LB-1996-2308

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-11-28
Publisert:	LB-1996-02308
Stikkord:	Bergelønn
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-06502 A - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02308 A /01 - Anket til Høyesterett; Byrettens dom stadfestet, HR-1999-00006 B.
Parter:	Ankende part: Staten v/Fiskeridepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokat Bergljot Webster). Motpart: Møre og Romsdal Fylkesbåtar AS (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Fr. Salvesen).
Forfatter:	1. Lagdommer Johannes Smit 2. Ekstraordinær lagdommer Oscar Nørgaard 3. Tilkalt dommer, lagdommer Fritz Borgenholt
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §224, §225, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder krav på bergelønn.

Den nybygde losbåten LOS 102 ble levert Kystverket i juni/juli 1993 og ble satt i tjeneste med base i Kristiansund. Sent på kvelden den 1 september samme år forlot losbåten kaien i Kristiansund med kurs for M/S CONDOCK III som befant seg ca 2 km øst for Grip fyr på fast bordingssted for los. Losbåten ble ført av Arnfinn Ødegaard. Mannskap var pensjonert skipsfører Harry Jørgensen, og oppdraget var å bringe statslos Eidar Iversen ut til CONDOCK III. I følge Meteorologisk institutt blåste det hovedsakelig vind fra vestlig sektor av styrke stiv kuling, 14-15 m/s, med vindkast opp mot sterk kuling, 17-18 m/s. Det var regn, dårlig sikt og en del sjø. LOS 102 nådde CONDOCK III ca kl. 0020 den 2 september og la seg i le av skipet for å sette losen ombord. Motorene ble først satt i revers, deretter i fri.

Losbåten hadde to elektriske anlegg, ett med spenning på 220 volt, knyttet til generator koblet til maskinene, og ett med 24 volt knyttet til batterier. Fremdriftsmaskinene, to hovedmotorer, virket uavhengig av disse systemer. Før det lyktes å borde CONDOCK III falt strømmen på 220-voltsanlegget ut. Dette anlegget dekket strømmen til lys ombord og oppvarming. Årsaken til strømbruddet er ikke fastslått. Også 24-volts anlegget som ga nødstrøm til belysning og til hydraulikken ved styring av propellbladene, falt ut. Videre kom strømtilførselen til lyskaster fra 24-voltsanlegget. Da det ikke lyktes å få 24-voltsanlegget til å virke og hovedsikringen til 24-voltsanlegget gikk, falt alt lys på losbåten ut. Videre stod roret fast, hardt styrbord. Båten drev nå med vinden direkte i retning Gåsefluene. Den situasjonen som var oppstått, ble vurdert som så dramatisk at skipperen, Ødegaard, fant det nødvendig å påkalle assistanse. Kl. 0021 lyktes det statslos Iversen ved hjelp av en batteridrevet VHF radio å få kontakt med Ørlandet radio som kalte opp R/S ADA WAAGE. Den hadde ved midnatt passert Kvitholmen ved Hustadvika og satte straks kurs for losbåten. Los 102 fikk kl. 0045 kontakt med hovedredningssentralen.

På hurtigbåt H/B ASKEPOTT var det over nødkanal oppfattet at losbåten befant seg i vanskeligheter og ved henvendelser til hovedredningssentralen fikk man melding om å være "stand by". Kort etter fikk man beskjed om å gå ut for å assistere. Klokken 0140 fikk ASKEPOTT øyekontakt med losbåten og slep ble etablert kl. 0150. Sleping ble påbegynt umiddelbart i sydøstlig retning. Etter en moderat kursendring kl. 0215 brakk slepetauet. R/S ADA WAAGE var da kommet frem og fortsatte etter avtale slepet med ankomst kai i Kristiansund kl. 0430. H/B ASKEPOTT avbrøt aksjonen kl. 0240 og returnerte til Edøy.

Som vedlegg til brev av 8 april 1994 fra losoldermannen i Møre/Trøndelag til Kystverket fulgte krav på bergelønn fra skipsføreren på H/B ASKEPOTT, Arne Inge Iversen. Kravet ble senere ved brev av 27 januar 1995 tiltrådt av Møre og Romdsal Fylkesbåtar AS som eier av H/B ASKEPOTT. I brev av 10 juli 1995 fra Kystdirektoratet ble rederiet underrettet om at kravet om bergelønn ikke kunne imøtekommes. Direktoratet sa seg imidlertid villig til å honorere innsatsen med H/B ASKEPOTT som et ordinært slepeoppdrag. Ved stevning av 1 september 1995 reiste Møre og Romsdal Fylkesbåtar AS sak mot Staten v/Fiskeridepartementet med krav om bergelønn begrenset oppad til kr 400.000 med tillegg av renter fra 14 februar 1995 til betaling finner sted. I tilsvar påstod Staten seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Oslo byrett avsa den 19 april 1996 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Fiskeridepartementet betaler 300.000 - trehundretusen - kroner i bergelønn til Møre og Romsdal Fylkesbåtar A/S med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3, for tiden 12 % årlig rente, fra 14.02.95 til betaling skjer.

2. Staten v/Fiskeridepartementet betaler 61.879 - sekstientusenåttehundreogsyttini - kroner i saksomkostninger til Møre og Romsdal Fylkesbåtar AS innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Staten v/Fiskeridepartementet har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Staten v/Fiskeridepartementet frifinnes mot å betale kr 20.000 i slepegodtgjørelse.

2. Staten v/Fiskeridepartementet tilkjennes saksomkostninger for såvel lagmannsrett som byrett, med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

Møre og Romsdal Fylkesbåtar AS har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

Prinsipalt:

1. Oslo byretts dom av 19 april 1996 stadfestes.

Subsidiært:

1. Møre og Romsdals Fylkesbåtar AS tilkjennes slepegodtgjørelse etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 150 000.-

2. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale Møre og Romsdal Fylkesbåtar AS saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 15. og 16. oktober 1997. Begge parters prosessfullmektiger møtte. Videre møtte 9 vitner og avga forklaring. 3 vitner, herav 2 sakkyndige, var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og av det som sies i det følgende.

Den ankende part hevder at byretten har tatt feil i sin vurdering av hvorvidt farekravet i sjøloven §224 er oppfylt. Da det ikke fullt ut fremgår av dommen hvilket faktum retten har lagt til grunn, rettes anken både mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, idet den ankende part ved sin prosessfullmektig, regjeringsadvokaten v/advokat Bergljot Webster, i det vesentlige har anført:

For å ha rett til bergelønn etter sjøloven §224 må to vilkår være oppfylt. For det første må fartøyet ha vært i en reell fare for havari. Det er således ikke tilstrekkelig at den situasjon som fartøyet har befunnet seg i, av alminnelig kyndige personer der og da med rimelighet er oppfattet slik at fare forelå. Videre må den som gjør krav på bergelønn, ha lykkes i å bringe fartøyet ut av den farlige situasjon. Innsatsen og anstrengelsene med å bringe fartøyet i sikkerhet må med andre ord ha vært vellykket. Etter statens oppfatning er disse vilkår ikke oppfylt for ASKEPOTTs vedkommende.

Det erkjennes fra statens side at LOS 102 objektivt sett var i fare fra det øyeblikk også strømmen fra 24-voltsanlegget om bord falt ut. Strømforsyningen fra generatoren i 220-volts anlegget var falt ut like før. Innenfor et avgrenset tidsrom mellom klokken 2400 og 0030 var skipsfører Ødegaards oppmerksomhet rettet mot feilsøking. Havnelos Iversen var samtidig opptatt med å etablere kontakt med Ørlandet radio for å be om assistanse, noe som lyktes klokken 0020. Losbåtens motorer gikk i hele dette tidsrom og stoppet heller ikke senere. Som følge av at begge motorer var satt i fri, drev fartøyet med vinden i retning Gåsefluene inntil det lyktes å få 24-volts anlegget i drift. Fra dette øyeblikk, ca klokken 0030, kunne båtføreren konsentrere seg om styringen. Som følge av at roret stod fast hardt styrbord, måtte styringen skje ved bruk av babord propell balansert mot styrbord ror og vinden. Båtføreren hadde nå gjenvunnet kontrollen over båten som i langsom fart ble manøvrert sydøstover i retning Langholmen. Etter å ha gått for egen maskin i omkring 1 time og 20 minutter har losbåten kommet inn i området mellom Godtaren og Gjeslingene. ASKEPOTT var da nådd frem. For å legge forholdene til rette for etablering av slep, var motorene på losbåten koblet til propellene på en slik måte at fremdriften skulle bli liten. Slep ble etablert kl. 0150. Slepingen ble begynt i retning Langholmen og fortsatte til ca klokken 0215 da kursen ble lagt om mot syd-sydvest.

Slepet ble etter statens oppfatning etablert i en posisjon nærmere Godtaren enn Gjeslingene. Uansett posisjon hadde imidlertid losbåten beveget seg for egen maskin og befant seg bl.a. av denne grunn ikke i noen fare da slepet ble etablert. De opplysninger om motorstopp som er nedfelt i loggen for Ørlandet radio og i politirapporten skriver seg fra samme kilde, statslos Iversen, og skyldes rene misforståelser.

Losbåten var utstyrt med 15 meter ankerkjetting og hadde videre 75 meter wire. Disse lengder var tilstrekkelig for oppankring på aktuelle steder, der dybden var ca 30 m. Båtføreren valgte imidlertid ikke å ankre opp, nettopp fordi båten, etter at strømmen kom tilbake, lot seg mestre.

Det kan stilles spørsmål om hvorfor anmodningen om assistanse ikke ble trukket tilbake. Bakgrunnen må søkes i at roret var låst og at innseilingen til Kristiansund ville bli forsinket og vanskeliggjort uten slep. Det må imidlertid antas at båtføreren ikke handlet optimalt i den endrede situasjon.

LOS 102 var utstyrt med en bedre radar enn ASKEPOTT. Både båtfører Ødegaard og mannskapet så lyset på Godtaren, mens ASKEPOTT nærmet seg losbåten. Dette gir støtte til at statens oppfatningen av posisjonen for etablering av slep er riktig.

Subsidiært anføres at det beløp som kreves i bergelønn er for høyt.

Ved utmåling av bergelønn er det av betydning om bergingen har vært vellykket. Videre må tidsforbruket tas i betraktning. For ASKEPOTTs vedkommende varte slepet av losbåten 20-25 minutter. Selve operasjonen tok 2 timer og 20 minutter regnet fra kai i Edøy til retur samme sted. Den risiko ASKEPOTT løp var liten, og det forelå ingen eller bare ubetydelig fare for båten eller bergerne om bord. Dette avspeiles også i at ASKEPOTT holdt en betydelig fart under slepet, i følge skipsføreren opp til 8 knop. ASKEPOTT var heller ikke spesielt utrustet for å løse bergingsoppdraget. Bergelønnen må derfor under enhver omstendighet ligge i laveste sjikt. Endelig var verdien av det bergete sekundær i forhold til de øvrige momenter ved utmålingen.

Atter subsidiært anføres at Møre og Romsdal Fylkesbåtar AS må dele eventuell bergelønn med eieren av ADA WAAGE. Under forutsetning av at LOS 102 ved etablering av slepet befant seg nær Gjeslingene og fordi varigheten av slepet var begrenset til 20 til 25 minutter, måtte ADA WAAGE antas å ha påbegynt slepet i en situasjon der det fortsatt forelå fare. Ved vurderingen må hele operasjonen ses i sammenheng. ADA WAAGE hadde bedre utstyr, måtte gå lengre og brukte lenger tid. At eieren ikke har krevd bergelønn, kan ikke komme ASKEPOTTs rederi til gode.

Etter statens oppfatning bør Møre og Romsdal Fylkesbåtar AS tilkjennes en godtgjørelse for sleping på kr 20000, dvs. kr 10.000 mer enn tidligere påstått.

Det er vist til Nordiske domme i sjøfartsanliggender ND-1979-346, ND-1989-442, ND-1991-133, Rt-1992-224 og Frostating lagmannsretts dom av 7 november 1994 samt Rt-1996-907. Videre er vist til Brækhus: Bergning, sidene 8, 12 og 19. Endelig er vist til Haxthow: Kommentarer til sjøfartsloven, niende kapittel.

Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Bjørn Fr. Salvesen, i det vesentlige anført:

Den dokumentasjon som ble foretatt under ankeforhandlingen har sammenholdt med rekken av vitneforklaringer gitt klare holdepunkter for at LOS 102 ble brakt i en faresituasjon da strømmen falt ut. Det skal etter rettspraksis og teori ikke svært mye til for at kravene til fare i sjøloven §224 er oppfylt. Losbåten befant seg i bordingsposisjon øst for Grip i et anerkjent vanskelig farvann. Værforholdene var ugunstige, med kuling, bølgehøyder på ca 2 meter og dårlig sikt. Det må på denne bakgrunn være åpenbart at det oppstod fare da lyset falt ut og roret låste seg. Denne situasjon vedvarte helt til H/B ASKEPOTT lyktes å etablere slep et sted mellom Godtaren og Gjeslingene og i kortere avstand fra disse.

Vurderingen av faregraden skal bygges på et objektivt grunnlag. Spørsmålet om det faktisk hadde vært mulig for LOS 102 å berge seg ved bruk av motorene er ikke tilstrekkelig til å konstatere at faren var avverget. Det avgjørende er om skipperen, eventuelt mannskapet, faktisk klarer å manøvrere på en tilfredsstillende måte. Verken båtføreren, hjelpemannen eller statslosen klarte dette. Det var derfor fare for at losbåten ville gått på grunn, noe som her ville ført til totalhavari.

En rekke uheldige omstendigheter ledet til den situasjon som oppsto. Generatoren sviktet og 24-volts anlegget falt samtidig ut. Losbåten var nyanskaffet, og båtfører og hjelpemann hadde ennå ikke fått erfaring med alle funksjoner. Også deres reaksjoner forsterker inntrykket av at båten var i fare. Ørlandet radio ble oppkalt for assistanse. Slik oppkalling gjøres ikke av erfarne sjøfolk uten at det er nødvendig. I samtale med hovedredningssentralen etter at lyset var kommet tilbake, ble det spurt om hvor ASKEPOTT ble av. Denne samtalen ble avlyttet av skipper og maskinsjef på ASKEPOTT. Begge fikk inntrykk av at dette oppkallet var preget av panikk. Dette inntrykk var også avgjørende for at båtføreren på ASKEPOTT, som blant annet på grunn av værforholdene hadde overveiet å snu, allikevel besluttet å fortsette redningsaksjonen. Først etter at slepet ble etablert og hadde pågått over en strekning, røk slepetrossen. Man hadde da imidlertid full kontroll over situasjonen. ASKEPOTT hadde således selv utstyr for å gjennoppta slepet. Av hensiktsmessighetsgrunner avtalte man imidlertid med skipperen på ADA WAAGE at redningsskøyten skulle overta slepingen.

Før slep ble etablert, fikk man ingen meldinger om at situasjonen hadde endret seg i positiv retning. På losbåten lot skipperen altså to båter komme til unnsetning. Til tross for dette hevdes i etterhånd at man hadde alt under kontroll fra det øyeblikk da lyset kom tilbake. At dette tidspunktet er markert som skille i situasjonsbeskrivelsen er for øvrig nytt for lagmannsretten. Det finnes intet i Ødegaards rapporter eller i hans forklaring for byretten om det skille som nå vektlegges.

Føreren av losbåten måtte vite at ASKEPOTTs innsats ville utløse krav om bergelønn. Det kan derfor stilles spørsmål hvorfor man ikke holdt seg til ADA WAAGE når det gjaldt assistanse til slep. Det er uforståelig at rask retur til Kristiansund og hjelp til innseilingen dit skulle være et tilstrekkelig motiv til å akseptere slepingen fra ASKEPOTTs side.

Da slep ble etablert, lå LOS 102 og drev på en måte som tydet på manglende manøvreringsevne. For en totalbedømmelse vil de posisjonene losbåten hadde da ASKEPOTT inntraff og senere da trossen røk, være av betydning. Hastigheten under slepingen vil være et moment av betydning for posisjonsbestemmelsen. At trossen røk kan bekrefte forklaringen fra føreren av ASKEPOTT at hastigheten lå på inntil 8 knop.

Når det gjelder utmåling av bergelønn, vil ankemotparten hevde at det ikke er noen forskjell på kriteriene i første og annen rekke i henhold til sjøloven §225. Ved vurderingen må tas utgangspunkt i at LOS 102 var verdt ca 10 millioner kroner. Også mannskapet på ASKEPOTT var utsatt for fare. Det forelå ingen fare da ADA WAAGE overtok slepingen, og noe grunnlag for deling av bergelønn finnes ikke.

Det er vist til Brækhus: Bergning, side 11 og Falkanger og Bull: Innføring i sjørett, sidene 408 og 409 samt Hålogaland lagmannsretts dom av 15 januar 1991.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

For at Møre og Romsdal Fylkesbåtar AS kan gis medhold i sitt krav på bergelønn, er det et grunnleggende krav at LOS 102 var i fare og at den assistanse som ble ytet fra H/B ASKEPOTT, avverget faren og førte til at losbåten ble brakt i sikkerhet. Ved vurderingen legger lagmannsretten til grunn at det med fare forstås en viss sannsynlighet for at losbåten ville lidd totalhavari eller blitt betydelig skadet dersom hjelpen ikke var nådd frem i tide. Det er ikke nødvendig at faren må ha vært overhengende eller at det har foreligget overveiende sannsynlighet for at fartøyet skulle gå tapt dersom hjelp ikke ble ytet. Faren må imidlertid ha vært noe mer markert enn de farer som ordinært truer skipsfarten. Det må videre objektivt sett ha foreligget en fare. Det er således ikke tilstrekkelig at alminnelig kyndige personer i en bestemt situasjon med rimelighet burde oppfattet denne slik at fare forelå. Det vises i denne forbindelse til Brækhus: Bergning, side 9 ff. og til Rt-1996-907.

Etter bevisførselen finner lagmannsretten det klart at LOS 102 da generatoren falt ut og strømmen fra 24-volts anlegget sviktet ble bragt i en farlig situasjon. Selv om det ikke forelå en umiddelbar risiko for totalhavari, måtte det ut fra forholdene være nærliggende å regne med en slik mulighet dersom situasjonen ikke innen et begrenset tidsrom ble bragt under kontroll. Det var regn og dårlig sikt. Fra sydvest blåste stiv til sterk kuling, og bølgehøyden var 1,5 til 2,5 meter. Med roret fastlåst hardt styrbord måtte båtføreren regne med at fartøyet ville drive i vindretningen mot kyststrekningen ved Vest-Smøla der farvannet er meget urent. Riktig nok var begge motorer i drift. Ved siden av å gjøre oppkall med anmodning om assistanse var det for båtføreren i første omgang maktpåliggende å få strømmen tilbake, i hvert fall på 24-volts anlegget som forsynte radar og nødlys. I mellomtiden drev fartøyet i ca 20 minutter innover mot Gåsefluene. Etter lagmannsrettens oppfatning befant losbåten seg i dette tidsrom i en situasjon, der faregraden oversteg den som er forutsatt i sjøloven. Både hjelpemannen Harry Jørgensen, nå pensjonist med fartstid som skipsfører siden 1964, og statslos Eidar Iversen var bekymret før strømmen fra 24-volts anlegget kom tilbake. Jørgensen fryktet at båten skulle drive mot Gåseskjærene. Da radaren kom tilbake, viste det seg imidlertid at båten hadde kurs mot Gåsefluene. At situasjonen ble oppfattet som farlig, bekreftes også av at hjelpemannen gjorde klar overlevelsesdrakter, mens båtføreren drev feilsøking på det elektriske anlegget og statslosen var opptatt med å etablere radiosamband.

Etter lagmannsrettens oppfatning inntrådte en avgjørende endring av situasjonen da det lyktes å få 24-volts anlegget i drift. Dermed kunne båten manøvreres ved hjelp av propellene. Det legges til grunn at båtføreren i tiden frem til kl. 0150, da ASKEPOTT kom til syne, beveget seg i sydøstlig retning for egen maskin i det propellene ble brukt til styring. Hvilken posisjon losbåten hadde da slep ble etablert og dermed hvor langt man da befant seg fra Gjeslingene, har det ikke lykkes å avklare. Posisjonen for bruddet på losbåtens slepetrosse, og dermed hvor ADA WAAGE overtok slepingen, er heller ikke avklart. Dette har sammenheng med at det er gitt avvikende forklaringer om hvilken fart ASKEPOTT holdt under sin sleping. Til tross for den usikkerhet som slik hefter ved enkelte omstendigheter ved etableringen av slep og den påfølgende seilas, er lagmannsretten kommet til at LOS 102 ikke var i fare på det tidspunkt da ASKEPOTT nådde frem.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på at det fra føreren av losbåten ikke ble tatt opp spørsmål i tilknytning til godtgjøring for assistanse til slep eller gitt avkall på assistanse i påvente av at ADA WAAGE nådde frem.

Etter dette blir Staten v/Fiskeridepartementet å frifinne for kravet om bergelønn. Etter det standpunkt lagmannsretten har kommet til, er det ikke påkrevet å ta standpunkt til spørsmålet om deling av bergelønn mellom ASKEPOTT og ADA WAAGE.

Det er fra Fylkesbåtanes side nedlagt subsidiær påstand om å bli tilkjent godtgjøring for sleping utover det reviderte beløp som omfattes av den ankende parts påstand. Lagmannsretten kan ikke se at dokumentasjon eller opplysninger i saken for øvrig gir grunnlag for å fastsette godtgjørelsen til et høyere beløp enn det som er tilbudt fra Statens side, slik dette tilbud fremgår av Statens påstand.

Statens påstand blir etter dette å ta til følge.

Anken har ført frem. I samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf, §172, første ledd bør Møre og Romsdal Fylkesbåtar AS erstatte Staten saksomkostningene for byrett og lagmannsrett. I samsvar med fremlagte omkostningsoppgaver som legges til grunn, fastsettes disse til henholdsvis kr 26.903 og kr 71.000 hvorav salær utgjør henholdsvis kr 20.000 og kr 35.000.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Fiskeridepartementet frifinnes mot å betale 20.000 - tyvetusen - kroner i slepegodtgjørelse.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Møre og Romsdal Fylkesbåtar AS til Staten v/Fiskeridepartementet til sammen 97.903 - nittisjutusennihundreogtre - kroner, med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen for betaling i henhold til punktene 1 og 2 settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.