LB-1996-3069

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-11-09
Publisert:	LB-1996-03069
Stikkord:	Kjøpsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-00751 A/76 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03069 A/03 LB-1996-03070 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00634K .
Parter:	Ankende part: Helge Gunnar Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Harald Ciarlo) Motpart: Gebr. Berger (Prosessfullmektig: Advokat Geir Hungnes) Ankende part: Gebr. Berger (Prosessfullmektig: Advokat Geir Hungnes) Motpart: H.G. Hansen Agentur A.S (Prosessfullmektig: Advokat Harald Ciarlo)
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn, formann. Konstituert lagdommer Wenche Skjæggestad. Tilkalt dommer, byrettsdommer Lars Stemshaug
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §177, Aksjeloven (1976) §2-13, Foretaksregisterloven (1985) §2-1, §4-4, §174, §180

Saken gjelder tvist om betaling av fakturaer mellom det tyske firmaet Gebr. Berger, heretter også kalt Berger, på den ene siden og Helge Gunnar Hansen og H. G. Hansen Agentur A.S, heretter også kalt Hansen Agentur, på den andre.

Gebr. Berger er et personlig firma som eies av Klaus Berger og hans sønn. Firmaet holder til i Solingen i Tyskland. H. G. Hansen Agentur A.S er et importfirma som ble stiftet i 1978. Helge Gunnar Hansen eier samtlige aksjer i selskapet. I 1980-årene importerte Hansen Agentur spisebestikk fra Gebr. Berger, som produserte og forhandlet slike bestikk. Hansen Agentur kjøpte i disse årene bestikk fra Berger for flere millioner kroner, og forretningsforholdet ble av begge parter på denne tiden oppfattet som godt og av betydelig størrelse.

Høsten 1991 solgte Helge Gunnar Hansen flere typer bestikk fra Gebr. Berger gjennom sitt postordreselskap Norsk Idekjøp A/S, som han også eide alle aksjene i. To av disse typene var det såkalte "Märtha", i saken betegnet vare nr 4507, med tilleggsbetegnelsen "R" for vanlig blankt bestikk og tilleggsbetegnelsen "ZV" for tilsvarende bestikk med forgylt kant, og "Sonja", med tilsvarende betegnelser 4520 R og 4520 ZV. Hansen Agentur mottok i august 1991 til sammen 999 bestikksett av typen 4507 R og ZV fra Gebr. Berger. Settene bestod av 72 deler i koffert, og samlet pris var 138 283,50 tyske mark. Faktura for varene, utstedt 15 august 1991 med 30 dagers betalingsfrist, hadde nummer 1915. I oktober 1991 mottok Hansen fra Berger en mindre mengde bestikk type 4520 R og ZV på til sammen 848,72 tyske mark. Faktura for disse varene var utstedt 15 oktober 1991 med 30 dagers betalingsfrist. Fakturaen hadde nummer 1919.

Det oppstod uenighet mellom Berger og Hansen om betaling av disse og andre fakturaer. Hansen gjorde gjeldende at kvaliteten på bestikket ikke var tilfredsstillende og at han hadde mottatt mange klager og reklamasjoner. Etter krav fra Berger betalte Hansen 12 mars 1992 123 997 tyske mark til Berger. Høsten 1992 returnerte Hansen betydelige mengder bestikk til Berger, både Märtha og Sonja, men også andre typer bestikk. Returen bestod dels av hele sett (12 sett Sonja og 269 sett Märtha), dels av enkeltbestikk. Det returnerte bestikket ble kreditert Hansen Agentur med til sammen 45 924,52 tyske mark ved kreditnota 22 oktober 1992.

Gebr. Berger gjorde gjeldende at Hansen Agentur fortsatt måtte betale faktura nr 1915 og nr 1919, med fradrag for det krediterte beløpet. I tillegg krevde Berger betaling av faktura nr 2921, som var utstedt 22 oktober 1992 og som lød på 1 087,02 tyske mark. Fakturaen gjaldt utgifter Berger hadde hatt med reparasjon av bestikk som var returnert fra Hansen, og som etter Bergers mening var skadet under returtransporten som følge av mangelfull pakking fra Hansens side. Restbeløpet er oppgitt samlet til 56 544,72 tyske mark.

Fakturabeløpene ble ikke betalt, og Gebr. Berger reiste søksmål i Norge. Søksmålet er reist både mot Helge Gunnar Hansen personlig og mot H. G. Hansen Agentur A/S, ettersom aksjeselskapet, som opprinnelig var registrert i handelsregisteret, ikke er blitt registrert i foretaksregisteret etter at dette registeret ble opprettet i 1988.

Oslo byrett avsa 27 juni 1996 dom med slik domsslutning:

1. Helge Gunnar Hansen dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse å betale DM 56544,72 - Deutsche Mark femtisekstusenfemhundreogførtifire 72/100 - til Gebr. Berger med tillegg av 16 - seksten - % rente fra 15.9.91 av DM. 54608,98 - Deutsche Mark femtifiretusensekshundreogåtte 98/100 - fra 15.11.91 av DM 848,72 - Deutsche Mark åttehundreogførtiåtte 72/100 - og fra 22.10.92 av DM. 1087,02 - Deutsche Mark ettusenogåttisyv 2/100.

2. Helge Gunnar Hansen dømmes innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse å betale omkostninger med kr 43.144 - kroner førtitretusenetthundreogførtifire - og rettsgebyr med kr 2.970 - kroner totusennihundreogsytti.

3. H. G. Hansen Agentur AS under stiftelse frifinnes.

Helge Gunnar Hansen har anket punkt 1 og 2 i byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Etter dette har Gebr. Berger motanket over byrettens domsslutning punkt 3 overfor H. G. Hansen Agentur A.S under stiftelse.

Helge Gunnar Hansen og H. G. Hansen Agentur A.S gjør i hovedsak gjeldende:

Det forelå vesentlige mangler ved det bestikket som ble levert fra Gebr. Berger høsten 1991, jf konvensjon om internasjonale løsørekjøp artikkel 35. En mengde av spiseskjeene var så skarpe i kantene at man kunne skade seg i munnen, en del av bestikket hadde flekker og skjolder, og det forgylte belegget flasset av. Klaus Berger har i sin forklaring innømmet at bestikket hadde dårlig kvalitet. Det alt vesentlige av bestikket ble solgt i hele sett, og vesentlige mangler ved deler av settene innebærer at det må anses for å foreligge en vesentlig mangel ved settene i sin helhet. Hansen var derfor berettiget til å heve og kreve erstatning. Han har oppfylt sin undersøkelsesplikt etter konvensjonens artikkel 38. Det ble tatt stikkprøver, som ikke viste feil. Berger hadde dessuten i flere år levert tilfredsstillende varer, og det var derfor ikke grunn for Hansen til å være spesielt aktsom.

Hansen har reklamert i tide, jf artikkel 39, der det kreves at reklamasjon skal skje innen rimelig tid. Varene ble solgt på postordre, og det tok derfor noe tid før reklamasjonene kom. Motparten har erkjent at det i hvert fall er reklamert i desember 1991. Det meste av salget skjedde i oktober til desember 1991, og reklamasjonen er dermed i tide.

Under enhver omstendighet har Hansen et tilbakesøkingskrav som overstiger Bergers krav. Hansens innbetaling til Berger i mars 1992 på 123 997 tyske mark var en a' konto innbetaling, som på vanlig måte skulle gå til dekning av Bergers eldste krav. Berger benyttet imidlertid deler av beløpet til å dekke faktura nr 1931, datert 6 februar 1992. Med fradrag for et kreditert beløp var denne fakturaen på 65 735 tyske mark. Det går imidlertid fram av fakturaen at den gjaldt krav mot Svensk-Norsk Idekp AB i Sverige. Fakturaen var H. G. Hansen Agentur A/S uvedkommende, og selskapet har her et tilbakesøkingskrav mot Berger.

Det er ikke grunnlag for å kreve 16 prosent årlig morarente. Slik morarente er ensidig krevet av Berger, men ikke godtatt av Hansen. Fakturaer med denne rentesatsen er ikke betalt. Det er ikke dokumentert at 16 prosent er lovlig tysk morarente. Norske regler om morarente må eventuelt komme til anvendelse.

Både Hansen personlig og H. G. Hansen Agentur A.S gjør gjeldende at det er aksjeselskapet som er rette debitor for Bergers eventuelle krav. Aksjeloven §2-13 kommer ikke til anvendelse i dette tilfellet. Aksjeselskapet var lovlig registrert i handelsregisteret. Det er dette selskapet Berger har kontrahert med, og dermed dette selskapets økonomiske situasjon han har valgt å stole på. At selskapet senere av forskjellige grunner ikke er blitt registrert i foretaksregisteret, innebærer ikke at det må anses slettet eller oppløst, og det har sine rettigheter og forpliktelser i behold. At det i dag står svakt økonomisk, er irrelevant.

Helge Gunnar Hansen har lagt ned slik påstand:

Helge Gunnar Hansen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Tilkjente saksomkostningsbeløp tillegges 12 % rente p.a. fra domsslutningens oppfyllelsesfrist.

H. G. Hansens Agentur A.S har lagt ned slik påstand:

Byrettens dom pkt. 3 stadfestes.

H. G. Hansen Agentur AS under registrering tilkjennes sakens omkostninger så vel for byretten som for lagmannsretten.

Gebr. Berger slutter seg i det alt vesentligste til byrettens dom.

Det foreligger flere grunnlag for firmaets krav mot Hansen. Hansens tilbakesøkingskrav kan klart ikke føre fram. Berger mottok betalingen av 123 997 tyske mark i mars 1992 i god tro. Beløpet tilsvarer nøyaktig utestående på to fakturaer, og det er overveiende sannsynlig at Hansen var klar over at det var disse fakturaene som ble betalt. Det var Hansen selv som ba om at betaling av faktura nr 1915 skulle utsettes, og Berger aksepterte dette, i hvert fall inntil videre. Hansen er i hvert fall atskillig å bebreide i forbindelse med betalingene. Han må selv holde orden på hvilke regninger han betaler. Han har mottatt flere oppstillinger fra Berger der det går fram hvilke fakturaer som er betalt. Tilbakesøkingskravet er dessuten satt fram alt for sent, ca fem år etter at det oppstod. Det er for øvrig ikke godtgjort fra Hansens side at H. G. Hansen Agentur A.S ikke var ansvarlig for faktura nr 1931 selv om denne var utstedt til Svensk-Norsk Idekp AB. Subsidiært anfører Berger at tilbakesøkingskravet er foreldet. Hvis kravet er foreldet, kan det ikke benyttes i motregning, ettersom krav og motkrav knyttet til to forskjellige fakturaer ikke kan anses som konnekse.

Hansen har anført at han har hevingsrett. Noen erklæring om heving foreligger imidlertid ikke fra Hansens side. Berger har etter avtale med Hansen tatt forholdsvis store mengder bestikk i retur. Dette innebar ingen erkjennelse av at bestikket var mangelfullt, men var ledd i en avtale mellom partene som også gikk ut på at Hansen senere skulle bestille andre varer fra Berger av bedre kvalitet og til høyere pris. Hvilke kvalitetskrav som kan stilles til en vare, må bedømmes i forhold til hva kjøperen betaler. I forbindelse med at Hansen startet postordresalg i 1991, ønsket han å selge en billigere bestikktype enn han tidligere hadde gjort. Berger sa først nei til å levere slikt billig bestikk, men ombestemte seg etter at man fant fram til en bedrift i Tyskland som kunne produsere det.

Når det gjelder mangelspørsmålet, foreligger det så å si ikke dokumentasjon fra Hansens side. Først for lagmannsretten har Hansen lagt fram skriftlige reklamasjoner, som er svar på et brev han sendte en del kunder i januar 1998. Det foreligger vel 50 slike svar. I tillegg er det lagt fram en del skriftlige returer/reklamasjoner fra kunder høsten 1991. En del av reklamasjonene gjelder andre bestikktyper enn Märtha og Sonja, og en del reklamasjoner er uten angivelse av bestikktype. Bare 10 - 12 reklamasjoner gjelder uttrykkelig Sonja eller Märtha. Det bestrides ikke fra Bergers side at enkelte av bestikkene kan ha hatt feil, men Hansen har fått anledning til å returnere langt flere bestikk enn dette, og han er godskrevet dette i partenes mellomværende. Den vesentlige delen av de returnerte bestikksettene var overhodet ikke åpnet. Det vil alltid bli noen feil og reklamasjoner ved salg av så store mengder bestikk. Ved vurderingen av mangelen må det tas i betraktning at Berger i en åtte måneders periode i 1991-1992 leverte Hansen anslagsvis 7000 bestikksett. Noe grunnlag for heving er det derfor åpenbart ikke. Hansens anførsler om store mangler ved de leverte bestikksettene, er grunnløse, og Hansen har under enhver omstendighet fullstendig neglisjert sin plikt til å sikre bevis for at det forelå slike mangler.

De fleste av de kundene som har reklamert, har mottatt nytt bestikk som de er fornøyd med. Det kan bare i meget liten grad ha oppstått noe tap for Hansen som følge av mangler. Slikt tap er ikke nærmere kommentert under ankeforhandlingen fra Hansens side, og det er ikke gjort noe forsøk på dokumentasjon eller klargjøring av kravets omfang. I den avtalen partene inngikk om endelig oppgjør i 1992, åpnet Berger for at Hansen kunne få en viss kompensasjon dersom han skriftlig dokumenterte utgifter og utlegg. Slik dokumentasjon har Berger aldri mottatt. Eventuelle utgifter skulle for øvrig i følge denne avtalen tilbakeføres Hansen gjennom rabatter på senere leveringer fra Berger.

I denne sammenheng gjøres det også gjeldende at partenes uenighet knyttet til de aktuelle fakturaene er endelig avgjort gjennom den avtalen de inngikk i Frankfurt i 1992. Berger har oppfylt sin del av denne avtalen gjennom å ta varer i retur langt ut over det han var forpliktet til. Hansen har derfor ikke lenger noe krav i denne sammenheng.

Det gjøres gjeldende at byrettens dom på morarenter med 16 prosent pr år er riktig. Denne morarentesatsen er krevet av Berger, og Hansen har ikke protestert mot den. Det må legges til grunn at morarenten etter tysk rett var 16 prosent. Subsidiært gjøres det gjeldende at norske morarentesatser må gjelde.

Det er Hansen personlig som er forpliktet til å betale Bergers krav. Berger viser her til argumentasjonen i Hålogaland lagmannsretts avgjørelse gjengitt i RG-1994-1326. Det er på det rene at ny registrering i foretaksregisteret ble nektet fordi revisor ikke kunne godkjenne regnskapene. Denne situasjonen reguleres av aksjeloven §2-13, og Hansen er da personlig ansvarlig. Dersom §2-13 ikke kommer til anvendelse, må H. G. Hansen Agentur A.S dømmes til å betale kravet.

Gebr. Berger har lagt ned slik påstand i hovedanken:

Oslo Byretts dom pkt 1 og 2 stadfestes. Gebr. Berger tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Dersom dette blir resultatet i hovedanken, er Bergers påstand i motanken:

1. Oslo byretts dom pkt 3 stadfestes.

2. H. G. Hansen Agentur AS under stiftelse dømmes til å betale sakens omkostninger.

Dersom Helge Gunnar Hansen frifinnes i hovedanken, nedlegges slik påstand i motanken:

1. H. G. Hansen Agentur AS dømmes innen fjorten dager fra dommens forkynnelse til å betale DM 56544,72 til Gebr. Berger med tillegg av 16 % rente fra 15.9.91 av DM 54608,98 fra 15.11.91 av DM 848,72 og fra 22.10.92 av DM 1087,02.

2. H. G. Hansen Agentur AS dømmes til å betale sakens omkostninger både for byretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten er, bortsett fra i rentespørsmålet, kommet til samme resultat som byretten.

Gebr. Bergers anke overfor H. G. Hansen Agentur A.S er satt fram innen fristen for aksessorisk motanke, men overfor en part som ikke har anket. Anken overfor aksjeselskapet kunne imidlertid ikke settes fram før Hansen personlig eventuelt anket, og i den situasjonen som foreligger må anken overfor aksjeselskapet anses for å være satt fram i tide, jf Schei: Tvistemålsloven (II) side 278 med henvisninger.

Lagmannsretten drøfter først betalingspliktens eksistens og omfang, og tar deretter standpunkt til hvem som er betalingsansvarlig.

En av Hansens innsigelser mot Bergers fakturakrav, er at Hansen har krav på tilbakebetaling av et beløp som overstiger fakturabeløpet, fordi hans innbetaling i mars 1992 ble benyttet av Berger til å dekke en regning, faktura 1931, som et annet selskap, Svensk-Norsk Idekp AB, var ansvarlig for. Anførselen kan ikke føre fram. Lagmannsretten går ikke inn på om betalingen av denne regningen skjedde etter uttrykkelig avtale mellom partene. Det er på det rene at Berger så sent som 19 februar 1992 skriftlig purret overfor Hansen Agentur på betaling av denne fakturaen under henvisning til at Hansen hadde lovet å betale den. Norsk Idekjøp AS eier alle aksjene i Svensk-Norsk Idekp AB, og Hansen var dermed den reelle eieren av alle de tre selskapene. Sett fra Bergers synspunkt måtte det interne forholdet mellom de tre selskapene være Hansens sak. At faktura nr 1931 ble dekket av Hansens betaling i mars 1992, er Hansen også klart gjort oppmerksom på gjennom Bergers brev 26 mai 1992. På dette tidspunkt var det noe uenighet mellom partene om hvilke fakturaer som var betalt, og ved brevet var det lagt en oppstilling der det går fram at denne fakturaen var dekket. I brevet ber Berger om at Hansen og hans regnskapsfører nøye går igjennom oppstillingen. Betalingen av faktura nr 1931 går også indirekte fram av en tilsvarende oppstilling (statement) som Berger sendte Hansen Agentur 27 november 1992. Condictio indebitisaker skal vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle under hensyn til rimelighet, jf Rt-1985-290. I dette tilfellet finner lagmannsretten det klart at Berger ved utgangen av 1992 måtte kunne basere seg på at faktura nr 1931 var betalt, særlig sett på bakgrunn av at Hansen først reiste sitt tilbakesøkingskrav i prosesskriv til Borgarting lagmannsrett 20 februar 1997, altså nesten fem år etter betalingen. Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om tilbakesøkingskravet er foreldet.

Som sin andre hovedinnvending mot Bergers krav gjør Hansen gjeldende at det forelå vesentlige mangler ved bestikkleveransene. Det er enighet mellom partene om at det er konvensjonen om internasjonale løsørekjøp som gjelder i saken, jf konvensjonens artikkel 35 om mangler. Hovedanførselen fra Hansens side har gjennom hele saken vært at spiseskjeene både i bestikktype Märtha og bestikktype Sonja hadde så skarpe kanter at det kunne være ubehagelig og til dels skadelig å spise med dem. Denne mangelen er påberopt i et av de få skriftlige eksempler på reklamasjon fra Hansens side som er lagt fram i saken, nemlig brev til Gebr. Berger 7 april 1992. Her er denne feilen angitt å gjelde vare nr 4507, det vil si Märtha. Dette er også den eneste konkrete mangel som er påberopt i Hansens tilsvar til Oslo byrett, og også den eneste som er nevnt i byrettens referat av Hansens anførsler.

I sin forklaring for lagmannsretten har Hansen gitt uttrykk for at det mer generelt var mangler ved de nevnte bestikksettene. Det er først for lagmannsretten lagt fram skriftlige returer og reklamasjoner fra kunder. Ca 10 av disse er brev fra kunder høsten 1991. Ettersom varene ble solgt på postordre, hadde kunden rett til å returnere varene mot å få pengene tilbake innen en viss frist. En del av de brevene som er lagt fram, gjelder slike uspesifiserte returer. Et par av brevene gjelder en annen bestikktype. 7-8 brev gjelder Sonja og Märtha. For skarp kant på skjeene er ikke angitt som reklamasjonsgrunnlag i noen av brevene.

Hansen har opplyst at han, mens saken har stått for lagmannsretten, har funnet fram til en datafil med navn på kunder som reklamerte i det aktuelle tidsrommet. Han har forklart at listen inneholdt ca 250 navn, og at han sendte brev til ca 125 av disse for å få vite hvorfor de reklamerte. Ca 50 personer har svart på brevet. I de færreste svarene er det angitt hvilket Solingenbestikk reklamasjonen gjaldt. Rundt fem av brevene gjelder Sonja eller Märtha. Bare en av disse reklamasjonene gjelder at bestikket har for skarpe kanter. Så vidt lagmannsretten kan se, er skarpe kanter anført bare i en av de øvrige reklamasjonene der bestikktype ikke er oppgitt. I en del brev er det ikke angitt hva kunden var misfornøyd med. En del reklamasjoner gjelder bestikkenes generelt dårlige kvalitet, og det er ellers anført feil som dårlig gullfarging, hakk og riper, dårlig stålkvalitet og flekker og skjolder.

Lagmannsretten legger til grunn at det har vært mangler ved en del av bestikksettene Sonja og Märtha. Dette er heller ikke bestridt av Bergers prosessfullmektig under saken. Sett på bakgrunn av at faktura 1915 omfatter 999 bestikksett i koffert, må andelen dokumenterte reklamasjoner anses som liten, også når det tas i betraktning at Hansen i perioden august 1991 til februar 1992 bestilte til sammen anslagsvis 7 000 bestikksett fra Berger. For lagmannsretten er det heller ikke lagt fram noe eksempel på mangelfullt bestikk av typen Sonja eller Märtha. For byretten ble det lagt fram to skjeer av den aktuelle typen, og om disse skriver byretten: "Retten kan med sin beste vilje ikke se at det er noe galt med skjeene. Eggene foran er ikke påfallende skarpe, slik at skjeene er godt egnet til spising." Disse skjeene har ikke vært tilgjengelige for lagmannsretten. Berger har for lagmannsretten lagt fram en gaffel og en teskje av typen Sonja produsert i 1990. Lagmannsretten kan ikke se at det er feil eller mangler ved disse bestikkdelene. Hansen har lagt fram fire kniver som han gjør gjldende er av typen Sonja. Berger bestrider dette, og gjør gjeldende at disse knivene er en billigere importvare, som ikek har noe med de omstridte leveransene i 1991 å gjøre. To av disse knivene er en del angrepet, blantannet av rust. Det er ikke gjort nærmere rede for hvor disse knivene kommer fra, og framleggelsen kan ikke få særlig betydning for saken.

Det er videre på det rene at Berger omleverte 3 000 Märtha spiseskjeer. Hansen skrev deretter til Berger at de nye skjeene var av like dårlig kvalitet. Berger tilbød så levering av ytterligere 1 200 skjeer, men Hansen svarte tre dager senere at han hadde stoppet salget av modell 4507, og at det derfor ikke er nødvendig å sende flere skjeer.

Den 22 oktober 1992 krediterte Berger Hansen Agentur for returnert bestikk for til sammen 45 924,52 tyske mark. Krediteringen inkluderte 254 hele bestikksett type 4507 og i underkant av 3 000 spiseskjeer av samme type, foruten en del enkeltbestikk. Videre er det kreditert to hele bestikksett modell 4520, foruten enkeltbestikk. Det er også returnert en del bestikk med andre betegnelser, bestikk som Berger i et senere brev gjorde gjeldende ikke var omfattet av avtalen om retur, men som Berger likevel aksepterte.

Lagmannsretten finner det klart at Hansens krav om heving er grunnløst. Berger har akseptert både å omlevere og å godta retur av bestikk fra Hansen, i et omfang som langt overstiger det som er dokumentert om mangler ved bestikksettene. Noe spørsmål om heving av kjøpsavtalen for så vidt gjelder ikke returnerte bestikksett, blir det etter dette ikke. De settene som ikke ble levert tilbake, ca 1 250, må antas å være solgt, slik Berger også hevdet i faks 10 november 1992. Hansen har i sin forklaring hevdet at store mengder bestikk ble kastet etter reklamasjoner. Dette skal i følge Hansen ha vært returer som har skjedd på et senere tidspunkt, fordi kundene ble misfornøyd med bestikket etter en tids bruk. Anførselen er svakt underbygget, og den kan ikke gi grunnlag for noe krav mot Berger. Noe krav om heving for så vidt gjelder bestikk som ikke ble returnert, kan for øvrig ikke sees å være satt fram fra Hansens side overfor Berger før under rettssaken.

Hansen har flere ganger gjort gjeldende overfor Berger at han hadde krav på kompensasjon for utgifter knyttet til de påståtte manglene. Særlig har han nevnt utgifter til annonsering. Det går fram av korrespondansen at Berger har vært innstilt på å diskutere en viss kompensasjon med Hansen, men slik at denne kompensasjonen skulle gis i form av rabatt på senere leveringer. I korrespondansen har Berger gitt uttrykk for at Hansen i så fall måtte dokumentere sine utgifter eller tap. Slik dokumentasjon fra Hansens side overfor Berger før saksanlegget, foreligger ikke. For lagmannsretten foreligger ingen opplysninger om hvilke annonseomkostninger Hansen har hatt. Retten kan heller ikke se at Hansen har noe krav i denne forbindelse. Som nevnt må det legges til grunn at mer enn tusen bestikksett ble solgt, og annonsene har vært nødvendige for å få gjennomført dette salget. Noen nærmere angivelser av hvilke tap de forholdsvis få mangelfulle leveransene som er dokumentert i saken har påført Hansen, foreligger det for lagmannsretten ingen nærmere opplysninger eller dokumentasjon om. Etter dette kan lagmannsretten ikke se at Hansen er berettiget til å fremme noen innsigelser eller motkrav mot restkravet knyttet til faktura nr 1915.

Gebr. Bergers krav omfatter også betaling av faktura nr 1919. Dette gjelder en mindre leveranse enkeltbestikk type 4520 levert i oktober 1991 på til sammen 848,72 tyske mark. Det er ikke gjort særskilte innsigelser mot denne fakturaen, og lagmannsretten kan ikke se at det er noe grunnlag for å frita Hansen for å betale den. Bergers krav omfatter også faktura nr 2921, utstedt 22 oktober 1992. Fakturaen er på 1 087,02 tyske mark, som er oppgitt å være utgifter forbundet med å reparere bestikk som Hansen returnerte, men som han ikke hadde pakket forsvarlig. Det går ikke fram av dokumentene at Hansen spesifikt har tatt til motmæle mot denne fakturaen, og Hansen har heller ikke fremmet konkrete innsigelser mot den under ankeforhandlingen. Heller ikke her kan lagmannsretten se at det er grunnlag for å frita Hansen for betalingsplikt.

Berger har krevet 16 prosent rente pr år av fakturabeløpene. Løsørekjøpkonvensjonens artikkel 78 gir selger rett til å kreve renter av kjøpesummen ved mislighold. 16 prosent årlig morarente kan ikke anses avtalt. Denne rentesatesen er ensidig presentert av Berger i flere rentefakturaer utstedt i 1991 og 1992, men disse er ikke betalt av Hansen. Etter de opplysningene Berger har gitt, synes kravet om 16 prosent årlig morarente å bygge på tysk sedvane og handelspraksis. Nærmere opplysninger er ikke gitt, og lagmannsretten antar at man i denne situasjonen må falle tilbake på norske regler om morarente. Den ankende part har ikke hatt innvendinger mot at det beregnes norsk morarente av eventuelle skyldige beløp. Etter dette pålegges Hansen å betale renter fra de enkelte fakturaers forfall med 18 prosent pr år fram til 1 januar 1994, og deretter med 12 prosent pr år.

Det er uenighet mellom partene om hvem betalingsplikten påligger, Hansen personlig eller H. G. Hansen Agentur A.S. Partene er enige om at norske rettsregler skal legges til grunn ved løsningen av spørsmålet.

Aksjeselskapet ble stiftet i 1978, og har vært lovlig registrert i handelsregisteret. Det følger av foretaksregisterloven §2-1 at aksjeselskaper skal registreres i det sentrale foretaksregisteret. Reglene trådte i kraft i 1988. I overgangsreglene ble det bestemt at registreringspliktige foretak pliktet å melde overgang til foretaksregisteret innen 1 januar 1990. H. G. Hansen Agentur A.S meldt slik overgang. Lagmannsretten legger til grunn at denne meldingen var tilstrekkelig til at selskapet kunne vært registrert i foretaksregisteret, bortsett fra at meldingen manglet opplysninger om personnummer. Hvis denne feilen hadde vært rettet innen visse frister, ville aksjeselskapet dermed vært gyldig registrert i foretaksregisteret uten ytterligere dokumentasjon. Slik rettelse ble imidlertid ikke gjort, uten at lagmannsretten kjenner grunnen til dette. Da feilen ble forsøkt rettet, var det gått så lang tid at det var nødvendig med dokumentasjon tilsvarende som ved nyregistrering. Blant annet ble det krevet revisorerklæring om at opplysninger om innbetaling av aksjekapital med videre var riktige, jf foretaksregisterloven §4-4e). Mangelfulle regnskapsopplysninger gjorde at revisor ikke kunne gi slik erklæring, og selskapet er dermed ikke lovlig registrert i foretaksregisteret.

Det følger av aksjeloven (1976) §2-13 at først når et aksjeselskap er registrert, kan det som sådant pådra seg andre forpliktelser enn de som følger av stiftelsen overfor tredjemann. For forpliktelser som er inngått på selskapets vegne før registreringen, hefter de som har inngått forpliktelsen personlig, hvis ikke annet må anses avtalt med kreditor. Ved registreringen overtar selskapet forpliktelsen.

Lagmannsretten antar at denne bestemmelsen må komme til anvendelse også i et tilfelle som dette, hvor registrering ikke har skjedd i foretaksregisteret, selv om selskapet tidligere var lovlig registrert. Lagmannsretten slutter seg her til de synspunkter som er kommet til uttrykk i avgjørelse i RG-1994-1326. De forpliktelsene saken gjelder, er oppstått i 1991 og 1992, og det følger av dette at Helge Gunnar Hansen personlig må anses ansvarlig for betalingen.

Etter dette har anken fra Helge Gunnar Hansen personlig ikke vært fullt ut forgjeves, ettersom han er pålagt å betale et noe mindre rentebeløp enn Berger har krevet. Hansen har imidlertid bare vunnet fram med sine innsigelser i tvistepunkter av liten betydning, og de vesentlige utgiftene ved rettssaken er knyttet til de tvistepunktene der Hansen har tapt. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 annet ledd ilegges derfor Hansen fulle saksomkostninger både for byretten og for lagmannsretten.

Etter dette stadfestes byrettens domsslutning punkt 2. For lagmannsretten har Bergers prosessfullmektig krevd saksomkostninger med 100 312 kroner. Av dette er 80 000 kroner salær. Utgiftene gjelder blant annet tolk og reiseutgifter for Klaus Berger. Berger har ikke krav på at utgifter til tolk dekkes av det offentlige, jf forskrift 1988-06-24-498 om rettstolker i sivile saker, og lagmannsretten finner det heller ikke rimelig at unntaksbestemmelsen i denne forskriften benyttes i dette tilfellet. Sett på bakgrunn av blant annet det betydelig utvidede bevistilbudet Hansen har framført i ankesaken, anser lagmannsretten både salæret og utgiftene nødvendige for å få saken betryggende utført. Lagmannsretten antar at salæret og utgiftene i sin helhet bør knyttes til ankesaken mellom Hansen personlig og Gebr. Berger. Bergers anke for så vidt gjelder aksjeselskapet, har ikke ført til økte utgifter bortsett fra ankegebyret.

Bergers anke overfor H. G. Hansen Agentur A.S har formelt sett vært forgjeves. Motanken var imidlertid subsidiær, og utfallet er i samsvar med Bergers prinsipale påstand for lagmannsretten. Motanken har ikke påført aksjeselskapet omkostninger, ettersom selskapets interesser fullt ut har vært ivaretatt av Hansen personlig gjennom hans prosessfullmektig. Noe grunnlag for å tilkjenne aksjeselskapet saksomkostninger er det derfor ikke. Berger har under henvisning til tvistemålsloven §177 første ledd gjort gjeldende at utgiftene til ankegebyr må dekkes av aksjeselskapet, ettersom det er forsømmelige forhold knyttet til selskapsregistreringen som har gjort motanken nødvendig. Lagmannsretten antar at det ikke er grunnlag for å ilegge aksjeselskapet saksomkostninger etter denne bestemmelsen. §177 må antas å gjelde forsømmelige forhold knyttet til rettergangen. Alternativt har Berger krevet ankegebyret dekket i saken mot Hansen personlig under henvisning til at anken overfor aksjeselskapet har vært nødvendig for å få saken mot Hansen betryggende utført. Heller ikke her kan Berger gis medhold. Anken overfor aksjeselskapet har ikke vært nødvendig for å ivareta Bergers interesse overfor Hansen personlig. Utgiftene er påløpt for å ivareta Bergers interesse overfor et annet rettssubjekt. Etter dette tilkjennes ikke saksomkostninger i ankesaken mellom Berger og aksjeselskapet.

Dommen er enstemmig. På grunn av de endrede rentebeløpene utformes ny domsslutning.

Domsslutning:

I saken mellom Helge Gunnar Hansen og Gebr. Berger:

1. Helge Gunnar Hansen dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen å betale DM 56 544,72 - femtisekstusenfemhundreogførtifire 72/100 tyske mark - til Gebr. Berger med tillegg av følgende rentebeløp: 18 - atten - prosent renter pr år fra 15 september 1991 til 1 januar 1994 og deretter 12 - tolv - prosent renter pr år til betaling skjer av DM 54 608,98 - femtifiretusensekshundreogåtte 98/100 tyske mark, 18 - atten - prosent årlig rente fra 15 november 1991 til 1 januar 1994 og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente til betaling skjer av DM 848,72 - åttehundreogførtiåtte 72/100 tyske mark, og 18 - atten - prosent årlig rente fra 22 oktober 1992 til 1 januar 1994 og deretter 12- tolv - prosent årlig rente til betaling skjer av DM 1 087,02 - ettusenogåttisju 2/100 tyske mark.

2. Byrettens domsslutning punkt 2 stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Helge Gunnar Hansen 100 312 - hundretusentrehundreogtolv - kroner til Gebr. Berger innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

I saken mellom Gebr. Berger og H. G. Hansen Agentur A.S:

4. Byrettens domsslutning punkt 3 stadfestes.

5. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.