LB-1996-584

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-10-07
Publisert:	LB-1996-00584
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo namsrett Nr. 95-2122 D - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00584 K.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat John Kåre Stenwig, Oslo). Kjæremotpart: AS X (Prosessfullmektig: Advokat Ola Mæland, Oslo). Hjelpeintervenient (sterk): UNI Storebrand (Prosessfullmektig: Advokat Erling Høyte, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Petter A. Lossius. Lagdommer Ingse Stabel. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-1, §14-2, §14-6, Sjøloven (1994) §91, §92, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §78, Avtaleloven (1918) §10, §14-12, §14-13, §14-16, §14-7, §174, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)

Saken gjelder arrest.

AS X innga 25 september 1995 begjæring til Oslo namsrett om arrest i en 76 fot lystyacht tilhørende A. Eneier og styreformann i selskapet er B. Det ble påberopt et erstatningskrav mot A som følge av påstått tyveri og salg av en Mercedes Benz 500 K Cabriolet, 1936 modell. Som sikringsgrunn ble det vist til at A i all hovedsak hadde bodd i USA de senere år og videre til at det var ukjent om han hadde eiendeler i Norge som en tvangsinndrivelse kunne rettes mot, utover båten som han planla å seile til Det Karibiske Hav.

I medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §14-7 annet ledd avsa Oslo namsrett den 26 september 1995 kjennelse i saken uten muntlig forhandling med slik slutning:

1. Til sikring for sitt sannsynligggjorte krav, stort kroner 4000000,- -firemillionerkroner- mot A tillates AS X v/styrets formann å ta arrest for inntil kr 4000000,- i lystyacht "Y" beliggende ved Bygdøy tilhørende A.

2. A kan kreve iverksettelsen opphevet av namsretten ved å stille sikkerhet med kroner 4000000,-.

3. Arrestens gjennomførelse gjøres avhengig av at AS X stiller sikkerhet for et beløp, stort kr 500000,-.

4. A pålegges å dekke AS Xs sakskostnader med kr 9212,- - kronernitusentohundreogtolv-. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelsen.

5. Partene og enhver som rammes kan ved henvendelse til Oslo namsrett, C.J. Hambros plass 4, kreve etterfølgende muntlig forhandling om arresten, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §14-13 første ledd.

A begjærte etter dette muntlig forhandling om arrestspørsmålet, idet han hevdet at det verken forelå et krav mot ham eller en sikringsgrunn.

Etter utveksling av prosesskrifter ble muntlig forhandling holdt i Oslo namsrett den 20 desember 1995. Den 10 januar 1996 avsa namsretten kjennelse med slik slutning:

1. Til sikring for sitt sannsynliggjorte krav, stort kr 4000000,- firemillionerkroner - mot A opprettholdes arrest i lystyacht "Y" tilhørende A med kjennesignal **** i Norsk Ordinært Skipsregister.

2. A kan kreve iverksettelsen opphevet av namsretten ved å stille sikkerhet med kr 4000000,-.

3. Arresten er betinget av at saksøker reiser søksmål om erstatningskravet for de ordinære domstoler innen 1. mars 1996.

4. A pålegges å dekke AS Xs sakskostnader med kr 41212,- - kronerførtientusentohundreogtolv. A pålegges å dekke Uni Storebrands sakskostnader med kr 22550,- -kroner tjuetotusenfemhundreogfemti. Beløpene forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelsen.

Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for namsretten fremgår av namsrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

A har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Han har i det vesentlige gjort gjeldende:

Den kjærende part har ikke hatt noen befatning med et eventuelt tyveri av en Mercedes Benz 500 K 1936 modell tilhørende AS X. Han kan på ingen måte mistenkes for å stå i ledtog med den person som med stor sannsynlighet kunne stå bak noe slikt.

Det bestrides ikke at A i februar 1994 solgte en Mercedes 500 K i California. Men ut fra det som er blitt kjent i ettertid, er det ikke godtgjort at dette var den bilen som tilhørte AS X. Bilene det er tale om, har to forskjellige chassisnummer. Det er i denne forbindelse ikke berettiget - slik namsretten har gjort - å legge vekt på en faktura datert 16 juli 1989, som A har forklart at han ikke har hatt kjennskap til. Ut fra politianmeldelsen av tyveriet inngitt av B, skal kjæremotpartens bil ha vært i Norge på det tidspunkt bilen A solgte i USA allerede var på vei til California. Dersom det dreier seg om en og samme bil, må chassisnummeret ha blitt forfalsket, formentlig av C. A hadde overhodet ingenting med transport av Mercedesen til USA å gjøre.

Under enhver omstendighet kan det ikke være grunnlag for å fremme et erstatningskrav mot A som følge av at han har solgt en bil, tilhørende AS X. A opptrådte i forbindelse med salget på vegne av C som han klart oppfattet som AS Xs fullmektig. Det kan ikke være avgjørende at C ikke hadde skriftlig fullmakt. Han innehadde en posisjon i forhold til AS X og B som tilsier at han hadde stillingsfullmakt for å disponere over selskapets biler. Dette var A kjent med, og C bekreftet overfor A at han hadde slik fullmakt i forbindelse med salget av bilen i februar 1994. En rekke forhold bekrefter at det forelå slik stillingsfullmakt. C hadde tidligere kjøpt 3 biler av A på vegne av kjæremotparten/B. Han hadde videre tidligere fått vide fullmakter i forbindelse med salgsoppdrag av den aktuelle Mercedesen i perioden 1992/93, jf den begrensede fullmakt herom som ble fremlagt for namsretten. C foresto alt arbeidet med restaurering av Mercedesen i Sverige og hadde ellers tilsyn med bilen m.m. For øvrig sto C for salget av en annen Mercedes tilhørende kjæremotparten, til D, og han solgte uten særskilt fullmakt en Ferrari tilhørende den samme i Tyskland. - Det at den kjærende parts provokasjoner i denne sammenheng ikke er besvart viser at AS X ikke utstedte skriftlige fullmakter.

C hadde videre på et langt tidligere tidspunkt varslet A om at bilen ville bli sendt til USA for et nytt salgsforsøk. I forbindelse med salgsforhandlingene ble prisen forelagt C som senere kom tilbake og opplyste at han hadde vært i kontakt med B og fått aksept for prisen. På denne bakgrunn kan det ikke legges A til last at han ikke fikk bekreftet Cs fullmakt eller krevet at den ble fremlagt skriftlig. Det A har forklart seg om til politiet, gir ingen grunn til å mene at han har utvist uaktsomhet.

Det bestrides at et eventuelt erstatningskrav kan overstige USD 150000, som er den pris A oppnådde ved salg av en Mercedes 500 K i California i 1994 og som han oppfattet å være korrekt markedspris for den aktuelle bilen. Forsikringssummen på kr 4000000 kan ikke legges til grunn. Det vises til at UNI Storebrand ikke har villet foreta forsikringsoppgjør på ovennevnte sum og videre til den stipulerte verdi på innkjøpstidspunktet, samt de senere mislykkede salgsforsøk fra kjæremotpartens side.

A hørte ikke noe etter telefaxen han sendte B 8 mai 1994. Ei heller vedrørende tilbudet om å kjøpe bilen tilbake, hvilket åpenbart kunne ha redusert tapet.

Når det gjelder spørsmålet om arrestgrunn, er det ikke tilstrekkelig å konstatere at A har addresse i USA. En arrest må også begrunnes i en viss adferd fra skyldnerens side, jf Rt-1987-1278 og Rt-1970-960. Båten som det ble tatt arrest i, ble brukt i næringsvirksomhet og den skulle - noe AS X var kjent med - brukes i Karibien i vinterhalvåret. Dette er ikke en type adferd som kan gi grunnlag for arrest. Det forhold at A ikke har etterkommet alle henvendelser for å få opplysninger om salget av bilen, er heller ingen slik grunn. Han hadde berettiget grunn for sin tilbakeholdenhet. Noe senere - i nevnte telefax av 8 mai 1994 til B - gjorde han nærmere rede for forholdene. AS X besvarte aldri telefaxen, eller ga på annen måte uttrykk for at de var misfornøyd med svaret. Det er heller mer interessant å se hvorledes AS X har opptrådt. Selskapet ventet i over 3 måneder etter at båten kom til Norge før arrest ble begjært.

Også namsrettens forholdsmessighetsvurdering er feil. A var ikke - slik det hevdes i namsrettens kjennelse - svært vinglete når det gjaldt tidligere og fremtidig bruk av båten og driftsunderskudd som forelå for 1995-sesongen. Det var arresten som var årsak til As økonomiske problemer - blant annet ved at et lånetilsagn for oppgradering av båten ble kanselert - og som senere har medført at to nye arrester er påheftet skipet. At namsretten endret innholdet i arresten fra første til annen gangs behandling, til en såkalt registerarrest, endrer ikke det faktum at långivere ikke vil yte lån. As eneste inntektsgrunnlag falt bort når det ble tatt arrest i skipet.

En registerarrest vil ikke gi AS X noen sikkerhet for at båten ikke tas ut av landet og dermed forsøkes unndratt dekning på et senere tidspunkt. Dette holdt opp mot de problemer A er påført, viser klart at selv en registerarrest er et uforholdsmessig inngrep, uten at AS X oppnår noen bedre posisjon. Namsretten har heller ikke tatt hensyn til at skipet faktisk er arrestert i forbindelse med to andre arrester, slik at hensikten med å hindre at skipet tas ut av landet allerede er oppnådd uten at AS Xs arrestbegjæring tas til følge. Debitor kan heller ikke disponere over skipet til skade for sine kreditorer. På denne bakgrunn hevdes at det ikke foreligger arrestgrunn i forhold til A.

Namsretten ga opprinnelig en tradisjonell arrest for at skipet ikke kunne forlate det sted det ligger, jf tidligere tvangsfullbyrdelsesloven §14-12 tredje ledd. Retten har i sin siste kjennelse innsett at dette var feil lovforståelse, og har derfor opphevet den delen av arrestbeslutningen som innebar at skipet holdes tilbake. Denne endringen er ikke av en slik karakter at retten kunne beslutte dette under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §14-13. En arrest som kun skal registreres er av en helt annet karakter enn en tradisjonell arrest. Førstnevnte type arrest krever en særskilt begjæring og en særskilt arrestgrunn.

Det var feil av namsretten ikke å opprettholde kravet om sikkerhet. Sikkerheten skulle heller ha blitt økt til kr 4 000 000 som avspeiler det tap A risikerer å lide dersom arresten opprettholdes og skipet blir solgt på tvangsauksjon. Det siste er begjært av en kreditor som ikke har fått betjent sitt lån som følge av at det ble tatt arrest i skipet. Det er ikke ført bevis for at AS X har slik økonomi at det kan bære et erstatningskrav av en slik størrelsesorden. Det er videre uholdbart at den ene parten skal stå uten noen form for sikkerhet dersom det viser seg at det ikke var hold i antagelsen om en solid økonomi. Båten er mens den har vært liggende, blitt påført betydelige skader eksteriørmessig og i deler av de tekniske installasjonene. Det er ikke på det nåværende tidspunkt avgjort hvem som vil være ansvarlig for utbedring av skadene, men dette understreker klart behovet for at det faktisk stilles sikkerhet, og at denne sikkerhet tilsvarer båtens verdi.

Det var åpenbart feil av namsretten å tilkjenne kjæremotparten og hjelpeintervenienten saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd både for den opprinnelige arrestbegjæringen og for de muntlige forhandlinger, idet A ikke har tapt saken fullstendig. Kjæremotparten begjærte og fikk en tradisjonell arrest, noe namsretten måtte gå bort fra. Tvistemålsloven §174 første ledd skulle ha vært anvendt. Det må være større grunnlag for å tilkjenne A omkostninger når han må forsvare seg mot en arrestbegjæring som det åpenbart ikke er adgang til å kreve.

Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt: Oslo namsretts kjennelse av 10. januar 1996 oppheves.

Subsidiært:

1. Oslo namsretts kjennelse av 10. januar 1996 endres til kun å gjelde inntil NOK 1000000,-.

2. Arresten gjøres betinget av at det stilles sikkerhet stor kr 4000000,-.

I begge tilfelle: Kjæremotparten tilpliktes å betale kjærende part saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.

Hjelpeintervenienten, UNI Storebrand, har tatt til motmæle i medhold av tvistemålsloven §78 og har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Fra kjæremotpartens side er det gjort gjeldende at den kjærende part i det minste har medvirket til tyveri av den aktuelle bilen. Namsretten har imidlertid så langt ikke funnet dette bevist. Men den har korrekt funnet at det uansett foreligger et erstatningsansvar i forbindelse med salget, jf at A selv i politiavhør har akseptert at det foreligger uaktsomhet i forbindelse med transaksjonen. Videre vises til As opptreden etter salget; på forespørsel unnlot han å redegjøre for omstendighetene omkring salget. Opplysninger om agent/megler som bilen ble omsatt gjennom og hvem som hadde kjøpt bilen ble først gitt ca 1 1/2 år senere.

Det bidrar ikke til å svekke inntrykket av As adferd at det angivelig skal forefinnes et annet chassisnummer på den bilen som ble solgt i USA, nemlig nr ****** og ikke sakens chassisnummer: ******. Skiltet med chassisnummer er utelukkende festet med ordinære skruer og er således lett å bytte/fjerne. For det andre er det et vel spesielt sammentreff at det chasissnummer som fremkommer på dokumentene som er utferdiget i forbindelse med bilens transport til USA - chasissnummer ****** - korresponderer med en annen bil som ble kjøpt av A og C i 1989, og dette skulle angivelig være den samme bil som ble videresolgt til B.

Det har vært gjort gjeldende at faktura som dokumenterer det siste i forbindelse med overføring av bilen til USA i 1993, er et falsum. Men det kan ikke skjønnes hvorfor det skulle være nødvendig med et slikt dokument. Videre vises til at containeren med bilen opprinnelig ble angitt å inneholde en anleggsmaskin, og at dette senere ble endret.

Den kjærende part hevder at han på aktsom måte solgte bilen i USA, idet C selv uttrykkelig opplyste at han hadde fullmakt fra eieren. I hans politiforklaring opplyser A at han oppfattet det slik at C hadde fullmakt. Hans troverdighet svekkes ytterligere av at han overfor politiet ikke vil opplyse navn på megler/agent som formidlet salget. Senere er fremkommet at A solgte bilen og underskrev kjøpekontrakt som eier.

Det er intet grunnlag for å hevde at C hadde stillingsfullmakt. Han og B hadde utelukkende konkrete samarbeidsprosjekter knyttet til andre forhold enn nærværende kjøretøy. Det er feil når det hevdes at C foresto alt arbeid med restaurering av Mercedesen. Videre er det ikke korrekt at C på vegne av eieren solgte en Ferrari F40 i Tyskland, som var forløperen til Mercedesen. Inntil nylig trodde B at denne Ferrarien var byttet bil mot bil i den aktuelle Mercedes i henhold til avtalen fra november 1990. Differansebeløpet er antageligvis tilfalt A og C uten Bs viten.Det er heller ikke faktisk korrekt at C hadde fått vide fullmakter i forbindelse med salgsoppdrag av den aktuelle Mercedesen i perioden 1992-93. Den begrensede fullmakt som i denne sammenheng er nevnt i namsrettens kjennelse viser ikke - som det hevdes - at B ikke anså det nødvendig å utstyre C med skriftlig fullmakt. B har ellers alltid forlangt å ha en fast hånd med eventuelle salgsfremstøt. Det er intet i dokumentene som tyder på at det er korrekt at C etter As salgsfremstøt i USA fortalte A at han hadde kontaktet B og fått aksept for prisen. Det står intet om dette i politiforklaringen. Hans opptreden er under enhver omstendighet uaktsom.

Det kan uten nærmere inspeksjon av bilen være vanskelig å fastslå dens eksakte verdi. USD 150000 synes å være i laveste laget. Kr 4000000 er et absolutt maksimum, men likevel forsvarlig av retten å legge til grunn. Sett hen til det faktum at bilen er stjålet, faller anførselen om at B skulle være rettslig forpliktet til å kjøpe bilen tilbake for å begrense sitt tap, på sin egen urimelighet.

Faren for at tvangsfullbyrdelse må skje i utlandet, sammenholdt med As opptreden, underbygger en klar arrestgrunn. A har gitt et uklart bilde av båtens økonomiske situasjon, antagelig fordi driften i 1995 gikk med kr 568157 i underskudd. I tillegg er det et faktum at mannskapet ikke har fått lønn og at disse har tatt arrest i fartøyet og fremdeles ikke har fått oppgjør. Under disse omstendigheter skulle heller ikke drift av skipet kunne generere personlige inntekter for A. Arresten fremstår derfor ikke som et uforholdsmessig inngrep.

Vilkårene for skipsregisterarrest er de samme som for hvilken som helst annen arrest, jf sjøloven §91. Namsrettens synspunkt om at arrestens innhold kan endres av namsretten selv uten at det er grunnlag for å fremme fornyet begjæring har klar og utvetydig støtte i tvangsfullbyrdelsesloven §14-13 annet ledd og er klart uttalt i juridisk teori. De arrestgrunner som opprinnelig ble anført fra kjæremotparten gjelder fullt ut fremdeles, dog slik at arrestens omfang reduseres noe p g a det nye arrestkapittelet i sjøloven.

Det er ikke grunnlag for å pålegge kjæremotparten å stille sikkerhet i saken. I denne forbindelse vises igjen til at drift av skipet gikk med tap ifjor, og at arresten utelukkende er et skipsregisterarrest som gir ham isolert sett anledning til å seile med fartøyet hvis det ikke hadde vært for andre arrester.

Det kan ikke være tvil om at A tapte saken fullstendig for namsretten. At arrestbegjæringen av sjørettslige grunner må begrenses til en skipsregisterarrest endrer ikke dette forhold. Som det fremkommer av rettsboken aksepterte kjæremotparten at en tilbakeholdsarrest neppe ville være mulig og på dette punkt forelå det følgelig ingen uenighet mellom partene. Under den muntlige forhandling for namsretten ble det utelukkende prosedert på at det ikke forelå arrestgrunn og/eller arrestkrav. På disse punkter har A tapt saken fullstendig, hvilket innebærer at saksomkostningsavgjørelsen er korrekt.

Hjelpeintervenienten har lagt ned slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Kjæremålsmotpart og hjelpeintervenient tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

1. Registerarrest - tilbakeholdsarrest.

Namsretten besluttet opprinnelig - for så vidt i overensstemmelse med den forutgående arrestbegjæring fra AS X - en arrest som gikk ut på at det aktuelle skipet skulle holdes tilbake og således forhindres fra å forlate norsk havn. For arrest i skip gjelder, utover tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14, også sjøloven kapittel 4, jf tvangsfullbyrdelsesloven §14-1 annet ledd i f. Etter sjøloven §92, jf §91 annet ledd, kan arrest som går ut på tilbakeholdelse bare besluttes for å sikre et sjørettslig krav. Det underliggende krav i denne sak er ikke av en slik karakter. I namsrettens kjennelse etter avholdelsen av muntlig forhandling ble dette også lagt til grunn, og det ble da besluttet arrest uten tilbakeholdelse. Den kjærende part gjør gjeldende at namsretten - på grunn av endringens karakter - ikke hadde anledning til det siste under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §14-13. Så vidt skjønnes mener den kjærende part at forholdet uten videre må føre til opphevelse av namsrettens beslutning.

Av tvangsfullbyrdelsesloven §14-13 fremgår at namsretten i forbindelse med en etterfølgende muntlig forhandling blant annet kan "helt eller delvis stadfeste, endre eller oppheve sin første beslutning...". Det heter i Ot.prp.nr.65 (1990-91) side 285 at retten ved den nye vurderingen "i alle henseender står fritt", blant annet med hensyn til å foreta en ny vurdering av rettsanvendelsen. Lagmannsretten viser også til Falkanger/Flock/Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer (2 utgave) bind II side 852-53 om namsrettens kompetanse. Uansett om det for namsretten ble påberopt "tradisjonelle arrestgrunner" eller annet, kan ikke denne bestemmelsen representere noen skranke for namsretten i denne sak. Det avgjørende er om vilkårene for arrest foreligger, det vil si om den påståtte kravshaver har sannsynliggjort et hovedkrav og en sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §14-6 jf §14-1 og §14-2.

Noe annet er at forholdet vil ha betydning for spørsmålet om saksomkostninger, jf nedenfor.

2. Hovedkravet.

AS X har begjært arrest for et krav på erstatning mot A som selskapet mener det er berettiget til som følge av tyveri, av en Mercedes Benz 500 1936-modell. Det har vært gjort gjeldende at A selv har vært med på å stjele bilen. Namsretten kom imidlertid til at det ikke var ført bevis for tyveri men at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at A handlet erstatningsbetingende uaktsomt i forbindelse med salg av bilen.

Lagmannsretten er på disse punkter enig med namsretten og kan i det vesentlige slutte seg til namsrettens begrunnelse. I likhet med namsretten finnes det klart overveiende sannsynlig at den bilen A solgte i USA, er den bilen som tilhørte AS X og som sto i et lokale i Bærum. Heller ikke lagmannsretten legger således avgjørende vekt på at B først oppdaget at bilen var forsvunnet i april 1994, mens dokumenter viser at transport av bilen til USA skjedde før årsskiftet 1993/94. Tilsvarende gjelder det forhold at den bilen som ble uttransportert, i følge transportdokumenter hadde chassisnummer *** ***, mens bilen tilhørende AS X hadde chassisnummer *** ***. Etter lagmannsrettens syn er muligheten for at det i denne sak er tale om to forskjellige biler av denne typen, helt ubetydelig. Enten er nummeret som er angitt i dokumentene feil, eller så er chassisnummer i kjæremotpartens bil skiftet ut. I denne sammenheng må også lagmannsretten trekke frem det forhold at "den andre bilens" chassisnummer forefinnes på en faktura fra 1989. Denne bilen som ble kjøpt av A og C, skal være den samme bilen som ble solgt videre til B/AS X.

Den andre hovedanførselen vedrørende hovedkravet går på at A ikke har utvist uaktsomhet i forbindelse med salget av Mercedesen; han skal ha fått opplyst og stolte på at C handlet med nødvendig fullmakt fra AS X.

Med hensyn til om det faktisk forelå en fullmakt uttaler namsretten:

Retten legger til grunn at partene ikke hadde noen kontakt de siste årene før bilen forsvant.

Kontakten mellom dem ble brudt etter at B var temmelig irritert på As opptreden i forbindelse med salgsturnéen i USA. B hadde problemer med å få bilen tilbake til Norge, og han måtte dekke kostnader som A hadde pådratt. I et brev som er fremlagt fra B til A mens han var i utlandet med bilen, presiserer han at han regner med at det er AS X som figurerer som eier av bilen.

B har opplyst i retten at han ikke husker sist han hadde kontakt med A, om det var da han maste om å få bilen tilbake eller om det var da han klaget over at kostnadene ikke var betalt. Når det gjelder C, er det fremlagt et brev fra ham til B datert 03. april 95 hvor han bekrefter at han aldri har gitt eller formidlet noe salgsoppdrag på Mercedesen til A. De avtalene som er fremlagt mellom B på den ene side og C og A på den annen side fra 1990 viser ikke annet enn at det har vært B (senere AS X) som hele tiden skulle stå som eier av de biler det var snakk om å foreta transaksjoner med. C og A ble tildelt konkrete, praktiske oppgaver. Dertil kommer at det har formodningen mot seg at en profesjonell forretningsmann som B ville gi noen nærmest blancofullmakt til å selge en verdifull og sjelden Mercedes Benz. Når ingen konkret dokumentasjon kan fremlegges for et slikt fullmaktsforhold, finner ikke retten å kunne legge til grunn at det har eksistert.

Lagmannsretten slutter seg til namsrettens standpunkt her og til de vurderinger som ligger til grunn. Det faktum som innledningsvis er referert om kontakten mellom A og B, kan ikke ses bestridt. A gjør imidlertid så vidt skjønnes gjeldende at C faktisk hadde en stillingsfullmakt som gjorde ham berettiget til å selge bilen, og ikke bare slik at han trodde C hadde fullmakt i kraft av sitt forhold til B.

Lagmannsretten legger til grunn at A sikter til stillingsfullmakt slik denne reguleres av avtaleloven §10 annet ledd som lyder:

Indtar nogen ifølge avtale med en anden en stilling, som efter lov eller sedvane medfører beføielse for ham til indenfor visse grænser at handlet paa den andens vegne, ansees han at ha fuldmagt til at foreta retshandler, som falder indenfor disse grænser.

Etter denne bestemmelsen må stillingen bero på avtale og avtalen må gjelde nettopp denne stillingen. Konkret måtte C inneha en stilling som hos B/AS X som sedvanlig ga ham rett til å selge biler på selskapets vegne. Det kan ikke ses at A har påstått at det forelå et ansettelsesforhold som ga slike beføyelser. Det er bare fremholdt en del momenter i forbindelse med tidligere salg m m som etter sin art kunne gi grunnlag for en god tro med hensyn til at fullmakt forelå. Noen stillingsfullmakt hadde C åpenbart ikke.

Når det nærmere gjelder As gode eller onde tro, er også lagmannsretten kommet til at A i det minste har utvist uaktsomhet i forbindelse med salget. Det forelå ingen skriftlig fullmakt. Det er ikke opplyst noe om vansker med å komme i kontakt med B i Norge; C skal ha klart det. Salgsprisen var meget lav sammenlignet med As verdsettelse av bilen tidligere. Hans opptreden - blant annet med hensyn til å gi opplysninger til B - etter at salget kom for en dag er også momenter som må tillegges vekt i As disfavør. Det kan ikke ses at A hadde berettiget grunn for den utviste tilbakeholdenhet. Det er videre påfallende at det kommer frem sentrale poeng som ikke er opplyst tidligere - og i hvert fall ikke er nedtegnet i politirapporten av 22 september 1994. Lagmannsretten finner ikke at det er noe avgjørende poeng at A i nevnte politiforklaring skal ha "erkjent" uaktsomhet. Et vektigere moment etter lagmannsrettens vurdering er det forhold at ikke er gitt et tilfredsstillende svar på hvorfor A selv undertegnet salgsavtalen som selger. Det forhold at C kan ha opptrådt med eller uten fullmakt fra B i andre sammenhenger finnes således ikke avgjørende.

I motsetning til namsretten er lagmannsretten imidlertid kommet til at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at kjæremotparten har et erstatningskrav på kr 4000000, tilsvarende det beløp som bilen var forsikret for i UNI Storebrand. Flere momenter - herunder tidligere forsøk på salg av bilen - trekker i retning av at bilens reelle verdi har vært og er langt lavere. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at kr 2500000 er den sannsynlige verdien som et erstatningskrav kan kobles til.

AS X/B kan ikke ses å ha opptrådt i ettertid på en måte som kan gi grunnlag for reduksjon av erstatningskravet eventuelt ut fra synspunkter om skadelidtes medvirkning.

3. Sikringsgrunn.

Når det gjelder kravet til sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §14-6 første ledd og §14-2 første ledd, finner lagmannsretten også dette tilstrekkelig sannsynliggjort. A bor i USA og har ingen andre aktiva i Norge utover båten det er tatt arrest i. Sammenholdt blant annet med hans vegring med hensyn til å gi opplysninger om salget gir etter lagmannsrettens vurdering grunn til å frykte at tvangsfullbyrdelse av kravet vil bli forspilt eller vanskeliggjort hvis arrest ikke tas.

Lagmannsretten kan heller ikke se at arrest i skipet vil være et uforholdsmessig tiltak overfor A og finner således at arrest bør gis. Det er kun tale om en registerarrest som i seg selv ikke hindrer A fra å bruke båten i inntektsbringende virksomhet. Det forhold at A likevel har problemer med å få lån på grunn av arresten, finnes ikke tilstrekkelig tungtveiende. At en registerarrest ikke er en like god sikkerhet som en tilbakeholdelsesarrest mot eventuelle ulovlige og straffbare handlinger fra A kan opplagt ikke være et poeng. Det samme gjelder det at det er besluttet to andre arrester i båten.

Ut fra en vurdering av de foreliggende opplysninger finner ikke lagmannsretten at det er avgjørende grunner som tilsier at kjæremotparten bør pålegges å stille sikkerhet for et mulig erstatningskrav fra den kjærende parts side.

5. Saksomkostninger.

Kjæremålet fra A har delvis ført frem. Etter omstendighetene finner lagmannsretten at partene - herunder hjelpeintervenienten - bør bære sine egne omkostninger for lagmannsretten, overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jf §180 annet ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §14-16. Det kan ikke ses tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak etter §174 annet ledd for denne instans.

Tvistemålsloven §174 kommer også til anvendelse når det gjelder avgjørelse av omkostningsspørsmålet for namsretten. Det bemerkes for ordens skyld at det etter lagmannsrettens vurdering var feil av namsretten å legge til grunn tvistemålsloven §172 i forholdet mellom A og AS X, uavhengig av det resultat lagmannsretten nå er kommet til. AS X begjærte og fikk feilaktig medhold i en tradisjonell tilbakeholdsarrest, noe namsretten endret etter avholdelse av den muntlige forhandling. I denne situasjon kan saken etter lagmannsrettens vurdering ikke anses som fullt ut vunnet slik at tvistemålsloven §174 skulle ha vært anvendt. Heller ikke for denne instans kan det ses tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om at hver av partene bærer sine omkostninger. Når det gjelder forholdet mellom AS X og A er det også tatt hensyn til nevnte forhold om arrestens karakter, sml også at AS X i ettertid har begjært utlegg (lagmannsrettssak nr 96-01331 K).

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse punktene 1 og 2 stadfestes, dog slik at arrest gis for krav på 2500000,- - tomillionerfemhundretusen - kroner.

2. Partene - samt hjelpeintervenienten - bærer hver sin omkostninger for namsretten såvel som lagmannsretten.