LB-1996-3514

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-06-05
Publisert:	LB-1996-03514
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 96-3520 A/74 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03514 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat E). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Stephan L. Jervell).
Forfatter:	Førstelagmann Nils Erik Lie, formann. Lagdommer Jan Hein Eriksen. Lagdommer Vibecke Groth
Lovhenvisninger:	EMK (1999), EMK (1999), Utlendingsloven (1988) §27, §28, §29, Rettsutdragsloven (1918) §9, Straffeloven (1902) §192, §196, §62, Tvistemålsloven (1915) §180, §4

A er utvist fra Norge etter domfellelse og soning av fengselstraff for en sedelighetsforbrytelse. Saken gjelder spørsmålet om utvisningsvedtaket og et senere vedtak om bortvisning er ugyldige fordi de strider mot art 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).

A er 31 år gammel og pakistansk statsborger. A kom første gang til Norge på turistvisum i 1989 da han var 23 år gammel. Hans søknad om asyl ble avslått, og han oppholdt seg her i 9 måneder. Han inngikk ekteskap med en norsk kvinne og søkte om oppholdstillatelse etter reglene om familiegjenforening. Søknaden ble avslått 30 april 1991 fordi ektefellen ikke møtte til referanseintervju hos politiet. A var da i Pakistan. Dette ekteskapet er senere oppløst.

Den 30 mai 1991 kom A likevel tilbake til Norge, da ved å benytte et falsk pass som lød på navnet - - -, født xx.xx.1972. Under denne identitet ble han ved Eidsivating lagmannsretts dom av 29 oktober 1992 funnet skyldig i voldtekt til samleie med en 15 år gammel gutt og dømt til fengsel i 1 år og 9 måneder for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ, og §196, sammenholdt med §62. Han ble videre dømt til å betale fornærmede erstatning med kr 35000.

I begrunnelsen for lagmannsrettens straffutmåling heter det:

Tiltalte, som er fra Pakistan, kom til Norge i mai 1991 for å søke arbeid. Ved innreisen og senere har han benyttet et falsk pass, pålydende "A", født xx.xx.1962, som han hadde kjøpt i Pakistan. Tiltale ble også opprinnelig reist mot ham under dette navn.

Under etterforskningen har han imidlertid oppgitt å hete ""A"", født xx.xx.1972. Navnet er ikke verifisert fra pakistanske myndigheter, men retten bygger på at det nå oppgitte navn er det rette. Ved juletider i 1991 fikk tiltalte arbeid hos en landsmann i .. Kiosk i Ole Vigsgt. i Oslo. Om kvelden 2. januar 1992, mens tiltalte og kollegaen B var på arbeid i kiosken, ble den oppsøkt av fornærmede C og en venn. Disse fikk utbetalt pant for en tom bruskasse de noe tidligere hadde stjålet utenfor en annen kiosk i nærheten. Noe senere kom de to tilbake med ytterligere to tomkasser, som de også fikk utbetalt pant for. De kjøpte også varer. C glemte imidlertid en pakke sigaretter, og vendte tilbake til kiosken for å hente denne. Tiltalte foreholdt ham da sin mistanke om at kassene var stjålet, og tok C med inn på toalettet innenfor kioskens bakrom. Han truet med at C skulle bli tatt av en "gal marokkaner" som drev den kiosken hvor han mente kassene var tatt. Deretter dro han Cs og sine egne bukser ned, og ville ha C til å suge hans penis. Da C ikke ville dette, ble han beordret til å snu seg. Mens tiltalte holdt C i hoftene, førte han så sin penis et kortere stykke inn i Cs endetarmsåpning. C fikk imidlertid trukket seg unna idet tiltalte fikk utløsning, og kom seg fra stedet. Det ble ved legeundersøkelse kort tid etter konstatert sæd i og omkring Cs endetarmsåpning. Ved foretatte DNA-analyser ved Rettsmedisinsk Institutt er det fastslått at sæden stammer fra tiltalte.

Retten legger videre til grunn at C et par dager etter fikk en kraftig følelsesmessig reaksjon på det som hadde skjedd. Han har selv forklart at han en tid var lettskremt og nervøs, men at han idag ikke har noen plager av det som skjedde, og retten finner å kunne bygge på dette.

Ved straffutmålingen må det i skjerpende retning legges vekt på at det av almenpreventive hensyn må reageres strengt overfor det samfunnsproblem sedelighetsforbrytelser overfor mindreårige etterhvert har utviklet seg til.

Det må også legges vekt på at handlingen skjedde brått og uten begrunnelse, overfor en unggutt som selv ikke på noe vis hadde oppsøkt risikoen. Det må videre tas hensyn til at C og hans familie var sterkt bekymret for risikoen for HIV-smitte, inntil resultatet av de nødvendige prøver var klarlagt.

Straffeloven §62 kommer til anvendelse.

I formildende retning vites egentlig intet særskilt å bemerke.

A har sonet fengselstraffen i tiden fra pågripelsen 2 januar 1992 til han etter Utlendingsdirektoratets utvisningsvedtak 4 januar 1993 ble uttransportert til Pakistan 9 januar 1993.

Utvisningsvedtaket av 4 januar 1993 bygger dels på utlendingsloven §29 bokstav b (ilagt straff) og dels på bokstav a i bestemmelsen (ulovlig opphold). Innreiseforbudet ble gjort varig.

I begynnelsen av mars 1993 giftet A seg i Pakistan med norsk statsborger B som er født xx.xx.1975. De har nå tre fellesbarn, som er født i 1993, 1995 og 1997.

Etter søknad 31 mars 1993 hvor A unnlot å opplyse om at han tidligere var utvist under en annen identitet, fikk han 15 mars 1994 innvilget arbeidstillatelse i Norge. Den 16 eller 17 april 1994 kom han på ny til Norge. I politiavhør 17 juni 1995 ble opplysninger om at han var identisk med den tidligere utviste ""A"" forelagt A, som erkjente forholdet.

Den 9 november 1995 gjorde Utlendingsdirektoratet vedtak om å tilbakekalle arbeidstillatelsen og bortvise A. Etter klage stadfestet Justisdepartementet vedtaket 16 april 1996. I Justisdepartementets begrunnelse heter det blant annet:

Departementet viser til at ovennevnte har innrømmet at han er identisk med pakistansk borger ""A"", født xx.xx.72, FK: - -, som i 1993 ble varig utvist fra Norge etter dom for voldtekt mot en mindreårig gutt. Utvisningen omfattet også brudd på utlendingsloven, i det han ble fengslet i januar 1992.

Utvisningsvedtaket ble ikke påklaget, og ovennevnte ble uttransportert til hjemlandet i januar 1993. Da han kort tid etter søkte om oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed med en norsk kvinne, unnlot han å opplyse at han tidligere var utvist under en annen identitet.

Departementet vil i tillegg bemerke at ovennevntes brudd på gjeldende regelverk anses som meget grovt og helt uakseptabelt.

Departementet opprettholder vedtaket om bortvisning til Pakistan i det vilkårene for dette er oppfylt, jf utlendingsloven §28, jf §27 første ledd, bokstav b).

Departementet vil - for ordens skyld - gjøre uttrykkelig oppmerksom på at utvisningsvedtaket fra 1993 gjelder ovennevnte som person, uavhengig av hvilken identitet han måtte oppgi til norske myndigheter.

Departementet har derfor, i likhet med direktoratet, funnet at det ikke er nødvendig å fatte et nytt utvisningsvedtak pålydende ovennevntes nåværende identitet. Innreiseforbudet er varig, jf utlendingsloven §29 tredje ledd og utlendingsforskriften §122.

Man kan etter dette ikke se at vedtaket innebærer et uforholdsmessig tiltak overfor ovennevnte eller hans nærmeste familiemedlemmer, forholdets alvor tatt i betraktning, jf utlendingsloven §29 annet ledd.

Man finner heller ikke at det foreligger slike sterke menneskelige hensyn som tilsier at oppholdstillatelse bør innvilges, jf utlendingsloven §28 annet ledd, jf utlendingsforskriften §21 tredje ledd.

Ved stevning til Oslo byrett 27 april 1996 reiste A søksmål mot Staten v/Justisdepartementet med påstand om at utvisnings- og bortvisningsvedtakene var ugyldige. Oslo byrett avsa dom 10 september 1996 med slik domsslutning:

1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

2. A tilpliktes innen 2 - to - uker å betale til Staten v/Justisdepartementet saksomkostninger med kr 16000,- - sekstentusen 00/100 - med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett og har nedlagt slik påstand:

1. Justisdepartementets vedtak av 16.4.96 og Utlendingsdirektoratets vedtak av 4.1.93 kjennes ugyldige.

2. A tilkjennes saksomkostninger.

Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten ved Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

Ankeforhandling ble holdt 22 og 23 mai 1997. Den ankende part ga forklaring. Det ble avhørt fire vitner og foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byretten har riktig lagt til grunn at vedtakene innebærer en familiesplittelse som rammes av EMK art 8 første ledd. Det kan ikke forventes at As norske ektefelle med tre små barn skal forlate Norge og reise til Pakistan.

Byretten tar feil når den er kommet til at inngrepet likevel er lovlig i henhold til unntaksbestemmelsen i art 8 annet ledd. De mange og tungtveiende familiære hensyn som taler mot familiesplittelse er ikke tilstrekkelig vektlagt av byretten, som også har lagt for stor vekt på de offentlige hensyn. A er riktignok dømt for en alvorlig sedelighetsforbrytelse, men dette er et enkeltstående tilfelle. Selv om han også har overtrådt utlendingsloven, er han ingen trussel mot lov og orden slik byretten legger til grunn. Overtredelsene kan på ingen måte sammenliknes med de grove narkotikaforbrytelsene som foreligger i andre saker for Høyesterett, Menneskerettighetsdomstolen og Kommisjonen, som staten har påberopt seg.

Byretten tar feil utgangspunkt når den legger til grunn at A etablerte familie med barn mens han oppholdt seg ulovlig i Norge. B knyttet seg til A som 15-åring, mens han oppholdt seg lovlig i Norge på turistvisum. Ekteskapet er lovlig inngått i Pakistan, og det eldste barnet er unnfanget der.

Det må ved vurderingen legges avgjørende vekt på at ektefellen har sterke depresjoner, jf behandlende psykologs forklaring. Atskillelse fra A vil forsterke hennes problemer og medføre så store skadevirkninger for mor og barn at det kan bli aktuelt at barnevernet overtar omsorgen.

Det er en saksbehandlingsfeil at A ikke ble varslet om at utvisningsvedtaket i 1993 var varig. Han unnlot å påklage vedtaket fordi han regnet med å kunne få innvilget ny oppholdstillatelse etter søknad fra Pakistan.Vedtaket er derfor ugyldig. Ugyldigheten rammer også bortvisningsvedtaket. At A fant å måtte benytte falsk pass med innreise til Norge for å oppnå gjenforening med B, er forståelig på denne bakgrunn. Likeledes at han i en senere søknad om oppholdstillatelse unnlot å opplyse om dette forhold og straffedommen.

Utvisningsvedtaket i 1996 er videre ugyldig fordi det må legges til grunn at departementet har lagt vekt på politiets uriktige antakelser om at A inngikk ekteskapet med B proforma for å få oppholdstillatelse i Norge. Endelig anføres at inngrepet er så grovt urimelig overfor mor og barn at vedtaket av den grunn må anses ugyldig.

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Utvisningsvedtaket i 1993 må vurderes etter forholdene på vedtakelsestidspunktet. As opphold var ulovlig og han var straffedømt. Han hadde den gang ingen familie i Norge bortsett fra broren. Det ble i 1996 gjort et selvstendig bortvisningsvedtak som bygger på utvisningsvedtaket fra 1993. Vedtakene er fattet i samsvar med utlendingsloven bestemmelser.

Spørsmålet er om EMK art 8 er til hinder for at A bortvises. Staten vil ikke anføre at bortvisningen ikke rammer retten til respekt for familielivet som er beskyttet i art 8 første ledd. Imidlertid kommer unntaksregelen i art 8 annet ledd til anvendelse, idet inngrepet er nødvendig for å forebygge kriminalitet.

Voldtekt mot mindreårig er en grov forbrytelse, og As brudd på utlendingsloven er alvorlige. Han kom til Norge i voksen alder, og har kun 9 måneder lovlig botid her. Familien er etablert under det ulovlig opphold. For øvrig har han familie og nær tilknytning til Pakistan, og han er uten fast arbeid i Norge. Selv om det ikke bestrides at det foreligger sterke familiære hensyn, ligger avgjørelsen innenfor den skjønnsmargin nasjonale myndigheter er tillagt ved forholdsmessighetsvurderingen som må foretas.

Staten har også anført at hvis A er nødvendig som omsorgsperson, må mor og barn kunne flytte med ham til Pakistan. Ektefellen har konvertert til islam, har tatt muslimsk navn og taler nå noe gebrokkent norsk.

Nærværende sak atskiller seg fra saker for Menneskerettighetsdomstolen og Kommisjonen hvor det er konstatert brudd på EMK art 8, ved at utlendingen i disse sakene hadde meget lang botid. I Bouchelkiasaken, som ble pådømt av domstolen 27 januar 1997, og som i noen grad kan sammenliknes ved den foreliggende ankesak, ble det lagt liten eller ingen vekt på familie som var etablert under Bouchelkias ulovlige opphold i Frankrike.

Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil i forbindelse med utvisningsvedtaket fra 1993, idet A ble gjort kjent med at innreiseforbudet var varig. Han hadde mottatt forhåndsvarsel om vedtaket og hadde kontakt med sin advokat. Det har for øvrig ingen betydning for gyldigheten av vedtaket om A har kjent til varigheten. Det er ikke grunnlag for anførselen om at bortvisningsvedtaket bygger på uriktig faktum, idet det fremgår av vedtaket at departementet ikke har lagt til grunn at ekteskapet er inngått proforma. Det foreligger heller ikke urimelighet som kan medføre ugyldighet etter forvatningsrettslige regler.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten.

Utvisningsvedtaket av 4 januar 1993 er hjemlet i utlendingsloven §29 første ledd bokstav a og b. Det er på det rene at As søknad om arbeidstillatelse ble avslått i april 1991, og at hans opphold i Norge fra mai 1991 var ulovlig. Han kom til Norge på falsk pass under navnet "A" og er under denne identitet straffedømt og utvist. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at utvisningsvedtaket er fattet i medhold av loven.

Til As anførsel om at han ikke kjente til at utvisningen var varig, bemerkes at forhåndsvarsel om utvisningen ble meddelt ham i fengselet 9 desember 1992, og at gjenpart av utvisningsvedtaket ble sendt hans advokat Christine Hamborgstrøm 4 januar 1993. Det fremgår av utvisningsvedtaket at innreiseforbudet er gjort varig, og etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A var kjent med innholdet i vedtaket før han ble uttransportert til Pakistan 9 januar 1993. Lagmannsretten kan da ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil i forbindelse med vedtaket.

Bortvisningsvedtaket av 16 april 1996 er hjemlet i utlendingsloven §28 jf §27 første ledd bokstav b. A kom tilbake til Norge i april 1993, og det må anses på det rene at hans søknad om arbeidstillatelse ville blitt avslått om han hadde opplyst at han tidligere under falsk identitet var utvist på grunn av ulovlig opphold og straffedom. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at bortvisningsvedtaket er fattet i medhold av loven.

A har anført at det i politidokumentene fremkommer uriktige antakelser om at hans ekteskap med B er proforma, og at dette er lagt til grunn for vedtaket. Lagmannsretten bemerker at det av vedtaket fremgår at Justisdepartementet har vurdert om vedtaket innebar et uforholdsmessig inngrep overfor A og hans nærmeste familiemedlemmer, og lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at vedtaket bygger på et uriktig faktum. At vedkommende rapport ikke er uttrykkelig nevnt i vedtaket, kan ikke tillegges vekt.

Etter utlendingsloven §4 er Norge forpliktet til å følge EMK art 8. Det betyr at vedtakene må kjennes ugyldige, dersom de strider mot EMK art 8.

Bestemmelsen lyder slik: (1) Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. (2) Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Lagmannsretten legger til grunn at vedtakene må sies å innebære en familiesplittelse, og således krenker det grunnleggende prinsippet i art 8 første ledd om at enhver har rett til respekt for sitt familieliv.

Slik saken foreligger for lagmannsretten, blir spørsmålet om bortvisningsvedtaket 16 april 1996 ligger innenfor rammen av unntaksbestemmelsen i art 8 annet ledd. Det er ikke bestridt at vedtaket tar sikte på å ivareta et av de samfunnshensyn som er nevnt i art 8 annet ledd, nemlig behovet for å forebygge kriminalitet. Det avgjørende i forhold til art 8 annet ledd er om vedtaket kan sies å være nødvendig i et demokratisk samfunn.

Ved vurderingen av dette må inngrepet i familielivet og de vansker og ulemper som følger av inngrepet for A og ikke minst for ektefellen og de tre fellesbarna, veies mot de samfunnshensyn som tilsier bortvisning.

Det følger av Menneskerettighetsdomstolens avgjørelser at nasjonale myndigheter har en skjønnsmargin ved vurderingen av om inngrepet er nødvendig. Det vises til Rt-1995-72 flg, og de henvisninger som er gitt på side 80-81.

Bortsett fra at et av fellesbarna er født i 1997 og opplysningene om Bs psykiske problemer, har de familiehensyn som er trukket frem i ankesaken vært fremme også under departementets behandling av As klagesak. Departementets avgjørelse er så langt fattet med grunnlag i de samme anførsler og opplysninger som nå foreligger for domstolene.

De saker fra Menneskerettighetsdomstolen og Kommisjonen som har vært referert for lagmannsretten gir en noe sparsom veiledning med hensyn til hvor grensen går for den skjønnsmargin som de nasjonale myndighetene har ved sin vurdering av inngrepets nødvendighet. Det er referert avgjørelser fra Domstolens praksis som går i utlendingens favør, men felles for disse sakene (Moustaquim, Beljoudi og Nasri) er at utlendingen har hatt opphold i landet i meget lang tid. Det er fremlagt en sak (Bouchelkia) som gikk i utlendingens disfavør, og som i noen grad kan sammenliknes med den foreliggende sak. Bouchelkia kom til Frankrike fra Algerie da han var 2 år gammel. Hele hans familie - mor og ni søsken - bor i Frankrike. Da han var 17 år ble han tiltalt for voldtekt og tyveri og dømt til 5 års fengsel. Han ble utvist i 1990, men kom illegalt tilbake til Frankrike i 1992. I 1993 erkjente han farskap til datter født samme år. Han ble i samme år idømt 5 måneders fengsel for å ha obstruert en politimann. Domstolen fant, på bakgrunn av situasjonen som forelå i 1990, at utvisningen var nødvendig for å forebygge uorden eller kriminalitet. At Bouchelkia senere etablerte familie under ulovlig opphold i Frankrike, medførte ikke at inngrepet kunne anses som unødvendig.

A kom til Norge i voksen alder og har bare hatt 9 måneder lovlig opphold her, idet soningstiden ikke medregnes. Selv om ekteskapsinngåelsen skjedde under et kortvarig opphold i Pakistan, må As familie anses etablert under hans ulovlige opphold i Norge. Hans øvrige familie, bortsett fra en bror, er bosatt i Pakistan. Det er ikke noe i As personlige tilknytning til Pakistan som taler mot bortvisning. Han har som det fremgår av straffedommen hatt arbeid i brorens kiosk. Det foreligger ingen opplysninger om annet arbeid i Norge, og han oppgir nå å være uten fast arbeid utenfor hjemmet.

A er dømt for en grov sedelighetsforbrytelse, og allmennpreventive hensyn taler for at det i slike saker reageres strengt. Lagmannsretten er videre enig med departementet i at hans brudd på utlendingsloven må anses som meget grovt og helt uakseptabelt. Også her kommer allmennpreventive hensyn sterkt inn.

Bs psykiske problemer fremgår av overlege Madeleine Fannemels og psykolog Cecilie Guldvogs erklæringer av 26 april og 27 juni 1996. Psykolog Trine Stømner har i vitneforklaring for lagmannsretten særlig fremhevet at lidelsene er alvorlige, at B ikke har annen familie å støtte seg til, og er avhengig av at A tar seg av barna.

Som det fremgår av Rt-1995-72 må inngrepet være begrunnet i påtrengende samfunnsmessige hensyn, men det kreves ikke at det er uomgjengelig nødvendig. Selv om det som følge av Bs psykiske problemer foreligger sterke familiehensyn, kan lagmannsretten ikke se at myndighetene i dette tilfelle har overskredet den skjønnsmargin myndighetene er tillagt ved vurderingen av om inngrepet er nødvendig. Lagmannsretten legger i denne sammenheng ikke vekt på at det er mulig for familiemedlemmene å følge A til hans hjemland. Det tilføyes at lagmannsretten ikke kan prøve hensiktsmessigheten av det skjønn myndighetene har utøvet innenfor skjønnsmarginen.

Til anførselen om at det, uavhengig av EMK art 8, foreligger en så høy grad av urimelighet at det må få betydning for vedtakets gyldighet bemerkes at lagmannsretten ikke kan se at det foreligger slike ugyldighetsgrunner.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten er enig også i byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. A må etter dette betale statens omkostninger i ankesaken i samsvar med påstanden. Statens prosessfullmektig har for lagmannsretten levert omkostningsoppgave, som beløper seg til kr 17.000 hvorav kr 15.000 er salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn ved fastsettelsen.

Lagmannsretten har under ankeforhandlingen reist spørsmål om advokat E bør ilegges rettergangsbot i medhold av utdragsloven av 14 august 1918 nr 2 §9. Han ble gitt anledning til å uttale seg om spørsmålet.

Den 15 januar 1997 ble advokat E gitt pålegg om utdrag i ankesaken med frist 6 februar. Utdrag kom ikke, og advokaten ble purret ved lagmannsrettens brev av 3 mars. Brevet ble ubesvart, og advokaten ble 25 mars gitt ny frist til 4 april. Ved brev av 4 april ba advokaten om utsettelse av fristen til 7 april, noe lagmannsretten innvilget i brev av 7 april. Også denne frist ble oversittet, og lagmannsretten har i brev av 15 april karakterisert forholdet som kritikkverdig. Advokaten ble bedt om å innlevere utdraget uten ytterligere forsinkelser. Utdraget kom fortsatt ikke, og advokaten ble purret ved lagmannsrettens brev av 24 april. I brev av 13 mai opplyste advokat E at forsinkelsen hadde sammenheng med sykdom. Han viste til fremlagt legejournal fra Oslo legevakt hvor det fremgår at han var innlagt 15 april for akutte brystsmerter, men at han skrev seg ut 16 april uten videre legekonsultasjon. I brevet heter det videre: "Undertegnede måtte 11.5. til 18.5. foreta en lenge planlagt utenlandsreise, men håper å få utdraget levert med bud i løpet av inneværende uke." Under ankeforhandlingen opplyste advokat E at han skrev seg ut fra legevakten for å ta seg av en sønn som han har omsorgen for.

Ankeforhandling ble tidlig i 1997 berammet til 22 mai samme år. Først 21 mai om ettermiddagen mottok lagmannsretten advokat Es utdrag, uten at dette var vedtatt av eller forelagt for motparten. Forsinkelsen medførte at lagmannsretten og ankemotparten så seg nødsaget til å utarbeide utdrag.

Lagmannsretten bemerker at advokat E ikke kan ses å ha hatt noen akseptabel eller unnskyldelig grunn for ikke å etterkomme plikten til å inngi utdrag innen fastsatt frist. Det dreier seg om en meget graverende overtredelse av utdragsloven §9 ved at flere frister er oversittet tross gjentatte purringer. Han har heller ikke besvart lagmannsrettens brev. Forsømmelsen har medført ulempe for ankemotparten og lagmannsretten.

Lagmannsretten finner at det er påkrevet å reagere med rettergangsbot som passende settes til kr 5000, subsidiært fengsel i 5 dager.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 17.000 - syttentusen - kroner til Staten v/Justisdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.

3. Advokat E ilegges en bot til statskassen stor 5.000 - femtusen - kroner, subsidiært en straff av fengsel i 5 - fem - dager, for overtredelse av rettsutdragsloven §9 1. punktum.