LB-1996-2217
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-08-20 |
| Publisert: | LB-1996-02217 |
| Stikkord: | Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byfogdembete Nr. 92-29943 - Borgarting lagmannsrett LE-1993-01522 K og LB-1996-02217 K. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, HR-1996-00593 K. Lagmannsrettens kjennelse stadfestet. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jon-Terje Hagenlund, Oslo). Kjæremotpart: Sparebanken NOR (Prosessfullmektig: Advokat Tore Brandt, Oslo) |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Petter Lundgaard, Lagdommer Petter A Lossius, Lagdommer Ingse Stabel |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §415, §404, §407, Tvistemålsloven (1915) |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Advokat Jon-Terje Hagenlund begjærte ved prosesskrift av 10 juli d å sak nr LE-1993-01522 K gjenopptatt for Borgarting lagmannsrett. Som hjemmel ble påberopt tvistemålsloven §407 nr 6. Da den aktuelle avgjørelse ved lagmannsretten var en kjennelse, skrev forberedende dommer til advokat Hagenlund brev med slikt innhold:
Det følger av tvistemålsloven §415 hvilke kjennelser som er gjenstand for gjenopptagelse.
Lagmannsretten kan ikke uten videre se at den kjennelse som her begjæres gjenopptatt, kan gjenopptas etter denne bestemmelsen. Innen lagmannsretten eventuelt avviser begjæringen, - imøteses derfor Deres nærmere begrunnelse.
De gis frist til 7. august 1996 for uttalelse.
Etter muntlig å ha fått utsettelse med svarfristen, skrev advokat Hagenlund slik til lagmannsretten den 12 august 1996:
Et kort sammendrag av saken:
Oslo namsrett avsa 03. mai 93 kjennelse om at begjæring om tvangsauksjon ikke tas til følge.
Eidsivating lagmannsrett kom ved kjennelse av 26. november 93 til at begjæring om tvangsauksjon skulle tas til følge.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelse 04. februar 95 lydende på at kjæremålet ble å forkaste. Kjæremålsutvalgets var begrenset etter tvistemålsloven §404.
Det vesentlige av kjæremålet til Høyesterett vedrørte lagmannsrettens bevisvurdering som kjæremålsutvalget ikke kunne prøve.
Det var kun spørsmålet om hvorvidt lagmannsretten hadde vurdert anførslene forsvarlig som utvalget foretok en prøving av. Det ble fremlagt et nytt bevis for kjæremålsutvalget men uten at kjæremålsutvalget gikk inn på dette da spørsmålet lå utenfor utvalgets kompetanse.
Foreliggende gjenopptagelsesbegjæring er begrunnet i tvistemålsloven §407 nr. 6. Begjæringen gjelder realitetsavgjørelsen av det omtvistede krav. All den tid kjæremålsutvalget ikke har foretatt noen realitetsprøving av saken må det etter min oppfatning må det være riktig å fremsette gjennopptagelsesbegjæringen for den domstol som foretok bevisvurderingen i hovedsaken altså lagmannsretten.
Jeg viser i denne anledning til Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven side 379 (1990 utgave).
Lagmannsretten finner at saken må bli å avvise. Det følger av tvistemålsloven §415 hvilke kjennelser som kan gjenopptas. Det gjelder først og fremst kjennelser av Høyesterett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg. I dette tilfellet er imidlertid gjenopptakelsesbegjæringen rettet til lagmannsretten, idet det er realitetene i saken som kreves gjenopptatt.
Når det gjelder kjennelse av lagmannsretten, følger det av §415 i tvistemålsloven at bare de som er gjenstand for selvstendig anke eller som går ut på å avvise eller heve en sak, kan gjenopptas.
I dette tilfellet gjaldt lagmannsrettens avgjørelse et kjæremål over at en tvangsauksjon ble nektet fremmet, og lagmannsrettens avgjørelse - som gikk ut på at begjæringen om annen gangs tvangsauksjon skulle tas til følge - er ikke gjenstand for selvstendig anke.
Det er på det rene at oppregningen i tvistemålsloven §415, med hensyn til hvilke kjennelser som kan begjæres gjenopptatt, er uttømmende, jf Rt-1977-1364.
Det innebærer at begjæringen må avvises, idet den faller utenfor oppregningen i tvistemålsloven §415.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Begjæring om gjenopptakelse av sak nr LE-1993-01522 K avvises.