LB-1996-1945

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-10-06
Publisert:	LB-1996-01945
Stikkord:	Avskjed
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-3641 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01945 A.
Parter:	Ankende part: ISS Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Dag Arne Ruud). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Nils Helmer Storeng).
Forfatter:	Lagdommer Iver Huitfeldt. Ekstraordinær Lagdommer Jørgen Wilberg. Sorenskriver Arnfinn Agnalt. Med meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213, §61, Rettsgebyrloven (1982) §10

Saken gjelder avskjed i arbeidsforhold.

ISS Norge AS (ISS) driver en landsomfattende virksomhet med renhold av kontorer, industribedrifter og butikker. ISS Renhold er en enhet i ISS Norge AS, og har for 1994 oppgitt å ha en omsetning på ca 800 mill kroner, og til sammen ca 5000 hel- og deltidsansatte. A som er født xx.xx.1965, ble ansatt i ISS 10 juli 1980. Frem til 1 april 1985 var han renholder og arbeidet deretter som arbeidsleder frem til 1 august 1987. Han var renholdsleder til 1 mars 1993, da han ble avdelingsleder. Avdelingens hovedområde var renhold utført fra fem patruljebiler som ivaretok behovet for mindre kunder. I avdelingen var det ca 15 ansatte renholdere, i det vesentligste rekruttert fra et marokkansk miljø. Som avdelingsleder hadde A blant annet ansvar for ansettelser, avlønning og fakturering av det arbeid som ble utført. Det er opplyst at hans avdeling i 1994 hadde en omsetning på ca 5 mill kroner.

A ble avskjediget 6 mars 1995, hovedsakelig med den begrunnelse at han skulle ha utbetalt lønn til sin søster B for arbeid som hun ikke hadde utført. A bestred dette og tok 11 mai 1995 ut stevning ved Oslo byrett.

Oslo byrett avsa 11 april 1996 dom med slik domsslutning:

1. Avskjeden av A kjennes ugyldig.

2. Innen to uker fra denne doms forkynnelse skal ISS Norge AS betale til A erstatning med kr 179000,- - kroneretthundreogsyttinitusen - og saksomkostninger med kr 105915,- - kroneretthundreogfemtusennihundreogfemten -.

ISS Norge AS har i rett tid påanket byrettens dom. A har tatt til motmæle og motanket forsåvidt gjelder erstatningsutmålingen. Ankeforhandling ble holdt 1, 2, 3 og 4 september 1997 i Oslo Tinghus. ISS møtte ved advokat Dag Arne Ruud, direktør Ingvar Krogsrud og administrasjons- og lønningssjef Tomm Buringrud møtte etter tvistemålsloven §213 annet ledd, og begge avga forklaring. A møtte med advokat Nils Helmer Storeng og avga forklaring. Det ble for øvrig avhørt 17 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

ISS Norge AS la ned slik påstand:

I hovedanken:

1. Prinsipalt: ISS Norge AS frifinnes

Subsidiært:

Avskjeden av A kjennes gyldig som oppsigelse.

Atter Subsidiært:

Arbeidsforholdet til A i ISS Norge AS opphører i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr 4 2. punkt.

2. I alle tilfeller: ISS Norge AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

I motanken:

1. ISS Norge AS frifinnes.

2. ISS Norge AS tilkjennes saksomkostninger innen 14 dager etter dommens forkynnelse med tillegg av 12 % rente p a fra forfall og til betaling skjer.

A la ned slik påstand:

1. Oslo byretts dom punkt 1 samt punkt 2 forsåvidt gjelder saksomkostningene stadfestes. Det kreves 12 % morarente av saksomkostningene regnet fra 1 mai 1996 til 5 september 1997 med kr 17476.

2. A tilkjennes erstatning nærmere fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500000.

3. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % morarente regnet fra forfallstidspunktet.

Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom og det som sies nedenfor.

ISS Norge AS har i hovedsak gjort gjeldende:

Avskjeden 6 mars 1995 var begrunnet med at A hadde utbetalt lønn til sin søster B som ikke samsvarte med arbeid hun hadde utført. Dessuten la man på avskjedstidspunktet til grunn at hun for det arbeid hun var avlønnet, enten det var utført eller ikke, hadde fått lønn etter tariffen for ansatte over 18 år på kr 75,17 pr time til tross for at hun etter tariffen bare skulle ha kr 62,21. Dette forhold har A erkjent. Forholdet er i seg selv tilstrekkelig til å begrunne avskjed. Etter avskjeden ble det oppdaget at A hadde gått inn på dataanlegget og etter avtale med en av sine underordnede, lagt inn sitt eget lønnskontonummer slik at lønnsutbetalingen for vedkommende gikk inn på denne konto. Dette er heller ikke omstridt. Sammen med den tariffstridige lønnsutbetalingen til søsteren er dette ihvertfall nok til avskjed.

ISS er en arbeidsintensiv bedrift og har svært mange ansatte. Personalpolitikk og personalhåndtering er en viktig side ved virksomheten, og det er nødvendig at instrukser og rutiner overholdes for at kontrollhensyn skal ivaretas. Ved vurderingen av om det foreligger grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold etter arbeidsmiljøloven §66, må det både ved bevisvurderingen og den rettslige vurdering legges stor vekt på at A har hatt en betrodd stilling som avdelingsleder. Avdelingslederen har ansvar for den daglige drift mot avdelingens kundemasse og mot medarbeiderne. Det hører med til oppgaven å vurdere om arbeidsledere skal ansettes og sies opp, og han har selvstendig ansvar for å ansette og si opp renholdere. Han står for den løpende kundekontakt, herunder reforhandling av kontrakter. Han har budsjettansvar og står for innkjøp og vedlikehold av utstyr og materiell. Han skal utvikle avdelingens kompetanse og ha generelt ansvar for personalet og deres opplæring. A har lang tjeneste i ISS, og er således vel kjent med bedriftens rutiner, dens policy og interne instrukser. Han har gått flere kurs og kan ikke ha vært i tvil om hvordan han skulle forholde seg. ISS har vært meget fornøyd med hans arbeid og ville gjerne beholdt ham. Det er således ikke noe underliggende motiv som ligger bak avskjeden. Avskjeden skyldes at man mistet tilliten til ham.

Det er er ikke grunnlag for å angripe bedriftens saksbehandling. Spørsmålet om avlønning i strid med tariffen ble tatt opp på de to møtene som ble holdt 2 og 6 mars 1995, og var en del av begrunnelsen for avskjeden. At spørsmålet ikke ble nevnt på forhandlingsmøte etter arbeidsmiljøloven §61 24 mars 1995, kan ikke spille noen rolle.

B er født xx.xx.1977 og ble registrert ansatt i ISS 27 september 1993. Det er uklart om ansettelsen var klarert med daværende overordnede C, eller om hun ble underrettet i ettertid. I alle fall har hun unnlatt å godkjenne forholdet skriftlig slik hun skulle etter bedriftens personalhåndbok pkt 1.3. Dette er vanskelig å forstå ettersom C i sin tid fikk påtale for å ha ansatt et familiemedlem. Hun var således klar over at bedriften her førte en streng linje. Dette må også A ha vært klar over. Da C sluttet skulle han ha sagt fra til Wenche Aasberg Bergvald, som begynte som driftssjef i april/mai 1994. Selv om søsteren var ansatt i hans avdeling, hadde han etter personalhåndboken likevel ikke anledning til å avlønne henne slik han gjorde for de andre i avdelingen. Heller ikke på dette punkt har C fulgt opp sitt ansvar. Da Wenche Aasberg Bergvald ble ansatt, skulle A i alle fall fått henne til å avlønne søsteren. Ansettelsen og avlønningen er ikke grunnlag for avskjed i seg selv. Bedriftens regler om ansettelse av nær slekt skal imidlertid forebygge misligheter og mistanke om det. A hadde derfor all mulig grunn til å sikre seg at det var notoritet over søsterens arbeidsforhold og ihvertfall at omfanget i ettertid kunne dokumenteres, men det har han ikke gjort.

Kate Skilbrei, som begynte å arbeide under A før sommeren 1994, ble tidlig oppmerksom på navnet B, men har ikke sett henne før etter at hun tok opp saken i februar/mars 1995 tiltross for at hun hele høsten 1994 så etter noen som kunne svare til navnet. Søsteren kan ikke ha arbeidet så mye og på steder som lønnsutbetalingen tilsier uten at hun hadde vært observert av Kate Skilbrei. Særlig gjelder dette moppevasking som foregikk i ISS egne lokaler, og var et arbeid som også Skilbrei utførte. I desember 1994 ble Skilbrei klar over at B var As søster, hun ble tiltagende urolig og i månedsskiftet februar/mars 1995 tok hun opp saken med Wenche Aasberg Bergvald. Kate Skilbrei har ikke hatt noen personlig interesse av å ramme A. På møtet 2 mars 1995 var han ikke i stand til å redegjøre for søsterens arbeidsforhold, til tross for at han har vært en meget dyktig avdelingsleder og alltid har hatt full oversikt over sin avdeling. Heller ikke B kunne på et møte gjøre rede for forhold hun burde være kjent med hvis hun hadde arbeidet så mye i ISS som hun skulle ha gjort ifølge avlønningen. Hun har ikke arbeidet sammen med Moustapha Aarrass i Bil nr 1. Aarrass har benektet det, og hun kunne under ankeforhandlingen i lagmannsretten på spørsmål fra Aarrass ikke beskrive nærmere forhold rundt to av arbeidsstedene hun er avlønnet for å ha vært. Opplysninger om renholdet i kontorene til UNI/Storebrand på Sandaker, bekrefter at hun er avlønnet uten å ha utført arbeidet, idet ansatte der har opplyst at det har vært to mannlige renholdere, og ikke en mannlig og en kvinnelig slik lønnsutbetalingen for 1994 tilsier. Det samme gjelder arbeid på Grefsen stasjon. De øvrige vitner som har gitt forklaringer, hører til As nærmeste krets, og det kan ikke legges stor vekt på at de støtter ham.

Det er de vanlige bevisregler som gjelder. Det er ingen avgjørelser fra Høyesterett som tilsier at overvektsregelen ikke skal anvendes i avskjedssaker. Bedriften har i alle fall oppfylt sin bevisbyrde. Det er ikke bare bedriften som skal føre bevis, A har også bevisføringsplikt. Han har ikke ført bedriftens arbeidskort slik det etter instruksen skulle vært gjort med angivelse av daglige arbeidssteder, bare timer pr måned er ført. Lønningskontoret har hele tiden påpekt feilføringen. I stedet har han etter sin forklaring notert de ansattes daglige gjøremål i sin dagbok. Det er påfallende at han i møtene med bedriften ikke fremla den, da det kunne ha bidratt til å svekke bedriftens mistanke. På det tidspunkt hadde han i alle fall dagboken for 1995 som fremdeles var i bruk, og det er merkelig om han da ikke også hadde dagboken for 1994. Bedriften hadde ikke noe ønske om å avskjedige A, men ville vært fornøyd om det ble gitt tilfredsstillende forklaringer. Han kunne verken da eller senere la være å komme frem med bevis eller andre opplysninger som han satt inne med under henvisning til at han ble beskyldt for straffbare forhold. A kjente sin avdeling ut og inn og burde lett kunne overbevise om søsterens arbeidsforhold og at avlønningen samsvarte med arbeid som var utført.

Manglende samsvar mellom søsterens arbeid og avlønning gir utvilsomt grunnlag for avskjed. Rimelighetshensyn har ikke vekt ved økonomiske misligheter.

At A i strid med tariffen har lønnet søsteren etter voksen tariff med kr 75,17, i stedet for etter tariffen under 18 år med kr 62,21 - noe han har erkjent - er i seg selv så alvorlig at det gir grunnlag for avskjed. Ved økonomiske misligheter skal det ikke mye til. I løpet av 13 måneder fra januar 1994 tom januar 1995 har hun hatt en bruttolønn på ca kr 82000. I denne perioden er det utbetalt ca kr 14000 for mye, dvs to gjennomsnittlige månedslønninger. Det dreier seg om en bevisst manipulering ved at A har ganget opp antall arbeidstimer med 1,2 for å overstyre lønnsutregningen som foregår over data, og hvor alder er en faktor som ikke kan endres. Dermed har han utlignet forskjellen mellom de to lønnssatsene. Han kan ikke høres med at dette har vært vanlig, idet han ikke har kunnet vise til noen andre under 18 år som er blitt avlønnet på samme måte. Bedriften har hvert år i forbindelse med sommerferien - når det er særlig aktuelt å ansette unge - innskjerpet at avlønningen skal følge tariffen. Det er man forpliktet til i forhold til arbeidslivets organisasjoner, og er også i bedriftens interesse. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak etter individuelle vurderinger slik C har forklart at hun ville ha vært åpen for hvis hun hadde fått seg forelagt spørsmålet. Selv om bedriften ikke hadde herredømme over hvem A ansatte, er det bedriftens fortjeneste hvis det spares lønnskostnader.

Etter at A var avskjediget, ble det oppdaget at han hadde endret såkalte stamdata i bedriftens dataanlegg. Dette hadde han teknisk adgang til, men ikke lov til etter bedriftens instrukser. Bare ledere utenfor Oslo hadde av praktiske grunner lov til det. A hadde således ikke anledning til å endre utlønningen for D fra postanvisning til bankkonto. Dette skal bare gjøres av lønningskontoret og etter skriftlig ordre fra arbeidstakeren. Under ingen omstendighet hadde A anledning til å legge inn sitt eget bankkontonummer slik at lønnen ble utbetalt til ham selv. Selv om det forelå samtykke, skal bedriftens lønnssystem ikke brukes til å gjøre opp private mellomværender. Forholdet er i seg selv ikke tilstrekkelig til avskjed, men underbygger avskjedsgrunnlaget med uriktig tariffavlønning av søsteren.

Avskjeden må subsidiært opprettholdes med fratreden etter arbeidsmiljøloven §66 nr 4 2. punktum eller som oppsigelse. I så fall har han bare krav på erstatning for avlønning ut mars måned og deretter tre måneder, det vil si lønn i fire måneder som utgjør kr 72000.

Om avskjeden kjennes ugyldig, kan erstatningen ikke settes høyere enn kr 115600, og ihvertfall ikke høyere enn byretten har gjort, selv om det kanskje kan godtas at gratis avis skal være med. Det må gjøres fradrag for opptjent lønn for drosjekjøring i perioden frem til han fikk nytt arbeid 1 november 1995. Det er ikke grunnlag for erstatning fordi han måtte selge bil. Det er i alle fall ikke grunnlag for å la oppreisning være en post ved erstatningsutmålingen. Bedriften har ikke gått ut med opplysninger om forholdet, tvert imot har det vært holdt innenfor en så snever krets som mulig. Da ISS fikk en referanseforespørsel, ble han anbefalt til arbeid i samme bransje. Det som ble sagt i den anledning gir ikke grunnlag for oppreisning. Heller ikke det som ble sagt i et møte med renholderne som ville vite hvorfor A ble oppsagt, kan gi grunnlag for oppreisning. Tvertimot har de som var med på møtet klaget over at bedriften ikke var villig til å si noe, bortsett fra at det dreiet seg om økonomiske uregelmessigheter.

Hvis arbeidsgiver som ankende part skal betale rettsgebyr og andre utgifter til retten i arbeidsrettssaker, må disse innregnes i de saksomkostningene som er krevet.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

For å kunne gå til avskjed etter arbeidsmiljøloven §66 må bedriften bevise at det foreligger grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold. Rimelighetshensyn må trekkes inn i vurderingen. Bedriftens saksbehandling før man gikk til avskjed er ikke tilfredsstillende. Kate Skilbrei hadde mistanke om at det ble utbetalt lønn til en som ikke var ansatt, men på møtet 2 mars 1995 hvor han ble foreholdt mistanken, ble det bare lagt fram arbeidskort for januar 1995 og noe lønnsspesifikasjoner. Verken på møtet 2 eller 6 mars 1995 ble lønnsutbetaling i strid med tariffen tatt opp, det ble først nevnt i tilsvaret.

De påstander ISS fremkom med i mars 1995 var meget alvorlige, dokumentfalsk og straffbare handlinger. ISS må bevise det som påstås, han skal ikke motbevise det. Bedriften snur saken på hodet når det vises til hans egne notater. ISS skulle dengang undersøkt nærmere hvem som hadde arbeidet på UNI/Storebrand på Sandaker ved å forespørre Moustapha Nasser, ikke bare kunden. Selv om saksbehandlingen ikke påberopes som egen ugyldighetsgrunn, må svakhetene ved den inngå som et ledd i vurderingen av om avskjeden er rettmessig.

ISS har lagt for stor vekt på Kate Skilbreis fremstilling. Det må tas i betraktning at han hadde avslått hennes ønske om å gi henne lønn for en time pr uke som hun ikke hadde rett tid, og at han ikke hadde villet gi henne høyere lønn. Dessuten overtok hun senere hans stilling. Bedriften burde også ha kontaktet C. Bedriften skulle videre tatt bedre vare på arbeidskortene. ISS kan ikke høres med at arbeidskortene ble sendt til avdelingen for kontroll, og - når det viser seg at de er forsvunnet - fremkaste mistanke om at ansatte har fjernet dem for å hjelpe ham.

Bevisbyrden for at det foreligger grunnlag for avskjed ligger på ISS. Spørsmålet om søsteren har arbeidet i samsvar med avlønningen er et typisk bevisspørsmål hvor det står påstand mot påstand, og man må bygge på de bevisbyrderegler som er fastsatt i rettspraksis. I avskjedssaker er det grunn til å fravike utgangspunktet om overvektsprinsippet. Konsekvensen av en uriktig dom for avskjed er mer alvorlig enn om avskjeden kjennes ugyldig. Det er her grunn til å trekke sammenligninger med bevisbyrdereglene i strafferetten som skal sikre mot at uskyldige dømmes. Hvis han avskjediges, blir han stemplet som forbryter, noe som vil være en katastrofe for ham. All rimelig tvil bør derfor komme ham til gode, jf Rt-1982-1729, særlig side 1736.

At han har ansatt søsteren og avlønnet henne, er godtatt av C og er ikke avskjedsgrunn alene. Det kan heller ikke betraktes som et moment sammen med andre forhold.

Han har vært ansatt i ISS i 15 år og har gjort en utmerket jobb. Hans avdeling var vanskelig å drive, og han har drevet den frem til overskudd. ISS betegner selv de opplysninger som foreligger om søsterens arbeidsomfang som indikasjoner. Det betyr at bevisbyrden ikke er oppfylt selv slik ISS ser på saken. Når det gjelder arbeidet hos UNI/Storebrand på Sandaker er det på det rene at kona til Nasser har arbeidet der. Opplysningene derfra om at det ikke har vært kvinnelige renholdere stemmer ikke. B arbeidet i 1 etasje og bare de som arbeidet i 2 etasje er spurt. Opplysningene om at de ansatte har kalt renholderne for Helan og Halvan stemmer med at Majid Bouaazzati jobbet der sammen med Nasser tidligere, nemlig i 1993. Ut fra bevisene som foreligger, er det ikke mulig å legge til grunn at B ikke har jobbet på dette stedet i det omfang som fremgår av lønnsutbetalingene. Det er heller ingen som har etterlyst lønn for arbeid der. Det er gitt tilfredsstillende forklaringer på at hun har fått hele vintertillegget ettersom hun vasket verksted og garasje i første etasje. Det var etter avtale med Nasser at hun fikk hele vintertillegget.

Heller ikke opplysningene om arbeidet på Grefsen stasjon er tilstrekkelige til at man kan si at søsteren ikke har arbeidet der i det omfang hun har fått lønn. Det er på det rene at kona til Nasser har arbeidet der, og hun må derfor ha hentet nøkler. Videre har Fatima Kerfachi arbeidet der. Det er derfor ikke riktig at det bare har vært kvinnelige renholdere på Grefsen stasjon.

Det foreligger ingen beviser fra ISS på at søsteren ikke har arbeidet hos UNI/Storebrand på Kolbotn.

Når det gjelder småoppdrag, foreligger det utsagn fra renholdere som bekrefter at de har sett søsteren i patruljebiler, også sammen med Moustapha Aarrass. Den eneste som sier noe annet, er Aarrass selv og han lyver. De andre renholderes uttalelse om møte på Tåsen Senter er overbevisende beskrevet. Aarrass tok initiativet til møtet. Det er ikke troverdig når han benekter å ha vært til stede på møtet. Heller ikke Aarrass notater viser det de utlegges som. Det må legges til grunn at søsteren har arbeidet sammen med Aarrass i Bil nr 1. At hun ikke kunne beskrive Burstad Møbler og Bilsenteret, kan ikke tillegges vekt. Det er forståelig at hun ikke husker detaljer 2 1/2 år tilbake i tiden.

Det eneste som foreligger om at søsteren ikke har drevet med moppevask, er Kate Skilbreis vitneprov. Det må legges mere vekt på andres forklaringer om at de har sett henne i arbeid med moppevask.

Han har erkjent at han har lønnet søsteren etter en tariff på kr 75,17 som om hun var 18 år. Han mente at hun fortjente det, og C har forklart at hun ville ha akseptert det om hun hadde fått spørsmålet forelagt seg. Avlønningen har ikke medført at kontraktssummer er overskredet, og det må være det avgjørende. ISS har fått oppfylt sine budsjetter. Han har lønnet andre under 18 år på samme måte. Søsteren fikk lønnen regnet ut slik også da han var på ferie. Det viser opplysningene om arbeid hos Narvesen og UNI/Storebrand på Sandaker for august, samt Bergheim Auto. Denne utregningsmåten kvalifiserer ikke til noen reaksjon ut over en advarsel.

At han endret stamdata og la inn sitt eget bankkontonummer slik at Ds lønn ble utbetalt til ham, kvalifiserer ikke til noen reaksjon. Dette ble gjort etter avtale. Ds lønn er også tidligere overført til hans konto. Det er ikke noen forskjell at han selv gjør det direkte på skjermbildet. Dette er noe man kunne gjøre ellers i landet, og har ikke rammet ISS på noen uheldig måte.

De forhold ISS har påberopt, gir ikke grunnlag for avskjed, heller ikke det som er erkjent. Det må ved vurderingen legges vekt på hans lange ansettelse og hans store ansvar, samt at han har gjort en god jobb. Avskjeden er ugyldig og vilkårene for at arbeidsforholdet likevel skal opphøre etter §66 nr 4 2. punktum er ikke tilstede. Han ønsker å gå tilbake til ISS, og en så stor organsisasjon har plass til ham og kan i kraft av styringsretten gi ham en annen tilsvarende stilling. Det er heller ikke grunnlag for oppsigelse.

Vilkårene for erstatning foreligger. Ved utmålingen må det legges inn en betydelig sum for oppreisning. Dette er viktig for å få frem hvor uberettiget avskjeden var. Det må foretas en fullstendig vurdering av alle forhold. Drosjekjøring skal ikke gå til fradrag ettersom inntekten er opptjent ved arbeid i helgene. Tap på bilsalg må tas med som en post ved erstatningsutmålingen.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Huitfeldt, ekstraordinær lagdommer Wilberg, sorenskriver Agnalt og 3 meddommere, er etter en samlet vurdering av bevisene kommet til at det er klar overvekt for at vilkårene for avskjed foreligger. Noe mer kan i alle fall ikke kreves. I den avgjørelsen som er referert i Rt-1982-1729, se side 1736, foretok Høyesterett en konkret bevisvurdering - som det ikke var noen tvil om - og uttalte seg ikke generelt om beviskravet og i hvilken grad tvil skal komme arbeidstakeren til gode.

B, som er en av As fire søsken, ble ansatt i ISS 20 september 1993. Hun har hatt deltidsarbeid som renholder. Det nevnes at hun i 1994 ble avlønnet med i alt kr 73158 og i januar 1995 med kr 8778. Lønnen ble utbetalt til hennes fars konto.

Kate Skilbrei hadde ikke arbeidet lenge i ISS, da hun før sommeren i 1994 ble ansatt som renholdsleder i den avdeling hvor A var avdelingsleder. Hun har forklart at hun merket seg at navnet B gikk igjen på arbeidskortene - se senere - og lurte på om hun var i familie med A. Hun spurte ham hvem det var, men fikk til svar at det ikke var hennes sak. Utover høsten så hun forgjeves etter noen som kunne svare til navnet. Noe før årsskiftet ble hun klar over at A hadde en søster som het B. I månedsskiftet februar/mars 1995 mente hun at tiden var moden for å ta opp saken med ledelsen, da hun hadde mistanke om at det var uregelmessigheter med avlønningen av søsteren.

Da mistanken ble forelagt for A, ga han forklaringer som bedriften ikke fant tilfredsstillende. A har fremholdt at han var beskyldt for straffbare handlinger, og at det måtte være opp til bedriften å føre bevis for sine påstander. Flertallet bemerker om dette at selv om bedriften har en bevisbyrde, må det ved vurderingen av om bevisbyrden er oppfylt, legges vekt på om A på sin side har bidratt med opplysninger han selv sitter inne med og som han er den nærmeste til å ha kjennskap til.

Bedriftens interne arbeidskort var grunnlaget for den månedlige avlønning. På kortene var det en vannrett linje for hvert arbeidssted som hadde sitt eget kundenummer lagt inn på data. På denne linjen var det fra venstre rubrikker for lønnskode, antall timer på vedkommende arbeidssted pr måned og timesats, og deretter ut til høyre rubrikker for hver dag i måneden arbeidstakeren hadde vært på dette arbeidsstedet. Timer pr dag ble ikke angitt, da oppdraget på forhånd var normert til et bestemt antall timer. Ved å legge inn antall dager pr måned på kundenummeret, regnet datasystemet ut antall timer på vedkommende arbeidssted pr måned, og det ble ført i den tidligere nevnte rubrikk for dette til venstre. Avdelingslederen hadde ansvar for avlønningen og fylte ut kortet som han bekreftet med sin egen underskrift. Bare i spesielle tilfelle skulle kortet medunderskrives av overordnet. Kortet gikk deretter til lønningskontoret som la inn kundenummer, lønnskode og det samlede antall timer pr måned arbeidstakeren hadde vært på hvert arbeidssted. Opptjent lønn pr måned for hvert arbeidssted og samlet lønn pr måned ble deretter regnet ut automatisk, idet timesatsen ble styrt av arbeidsstakerens alder som var forhåndsprogrammert ved at fødselsdatoen var lagt inn. Arbeidskortets rubrikk for timesats styrte således ikke utregningen. Arbeidstakere med faste renholdsruter hadde såkalte ferdigtrykte kort hvor rubrikken for hver dag var fylt ut på forhånd, bare avvik ble ført opp. Ved sykdom ble det for eksempel avvik både for den som var syk og den som i stedet utførte renholdet, såfremt vikaren hadde fast rute ved siden av. Renholdere som ikke hadde faste ruter, hadde kort som var mer eller mindre ferdigtrykte. For dem tilsa bedriftens instruks at avdelingslederen skulle fylle ut rubrikken pr dag på det enkelte arbeidssted manuelt og regne sammen ved månedens slutt. Det var avdelingslederen som på grunnlag av sin vurdering av hvor faste ruter den enkelte renholder hadde, bestemte hvor mye av arbeidskortet som skulle være ferdigtrykt. På Bs arbeidskort var bare navn og andre hoveddata ferdigtrykt, ikke arbeidsstedene og rubrikkene forøvrig.

Flertallet legger til grunn at A for de renholdere som ikke hadde faste ruter og hvor arbeidskortene var lite ferdigtrykte, stort sett ikke fylte ut rubrikken for den enkelte dag, men bare det samlede månedlige timetall på hvert arbeidssted. Den manglende daglige føring av arbeidskortene, tilsa at A måtte holde oversikt over renholdernes daglige gjøremål på annen måte. Han har under ankeforhandlingen forklart at han hadde en dagbok, en timemanager, hvor han anmerket avvik fra de faste rutene og førte opp hvor de som ikke hadde faste ruter hadde arbeidet. For ham var det dagboken som var grunnlaget for den endelige utfylling av arbeidskortene ved månedens slutt.

Det er opplyst at lønningskontoret gjentatte ganger påtalte at A lot være å fylle ut rubrikkene for daglige arbeidssteder, men flertallet legger til grunn at A fortsatte sin praksis, og at bedriften således i gjerning aksepterte dette. På den annen side har A forklart at han nå ikke lenger har oppbevart dagbøkene for 1994 og 1995. Bedriften forela første gang sine mistanker mot A på et møte 2 mars 1995. Han viste da ikke til sine egne dagbokopptegnelser. Det virker rart at han da hadde kvittet seg med dagboken for 1994. Det burde være helt nødvendig for ham å oppbevare den lenger. Uten dagboken hadde han for eksempel ikke noe grunnlag for å ta stilling til etterfølgende klager på uriktig avlønning, som det var en del av. Mer påfallende er det at han på møtene med bedriften ikke tok med seg og viste til dagboken for 1995 - som fremdeles var i daglig bruk - for å søke å tilbakevise mistanken om uregelmessigheter for januar og februar 1995, og for å dokumentere hvordan han holdt oversikten når arbeidskortene ikke var utfylt pr dag. Enda mer påfallende er det at han senere ikke har tatt vare på dagboken for 1995. Han tok ut stevning mot bedriften 11 mai 1995, og visste da at omfanget av søsterens arbeid var omstridt. A må betegnes som mer enn alminnelig våken, og selv om hans advokat sikkert sa til ham - og i stevningen gjorde gjeldende - at bedriften hadde bevisbyrden, måtte A selv forstå at han ved å legge frem dagboken for 1995 kunne bidra til sakens opplysning. Den usikkerhet dette skaper, må etter flertallets mening gå ut over A.

ISS har hevdet at den manglende føring av arbeidskortene og at dagboken ikke lenger finnes, må ses på bakgrunn av at bedriften hadde særlige regler som skulle ivareta kontrollhensynet hvis ledere hadde nærstående som underordnete. Ansettelsen og avlønningen av søsteren med A som avdelingsleder, skjedde i strid med reglene. Han måtte regne med nærgående spørsmål hvis forholdet kom opp, og måtte skjønne at det var i hans interesse å kunne dokumentere søsterens arbeid i ettertid. I personalhåndboken punkt 1.3 heter det om ansettelse av nær slekt:

Ledere skal normalt ikke ha nær slekt direkte underordnet seg. Som nær slekt regnes ektefelle/samboer, søster/bror, far/mor, svigerinne/svoger, sønn/datter. Ledere har heller ikke anledning til selv å ansette nære slektinger, selv om disse ikke skulle bli direkte underordnet lederen. Unntak fra dette kan godkjennes skriftlig av nærmeste overordnet. Det er heller ikke tillatt å skrive ut eller godkjenne lønn til seg selv eller til noen som er nevnt ovenfor.

C, som da søsteren ble ansatt høsten 1993 var As nærmeste overordnede, har forklart at hun enten var kjent med ansettelsen på forhånd eller ihvertfall godkjente den kort tid etter. Flertallet peker på at hun da ikke har fulgt regelen om at samtykke skulle skje skriftlig. Bevisførselen har entydig gått ut på at bedriften har ført en meget streng linje ved ansettelse av nær slekt. I 1991 hadde C selv ansatt en nærstående for en kort periode og for å avhjelpe en situasjon bedriften var kommet i. Hun har forklart at da dette ble kjent, fikk hun telefon hjem om kvelden fra administrerende direktør. Det ble sagt klart fra at ansettelsen ikke kunne godtas, og familiemedlemmet måtte slutte. Hun oppfattet bedriftens reaksjon som så alvorlig at hun selv ønsket å si opp sin stilling, men ble overtalt til å bli værende. Etter flertallets mening er det derfor rart at hun ikke sikret både seg og A ved å følge skriftlighetsregelen da B ble ansatt. Flertallet legger til grunn at også A var kjent med bedriftens strenge linje på dette punkt, og at han selv burde ha sørget for skriftlighet. At han tidligere - før han ble avdelingsleder - hadde arbeidet i samme avdeling som andre søsken, er noe annet. Uansett var det i strid med reglene at han avlønnet søsteren, noe både C og han uten videre burde ha skjønt. C sluttet vinteren/våren 1994 og Wenche Aasberg Bergvald ble As overordnede. Etter flertallets mening burde han da ha sagt fra om søsteren og fått fortsatt godkjennelse. Han kunne da på grunn av den manglende skriftlighet, ikke lenger basere seg på C s godkjennelse av ansettelsen og at hun stilltiende hadde akseptert bruddet på regelen om at det ikke i noe fall var anledning til å avlønne så nær familie. Flertallet er enig med bedriften i at når A hadde søsteren i sin avdeling og løpende brøt avlønningsreglene, burde han ihvertfall ha ført arbeidskortene for søsteren nøyaktig, eller på annen måte sikret og beholdt bevisene for omfanget av hennes arbeid. Dette må tillegges vekt ved vurderingen av bevisene.

Etter bedriftens mening kunne A på de møtene som ble holdt 2 og 6 mars 1995, til tross for at han ble ansett for å ha full oversikt over forholdene i sin avdeling, ikke gi utfyllende forklaringer forøvrig om søsterens arbeidsforhold. Det er blant annet henvist til at hvis hun hadde arbeidet i det omfang hun var avlønnet, burde han - uten å kontrollere mot arbeidskortene - kunnet angi nærmere hvor søsteren hadde arbeidet og hvem hun hadde arbeidet sammen med. Flertallet legger en viss vekt på dette. Det tilføyes at bedriften i utgangspunktet ikke hadde noe ønske om eller motiv for å kvitte seg med ham, men tvertimot må anses for å ville ha vært fornøyd hvis han kunne gi plausible forklaringer på de spørsmål som ble stillet. Når flertallet legger vekt på dette, skyldes det også de bevis som er ført under ankeforhandlingen, og som etter flertallets mening bidrar til forståelsen av bedriftens inntrykk dengang.

Under et møte ISS hadde med B, mente ISS at svarene avslørte manglende kjennskap til bedriftens virksomhet, og mistanken ble bestyrket. Bedriften forespurte andre renholdere, som etter bedriftens mening heller ikke på en tilfredsstillende måte kunne bekrefte omfanget av søsterens arbeid. Flertallet legger også en viss vekt på dette, under henvisning til det som er sagt i forrige avsnitt.

Under ankeforhandlingen ble søsteren konfrontert med Moustapha Aarrass, som hele tiden har fastholdt at han ikke hadde sett henne eller kjent henne i det omstridte tidsrom, tiltross for at de to ifølge arbeidskortene og hennes forklaring skulle ha arbeidet sammen i Bil nr 1 i atskillig omfang. Etter å ha overhørt hennes forklaring, stilte Aarrass henne spørsmål om forholdene på Burstad Møbler og Bilsenteret hvor hun i følge sin egen forklaring og arbeidskortene skal ha arbeidet sammen med ham. Hun kunne ikke angi hvor disse stedene lå, da hun etter sin forklaring ikke hadde merket seg veien ettersom hun bare hadde vært passasjer. Flertallet finner dette vanskelig å tro da det er vitterlig at Burstad Møbler har adresse Tvetenveien 44, og at Lindebergåsen, hvor B bor, er en direkte forlengelse av Tvetenveien. Møbelbutikken ligger bare noen få minutters kjøring fra hennes hjemmeadresse og fire stasjoner før på samme T-bane. Hun kunne heller ikke beskrive den noe spesielle bygningen nærmere.

Hun forklarte videre at stedene ble vasket samme dag, tiltross for at det ene vaskes onsdag og det andre tirsdag og fredag. Hun kunne heller ikke gi svar på hvor nøklene ble hentet. Hvis Aarrass regnet med at hun kunne svare, ville det sett fra hans side ikke være noe poeng i å stille spørsmålene. Spørsmålene og de mangelfulle svar får derfor økt betydning som bevis.

Flertallet bemerker at ved vurderingen av Aarrass vitneprov finnes det ikke å være grunn til å legge noen stor vekt på de forklaringer som er avgitt om et møte mellom noen av renholderne på Tåsen Senter med sikte på å ta opp avskjeden av A med bedriften. Aarrass har forklart at han ikke var tilstede og er ukjent med at det skal være holdt noe møte. De vitner som er spurt om det, har forklart at han hadde tatt initiativet til møtet, og var tilstede. De har gitt en samstemt og grei forklaring om møtet men det finnes å være relativt enkelt å samordne forklaringene hvis målet var å svekke Aarrass vitneprov forøvrig. Flertallet synes ikke det er nødvendig å ta nærmere stilling til bevisene om dette møte.

Flertallet legger også vekt på Kate Skilbreis forklaring. Ved vurderingen tar flertallet utgangspunkt i at A var en betrodd medarbeider som over år hadde vist seg å være en god mann for ISS. For henne kunne det derfor ikke fortone seg som noen lett sak å kaste mistanke mot ham. Hun kunne heller ikke spille på noen underliggende misnøye, og etter flertallets mening hadde hun ikke noe personlig motiv for å prøve å sette A i noe dårlig lys. Ut fra en forhåndsbetraktning måtte det dessuten for henne fortone seg som lett for A å tilbakevise mistankene hvis det hun sa ikke var sant. Hennes terskel for å gå videre med sin mistanke må sies å ha vært høy, også fordi hun var ung - ca 24 år - og relativt nyansatt. Flertallet finner det derfor svært lite sannsynlig at hun bevisst kom med usannheter om A til bedriften. Kate Skilbrei har under ankeforhandlingen forklart seg om sitt manglende kjennskap til B og spesielt fremholdt at hun burde ha sett henne hvis B hadde arbeidet så mye med såkalt moppevasking som hun selv hadde forklart. Dette var arbeid som ble utført i ISSs lokaler hvor Kate Skilbrei hadde sin daglige gange og arbeid hun også selv utførte. B har forklart at hun flere ganger har møtt Kate Skilbrei, blant annet under moppevasking. Kate Skilbrei har benektet det. Flertallet finner ikke grunn til å tvile på Kate Skilbreis forklaring.

Flertallet bemerker at bedriftens anførsel om at søsteren ikke er observert i arbeid i UNI/Storebrands lokaler på Sandaker og på Grefsen stasjon, bare er søkt underbygget ved indirekte og tredje hånds vitneprov, som ikke kan tillegges nevneverdig bevismessig betydning.

Flertallet finner også grunn til å bemerke at bedriften i mars 1995 burde ha gjort mer for å klarlegge de omstridte spørsmål. Det er opplyst at man tok sikte på å kontrollere arbeidskortene, og at man derfor brakte dem fra lønnskontoret ned til avdelingen, men at de senere er forsvunnet derfra. Bedriften har mer enn antydet at As venner i avdelingen har fjernet kortene for å vanskeliggjøre kontrollen. Det må imidlertid være bedriftens ansvar å sikre bevisene rent fysisk, og den uklarhet som de manglende arbeidskort skaper, må gå ut over bedriften. Men selv uten arbeidskort burde bedriften dengang - og senere under saken - ha brakt større klarhet i hvordan B faktisk var avlønnet. Bedriftens datasystem synes egnet til å hente ut omtrent de samme opplysninger som lå i arbeidskortene. Det burde vært mulig å gi en fullstendig oversikt over hvor hun ifølge avlønningene skulle ha arbeidet og sammen med hvem, slik det under ankeforhandlingen på forespørsel ble gjort for arbeidsstedene UNI/Storebrand på Sandaker og Grefsen stasjon. Selv om slike oversikter ikke gir noe endelig svar, kunne de bidratt til sakens opplysning. Flertallet finner imidlertid at ISS har klart å føre tilstrekkelige bevis for at søsteren ikke har arbeidet i det omfang hun er avlønnet. Det kan da ikke gå ut over bedriften at den gikk til avskjed på det foreliggende grunnlag og at saken kunne vært opplyst bedre under ankeforhandlingen.

A har under sakens gang fremlagt kopier av arbeidskort fra det omstridte tidsrom. Ett av dem angir å være ordinær lønn for B i august 1994 og med Kate Skilbreis underskrift. Men kortet er ikke innlevert innen fristen for ordinær avlønning for august. Av lønnskjøringen fremgår det at det i oktober - etter fristen for ordinær avlønning for september - er innlevert et arbeidskort som innholdsmessig svarer til kopien, men som er utbetalt som generell etterbetaling. I juli og august 1994 var A på ferie i Marokko. B er ikke avlønnet ordinært for juli 1994, noe som i tilfelle ville ha vært gjort av Kate Skilbrei. Derimot er hun avlønnet ordinært for august, det må derfor ha vært utfylt enda et arbeidskort for august. Dette er forenlig med at A var tilbake fra ferie i september da kortet for augustlønnen ble sendt lønningskontoret. Når de originale arbeidskort er kommet bort og den kopi som A har fremlagt for august etterlater en god del spørsmål, anser flertallet at kopien ikke har nevneverdig betydning som bevis. Det samme gjelder andre kopier han har fremlagt.

A har selv forklart at han har spart bedriften for lønnsutgifter ved at faktisk utlønning i en viss utstrekning har ligget under det som skulle vært utbetalt i forhold til normeringen. Flertallet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Men i så fall kan det være en av flere mulige forklaringer på at andre renholdere ikke har etterlyst lønn for arbeid B er lønnet for.

Flertallet finner det godtgjort at B med klar overvekt av sannsynlighet har blitt avlønnet i atskillig omfang utover arbeid hun faktisk har utført.

Med det bevisresultat flertallet er kommet til, kan det ikke være tvil om at vilkårene for avskjed etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1 er tilstede, da det foreligger et grovt økonomisk pliktbrudd.

Det samme flertall, bortsett fra meddommer Ørnevik, mener at feilaktig bruk av tariffen også gir grunnlag for avskjed.

A har gitt B lønn etter den tariff som gjelder for arbeidstakere over 18 år på kr 75,17 pr time, mens hun skulle vært lønnet med kr 62,21. Dette er gjort ved at A på arbeidskortene har ganget faktisk timetall med 1,2 slik at lønnsforskjellen utlignes. Selve timesatsen kunne han ikke endre, da datasystemet automatisk la inn den timesats som svarte til alder og ansiennitet. Det er regnet ut at for 13 måneder, hele 1994 og januar 1995, utgjør dette for mye utbetalt lønn med kr 14092 og dertil arbeidsgiveravgift kr 1987, i alt kr 16079. A har erkjent at dette er gjort, men har forsvart det med at bedriften hadde normert arbeidet ut fra voksen tariff, og måtte regne med at arbeidet ville bli utført av en over 18 år. Bedriften har derfor ikke fått mindre fortjeneste enn den har kalkulert med. Han har også forklart at dette var noe han gjorde overfor andre under 18 år, men han har ikke kunnet navngi noen. C har forklart at hun antagelig ville ha godkjent dette hvis hun hadde fått spørsmålet forelagt seg, da det etter en konkret vurdering kunne være riktig å gi samme lønn hvis arbeidet ble utført bra. I så måte ville hun ha stolt på A. Flertallet bygger på at før hver sommer - da spørsmålet på grunn av ferievikarer var særlig aktuelt - sendte ISS ut skriv hvor det ble innskjerpet at tariffen skulle følges, og at A ikke kunne være i tvil om at avlønningen av søsteren var i strid med bedriftens linje og interesser. Ved vurderingen av hans subjektive forhold har det vekt at han for hvert arbeidssted måtte regne om timetallet, slik at han hele tiden var seg bevisst hva han gjorde. Etter flertallets mening blir ikke forholdet mindre alvorlig slik A har søkt å rettferdiggjøre det. Det må i denne forbindelse legges stor vekt på at det dreier seg om favorisering av egen familie og at A hadde en stilling hvor den vesentligste del av avdelingens drift var betrodd ham. Selv om beløpet ikke er stort, anser flertallet at økonomiske misligheter av denne art tilsier at arbeidsgiveren må kunne si at den grunnleggende tillit er borte, slik at forholdet må anses som et grovt pliktbrudd og gi grunnlag for avskjed etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1.

Flertallet legger til grunn at feilaktig bruk av tariffen ble tatt opp med A på møtene i mars 1995 og ikke først i tilsvaret slik han har hevdet. Ser man på vintertillegget for arbeid utført i UNI/Storebrands lokaler på Sandaker, vil det av avlønningen for B for januar 1995 - som var tema på møtene - fremgå at hun er blitt godskrevet med 13,20 timer pr måned, det vil si 1,2 ganger mer enn 12 timer som tillegget er normert til. ISS har opplyst at dette derfor var håndfast fra først av. Den tillitsvalgte som bisto A på den avsluttende del av møtet 6 mars 1995, da han ble meddelt avskjeden, har også bekreftet at dette var et tema.

Et tredje forhold ISS har påberopt - og som kom opp etter avskjeden - er at A i februar 1995 endret lønnsutbetalingsmåten for D fra postanvisning til As egen lønnskonto ved selv å gå inn i datasystemet. ISS har anført at dette er et alvorlig tillitsbrudd, selv om bedriften legger til grunn at dette skjedde etter muntlig avtale mellom A og D i forbindelse med tilbakebetaling av et lån. Flertallet er ikke enig med A i at han var i sin rett til å gjøre det i og med at han fysisk kunne utføre operasjonen ved bruk av sin egen datamaskin. Uansett kan det ikke godtas at man gjør opp private mellomværender ved selv å gå inn i lønnssystemet på denne måten. Det burde vært enkelt for A å få D til skriftlig å be lønningskontoret overføre lønnen for den aktuelle måneden. I seg selv anses forholdet ikke alvorlig nok til å danne grunnlag for avskjed, men det er - selv om man ser borte fra det alvorligste forholdet - med på å styrke grunnlaget for avskjed på grunn av feilaktig bruk av tariffen til fordel for søsteren.

En meddommer mener at det ikke er tilstrekkelig klarlagt at avlønningen av søsteren er i strid med tariffen. Slike tariffer kan være utformet forskjellig i forhold til avlønning av unge arbeidstakere, og selve tariffen er ikke fremlagt.

En meddommer viser til at det ikke er fremlagt avgjørende andre bevis i lagmannsretten enn de som ble fremlagt i byretten. Lagmannsrettens flertall har imidlertid i bevisvurderingen kommet til en annen konklusjon.

I denne saken er det stor uenighet om de faktiske forhold, der forklaringen til Kate Skilbrei og Moustapha Aarrass står mot forklaringen til seks andre renholdere. Det er umulig å ta stilling til hvem som uttaler seg sannferdig. Det må da legges til grunn at bevisbyrden i en avskjedssak ligger på arbeidsgiver.

Burstad Møbler ligger fem kilometer fra Lindeberg i et område med bymessig bebyggelse, og kan derfor ikke sies å ligge i B s nærområde.

Etter hans mening er det grunn til å legge vekt på at ISS i mars 1995 burde ha opplyst saken langt bedre. Så langt det var mulig burde man dengang ha satt opp en oversikt over hvor B skulle ha arbeidet. Arbeidskortene skulle vært tatt bedre vare på. ISS hadde selv uten dem tilstrekkelige opplysninger til å kunne se hvem hun i tilfelle skulle ha arbeidet sammen med. Hver enkelt av dem skulle ha blitt forespurt. Heller ikke senere er det nødvendige gjort. Etter hans mening har ISS ikke oppfylt sin strenge bevisbyrde verken med hensyn til vilkårene for avskjed eller for oppsigelse. Etter hans mening er det heller ikke godt nok dokumentert at avlønningen av søsteren i strid med tariffen er så alvorlig at det kvalifiserer til avskjed eller oppsigelse. Når det gjelder utbetaling av Ds lønn til egen konto, var det etter avtale med D og bedriften hadde dessuten opplyst at det var anledning til å gjøre de endringer som var mulig i dataprogrammet da man bare hadde endringstilgang til de poster man var autorisert til å endre.

Han mener derfor at det verken er grunnlag for avskjed eller oppsigelse, men finner at noen av de forhold som er tatt opp ville kunne være grunnlag for advarsel.

I hovedanken blir frifinnende dom etter dette å avsi i samsvar med flertallets oppfatning. Det er da ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning, en domsslutning på frifinnelse omfatter også erstatningskravet.

Etter det resultat lagmannsrettens flertall er kommet til, har hovedanken ført frem og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd. Slik flertallet har begrunnet sin avgjørelse, er det ikke grunnlag for å anvende noen unntaksregler slik at tvistemålsloven §172 første ledd legges til grunn for omkostningsavgjørelsen både for byretten og lagmannsretten. Motanken har ikke ført frem, og omkostningsspørsmålet reguleres av tvistemålsloven §180 første ledd. Det finnes ikke å være grunn til å fravike hovedregelen om at omkostninger da skal ilegges.

For byretten har ISS levert omkostningsoppgave på kr 132450, hvorav salær kr 132000. Hovedforhandlingen for byretten varte fire dager. Saken er arbeidskrevende med et vanskelig tilgjengelig faktum. Oppgaven legges til grunn som rimelig og nødvendig for å få saken betryggende utført.

For lagmannsretten er det levert oppgave på kr 125000, hvorav salær kr 115000, som legges til grunn som rimelig og nødvendig for å få saken betryggende utført. Det er opplyst at kr 15000 gjelder motanken. Det er i tillegg krevet at ankegebyr og utlegg til sideutgifter hvis dette skal betales når arbeidsgiveren anvender rettsmidler. Etter rettsgebyrloven §10 nr 10 er det bare arbeidstaker som er fritatt for gebyr og for å betale utgifter til meddommere, jf Rt-1997-685 og Rt-1996-1011. Ankegebyret for 1996 er kr 12375. Utgiftene til meddommere er utbetalt etter standardsatsen med kr 1000 pr dag for fire hele dager og med kr 600 pr halve dag for to halve dager, inkludert domskonferanse og domsavsigelse, som blir kr 5200 pr meddommer, i alt kr 20800, som også blir å tillegge omkostningsoppgaven. Saksomkostningene for lagmannsretten blir etter dette i alt kr 158175.

I hovedanken er det ikke lagt ned påstand om renter på saksomkostninger. Dom blir avsagt i samsvar med det. Renter for motanken tilkjennes med 12% av kr 15000.

Dommen er avsagt med de dissenser som fremgår ovenfor.

Domsslutning:

1. ISS Norge AS frifinnes.

2. A dømmes til å erstatte ISS Norge AS sakens omkostninger for byretten med 132.450 - etthundreogtrettitotusenfirehundreogfemti- kroner og for lagmannsretten med 158.175 - etthundreogfemtiåttetusenetthundreogsyttifem- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom og slik at det deretter skal regnes 12% rente p a av 15.000 -femtentusen- kroner.