LB-1996-1010
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-13 |
| Publisert: | LB-1996-01010 |
| Stikkord: | Personskadeserstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 94-03530 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01010 A/02. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Egil Lagem). Motpart: Samvirke Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan Martin Haugen). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Sveinung Koslung. Tilkalt dommer, herredsrettsdommer Arne Vesterås. Fagkyndige meddommere: Nevrolog Knut Nestvold. Nevrokirurg Jan Wiberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §151, §180, §98, Bilansvarslova (1961) §8 |
Saken gjelder krav om personskadeserstatning etter trafikkskade.
A var 15 februar 1989 utsatt for en bilkollisjon i krysset Odins gate/Tors gate i Oslo. Hans bil ble påkjørt skrått forfra av en kryssende bil. Sammenstøtet førte til at A stanget hodet i frontruten. Senere har A hatt betydelige helseplager, som han tilskriver ulykken. Ved stevning av 25 mai 1994 gikk han til søksmål mot Samvirke Skadeforsikring AS, som den annen bil var forsikret i, med påstand om at forsikringsselskapet var erstatningsansvarlig for personskaden. Påstanden ble senere endret til krav om erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 1500000.
Forsikringsselskapet erkjente ansvar etter bilansvarsloven §8, men påsto seg frifunnet under henvisning til at A ikke hadde bevist årsakssammenheng mellom biluhellet og sine helseplager.
For byretten ble forhandlingene delt i medhold av tvistemålsloven §98. Oslo byrett, som var satt med fagkyndige meddommere, avsa dom 22 desember 1995 med slik domsslutning:
1. Samvirke Skadeforsikring AS frifinnes.
2. A betaler i saksomkostninger til Samvirke forsikring AS kr 40740,- kronerførtitusensyvhundreogførti - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og av omtalen nedenfor.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, og Samvirke Skadeforsikring AS har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 23 og 24 september 1997, der A møtte og avga partsforklaring. Sju vitner ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Etter begjæring fra partene besluttet retten å dele forhandlingene og pådømmelsen i medhold av tvistemålsloven §151 annet ledd, slik at avgjørelsen av kravets omfang utsettes.
A anfører i hovedtrekk:
Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom bilkollisjonen og As senere helseplager. Det må legges til grunn at A er påført en hjerneorganisk skade. Det vises til den nevropsykologiske undersøkelsen som ble utført i 1990 av psykolog Helge Sletvold. Byretten synes, med støtte i avdelingsoverlege Bodvar Vandviks utredning av 1992 og vitneforklaring, å ha lagt utslagsgivende vekt på at A ikke skal ha mistet bevisstheten ved bilkollisjonen, og på manglende symptomer i akuttfasen etter uhellet. A har imidlertid hele tiden forklart at han følte seg "groggy" etter sammenstøtet, og han kan ha hatt et kortvarig bevissthetstap, selv om han ikke husker dette selv. Han har forklart at han kort etter ulykken oppsøkte Oslo legevakt, men at han der ble henvist til å oppsøke Frogner helsesenter. Det er dessuten ikke grunn til å legge alt for stor vekt på akuttfasen i denne saken, der det ikke dreier seg om en "whiplash" i egentlig forstand. Posttraumatisk encefalopathi er et kjent syndrom, vel forenlig med hendelsesforløpet i denne saken. Det vises i denne forbindelse til vitnet Terje Frigaard Vevatne, som forklarte at man ofte etter bilkollisjoner, når det ikke dreier seg om "whiplash", kunne se at symptomene ikke melder seg før etter uker.
For A foreligger det ingen annen kjent mulig årsak til hjerneskaden. Byretten har trukket frem familiekrangelen og at det under håndgemeng skal ha forekommet gjentatte slag og spark mot As hode og nakke. For lagmannsretten har imidlertid både A selv og de øvrige familiemedlemmer forklart seg annerledes. Både hans far og bror benektet at det under krangelepisoder hadde forekommet slag mot hodet. Men begge forklarte at A endret seg etter biluhellet. As psykiske tilstand da han snakket med overlege Vandvik i 1992 var slik at man ikke kan legge avgjørende vekt på referatet av hva han den gang forklarte om slag og spark. Det kan heller ikke tillegges vekt at dr Almeland i helsesenterets journal 15 august 1989 skrev at det hadde vært et nytt nakketraume. A har for lagmannsretten forklart at dette må skyldes at han misforsto betydningen av ordet "traume" i legens spørsmål. Det han mente å svare bekreftende på, var at han opplevde det nye håndgemenget i august som en "traumatisk" hendelse.
Selv om lagmannsretten ikke skulle anse det tilstrekkelig sannsynliggjort at A ved biluhellet ble påført en hjerneorganisk skade som er årsak til hans senere helseplager, må kollisjonen under enhver omstendighet anses å ha vært avgjørende for hans nåværende reduserte helsetilstand.
A har lagt ned slik endelig påstand:
1. Samvirke Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig for det tap A har hatt og måtte lide som følge av skader han fikk ved trafikkuhell 15.02.89.
2. Samvirke Skadeforsikring AS tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger for byretten og betale A saksomkostninger for lagmannsretten.
Samvirke Skadeforsikring AS har i hovedtrekk anført:
Det er skadelidte som har bevisbyrden for at det foreligger en skade og at det er årsakssammenheng mellom biluhellet og skaden. A har ikke sannsynliggjort at det foreligger hverken nakkeskade ("whiplash") eller hjerneorganisk skade. Av de fremlagte journaler og den skriftlige dokumentasjon for øvrig fremgår at As første legebesøk fant sted 14 april 1989, ca to måneder etter biluhellet. Han ble den gang ikke sykmeldt. Neste legebesøk er ifølge journalen 15 august 1989, der det refereres til ny nakkeskade etter slåsskamp på jobben, antakelig 4 august. I notatet fra dette legebesøket beskrives akuttsymptomer. Det fremgår videre at han bare delvis har vært på jobben siden 4 august og at han ble sykmeldt 50% for to uker. De nevnte journalnotater, sammenholdt med den øvrige skriftlige dokumentasjonen fra de første årene etter biluhellet, må tillegges større vekt ved bevisbedømmelsen enn etterfølgende forklaringer mange år senere. Det vises i denne forbindelse til Rt-1985-821. Det må legges til grunn at A etter biluhellet ikke var utsatt for bevissthetstap og at han ikke hadde akuttsymptoner i form av kvalme, svimmelhet eller hodepine.
Den testen som ble utført under psykolog Sletvolds nevropsykologiske undersøkelse i 1990 kan ikke alene tas som bevis for at A har en hjerneorganisk skade. Dette har da også byretten lagt til grunn. Sletvold har som vitne for lagmannsretten forklart at man ved depresjoner kan få de samme cerebrale funksjonsutfall som testen viste.
Den mest sannsynlige årsak til As helseplager er å finne i den langvarige og alvorlige familiekonflikten, slik også byretten har antatt.
Under enhver omstendighet er det ikke sannsynliggjort at det foreligger årsakssammenheng mellom biluhellet og en eventuell hjerneorganisk skade eller til As nåværende reduserte helsetilstand. Hvis trafikkuhellet i det hele tatt har spilt inn på noen måte, har uhellet en så underordnet rolle i årsakssammenhengen at det må ses bort fra dette. Det vises til Rt-1992-64. Dersom biluhellet skulle ha utløst psykisk skade som igjen har hatt betydning for As nåværende helsetilstand, dreier det seg om en ikkeadekvat skade, som forsikringsselskapet ikke svarer for.
Etter forsikringsselskapets oppfatning er As helseplager en videreføring av psykiske plager, der biluhellet ikke har vært av relevant betydning.
Samvirke Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:
Byrettens dom stadfestes. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
A har for lagmannsretten forklart at han umiddelbart etter bilkollisjonen følte seg ør og "groggy" og at det et øyeblikk "svartnet" for ham. Han ble ikke kvalm eller svimmel og hadde ingen umiddelbare hode- eller nakkesmerter. Etter å ha skrevet skademelding på stedet, dro han på jobb. Først etter noen tid meldte de første skadesymptomene seg, og da i form av stivhet og følelse av slitenhet i nakken, etterhvert også søvnproblemer. Lagmannsretten legger denne forklaringen, som stort sett samsvarer med journalopptegnelser og annen skriftlig dokumentasjon i saken, til grunn. Det må således legges til grunn at A ikke ble påført bevissthetstap ved bilkollisjonen, og at han i akuttfasen ikke hadde de symtomer som normalt vil melde seg ved nakkeskade eller hjernerystelse.
Ved den nevropsykologiske undersøkelse som psykolog Sletvold utførte i 1990 undergikk A en test som indikerer at han har en hjerneorganisk skade. Lagmannsretten er imidlertid enig med byretten i at de cerebrale utfall som er beskrevet i testen i seg selv ikke er tilstrekkelige som bevis for slik skade. Utfallene kan også skyldes andre årsaker, bl.a. depresjon, slik psykolog Sletvold forklarte i lagmannsretten. Etter de forklaringer som fremkom i lagmannsretten og den dokumentasjon som der ble fremlagt, må det legges til grunn at A i lengre tid forut for testen i 1990 hadde ikke ubetydelige psykiske problemer, ikke minst i tilknytning til en alvorlig og langvarig familiekonflikt, som både hadde sammenheng med foreldrenes skilsmisse og til forholdene i den familiebedrift som han og broren var sammen om og der også faren var implisert.
Lagmannsretten finner på denne bakgrunn ikke å kunne legge til grunn at A har sannsynliggjort at han lider av en hjerneorganisk skade. Under enhver omstendighet er det ikke sannsynliggjort at slik eventuell skade skyldes biluhellet i februar 1989, idet biluhellet - som nevnt ovenfor - hverken medførte bevissthetstap eller andre akuttsymptomer som kan tyde på hjernerystelse. Nakkeskade er heller ikke sannsynliggjort.
Tilbake står spørsmålet om biluhellet kan ha medført en psykisk skade som igjen har forårsaket de helsemessige plager som A lider av. Som ovenfor nevnt, må det legges til grunn at det både før og etter biluhellet har vært betydelige konflikter innen familien. Motsetningene førte til at det i årene forut for kollisjonen var gjentatte tilfeller av håndgemeng mellom A og broren, og kanskje særlig mellom A og faren. Motsetningene fortsatte, og forsterket seg, i årene etter biluhellet, slik at A etterhvert måtte tre ut av familiebedriften. Selv om det ikke kan ses bort fra at biluhellet kan ha forsterket og videreutviklet den psykisk belastede situasjon A befant seg i, finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at de helsemessige plager A nå har står i slik årsakssammenheng med biluhellet at dette kan sies å ha vært en nødvendig betingelse for helseskaden. Lagmannsretten tilføyer at det ikke foreligger psykiatriske undersøkelser som nærmere belyser As helsemessige plager i dag.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten er enig også i byrettens omkostningsavgjørelse.
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finner lagmannsretten at A bør erstatte forsikringsselskapets nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Haugen har fremlagt omkostningsoppgave, som viser kr 52250, hvorav kr 49.000 er salær. Oppgaven legges til grunn. Etter resultatet pålegges A dessuten å betale salær og utgifter vedrørende de fagkyndige meddommere.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen to uker fra forkynnelsen av denne dom til Samvirke Skadeforsikring AS 52.250 - femtitotusentohundreogfemti - kroner. I tillegg dekker han utgiftene til fagkyndige meddommere, som blir å fastsette i særskilt oppgave.