LB-1996-3272
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-14 |
| Publisert: | LB-1996-03272 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 95-02950 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03272 A og LB-1996-03273 A. Anke delvis henvist til Høyesterett, se HR-1998-00152K . Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestet, se HR-1999-00051 B. |
| Parter: | Ankende part: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan Lundberg). Motpart: Ellen Stokke (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). |
| Forfatter: | Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann. Ekstraordinær lagdommer Odd Emil Blomdal. Herredsrettsdommer Rolf Ytrehus |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Bilansvarslova (1961) §4, Folketrygdloven (1966) §2-7, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1 |
Ellen Stokke, født xx.xx.1944, ble skilt i 1980 og beholdt omsorgen for sine to barn født henholdsvis i 1973 og 1975. Hun har artium, grunn- og mellomfag i kunsthistorie samt en del kurs og seminarer, og har arbeidet bl.a. som sekretær ved Nasjonalgalleriet og Samtidsmuseet og som lærer ved Steinerskolen. I 1989 var hun ansatt i 60% stilling som sekretær i Homøopatenes landsforbund og planla å utdanne seg i aromaterapi.
Den 15 september 1989 ble Stokke utsatt for en trafikkulykke mens hun var på oppdrag for Landsforbundet, ved at hennes bil ble påkjørt fra venstre i krysset Gyldenløvesgt./Tidemannsgt. Bilen ble kastet over i motsatt kjørebane og snudd 180 grader rundt. Stokke pådro seg en "whiplash"-skade. Ulykkesbilen var forsikret i Vesta Forsikring AS (nedenfor kalt Vesta), som har erkjent ansvar i saken. Partene ble enige om en mnerstatning, men ikke om erstatningsoppgjøret for øvrig. Stokke har foreløpig fått utbetalt kr 500 000,- a conto.
Den 14 april 1994 ble Stokke tilstått full uførepensjon med virkning fra 1 september 1990. Skaden er senere godkjent 100% som yrkesskade, slik at hun oppebærer uførepensjon med fulle yrkesskadefordeler. Yrkesskadevedtaket er likevel anket til Trygderetten vedrørende inntektsgrunnlaget for beregningen, men anken er ennå ikke avgjort. Ellen Stokke reiste søksmål mot Vesta for å få fastsatt sitt fulle oppgjør, og Oslo byrett avsa den 1 august 1996 dom med slik domsslutning:
I. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale erstatning til Ellen Stokke med i alt kr 1 499 959,-, som fordeler seg slik:
1. for lidt inntektstap med kr 288 307,- - tohundreogåtteogåttitusentrehundreogsyv - for årene 1990 til 1995 med tillegg av lovens morarente fra 1 juli hvert år til betaling skjer.
2. for tap i fremtidig erverv kr 1 061 652.- - enmillionog- enogsekstitusensekshundreog toogfemti.
3. erstatning for lidt og fremtidig tap som husmor kr 100 000,- - etthundretusen.
4. erstatning for andre påførte og fremtidige ekstrautgifter med kr 50 000,- - femtitusen.
Til fradrag i utbetalingsbeløpet kommer kr 500 000,- for utbetalt contobeløp samt renter av dette beløp.
II. Vesta Forsikring AS betaler til Ellen Stokke i saksomkostninger kr 96 460,- - seksognittitusenfirehundreogseksti.
III. Beløpene nevnt i pkt. I og II forfaller til betaling 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.
Advokat Jan Lundberg har på vegne av Vesta rettidig påanket dommen til Borgarting lagmannsrett forsåvidt angår pkt I 2 (tap i fremtidig erverv) og pkt I 4 (erstatning for påførte og fremtidige ekstrautgifter). Advokat Steinar Winther Christensen har på vegne av Stokke tatt til motmæle og motanket vedrørende byrettens pkt I 1 (lidt tap) og pkt I 2 (tap i fremtidig erverv). Ingen av partene har anket utmålingen av erstatning for påførte og fremtidige husmorutgifter. Ankeforhandlingen ble holdt den 3, 4 og 5 juni 1997, der Ellen Stokke møtte med prosessfullmektig og avga forklaring. Vesta møtte bare ved prosessfullmektig. Dessuten møtte oppnevnt sakkyndig for lagmannsretten, overlege Knut Nestvold, som supplerte sin sakkyndigrapport av 19 mai 1997. Det ble ellers avhørt 6 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part har nedlagt slik p å s t a n d :
I hovedanken:
1. Vesta Forsikring AS frifinnes mot å betale erstatning for fremtidig inntektstap kr 306 000,-.
2. Vesta Forsikring AS frifinnes for å betale erstatning for andre påførte og fremtidige ekstrautgifter.
I motanken:
Byrettens dom pkt I 1 stadfestes.
I begge anker:
Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Til støtte for dette er i det vesentligste anført:
I. Ad hovedanken:
Tap i fremtidig erverv: Det anføres at byretten har tatt feil både i bevisvurderingen og lovanvendelsen. Feilene knytter seg dels til hvilken andel tapt ervervsevne som skyldes ulykken, dels til hvilken fremtidig inntekt Stokke kunne forventes å oppebære dersom ulykken ikke hadde inntruffet. Vesta mener at en ikke kan tilbakeføre mer enn 50% til ulykken, mens de øvrige 50% må tilskrives andre årsaker. Dernest kan det ikke være realistisk å regne med så høy fremtidig gjennomsnittsinntekt som byretten har gjort.
Vedrørende årsaksforholdet vises til Høyesteretts prinsipielle betraktninger omkring årsakssammenheng i Rt-1992-64 (P-pilledom nr. 2) samt Frostating lagmannsretts dom av 2 juni 1995 og Gulating lagmannsretts dom av 23 september 1993. Av disse fremgår at det ved flere selvstendige samvirkende årsaker må foretas en forholdsmessig fordeling av ansvaret. Selv om noen av årsakene kan betegnes som bare disponerende og andre som utløsende i forhold til skaderesultatet, er de alle ansvarsbetingende hvis de hver for seg har utgjort nødvendig betingelse for skadens inntreden. Etter Vestas oppfatning foreligger i denne sak nettopp et samvirke av flere selvstendig virkende årsaker. Selv om noe av sykdomsbildet må tilbakeføres til ulykken, hadde Stokke allerede før denne en rekke plager, som uavhengig av ulykken ville utviklet seg til delvis uførhet.
Vesta viser til de foreliggende legeerklæringer, som alle konkluderer med beskjeden ervervsmessig invaliditet som følge av ulykken. Således har spesialist i fysikalsk medisin, dr. Robin Holtedahl, gitt klart uttrykk for at "kun en mindre del av de aktuelle plager synes å kunne tilbakeføres til ulykken for 4 år siden". Spesialist i nevrologi, dr. Karl O. Nakken, finner det vanskelig å angi medisinsk og ervervsmessig invaliditet etter ulykken "fordi Stokke også før denne måtte behandles for en del psykiske, muskulære og psykovegetative symptomer". Endelig vises til dr. Knut Nestvolds sakkyndigrapport om at en rekke av Stokkes symptomer (stivhet, nedsatt kognitiv funksjon, synsproblemer, kraftsvikt i armer m.v., nedsatt immunforsvar og tretthet m.m.) er "vel forenlig med andre årsaker enn nakkeslengskaden". Nestvold har heller ikke kunnet påvise noen organisk hjerneskade som kan knytte Stokkes generelle mentale funksjonssvikt til ulykken. På direkte forespørsel fra advokat Lundberg erklærte både Nakken og Nestvold seg enig i at det her kan være naturlig å foreta en likedeling av skadeårsakene med 50% på ulykken og 50% på andre skadeårsaker.
Vesta mener ellers at Stokke selv vurderer sin uførhet adskillig større enn den i virkeligheten er. Lagmannsretten bes også om ikke å legge for stor vekt på vurderingene til dr. Berthold Grünfeldt, som i en årrekke har vært fast oppnevnt lege for trygdemyndighetene. Selv om man i trygdesammenheng har begynt å akseptere andre belastninger enn de objektivt konstaterbare, kan det samme ikke gjelde i erstatningssammenheng. De to rettsinstitutter bygger på ulike hensyn, og retten må vurdere det erstatningsrettslige forhold uavhengig av de trygdemessige løsninger.
Byretten har lagt til grunn en fremtidig gjennomsnittsinntekt på kr 220 000,- pr år, mens Vesta mener den ikke kan settes høyere enn til kr 190 000,-. Stokke var på ulykkestidspunktet 45 år og måtte da anses å ha lagt sin yrkeskarriere, slik at hun etter all sannsynlighet ville fortsatt i det spor hun hadde begynt. Det er derfor mest nærliggende å tro at hun ville fortsatt som sekretær innen ett av sine interessefelt. Med utgangspunkt i hennes beste inntektsår før ulykken, ville hun der kunne oppnå en årsinntekt på kr 165 000,- justert etter dagens pengeverdi. Et inntektsgrunnlag på kr 190 000,- gir således betydelig rom for lønnsøkning. Det ligger også godt over de inntektsnivåer det er naturlig å sammenligne med, såvel etter statens som næringslivets lønnsregulativer.
Vesta bestrider at Stokke ville kunnet oppebære inntekt av betydning fra Villa Heggeli ved siden av full sekretærjobb. Hun måtte i tilfelle satse full yrkestid på Heggeli, men ville heller ikke da kunnet regne med årsinntekt over kr 190 000,- i snitt. Virksomheten har aldri gitt tilnærmelsesvis slikt utkomme i de 20 årene Aslaug Stokke har drevet den, og etter resultatregnskapet for perioden 01.01. - 31.08.1995 gikk driften med underskudd. Det bestrides også at den har et slikt utvidelsespotensiale som ankemotparten påberoper, jf fremlagt budsjett fra revisor Carl Bonnevie. Dette forutsetter to begravelsesmottakelser pr. dag, noe som etter Vestas oppfatning er helt urealistisk - både fordi etterspørselen ikke er stor nok og fordi villaen selv ikke har praktisk mulighet (kapasitet) for å gjennomføre det. Ellen Stokke ville for øvrig ikke være økonomisk i stand til å overta eiendommen på skifte med mor og søster, slik full drift må antas å forutsette.
Endelig er det forbundet med alt for mye usikkerhet å regne med biinntekter fra aromaterapi eller naturmedisin. Det er usikkert om Stokke i det hele tatt ville fullført en slik utdannelse, som ville ta fire år og pådra henne skoleutgifter med kr 40 000,- pr. år. Selv om hun ville fullført, er det særdeles usikkert hva hun deretter kunne fått av inntektsbringende arbeid innen disse fagene.
Vesta har lagt frem alternative beregninger over inntekter/utgifter med og uten skaden, og kommet frem til et årlig nettotap på kr 47 795,- ut fra en forventet årsinntekt på kr 190 000,- uten skaden. Kapitalisert frem til pensjonsalder i år 2011, vil den neddiskonterte verdi av erstatningen være kr 508 196,- pluss 20% skatteulempe. 50% av ansvaret vil da betinge en erstatning på fremtidig inntektstap stor kr 306 000,-, som svarer til det beløp Vesta erkjenner å skulle betale.
Påførte og fremtidige ekstrautgifter: Vesta mener at byretten også har tatt feil når den har tilkjent Stokke kr 50 000,- i erstatning for påførte og fremtidige andre utgifter. Hun har aldri konkretisert hvilke utgifter det her er snakk om, men Vesta finner det utvilsomt at de under enhver omstendighet vil bli dekket av kompensasjonsrelevante trygdeytelser til yrkesskadde. At Stokkes skade nå er godkjent fullt ut som yrkesskade medfører at både medisinsk og fysikalsk behandling, medisiner og transport blir dekket. Stokke har således ikke sannsynliggjort at hun har hatt eller vil få noe økonomisk tap under denne posten. Hvis hun har forsømt å fremsette refusjonskrav med den følge at kravene nå er foreldet, er det et forhold hun selv må ha risikoen for.
II. Ad motanken: Vesta bestrider at Stokkes forventede årsinntekt uten skaden i de år som hittil er gått, kan settes høyere enn til kr 150 000,-, slik byretten har lagt til grunn. Tvert imot antas erstatningen for lidt tap satt så høyt at det også dekker det ytterligere inntektsåret 1996. Det er ikke grunnlag for å regne med noe tap vedrørende aromaterapivirksomheten, som iflg. selvangivelsen for 1989 gikk med underskudd. Ifølge samme selvangivelse oppebar Stokke også bare ca kr 4 000,- fra Villa Heggeli, og hun har ikke kunnet sannsynliggjøre at hun ville fått høyere inntekt derfra i de år som nå er gått siden ulykken.
Ankemotparten har nedlagt slik p å s t a n d :
I hovedanken:
1. Byrettens dom stadfestes, pkt I, 2, 4 og pkt II.
I motanken:
1. Vesta Forsikring AS betaler erstatning for lidt inntektstap til Ellen Stokke begrenset oppad slik:
- for 1990 kr 75 000,-
- for 1991 kr 87 000,-
- for 1992 kr 117 000,-
- for 1993 kr 146 000,-
- for 1994 kr 53 700,-
- for 1995 kr 138 600,-
- for 1996 kr 140 000,-
Alt med tillegg av lovens morarente fra 1 juli hvert tapsår til betaling skjer.
2. Vesta Forsikring AS betaler til Ellen Stokke erstatning for tap i fremtidig erverv begrenset oppad til kr 1,5 mill.
3. Vesta Forsikring AS betaler sakens omkostninger for lagmannsretten til Ellen Stokke.
Til støtte for dette er i det vesentligste anført:
I. Ad hovedanken:
1. Tap i fremtidig erverv: Det bestrides at Vesta skal kunne redusere ansvarsgrunnlaget gjennom forholdsmessig fordeling, likesom ankemotparten også mener at byretten har beregnet tap i fremtidig erverv for lavt. En bløtdelsskade som følge av trafikkulykke vil sjelden kvalifisere til mer enn 15-20% medisinsk invaliditet, og det er praksis at ervervsmessig invaliditet rutinemessig settes 20% høyere. Dette gir imidlertid en helt forkjær innfallsvinkel, og en må etter ankemotpartens oppfatning velge en langt mer funksjonell tilnærming i årsaksspørsmålet.
På ulykkestidspunktet var Stokke i virksomhet på tre felt: 1) hun deltok i driften av Villa Heggeli, 2) hun tok imot aromapasienter om kveldene og 3) hun var i halv stilling som sekretær i Norske Homøoterapeuters landsforbund, samtidig som hun hadde påbegynt utdannelse i naturmedisin. Hun var før ulykken en aktiv, ressurssterk og målrettet person, som etter at barna var blitt store i slutten av 1980-årene, kunne begynne å se fremover. Hun hadde riktignok hatt sine mindre kapable perioder, men de skyldtes særlige problemer omkring hennes ekteskapsoppløsning. Høsten 1989 var Stokke helt restituert fra disse. Plagene som fremgår av primærlegejournalene var da ganske alminnelige plager, som en rekke kvinner har, og som ikke ville satt henne ut av arbeidslivet. Den tidligere hypotyreose (stoffskiftesykdom) var for lengst behandlet og vel kontrollert. Plagene hadde heller aldri holdt henne vekk fra arbeid, og man hadde før ulykken overhodet ikke med noen halvt ufør kvinne å gjøre.
Etter ulykken ble alt totalt annerledes. Selv om Stokke senere har prøvd alle slags behandlinger, har det ikke ført til vesentlig bedring. Det finnes ingen annen forklaring på hennes uførhet enn nettopp ulykken. Fra høsten 1989 har hun således hatt sterke smerter i nakke og skulder, hodepine, søvnløshet, dårlig konsentrasjonsevne og sviktende hukommelse. Alt dette henger sammen og er symptomatisk både for bløtdelsskader og organisk hjerneskade. Selv om legene ikke direkte har kunnet påvise slik skade, kan en heller ikke utelukke at ulykken har ført til en hjerneskade, jf dr. Berthold Grünfeldts vitneforklaring for lagmannsretten. De øvrige leger som har uttalt seg i saken, har bare anslått den ulykkesrelaterte ervervsmessige invaliditet i prosenter, men har ikke kunnet fastslå at de gjenstående prosenter skyldes andre selvstendig virkende årsaker. Mindre vesentlige komponenter må en imidlertid se helt bort fra og i stedet knytte hele ansvaret til den årsak som fremtrer som så vesentlig at det er naturlig å legge ansvaret til den (P-pilledommen i Rt-1992).-
I nærværende sak har trafikkulykken utvilsomt vært den utløsende og helt dominerende faktor i årsaksbildet. Hvis Stokke på forhånd har vært spesielt sårbar og muligens disponert for større ettervirkninger enn andre, gjelder prinsippet om at skadevolder "må ta skadelidte som han/hun er". Under ingen omstendighet har Stokkes sårbarhet vært slik at en kan snakke om selvstendige eller samvirkende skadeårsaker.
Det bestrides at man ved utmålingen av tapt fremtidsinntekt må ta utgangspunkt i at Stokke ville fortsatt den karrierevei hun inntil da hadde valgt. Hun hadde som alenemor vært bundet til hjem og barn, men var nettopp i 1989 kommet til et skille. Aslaug Stokke orket ikke lenger å drive Villa Heggeli, og familien hadde tatt en felles avgjørelse om at Ellen skulle overta som daglig leder av virksomheten, jf fremlagte ansettelsesbrev av juli 1989 og vitneforklaring fra Eva Stokke Kjerschow. Villa Heggeli var godt innarbeidet og ypperlig egnet for begravelsesmottakelser. Stedet ligger tett ved Vestre gravlund og har romslige, velegnede lokaler med en atmosfære som passer for slike anledninger. Aslaug Stokke var en eldre dame og drev ikke større enn hun trengte for et nødvendig utkomme etter at hun ble enke. Virksomheten har imidlertid kapasitet for en firedobling, jf utarbeidet budsjett fra statsautorisert revisor Carl Bonnevie.
Stokke ville sikkert gjennomført den påbegynte tilleggsutdannelsen innen naturmedisin, slik at hun ville fått ekstrainntekter fra den. Selv om en ikke med sikkerhet kan si hvordan fremtiden ville blitt uten ulykken, er det all grunn til å tro at hun ville kunnet oppebære en samlet årsinntekt på minst kr 300 000,-. Dette er ihvertfall hva hun selv regnet med da hun besluttet å satse på de to ovennevnte inntektskildene.
Advokat Winther Christensen har også fremlagt alternative beregninger over fremtidige inntekter/utgifter med og uten skaden. Med utgangspunkt i at Stokke uten skaden ville tjent kr 350 000,- pr år, fremkommer et årlig nettotap på kr 125 969,-, som kapitalisert frem til år 2011 gir en samlet erstatning etter neddiskontert verdi på kr 1 339 406,-, pluss 20% skatteulempe kr 267 881,- = til sammen kr 1 607 287,-.
2. Påførte og fremtidige ekstrautgifter: Det erkjennes at dagens regelverk ved yrkesskade i utgangspunktet gir full dekning for yrkesskaderelaterte merutgifter. Stokke har imidlertid hatt betydelige utgifter til behandling i utlandet, som ikke dekkes. Hun ble dessuten først i 1996 klar over at skaden var fullt godkjent som yrkesskade. Det er tvilsomt om hun nå kan fremsette refusjonskrav for utlegg helt tilbake til 1990. Under enhver omstendighet bør Vesta pålegges å betale erstatning for utgifter av såvidt beskjeden størrelse som den byretten her har fastsatt.
II. Ad motanken:
Etter ankemotpartens mening har byretten også utmålt erstatningen for lidt tap alt for lavt, idet den har lagt til grunn at hun bare ville tjent kr 150 000,- i årssnitt, mens kr 210 000,- synes adskillig riktigere og mer sannsynlig for den femårsperioden homøopatutdannelsen ville pågått. Også for lidt tap er det lagt frem alternative beregninger over inntekter/utgifter med og uten skaden. I beregningene er mottatte trygdeytelser medtatt etter de utbetalinger som hittil er mottatt. Hvis Stokkes anke til Trygderetten skulle føre frem, vil de fremtidige trygdeytelser bli noe større enn det beløp som i dag mottas, nemlig kr 94 764,-. De årlige nettotap vil bli tilsvarende mindre, og partene er enige om at det i såfall skal foretas en justering, slik at kapitalisert verdi reduseres overensstemmende med dette.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:
I. Hovedanken:
1. Årsaksforholdet: Vestas ansvar følger av skadeserstatningsloven §3-1 første ledd, jf bilansvarsloven §4. Selskapet har i utgangspunktet erkjent ansvar. Det er uklart hvordan byretten har kunnet se det slik at erkjennelsen gjelder fullt ut, da Vesta aldri har akseptert at Stokkes uførhet utelukkende skyldes trafikkulykken i 1989. Lagmannsretten skal først ta stilling til eventuell fordeling av ansvaret ut fra mulig delt årsakssammenheng.
De rettslige sider ved årsakskravet er behandlet av Høyesterett i P-pilledom nr 2 ( Rt-1992-64). Her uttalte førstvoterende bl.a. at kravet normalt er oppfylt hvis vedkommende årsaksfaktor har vært en nødvendig betingelse for skaden. Hvor flere nødvendige betingelser virker sammen, kan det foreligge flere ansvarsbetingende forhold, slik at ansvaret må fordeles forholdsmessig. Hvis noen av dem fremstår som lite vesentlige i forhold til mer dominerende elementer, kan det ses bort fra dem, selv om også de har vært nødvendige ledd i årsakskjeden. Dersom en enkelt faktor fremstår som helt dominerende, og dermed mer sannsynlig som årsak enn summen av de øvrige, kan det være naturlig å knytte hele ansvaret til den. Lagmannsretten konstaterer at utfallet må bero på en konkret vurdering av det samlede årsaksbildet, der det er plass for skjønn såvel over de rettslige som faktiske sider.
Retten har fått seg forelagt uttalelse fra en rekke leger, som dels har vært Stokkes behandlende leger før og /eller etter ulykken og dels sakkyndige i saken. Vurderingene er stort sett sammenfallende og munner ut i konklusjoner om 15-20% medisinsk og 30-45% ervervsmessig invaliditet som følge av ulykken. Bare dr med Berthold Grünfeldt finner å burde tilskrive denne mer enn 50% ervervsmessig uførhet.
Fra 1990 til 1994 har Stokke vært undersøkt av dr Arne Enge, dr Karl O. Nakken, dr Svein Nilsson og dr Robin Holtedahl, som stort sett har gjort samme funn. Således fant Nakken "lett svekket hudfølsomhet i høyre ansikts halvdel", ømhet over høyre hofte og under høyre kne samt betydelige nakke- og skuldermyalgier. Dr Nilsson konstaterte også svekket kraft i høyre hånd. Dr Holtedahl fant dessuten svekkede kraftprestasjoner i armene. Lagmannsretten oppfatter disse vitnene slik at de vanskelig kan si hvor stor del av skaden som tilskrives trafikkulykken, bl.a. fordi Stokke også forut for denne var under behandling for psykiske, muskulære og psykovegetative symptomer.
I erklæring av 13 september 1993 til Vindern trygdekontor uttaler dr Arne Enge bl.a.:
"Pasienten har et noe sammensatt sykdomsbilde, hvor en del kan knyttes direkte til ulykken/forandringer etter denne, andre symptomer/plager kan ikke ses i direkte sammenheng med denne, men bidrar til hennes vedvarende arbeidsuførhet, og er muligens blitt forverret etter ulykken.
Hun har siden tenårene hatt en hypotyreose som var relativt stabil i mange år, men etter skaden var mer ustabil, med svingende vekt, varierende tretthet og svingende blodverdier, tross kontinuerlig behandling. Uklart om dette direkte ble forverret eller ville kommet likevel, men det bidrar ytterligere til hennes svingende, og jevnt betydelig reduserte form og funksjonstilstand".
Lagmannsretten har dernest fått seg forelagt Stokkes primærlegejournaler tilbake fra og med året 1984, og ser at hun også før ulykken hadde diverse plager som hun måtte kontakte lege for. Hun hadde den ovenfor nevnte hypotyreose (stoffskiftesykdom), som hun lenge har holdt under kontroll. Journalene viser imidlertid kontinuerlige plager som smerter fra maven med tilløp til diarr, infeksjoner på brystet, svimmelhet, nakke- og synsplager, ubehag over kjeveledd, gckontakt, utskrapning og blødninger samt smerter og stramninger i brystet.
Dr Knut Nestvold har avgitt sakkyndigrapport av 19 mai 1997. Hans vurdering gjengis nedenfor i sin helhet:
Skadelidte har etter ulykken hatt nedsatt hukommelse, svekket konsentrasjonsevne og økt trettbarhet. Dette er plager som kan sees etter organiske hjerneskader.
Det er ikke opplysninger om at skadelidte har fått et direkte hodetraume. Det er påvist et mulig brudd i underkjeven. Men det er manglende kliniske opplysninger om traume mot underkjeven og hvilke plager det medførte. Det er ved nevrologisk undersøkelse angitt svekket sensibilitet i ansiktet, høyre arm og høyre lår ved enkelte undersøkelser. Dette er ikke blitt verifisert ved andre undersøkelser. Nevrologisk status ellers har vært normal bortsett fra lokale funn. Nevropsykologisk testing ga ingen sikre holdepunkter for hjerneorganisk skade.
Ut i fra foreliggende dokumentasjon vil jeg derfor vurdere det slik at det ikke er holdepunkter for at ulykken har medført noen hjerneorganisk skade. De mentale symptomer kan være sekundære til smerteplagene.
Ulykken 15.9.89 var en sidekollisjon. Nakkedistorsjonsskader (whiplashskade) sees vanligvis etter påkjørsel bakfra. Men det er vel kjent at samme skade også kan sees ved frontkollisjoner og sidekollisjoner. Skadelidte hadde plager med nakkesmerter og stivhet dagen etter ulykken. Det foreligger således sikre opplysninger om akutte plager. Hun har senere hatt forholdsvis betydelige nakke/hodesmerter, plager som jeg vurderer som en følgetilstand etter ulykken. Det er ved undersøkelse funnet normal til lett innskrenket bevegelighet i halsvirvelsøylen. Skadelidte hadde tidvis nummenhet i ulnare fingre på høyre hånd (ring/lillefinger), og hun har opplevd kraftsvikt i armene. Ved klinisk undersøkelse er det imidlertid ikke funnet holdepunkter for skade av nerverøtter i halsvirvelsøylen eller nervefletninger på halsen. Cervical MR tatt 5.8.91 viste et prolaps i nivå C6/C7 med sannsynlig affeksjon av høyre C7-rot. Men dette tilsvarer ikke området hvor hun opplevde nummenhet i hånda, og det er ikke opplysninger om radiculære smerter (rotsmerter). Jeg vurderer derfor slik at påviste funn ved cervical MR tatt 5.8.91 ikke kan forklare plagene i høyre arm, og at det ikke har foreligget skade av nerverøtter i halsvirvelsøylen eller nervefletninger på halsen som følge av ulykken.
Skadelidte har hatt hyppig vannlatning. Symptomene kom lang tid etter skaden, og de er ikke blitt vurdert som forårsaket av skade på ryggmargen. Skadelidte har hatt sviktsymptomer i høyre ben. Verken undertegnede eller andre har gjort funn som kan tyde på skade av ryggmargen i halsvirvelsøylen som forklaring på disse symptomene.
Ved cervical MR tatt 5.8.91 ble det funnet et prolaps i nivå C6/C7 med sannsynlig affeksjon av høyre C7-rot. Dette ble ikke gjenfunnet ved undersøkelse 2 år senere. Ved rtg. cervicalcolumna 23.6.92 er det beskrevet minimale degenerative forandringer i skivenivå C4/C5, mens det ved cervical MR 16.1.93 er beskrevet lette degenerative forandringer i skivenivå C3/C4 og mer uttalt i nivå C4/C5. De degenerative forandringene er beskrevet på grunnlag av en kombinasjon av påleiringer og bukende skiver. Bukende skive i nivå C3/C4 var også beskrevet ved cervical MR tatt 5.8.91. De forskjellige rtg. undersøkelser har ikke påvist noen traumatisk hjerneskade. Prolapser og bukende skiver finnes også hos personer som ikke har hatt symptomer. Det er ikke dokumentasjon på at sakdelidte har hatt nerverotsmerter eller utfall tilsvarende de påviste forandringer. Min vurdering er derfor at det ikke er holdepunkter for at de påviste forandringer skyldes ulykken.
Skadelidte har hatt synsproblemer, spesielt med samsynet. De forskjellige undersøkelser har imidlertid ikke kunnet påvise sikre øyenmuskellammelser, og synsfeltene har vært normale. Det er således ikke funnet noen spesifikk skade som årsak til synsforstyrrelsene.
Skadelidte har hatt plager fra høyre hofte og kne. Disse plagene kom i følge foreliggende dokumentasjon ikke umiddelbart etter ulykken, men ca 1 måned senere. De er beskrevet som lokale plager fra leddområdene. Disse plagene skal ha vært årsak til sviktopplevelser i høyre ben. Det er ved klinisk undersøkelse ikke funnet tegn til lammelser eller sensibilitetsutfall som skulle tyde på skade av nerverøtter i lendevirvelsøylen eller nerver i høyre ben. Lumbal CT og lumbal MR har heller ikke vist tegn til skjelettskade. Funn ved supplerende undersøkelser av lendevirvelsøylen er av degenerativ karakter. Plagene fra høyre ben må derfor ha lokal årsak. Men det er ikke dokumentert akutte symptomer fra høyre ben. Det er derfor etter mitt syn vanskelig å forklare at ulykken skulle være årsak til disse plagene. Jeg vil imidlertid understreke at dette er et ortopedisk problem og ikke nevrologisk.
Det er opplyst at skadelidte har hatt økt tendens til infeksjoner etter skaden. Det er opplyst at hun før skaden hadde hatt tendens til urinveisinfeksjoner. Svekket immunforsvar regnes ikke som en del av følgetilstander etter whiplash. Dette er derfor ikke skadebetinget.
Ved vurdering av medisinsk invaliditet har jeg brukt Den norske lægeforenings retningslinjer for vurdering av nakkeskader. Ved vurdering av medisinsk invaliditet har jeg lagt vekt på at skadelidte har hatt smerter i nakken/hodet med nedsatt funksjon i halsvirvelsøylen, plager som skyldes en bløtdelsskade i nakken. Det er ved undersøkelse av cervicalcolumna funnet normal til lett nedsatt bevegelighet. Videre er det ikke funnet holdepunkter for noen skjelettskade i virvelsøylen, og det er ikke funnet holdepunkter for nerverotskade eller ryggmargsskade. Etter min vurdering tilsvarer det en varig medisinsk invaliditet på 17%. Skadelidte har etter ulykken vært arbeidsufør, og hun har nå fått uføretrygd. Man har vurdert det slik at hun ikke har noen restarbeidsevne.
I følge ovennevnte vurdering kan en whiplashskade alene ikke forklare alle symptomene skadelidte har hatt etter ulykken. Dette gjelder de mentale symptomer hvor det ikke er dokumentert noen hjerneorganisk skade, det gjelder plagene i høyre ben. Dette er plager som også synes å ha vært viktige for hennes uførhet.
Skjønnsmessig vil jeg vurdere den skadebetingede ervervsmessige uførhet til ca 35%.
Skadelidte har ikke bedring på den behandling som er forsøkt, og hun har ikke brukt spesifikke smertestillende medikamenter. Det er også i overensstemmelse med den erfaring man har hatt ved behandling av nakkedistorsjonsskader. Det foreligger ikke vitenskapelig dokumentajon på nytte av forskjellige behandlingsformer. Jeg kan derfor ikke se at det i fremtiden skulle være noe grunnlag for spesifikk behandling.
Jeg vil anta at skadelidte i fremtiden på grunn av skaden vil ha behov for hjelp til rengjøring og vindusvask.
Konklusjon
Ellen Stokke f. 21 10.44 var 15.8.89 utsatt for en trafikkulykke.
Den skadebetingede varige medisinske invaliditet er av undertegnede vurdert til 17%, og den skadebetingede ervervsmessige uførhet er vurdert til ca 35%.
Etter dette har lagmannsretten delt seg i årsaksspørsmålet. Flertallet, dommerne Blomdal og Ytrehus, legger til grunn at Stokkes uførhet og tapte ervervsevne skyldes flere selvstendige samvirkende årsaker, slik at ansvaret må deles. Selv om trafikkulykken har vært en utløsende faktor, er den etter flertallets vurdering ikke så dominerende i årsaksbildet at det er naturlig/rimelig å legge hele ansvaret til den. Det vises til primærlegejournalene og særlig til Nestvolds sakkyndige rapport, og flertallet finner det sannsynlig at skadelidtes tidligere sykdomsbilde, i kombinasjon med whiplash'en, har vært sterkt medvirkende til skaderesultatet. Flertallet tar og de øvrige legenes erklæringer til inntekt for sitt syn om flere selvstendig samvirkende årsaker, jf bl.a. dr. Holtedahls uttalelse om at "bare en mindre del av skaden kan tilbakeføres til ulykken". Videre vises til at både Nakken og Nestvold under ankeforhandlingen erklærte seg enig med Vesta i at det her kan være naturlig og riktig å foreta likedeling av årsaker med 50% til ulykken og 50% til øvrige årsaksfaktorer. Selv om ingen har kunnet si noe sikkert om hvorvidt de siste ville ført til uførhet alene, har også de vært nødvendige og vesentlige ledd i årsakskjeden. Flertallet finner derfor å måtte gi den ankende part medhold i at selskapet her bare skal belastes 50% av ansvaret.
Mindretallet, dommer Wiesener Haga, har et annet syn, og legger til grunn at trafikkulykken må anses som den helt dominerende faktor i årsakskjeden. Mindretallet er således enig med ankemotparten i at plagene forut for ulykken ikke var av slik art at de kan sies å utgjøre selvstendig samvirkende - og dermed ansvarsbetingende - årsaker i forhold til trafikkulykken. De holdt ikke Stokke borte fra arbeidslivet, og den avgjørende forverrelse av hennes helsetilstand faller tidsmessig sammen med trafikkulykken. De tidligere plagene har utvilsomt vært disponerende, og har også virket forsterkende på skaderesultatet, men de bør etter mindretallets oppfatning ses som mer alminnelige kvinneplager. Riktignok synes Stokke å være mer sensibel for slike plager enn det som er vanlig, men mindretallet kan ikke se at en her er utenfor det som kan kalles "spesiell sårbarhet hos skadelidte". Forholdet omfattes da av det alminnelige prinsipp i erstatningsretten at skadevolder må ta skadelidte som han/hun er. Mindretallet finner følgelig ikke å burde fordele ansvaret, men mener at Vesta her bør bære hele ansvaret alene.
2. Tap av fremtidig erverv: Begge parter har lagt frem alternative beregninger over fremtidige inntekter/utgifter med og uten skaden, der komponenten "forventet inntekt uten skaden" utgjør variabelen. Stokke mener den bør settes til minst kr 300 000,- pr. år, mens Vesta finner kr 190 000,- mer realistisk. Lagmannsretten konstaterer at det ikke er mulig å si noe sikkert om hvordan ankemotpartens inntektsevne ville vært om hun ikke var blitt utsatt for trafikkulykken. Etter bevisførselen kan en imidlertid ikke se det annerledes enn at byrettens inntektsanslag kr 220 000,- pr. år fremstår som naturlig og rimelig. Lagmannsretten slutter seg til byrettens betraktninger omkring dette.
Det er i utgangspunktet mest sannsynlig at Stokke ville fortsatt i sekretærfaget innen ett av de felt som interesserte henne. Selv om hun ville fullført tilleggsutdannelsen i naturmedisin, er det ikke grunnlag for å tro at hun kunne tatt ut noen betydelig inntekt derfra. Kombinasjon av flere inntektskilder er forsåvidt nærliggende, og Villa Heggeli ville da vært et aktuelt alternativ. Lagmannsretten legger imidlertid vekt på at det ville budt på finansielle problemer for Stokke å overta eiendommen på skifte med mor og søster. Hvis hun skulle ha annen jobb ved siden av, er det også vanskelig å se at virksomheten kunne trappes opp, og den ville derfor ikke gitt synnerlig mer inntekt enn i Aslaug Stokkes tid. Selv om ankemotparten ville valgt å satse fullt ut på Villa Heggeli, er lagmannsretten enig med Vesta i at stedet verken ville hatt marked eller kapasitet for en slik utvidelse som revisor Bonnevie har budsjettert ut fra.Alt i alt har Stokke ikke sannsynliggjort at hun uten skaden kunne forventet årsinntekt i størrelsesorden kr 300 000,-, mens Vestas anslag kr 190 000,- på den annen side synes noe snaut. Et fremtidig inntektsanslag på kr 220 000,- tar hensyn til inntektsnivået i statens og næringslivets lønnsregulativ for stillinger som det her er aktuelt å sammenligne med, og gir samtidig rom for oppjusteringer. Lagmannsretten er således enig med byretten i at tapet i fremtidig erverv bør beregnes ut fra en forventet årsinntekt på kr 220 000,-. Byretten har benyttet 5% diskonteringsrente og 20% påslag for skatteulempe, hvilket er akseptert av begge parter. Samlet erstatning for tap i fremtidig erverv ble da fastsatt til kr 1 061 652,-. Lagmannsretten er enig i en slik utmåling. Da en imidlertid er kommet til at Vesta her bare skal bære 50% av ansvaret, vil beløpet måtte deles i to og den ankende part tilpliktes å betale erstatning for fremtidig inntektstap med kr 530 826,-. Det er i den forbindelse ikke nødvendig å ta hensyn til at året 1996 i mellomtiden har skiftet fra fremtidsår til et år med lidt tap.
3. Påførte og fremtidige ekstrautgifter: Ved vedtak av 7 november 1996 ble Stokkes skade godkjent som yrkesskade fullt ut. Hun vil derfor nyte godt av særbestemmelsene i folketrygdloven kapitel 2 om kompensasjonsrelevante ytelser til yrkesskadde. Etter §2-7, første ledd vil hun ha krav på full godtgjørelse for utgifter til "legehjelp, fysikalsk behandling, forbindingssaker og medisiner og for utgifter til hensiktsmessige hjelpemidler som kan bøte på følgene av skaden". Etter §2-7 tredje ledd kan også andre påregnelige utgifter som er en direkte følge av yrkesskaden godtgjøres helt eller delvis, hvis særlige grunner taler for det. Folketrygdloven tar således sikte på å dekke alle relevante ekstrautgifter. Stokke har verken konkretisert eller dokumentert nærmere hvilke utgifter det her er snakk om. Lagmannsretten har derfor intet holdepunkt for at hun er - eller vil bli - påført ekstrautgifter som ikke er dekningsberettiget etter loven. For utgifter til behandling i utlandet vil kravet om påregnelighet kunne avskjære dekning - både i trygderettslig og erstatningsrettslig sammenheng. Endelig er lagmannsretten enig med den ankende part i at Stokke selv må ha risikoen for eventuell forsømmelse av å fremsette refusjonskravene i tide. Etter dette har ankemotparten ikke sannsynliggjort noe relevant økonomisk tap for denne postens vedkommende, og Vesta blir derfor å frifinne for den.
II. Ad motanken:
Forsåvidt angår erstatning for tap i fremtidig erverv, vises til det som er sagt ovenfor under hovedankens pkt 1.
Lidt tap: Ved utmåling av det lidte tap har byretten lagt til grunn at Stokke uten skaden ville hatt en gjennomsnittlig brutto årsinntekt på kr 150 000,- i perioden 1990-1995. Dette er også hva Vesta har lagt til grunn for sitt opprinnelige tilbud om oppgjør for lidt tap. Det synes ikke å være andre omtvistede beregningselementer av betydning for denne posten bortsett fra skoleutgiftene.
Det er lettere å finne holdepunkt for en antatt utvikling i tiden rett etter ulykken enn i de fjernere år. På skadetidspunktet var Stokke nettopp tilsatt på prøve som sekretær i NHL, og det er all grunn til å tro at hun ville fortsatt i halvdagsstilling der en tid fremover med inntekt på ca kr 80 000,- pr år. Det er også grunn til å tro at hun ville gjennomført sin påbegynte tilleggsutdannelse og pådradd seg skoleutgifter med kr 40 000,- pr år gjennom en femårs periode. Disse utgiftene falt bort etter ulykken og må ses som en besparelse ved en sammenlignende tapsberegning. Lagmannsretten er enig med byretten i at det neppe kunne blitt noen stor innsats i Villa Heggeli ved siden av sekretærjobb og utdannelse og at det derfor ikke er realistisk å regne med høyere tilleggsinntekt derfra enn ca kr 50 000,- pr år i denne perioden. Samlet bruttoinntekt ville da blitt kr 130 000,-. Byrettens anslag på kr 150 000,- har forsåvidt tatt høyde for mulige justeringer. Stokke har under ankebehandlingen ikke påvist noe som gir grunnlag for å fravike dette anslaget, og byrettens dom blir derfor å stadfeste for denne postens vedkommende. Lagmannsretten har som nevnt ikke funnet grunn til å flytte året 1996 fra fremtidsår til år med allerede lidt tap. Det bemerkes også at Vesta verken har påanket byrettens utmåling av erstatning for lidt tap eller påberopt likedeling av ansvarsgrunnlaget som innsigelse til Stokkes motanke på dette punkt.
Ad saksomkostninger: Vesta har vunnet frem i hovedanken vedrørende ansvarsdeling og ekstrautgifter, men ikke forsåvidt angår inntektsgrunnlaget ved beregning av tap i fremtidig erverv. Hovedanken må da ses som dels vunnet og dels tapt, slik at saksomkostningsspørsmålet reguleres etter tvistemålsloven §180, annet ledd, jf §174, første ledd. Hver av partene bærer således sine omkostninger for lagmannsretten i hovedanken. I motanken har Stokke verken vunnet frem vedrørende lidt tap eller tap i fremtidig erverv. Omkostningsspørsmålet skulle da i utgangspunktet reguleres av tvistemålsloven §180, første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at det her foreligger såvidt særlige omstendigheter at Stokke bør fritas for dette omkostningsansvar. En viser til at tapsberegningene i stor utstrekning har måttet bero på skjønn og at det har vært delte meninger hos de leger som har uttalt seg. Temaet for hovedanke og motanke har dels vært identiske, og omkostningene oppheves også i motanken. Endelig finner lagmannsretten å burde oppheve omkostningene også for byretten i såvel hovedsøksmålet som motsøksmålet.
Dommen er enstemmig - bortsett fra i spørsmålet om årsakssammenheng.
Domsslutning:
I hovedanken:
1. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale erstatning til Ellen Stokke for tap i fremtidig erverv med kr 530.826,- - femhundreogtrettitusenåttehundreogtjueseks - med tillegg av lovens renter.
2. Vesta Forsikring AS frifinnes for å betale erstatning for påførte og fremtidige ekstrautgifter.
I motanken:
Byrettens dom stadfestes forsåvidt angår lidt inntektstap.
Til fradrag i utbetalingsbeløpene kommer kr 500.000,- for utbetalt contobeløp med renter.
I begge ankesaker:
Hver av partene bærer sine saksomkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten.