LB-1996-1822
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-19 |
| Publisert: | LB-1996-01822 |
| Stikkord: | Skatterett, Fristoversittelse, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal herredsrett Nr. 95-00628 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01822 K. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, HR-1996-00618 K. Kjæremålet forkastet. |
| Parter: | Kjærende part: Buskerud Energi AS, Drammen Kraft AS, Ramfoss Kraftlag (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Kraft). Kjæremotpart: Modum kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Olav Bergsaker). |
| Forfatter: | Lagdommer Ingse Stabel, 2. Lagdommer Karin Stang, 3. Lagdommer Agnar A Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Skattebetalingsloven (1952) §48, Eigedomsskattelova (1975) §23, Byskatteloven (1911) §4, §154, Tvistemålsloven (1915) §180, §14, §15, §12, §15, §17, §25, §3, §8 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder spørsmål om avvisning på grunn av oversittelse av søksmålsfristen etter skattebetalingsloven §48 nr 5.
Modum kommunestyre vedtok 19 april 1989 å innføre eiendomsskatt i kommunen med virkning fra 1 januar 1990. Vedtaket omfattet bymessige strøk i tettstedene Åmot, Geithus og Vikersund, samt alle verk og bruk i kommunen, herunder kraftverkene som denne sak gjelder, og som vedtaket spesielt var myntet på. For kraftverkene var skattøret 2 promille det første året, for gradvis å bli øket til 7 promille, lovens maksimalsats, i 1995. For eiendommer i bymessige strøk har skattøret hele tiden stått fast på 2 promille. Eiendommene ble taksert i takstnemnda 13 januar 1990. Kraftverkseierne Buskerud Energi AS, Drammen Kraft AS og Ramfoss Kraftlag begjærte takst i overtakstnemnda, og overtaksnemndas vedtak av 25 april 1991 ble bragt inn for domstolene. Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett opphevet overtaksten ved rettskraftig dom av 12 oktober 1994, og nytt vedtak om takstgrunnlaget ble truffet i overtakstnemnda 9 juni 1995. Modum skattekontor foretok avregning av eiendomsskatten for 1990-95 den 19 juni 1995, og vedtaket ble sendt kraftverkseierne samme dag.
Den 29 september 1995 tok de samme kraftverkseierne, heretter kalt E-verkene, ut stevning ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett mot Modum kommune. De påsto vedtaket om innføring av eiendomsskatt samt overtakstene av 9 juni 1995, opphevet, og krevet tilbakebetaling av den allerede innbetalte eiendomsskatt til Modum kommune. Bakgrunnen for kravet var for det første at de mente kommunen hadde trukket grensen for bymessige strøk for snevert, og dermed feilaktig unnlatt å innføre en allmen eiendomsskatt, slik loven krever. For det andre mente de at kommunens høyere skattesats for kraftverkene i forhold til eiendommer i bymessige strøk, var i strid med loven. Kommunen tok til motmæle, og påsto prinsipalt saken avvist, under henvisning til at søksmålet var for sent fremsatt i forhold eiendomsskatteloven §23, jf skattebetalingsloven §48 nr 5. Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 6 mai 1996 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Buskerud Energi AS, Drammen Kraft AS og Ramfoss Kraftlag plikter in solidum å betale til Modum kommune v/Ordføreren kr 80870,- kroneråttitusenåttehundreogsytti 00/100- i saksomkostninger innen 14- fjorten- dager fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Buskerud Energi AS, Drammen Energi AS og Ramfoss Kraftlag har i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten, og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens kjennelse er gal og basert på feil lovanvendelse. Dette gjelder både for så vidt retten har funnet at søksmålsfristen er oversittet, og rettens unnlatelse av å gi oppreisning for fristoversittelsen. Retten har anvendt skattebetalingsloven §48 nr 5 feil, når den er kommet til at fristen for å reise søksmål er utløpt. Retten har riktignok korrekt lagt til grunn at fristen skal regnes fra kunngjøringen om at eiendomsskattelisten er lagt ut til ettersyn, selv om den har oversett at dette etter en lovendring i 1993, i kraft i 1994, ikke lenger uttrykkelig går frem av lovteksten. Ettersom Modum kommune aldri har kunngjort at slike lister er lagt ut til ettersyn, må konsekvensen av dette imidlertid være at det ikke løper noen søksmålsfrist overhodet. Subsidiært gjøres det gjeldende at fristen senest løp fra 19 juni 1995, da eiendomsskattekontoret sendte de nye vedtakene til E-verkene.
Etter skattebetalingsloven §48 nr 5, som får anvendelse gjennom henvisningen i eiendomsskatteloven §23, må søksmål reises innen 6 måneder regnet fra kunngjøringen av utleggingen av skattelisten til ettersyn, eller fra melding er sendt skattyteren om vedtak i endringssak. Etter endringsloven som trådte i kraft 1 oktober 1994, sies det ikke lenger direkte noe om kunngjøringen. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at det dreiet seg om rent redaksjonelle endringer som ikke ville ha materiell betydning, noe en endring av utgangspunktet for fristen klart ville hatt. §48 nr 5 må tolkes snevert, noe Rt-1992-87 gir anvisning på. Når Høyesterett gir anvisning på at bestemmelsen må forstås etter sin ordlyd, må dette her bety ordlyden før lovendringen i 1994. Kommunen har ikke kunngjort noe om utlegging av listene, og E-verkene vet ikke en gang om de i det hele er lagt ut til ettersyn. Dermed har de også blitt fratatt muligheten til å foreta en slik sammenlikning med andre skattytere, som gjør at de kunne finne ut at skattleggingen av dem var ulovlig. Etter eiendomsskatteloven §15 annet ledd plikter kommunen å la eiendomsskattelisten ligge til offentlig gjennomsyn i minst 3 uker etter at det er kunngjort at den er lagt ut.
Skal det løpe noen frist i et slikt tilfelle, må det være fra det tidspunkt skattyter fikk tilgang på de samme opplysninger som listene inneholder. Underretning om utskriving av egen skatt, som skjedde ved oversendelsen av 19 juni 1995, er ikke tilstrekkelig i så måte. Fristen må eventuelt regnes fra 30 juni 1995, da E-verkene gjennom en artikkel i Drammens Tidende og Buskerud Blad fikk mistanke om at de var utsatt for en ulovlig forskjellbehandling. Når søksmål først er reist innenfor en 6-måneders frist, må alle sider ved saken overprøves. Kommunen har på grunnlag av den nye overtaksten foretatt en helt ny utregning og ilegging av eiendomsskatt for årene 1990-95. Nødvendige premisser for en slik ilegging er en rekke forutgående vedtak. Først og fremst innføringsvedtaket av 19 april 1989, dernest de årlige budsjettvedtak og eiendomsskattekontorets årlige utskrivningsvedtak, samt, for takseringens vedkommende, overtakstnemndas takseringsvedtak. Som følge av at E-verkene fikk medhold i Eidsivating lagmannsrett i at takseringen var gal, ble det truffet nytt vedtak i overtakstnemnda, og nytt vedtak om ileggelse av eiendomsskatt ble, for alle årene, truffet 19 juni 1995. Dette vedtaket er gjenstand for rettslig overprøving, og retten må selvsagt prøve alle sider ved saken, også om grunnlaget er lovlig. Det følger av Rt-1974-723 på 729 at adgangen til å prøve vedtak om innføring av eiendomsskatt ikke opphører 6 måneder etter dette vedtaket, men kan prøves innen 6 måneder fra utskriving av eiendomsskatt for det enkelte år. Tilsvarende må det være adgang til å få prøvet de årlige vedtak om skattøre.
Når det atter subsidiært gjelder oppreisningsspørsmålet, gjøres det gjeldende at det ikke kan legges E-verkene til last at de ikke har gått til søksmål tidligere. Som nevnt foran har de, på grunn av kommunens manglende kunngjøring om at listene er utlagt til gjennomsyn, ikke hatt mulighet til å oppdage den ulovlige skattleggingen tidligere. Først ved en avisartikkel den 30 juni 1995 ble de oppmerksomme på det som nå er uomstridt mellom partene, nemlig at fastsettelsen av separat skattøre for verk og bruk etter eiendomsskatteloven §12 bokstav e, bare kan gi seg utslag i et lavere skattøre for disse, ikke omvendt. Det var også først da de ble kjent med at skattøret for de bymessige strøk fortsatt lå på 2 promille, mens det for dem lå på 7. Herredsretten har feilaktig lagt til grunn at forskjellsbehandlingen er opphørt, i og med at også bymessige strøk nå beskattes med 7 promille. Man vet intet om hva resultatet hadde blitt dersom kommunen hele tiden hadde måtte forholde seg til samme sats for alle. E-verkenes påstand er derfor at de ikke skulle vært beskattet med mer enn 2 promille. Det er også en feil at herredsretten bare har drøftet domstolloven §153, ikke §154. Det er imidlertid et faktum at søksmål ble tatt ut så fort de ble oppmerksomme på den ulovlige skattleggingen.
Buskerud Energi AS, Drammen Kraft AS og Ramfoss Kraftlag har nedlagt slik påstand:
1. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts kjennelse av 6.5.1996 oppheves.
2. Saken fremmes.
3. Buskerud Energi AS, Drammen Kraft AS og Ramfoss Kraftlag tilkjennes saksomkostninger.
Modum kommune v ordføreren har tatt til gjenmæle og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens kjennelse er riktig både i resultat og begrunnelse. Søksmålet gjelder to spørsmål, for det første at definisjonen av tettsted, som det er utskrevet eiendomsskatt for, er for trang, dernest at det i tettstedene er utskrevet eiendomsskatt med 2 promille, mens det for verk og bruk er brukt en sats på 7 promille. Det første bestrides av kommunen. Derimot er man enig i at loven, til tross for en meget uklar ordlyd, utfra forarbeidene må forstås slik at det skal være samme skattøre for tettsted som for verk og bruk utenom tettsted. Begge forhold er imidlertid rettet opp med virkning fra 1996, ved at tettstedsavgrensningen nå er utvidet og ved at det for alle eiendomsskattepliktige er utskrevet skatt på 7 promille av skattegrunnlaget. Eventuelle feil i tidligere utskrivinger er imidlertid, så langt det er mulig, rettet i henhold til eiendomsskatteloven §17. De kan ikke ha som konsekvens at utskrivingen for de tidligere år blir ugyldig.
Det som angripes i saken, er kommunens årlige utskrivingsvedtak om eiendomsskatt, som igjen er basert på utskrivingsvedtaket i 1989. Det bestrides ikke at også disse vedtak kan være gjenstand for rettslig overprøving, på samme måte som utskrivningsvedtak. Søksmål må imidlertid reises innenfor de frister som er satt for hvert enkelt år. I denne sak foreligger et nytt utskrivingsvedtak fra 1995, som også omfatter de tidligere år. Årsaken til at nytt vedtak ble truffet, er imidlertid utelukkende de innsigelser E-verkene har hatt mot takseringsgrunnlaget, som til slutt endte opp med den nye og endelige overtakst av 9 juni 1995. Innsigelsene hadde intet med grunnlaget for herværende søksmål å gjøre. Det kan ikke være riktig at en slik tilfeldighet skal medføre at adgangen til å prøve de tidligere utskrivingsvedtak, herunder innføringsvedtaket, skal bli gjenåpnet. Saken stiller seg for så vidt annerledes enn i Rt-1974-732. Kommunen er ikke uenig i at man i en sak om det årlige utskrivingsvedtak også må kunne få prøvet eventuelle feil ved selve innføringsvedtaket.
Herredsretten har rett i sin vurdering av at det er de årlige utskrivingsvedtak med derav følgende ilegging av skatt, som må være utgangspunkt for fristen etter §48 nr 5. Vedtak knyttet til skattegrunnlaget og taksering av det, påklages og prøves rettslig etter et annet system, se eiendomsskatteloven §8 og byskatteloven §4 som fortsatt gjelder her. Skjer det nye utskrivinger som følge av at dette systemet er påberopt, er dette ikke noe som utløser en ny frist etter §48 nr 5. Derimot er kommunen ikke enig med herredsretten i at fristen ikke alltid regnes fra utleggingen av listene. Lovens ordlyd er helt klar på dette punkt. Det er heller ingen klar bestemmelse i eiendomsskatteloven om at det skal kunngjøres på noen bestemt måte at eiendomsskattelistene er utlagt. Således sier §15 annet ledd bare at kunngjøring skal skje, ikke hvordan. I dette tilfelle ble skattelistene utlagt 15 januar 1995, og dette må være utgangspunktet for fristen. Under enhver omstendighet må den løpe fra 10 mars 1995, da skattekravet ble utsendt, og dermed ga det nødvendige varsel til skattyter. Det er ikke i lovens system at skattyter, hverken gjennom kunngjøring av listene eller individuelt utsendte varsel skal få kunnskap om innholdet i vedtaket. Fristen kan derfor under ingen omstendighet først løpe fra 30 juni 1995, da E-verkene gjennom en avisartikkel ble oppmerksomme på de spørsmål de nå har tatt opp.
Herredsretten har også hatt rett i sin vurdering av oppreisingsspørsmålet. Fristoversittelsen kan klart legges skattyterne til last, jf domstolloven §153, og det foreligger ikke særlige grunner som tilsier oppreisning. Tvert imot søker E-verkene gjennom søksmålet å oppnå en tilfeldig fordel, som også Stortinget nå har grepet inn for å få slutt på, gjennom en ventet endring i eiendomsskatteloven §3. Fristen på 1-måned i domstolloven §154 er heller ikke overholdt, ved at E-verkene etter eget utsagn fikk den nødvendige kunnskap gjennom avisartikkelen 30 juni 1995. Modum kommune v ordføreren har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts kjennelse av 6.5. 1996 stadfestes.
2. Modum kommune v/ordføreren tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:
Vedtak om å ilegge eiendomsskatt kan, gjennom henvisningen i eiendomsskatteloven §23, bringes inn for domstolene etter skattebetalingsloven §48 nr 5, innen en frist på 6 måneder fra utleggingen av skattelisten til ettersyn, eller fra melding ble sendt til skattyteren om "vedtak i endringssak". Det man kan reise søksmål om, er "prøving av ligningsavgjørelse". Saken reiser for det første spørsmål om vedtaket om ny avregning av eiendomsskatten for 1990-95, truffet den 19 juni 1995, er ligningsavgjørelse i lovens forstand og dermed utgangspunktet for fristen. I så fall er søksmålet rettidig, idet stevning ble tatt ut 29 september 1995. Det er i saken ikke omstridt at også dette vedtak kan være gjenstand for søksmål, forutsatt at søksmålet gjelder den konkrete anvendelsen av det som er nytt i saken, nemlig det nye takstgrunnlaget. I så fall vil det være "vedtak i endringssak" som er det aktuelle, idet utlegging av skattelisten naturlig nok ikke er noe aktuelt alternativ. Lagmannsretten finner som herredsretten at dette ikke kan være en riktig forståelse. Takseringsgrunnlaget for eiendomsskatt fastsettes etter et spesielt system, der man fortsatt avholder takst og overtakst etter den gamle byskatteloven bestemmelser. Takstene, og rettslig prøving av dem, har ikke direkte konsekvenser for utskrivingen av skatten, idet skatteplikten, på bakgrunn av de årlige utskrivingsvedtak, inntrer uansett, se eiendomsskatteloven §25 tredje ledd. Tas innigelsene mot taksten til følge, blir denne å rette, og ny avregning foretas.
Kommunen kan ved denne avregning ikke ha adgang til å foreta andre endringer i ligningsvedtaket enn det som følger av endret skattegrunnlag. Adgangen til å omgjøre må ellers antas å følge reglene i §17 om retting. I dette tilfellet er det på det rene at det er en ren teknisk omregning som er foretatt. Det er ikke rettet innsigelser mot måten utregningen er skjedd på. Dette kan ikke ses som en ligningsavgjørelse som kan gjøres til gjenstand for særskilt rettslig prøving etter skattebetalingsloven §48 nr 3, selv om det nok rent teknisk dreier seg om et vedtak i endringssak.
Avgjørende i saken blir da om fristen for å reise søksmål mot selve utskrivingsvedtaket fortsatt er i behold. Loven definerer som nevnt utgangspunktet for fristen som utlegging av skattelisten til ettersyn eller melding om vedtak i endringssak. Forutsetningen synes å være at man ved den ordinære utligning ikke sender individuelt vedtak til alle skattytere, mens man i endringssaker naturlig nok gjør det. På dette tidspunkt, altså i 1995, dreiet det seg ikke om noen endringssak for E-verkenes vedkommende. Det er således alternativet utlegging av skattelisten som er aktuelt. I 1995 synes det uomstridt at listen ble lagt ut til ettersyn. Derimot er det erkjent fra kommunens side at man ikke foretok noen generell kunngjøring av dette. Lagmannsretten kan ikke se at eiendomsskatteloven stiller opp noe bestemt krav til kunngjøring. Som påpekt av herredsretten, skal det etter §14 siste ledd sendes skatteseddel til skattyteren samtidig med at listene legges ut. Etter §15 annet ledd skal listen ligge ute i 3 uker etter at det er kunngjort at den er lagt ut.
Dette kan ikke ses som et krav om offentlig kunngjøring i aviser e l. Derimot må man forvente at kommunen, gjennom de utsendte skattesedler eller på annen måte, får gjort oppmerksom på at listen er utlagt. Det synes noe uklart om dette ble gjort i denne sak. Spørsmålet har uansett liten betydning, idet fristen etter §48 nr 3 gjelder fra utleggingen, ikke fra kunngjøringen. Det kan rigtignok være uklart om man tilsiktet noen realitetsendring da dette falt ut av lovteksten ved endringen i 1993. Forarbeidene er uklare på dette punkt, ifølge Ot.prp.nr.17 (1993-94) 12 skulle utkastet inneholde bare redaksjonelle endringer i §48 nr 5, og spørsmålet om frister er ikke kommentert. Poenget må likevel være at skattebetalingsloven, som en generell lov, ikke kan antas å innføre saksbehandlingsregler som er mer spesifikke enn de som finnes i spesialloven, her eiendomsskatteloven. E-verkene kan uansett ikke høres med at fristen, på grunn av manglende kunngjøring, ikke har begynt å løpe overhodet. Konkret kunnskap om de forhold listene omtaler må etter lagmannsrettens oppfatning sidestilles med kunngjøring. Med det resultat retten er kommet til, blir det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om når dette må anses å ha skjedd. Spørsmålet vil imidlertid kunne ha en viss betydning for om oppreisning bør gis, se nærmere nedenfor.
Lagmannsretten er dermed som herredsretten kommet til at fristen er oversittet. Skal saken fremmes, må det i tilfelle gis oppreisning etter dstl §153, jf §154. Lagmannsretten deler herredsrettens vurdering av at det ikke er grunnlag for å gi oppreisning. Slik saken ligger an må det legges til grunn at fristforsømmelsen kan legges E-verkene til last, jf §153 første ledd. E-verkene hevder at kunnskap som muliggjorde saksanlegg først forelå ved avisartikkelen den 30 juni 1995. Det ble der opplyst at man vurderte å utvide sonene for eiendomsskatt i Modums tettsteder, at skattøret til nå hadde vært 2 promille for tettsteder og 7 promille for verk og bruk, og at det var fastslått at denne siste forskjell ikke lenger kunne opprettholdes. Lagmannsretten finner det klart at dette ikke kan være første tilgjengelige informasjon om det ene spørsmålet søksmålet gjelder, nemlig mulig utvidelse av sonen for tettsteder. Informasjon om hvor grensen hadde vært trukket må enkelt ha vært tilgjengelig for E-verkene på et tidligere tidspunkt, og avisartikkelen inneholdt ikke noe om at kommunen mente at tidligere grense hadde vært ulovlig. Erkjennelse av dette foreligger heller ikke nå. Det kan heller ikke ha vært utilgjengelig informasjon for E-verkene at eiendommene i tettstedene kun ble skattlagt med 2 promille. Det nye måtte eventuelt være at kommunen erkjente at det ikke var lovlig adgang til slik forskjellsbehandling.Lagmannsretten finner heller ikke at særlige omstendigheter taler for å gi oppreisning i dette tilfellet, jf domstolloven §153 første ledd annet alternativ. Herredsretten har lagt vekt på at man ved søksmålet vil oppnå en tilfeldig fordel, ved at vedtakene hele tiden lovlig kunne vært gjennomført ved forhøyet skattøre i bymessige strøk. Lagmannsretten legger for sin del vekt på at den beskatning som ville ha blitt vedtatt, dersom skattøret skulle vært likt for alle, er et politisk spørsmål det er vanskelig å vurdere i ettertid. Blant annet av denne grunn er det usikkert hva det konkrete utfallet av søksmålet eventuelt ville blitt. Når det gjelder grensen for de bymessige strøk, er dette et spørsmål som er under vurdering. Det må ellers anses som viktig at det blir skapt ro om skattemessige beregninger, noe også fristen i skattebetalingsloven §48 nr 5 er et uttrykk for. Med det resultat lagmannsretten er kommet til på dette punkt, blir det ikke nødvendig å vurdere om oversittelsen er forsettlig. Det blir heller ikke nødvendig å ta standpunkt om fristen på en måned i domstolloven §154 er overholdt.
Kjæremålet har ikke ført frem, og herredsrettens kjennelse blir å stadfeste. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til herredsrettens omkostningsavgjørelse. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Buskerud Energi AS, Drammen Kraft AS og Ramfoss Kraftlag erstatte Modum kommunes omkostninger for lagmannsretten, idet unntaksregelen i samme bestemmelse ikke finnes å komme til anvendelse. Advokat Bergsaker har beregnet omkostningene med kjæremålet til kr 13 000. Beløpet legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Buskerud Energi AS, Drammen Kraftlag AS og Ramfoss Kraftlag in solidum 13 000.- trettentusen- kroner til Modum kommune v ordføreren innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.