LB-1996-2481
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-10 |
| Publisert: | LB-1996-02481 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-02425 A/81 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02481 A/02 - Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom stadfestet, HR-1998-00077 B. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Elgesem). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Solveig Kristine Høgtun). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Sveinung Koslung. Ekstraordinær lagdommer Jørgen Wilberg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, EMK (1999), EMK (1999), Utlendingsloven (1988) §30, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213 |
Saken gjelder gyldigheten av utvisningsvedtak i medhold av utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b.
A kom til Norge fra Pakistan i 1976 under navnet Riaz Ahmed. Han var da angivelig 12 år gammel og fikk oppholdstillatelse i familiegjenforening med Mohammad Bashir, som den gang ble oppgitt å være hans far, men som faktisk er morens bror og altså As onkel. I mars 1992 skrev A til Oslo politikammer og fortalte om sin rette identitet. Dette førte til at Utlendingsdirektoratet (UDI) 5 april 1994 tilbakekalte hans oppholdstillatelse. Vedtaket ble påklaget. Under klagesaksbehandlingen ble Justisdepartementet kjent med at A sonet en dom for overtredelse av straffeloven §162, og departementet ba på denne bakgrunn UDI om å vurdere utvisning. UDI fattet deretter vedtak om utvisning 20 oktober 1995 i medhold av utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b. Etter klage ble vedtaket opprettholdt av Justisdepartementet 20 februar 1996. Ved stevning av 18 mars 1996 gikk A til søksmål mot staten v/Justisdepartementet med påstand om at utvisningsvedtaket er ugyldig.
Oslo byrett avsa dom i saken 17 juni 1996 med slik domsslutning:
1. Justisdepartementets vedtak av 20 februar 1996 om å utvise A er ugyldig.
2. Justisdepartementet betaler erstatning for saksomkostninger til A med 24937,50 - tjuefiretusennihundreogtrettisju 50/100 - kroner innen 2 -to - uker etter forkynnelsen av dommen.
Dommen ble avsagt under dissens, idet én av byrettens meddommere stemte for at staten v/Justisdepartementet skulle frifinnes.
Staten v/Justisdepartementet har påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett, og A har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt 27-28 november 1997. A møtte og forklarte seg. Som partsrepresentant for staten møtte førstekonsulent Sidsel Wiborg, Justisdepartementet. Hun ble gitt anledning til å følge forhandlingene i sin helhet i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Hun avga vitneforklaring. Ellers mottok retten forklaring fra seks vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Staten v/Justisdepartementet har i hovedtrekk anført:
Det er enighet mellom partene om at vilkårene for utvisning i utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b er til stede. Spørsmålet er om utvisning i dette tilfellet må anses uforholdsmessig i medhold av §30 tredje ledd. Den skjønnsmessige vurdering som følger av denne bestemmelse er undergitt forvaltningens frie skjønn, jf Rt-1995-72. Det er i saken ellers spørsmål om utvisningsvedtaket er i strid med EMK art 8. I dette spørsmålet har domstolene full prøvelsesrett.
Det er ikke grunnlag for å sette utvisningsvedtaket til side som sterkt urimelig, slik byretten har gjort. Byretten har i sine premisser overbetonet As tilknytning til Norge. På tidspunktet for UDI's utvisningsvedtak hadde han 19 års botid i Norge, og staten er enig i at hans lange botid er det sterkeste av de hensyn som taler mot utvisning. Det må imidlertid tillegges en viss vekt at han først i 1992, da han var blitt 28 år gammel, meldte fra om at han som 13-åring i 1976 kom til Norge på falske premisser. Etter vitneførselen for lagmannsretten er det ikke grunnlag for å legge vekt på den "amnestiordning" som er omtalt i byrettens dom. "Amnestiet" gjaldt bare de pakistanere som kom til landet før innvandringsstoppen i 1975.
Byretten har også for sterkt nedtonet hans tilknytning til hjemlandet. A har hatt fem års skolegang i Pakistan, han snakker punjabi og har hele sin nærmeste familie der, foreldre, seks søsken, ektefelle og to barn. Han har opprettholdt kontakten med sin familie i Pakistan, både ved at han flere ganger har besøkt dem og ved at han sender dem penger når han har anledning til det. Han har ingen familie i Norge, bortsett fra onkelen og tanten, som han bodde hos de første årene og som han fortsatt snakker med på punjabi. Han deltar i feiringen av pakistanske høytider. A har sterke bånd til Pakistan, og en utvisning vil skje til det land hvor han har sin familiære tilkytning.
I vurderingen av As tilknytning til riket etter §30 tredje ledd må det også tas hensyn til at A har et langt kriminelt rulleblad forut for den dom som er grunnlaget for utvisning.
Det må etter bevisførselen legges til grunn at A har vært utsatt for alvorlige trusler fra to navngitte pakistanere. Truslene er imidlertid nå tre år gamle, og det må reises tvil om de fortsatt kan anses å utgjøre noen reell risiko av betydning. Under enhver omstendighet er det ikke grunn til å anta at truslene vil utgjøre noen vesentlig større fare for A i Pakistan enn i Norge. Det må legges til grunn at også pakistanske myndigheter vil være i stand til å gi eventuell nødvendig beskyttelse.
Utvisningspraksis er særlig streng i narkotikasaker. Dette er i samsvar med lovgivers syn, slik dette kom til uttrykk ved at Stortinget under behandlingen av utlendingsloven endret utformingen av §30 annet ledd bokstav b nettopp ut fra ønsket om en streng utvisningspraksis i narkotikasaker. Det vises til Innst.O.nr.92 (1987-1988) side 18. Forvaltningspraksis er belyst gjennom førstekonsulent Wiborgs vitneforklaring, det fremlagte bevisopptak for Høyesterett i den sak som er referert i Rt-1996-551 og i spesialfagsavhandlingen av mai 1996 "One strike and you're out" av Stine Dordi Nybø og Therese Liljegren.
Justisdepartementets vedtak av 5 oktober 1994 om omgjøring av utvisningen av Pervez Akhtar er i utakt med den strenge praksis som ellers foreligger. Dette enkeltstående avvik kan ikke danne grunnlag for anførselen om usaklig forskjellsbehandling av A, og det kan heller ikke telle med i vurderingen om utvisningsvedtaket må settes til side som grovt urimelig.
Utvisningen av A er ikke i strid med EMK art 8. Prinsipalt anføres at utvisningen ikke innebærer et inngrep i As privatliv og familieliv etter art 8 første ledd. Under enhver omstendighet må imidlertid utvisningen være berettiget i medhold av art 8 annet ledd, som hjemler unntak når inngrepet er i samsvar med loven og nødvendig i et demokratisk samfunn bl.a. for å forebygge uorden eller kriminalitet. De enkelte stater er gitt en skjønnsmargin i vurderingen av om inngrepet ligger innenfor de rammene som art 8 annet ledd gir anvisning på. Utvisningen av A er vel forenlig med foreliggende rettsavgjørelser. Det vises til Rt-1995-72 og Rt-1996-551, Rt-1996-561, Rt-1996-568 og Rt-1996-1510, samt til de avgjørelser av konvensjonsorganene i Strasbourg som Høyesterett har henvist til i de nevnte dommene.
Staten v/Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
A har i det vesentlige anført:
Byretten har med rette bedømt As tilknytning til Norge som meget sterk. Han hadde på utvisningstidspunktet hele 19 års botid. Måten han kom til Norge på i 1976 kan ikke bebreides A, som den gang bare var 13 år. Hans familiemessige tilhørighet er størst til onkelen og tanten i Norge. Selv om han ikke formelt er adoptert av onkelen, var det i praksis noe nær en adopsjon som fant sted da det i 1973 ble avtalt at onkelen skulle overta ham etter å ha mistet sin egen sønn. Etter å ha hatt liten kontakt med onkelen og tanten fra han avsluttet skolegangen i 1983, har han i den senere tid hatt god og jevnlig kontakt med disse. Hans sosiale tilhørighet er til Norge, og han har også en del arbeidserfaring her i landet. Kontakten med Pakistan har vært sporadisk. I de 20 årene som er gått etter at han kom til Norge, har han bare fem ganger besøkt Pakistan. Oppholdene der har vært feriemessige og av forholdsvis kort varighet. Han behersker hverken urdu eller engelsk og vil ha problemer med å skaffe seg arbeid i Pakistan. Hans forhold til hustruen i Pakistan må ses på bakgrunn av at det dreier seg om et arrangert ekteskap, inngått i 1983. Ekteskapet er således ikke noe tegn på manglende tilhørighet til Norge. Han føler imidlertid forpliktelser overfor sine to barn, som er født i 1989 og 1992.
Det medgis at grunnvilkårene for utvisning etter utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b er oppfylt, idet dommen av 1993 gjaldt overtredelse av straffeloven §162. Det dreier seg imidlertid ikke om så svært alvorlige overtredelser av narkotikalovgivningen, og noen av de forhold som han ble dømt for lå langt tilbake i tid. De gamle straffedommene som for øvrig er påberopt, skriver seg fra årene 1981 - 1986. Ingen av disse gjelder narkotika.
De alvorlige truslene som er fremsatt overfor A av navngitte landsmenn, representerer fortsatt en reell fare, og særlig hvis han skulle bli utvist til Pakistan, der han i praksis ikke kan regne med samme beskyttelse fra politiet som i Norge. At han anser seg tryggere i Norge, sier dessuten noe om styrken av hans følelse av tilhørighet til Norge.
Det som er kommet frem i lagmannsretten om forvaltningspraksis i utvisningssaker er ikke egnet til å underbygge statens anførsel om at utvisningsvedtaket er i samsvar med sammenlignbar praksis. Av de 14 klagesakene som departementets representant redegjorde for, er det Pervez Akhtarsaken som må sies å være mest sammenlignbar med foreliggende sak. I bare én av de øvrige sakene var det tale om botid i Norge på ca 20 år, og den saken gjaldt en pakistaner som var idømt en betydelig strengere straff, nemlig fengsel i 3 år og 6 måneder. At lang botid tillegges stor betydning, fremgår av Nybø og Liljegrens spesialfagsavhandling, som er basert på en undersøkelse som omfattet alle utvisningssakene i 1993.
Utvisningsvedtaket må settes til side, hva enten dette begrunnes i at vedtaket er grovt urimelig, slik byretten har gjort, at det er et utslag av usaklig forskjellsbehandling eller i at vedtaket innebærer et inngrep i As privatliv som ikke kan hjemles i EMK art 8 annet ledd. I retten til privatliv inngår As rett til fortsatt å bli boende i Norge, hans valg av sosial omgangskrets og i det hele hans tilværelse her i landet. En konkret og balansert avveining av hensyn som taler i favør av utvisning, målt opp mot hensyn som trekker i motsatt retning og som er omtalt ovenfor, tilsier at utvisningen ikke med rette kan hjemles i art 8 annet ledd.
A har lagt ned slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Abdul A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten tar først for seg forholdet til EMK art 8.
Det første spørsmålet er om utvisningsvedtaket må anses som et inngrep i As privatliv, og om vedtaket dermed faller inn under art 8 første ledd. Det er ikke helt enkelt å gi en presis definisjon av begrepet "privatliv", slik det er benyttet i EMK art 8. I sin kommentar til Den Europæiske Menneskeretskonvention skriver Peer Lorentzen, Lars Adam Rehof og Trygve Trier (side 331) om begrepet "privatliv" i art 8 at det er "nøje knyttet til beskyttelsen af familie, hjemmeliv, bolig, korrespondance og den fysiske og psykiske integritet". Videre skriver de:
Kernen i begrebet er retten til en sfære, inden for hvilken individet uforstyrret kan udfolde og udvikle sin personlighed, jf Frowein og Peykert 195 f. Beskyttelsen er knyttet til den enkelte person, og følger i princippet personen uafhængigt av geografiske steder.
Den siste setningen i sitatet kan ikke forstås slik at utvisning av en person ikke innebærer inngrep i vedkommendes privatliv, under henvisning til at privatlivet følger personen og at vedtaket ikke inneholder begrensninger i utøvelsen av hans privatliv i det land han er utvist til. Det fremgår av avgjørelser av Menneskerettighetsdomstolen at utvisning vil kunne bli å anse som et inngrep i privatlivet etter art 8 første ledd, når vedkommende person gjennom langvarig opphold i landet, skolegang og sosial omgang har etablert reelle bånd til nettopp dette landet. Det vises særlig til avgjørelse av 7 august 1996 i saken C mot Belgia.
På utvisningstidspunktet hadde A bodd i Norge i ca 19 år etter at han kom til landet i 1976 som 13-åring. De første årene, mens han hadde tilhold hos sin onkel og tante, gikk han på skole, først to år i innføringsklasser, deretter tre år i ungdomsskolen og endelig to år i videregående skole. Etter dette har han bodd for seg selv, og han har i kortere og lengre perioder vært i arbeid. I en periode drev han en gatekiosk. Han er sterkt interessert i hestesport og arbeidet i 1996 for et firma som selger tippesystemer for travspill. Siden i sommer har han drevet en pub i Ås kommune. As tilværelse er etter lagmannsrettens oppfatning i flere henseende såvidt sterkt knyttet til Norge at utvisningen finnes å være et inngrep i As privatliv.
Etter art 8 annet ledd er spørsmålet om utvisningen kan begrunnes som "nødvendig i et demokratisk samfunn ..... for å forebygge uorden og kriminalitet". Hva som nærmere ligger i dette er bl.a. omtalt i Rt-1995-72, der det på side 80-81 heter:
Myndighetenes inngrep må etter praksis være begrunnet i et påtrengende samfunnsmessig behov - "a pressing social need". Det kreves imidlertid ikke at inngrepet er uomgjengelig nødvendig, og myndighetene har en skjønnsmargin -"margin of appreciation" - ved vurderingen av inngrepets nødvendighet......Poenget er ellers at det må foretas en balansert vurdering, der utfallet av enkeltsaker for
Menneskerettighetsdomstolen og Kommisjonen vil være veiledende. og i Rt-1996-551, der det på side 558 heter:
I ordet "nødvendig" ligger etter konvensjonsorganenes praksis ikke mer enn at det må foreligge et vesentlig samfunnsmessig behov ("a pressing social need") og at utvisning er egnet til å fremme dette behov. Jeg forstår ellers konvensjonsorganenes praksis slik at de ved anvendelsen av nødvendighetskriteriet i art 8 (2) i utvisningssaker ser etter om konvensjonsstaten har foretatt en balansert avveining av de hensyn som i det enkelte tilfelle taler for utvisning og hensynet til utlendingens og hans families rett til privatliv og familieliv etter art 8 (1). Avgjørende er om utvisningen på det grunnlag den har, står i et rimelig forhold til de negative virkninger den har for privatliv og familieliv.
De sentrale avsnitt i UDIs utvisningsvedtak lyder slik:
Ved Oslo byretts dom av 4.11.93 ble A i navnet
Riaz Ahmed idømt fengsel i et år og to måneder for overtredelse av flere bestemmelser bl.a overtredelse av narkotikalovgivningen.
Utlendingsdirektoratet mener at utvisningsvedtaket ikke er et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen eller dennes nærmeste familie.
Det er i vurderingen lagt vekt på at A ikke har nær familie i Norge. Han har bodd hos en onkel i Norge. Hans ektefelle og to barn bor i Pakistan. Det er også lagt vekt på at han er dømt for forholdsvis alvorlige narkotikaforbrytelser og at det er praksis å utvise i slike tilfelle. Det faktum at A fikk oppholdstillatelse på uriktig grunnlag og at direktoratet har tilbakekalt hans tillatelse er et moment som ytterligere styrker grunnlaget for utvisning. Forøvrig bemerkes at han flere ganger tidligere er ilagt straff, hovedsaklig for vinningsforbrytelser.
De sentrale avsnitt i Justisdepartementets begrunnelse for ikke å ta As klage til følge lyder slik:
Begrunnelsen som er gitt i direktoratets vedtak tiltres.
Departementet finner i likhet med direktoratet å legge avgjørende vekt på at klager er dømt for en rekke kriminelle forhold, helt fra 1981 og frem til 1993. Man har imidlertid lagt særlig vekt på at klager ved Oslo byretts dom av 04.11.93 blant annet ble dømt for bruk, oppbevaring og omsetning av narkotika, deriblant heroin.
Det er også tillagt vekt at klager siden 1976 har vært i Norge på uriktige forutsetninger. Ved søknad om oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed ble det gitt uriktige opplysninger om klagers identitet og familietilknytning. Klagers angivelige far har i ettertid vist seg å være klagers onkel, jf klagers brev av 12.03.92 og politirapport av 18.08.92. Opplysningene er senere bekreftet ved ambassadens undersøkelser 18.04.93.
Man finner således ikke å kunne legge avgjørende vekt på klagers tilknytning til Norge gjennom lang botid når oppholdet har vært på uriktige forutsetninger. Det at klageren bare var 12 år gammel ved ankomst til Norge, og således har levd store deler av livet i Norge, har vært vurdert spesielt, men departementet finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette. Det vises til at klager har hele sin nærmeste familie i Pakistan, kone, barn, foreldre og søsken.
For lagmannsretten er spørsmålet om den avveining som her er foretatt mellom hensyn som taler for og imot utvisning er holdt innenfor rammen av den skjønnsmargin som er tillagt utlendingsmyndighetene, og om vurderingen er tilstrekkelig balansert og basert på holdbare kriterier.
Det er for lagmannsretten ikke fremlagt avgjørelser av konvensjonsorganene eller norsk rettspraksis som er direkte sammenlignbar med den foreliggende sak. Felles for alle sakene er at alvoret i de straffbare forhold er vurdert opp mot de hensyn som taler imot utvisning, der det i særlig grad er lagt vekt på utlendingens tilknytning til landet, herunder botidens varighet, samt på konsekvensene for nær familie. Det er flere eksempler på at botid på ca 20 år ikke har vært til hinder for utvisning, også når utlendingen kom til landet som barn, slik som i den foreliggende sak. Når disse sakene likevel bare gir begrenset veiledning i spørsmålet om det foreligger brudd på konvensjonen i As sak, skyldes det at straffedommene i samtlige av de sakene som er gjennomgått, gjaldt betydelig alvorligere lovbrudd enn i vår sak.
Det må ligge innenfor konvensjonsstatenes skjønnsmargin å lovfeste og håndheve strengere kriterier for utvisning i narkotikasaker enn når det gjelder andre straffbare handlinger. Domfellelse etter straffeloven §162 er således i utgangspunktet tilstrekkelig som grunnlag for utvisning. Spørsmålet er likevel om skjønnsmarginen er overskredet i As sak.
Etter EMK art 8 annet ledd skal det foretas en konkret forholdsmessighetsvurdering, der bl.a. grovheten og alvoret i det straffbare forholdet inngår som ledd i de hensyn som taler for at det foreligger et vesentlig samfunnsmessig behov for utvisning for å forebygge uorden og kriminalitet. Det alvorligste av de narkotikalovbrudd A ble dømt for, gjaldt omsetning av 15 gram heroin og 12 gram amfetamin. Selv om dette ikke er spesielt store kvanta, dreier det seg om spredning av svært skadelige narkotiske stoffer. Overtredelsen rammes av straffeloven §162 annet ledd med en strafferamme på 10 års fengsel.
Det er i denne saken almenpreventive hensyn som tilsier utvisning, idet en må legge til grunn at A har lagt sitt narkotikamisbruk bak seg. De eldre dommene gjelder helt andre forhold og forteller først og fremst at A i første del av 1980-tallet ble dømt for blant annet sjekktyveri og for en rekke tilfeller av overtrekk av egen bankkonto. Mot utvisning taler først og fremst hans langvarige tilknytning til Norge etter at han kom hit som 13-åring. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke belastes A at han ble brakt til Norge under foregivende av at onkelen i Norge var hans far. Det er heller ikke grunn til å legge vekt på at han først i 1992 meldte fra til myndighetene om sin rette identitet. Etter den forklaring som ble gitt av departementets representant for lagmannsretten, må det legges til grunn at dersom han på et tidligere stadium hadde gitt slik underretning, ville det ha vært forholdsvis kurant for ham å oppnå ny oppholdstillatelse i sitt rette navn. Når det gjelder As tilknytning til Norge og Pakistan, må det legges vekt på at han har opprettholdt kontakten med hjemlandet gjennom til dels langvarige besøk, at han har kone og to barn der, og at han også har sine biologiske foreldre og søsken i Pakistan. Selv om hans tilhørighet til Norge er sterk, først og fremst som følge av den lange botiden, og det for ham personlig ikke vil være helt lett å omstille seg til en tilværelse i Pakistan, skyldes disse vanskene først og fremst at han der vil møte helt andre livsbetingelser, ikke at han mangler tilknytning til hjemlandet.
I vurderingen av om utvisningsvedtaket ligger innenfor den tillatte skjønnsmargin etter EMK art 8 annet ledd, må det også tillegges vekt at det i As tilfelle ikke er slik at utvisningen kan sies å medføre familiesplittelse. Selv om hans onkel og tante i Norge langt på vei er å betrakte som hans fosterforeldre, og selv om hans ekteskap i Pakistan kom i stand som et arrangert ekteskap, er hans nærmeste familie i Pakistan. Det skal atskillig mer til for at et utvisningsvedtak må settes til side som stridende mot EMK art 8, når det bare er privatlivet og ikke også familielivet som rammes.
Som ett av flere momenter har Justisdepartementet i sin begrunnelse for å opprettholde UDIs utvisningsvedtak fremholdt at A kom til Norge på uriktige forutsetninger og at det derfor ikke kan legges avgjørende vekt på hans tilknytning til Norge gjennom lang botid. Lagmannsretten er som nevnt ovenfor ikke enig med departementet i at dette er et relevant moment. I vurderingen av om utvisningsvedtaket kan anses "nødvendig" i henhold til EMK art 8 annet ledd, innenfor den tillatte skjønnsmargin, må det derfor ses bort fra dette punkt i departementets begrunnelse.
Selv om det i Norge ikke synes å foreligge andre tilfeller hvor utlending er blitt utvist etter så lang botid som ca 20 år uten at han er idømt betydelig lengre fengselsstraff enn ett år og to måneder, og selv om det heller ikke kan vises til avgjørelser av konvensjonsorganene som klart kaster lys over hvor grensene for konvensjonsstatenes skjønnsmargin må trekkes i en sak som dette, er lagmannsretten - under noen tvil - kommet til at utvisningsvedtaket ikke kan settes til side som stridende mot EMK art 8.
Lagmannsretten finner ikke at departementets avgjørelse kan settes til side som grovt urimelig. I det vesentlige kan retten forsåvidt vise til sin gjennomgåelse av forholdet til EMK art 8. A har som tilleggsmoment anført at risikoen for at det blir gjort alvor av de truslene han har mottatt, er større hvis han blir sendt til Pakistan. Lagmannsretten er enig i at dette er et relevant moment. Det er imidlertid medtatt i de hensyn som departementet har omtalt i begrunnelsen for sitt vedtak. Som fremholdt av staten under ankeforhandlingen er det dessuten nå gått såvidt lang tid siden truslene ble fremsatt at risikoen for at de vil bli forsøkt iverksatt må antas betydelig redusert, uavhengig av om A oppholder seg i Norge eller Pakistan.
Endelig er usaklig forskjellsbehandling anført som ugyldighetsgrunn. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig til å begrunne usaklig forskjellsbehandling at utlendingsmyndighetene i ett noenlunde likeartet tilfelle unnlot å gå til utvisning. Etter de opplysninger som foreligger om forvaltningspraksis for øvrig, må det legges til grunn at vedtaket i Pervez Ahktarsaken ikke er representativt for den strenge praksis som ellers er hovedregelen i narkotikasaker.
Staten blir etter dette å frifinne.
Avgjørelsen har budt på tvil, og A hadde rimelig grunn til å la saken komme for retten. I medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd jf tvistemålsloven §180 blir derfor saksomkostninger ikke å tilkjenne, hverken for byrett eller lagmannsrett.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byrett eller lagmannsrett.