LB-1996-434

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-06-30
Publisert:	LB-1996-00434
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 94-3560 A/74 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00434 A - Anket til Høyesterett, se HR-1998-00057 A.
Parter:	Ankende part: Abel Østerberg (Prosessfullmektig: Advokat Erik Hirsch) Motpart: Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Niels R. Kiær)
Forfatter:	Lagdommer Ragnhild Dæhlin, formann. Lagdommer Gunnar Vefling. Ekstraord. lagdommer Arne Langeland
Lovhenvisninger:	Revisorloven (1964) §17a, Aksjeloven (1976) §10-7, §15-1, §15-2, Foretaksregisterloven (1985) §4-4, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Foretaksregisterloven (1985)

Saken dreier seg om revisors erstatningsansvar i forbindelse med bekreftelse av innbetalt aksjekapital.

Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, saksøkte revisor Abel Østerberg ved stevning av 20 mai 1994 til Oslo byrett med krav om erstatning begrenset oppad til kr 2 600 000. Byretten avsa 1 desember 1995 dom med slik domsslutning:

1. Abel Østerberg dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom å betale Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, erstatning med kr 2600000,-, kronertomillionersekshundretusen - med tillegg av 15% rente fra den 19. mars 1991 til den 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Abel Østerberg dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom å betale til Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, kr 21000,- - kronertjueettusen -.

Byrettens dom er i rett tid påanket av Abel Østerberg. Anken gjelder såvel bevisvurderingen som rettsanvendelsen. Konkursboet har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 22 og 23 mai 1997. Det ble avgitt partsforklaringer. Boets revisor, statsautorisert revisor Liv Ørbech, avga vitneforklaring. Dessuten ble Elisabeth Jansen, Kjell Melhus og Jan Egil Haga, alle statsautoriserte revisorer, avhørt som sakkyndige vitner, - de to sistnevnte var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saksforholdet fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i følgende. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, men det er fremlagt noe nytt bevismateriale.

Den ankende part, Abel Østerberg, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Registrert revisor Abel Østerberg frifinnes.

2. Registrert revisor Abel Østerberg tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Abel Østerberg dømmes til å betale Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, erstatning oppad begrenset til kr 2 350 000 med tillegg av 15% rente av kr 2 600 000 fra 1 august 1993 til 31 desember 1993 og 12% rente fra 1 januar 1994 til 27 mars 1995.

Det betales deretter 12% rente av kr 2 350 000 til betaling skjer.

2. Byrettens dom, slutningens punkt 2, stadfestes.

3. Abel Østerberg betaler sakens omkostninger for lagmannsretten.

Den ankende part har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten særlig fremhevet:

Konkursboets erstatningskrav er knyttet til Østerbergs bekreftelse av innbetalt aksjekapital i form av kontantinnskudd. For å nå frem med sitt krav må konkursboet godtgjøre at det foreligger uaktsomhet, at boet er påført et tap og at det er årsakssammenheng mellom uaktsomheten og tapet. Ingen av disse betingelsene er til stede.

Østerberg bestrider at han handlet uaktsomt. De revisjonshandlinger han foretok var ikke mangelfulle i henhold til de regler for god revisjonsskikk som gjaldt på det tidspunkt han avga sin erklæring våren 1991. Før han avga sin erklæring gjennomgikk han stiftelsesdokumentene med selskapets to aksjonærer på et møte 19 april 1991. Stiftelsesdokumentet inneholdt intet uvanlig. Østerberg fikk seg forelagt fire innskuddskvitteringer som samlet tilsvarte aksjekapitalen. Aksjonærene forklarte hvorfor kvitteringenes beløp avvek fra de to aksjonærers andel av aksjekapitalen. Heller ikke var det noe ved kvitteringene eller deres oppbevaring som kunne gi grunnlag for mistanke om at noe var galt. Bankens kvitteringer viste at det var gjort innskudd "kontant". I denne forbindelse er kontanter ikke ensbetydende med pengesedler som overleveres i skranken. Alle typer bankremisser rubriseres som kontantinnbetaling. Den omstendighet at fire innskuddskvitteringer ifølge angitt klokkeslett er gjort i løpet av kort tid kunne heller ikke gi grunnlag for mistanke om at noe var galt. Ingen normalperson ville tenkt på at det forelå en fare for uttak og innskudd i samme periode.

I det nevnte møte med aksjonærene fikk Østerberg seg forelagt de fire innskuddskvitteringene i original. Etter møtet ringte han Den norske Bank og fikk bekreftet at kontonummeret på de fire innskuddskvitteringene tilhørte Hammerstad & Fuglseth AS. Østerberg spurte ikke banken om hvilket beløp som sto inne på kontoen, men som ledd i sin presentasjon og legitimering refererte han til de fire kvitteringene. Indirekte fikk han dermed bekreftet at innskuddene var skjedd. Østerberg visste ikke at hovedaksjonær Teigen hadde forledet banken til å lage kvitteringene. Det var ingen grunn for Østerberg til å tro at noe galt var fatt. Østerberg kjente ikke Teigen fra tidligere og hadde ikke kjennskap til den negative omtale av Teigen i media.

Det var ingen grunn for Østerberg til å be om kontoutskrift eller be opplyst innestående saldo. Aksjekapitalen var tilpasset selskapets planlagte virksomhet, og det bestrides at den var ekstraordinært høy.

Det bestrides at det var "varsellamper" som burde ha foranlediget nærmere undersøkelser fra Østerbergs side. At det etterhvert kom frem forhold som viste at Teigen ikke var til å stole på - forhold som forøvrig Østerberg tok fatt i på adekvat måte - har intet med ansvarsspørsmålet i nærværende sak å gjøre.

Sakens kjerne er at Østerberg hadde fire bankkvitteringer som viste innskudd på en konto som banken bekreftet tilhørte selskapet, og at selskapets aksjonærer hadde bekreftet at beløpene var aksjekapital.

De revisjonshandlinger som Østerberg foretok var forsvarlige og i henhold til god revisjonsskikk i 1991. Dengang forelå ingen normer eller anbefalinger vedrørende revisors vurderinger og kontroll av kontantinnbetaling av aksjekapital. Ansvarsgrunnlaget for boets krav mangler fordi det ikke foreligger noen uaktsomhet.

Subsidiært anfører Østerberg at det iallfall ble innskutt en aksjekapital på kr 1 000 000. Den omstendighet at innbetalte midler er lånt, hindrer ikke at det er gyldig innskudd av aksjekapital på selskapets konto. Det beløp på kr 350 000 som Teigen etter konkursen har forpliktet seg til å betale boet, må i sin helhet gå til fradrag i boets tap. Det bestrides at det er grunnlag for å begrense fradraget til kr 250 000. Boets tap utgjør således maksimalt kr 1 250 000.

Atter subsidiært gjør Østerberg gjeldende at selv om uaktsomhet foreligger og selv om boet kan dokumentere et tap, kan han ikke holdes ansvarlig fordi det ikke foreligger årsakssammenheng mellom eventuelle mangelfulle revisjonshandlinger og boets tap. Dersom Østerberg hadde fått opplyst kontoens saldo, er det naturlig at han ville ha slått seg til ro med de forklaringer Teigen etter all sannsynlighet ville ha gitt om at midlene var gått til innkjøp av produksjonsutstyr. Det bestrides at forespørsel om saldo ville hatt som følge at selskapet ikke ville ha blitt registrert. Byrettens bemerkninger om "bundet" egenkapital kan ikke være riktige. Innbetalt aksjekapital kan umiddelbart disponeres av selskapets styre. Det som skjer etter innbetalingen, vedrører løpende revisjonshandlinger og er noe annet enn bekreftelse av innbetalt kapital.

Saken dreier seg om et erstatningskrav. Et slikt krav kan ikke renteberegnes før påkrav. Det er ikke dokumentert noe påkrav før stevning i saken ble tatt ut.

Ankemotparten har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Aksjeloven krever at reelle verdier skal skytes inn som aksjekapital. I nærværende sak dreier det seg om kontantinnskudd som skal bekreftes av revisor. For lagmannsretten har konkursboet frafalt anførselen om at det dreier seg om tingsinnskudd.

Konkursboet gjør gjeldende at Østerberg ikke har opptrådt i henhold til god revisjonsskikk. Det foreligger uaktsomhet som har påført boet et tap som i utgangspunktet tilsvarer den aksjekapital som ikke er innbetalt. Selskapet ville ikke blitt registrert dersom revisor hadde handlet aktsomt og avdekket at aksjekapitalen ikke ble tilført selskapet. Boet henholder seg til byrettens begrunnelse og anfører at Østerberg hadde plikt til å foreta flere undersøkelser før han utstedte sin erklæring.

De fire innskuddskvitteringene viste at aksjekapitalen på kr 2 600 000 var innbetalt kontant. Det er unormalt med så store innbetalinger i kontante penger. Det er ikke opplyst noe om at Østerberg la til grunn at det var bankremisser.

Det måtte være naturlig for Østerberg å stille seg kritisk til de korte tidsintervallene mellom de fire innskuddskvitteringene og det forhold at det var gitt fire kvitteringer istendefor én for hver aksjonær. Også dette var varselsignaler.

Det er en ny opplysning for lagmannsretten når Østerberg nå hevder at han under telefonsamtalen med banken refererte de beløp som sto på innskuddskvitteringene og således indirekte fikk bekreftet at beløpene var innbetalt. Boet henviser til at det i byrettens dom heter at "det er på det rene at Østerberg ikke stilte ytterligere spørsmål vedrørende den aktuelle konto, således forhørte han seg hverken om innbetalingene den 19 mars 1991 eller saldo pr dato".

Nærværende sak viser at man ikke ubetinget kan stole på kvitteringer for bankinnskudd. Det kan være forfalskninger. Østerberg skulle ha forvisset seg om at det var skjedd en reell innbetaling av beløp tilsvarende aksjekapitalen.

Det fremgikk forøvrig ikke av kvitteringene hvem som foretok innbetalingene.

Østerberg hadde ikke fra tidligere kjennskap til de to aksjonærene. For ham dreide det seg således om en ny, ukjent klient. Også det taler for at han skulle ha foretatt flere undersøkelser.

Konkursboet stiller seg tvilende til Østerbergs grad av profesjonalitet. Bl.a. er revisorerklæringen udatert. På angjeldende tidspunkt hadde Østerberg bare tre til fire andre klienter. Han var i markedet for å flere oppdrag.

Dersom Østerberg hadde bedt om å få opplyst saldoen på selskapets konto etter de nevnte kontantinnskudd den 19 mars 1991, ville opplysning om den negative saldo naturlig ha ført til flere undersøkelser. Iallfall da ville det vært en plikt for revisor til å kreve kontoutskrift fremlagt. Dermed ville det underliggende forhold kommet for en dag. Selskapet ville ikke blitt registrert og tapet ville vært unngått.

Nærmere undersøkelser av saldo er ikke saken uvedkommende. En slik undersøkelse må anses som ledd i kontrollen av at aksjekapitalen er innbetalt, og ikke som ledd i etterfølgende forvaltningsrevisjon.

Konkursboet anfører at heller ikke beløpet på kr 1 000 000 (den første innskuddskvittering) kan betraktes som tilført selskapet som aksjekapital. Den overveiende del av pengene tilhørte Fuglseth & Lorentzen AS, resten var lånt.

Østerbergs møte med aksjonærene den 19 april 1991 har man intet referat fra. Det er usikkert hva Østerberg spurte aksjonærene om. Under en hver omstendighet hadde Østerberg kun aksjonær Teigens ord på at det var "penger i systemet". Østerberg måtte akseptere fleksibilitet med hensyn til egen fakturering på grunn av trang likviditet i selskapet. Også disse forhold skulle forårsaket ytterligere undersøkelser fra Østerbergs side.

De fire innskuddskvitteringene som Østerberg fikk se på møtet den 19 april 1991, sto i en bilagsperm. Det er grunn til å tro at kontoutskrift befant seg i samme bilagsperm, men Østerberg unnlot å undersøke dette. Det ville ha vært naturlig å be om kontoutskrift og han skulle ha fått denne fremlagt under møtet. Kontoutskriften ville ha avdekket det reelle forhold.

Iallfall sett i sammenheng tilsa forholdene at Østerberg skulle foretatt flere undersøkelser. Hvis han først hadde begynt å nøste, ville det hele blitt avdekket. Det er først og fremst unnlatelsen av å få bankens bekreftelse av saldoen og unnlatelsen av å få bankutskrift, som utgjør Østerbergs uaktsomhet. Det ville ha vært enkelt for ham å skaffe opplysningene til veie.

Ifølge foretaksregisterloven skal revisor erklære at de opplysninger som er gitt om innbetaling av aksjekapital er riktige. Det må kreves av revisor at han gjør det som er nødvendig for at formålet med revisjonen skal nås og for at han skal kunne avgi sin bekreftelse, jf NOU 1997:9 side 53-54. Det fremgår av Ytternesdommen, Rt-1993-1399, at det bør stilles strenge krav til den valgte revisors aktsomhet når slike erklæringer avgis.

I nærværende sak anfører konkursboet at intet beløp tilfløt selskapet i forbindelse med stiftelsen. Det fremgår av posteringenes rekkefølge i kontoutskriften. Tapet andrar derfor til kr 2 600 000 med fradrag av kr 250 000. Det ble under konkursbehandlingen inngått forlik med Teigen om at han skulle betale kr 350 000. Av dette ble kr 250 000 skaffet til veie av Teigens familie. Det resterende må anses tapt. Forliket omfattet både Teigens manglende innbetaling av aksjekapital og hans urettmessige uttak på kr 710 760. En forholdsmessig fordeling tilsier at det som skal godskrives i forhold til Østerberg ikke kan være mer enn kr 250 000.

Det anføres at renter løper fra 1 august 1993 som var den dato boet fremsatte påkrav.

Lagmannsretten skal bemerke:

Revisorers erstatningsansvar fremgår av aksjeloven §15-2 jf §15-1 og §10-7, samt revisorloven §17a. Det dreier seg om et uaktomhetsansvar.

Foretaksregisterloven §4-4 bestemmer at det ved førstegangsregistrering av et aksjeselskap skal sendes Foretaksregisteret en erklæring fra revisor om at de opplysninger som er gitt om innbetaling av aksjekapital er riktige. Uten en slik erklæring fra revisor vil registrering av selskapet ikke skje.

I den foreliggende sak må den ankende parts handlinger eller unnlatelser vurderes opp mot det en almindelig dyktig og samvittighetsfull revisor i 1991 ville ha foretatt seg, jf aksjeloven §10-7 og dens henvisning til "god revisjonsskikk".

Norske statsautoriserte revisorers forening (heretter benevnt NSRF) publiserer "Normer vedtatt av NSRF". De normer som gjaldt i 1991 var vedtatt av foreningens styre 4 oktober 1988. I normenes punkt 2.2.1.2. heter det:

God revisjonsskikk er å utføre revisjonsoppdrag i henhold til lover og regler og overensstemmende med den oppfatning av etiske og revisjonstekniske prinsipper som til enhver tid er alminnelig anerkjent og praktisert av dyktige og ansvarsbevisste utøvere av yrket.

Det er på det rene at det i 1991 ikke fantes noe i disse normene som spesifikt refererte seg til revisorers erklæringer til Foretaksregisteret vedrørende innbetaling og endring av aksjekapital.

I tillegg til Normene vedtar NSRF også såkalte Anbefalinger til god revisjonsskikk på forskjellige områder. Det er på det rene at noen slik anbefaling av betydning for nærværende sak ikke fantes våren 1991. Først 11 desember 1992 vedtok NSRF's styre "Anbefaling til god revisjonsskikk for revisors vurdering og kontroll av stiftelse, kapitalforhøyelse, kapitalnedsettelse og oppløsning av selskap". I denne anbefaling heter det:

2. Formål med erklæringene

Erklæringene til Foretaksregisteret skal bekrefte selskapets opplysninger om innbetaling og endringer av kapitalen. Loven stiller visse minimumskrav til bundet selskapskapital, og revisors kontroll av innbetalingen til selskapet skjer primært for å sikre kreditorenes interesser. - - -.

3.1.2 Revisjonshandlinger

Revisor må kontrollere stiftelsesdokumentet for å påse at det ikke er inngått avtaler som forplikter selskapet slik at innbetalingen ikke reelt er stillet til selskapets disposisjon. Revisor må kontrollere innbetalingen fra hver enkelt aksjonær/kommanditist og se etter at det er samsvar mellom stiftelsesdokumentet og innbetalingen.

Før revisor avgir sin erklæring til Foretaksregisteret om kontant innbetalt kapital, må han kontrollere at kapitalen er innbetalt til selskapet, dvs. reelt stillet til selskapets disposisjon.

Fra Revisors Håndbok 1997 siteres følgende om forholdet mellom Anbefalinger og Normer:

"Anbefalinger representerer prinsipper som bør forsøkes gjennomført, mens det i Normene ligger et klart krav om at prinsippene skal gjennomføres. Anbefalingene befinner seg i en glidende overgang på vei til norm. Det er først og fremst to krav som gjør at det er nødvendig med en slik overgangsperiode: a) Kravet til en norm er at den skal representere "den oppfatning som til enhver tid er alminnelig blant dyktige og samvittighetsfulle utøvere av revisoryrket". b) Alle revisorer må få rimelig tid til å innrette sitt arbeid slik at de kan gjennomføre kravene når en anbefaling blir endret til norm.

I enkelte tilfeller vil en anbefaling representere det som er alminnelig praktisert av majoriteten av revisorene, mens den i andre tilfeller kan være fremtidsrettet. Normalarbeidet må være innrettet slik at det fanger opp det naturlige krav som vil stilles til revisorene i den nærmeste fremtid. For at både revisorene selv og brukergruppene skal få eksakt informasjon om hva som kreves av revisjonen, har styret i NSRF valgt å angi når anbefalingen vil bli tatt opp til ny vurdering for eventuell omgjøring til norm. Styret er ikke forpliktet til å omgjøre anbefalingen til norm på dette tidspunktet. - - -.

Det vil være naturlig at en konkretisering av innholdet i begrepet "en god revisjonsskikk" først blir bindende fra det tidspunkt en norm er vedtatt. Man skal imidlertid være oppmerksom på at domstolene ikke er bundet av de anbefalinger eller normer som NSRF har vedtatt.

Ut fra lovmotivene er det imidlertid klart at normene vil bli tillagt meget stor, for ikke å si avgjørende betydning, når domstolene og andre skal bedømme konkrete anvendelser av faglige standarder.

Man kan heller ikke se bort fra at domstolene vil tillegge en anbefaling større betydning jo nærmere man er kommet tidspunktet for vurdering av omgjøring til norm.

Lagmannsretten finner grunn til å sitere følgende fra en artikkel av statsautorisert revisor Kjell Melhus i tidsskriftet Revisjon og regnskap, nr 4 for 1991, der han bl a kom inn på revisorerklæringer i forbindelse med innbetaling av aksjekapital:

"Hvis jeg skal gi uttrykk for min oppfatning om hva man bør gjøre i de tilfeller hvor aksjekapitalen er innbetalt "i kontanter" mener jeg at revisor ikke kan avgi noen erklæring før man har en bekreftelse på at pengene er innbetalt på en bank- eller postgirokonto. Han bør ha kvittering av selve innbetalingen, og han bør også sjekke med banken at beløpet virkelig er inngått på konto. At han må, for eventuell senere bruk, ha dette dokumentert i sine egne arbeidspapirer, er en selvfølge".

I sin forklaring som sakkyndig vitne for lagmannsretten opplyste Melhus at det kom reaksjoner på artikkelen. Den oppfatning som Melhus hadde gitt uttrykk for, ble av kolleger ansett for å være "noe stram". Lagmannsretten har forstått Melhus slik at hans synspunkt om at revisor "bør sjekke med banken at beløpet virkelig er inngått på konto" gikk lengre enn det som var god revisjonsskikk da han skrev artikkelen. Sakkyndig vitne Elisabeth Jansen ga uttrykk for det samme i sin forklaring. Det sakkyndige vitne Jan Egil Haga opplyste imidlertid at den anbefaling som ble vedtatt i desember 1992 neppe var anderledes enn gjeldende praksis på den tiden, og således overenstemmende med god revisjonsskikk.

Hverken den generelle definisjonen av god revisjonsskikk eller anbefalingen av desember 1992, som forøvrig ennå ikke er opphøyet til Norm, gir noen nærmere anvisning på hvordan revisor skal kontrollere at kapitalen er innbetalt til selskapet. Den nevnte artikkel av statsautorisert revisor Melhus i 1991, som trolig gikk lenger enn almindelig revisorpraksis på den tid, var noe mere konkret ved henvisningen til "kvittering av selve innbetalingen", men det er ikke klart hva som ligger i "bør også sjekke med banken at beløpet virkelig er gått inn på konto".

Heller ikke rettspraksis gir særlig veiledning. Det er få dommer som omhandler revisoreklæringer vedrørende kontantinnbetaling av aksjekapital. I Ytternesdommen, Rt-1993-1399, slo Høyesterett fast at "det bør stilles strenge krav til den valgte revisors aktsomhet når slike erklæringer avgis", men saksforholdet var såvidt forskjellig fra nærværende sak at dommen forøvrig har relativt liten interesse. De dommer fra lavere rettsinstanser som partenes prosessfullmektiger har henvist til, finner lagmannsretten ikke særlig veiledende.

Ved bedømmelsen av situasjonen våren 1991 er lagmannsretten i mangel av Anbefaling fra NSRF henvist til den generelle definisjon av god revisjonsskikk i normene av 1988 som er sitert ovenfor. Det må skje en konkret vurdering på basis av det faktum retten finner bevist sammenholdt med det aktsomhetsnivå som retten finner fremgår av god revisjonsskikk våren 1991. Retten tar således ikke stilling til hva som måtte være god revisjonsskikk på andre tidspunkt, f.eks. etter vedtakelsen av anbefalingene i desember 1992.

I sin vurdering av Østerbergs aktsomhet legger lagmannsretten avgjørende vekt på det som skjedde på møtet han hadde på selskapets kontor den 19 april 1991 med begge aksjonærene til stede. Han fikk da fremlagt stiftelsesdokumentet, som ble gjennomgått. På anmodning fikk han også fremlagt de fire bankinnskuddskvitteringene i original. Det skjedde på den måte at møtedeltagerne forflyttet seg til et naborom hvor det ble tatt frem en ringperm inneholdende kvitteringene oppklebet på et A-4 ark med flg. tekst i tillegg:

Kvitteringer for innbetaling av aksjekapital i Hammerstad & Fuglseth AS

Innbetalt i kontanter den 19. mars 1991 i henhold til vedlagte kvitteringer kr 2.600.000,-.

Fra Alf Erling Nordli kr 520.000 for 5.200 aksjer.

Fra Jens Morten Teigen kr 2.080.000 for 20.800 aksjer.

Lagmannsretten finner det godtgjort at også bankremisser går under betegnelsen "kontant" på innskuddskvitteringer, og at det for Østerberg ikke var grunn til å anta at det dreide seg om innbetaling av et så betydelig beløp i sedler. Betegnelsen "kontanter" ga derfor i seg selv ingen foranledning til å anstille nærmere undersøkelser.

Lagmannsretten legger videre til grunn at Østerberg på møtet tok opp med aksjonærene det forhold at ingen av de fire kvitteringene lød på beløp som helt tilsvarte noen av aksjonærenes andel av aksjekapitalen. Dette ble av aksjonærene forklart med at de hadde hatt økonomisk mellomværende som ble regulert i forbindelse med innbetalingen. Aksjonærene var enige om at kvitteringene ga uttrykk for deres samlede innbetalte aksjekapital. Retten finner at det ikke var naturlig eller nødvendig for Østerberg da å forfølge dette spørsmålet.

Det er ikke bestridt at Østerberg etter møtet tok med seg kopi av stiftelsesdokumentet og av arket med de fire innskuddskvitteringene, og at han samme dag fra sitt kontor ringte til banken og fikk bekreftet at kontonummeret på kvitteringene refererte seg til det nye selskapets navn.

Konkursboet har anført at den omstendighet at det forelå ialt fire kvitteringer som viste innskudd foretatt i løpet at en kort tidsperiode, var så påfallende at Østerberg måtte ha undersøkt forholdet nærmere. Lagmannsretten deler ikke denne oppfatning.

Den fremgangsmåte med flere uttak og innskudd som aksjonær Teigen benyttet for å skjule den manglende aksjekapital, var iallfall i 1991 en metode som få hadde hørt om. Opplegget var bare mulig fordi vedkommende bankfunksjonær gikk med på å gi kvitteringer for nye innskudd etterhvert som det skjedde uttak. Såvel Teigens hensikt som bankfunksjonærens manglende årvåkenhet, var nødvendige forutsetninger for resultatet. Lagmannsretten bemerker at kvitteringene i seg selv ikke var påfallende og at denne type kvitteringer godtas av revisorer som regnskapsbilag.

Lagmannsretten legger til grunn at Østerberg ikke hadde kjennskap til eller mistanke om at det var skjedd uttak fra kontoen samtidig som innskuddene skjedde. Han var heller ikke kjent med at innbetalt beløp var gått til kjøp av aksjer i andre selskaper. Retten har ikke grunn til å betvile hans forklaring om at han først 6 februar 1992, i forbindelse med sitt løpende revisjonsarbeide, fikk kjennskap til uttakskvitteringene av 19 mars 1991 og avtalene av 15 mars 1991 som relaterte seg til henholdsvis (1) Norlis salg av sine aksjer i PDC Franchise (Scandinavia) AS og Hammerstad AS og (2) Teigens salg av sine aksjer i de samme selskaper, med det nystiftede aksjeselskap som kjøper.

Etter lagmannsrettens mening var det ikke uaktsomt av Østerberg å unnlate kontroll med sikte på å avsløre en så fjerntliggende mulighet som uttak fra kontoen mellom hver innskuddskvittering. Kravene til god revisjonsskikk i 1991 kan ikke antas å ha innbefattet noen plikt til å anstille nærmere undersøkelser i form av saldoopplysning eller kontoutskrift i situasjoner hvor det ikke var grunn til mistanke med hensyn til ektheten av fremlagte innskuddskvitteringer eller riktigheten av aksjonærenes opplysning om at kvitteringene representerte innbetalt aksjekapital. Lagmannsretten henviser her til at de sakkyndige vitnene Melhus, Jansen og Haga i sine forklaringer alle anså kvitteringene som ble forevist Østerberg, supplert med bankens bekreftelse av at kontonummeret tilhørte selskapet, som tilstrekkelig dokumentasjon på at det samlede beløp var innbetalt som aksjekapital.

For Østerberg fremsto innskuddskvitteringene, i lys av de foreliggende omstendigheter, som troverdig dokumentasjon av innbetalt aksjekapital. Lagmannsretten legger til grunn at Østerberg, da han påtok seg revisjonsoppdraget og bekreftet at aksjekapitalen var fullt innbetalt, ikke hadde kjennskap til noe negativt vedrørende aksjonærene, således heller ikke den negative mediaomtale som hovedaksjonær Teigen var blitt utsatt for.

Østerberg foretok etter lagmannsrettens mening de revisjonshandlinger som på det daværende tidspunkt og i den foreliggende situasjon var tilstrekkelige etter gjeldende god revisjonsskikk. Ingen av de øvrige forhold som boet har pekt på, finner lagmannsretten representerte varselssignaler. Retten anser ikke aksjekapitalen uvanlig høy i betraktning av selskapets planlagte virksomhet, og legger ikke vekt på at Østerbergs erklæring var udatert. Retten viser i den forbindelse til at hans brev, hvormed erklæringen ble oversendt, var påført dato som utvilsomt stemmer med den dato erklæringen ble skrevet.

Det Østerberg som revisor skulle bekrefte var selve innbetalingen, ikke etterfølgende saldo. Innskuddene var skjedd en måned tidligere, og disponeringen av de midler som sto på konto omfattes bare av revisors etterfølgende plikter i forbindelse med den løpende revisjon, som for Østerbergs vedkommende ennå ikke hadde begynt. Hva selskapet bruker kapitalen til, er i denne forbindelse irrelevant, og loven har ingen minimumstid med hensyn til kapitalens disponering. Det var forøvrig opplyst for Østerberg at man la opp til å kjøpe kostbare trykkerimaskiner. Etter dette er det for lagmannsretten ikke nødvendig å ta stilling til det omstridte spørsmål om Østerberg i telefonsamtalen med banken 19 april 1991 samtidig indirekte fikk bekreftet at de fire beløpene var satt inn på kontoen.

Det er lagmannsrettens konklusjon at Østerberg ikke handlet erstatningsbetingende uaktsomt i forbindelse med den bekreftelse han ga om at aksjekapitalen på kr 2 600 000 var fullt innbetalt. Den ankende parts øvrige anførsler har da lagmannsretten ingen foranledning til å gå nærmere inn på.

Anken har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, bør konkursboet betale saksomkostninger til Abel Østerberg for lagmannsretten. Retten finner ikke grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd. Den ankende parts prosessfullmektig har inngitt saksomkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 91 400 hvorav kr 68 000 utgjør salær. I tillegg kommer ankegebyr med kr 12 375. Lagmannsrettens standpunkt i saken skal legges til grunn ved vurderingen av saksomkostningsspørsmålet for byretten, jf tvistemålsloven §172 første ledd, og konkursboet tilpliktes også å dekke disse saksomkostningene. Den ankende parts tidligere prosessfullmektig innga saksomkostningsoppgave for byretten på ialt kr 25 100 hvorav kr 25 000 var salær.

Det er ikke kommet innvendinger mot omkostningsoppgavene, og lagmannsretten legger de ovennevnte beløp, som samlet utgjør kr 128 875, til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Abel Østerberg frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, til Abel Østerberg 128.875 -etthundreogtjueåttetusenåttehundreogsyttifem- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.