LB-1996-741
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-18 |
| Publisert: | LB-1996-00741 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. A 95-798 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00741 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Rustad Nilssen). Kjæremotpart: Lier kommune (Prosessfullmektig: Advokat Brit Engebakken). |
| Forfatter: | Lagdommer Johannes Smit. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Vincent Galtung |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §396, §477, §399, §400, §483, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, Barnevernloven (1992) §4-12, §7-1, Barnevernloven (1992) |
Saken gjelder kjæremål over beslutning etter tvistemålsloven §477, i forbindelse med sak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold fattet 5. mai 1995 vedtak om at Lier kommune skulle overta omsorgen for As datter B, født xx.xx.1985, i medhold av barnevernloven §4-12 bokstav a) og d). Det ble videre besluttet at barnet skulle plasseres i fosterhjem, og at vedtaket skulle være gjennomført innen 1. august 1995.
Ved stevning av 16. mai 1995 til Drammen byrett reiste A søksmål om fylkesnemndas vedtak. Samtidig fremsatte hun begjæring om utsatt iverksettelse etter tvistemålsloven §477, frem til rettskraftig dom. Ved Drammen byretts beslutning av 28. juni 1995 ble begjæringen delvis tatt til følge, idet iverksettelsen ble besluttet utsatt til byrettens dom var avsagt.
Drammen byrett avsa 9. februar 1996 dom med slik domsslutning:
Lier kommune frifinnes.
A hadde subsidiært begjært ytterligere utsatt iverksettelse, frem til rettskraftig dom. Denne begjæring ble, ved beslutning inntatt i domspremissene, ikke tatt til følge.
A påkjærte 15. februar 1996 beslutningen til Borgarting lagmannsrett. Kjæremålet ble begjært gitt oppsettende virkning, jfr. tvistemålsloven §400. Kort etter, den 20. februar 1996, ble forøvrig selve dommen påanket. - Lier kommune har i kjæremålssaken tatt til motmæle ved tilsvar av 23. februar 1996.
I Drammen byretts brev av 27. februar 1996 til partene heter det:
Ved en feil har retten oversett at beslutningen om ikke å ta begjæringen om utsatt iverksettelse til følge, ikke kan påkjæres. Det vises til Lindboe, Barnevernrett (1994) 235-6 og Schei, Tvistemålsloven (1990) 469-70.
Adv. Nilssen gis med dette frist til den 4. mars 1996 for uttalelse, jfr. tvistemålsloven §399, siste ledd.
Den kjærende part avga uttalelse i prosesskrift av 29. februar 1996. Det anføres her at det kun er beslutninger om utsatt iverksettelse som ikke kan påkjæres. Derimot er det adgang til å påkjære en beslutning om ikke å utsette iverksettelsen.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter tvistemålsloven §477 har retten en skjønnsmessig adgang til å beslutte utsatt iverksettelse av et tvangsinngrep. Bestemmelsen gjelder også i barnevernssaker, jfr. barnevernloven §7-1 bokstav i), jfr. sosialtjenesteloven §9-10 siste ledd.
Spørsmålet er om beslutninger etter tvistemålsloven §477 "etter sin art" ikke kan påkjæres, jfr. tvistemålsloven §396.
Spørsmålet er ikke omhandlet i forarbeidene til tvistemålsloven §477, som kom inn ved lovendring av 19. juni 1969 nr. 52, og kan ikke sees omhandlet i rettspraksis. I Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven, bind II 470, heter det at beslutning etter §477 "kan neppe påkjæres." I Lindboe, Barnevernrett (2. utgave 1994) 236, heter det at det "vil ....være riktig å anse en beslutning om utsatt iverksetting eller ikke, for å være uangripelig etter tvistemålsloven §396, slik at den ikke kan bringes inn....til overprøving gjennom kjæremål."
Etter lagmannsrettens oppfatning har forøvrig spesialbestemmelsen i tvistemålsloven §477 klare likhetstrekk med den alminnelige regel om oppsettende virkning for kjæremål, jfr. tvistemålsloven §400. For beslutninger om oppsettende virkning er det fastslått at den skjønnsmessige vurdering "etter sin art" ikke kan påkjæres, jfr. tvistemålsloven §396. Det vises til Rt-1988-590 og Rt-1946-1183, se også Schei, bind II 350. Det er neppe tvilsomt at dette ikke bare gjelder beslutninger der oppsettende virkning gis, men også beslutninger der oppsettende virkning ikke gis. I begge tilfeller dreier det seg om avgjørelser av utpreget skjønnsmessig art.
På bakgrunn av det foranstående antar lagmannsretten at også beslutninger etter tvistemålsloven §477 "etter sin art" ikke kan påkjæres, jfr. lovens §396. Lagmannsretten antar videre at dette både gjelder beslutninger om å utsette og beslutninger om ikke å utsette iverksettelsen, på samme måte som ved beslutninger etter lovens §400.
Kjæremålet blir etter dette å avvise.
Saksomkostninger er ikke påstått, sml. forøvrig tvistemålsloven §483.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.