LB-1996-1744
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-14 |
| Publisert: | LB-1996-01744 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1996-01744 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Prosessfullmektig: Statsadvokat Erik Førde) mot A (Prosessfullmektig: Advokat Benedict de Vibe). |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127, §128, §162, §229, §49, §35, §37d, §62, Straffeprosessloven (1981) §348, §34, §35, §437, §62 |
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating (nå Oslo statsadvokatembeter) den 18 oktober 1995 ble B og A satt under tiltalte ved Oslo byrett til fellelse etter:
Straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd
For ulovlig å ha innført stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, og overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Lørdag 10 juni 1995 ca kl 1230 i Oslo innførte han med Kielfergen fra Kiel, Tyskland, til Norge 4695,5 gram amfetamin.
Påstand om inndragning forbeholdes nedlagt, jf straffeprosessloven §34 og §35.
Tiltalebeslutningen er tatt ut etter Riksadvokatens ordre.
Ved tilleggstiltale av 21 februar 1996 ble A satt under tiltale ved Oslo byrett for fellelse etter:
I. Straffeloven §127 første ledd, 2. straffalternativ
For ved vold å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til å foreta eller å unnlate en tjenestehandling eller å ha hindret ham under en sådan tjenestehandling, eller å ha medvirket til dette, og forbrytelsen er utført i forening med noen annen.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Fredag 17 november 1995 ca kl 1805 i lokaler tilhørende Eidsberg hjelpefengsel i Vandubakken 89, Mysen i Eidsberg, sammen med en medinnsatt slo og/eller sparket han fengselsbetjentene C og D, tok kveletak på fengselsbetjent D og stakk etter fengselsbetjent C med kniv, i hensikt å hindre fengselsbetjentene å ha tilsyn med de innsatte og/eller avverge rømning fra fengslet.
II. Straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf §49
For å ha forsøkt å skade en annen på legeme, eller å ha medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
a) Til tid og på sted som beskrevet i post I stakk han fengselsbetjent C med kniv i mage- og brystregionen i hensikt å skade C, det oppsto ingen skade idet C satte seg til motverge.
III. Straffeloven §128 første ledd
For ved trusler å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate en tjenestehandling eller å ha medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Til tid og på sted som beskrevet i post I, sammen med en medinnsatt, gikk han mot fengselsbetjentene D og E, og holdt en kniv klar til hugg eller stikk mot fengselsbetjentene, samtidig som han uttalte at "fengselsbetjentene skulle forholde seg rolige og gjøre som de fikk beskjed om" og at "han skulle drepe fengselsbetjentene" eller lign., i hensikt å få fengselsbetjentene til å unnlate å ha tilsyn med de innsatte og/eller avverge rømning fra fengslet.
Straffeloven §62 får anvendelse.
Oslo byrett avsa dom den 29 mars 1996 med slik domsslutning:
1. B, f xx.xx.1963, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, til en straff av fengsel i 3 - tre - år.
I straffen fragår 294 dager for utholdt varetektsfengsel.
2. B, f xx.xx.1963, dømmes til å tåle inndragning til statskassen av en Opel Senator med registreringsnummer **-** ***, jf straffeloven §35 annet ledd, jf §37d.
3. A, f xx.xx.1961, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd, straffeloven §127, første ledd, 2. straffalternativ, straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf §49, og straffeloven §128 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 7 - sju - år.
I straffen fragår 294 dager for utholdt varetektsfengsel.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har anket over skyldspørsmålet for så vidt angår tiltalen av 18 oktober 1995. De forhold som refererer seg til tilleggstiltalen, omfattes ikke av bevisanken.
Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 24 juni 1996 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 12 og 13 november 1996. Det ble avhørt 6 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
I tillegg til de opplysninger vedrørende As personalia som fremgår av rettsboken, har A opplyst at han før pågripelsen var bosatt i Amsterdam. Han har tidligere arbeidet i restaurantbransjen, men var arbeidsledig før avreisen til Norge. Han mottok da i trygd ca 1.000 gylden pr måned. Etter det opplyste har han noe gjeld og ingen formue. Tiltalte er ugift og uten forsørgelsesbyrde.
Lagretten er forelagt ett hovedspørsmål og to tilleggsspørsmål som alle er besvart med ja. Retten legger kjennelsen til grunn.
Tiltalte blir å dømme for overtredelse av den straffebestemmelse som fremgår av tiltalen av 18 oktober 1995, samt de andre forhold som han er funnet skyldig i ved Oslo byretts dom av 29 mars 1996, jf straffeprosessloven §348, jf §62. Den del av tiltalen som refererer seg til inndragning, gjelder ikke A.
Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at tiltalte skal idømmes en straff av fengsel i 7 år, som en fellesstraff med de forhold han ble domfelt for ved byrettens dom.
Statsadvokaten har særlig vist til Rt-1990-1339 og Rt-1995-242.
Forsvareren har bedt tiltalte ansett på mildeste måte. Han har bl.a. vist til tidligere Eidsivating lagmannsretts dommer av 21 september (94-00434 M) ( LE-1994-00434 M) og 18 november (94-00433 M) ( LE-1994-00433 M) 1994.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder straffutmålingen. Flertallet, alle unntatt 1 lagrettemedlem, finner at straffen passende bør settes til fengsel i 7 år. Mindretallet anser 7 år og 9 måneder som en passende straff.
Til fradrag i straffen går 533 dager for utholdt varetektsfengsel.
Når det gjelder straffutmålingen, legger lagmannsretten i utgangspunktet til grunn den gjerningsbeskrivelse som fremgår av byrettens dom nederst på side 5 og øverst på side 6. I byretten og for politiet benektet A enhver befatning med saken. I politiavhør kort tid før ankeforhandlingen har han endret forklaring. A tilstår nå å ha medvirket til innførsel av narkotika til Norge. Etter instruks fra sin oppdragsgiver i Amsterdam, omtalt som F, skulle A ta imot kuréren (B) i Kristiansand. Av denne grunn hadde A fått en lapp med kurérens navn. Den historien som fremgår av byrettens dom side 6 neste siste avsnitt, er således oppdiktet. A har imidlertid ikke erkjent forsett hva angår amfetamin. Han har forklart at oppdragsgiveren bedyret at stoffet gjaldt ca 5 kg hasj.
Lagmannsretten legger til grunn at A var tiltenkt en mer sentral rolle i Norge enn B. A skulle opptre som mellommann, idet det var viktig å skjerme mottakeren for kuréren. Det legges til grunn at A skulle overta kurérens bil i Kristiansand og kjøre den med stoffet til mottakeren. Kuréren skulle få bilen tilbake senere. Samtidig hadde A en rolle som mellommann i forhold til oppdragsgiveren i Amsterdam, som bl.a. kunne nås pr telefon. Det er videre på det rene at A skulle være kurér hva angår transporten til Amsterdam av kjøpesummen. Ifølge A skulle denne utgjøre NOK 75000,-. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på beløpets størrelse, som ikke er avgjørende for straffutmålingen. Dersom beløpet er riktig, utgjør det bare en delbetaling. Når man først hadde en pengekurér i Norge, er det imidlertid overveiende sannsynlig at han skulle ha transportert hele beløpet tilbake til oppdragsgiveren.
Lagmannsretten finner at det av generalpreventive grunner må reageres strengt mot en narkotikaforbrytelse av dette omfang. Amfetamin er et farlig og vanedannende stoff. Saken gjelder et meget betydelig kvantum, som i så henseende er sammenlignbart med ovennevnte dommer i Rt-1990-1339 og Rt-1995-242. I begge dommene ble straffen av Høyesterett satt ned fra 8 til 7 år. I dommen fra 1995 er tiltalte riktignok som påpekt av forsvareren i nærværende sak, omtalt som hovedmannen bak innførselen. Det kan man ikke si om A, men hans rolle var meget viktig for gjenomføringen av hele opplegget i Norge. På den annen side fremgår det at det for Høyesterett var fremkommet fyldigere opplysninger om tiltaltes omfattende hjelp under etterforskningen. Også i dommen fra 1990 er det lagt vekt på tiltaltes medvirkning til oppklaring av eget og andre involvertes forhold.
I nærværende sak er situasjonen en helt annen når det gjelder As medvirkning til oppklaring. Dertil kommer at han har begått alvorlige forbrytelser under varetekt, slik det fremgår av tilleggstiltalen og byrettens dom.
Flertallet kan derfor ikke se at det etter den rettspraksis som foreligger, er noen grunn til å gå under aktors påstand. Det er herunder tatt hensyn til at det er hardere å sitte i varetekt og sone i et fremmed land. De lagmannsrettsdommene som forsvareren har vist til, tilsier ikke et annet resultat. I den ene dommen var forbrytelsen utført under trakassering av tiltalte og hans samboer. Det var også fremsatt alvorlige trusler mot tiltalte og familiemedlemmer. I den andre dommen var tiltalte kurér, om enn av meget sentral betydning.
Mindretellet anser den av flertallet fastsatte straff som relevant for narkotikaforbrytelsen. På grunn av forbrytelsene mot offentlige tjenestemenn bør straffen settes høyere slik det fremgår foran i dommen.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, jf straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Dommen er avsagt under dissens.
Domsslutning:
A, f xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, tredje ledd, jf første ledd, jf femte ledd, samt de andre forhold som han er funnet skyldig i ved Oslo byretts dom av 29 mars 1996, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 7 - syv - år.
Til fradrag i straffen går 533 - femhundreogtrettitre - dager for utholdt varetektsfengsel.