nødvendige midler til disposisjon, slik at kjøpesummen for aksjene kunne betales som forutsatt i den "Purchase Agreement" partene var enige om.

En eventuell uenighet mellom partene om vilkårene for lånet representerer således ingen omstendighet av betydning for spørsmålet om bindende avtale forelå mellom partene før 11 juni 1992. Utkast til låneavtale med Kreditkassen forelå først ved brev fra banken av 10 juni 1992, etter at partene må ansees for å være bundet. Lagmannsretten legger til grunn at Mikkkelsen hadde latt Siem ta seg av forholdet til banken, og låneavtalen var således fremforhandlet av Siem. Det er ingen holdepunkter for at den stred mot de forutsetninger han og Mikkelsen var blitt enige om, basert bl a på de budsjetter for årene 1992-1994 som Mikkelsen hadde sendt til Siem, men slik saken ligger an er det unødvendig å ta standpunkt til dette. Det kan i høyden være tale om en mulighet for Mikkelsen til å gjøre gjeldende at forpliktelsen var falt bort som følge av en bristende forutsetning, noe som ikke har betydning for spørsmålet om formidlingsprovisjon. Det vises i den forbindelse til Brækhus "Meglerens rettslige stilling" 352, hvor det pekes på at en avtale er gyldig, og provisjon kan kreves, når avtalen faller bort på grunn av omstendigheter som har sviktet etter avtaleslutningen. Lagmannsretten legger til at konklusjonen i dette tilfellet ville ha vært den samme selv om forutsetningssvikten forelå allerede på avtaletiden. Hvis det var slik at Mikkelsen mente at det ville bli vanskelig for holdingselskapet å betjene lånet på de betingelser som utkastet til låneavtalen inneholdt, måtte han - slik lagmannsretten ser det - ha tatt spørsmålet opp med Siem med sikte på forbedringer. At han isteden valgte å bryte forbindelsen med Siem kan ikke sees å ha noen betydning for Lindbloms provisjonskrav.

Det neste spørsmålet lagmannsretten må ta stilling til er hvem som er ansvarlig for utbetaling av provisjon i h h t formidlingsavtalens pkt 5.

Lagmannsretten finner det klart at formidlingsavtalen ikke kan forstås slik at ansvaret påhviler Frode Hermansen A/S. For lagmannsretten er det tilstrekkelig å vise til at det av ordlyden i formidlingsavtalens pkt. 5 fremgår at honoraret, kr 1 mill, "utbetales (...) av Frode Hermansen". Hensett til at det var Frode Hermansens aksjepost Lindblom fikk i oppdrag å finne kjøper til, er det heller ikke noen grunn til å fravike formidlingsavtalens ordlyd på dette punkt. Lagmannsretten legger til at det i tidligere utkast til avtale het at Frode Hermansen A/S skulle betale provisjonen. Det var imidlertid samtidig forutsatt at innbetalingen skulle skje ved en anvendelse av salgsprovenyet for Hermansens aksjer, slik at den økonomiske belastningen også under denne forutsetningen ville være hans.

Lagmannsretten bemerker videre at avtalen med Lindblom ble inngått av Frode Hermansen A/S, ikke av Frode Hermansen personlig. Hermansen leste imidlertid igjennom avtalen og undertegnet den, og han må dermed ansees å ha akseptert forpliktelsen. Hvorvidt hans undertegning på avtalen skjedde på vegne av selskapet kan i denne sammenheng ikke være av avgjørende betydning. Lagmannsretten legger til at hvis siktemålet kun var å pådra selskapet en forpliktelse, var hans underskrift unødvendig.

Vincompagniet A/S blir etter dette å frifinne. Hvordan det eventuelt hadde stilt seg hvis Frode Hermansen ikke hadde vært forpliktet etter den formidlingsavtalen som var inngått med Lindblom, er det unødvendig å ta standpunkt til.

Det er opplyst at Steinar Mikkelsen etter avtale med Hermansen skulle ha en halvpart av salgsprovenyet for Hermansens aksjer. Dette er imidlertid ikke en omstendighet som i seg selv påfører Mikkelsen en provisjonsforpliktelse overfor Lindblom. Et eventuelt ansvar for Steinar Mikkelsen følger således ikke av formidlingsavtalen, men må søkes på annet grunnlag.

Lagmannsretten er kommet til at et slikt grunnlag foreligger i Mikkelsens prosessfullmektig, advokat Moltke-Hansens prosesskrift til Oslo byrett av 4 august 1994 i tvisten mellom Lindblom på den ene side og Frode Hermansen AS, Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen. Bakgrunnen var et forutgående prosesskrift av 11 juli 1994 fra Lindbloms prosessfullmektig, hvor det blant annet heter:

Det har tidligere versert en tvist mellom Frode Hermansen og Steinar Mikkelsen/Frode Hermansen AS vedrørende forhold knyttet til Frode Hermansens uttreden av selskapet og salg av aksjer. Etter det opplyste er denne sak nå forlikt. Idet det er grunn til å tro at forliket også omhandler forholdet mellom Frode Hermansen og Steinar Mikkelsen/Frode Hermansen AS knyttet til nærværende sak, provoseres forliket fremlagt.

I advokat Moltke-Hansens prosesskrift av 4 august 1994, ca 14 dager før hovedforhandlingen i byretten, besvares spørsmålet slik, på vegne av de saksøkte:

Det er korrekt at det tidligere har versert en tvist mellom Frode Hermansen og Steinar Mikkelsen vedrørende forhold knyttet Hermansens uttreden av selskapet, samt at partene har funnet frem til en minnelig løsning.

Det er videre korrekt at Steinar Mikkelsen før saken med Frode Hermansen ble forlikt, fastholdt at Hermansen var ansvarlig for et eventuelt honorar til Lindblom, Skogland & Partners AS.

Etter forliket mellom Mikkelsen og Hermansen har imidlertid Mikkelsen påtatt seg det hele og fulle økonomiske ansvaret for de fremsatte erstatningskrav fra såvel Lindblom, Skogland & Partners AS som Kristian Siem.

På vegne av Frode Hermansen vil jeg derfor oppfordre saksøkerne til å trekke de fremsatte krav mot Frode Hermansen.

Idet forliket for øvrig ikke omhandler forhold som verken berører tvisten med Lindblom, Skogland & Partners AS eller med Kristian Siem kan jeg ikke se at avtalen vedkommer saken og det således ikke er grunnlag for å fremlegge denne.

Lagmannsretten kan vanskelig se at prosesskrivet kan utlegges som annet enn en meddelelse om at Mikkelsen vis a vis Lindblom overtar Frode Hermansens eventuelle forpliktelser etter formidlingsavtalen. Lagmannsretten er således ikke enig med Mikkelsen i at det bare er tale om et regressansvar. For lagmannsretten er det tilstrekkelig å vise til at ordlyden som benyttes, herunder oppfordringen om å frafalle søksmålet mot Frode Hermansen, ikke gir grunnlag for en slik forståelse. Dessuten ville det, om meningen bare var å påta seg et regressansvar, ikke vært behov for å gi uttalelsen i den sammenheng det her er tale om.

Som det fremgår ovenfor, ble provokasjonen om fremleggelse av avtalen mellom Hermansen og Mikkelsen ikke imøtekommet. I steden ble det redegjort for innholdet, så langt dette ble ansett å ha betydning for saken. Det er også opplyst at prosesskriftet av 4 august 1994 på vanlig måte ble sendt til Mikkelsen fra prosessfullmektigen, og Mikkelsen reagerte ikke på innholdet. Lagmannsretten finner etter dette å måtte legge til grunn at innholdet i avtalen ble korrekt gjengitt i prosesskriftet, idet retten legger til at Mikkelsen overfor lagmannsretten har erkjent at hans avtale med Hermansen innebar at han skulle søke å få Hermansen ut av saken. Lagmannsretten vil også vise til at det i ankeerklæringen av 27 januar 1995, fra advokat Moltke-Hansen på vegne av Frode Hermansen AS og Steinar Mikkelsen, erkjennes at kravet på meglerprovisjon er berettiget hvis det var inngått avtale om aksjeoverdragelse. Først i prosesskrift av 5. juli 1996 ble det gjort gjeldende at kun Frode Hermansen, som var frifunnet av byretten, var forpliktet overfor Lindblom i henhold til formildingsavtalen.

Lagmannsretten legger til at gjeldsovertagelsen ikke kan ansees for bortfalt ved at Lindblom ikke frafalt den verserende byrettssaken mot Hermansen, hvor hovedforhandlingen, som nevnt ovenfor, lå kun etpar uker frem i tid.

Lagmannsretten finner etter dette at Mikkelsen er ansvarlig for Lindbloms provisjonskrav. Beløpet eller rentekravet er da ikke bestridt.

Hvorvidt Mikkelsens ansvar for Lindbloms provisjon også kan begrunnes ut i fra rettsbruddsbetraktninger er det etter dette unødvendig å ta standpunkt til. Lagmannsretten viser imidlertid til at det før 11 juni 1992 forelå bindende avtale som ga grunnlag for utbetaling av provisjon fra Hermansen etter formidlingsavtalens pkt 5. Det er ikke tvilsomt at det skyldtes Mikkelsens forhold at avtalen med Siem ikke ble gjennomført. I hele prosessen var Mikkelsen den som opptrådte aktivt og alene traff alle beslutninger, både på vegne av seg selv, Frode Hermansen og Frode Hermansen A/S. Lagmannsretten finner det således heller ikke tvilsomt at det var Mikkelsen som bestemte å bryte avtalen med Siem og i stedet inngå kontrakt med Skaugen.

Byrettens dom, domsslutningens pkt 1, blir etter dette å stadfeste hva angår Steinar Mikkelsen, mens Vincompaniet AS blir å frifinne.

Saksomkostninger:

For Vincompagniet A/S har anken ført frem. Selskapet bør tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, annet ledd jf §172, første ledd. Advokat Moltke-Hansen har lagt frem omkostningsoppgave hvoretter han krever saksomkostninger for lagmannsretten med kr 159225, hvorav kr 146 000 er salær og resten utgifter til rettsgebyr og kopiering. Advokat Thøgersen har i brev av 17 mars 1997 til lagmannsretten reist spørsmål om nødvendigheten av at de to ankende parter hadde hver sin prosessfullmektig. Han anfører at det, slik forholdene var mellom de to ankende parter, er vanskelig å se nødvendigheten av dette dobbeltarbeidet. På denne bakgrunn har advokat Thøgersen bedt lagmannsretten skjønnsmessig å foreta en eventuell reduksjon. Lagmannsretten kan ikke se at advokat Moltke-Hansens salæroppgave bør reduseres på det grunnlag advokat Thøgersen har anført. For øvrig antar lagmannsretten at det heller ikke foreligger andre omstendigheter som gir grunnlag for å sette ned salæret for lagmannsretten i forhold til omkostningsoppgaven. Saksomkostningene for byretten beløper seg, i følge advokat Moltke-Hansens omkostningsoppgave, til kr 65 300. Herav er kr 64 000 salær. Videre er anført at:

Omkostningsoppgaven for byretten gjelder såvel arbeid for Steinar Mikkelsen som Frode Hermansen AS. Etter avtale med adv Stordrange er Mikkelsens omkostninger medtatt i min omkostningsoppgave.

Lagmannsretten antar etter dette at Vincompagniet A/S' saksomkostninger for byretten bør settes til kr 32 650.

For Steinar Mikkelsen har anken vært forgjeves hva sakens realitet angår. Lagmannsretten har imidlertid funnet saken såvidt tvilsom at Mikkelsen ikke bør pålegges å betale Lindbloms saksomkostninger for byretten, jf tvistemålsloven §172, annet ledd. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal da avgjøres etter §180, annet ledd jf §174. Lagmannsretten finner at Mikkelsen heller ikke bør ilegges saksomkostninger for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Slutning

1 Steinar Mikkelsen dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Nils Skogen, hans dødsbo, 1 000 000 - enmillion- kroner med tillegg av 18 % rente p a fra 25 september 1992 til 31 desember 1993 og 12 % rente p a fra 1 januar 1994 til betaling skjer.

2 Vincompagniet A/S frifinnes.

3 I søksmålet mellom Steinar Mikkelsen og Nils Skogen, hans dødsbo, tilkjennes ikke saksomokostninger verken for by- eller lagmannsrett.

4 Nils Skogen, hans dødsbo, dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Vincompagniet A/S saksomkostninger for byretten med 32 650 - trettitotusensekshundredeogfemti- kroner og for lagmannsretten med 159 225 -etthundredeogfemtinitusentohundredeogfemogtyve- kroner.