LB-1996-1375
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse og dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-30 |
| Publisert: | LB-1996-01375 |
| Stikkord: | Erstatningssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 03177/95 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01375 A og LB-1996-01376 A. Anket til Høysterett, se bl.a. HR-2000-00005C . Lagmannsrettens dom stadfestet, se HR-2000-00020B. |
| Parter: | Ankende part: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Elisabeth Wittemann). Motpart: A (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johan Hjort) |
| Forfatter: | Lagmann Anne Lise Rønneberg, formann, Lagdommer Erik Chr. Stoltz, Herredsrettsdommer Helge Ståland m meddommere |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §100, §172, §176, §180, §213, §3-1, §3-2, Arbeidsmiljøloven (1977) §11, §14, §1, §7, §8, Arbeidsmiljøloven (1977), Foreldelsesloven (1979) §9 |
Dom:
Saken gjelder krav om erstatning for skade påført formingslærer A i hennes arbeid ved X skole, Oslo, som følge av anført forgiftning og dårlig inneklima ved skolen.
A er født i 1937 og utdannet formingslærer. Hun ble ansatt ved X høyere skole i 1962 og arbeidet der frem til hun gikk over i X ungdomsskole i 1968. Frem til skolen flyttet til Y i 1988, foregikk As undervisning i skolens tekstilformingsrom i tredje etasje i vestfløyen av bygningskomplekset. Det er enighet om at hun var en dyktig og avholdt lærer.
I 1968 ble A rammet av slimhinneallergiske plager og eksem på hender og føtter. Ifølge egne opplysninger ble hun nærmere utredet for allergiske plager ved Ullevål sykehus tidlig i 1970-årene. Hennes primærlege i årene 1978 til våren 1981, og fra våren 1986 til våren 1989, var dr. Åsa Rytter Evensen, Oslo. A har opplyst at hun skoleåret 1980/81 var sykmeldt ca 3/4 av året, og i denne perioden var hun innlagt ved Diakonhjemmet sykehus for nærmere utredning. Noen organisk skade ble ikke påvist. Dokumentasjonen fra perioden 1981 til 1986 er mangelfull, men det er på det rene at hun har vært hos flere ulike leger i denne perioden. I 1983 ble det påvist hypothyreose (lavt stoffskifte), som hun ble behandlet for med thyroxin. Etter det opplyste har hun ikke hatt nevneverdig sykefravær i perioden 1981 til 1986.
Partene er ikke uenige om at X skole i 1970 og -80-årene var preget av dårlig vedlikehold og mangelfullt renhold som følge av knappe bevilgninger. I den del av bygningskomplekset hvor A holdt til i tredje etasje, befant skolens guttetoalett seg i underetasjen. På denne tiden var det vanlig i Osloskolene å bruke sinkaltabletter i urinalen på guttetoaletter, noe som også ble gjort ved X skole. Dette er tabletter som bl.a. inneholder 1,4- diklorbensen, og som i nærmere angitte konsentrasjoner kan innebære fare for helseskade. På grunn av en feil i luftekanalene, ble luft ført inn i tekstilformingsrommet fra kanalen til toalettet når anlegget var slått av. Det er uklart om slik lufttilførsel også skjedde dersom anlegget gikk med redusert kapasitet, noe det kan ha gjort i perioder.
I lengre tid forut for april 1986 klaget A bl.a. over vond lukt i tekstilformingsrommet. Hun henførte selv etter en tid denne lukten til ventilasjonskanalen fra guttetoalettet. Den 24 april 1986 ble A rammet av en akutt forvirringstilstand, og måtte forlate skolen. Den 8 mai 1986 ble hun tvangsinnlagt på Vinderen psykiatriske klinikk med diagnosen "akutt reaktiv paranoid psykose". Hun forsøkte å gjenoppta arbeidet ved skolen samme høst, men var der bare kort tid. I september 1986 ble hun på nytt innlagt ved Vindern psykiatrisks klinikk, denne gang med diagnose "depressiv nevrose". I perioden frem til januar 1991 var hun innlagt ved Vinderen ytterligere to ganger. Ved utskriving etter siste gangs innleggelse den 17 januar 1992 ble diagnosen stilt til "manisk depressiv psykose, sirkulær type, manisk fase".
Høsten 1988 kom hun tilbake til skolen etter at denne var flyttet til Y. Hun arbeidet hele skoleåret i halv stilling. Hun påbegynte skoleåret 1990/91, men måtte avbryte allerede før skolestart. Etter dette har hun ikke vært tilbake i sitt arbeid som lærer. Hun var under attføring frem til hun ble uføretrygdet 1992/93.
I forbindelse med krav om yrkesskadeserstatning, kom hun til utredning hos overlege Hans M. Tjønn. Han avga flere erklæringer, og i september 1994 konkluderte han med at hun hadde utviklet "Multippel kjemisk hypersensivitet.", norsk betegnelse på MCS-syndromet ("Multiple Chemical Sensitivitysyndrom"). A fikk imidlertid ikke godkjent denne lidelsen som yrkessykdom. Søknaden ble endelig avslått ved Trygderettens kjennelse av 11 april 1996 etter anke over trygdekontorets forutgående negative vedtak.
Ved stevning av 25 april 1995 reiste A søksmål mot Oslo kommune med krav om erstatning for økonomisk tap etter påført skade i arbeidet som formingslærer ved X skole. Kommunen tok til motmæle og påsto seg frifunnet. Oslo byrett avsa den 29 januar 1996 dom med slik domsslutning:
1. Oslo kommune dømmes til å betale til A erstatning med kr 950 000,- - nihundreogfemtitusen - med tillegg av 12 % rente fra 25 april 1995 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
2. Partene bærer hver sine omkostninger.
Oslo kommune har påanket byrettens dom og har under ankeforhandlingen for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo kommune frifinnes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
Subsidiært: For det tilfelle at saksomkostninger for byretten ikke tilkjennes noen av partene, skal utgiftene til sakkyndig nr 3 for Oslo byrett, Gaute Flatheim, betales av A .
3. Ankemotpartens nye anførsel om menerstatning må avskjæres som for sent fremsatt.
A har inngitt anketilsvar og erklæring om motanke . Under ankeforhandlingen for lagmannsretten har hun nedlagt slik påstand:
1. I hovedanken: Byrettens dom, pkt. 1, stadfestes.
2. Motanken frafalles.
3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
4. Under forutsetning av at ankemotparten ikke tilkjennes saksomkostninger for byretten, skal ingeniør Flatheims salær dekkes av partene med en halvpart på hver.
5. Begjæringen om avskjæring tas ikke til følge.
Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble oppnevnt tre sakkyndige, professor Per Sundby, spes. psykiatri, professor Erik Dybing og professor Tor Norseth. Sundby og Dybing tjenestgjorde begge også som sakkyndige for byretten, mens Norseth er ny for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble avholdt i Oslo den 2, 3, 4, 5 og 6 juni 1997. Retten var etter begjæring fra A satt med to meddommere fra det alminnelige utvalg. For Oslo kommune møtte jur. kons. Harald Hunnestad i h.h.t. tvistemålsloven §213, men uten å avgi forklaring. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 18 vitner. De rettsoppnevnte sakkyndige fulgte forhandlingene og redegjorde for sine undersøkelser. Hva angår dokumentasjonen og forhandlingene for øvrig, vises til rettsboken.
Oslo kommune har i hovedsak anført:
Vilkårene for erstatning etter skadeserstatningsloven §2-1 er ikke til stede. Bevisførselen har vist at As arbeidsforhold ikke innebar noen skaderisiko, og under ingen omstendighet er det årsakssammenheng mellom As sykdom og skolens inneklima, herunder bruken av sinkaltabletter på guttetoalettet. Dersom årsakssammenheng hadde vært påvist, ville det likevel dreiet seg om en helt upåregnelig følge.
For at spørsmålet om erstatningsbetingende uaktsomhet etter skadeserstatningsloven §2-1 skal bli aktuelt, måtte det foreligge en faktisk situasjon i tekstilformingsrommet som innebar fare for synbar og påregnelig skade. Bevisførselen har vist at As arbeidsforhold ikke innebar noen slik skaderisiko. Rommet var vesentlig større og brukt av forholdsvis færre elever pr time enn i klasserommene ved skolen for øvrig. Ventilasjonsanlegget var forskriftsmessig installert i 1972/73. Verken skolelegens årlige rapporter, arbeidsplassrapporter eller annen inspeksjon og/eller korrespondanse mellom skolens ledelse og overordnet skolemyndighet, eventuelt helserådet, nevner forholdene i tekstilformingsrommet. Klager over sjenerende lukt fremkom først i 1985/86. Det bestrides ikke at bruk av for mange sinkaltabletter på guttetoalettet kan ha forårsaket vond lukt som p.g.a. feil i avtrekkskanalen kan ha nådd inn på tekstilformingsrommet. Men lukten har ikke forekommet over lengre tid, og klagene over den har ikke vært av en slik karakter at skolens ledelse har funnet grunn til å bringe dette videre.
Det er ikke grunnlag for å si at renholdet eller skolens inneklima generelt var verre enn på andre skoler, eller at sykefraværet blant lærerne var uforholdsmessig høyt sammenlignet med andre. Tvert i mot er det fremkommet at nettopp tekstilformingsrommet ikke hadde de gjennomgående problemer som skolens ledelse bragte videre til overordnet skoleledelse. Det dreide seg om støy, trangboddhet og dårlig renhold. Faktisk ble det av skoleledelsen bevilget ekstra midler til ekstra renhold på tekstilformingsrommet.
Da A ble syk i april 1986 ble det umiddelbart tatt kontakt med skolesjefen, vedlikeholdsetaten og helserådet. Nærmere undersøkelser avkreftet påstått fare for helserisiko ved opphold i tekstilformingsrommet. I ettertid har det vist seg at ventilasjonsanlegget kan ha vært periodevis avslått våren 1986, og det bestrides ikke at vond lukt kan ha nådd tekstilformingsrommet som følge av dette. Noen skaderisiko medførte dette likevel ikke.
Det er ikke påvist skadelige konsentrasjoner av 1,4 diklorbensen i den luften som nådde tekstilformingsrommet via luftekanalen. Det vises for øvrig til de sakkyndige Dybing og Norseths nærmere utredninger som konkluderer med at verken slik konsentrasjon eller inneklimaet ellers har medført noen helsefare. Professor Sundby har erklært at inneklima aldri har utløst noen manisk, depressiv sinnslidelse.
Verken forholdene i tekstilformingsrommet eller skolen for øvrig innebar noen skaderisiko som foranlediget handling fra kommunens side. Følgelig er det heller ingen uaktsomhet å bebreide kommunen. At forholdene i enkelte sammenhenger har vært i strid med en eller flere av arbeidsmiljøloven bestemmelser, er ikke selvstendig ansvarsgrunnlag. Det fremgår av As sykehistorie, slik den fremkommer i legejournaler, at hun ikke har klaget til sin primærlege eller andre leger over arbeidsforholdene på skolen før i april 1986.
As sykehistorie gir ingen indikasjoner om påført organisk skade, til tross for at hun ble grundig utredet senest i 1980/81 ved Diakonhjemmet. A har dessuten, til tross for flere oppfordringer, unnlatt å legge frem fullstendige opplysninger om legekonsultasjoner i årenes løp. Således kjenner man ikke journaler eller epikriser fra f.eks.1983 da det ble konstatert hypothyreose. Dr. Tjønns senere konklusjoner om mulig leverskade og svikt i nyrefunksjoner støttes ikke av noen andre legeundersøkelser.
Det er As sinnslidelse som er grunnlaget for hennes uføretrygd og pensjon fra Statens pensjonskasse. Lidelsen er arvelig betinget, særlig i bipolar form slik diagnosen er stilt for A. Det er ikke sannsynliggjort at skolens forhold, herunder inneklima, er årsak til at denne ble utløst. Det er arvelighetsfaktoren som er den eneste eller iallfall dominerende årsak.
Først i 1994 reiste A spørsmål om hvorvidt hun egentlig led av MCS-syndromet. Hun stilte selv denne diagnosen, og fikk senere støtte av dr. Tjønn. MCS er en subjektivt opplevd eller utformet tilstand uten kjent årsak. Til tross for mange undersøkelser er dette syndromet aldri påvist som følge av dårlig inneklima. Ingen av de sakkyndige har kunnet gi noen god forklaring om syndromet eller eventuelle årsaker til dette. Det har ingen kjemisk forklaring. Hos A ligger utviklingen av syndromet på det psykologiske plan. Hun har forkastet andre, mer belastende diagnoser til fordel for dette.
Selv om årsakssammenheng hadde vært påvist, er følgen så fjerntliggende og upåregnelig at det ikke kan medføre erstatningsansvar.
Vilkårene for å knytte erstatningsgrunnlaget til det ulovfestede objektive ansvar er ikke til stede. Skaden var ikke en typisk og påregnelig følge av virksomheten, det forelå ikke noen stadig risiko for skade, og virksomheten innebar ingen særpreget eller ekstraordinær farerisiko.
Ved en eventuell erstatningsutmåling må det legges til grunn at A ikke er ervervsmessig fullt ufør i dag. Videre er det mest sannsynlig at hun ville fratrådt stillingen ved fylte 67 år, og det er hennes lønn som lærer som må danne grunnlaget for beregningen. Det er ikke dokumentert at hun ville blitt adjunkt, verken med eller uten opprykk. Videre må utbetalt forsikring komme til fradrag, jf skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd siste punktum.
Atter subsidiært anføres at kravet er foreldet, jf foreldelsesloven §9. Allerede i 1991 erklærte A at hun ville kreve erstatning fra kommunen i forbindelse med søknad om yrkesskade. Følgelig er treårsfristen oversittet.
Saksomkostninger påstås for begge instanser. Herunder anføres at utgiftene til den sakkyndige for byretten, ing. Flatheim, skal dekkes fullt ut av A. Oppnevningen av ham skjedde etter hennes begjæring og utelukkende i hennes interesse.
A har i hovedsak anført:
Sakens rettslige tema er kommunens ansvar for forurensninger på arbeidsplassen. As påførte skade er et resultat av flere samvirkende årsaker. Det dreier seg om en kombinasjon av den spesielle påvirkning av 1,4- diklorbensen som hun ble direkte utsatt for, og skolens generelle, skadelige inneklima.
Utgangspunktet er skadeserstatningsloven §2-1 om arbeidsgivers erstatningsrettslige ansvar, som her må ses i sammenheng med arbeidsmiljøloven §1, §7, §8, §11 og §14. Det følger av §1 at arbeidsgiver har plikt til å sikre arbeidstaker full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger. Det pekes bl.a. på at arbeidsmiljøet skal være fullt forsvarlig ut fra både en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan ha innvirkning på arbeidstakers fysiske og psykiske helse og velferd, jf §7. Videre skal arbeidsrom i h.h.t. §8 være innredet ut fra den virksomhet som drives, klimaet skal være fullt forsvarlig m.h.t. bl.a. ventilasjon, og forurensninger i form av støv, generende lukt m.v. skal unngås. Det følger av §11 at arbeidstaker skal være sikret at bruk og lagring av helsefarlige stoffer er fullt forsvarlig. §14 fastsetter nærmere arbeidsgivers plikter vedrørende innredning, vedlikehold m.v. Alle disse bestemmelsene er overtrådt av Oslo kommune for såvidt gjelder forholdene og inneklimaet ved X skole i den aktuelle perioden. Særlig viktig er den generelle forverringen av inneklimaet som fant sted i løpet av 1980-årene.
Imidlertid er det dokumentert skriftlige rapporter helt tilbake til 1963 som dokumenterer de samme klager over skolens inneklima som de som ble fremsatt i 1980-årene. Skolens lærere, herunder verneombudet, klaget over forholdene. Sykefraværet blant lærerne var vesentlig høyere enn ved andre Oslo-skoler. Det var dårlig renhold og vedlikehold, skolen var overbefolket og ventilasjonsanlegget fungerte ikke etter forutsetningene. Det var periodevis avslått. Luften fra guttetoalettet gikk i slike situasjoner direkte inn på tekstilformingsrommet, noe som er påvist gjennom senere røykprøver.
Ingen av de sakkyndige for retten er primærforskere på stoffet 1,4- diklorbensen. Det har dessuten vært klar uenighet mellom de sakkyndige og særlig det sakkyndige vitnet Endregard, som sår berettiget tvil om riktigheten av professor Dybings konklusjoner m.h.t. luktgrense og skaderisiko. Normal luktgrense er 15-30 ppm, ikke 0,18 som angitt av Dybing. Med en konsentrasjonsstørrelse på 15-30 ppm nærmer man seg raskt den grense hvor skade faktisk kan inntre.
A var utsatt for sterk lukt over lang tid, og det må antas at hun dermed var utsatt for en helseskadelig konsentrasjon. Det er alminnelig kjent at for høy konsentrasjon av 1,4- diklorbensen kan medføre lever- og nyreskader, jf bl.a. SFT og AT's kriteriedokument fra februar 1991.
Ingen av de rettsoppnevnte sakkyndige har hatt personlig kontakt med A i forbindelse med sine undersøkelser. Dermed har deres grunnlag for uttalelse og konklusjoner vært vesentlig dårligere enn for de primærleger som har undersøkt henne. Dr. Evensen har ikke kunnet utelukke at A er skadet av vond og helsefarlig luft. Dr. Tjønn har undersøkt og kjent henne siden 1991. Han har dessuten analysert journaler og epikriser fra tidligere leger og sykehus. På grunnlag av dette har han til slutt stilt diagnosen MCS. Han har gjennom sine undersøkelser funnet spor av nyre- og leverpåvirkning samt skader på sentralnervesystemet som kan skyldes påvirkning fra 1,4- diklorbensen.
Etter dette kan det ikke være tvil om at kombinasjonen av dårlig inneklima og helsefarlig påvirkning av 1,4- diklorbensen er den dominerende og vesentligste årsak til As kollaps og etterfølgende sykdom i april 1986. Det er for øvrig ikke nødvendigvis motstrid mellom dr. Tjønns og professor Sundbys vurderinger. Begge uttaler at det kan være mer enn en årsak til hennes sykdom. Dr.Tjønn legger til grunn at for høy konsentrasjon av diklorbensen og det dårlige inneklimaet på skolen er samvirkende, og overveiende sannsynlige årsaker til hennes sykdom. Professor Sundby ser i sin erklæring av 10 november 1995 heller ikke bort fra at årsakene er flere. Han peker på en kombinasjon av genetisk betinget sinnslidelse og forholdene på skolen.
Det er uklart i hvilken grad As sykdom i det hele tatt er arvelig betinget. De diagnoser som ble stilt på Vindern psykiatriske klinikk varierte. Ikke alle kan tilbakeføres til arv. I mellomtiden ble A undersøkt av psykolog Sletvold, som skremte henne sterkt ved å nevne den dødelige sykdommen Picks disease. Uansett kan en arvelig faktor ligge latent hele livet uten å bryte ut. Den rettslige relevans av denne er i alle fall liten hvis sykdommen bryter ut som følge av andre forhold. Det er forholdene på skolen som utløste hennes MCS, og som derved påførte henne en forbigående sinnslidelse.
Det var flere enn A som ble syke av forholdene. Det vises særlig til Per Tore Dalen som våren 1986 ble sykmeldt kort tid etter henne. Også hans sykdom ble utløst som følge av uholdbare tilstander på eget arbeidsrom.
Den sentrale skoleledelse - skolesjefen og dennes administrasjon - kan ikke fritas for sitt ansvar ved å henvise til utilstrekkelige budsjetter. Skoleledelsens unnlatelse av å følge opp klagene over forholdene på skolen, herunder den uforsvarlige bruk av sinkaltabletter, er klanderverdig og erstatningsbetingende. Unnlatelsene strekker seg over et langt tidsrom, helt tilbake til 1970-årene.
Skoleledelsen var informert over lang tid og hadde et rikelig informasjonsgrunnlag. Antall klager og stort sykefravær burde avstedkommet en reaksjon, og det var innenfor det påregnelige at helseskade kunne oppstå. Videre visste man at A arbeidet i et rom hvor det lenge var klaget over dårlig lukt, dårlig luft og mye støv. I lange perioder var det så ille at hun brukte munnbind på arbeidet, noe som var synbart for alle.
Under enhver omstendighet må kommunen være ansvarlig på objektivt grunnlag. På X skole forelå en risiko som klart oversteg dagliglivets alminnelige skaderisiko. Denne risiko kunne med enkle midler vært eliminert og sikringstiltakene var ikke tilstrekkelige. Til tross for konkret kunnskap ble heller ikke noe gjort. I et tilfelle som dette må kommunen være den nærmeste til å bære risikoen. I tilfelle tvil må man dessuten foreta en totalvurdering av hvem som er nærmest til å bære skaden. Det er i et tilfelle som dette naturlig å legge bevisbyrden på kommunen. For øvrig har lovgiver i de senere år foretatt en stadig utvidelse av det objektive erstatningsansvar, og slik at man også opererer med en omvendt bevisbyrde.
Det kreves erstatning for tap i fremtidig erverv. Det må legges til grunn at A ville arbeidet frem til fylte 70 år, og at hun ville fullført videreutdannelse til adjunkt som hun allerede hadde påbegynt. Det må legges inn lønnsvekst og tillegg for skatteulempe. Fradrag for utbetalt forsikring skal ikke foretas.
I tillegg kreves menerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2, idet hun er påført varig og betydelig skade av medisinsk art. Det vises i denne forbindelse til at dr. Tjønn har anslått hennes medisinske uførthet til 40 %.
Det bestrides at kravet er foreldet. As egen oppfatning av ansvarsspørsmålet er ikke tilstrekkelig. Det var først i 1994, etter dr. Tjønns spesialisterklæring, at hun hadde den nødvendige kunnskapen om skaden og den ansvarlige.
Med hensyn til ingeniør Flatheims salær for byretten, anføres at han var oppnevnt i begge parters interesse. Han bidro dessuten i høy grad til sakens opplysning gjennom sine uttalelser om skolebygningens forfatning.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Lagmannsrettens flertall, lagmann Rønneberg, lagdommer Stoltz og herredsrettsdommer Ståland, finner at kommunen må bli å frifinne. Meddommer Christensen slutter seg til de forannevntes konklusjon, men på noe andre premisser. Når det nedenfor redegjøres for "flertallets" syn, gjelder dette de tre førstnevnte. Meddommer Christensens begrunnelse gjengis deretter separat.
Det første spørsmål flertallet må ta standpunkt til, er om A er påført noen skade, og hva som eventuelt er årsaken til denne. Flertallet legger til grunn at A utvilsomt har vært syk over lengre tid, periodevis alvorlig syk. Det legges videre til grunn at hun i dag, som følge av sin lidelse, er 100 % ufør, jf trygdemyndighetenes vedtak om tilståelse av uførepensjon i 1992/93. Flertallet antar at det medisinske grunnlaget for tilståelse av uførepensjonen er hennes sinnslidelse. Dette ble heller ikke bestridt av A under ankeforhandlingen.
Flertallet er ikke i tvil om at vedlikehold og renhold ved X skole i 1970- og 80-årene har vært mangelfullt og dårlig. Dette er bekreftet gjennom flertallet av vitneforklaringene, og dokumentasjon av skolens skriftlige klager gjennom flere år. Knappe bevilgninger og generelt manglende ressurser kan utvilsomt ha satt sitt preg på skolebygningene. Flertallet finner det ikke godtgjort at skolens inneklima var av en slik art at det forårsaket As senere sykdom. I denne forbindelse skal det særlig pekes på at As faste arbeidsplass var tekstilformingsrommet som var på 73 m2 og dermed vesentlig større enn skolens øvrige klasserom. Gjennomsnittlig oppholdt det seg 20 elever på dette rommet, mot ca 28 i de andre og trangere rommene. Likevel er det ikke tvil om at A subjektivt har opplevd forholdene i rommet som problematiske. Hun har forklart at hun i lange perioder brukte munnbind under arbeidet. Det er på det rene at da hun klaget over støv og dårlig renhold, ble klagene hennes tatt alvorlig av skolens ledelse, idet man bevilget ekstra midler til renhold av nettopp dette rommet. Skolens lokale ledelse har i sine klager til overordnet skolemyndighet aldri nevnt forholdene i tekstilformingsrommet. Rommet er heller ikke nevnt i skolelegens årlige rapporter før 1986. Helserådets hygieneavdeling var på inspeksjon i 1985 uten å nevne rommet. Flertallet betviler ikke at sider ved skolens drift kan ha vært i strid med arbeidsmiljøloven krav. Men dette er ikke selvstendig ansvarsgrunnlag i en sammenheng som dette. Det er ellers bemerkelsesverdig at nesten samtlige av de den gang ansatte ved X skole som har forklart seg for retten har gitt uttrykk for svært stor trivsel i sitt daglige arbeid ved skolen.Trivselen ville neppe vært så stor dersom inneklimaet generelt var så helsefarlig som påberopt av A.
Det er uklart for flertallet på hvilket tidspunkt A først klaget over vond lukt fra guttetoalettet. Det er ingen tvil om at hun klaget våren 1986, og det er sannsynlig at klagene ble fremsatt allerede året før. Det er ikke bestridt fra noe hold at sinkaltabletter inneholdende stoffet 1,4- diklorbensen ble brukt som luktdempende middel i urinalen på skolens guttetoalett. Flertallet vil ut fra det opplyste heller ikke se bort fra at det i 1985/1986 kan ha vært et overforbruk av slike tabletter på X skole. Mye tyder på at skolens ventilasjonsanlegg periodevis har vært avslått, og det er fremkommet opplysninger om at det også har gått med redusert styrke. Flertallet finner det dermed sannsynliggjort at gasser som skriver seg fra bruk av 1,4- diklorbensen kan ha spredt seg via ventilasjonsanlegget til tekstilformingsrommet. Iflg den sakkyndige, professor Dybing, er stoffet "et fast stoff som sublimerer forholdsvis lett, det altså går direkte fra fast form til dampform ved værelsestemperatur". Når man skal angi hvilke innåndingskonsentrasjoner som kan føre til helseskade, benyttes betegnelsene ppm (parts per million, vektmengde 1,4 diklorbensen pr 1 million vektdeler luft) og ppb (parts per billion, vektmengde 1,4diklorbensen pr 1 milliard vektdeler luft).
I sin første sakkyndigutredning den 25 november 1995 for byretten, opplyste professor Dybing at man har liten dokumentasjon om helseskadende effekter av 1,4- diklorbensen hos mennesker, "selv om det har vært betydelig industriell produksjon og bruk av stoffet". Etter å ha redegjort nærmere for dette, opplyser han at "Samlet vurdert kan en inhalasjonskonsentrasjon på 75 ppm oppfattes som et nulleffektsnivå i dyreforsøkene, mens 80 ppm er laveste effektnivå ved innåndingseksponering hos mennesker". Med utgangspunkt i bl.a. undersøkelser foretatt i USA om innendørseksponering av stoffet, har professor Dybing beregnet det han har kalt "den verst- tenkelige situasjonen" på X skole. Han har lagt inn en rekke forutsetninger i beregningen som ville angi et øvre tak på eksponeringen, mens den reelle eksponeringen i virkeligheten sannsynligvis ville vært betydelige lavere. I sin beregning har han forutsatt at guttetoalettet ses på som et lukket volum, at guttetoalettets avtrekksvifte og ventilasjonsanlegget som omfatter tekstilrommet står, og at 100 % av luften fra guttetoalettet, og derav dens innhold av 1,4- diklorbensen tilføres tekstilformingsrommet direkte. I denne '"verst- tenkelige situasjonen" antas videre at A har vært eksponert fire timer pr dag fem dager i uken igjennom hele livet. Endelig er lagt innenforutsetning om at det gjennomsnittlig og vedvarende befant seg 50 sinkalkuler i urinalet.
Etter dette konkluderte professor Dybing med at det i den "versttenkelige situasjonen" kunne være tale om en maksimal luftkonsentrasjon i tekstilformingsrommet på ca 75 ppb. I denne forbindelse uttaler han i tilleggserklæring 13 desember 1995:
Retten må huske på at dette forutsetter helt ekstreme forhold, nemlig at all luft fra guttetoalettet kommer inn i tekstilformingsrommet, hvilket i praksis med stor sannsynlighet ikke har vært tilfelle.
Risikokarakterisering Med det oppjusterte eksponeringsanslag på 75 ppb, er det fortsatt en margin på 1000 mellom det maksimale eksponeringsnivået i tekstilformingsrommet og de laveste doser som utløser milde helseskader hos mennesker og nulleffektsnivået hos forsøksdyr ........
Konklusjonen er utfra dette at det er helt usannsynlig at eksponeringen for 1,4-diklorbensen i tekstilformingsrommet har utløst forbigående eller varige helseskader hos saksøkeren.
På bakgrunn av de opplysninger som er fremkommet under ankeforhandlingen, er lagmannsrettens flertall generelt ikke i tvil om at for store konsentrasjoner av 1,4- diklorbensen kan påføre mennesker skade, og at grensen er omtrent som opplyst av professor Dybing. I større konsentrasjoner kan skadene manifestere seg i form av lever- og nyreskader, og også skader på sentralnervesystemet. Flertallet finner det imidlertid ikke sannsynliggjort at A har vært utsatt for konsentrasjoner av stoffet som har skadet helsen hennes. Flertallet viser til professor Dybings redegjørelse og konklusjon, som han har utdypet og fastholdt under ankeforhandlingen. Det dreier seg om en sakkyndig med høy kompetanse på området, både nasjonalt og internasjonalt, og med mange års erfaring. Under det private sakkyndige vitnet Endregards forklaring, hvis erfaringsbakgrunn og formelle kompetanse synes begrenset i forhold til de øvrige sakkyndige, fremkom at de to bl.a. er uenige om hvor luktgrensen for stoffet går. Mens Dybing fremholdt at nyere undersøkelser har påvist at det under visse omstendigheter kan oppfattes lukt allerede ved 0,18 ppm, insisterte Endregard på at luktgrensen først var ved 15-30 ppm. Videre var det uenighet om hvilken temperatur sinkaltablettene var utsatt for. Dette har sammenheng med spørsmålet om hvorvidt tablettene jevnlig lå i vann eller på annen måte var utsatt for fuktighet. Flertallet kan ikke se at denne uenigheten kan ha utslagsgivende betydning. For det første legger flertallet vesentlig større vekt på professor Dybings redegjørelse. Dernest kan flertallet under ingen omstendighet se at Endregards redegjørelse sannsynliggjør at A har vært utsatt for så store konsentrasjoner av 1,4-diklorbensen at hun har vært utsatt for fare.
Flertallet anser det etter dette som lite sannsynlig at A er skadet av 1,4-diklorbensen. Ingen av de sakkyndige har kjent til tilfelle der påvirkning av 1,4 diklorbensen har fremkalt sinnslidelser. Det er ikke dokumentert at A er påført skade på lever eller nyrefunksjoner. Når dr. Tjønn har antydet leverskade, er dette særlig på bakgrunn av en uttalelse fra Diakonhjemmet sykehus i 1981 hvor det heter at "Eneste pat.lab. prøve er ALAT, såvidt over øvre normalgrense, 38." Ingen av de senere dokumenterte legeerklæringer bekrefter noen leverskade. Det er heller ikke fremlagt dokumentasjon for skade på nyrene.
Dernest må det spørres om A lider av MCS-syndromet, og om det eventuelt er faktorer i arbeidsforholdene eller miljøet som har fremkalt dette.
Professor Dybing har i sin erklæring av 25 november 1995 også gitt en nærmere og utførlig redegjørelse for MCS-syndromet. Lagmannsrettens flertall finner grunn til å gjengi følgende fra hans erklæring:
MKS ble foreslått i 1960-årene som en tilstand som ble antatt å skyldes eksponering for mat og kjemikalier. Nå brukes MKS-begrepet av en gruppe leger, særlig i USA, som kaller seg kliniske økologer, til å diagnostisere en gruppe pasienter med uforklarlige sykdommer som karakteriseres ved mangeartede, subjektive symptomer og som relateres til kjemisk eksponering. Blant de aller fleste leger og vitenskapsmenn er det betydelig skepsis til om MKS er en spesifikk tilstand og om kjemikalier er årsaken. Ikke minst skyldes denne skepsis det faktum at MKS ikke har noen generelt akseptert definisjon eller diagnostiske kriterier, selv blant de som påstår at denne sykdommen finnes. Fellesnevneren til de foreslåtte og kontroversielle definisjonene til MKS er en tilstand med mange symptomer fra mange organsystemer som skal utløses av nivåer av kjemikalier og vanlige matvarer og medikamenter som ikke påvirker de fleste mennesker.
I den følgende beskrivelse av symptomene hos de som skal være påvirket, beskrives utvilsomt symptomer som etter flertallets oppfatning også har gått igjen hos A, bl.a. hodepine, tretthet og konsentrasjonsvansker. Men Dybing konkluderer med følgende:
Multippel kjemisk sensitivet (MKS) er ingen medisinsk akseptert og veldefinert sykdom. MKS-tilstander fremviser ingen sikre objektive kliniske eller laboratoriemessige funn. MKS kan ikke tilskrives eksponering for kjemikalier, herunder 1,4-diklorbensen, gjennom anerkjente, vitenskapelige dokumenterbare prinsipper. Det er således svært lite sannsynlig at saksøkers helseproblemer skyldes skadelig påvirkning gjennom innånding av 1,4-diklorbensen.
Professor Dybing har sammen med professor Norseth i tilleggserklæring til lagmannsretten den 28 februar 1997, bl.a. vist til at USA's nasjonale arbeidsmiljøinstitutt har offentliggjort en høring som bygger på mer enn 1500 undersøkelser av inneklima og helse, og at " utvikling av MCS som et resultat av dårlig inneklima nevnes ikke". Verken professor Dybing eller professor Norseth har funnet noen sammenheng mellom inneklima og ventilasjonsforholdene ved X skole generelt, som skulle være hovedårsak til de lidelser A har utviklet.
På bakgrunn av de sakkyndige Norseth og Dybings redegjørelse finner lagmannsrettens flertall det tvilsomt om MCS i det hele tatt er noen definert sykdom. Men selv om man legger dette til grunn, kan lagmannsretten ikke se at A er påført MCS som følge av sitt arbeid. Flertallet understreker at man ikke betviler at As helsetilstand er dårlig, og at den har vært det i flere år. Flertallet finner det likevel ikke sannsynliggjort at kjemikaliepåvirkning eller skolens inneklima er årsak til hennes plager, som hun selv og dr. Tjønn har definert som MCS.
Gjennom legejournaler og supplerende dokumentasjon er det påvist at A lider av stoffskiftesykdommen hypothyreose og senere sinnslidelse. Det foreligger liten dokumentasjon for det hun har fremhevet som en av sine største plager, nemlig allergi. As sammenbrudd i april 1986 kunne antagelig skyldes flere faktorer. Flertallet vil ikke se bort fra at et tiltagende luktproblem i klasserommet og generell forverring av arbeidsmiljøet kan ha vært en medvirkende faktor. Men det er heller ikke usannsynlig at det har vært utløsende faktorer i As privatliv. Det foreligger få dokumenterte opplysninger om dette, men hun har selv forklart at hjemmesituasjonen kunne være vanskelig å takle denne våren. Dette har også en viss støtte i epikriser fra Vinderen psykiatriske klinikk.
Flertallet ser det slik at det er As manisk depressive sinnslidelse som er hennes sykdom. Professor Sundby har i erklæring til Oslo byrett den 13 desember 1995 uttalt at hennes "hovedlidelse i årene 1986-1992 har vært en bipolar affektiv sinnslidelse." Denne lidelsen er behørig dokumentert ved journaler og epikriser fra Vinderen psykiatriske klinikk i forbindelse med tvangsinnleggelsene de foran nevnte år. Hun har også vært medikamentert for slik lidelse av andre behandlende leger. Den diagnose professor Sundby har redegjort for, samsvarer med den diagnose hun til slutt fikk ved Vinderen. Professor Sundby har videre fastslått at dette er en arvelig lidelse, men at det utløsende kan være stressende livsbegivenheter. Han har helt avvist at inneklimapåvirkninger kan være hovedårsak til sinnslidelse, og han avviser videre noen sammenheng med eller forbindelse til MCS. Kunnskap om at As mor har hatt samme sinnslidelse har forsterket Sundbys oppfatning og ytterligere bekreftet hans diagnose. A ville ikke fått lidelsen uten å ha hatt anlegget for den. Miljømessige faktorer ville ifølge Sundby ikke alene utløst sinnslidelsen.
Flertallet vil som nevnt ikke helt se bort fra at forholdene på skolen kan ha vært en utløsende eller iallfall medvirkende faktor til at sinnslidelsen ble utløst på det aktuelle tidspunktet. Men flertallet oppfatter dette som en lite vesentlig årsak i forhold til den dominerende årsaken, nemlig den genetisk betingede sinnslidelsen. Det er etter flertallets oppfatning en klar sannsynlighetsovervekt for at denne lidelsen har vært den dominerende og helt nødvendige årsak til sykdommen, og at den er vesentlig mer sannsynlig som årsak til sinnslidelsen enn summen av de øvrige anførte faktorer, inneklima og kjemikaliepåvirkning. Om årsakssammenheng og betydningen av den dominerende, nødvendige faktor i forhold til de mindre vesentlige faktorer, vises til Rt-1992-64, særlig førstvoterendes bemerkninger på side 70.
Etter dette kan flertallet ikke se at det er noen årsakssammenheng mellom As lidelse og inneklimaet og/eller kjemikaliepåvirkning under arbeidet ved X skole. Følgelig er arbeidsgiver uten ansvar for As lidelse. Det er da ikke nødvendig å gå nærmere inn på de øvrige spørsmål som er reist i saken.
Meddommer Per-Olav Christensen er i betydelig tvil om årsaken til As sykdom. Det synes vanskelig å utelukke muligheten for at skolens inneklima kombinert med kjemikaliepåvirkning er den dominerende årsak til As lidelse. Meddommer Christensen finner at hele innemiljøet har vært svært negativt og preget av støv, dårlig renhold, ubehagelig lukt m.v. Slik saken er opplyst finner Christensen at det foreligger en absolutt tvil. Det er da skadelidte, A, som har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng. Denne er ikke oppfylt, og kommunen må bli å frifinne.
Mindretallet - meddommer Nina Gro Jøssang Lange - finner at byrettens dom må stadfestes. Etter mindretallets syn har kombinasjonen av dårlig inneklima ved skolen og særlig påvirkningen av 1,4-diklorbensen vært den vesentligste årsak til sykdommen. Mindretallet finner det bevist ved dr. Tjønns redegjørelse at A har pådratt seg både lever- og nyreskader, og det er overveiende sannsynlig at bruken av sinkalkuler er hovedårsak til disse. Det bemerkes at kunnskapen om helsefarlige stoffer lenge har vært begrenset. Mange stoffer viser seg å virke ved lavere dosering enn tidligere antatt. I denne saken vet man ingen ting om hvordan sinkalkulene har ligget, om det har vært fuktig eller tørt.Ved tørr tilstand ville skadevirkningene vært vesentlig høyere. Bevisførselen har ikke avdekket om sinkaltablettene lå tørt eller vått. Det er all grunn til å anta at konsentrasjonen av 1,4-diklorbensen kan ha vært svært høy. I denne forbindelse vises også til vitneforklaringer om at lukten var særlig sterk det siste året.
Skoleledelsen, herunder rektor og verneombudet, visste at ventilasjonen var dårlig. Det er åpenbart at de ikke har tatt hensyn til As klager. Overordnet skoleledelse har heller ikke fulgt opp de klager som ble inngitt. Skoleledelsen har opptrådt uforsvarlig og klanderverdig. Det er dermed utvist erstatningsbetingende uaktsomhet fra skoleledelsens side, som kommunen i egenskap av arbeidsgiver blir ansvarlig for, jf skadeserstatningsloven §2-1.
Etter det resultat flertallet er kommet til i hovedanken må Oslo kommune frifinnes. A har tapt saken fullstendig. I henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 pålegges hun å betale saksomkostninger til kommunen for både byrett og lagmannsrett, idet lagmannsretten ikke kan se at vilkårene for unntak er til stede. Kommunens prosessfullmektig har angitt sine samlede omkostninger, salær, gebyr og utgifter, for byrett og lagmannsrett til tilsammen 258 683 kroner, med tillegg av kommunens andel av utgifter til de rettsoppnevnte sakkyndige og utgifter til vitnene Lien og Torgersen. Selve salæret for byretten utgjorde 80 000 kroner, for lagmannsretten var salæret 110 000 kroner. Omkostningene kan synes høye. Men når det tas i betraktning at hovedforhandling for byretten utgjorde fire dager, ankeforhandlingen tok fem dager og det har vært en omfattende saksforberedelse, vitneførsel og dokumentasjon, finner lagmannsretten å kunne legge det oppgitte beløp for hver instans til grunn som nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176.
Når det gjelder utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige, legger lagmannsretten på bakgrunn av de foretatte oppnevninger til grunn at oppnevning skjedde i begge parters interesse. Det følger av lagmannsrettens omkostningsavgjørelse at utgiftene i sin helhet skal bæres av A for begge instanser. Dette innebærer at hun må dekke kommunens andel av utgifter til disse . Lagmannsretten har den 9 og 12 juni 1997 fastsatt salærene til professorene Dybing og Norseth til h.h.v. 14 220 kroner og 16 020 kroner. Salæret til professor Sundby er den 9 juni 1997 fastsatt til 17 820 kroner. Kommunens andel utgjør halvparten av den samlede sum, d.v.s. 24 030 kroner som kommer i tillegg til beløpene i prosessfullmektigens omkostningsoppgave. Lagmannsretten legger videre til grunn at oppnevningen av siv.ing. Gaute Flatheim for byretten skjedde i begge parters interesse. A må dekke også hans salær, som var fsatsatt til 40 425 kroner. Kommunens andel av dette beløpet utgjør kr 20 212,50 som må tillegges det endelig tilkjente beløp. Opplysninger om utgiftenes størrelse vedrørende de to vitnene kan ikke ses mottatt i lagmannsretten og kan dermed ikke medtas i omkostningsavgjørelsen.
Etter dette pålegges A å erstatte kommunen saksomkostninger for begge instanser med tilsammen avrrundet 302 925 kroner.
Som det fremgår foran, har saken reist flere spørsmål som lagmannsretten - etter det resultat flertallet er kommet til - ikke behøver å gå inn på. Dette gjelder tilsvarende for påstanden om avskjæring av anførselen om menerstatning.
A har frafalt motanken. Denne saken blir å heve ved egen kjennelse, jf tvistemålsloven §100. Saksomkostninger er ikke påstått.
I sak nr. LB-1996-01375 A avsies dom med slik domsslutning:
1. Oslo kommune frifinnes.
2. A betaler saksomkostninger for byrett og lagmannsrett til Oslo kommune med tilsammen 302 925 - trehundreogtotusennihundreogtjuefem - kroner med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak nr. LB-1996-01376 A avsies kjennelse med slik slutning:
Ankesak nr. LB-1996-01376 A heves.