LB-1996-1460

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-03-27
Publisert:	LB-1996-01460
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Indre Follo herredsrett Nr. 94-00603 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01460 A/03 og LB-1996-01461 A/03 - Anke til Høyesterett nektet fremmet; HR-1998-00664K .
Parter:	Ankende part: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst) Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Henrik Nygaard) Sak nr 96-01461 A/03: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Henrik Nygaard) Motpart: Gjensidige Skadeforsikring Porsessfullmektig Advokat Ivar Holst
Forfatter:	1. Lagdommer Erik Melander, formann 2. Ekstraordinær lagdommer Finn Backer 3. Byrettsdommer Øivind Østberg
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961), Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Dom :

Saken gjelder bilforsikringsselskapets ansvar etter en trafikkulykke med nakkeslengskade.

A, som er født i 1951 og bosatt i Loddefjord ved Bergen, var 16 oktober 1987 passasjer i en bil som ble påkjørt bakfra. Hun var på det daværende tidspunkt sykemeldt etter en ulykke 26. desember 1986, da hun falt i en isete trapp og slo bakhodet. Det var imidlertid etter det hun opplyser meningen at hun skulle gå tilbake til arbeidet fra 1. november 1987. De siste månedene hadde hun bodd hos sin mor i Oslo og gått denne til hånde i forbindelse med farens sykdom og død 1 september samme år. Ved anledningen var hun på vei til et familieselskap i morens Volvo og med moren som fører av bilen. Hun satt selv ved siden av moren foran. I en rundkjøring ved Kolbotn, der de hadde stoppet opp, ble de påkjørt bakfra av en Fiat Ritmo. Det er ikke enighet om hvor stor hastigheten var, men det er på det rene at den var moderat.

A følte straks nakkesmerter. De tiltok utover kvelden, og hun oppsøkte samme kveld legevakten i Ski. Senere har smertene vedvart. Det er i noen grad utstrålinger fra nakken til armene og skuldrene. Hun har vanskelig for å konsentrere seg og blir fort trett. Tidvis er hun meget deprimert. Hun kan ikke utføre tyngre husarbeid. Etter en tid oppsto det en overømfintlighet for høye lyder. Hun har bestandig deltatt meget i kristlig arbeid, men må nå bruke ørepropper ved salmesang og musikk. Et forsøk på å gå tilbake til hennes gamle arbeid i Kristent Innvandrerarbeid i Bergen, i første omgang på deltid, var mislykket. I oktober 1989 mistet hun denne stillingen. Den 25 mai 1993 ble hun tilstått uførepensjon som 100 % ufør med virkning fra 1 januar 1988.

A giftet seg i 1990, og heter nå A. Hun ble 24. juni 1993 utsatt for en ny trafikkulykke med påkjørsel bakfra, uten at det har noen betydning for vår sak.

Den Fiat Ritmo som var innblandet i trafikkuhellet 16. oktober 1987, var forsikret i Forenede Skadeforsikring, som senere er overtatt av Gjensidige Skadeforsikring. A fremsatte i 1988 krav om erstatning overfor forsikringsselskapet. Frem til 1993 utbetalte dette flere beløp til dekning av utgifter og tapt arbeidsfortjeneste. Det ble også utbetalt kr 83.124 i ménerstatning. Ved brev av 2 mars 1993 ga selskapet imidlertid uttrykk for at det ikke kunne utbetale ytterligere beløp før det var foretatt en fullstendig gjennomgang av saken.

A reiste ved stevning av 28 juni 1994 søksmål ved Indre Follo herredsrett mot Forenede Forsikring (som Forenede Skadeforsikring var en del av) med krav om erstatning. Under hovedforhandlingen ble det nedlagt påstand om at hun skulle tilkjennes et beløp oppad begrenset til kr 2750000, fordelt mellom lidt og fremtidig ervervs- og utgiftstap, samt ménerstatning.

Indre Follo herredsrett avsa 16 februar 1996 dom med slik domsslutning:

1. Forenede Forsikring betaler til A følgende erstatning:

a) 30.000 - tredvetusen - kroner i ménerstatning.

b) 100.000 - etthundretusen - kroner for påførte utgifter.

c) 250.000 - tohundreogfemtitusen - kroner for påført inntektstap.

d) 500.000 -femhundretusen - kroner for fremtidige utgifter.

e) 1000000 - énmillion - kroner for tap av fremtidig erverv.

2. I saksomkostninger betaler Forenede Forsikring 124.729 - etthundreogtjuefiretusensyvhundreogtjueni - kroner til A.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Det fremgår av domsgrunnene at de beløp som er tilkjent til dekning av påførte utgifter og påført inntektstap, kommer i tillegg til de beløp som ifølge en oppstilling som forsikringsselskapet fremla under hovedforhandlingen, er betalt av selskapet til dekning av slike tap frem til 1993. Beløpet på kr 30.000 i ménerstatning kommer i tillegg til det tidligere utbetalte beløp i ménerstatning på kr 83124. Det sistnevnte beløp inngår imidlertid i forsikringsselskapets oppstilling i et totalbeløp på kr 163.124 som er kalt - konto utbetaling. Det fremgår ikke av herredsrettens dom hvordan det skal forholdes med resten av dette beløp ved oppgjøret mellom partene, men meningen må være at det skal kunne trekkes fra det totale domsbeløp som en delvis oppfyllelse.

Om det nærmere saksforhold, partenes anførsler for herredsretten og rettens avgjørelsesgrunner vises til herredsrettens dom.

Gjensidige Skadeforsikring har påanket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder dommen i sin helhet, og den omfatter både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. A har erklært aksessorisk motanke.

For lagmannsretten har vært oppnevnt de samme sakkyndige som for herredsretten, nemlig professor dr med Rolf Nyberg-Hansen og lege Håkon Hofstad. Begge er spesialist i nevrologi. De har avgitt nye sakkyndige erklæringer og har dessuten forklart seg under ankeforhandlingen. Hofstad har fulgt hele ankeforhandlingen frem til prosedyren, og Nyberg-Hansen har vært tilstede én dag. Ankeforhandling har vært holdt i Oslo tinghus i dagene 11-13 mars 1998. Foruten A og de sakkyndige har 10 vitner avgitt forklaring, hvorav 5 er nye for lagmannsretten. Flere av vitnene er sakkyndige vitner. Dokumentasjonen - som omfatter flere tidligere spesialisterklæringer - fremgår av rettsboken. Saken står stort sett i samme stilling som for herredsretten.

Den ankende part, Gjensidige Skadeforsikring, har i det vesentlige anført:

Forsikringsselskapet skulle vært frifunnet.

Det hevdes at det ikke er årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As skader. Iallfall er det ikke noen påregnelig årsakssammenheng. Subsidiært er det spørsmål om hvor meget av skadene som kan henføres til andre årsaker. Forsikringsselskapet har også enkelte innvendinger mot erstatningsberegningen. Det er således tvist om hvorvidt det skal tas hensyn til As private pensjon. Det er under ingen omstendighet grunn til å ta motanken til følge.

Når det gjelder årsaksforholdet, henholder forsikringsselskapet seg til uttalelsen fra den sakkyndige professor Nyberg-Hansen. Han konkluderer i sin erklæring for lagmannsretten med at det ikke er sannsynlighetsovervekt for eller rimelig medisinsk grunn til å anta at As nåværende helsetilstand og funksjonssvikt er forårsaket av trafikkuhellet 16 oktober 1987. Det var også konklusjonen i hans muntlige forklaring for herredsretten, selv om han opprinnelig anså en liten del av uførheten som forårsaket av uhellet. Han forandret mening etter å ha hørt det sakkyndige vitne ingeniør Torstein Haug. Haugs konklusjon var at det må legges til grunn en påkjøringshastighet som er mindre enn 15 km/t og en hastighetsendring for den påkjørte bil som er mindre enn 11 km/t. I sin forklaring for lagmannsretten har Haug satt hastigheten enda lavere. Det dreier seg således om en lavenergikollisjon, og belastningene er beskjedne og lavere enn den grense som fra et teknisk synspunkt kan medføre lett nakkeslengskade på en normalt frisk person. Det er på det rene at det i dag ikke kan påvises sikre tegn til skade på det perifere eller sentrale nervesystem hos A eller sikre objektive tegn til annen fysisk skade forårsaket av biluhellet. Andre forhold enn trafikkulykken er uansett mer sannsynlige årsaker til hennes tilstand i dag, jf nedenfor under gjennomgåelsen av de subsidiære anførsler.

Skulle det allikevel være en årsakssammenheng, hevdes det at As skader ikke er noen påregnelig følge av trafikkuhellet. Det vises i denne forbindelse til avgjørelsen i Rt-1997-1, der Høyesteretts flertall ikke ville ta standpunkt til om en nakkeslengskade var forårsaket av en påkjørsel i adskillig større hastighet enn i den foreliggende sak, men fant at skaden ikke i noe tilfelle kunne anses som en påregnelig følge av ulykken.

Subsidiært anføres det at en vesentlig del av As uførhet skyldes forhold eller hendelser som i tid ligger forut for trafikkulykken. A var sykemeldt og hadde vært sykemeldt meget lenge på tidspunktet for ulykken. Hun hadde fått en kraftig hjernerystelse i forbindelse med sitt fall i desember 1986. Dette var den vesentlige forklaring på at hun etter 10 måneder fremdeles ikke hadde gått tilbake til sitt arbeid. Journalen fra Loddefjord Legesenter, der hun hadde hyppige besøk fra 1985 og utover, viser at hun før fallet hadde psykiske problemer med depresjoner og tretthet i forbindelse med at hun følte seg overarbeidet. Etter fallet tiltok de psykiske problemene. Etter den ankende parts oppfatning er det ikke sannsynlig at hun ville vært i stand til å gå tilbake til en heldagsstilling, selv om trafikkulykken ikke var skjedd. Så tidlig som i 1973 var hun innlagt i 4 1/2 måned på Lovisenberg Sykehus for depresjon i forbindelse med at hun hadde overanstrengt seg under eksamenslesning. De psykiske forhold synes å ha spilt en vesentlig rolle da hun ble tilstått uførepensjon.

Når det gjelder erstatningens beregning, bestrider den ankende part at selskapet på noen måte har bundet seg til bestemte standpunkter ved de utbetalinger som har funnet sted frem til 1993. Beløp som er betalt - konto, må renteberegnes frem til domstidspunktet når de skal avregnes i domsbeløpet. Ménerstatningen må eventuelt beregnes etter gruppe 1. Det er enighet om beregningen av lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv under de alternative forutsetninger at det tas eller ikke tas hensyn til As pensjonsforsikring. Forsikringsselskapet hevder at man må ta hensyn til pensjonsforsikringen. Det dreier seg om en "pensjonsordning i tjenesteforhold" etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd på linje med den man har for offentlige tjenestemenn, selv om A har betalt en viss premie. Ved beregningen av erstatning for påførte og fremtidige utgifter må det tas hensyn til at det ikke er behov for fysioterapi på permanent basis og at utgiftene til svømming må kunne begrenses betraktelig. Bruk av egen bil er beregnet etter en for høy rate. Forsikringsselskapet har også enkelte andre invendinger mot As beregninger.

Gjensidige Skadeforsikring har for anken og motanken nedlagt slik felles påstand:

1. Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.

2. Gjensidige Skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger.

Ankemotparten, A, som har erklært aksessorisk motanke, har i det vesentlige anført:

Herredsrettens dom er riktig for så vidt som den bygger på at det er påregnelig årsakssammenheng mellom trafikkulykken 16 oktober 1987 og As skader. Men den er feilaktig når den legger til grunn at bare 2/3 av skadene kan tilbakeføres til trafikkulykken, og at resten var skader som hun hadde fra før på grunn av fallulykken i desember 1986. A hevder at hvis trafikkulykken ikke hadde inntruffet, ville hun blitt friskmeldt, antakelig fra 1 november 1987, og ikke hatt noen varige følger av fallulykken. Hennes psykiske problemer er betydelig overdrevet fra den annen side. Det dreier seg ikke i noe tilfelle om slike avvik fra normalen som er relevante i erstatningsretten, der skadevolderen som utgangspunkt må ta skadelidte som hun er. Det siste har herredsretten også bygget på. Konklusjonen må bli at forsikringsselskapet er erstatningsrettslig ansvarlig for at A er blitt 100 % ufør.

Under enhver omstendighet har selskapet akseptert ansvar ved utbetalinger i tiden etter ulykken.

Herredsrettens erstatningsutmåling må justeres ikke bare ved at det beregnes full erstatning istedenfor 2/3 erstatning, men også ved at man bygger på de oppgaver og beregninger som A har fremlagt, uten å foreta noen nedskjæring. Forsikringsselskapet har utbetalt ménerstatning beregnet etter gruppe 2, og herredsretten har justert beløpet opp etter satsene på oppgjørstidspunktet 1 januar 1996. A hevder at forsikringsselskapet må være bundet til oppgjør etter gruppe 2. Selskapets utbetaling i februar 1991 bygget på en spesialisterklæring fra overlege Karl O Nakken i oktober året før. Også ved andre utbetalinger har forsikringsselskapet dels bygget på spesialistuttalelser og dels på dokumentasjoner som A har sendt over. Det hevdes at man nå ikke kan gå tilbake på de beslutninger som da ble tatt. Det gjelder også de prinsipper for erstatningsberegningen som ble lagt til grunn. Det hevdes at det ikke kan være riktig å legge renter til noen del av de utbetalte beløp frem til et tenkt oppgjørstidspunkt etter at det er avsagt dom. A fremla for øvrig under saksforberedelsen for herredsretten en oppgave over de mottatte beløp som viser lavere tall enn etter forsikringsselskapets oppstilling for samme domstol. Det må være riktig ved beregningen av lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv ikke å ta hensyn til den pensjonsforsikring som A selv har betalt for.

A har for anken og motanken nedlagt slik felles påstand:

1. Forenede Forsikring (Gjensidig Forsikring) dømmes til å betale A erstatning fastsatt og fordelt mellom lidt og fremtidig ervervs- og utgiftstap samt ménerstatning, begrenset oppad til kr 3400000,-.

2. Indre Follo herredsretts dom av 16.02.96 pkt 2 stadfestes.

3. Forenede Forsikring (Gjensidig Forsikring) dømmes til å betale As saksomkostninger for Borgarting lagmannsrett.

4. Forenede Forsikring (Gjensidig Forsikring) dømmes til å betale utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige for herreds- og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Man behandler først spørsmålet om det er årsakssammenheng mellom trafikkulykken 16 oktober 1987 og As skader.

De som undersøkte og avga spesialisterklæringer om A før saken ble brakt inn for retten, forutsatte at det er en slik sammenheng. Det gjelder først og fremst de som var engasjert av As advokat. Således uttalte avdelingsoverlege ved anestesiavdelingen på Lovisenberg sykehus Bjørn Fagerlund i en erklæring av 16 desember 1988 at A var 100 % arbeidsufør, varig. Han tilskrev 20 % av invaliditeten fallulykken i desember 1986 og 80 % trafikkulykken i oktober 1987. Den medisinske invaliditet som var forårsaket av trafikkulykken satte han til 65 %, idet han forutsatte at fallulykken ikke ville føre til medisinsk invaliditet. Professor dr med Erik Dahl, anatom og spesialist i nevrologi ved Lovisenberg sykehus, uttalte også i en erklæring av 18 oktober 1989 at A var 100 % ufør, varig. Han tilskrev 25 % av den ervervsmessige invaliditet fallulykken og 75 % trafikkulykken. Den medisinske invaliditet som var forårsaket av trafikkulykken, satte han til 55 %. Ved en tilleggserklæring av 9 november 1991 opprettholdt han konklusjonen.

Men også overlege Karl O Nakken, som er spesialist i nevrologi og som var engasjert av forsikringsselskapet, forutsatte at det er årsakssammenheng mellom trafikkulykken og skaden. I en erklæring av 2 april 1990 uttalte han at skaden etter trafikkulykken hadde medført at A er 100 % arbeidsufør, og grovt skjønnsmessig ville han anslå hennes medisinske invaliditet som følge av skaden til 35 %. Han foreslo imidlertid at man skulle komme tilbake til saken 3 år etter ulykken, nemlig i oktober 1990, for å fastslå den varige medisinske og ervervsmessige invaliditet. I en supplerende erklæring av 16. oktober 1990 uttalte overlege Nakken at han grovt skjønnsmessig ville sette den medisinske invaliditet som var forårsaket av trafikkulykken til ca 30 % og den ervervsmessige invaliditet til ca 50 %.

Forsikringsselskapets utbetaling av ménerstatning med kr 83.124 den 27 februar 1991 bygget på erklæringen fra overlege Nakken. Også ellers utbetalte forsikringsselskapet frem til 1993 betydelige summer i erstatning for tapt inntekt og til dekning av dokumenterte utgifter. Det kan synes inkonsekvent at forsikringsselskapet etter dette under rettssaken har bestridt at det foreligger årsakssammenheng mellom trafikkulykken og iallfall en del av As skader. Men lagmannsretten antar at det må være adgang for forsikringsselskapet til å skifte standpunkt så lenge det ikke uttrykkelig har forpliktet seg og det ikke er foretatt noe endelig oppgjør. Man forutsetter da at det ikke kreves noen tilbakebetaling.

Som tidligere nevnt, var professor Rolf Nyberg-Hansen og lege Håkon Hofstad, som begge er spesialist i nevrologi, oppnevnt som sakkyndige for herredsretten, på samme måte som senere for lagmannsretten. Nyberg-Hansen uttalte i sin sakkyndige erklæring av 20 oktober 1995 at han anslo den medisinske invaliditet som følge av trafikkulykken til ca 10 % og den ervervsmessige uførhet til ca 15-20 %. Hofstad vurderte i sin sakkyndige erklæring av 7 november 1995 den medisinske invaliditet til 30-35 %, og at denne fullt ut var å anse som en ulykkesfølge. Han bedømte hennes totale ervervsmessige uførhet til ca 80 %. Han ville belaste trafikkulykken med 50-60 % og "tilskrive resten hennes etablerte tendens til reaktiv depresjon og et noe lavere arbeidspotensial etter det gjennomgåtte postcommotio syndrom". Som tidligere nevnt, endret Nyberg-Hansen standpunkt under hovedforhandlingen for herredsretten, og kom til at det ikke var årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As skader. Herredsretten la til grunn at det var faktisk årsakssammenheng mellom trafikkulykken og 2/3 av As ervervsmessige uførhet. Den medisinske invaliditet på grunn av trafikkulykken ble satt til 25 %.

Professor Nyberg-Hansens sakkyndige erklæring for lagmannsretten, som er av 15 desember 1997, har slik konklusjon:

A var 16. oktober 1987 utsatt for et trafikkuhell på Kolbotn utenfor Oslo. Hun var forsetepassasjer i en personbil som ble påkjørt bakfra av en annen bil. Hun var på ulykkestidspunktet sykmeldt pga. en hjernerystelse (commotio cerebri) som medisinsk sett var mer alvorlig enn det aktuelle trafikkuhell.

En må anta at bilpåkjørselen har utløst relativt beskjedne fysiske krefter. Den sakkyndige kan ikke helt utelukke at de hodepineplager skadelidte allerede hadde på skadetidspunktet i noen grad forbigående kan ha blitt forverret av trafikkuhellet.

En kan imidlertid ikke på medisinsk grunnlag sannsynliggjøre dette nærmere.

Det kan i dag ikke påvises sikre tegn til skade av det perifere (nerverøtter og kroppsnerver) eller sentrale nervesystem (hjernen og ryggmargen) hos A, eller sikre objektive tegn til annen fysisk (somatisk) skade forårsaket av biluhellet.

Etter en samlet medisinsk vurdering der alle forhold er tatt i betraktning, er den sakkyndige etter nøye overveielser kommet til at det ikke er sannsynlighetsovervekt for (mer enn 50 % sannsynlig), eller rimelig medisinsk grunn til å anta at As nåværende helsetilstand og funksjonssvikt er forårsaket av trafikkuhellet 16. oktober 1987.

Lege/nevrolog Hofstads sakkyndige erklæring for lagmannsretten, som er av 3. april 1997, har slik vurdering og konklusjon:

Diagnostisk vurdering: As helseplager før trafikkulykken representerte, som tidligere anført, et postkommosjonelt syndrom som var i tilbakegang. Det er ikke mulig å si noe sikkert om hvordan dette ville utviklet seg uten trafikkulykken, men jeg anser det for mest sannsynlig at hennes plager i det vesentlige ville gått ytterligere tilbake og at hun derfor igjen ville blitt arbeidsfør.

As nåværende tilstand representerer som anført i tidligere erklæring et posttraumatisk cervikalt smertesyndrom, oppstått på basis av primær bløtdelsskade av nakken påført ved den aktuelle trafikkulykken. Klinisk undersøkelse har tidligere ikke gitt holdepunkter for skade av nervesystemet, og den nevropsykologiske undersøkelse ved professor Sundet taler også helt klart mot dette. På dette punkt avviker min vurdering derfor fra det som er anført i min tidligere erklæring, hvor andre nevropsykologiske undersøkelsesfunn var lagt til grunn. Dette ble for øvrig også redegjort for i herredsretten. Da det ikke er holdepunkter for organisk hjerneaffekasjon anses As kognitive symptomer som sekundære/reaktive til hennes øvrige symptombilde.

Årsaksmessig sammenheng: Som tidligere redegjort for, vurderes det med overveiende sannsynlighet å foreligge årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de symptomer som A har utviklet etter denne. Det foreligger derfor en ulykkesbetinget medisinsk og ervervsmessig uførhet i denne saken.

Jeg presiserer at jeg med ulykkesbetinget invaliditet mener den invaliditet som faktisk foreligger med den ulykke som har skjedd, fratrukket den invaliditet som ellers måtte forventes å ha foreligget, m.a.o. differansen mellom tilstanden med og antatt tilstand uten ulykkeshendelsen.

Til dette skal dessuten anføres at individuelle personlighetsmessige forhold hos den skadelidte også må ansees å være av betydning for graden av helseplager som følger etter en skadehendelse. Jeg finner det imidlertid vanskelig eller umulig å nærmere vurdere betydningen av slike personlighetsmessige bidrag i det enkelte skadetilfelle. Av denne grunn, og også siden jeg forstår at dette juridisk sett inngår i forsikringsforholdets risiko (man må "ta vedkommende som han er"), anser jeg det ikke hensiktsmessig å forsøke å gi noen nærmere presisering av betydningen av slik individuell disposisjon.

Vurdering av medisinsk invaliditet: As nåværende helseplager vurderes skjønnsmessig og i følge "Den norske lægeforenings retningslinjer for vurdering av nakkeskader" å utgjøre ca 25 % varig medisinsk invaliditet. Jeg finner det rimelig å anse hennes plager før ulykken, betinget av hjernerystelsen i desember 1986, å utgjøre ca 5 % medisinsk invaliditet. På denne bakgrunn vurderes den varige ulykkesbetingete medisinske invaliditet å utgjøre ca 20 %.

Ervervsmessig invaliditet må i langt større grad bli gjenstand for et skjønn. Grunnlaget for dette skjønn er i første rekke

As faktiske evne til å utføre arbeid, så langt man kan vurdere det ut fra saksdokumenter og andre anamnestiske opplysninger. Jeg finner at hennes samlete helseplager før trafikkulykken med rimelighet kan bedømmes å utgjøre ca 30 % ervervsmessig invaliditet, mens hennes nåværende ervervsmessige invaliditet bedømmes til ca 90 %. Dette gir da skjønnsmessig bedømt ca 60 % varig ervervsmessig uførhet betinget av den aktuelle trafikkulykken.

Det er på det rene at As tilstand forverret seg etter trafikkulykken 16 oktober 1987. Det er ikke bestridt at hennes plager er reelle. Hvis ikke de skyldes trafikkulykken, må de skyldes fallulykken i desember 1986, eventuelt sett i sammenheng med psykiske karaktertrekk som gjør henne disponert for utvikling av psykosomatiske lidelser. Som tegn på at hennes plager ikke kan skyldes trafikkulykken, er særlig anført at bilkollisjonen skjedde i så lav hastighet at den ikke skulle ha noe skadepotensial, og at hennes omfattende sykdomsbilde iallfall ikke står i forhold til skadepotensialet. Det er også pekt på at deler av hennes skader, særlig hennes overømfintlighet for høye lyder, først viste seg etter noen tid. Videre er det pekt på at man ikke har kunnet konstatere noen hjerneskade eller annen skade på nervesystemet.

Ved vurderingen av årsaksspørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall, bestående av lagdommer Melander og ekstraordinær lagdommer Backer, som mener at det er årsaksforhold mellom trafikkulykken og skadene, og et mindretall, bestående av byrettsdommer Østberg, som mener at det ikke foreligger årsaksforhold.

Flertallet skal bemerke:

Det er på det rene at Volvoen der A var passasjer, sto stille i kollisjonsøyeblikket. I skademeldingen anslo føreren av Fiaten som kjørte inn i Volvoen, sin egen fart i kollisjonsøyeblikket til 10 km/t. For lagmannsretten har det vært adskillig bevisførsel om hastigheten av Fiaten, bestemt etter deformasjonen av karosseriet på de to biler, slik denne er beskrevet i verkstedsdokumenter. Det foreligger ikke fotografier. Det avgjørende for skadepotensialet er ikke Fiatens fart, men den hastighetsendring ut fra stillestående som Volvoen nokså momentant fikk ved kollisjonen. Denne kan beregnes ut fra Fiatens hastighet og bilenes vekt. For herredsretten var det fremlagt en erklæring fra ingeniør Torstein Haug, som også møtte som vitne. I erklæringen anbefaler han lagt til grunn en påkjøringshastighet som er mindre enn 15 km/t og en hastighetsendring som er mindre enn 11 km/t. Det tilføyes at dette bekrefter at trafikkuhellet er en lavenergiskade og at belastningene er beskjedne og lavere enn den grense som fra et teknisk synspunkt kan medføre lett nakkeslengskade på en normalt frisk person . Belastningen er mindre enn 3 G, dvs mindre enn tre ganger tyngdekraften. Haug møtte også som sakkyndig vitne for lagmannsretten, og fastholdt disse konklusjoner. Den aktuelle hastighetsendring anslo han i sin forklaring til 9 km/t.

Etter innkallelse fra den annen side, dvs ankemotparten, møtte det to andre sakkyndige vitner til å forklare seg om hastigheten, nemlig daglig leder av NAF Næring Tor Stenmark og høyskolelektor Mari Mehlen. Det forelå også skriftlige beregninger fra disse. I sine vitneforklaringer gikk de inn for at hastighetsendringen burde settes til ca 13 km/t. Dette skulle svare til en hastighet for Fiaten på mellom 24 og 25 km/t.

Det ble også dokumentert endel internasjonalt forskningsmateriale omkring nakkeslengskader ved kollisjon i lave hastigheter, uten at flertallet finner det nødvendig å gå nærmere inn på dette.

Flertallet peker på at det hefter adskillig usikkerhet ved de forsøk som er gjort på å bestemme hastigheten av Fiaten i kollisjonsøyeblikket og hastighetsforandringen for Volvoen på grunn av kollisjonen. Det hefter også adskillig usikkerhet ved å bestemme en laveste hastighetsforandring som kan resultere i en nakkeslengskade.

Etter bevisførselen mener flertallet at man bør legge til grunn at hastighetsendringen var ca 11 km/t, og at dette var tilstrekkelig til å forårsake en nakkeslengskade hvis man var uheldig, hvilket man her åpenbart var. Det er opplyst at meget avhenger av hvordan vedkommende sitter og hvordan han eller hun snur hodet. A satt etter det hun selv forteller, bøyet forover og snudd mot høyre, idet hun så ut av høyre vindu. Hun brukte sikkerhetsbelte, og hadde hodestøtte. Etter flertallets oppfatning hadde trafikkulykken således det nødvendige skadepotensiale.

Det er imidlertid ikke dermed gitt at dette skadepotensiale har realisert seg. De forskjellige, mulige skadeårsaker må vurderes mot hverandre. Flertallet vil i denne forbindelse peke på at man ikke ensidig kan utelukke trafikkulykken som en mulig skadeårsak bare fordi sjansen for å pådra seg mer omfattende skader ved en slik kollisjon som det her dreier seg om, synes forholdvis små. Skadene er et faktum, og de må ha en årsak. Spørsmålet er hvilket årsaksforhold som fremtrer som mest sannsynlig, selv om det ikke for noen av dem isolert sett er sannsynlig at de vil føre til så omfattende skader.

En alternativ årsak til As skader er fallulykken i desember 1986, som resulterte i en hjernerystelse. Det har ikke vært noen mer omfattende bevisførsel om følgene av denne ulykken, men det er på det rene at A led endel av hodepine. I legejournalen er det i juni 1987 opplyst: "Fortsatt hodepine, men bedre. Bruker ikke smertestillende hver dag." Den siste sykemeldingen ble gitt etter telefonisk kontakt i august. I legejournalen står det: "Pas. er i Oslo. Faren ligger for døden, våker over ham dag og natt. Hodepine." Etter det A selv forklarer, var hun i oktober 1987 kommet over følgene av fallulykken, og tok sikte på å gå tilbake til sitt arbeid fra 1 november 1987. Etter trafikkulykken 16 oktober 1987 fikk A straks symptomer som tydet på en nakkeslengskade, og hennes generelle tilstand forverret seg. Selv om sykemeldingen etter fallulykken hadde vart usedvanlig lenge og A vel ikke hadde kommet seg helt etter fallulykken, er det etter flertallets oppfatning lite rimelig å se fallulykken som den viktigste årsaken til den negative utvikling av As helsetilstand etter 16 oktober 1987.

En annen mulig årsak til As tilstand er hennes psykiske karaktertrekk. Det foreligger her en erklæring av 28 august 1997 fra spesialist i psykiatri Ole Gustav Amundsen, som også møtte som sakkyndig vitne under ankeforhandlingen. Erklæringen lyder:

Ovennevnte var min pasient på Lovisenberg sykehus psykiatrisk avdeling i 1973, og hun har leilighetsvis oppsøkt meg for rådgivning etter dette.

Hun hadde etter den tids diagnostikk en "REAKTIV DEPRESJON", eller etter dagens terminologi:

TILPASNINGSFORSTYRRELSE MED BÅDE ANGST OG DEPRESJON F43.24 (ICD10) 309.28 (DSM IV).

Depresjonen var fullt forklarlig på bakgrunn av belastende hendelser i tiden forut.

Hennes videre utvikling bekrefter at hun IKKE har noen STEMNINGSLIDELSE. Hun har heller IKKE hatt noen SOMATISERINGSTENDENS.

De depressive reaksjoner som har kommet siden, har også vært av samme kategori som dem hun hadde i 1973.

Det dreier seg om 2 perioder (1985 og 1987).

Jeg finner grunn til å nevne at hun har KARAKTERTREKK som gir henne økt belastning i krisesituasjoner: - Stor pliktfølelse og derav følgende tendens til å ta ansvar - høyt utviklet redelighetskrav som medfører stor årvåkenhet for å unngå å gjøre andre urett, samtidig som hun blir ekstra rammet når hun opplever urett fra andre.

KONKLUSJON: A har ingen stemningslidelse.

Hennes plager nå kan ikke forklares ut fra "SOMATISERING".

Siden grunnlaget for at A ble tilstått uføretrygd har vært endel fremme i drøftelsene om betydningen av hennes psykiske forhold, nevner flertallet at den spesialisterklæring som lå til grunn for avgjørelsen, ikke er fremlagt. Men den omtales i Håkon Hofstads sakkyndige erklæring for lagmannsretten, der det heter:

Basis for denne uføretrygdingen var først og fremst psykiatrisk spesialistvurdering ved spesialist i psykiatri dr. Henning A. Lien (bilag 46 i trygdesaken, side 32). Slik jeg forstår hans erklæring, beskriver han en klar tendens til å vise et reaktivt depressivt mønster. Dette skjedde i 1973 (etter eksamenslesing), 1985 (arbeid og personkonflikt), 1986 (hjernerystelse), 1987 (farens død) og i årene etter 1987 (nakkeskade). Om situasjonen nå anfører dr. Lien: "Depresjonen har antatt kronisk preg, ettersom i utgangspunktet all somatisk orientert behandling ikke har bedret tilstanden." Samlet anså dr. Lien A som 100 % arbeidsufør, da formodentlig på bakgrunn av en somatisk lidelse med sekundært utløst langvarig depresjon og ikke på grunn av noen primær depresjon eller annen psykisk lidelse, slik jeg forstår hans erklæring.

Flertallet finner etter dette å burde legge til grunn at As fysiske plager ikke i nevneverdig grad har psykiske årsaker. Det er ingen sterke indikasjoner for det motsatte. Etter flertallet oppfatning er det ikke unaturlig at hun i sin nåværende tilstand har vært plaget av depresjoner. Hennes personlighet før trafikkulykken kan ikke sees å ha vært av noen sterkt avvikende karakter i forhold til normalen. Det er mange mennesker som har visse psykiske plager under påkjenninger. Også disse har krav på erstatningsrettslig vern.

Når de tre mulige skadeårsaker - trafikkulykken, fallulykken og de psykiske forhold - holdes opp mot hverandre, kommer man etter flertallets oppfatning ikke utenom at trafikkulykken må ha spilt en vesentlig rolle. Det gjelder også for senskader som overømfintligheten for høye lyder. Flertallet finner således at det er årsaksforhold mellom trafikkulykken og As skader. Man vil komme tilbake til spørsmålet om det foreligger påregnelighet eller adekvans, og om deler av skadene skyldes andre årsaker enn trafikkulykken.

Mindretallet skal bemerke:

Når det gjelder det traumet A ble utsatt for ved påkjørselen, er det noe avvik mellom de sakkyndige vitnenes vurderinger. Torstein Haug konkluderte med en hastighetsendring i kollisjonsøyeblikket på 9 km/t, Tor Stenmark konkluderte med en hastighetsendring på 13 km/t, og det samme gjorde Mari Mehlen. Mindretallet anser at det ut fra de sakkyndige vitners erfaring, faglige bakgrunn og metodikk er grunn til å legge størst vekt på vurderingen til Torstein Haug. I så fall er det tale om en ulykkeshendelse som kan sees bort fra som skadeårsak i dette tilfellet. Under enhver omstendighet er det tale om et så beskjedent traume at det i utgangspunktet må anses meget lite sannsynlig at denne skal ha forårsaket nakkesleng med varige og betydelige skader til følge.

Mindretallet vektlegger videre at det foreligger flere andre faktorer som til sammen gir en mer sannsynlig forklaring på As sykdomsbilde.

For det første må framheves den hjernerystelse hun ble utsatt for som følge av et fall flere trinn nedover i en isbelagt trapp den 27 desember 1986. Hun var da en kort stund bevisstløs. Dette må ha vært et adskillig kraftigere traume enn det hun ble påført ved bilulykken. Det forhold at hennes lege utvirket at det ble tatt røntgenundersøkelse etter hjernerystelsen, men ikke etter bilulykken, er også en indikasjon på at legen oppfattet situasjonen slik. Det ble også tatt EEG, som viste moderate funksjonsforstyrrelser. Hun klaget over hodepine, og fikk gjentatte sykemeldinger og smertestillende midler. Den siste sykemeldingen før bilulykken inntraff løp fra 30 september til 30 oktober 1987. Som grunnlag er det i journalen notert hodepine. Hun var således, da bilulykken inntraff, 100% sykmeldt på grunn av hodepine etter en hjernerystelse som inntraff 10 måneder før. Etter mindretallets mening er det ikke tilstrekkelig bevismessig holdepunkt for å legge til grunn at hun på det tidspunkt likevel var i ferd med i det vesentlige å restitueres.

Videre vil mindretallet påpeke at det er flere holdepunkter for at ikkeulykkesbetingede psykiske faktorer er en vesentlig årsak til dagens sykdomsbilde. Hun hadde et opphold av 4 1/2 måneds varighet på psykiatrisk sykehus i 1973. Som det framgår av flertallets bemerkninger, hadde hun en diagnose som i dag ville betegnes som "tilpasningsforstyrrelse med både angst og depresjon." Eksamenslesning og frykt for uberettiget kritikk knyttet til hennes arbeid med regnskaper er trukket fram som utløsende belastninger. Selv om dette forhold ligger langt tilbake i tid, og hun har fungert godt i mange år etter det, er det tale om en så betydelig psykisk hospitalisering at det etter mindretallets syn har klar betydning for vurderingen i denne sak. Hun har også senere fulgt opp kontakten med sin psykiater fra denne innleggelsen. I legejournalen for 1985/86 er det flere ganger notert depresjon og magesmerter samt søvnvansker, og dette har gitt grunnlag for sykemeldinger. Etter bilulykken er det i legejournalen notert gjentatte legebesøk og sykemeldinger knyttet til depresjon. For eksempel er det i aug. 89 notert "Problemer i forhold til forlovedes familie. Deprimert."

I forbindelse med at hun ble innvilget uføretrygd ble det avgitt spesialisterklæring fra lege, spesialist i psykiatri, Henning Lien 21 mars 1993, som vurderte henne til 100% arbeidsufør på grunn av kronisk depresjon. Trygdekontorets rådgivende overlege Jogeir Eikeland skriver 30 mars 1993: "Selv om det ikke fremgår av sakspapirene, er det all grunn til å regne med at hun må ha nedfelt i sin personlighet en psykosomatisk reaksjonsmåte." Etter nevropsykologisk undersøkelse v/professor Kjetil Sundet konkluderer han sin erklæring 30 juni 1995: "Anførte vansker med dagliglivets hukommelse er betydelig mer omfattende enn hva testresultatene tilkjennegir og ved personlighetsscreening oppnås svarmønster tydende på hysteriformt reaksjonsmønster." Rettsoppnevnt sakkyndig Nyberg-Hansen skriver i sin erklæring til lagmannsretten, i tilknytning til at han sitererer det foregående: "Skadelidtes plager i dag er til dels så spesielle og bisarre at den sakkyndige heller til den oppfatning at lignende mekanismer i stor grad er ansvarlig for hennes nåværende sykdomsbilde." I sin muntlige forklaring for retten har Nyberg-Hansen i denne forbindelse særlig vektlagt As overømfintlighet for lyd, som utgjør en betydelig del av hennes plager, og som ikke er noen kjent følge av nakkeslengskade, heller ikke ved kraftigere skader.

As behandler, psykiater Amundsen, konkluderer sin foran siterte erklæring med at A ikke har en stemningslidelse, og at hennes nåværende plager ikke kan forklares ut fra "somatisering". Under sin forklaring i retten uttalte han likevel at det var psykiske komponenter til stede i hennes sykdomsbilde, men at de psykiske reaksjoner skyldes påførte, invalidiserende fysiske skader. Legges dette til grunn, reiser det for den juridiske vurdering spørsmålet om påregnelighet, jf flertallsvotumet i Rt-1997-1.

Mindretallet anser imidlertid i denne sak, på grunnlag av ovenstående, at psykiske faktorer uavhengig av bilulykken synes å kunne forklare en vesentlig del av sykdomsbildet. Bilulykkens mulige betydning som utløsende faktor for de psykogene skader, er da et så lite vesentlig element i skadebildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til det.

Mindretallet framhever også at en betydelig del av As plager består i symptomer som er meget vanlig forekommende i befolkningen: hodepine og smerter i nakke, skuldre, armer og håndledd. Disse skader lar seg forklare som myalgier, uten sammenheng med bilulykken.

Mindretallet slutter seg således -på grunnlag av en samlet vurdering - til konklusjonen til den oppnevnte sakkyndige Nyberg-Hansen. De hodepineplager A hadde på skadetidspunktet, kan ha blitt forbigående forverret av trafikkulykken, men det er ikke sannsynliggjort at noen del av hennes nåværende funksjonssvikt er forårsaket av trafikkulykken 16 oktober 1987.

Mindretallets konklusjon er at A ikke har krav på utbetaling fra selskapet utover det hun har mottatt.

Flertallet, som er kommet til at det er årsaksforhold mellom trafikkulykken og As skader, må etter dette ta standpunkt til de øvrige spørsmål i saken.

Det første spørsmål er om det foreligger en påregnelig eller adekvat årsakssammenheng. Forsikringsselskapet har særlig påberopt seg avgjørelsen i Rt-1997-1 - Rossnessaken - der Høyesterett med tre mot to stemmer kom til at det ikke forelå noen påregnelig årsakssammenheng. Lagmannsrettens flertall peker på at hver sak må vurderes individuelt, og at det etter stemmetallene i Høyesterett har dreiet seg om et grensetilfelle. I Rossnessaken forelå det en gradvis utvikling av et betydelig mer omfattende sykdomsbilde enn i den foreliggende sak. Det var tilsvarende vanskeligere å forklare ut fra adekvansbetraktninger. For As vedkommende foreligger det, slik flertallet ser det, typiske nakkeslengskader. Det eneste ikke typiske er overømfintligheten for høye lyder, men også denne skadefølge ligger etter flertallet oppfatning innenfor grensen for det påregnelige. Flertallet finner således at det foreligger en påregnelig årsakssammenheng.

Det neste spørsmål er om noe av As skader må henføres til andre skadeårsaker enn trafikkulykken. Det er her etter flertallets oppfatning naturlig å ta utgangspunkt i Hofstads sakkyndige erklæring for lagmannsretten. Han har satt As ervervsmessige invaliditet til 90 %. Invaliditeten før trafikkulykken har han satt til 30 % (på grunn av fallulykken). Dette gir 60 % på trafikkulykken. Flertallet bemerker at en resterende ervervsevne på 10 % vanskelig kan utnyttes økonomisk. Det riktige må derfor være ved det økonomiske oppgjør å behandle A som fullstendig ufør. På grunnlag av Hofstads tall er det naturlig å henføre 2/3 av hennes totale ervervsmessige uførhet til trafikkulykken, slik herredsretten har gjort. Når det gjelder den medisinske invaliditet, har Hofstad satt denne til 25 %. Herav har han henført 5 % til fallulykken og 20 % til trafikkulykken. Det siste tallet er 5 % lavere enn det Hofstad brukte for herredsretten, og 5 % lavere enn det herredsretten gjorde bruk av. Også her finner flertallet det naturlig å legge til grunn det tall Hofstad oppgir i sin erklæring for lagmannsretten. Betydningen av dette skal man komme tilbake til nedenfor.

Flertallet går etter dette over til erstatningsutmålingen.

Ménerstatning, beregnet i gruppe 2, ble utbetalt A 27 februar 1991 med kr 83124. Ingen av partene har hevdet at det derved er foretatt et endelig oppgjør av ménerstatningen. Herredsretten satte ménerstatningen til kr 113.124 ved at det ble tilkjent ytterligere kr 30000. Det ble regnet oppgjørstidspunkt 1 januar 1996 og 25 % medisinsk invaliditet, hvilket ga beregning etter satsen i gruppe 2.

Som nevnt ovenfor, finner flertallet det riktig å bruke en medisinsk invaliditetsgrad på 20 %. Ménerstatningen skal da beregnes i gruppe 1. Den settes avrundet til kr 70000.

Når det gjelder lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv, er partene som tidligere nevnt, blitt enige om beregningen ut fra visse alternative forutsetninger. Et tvistespørsmål er om det skal tas hensyn til As pensjon fra den tiden hun arbeidet for Kristent Innvandrerarbeid i Bergen, jf skadeserstatningsloven §3 tredje ledd. Flertallet mener at det må tas hensyn til denne pensjonen. Det dreier seg åpenbart om en "pensjonsordning i arbeidsforhold", selv om A har betalt et mindre bidrag, på samme måte som medlemmene av Statens Pensjonskasse. De tall for erstatningene som partene er blitt enige om, refererer seg til 100 % skadebetinget tap, og inkluderer 25 % skatteulempe når det gjelder fremtidig erverv. Flertallet regner 2/3 av de oppgitte tall og fastsetter erstatningen for lidt inntektstap avrundet til kr 325.000 og erstatning for tap i fremtidig erverv avrundet til kr 765000. Tilsammen er dette litt mindre enn etter herredsrettens fastsettelse.

A har beregnet sitt tap ved fremtidige utgifter neddiskontert til kr 755615, og med 25 % skattepåslag til kr 907018. Det har vært regnet med utgifter på kr 42.808 i basisåret 1998. Slik disse er spesifisert, finner flertallet grunnlag for å redusere beløpet. A har selv under ankeforhandlingen vært inne på å redusere utgiftene til fysikalsk behandling. De sakkyndige har uttalt at A ikke har noen nytte av slik behandling. Under henvisning til dette sløyfer flertallet denne utgiftspost. For kjøring i forbindelse med svømming to ganger i uken er det regnet kr 9.100 etter en kmsats på kr 2,60. Flertallet mener at det her kan klare seg med halvdelen for kjøringen, men at hun bør beholde svømmingen to ganger i uken.Hjelp til husarbeid er oppført med kr 13.200 for 10 timer pr måned i 12 måneder. Flertallet mener at det må kunne klare seg med kr 10000. Totalt reduserer man det samlede, oppførte beløp med ca 1/4. Avrundet fastsettes etter dette erstatning for fremtidige utgifter til kr 700000, eller noe mer enn det beløp herredsretten har tilkjent.

Når det gjelder erstatning for påførte utgifter fra og med 1993, da forsikringsselskapet sluttet å dekke slike utgifter, har A beregnet sitt krav til kr 187923. Flertallet finner at det kan gjøres de samme innvendinger mot denne beregning som mot den beregning som foreligger når det gjelder fremtidige utgifter, og reduserer beløpet til kr 150000, som også er mer enn det beløp som herredsretten har fastsatt.

Det bemerkes at etter flertallet oppfatning kan det ikke binde opp de vurderinger som det er gjort rede for ovenfor, at forsikringsselskapet angivelig har fulgt en mer liberal praksis ved dekning av utgifter frem til 1993.

Forsikringsselskapet fremla for herredsretten under hovedforhandlingen en oversikt over utbetalinger til A frem til og med 5 mars 1993. De fordelte seg med kr 199.489 til dekning av inntektstap, kr 91.845 til dekning av utgifter, kr 163.124 - konto, kr 8.950 til dekning av lege/spesialist og kr 35.550 til dekning av advokatsalær. Den utbetalte ménerstatning inngår i - konto beløpet. For lagmannsretten har forsikringsselskapet krevet at - konto beløpet med tillegg av renter skal trekkes fra de beløp som selskapet dømmes til å betale. A har hevdet at de samlede utbetalte beløp er mindre enn oppgitt av forsikringsselskapet, men det har ikke vært noen nærmere bevisførsel om dette. A finner også kravet om renteberegning uakseptabelt.

Flertallet finner å måtte bygge på at - konto beløpet skal trekkes inn i oppgjøret mellom partene, og at det er riktig å fastsette et fradragsbeløp i det som skal utbetales A som tar hensyn til rentefordelen ved at beløpet allerede har vært tilgjengelig for A i flere år. Beløpet settes skjønnsmessig til kr 200000.

Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet bemerker flertallet:

Anken fra Gjensidige Skadeforsikring, der det var nedlagt påstand om frifinnelse, har vært forgjeves. Flertallet finner at forsikringsselskapet må betale A saksomkostninger i ankesaken etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet omfatter ifølge omkostningsoppgave fra advokat Nygaard kr 172269, hvorav kr 110.000 er salær i anken og kr 20.000 er salær i motanken. Det siste beløpet fragår. Det må legges til halvdelen av de to sakkyndiges salær med kr 25134. Tilsammen blir det avrundet kr 177400. .

Også motanken fra A har vært forgjevnes. Det samlede tilkjente beløp ligger i samme størrelsesorden som for herredsretten, men er litt mindre hvis man tar hensyn til at herredsrettens domsslutning intet inneholder om fradrag for noe - konto beløp. Flertallet finner at A må betale Gjensidige Skadeforsikring saksomkostninger i motanken med kr 10000, som ifølge omkostningsoppgave fra advokat Holst utgjør salær for motanken.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse må bli å stadfeste.

Mindretallet bemerker om omkostningsspørsmålet:

Etter mindretallets syn har A tapt fullstendig både ankesaken og motanken. Mindretallet anser likevel at saken må anses å ha vært så tvilsom at hun ikke bør ilegges sakomkostninger for noen instans. Det vises til tvistemålsloven §180 jf §172 annet ledd.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår av det ovenstående.

Domsslutning :

1. Gjensidige Skadeforsikring betaler til A følgende erstatninger:

a) 70.000 - syttitusen - kroner i ménerstatning

b) 150.000 -etthundreogfemtitusen - kroner i erstatning for påførte utgifter

c) 325.000 - trehundreogtjuefemtusen - kroner i erstatning for lidt inntektstap

d) 700.000 - sjuhundretusen - kroner i erstatning for fremtidige utgifter

e) 765.000 - sjuhundreogsekstifemtusen - kroner i erstatning for fremtidig tap i erverv.

2. Til fradrag i erstatningsbeløpene går 200.000 - tohundretusen kroner.

3. Herredsrettens domsslutning punkt 2 stadfestes.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten i ankesaken betaler Gjensidige Skadeforsikring til A 177.400 - etthundreogsyttisjutusenfirehundre - kroner.

5. I saksomkostninger for lagmannsretten i motankesaken betaler A til Gjensidige Skadeforsikring 10.000 - titusen - kroner.

6. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.