LB-1997-1018
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-17 |
| Publisert: | LB-1997-01018 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo Byrett Nr. 96-2874 A/66 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01018 A/03 - Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom stadfestet, HR-1999-00003 A. |
| Parter: | Ankende part: 1. Per Fossum 2. Walther Olafsens konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Tone-Lise Langerud Klose, Oslo) Motpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Margareth Christophersen, Bergen) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann 2. Lagdommer Sverre Mitsem 3. Ekstraord. lagdommer Finn Backer |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §21, §22, §7, §9, Forsikringsavtaleloven (1989) §7-6, §8-5, §8-6, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976), Foreldelsesloven (1979), Forsikringsavtaleloven (1989) |
Dom :
Saken gjelder forsikringsselskapets ansvar for skade voldt ved advokatvirksomhet.
Advokat Tom Erik Medalen ble ved Eidsivating lagmannsretts dom av 11 november 1994 dømt til å betale Walther Olafsens konkursbo og Per Fossum 392.754 kroner med 18 % årlig rente fra 5 juli 1987 til 31 desember 1993 og 12% årlig rente fra 1 januar 1994. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet ved kjennelse 17 august 1995. Medalen betalte ikke. Han overholdt heller ikke sin varslingsplikt etter forsikringsavtaleloven §8-5 første ledd overfor Vesta Forsikring AS, som fra 1 januar 1990 hadde kollektiv avtale om formuesskadeforsikring for medlemmer av Den Norske Advokatforening. De ankende parters krav mot selskapet ble avslått. Forliksklage mot selskapet ble uttatt 7 november 1995 og søksmål reist ved stevning til Oslo byrett 28 mars 1996.
Oslo byrett avsa 20 desember 1996 dom med slik domsslutning:
1. Vesta Forsikring AS frifinnes.
2. Per Fossum og Walther Olavsens konkursbo v/bobestyrer Wilhelm Klose dømmes in solidum til innen 2 - to - uker fra dommens forkynning å erstatte Vesta Forsikring AS saksomkostninger med kr 17790,00 - kronersyttentusensjuhundreognitti 0/100.
Dommen er i rett tid anket av Fossum og konkursboet. Vesta har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt 5 mars 1998. Partene møtte ved prosessfullmektig. Retten mottok forklaring fra tre vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i samme stilling som for byretten.
Per Fossum og Walther Olavsens konkursbo gjør gjeldende at skaden er konstatert i Vestas forsikringstid. Advokat Medalen var megler og forretningsfører for et boligprosjekt i Rælingen og skulle utbetale 75% av overskuddet til Fossum og Walther Olafsen. Etter at Olafsen var gått konkurs, henvendte bobestyreren seg 15 september 1989 til Medalen og ba opplyst om Olafsen hadde noe tilgodehavende. Bobestyreren fikk ikke den dokumentasjon han ba om og tok derfor 3 januar 1990 ut forliksklage for å fremtvinge opplysninger. Erstatningskrav kan i ethvert fall ikke anses fremsatt før forliksklage ble tatt ut, og dermed er etter forsikringsavtalen pkt 3 skade først konstatert etter 1 januar 1990. Kravet er ikke foreldet. Fristavbrytelsen i forhold til sikrede må etter bestemmelsen i forsikringsavtaleloven (fal) §8-6 få virkning også i forhold til selskapet. Det er de samme regler som gjelder. Kravet mot sikrede er ikke foreldet; det foreligger rettskraftig dom. Da kan heller ikke kravet mot selskapet være foreldet. Selv ved separat fristberegning er forliksklagen rettidig. Etter forsikringsavtaleloven §8-6 gjelder samme foreldelsesregler for krav mot selskapet som for krav mot sikrede. For dette krav gjaldt foreldelsesloven ( fl) §9 med en frist på tre år fra "den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige". Denne frist begynte først å løpe 8 desember 1992, da boet fikk oversikt over boligprosjektets økonomi. Fristen ble avbrutt ved forliksklagen 7 november 1995. Finnes selskapet ansvarlig, må domsslutningen i saken mot Medalen legges til grunn; selskapet skal dekke Medalens ansvar, og dette er rettskraftig fastslått i lagmannsrettens dom. Det omtvistede rentekrav er hjemlet i morarenteloven. Utgangspunktet for renteberegningen er knyttet til det siste hussalg og er derfor det rimeligst mulige. Det er nedlagt slik påstand:
1. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo kr 1124915 med tillegg av 12 prosent rente fra 1. september 1995 til betaling skjer, med fradrag av egenandel kr 50000,-.
2. Saksøkerne tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Vesta Forsikring AS gjør gjeldende at erstatningskrav må anses fremsatt før 1 januar 1990. Etter at bobestyreren hadde bedt om dokumentasjon 15 september 1989 og purret på svar 13 oktober 1989, skrev han 14 november 1989: Det vises til mine brev av 15/9 og 13/10-1989. Idet jeg fremdeles ikke har fått svar på mine spørsmål vedr. det omtalte prosjekts økonomi, varsler jeg Dem herved om at jeg i løpet av en uke vil stevne
Dem for retten dersom dokumentasjon De tidligere har lovet meg ikke er mottatt. Sammen med nevnte dokumentasjon kreves fremlagt en erklæring, hvorved De erklærer at De ikke vil gjøre foreldelse gjeldende vis- - vis boet.
I og med dette må erstatningskrav anses fremsatt. Skaden er da konstatert før forsikringstiden og faller etter pkt 3 i forsikringsavtalen utenfor selskapets forsikring. Under enhver omstendighet er kravet foreldet. De ankende parter kan ikke høres med at fristavbrytelse i forhold til sikrede også virker fristavbrytende i forhold til forsikringsselskapet. Ved separat fristberegning er det avgjørende at forliksklage mot selskapet først er uttatt 7 november 1995; bobestyreren hadde lenge før 7 november 1992 slik kunnskap at 3-årsfristen etter foreldelsesloven §9 begynte sitt løp. Skulle selskapet bli funnet ansvarlig, må kravets størrelse vurderes uavhengig av lagmannsrettens dom i saken mot Medalen. Denne dom har ingen rettskraft i forhold til selskapet. Rentekravet bestrides; det var ikke i forbindelse med boligprosjektet avtalt noen forfallsdag for utbetaling av eventuelt overskudd, og morarente påløper da først etter påkrav, her forliksklage av 3 januar 1990. Det er nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Vest Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Man kan ikke se at de ankende parters krav faller utenfor forsikringsavtalen. Bobestyrerens brev av 14 november 1989, jf ovenfor, kan etter rettens mening ikke anses som fremsettelse av krav i forhold til avtalens pkt 3, som lyder:
Forsikringen gjelder for skader og tap som konstateres i forsikringstiden. Skade eller tap regnes som konstatert på det tidspunkt erstatningskrav fremsettes mot sikrede eller Vesta.
Retten finner at dette brev må bedømmes som et krav om dokumentasjon. Det forelå ennå ikke noen ansvarspretensjon. Hvorvidt den ønskede dokumentasjon kunne gi grunnlag for et senere erstatningskrav var ennå uvisst. Brevets innhold ga derfor etter rettens mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å regne skade som konstatert etter forsikringsavtalen. Skaden er da konstatert etter 1 januar 1990 og faller inn under Vestaavtalen.
Kravet må imidlertid anses foreldet.
De ankende parter gjør gjeldende at fristavbrytelse overfor sikrede må tillegges virkning også overfor forsikringsselskapet. Det rettslige grunnlag for denne oppfatning følger av forsikringsavtaleloven §8-6 annet ledd som lyder:
Ved ansvarsforsikring foreldes selskapets ansvar etter de samme regler som gjelder for sikredes erstatningsansvar.
De regler det her vises til, er ikke bare reglene om fristens utgangspunkt og lengde, men også - hevdes det - reglene om virkningene av fristavbrytelse. Når foreldelsesfristen avbrytes overfor sikrede, løper ny frist, jf foreldelsesloven §21 og §22. Slik fristforlengelse må også gjelde ansvarsforsikringen. Dette syn finner etter de ankende parters mening støtte i Ot.prp.nr.49 (1988-89) side 97, der departementet uttalte:
Departementet har som nytt annet ledd føyd til en særbestemmelse om foreldelse i ansvarsforsikring som må ses i sammenheng med det direkte krav mot skadevolders ansvarsforsikringsselskap skadelidte har etter §7-6. Bestemmelsen avskjærer muligheten for at skadelidte, som gjør direkte krav gjeldende mot skadevolders ansvarsforsikringsselskap, på et tidspunkt hvor erstatningskravet mot skadevolder fortsatt består, kan bli møtt med den innsigelse at selskapets ansvar er foreldet.
Vesta er uenig i denne forståelse av forsikringsavtaleloven §8-6 annet ledd og gjør gjeldende at bestemmelsen har et mer begrenset innhold og siktemål; den skal avskjære kortere foreldelsesfrister i forsikringsavtaleloven, og - som departementet uttaler i fortsettelsen av det avsnitt som ovenfor er sitert - bestemmelsen vil særlig kunne ha betydning ved såkalte senskader, se foreldelsesloven §9 annet og tredje ledd slik bestemmelsen lyder etter endringen ved lov 8 juli 1988 nr 71.
Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge henvisningen til "de samme regler" i forsikringsavtaleloven §8-6 en slik rekkevidde som de ankende parter gjør gjeldende. Kravet mot forsikringsselskapet og kravet mot sikrede er separate krav. De må i forhold til foreldelsesloven holdes adskilt, men foreldes etter de samme regler. De regler det her siktes til er etter rettens mening ikke avgjørende for virkningen av en fristavbrytelse overfor sikrede. Retten legger til grunn at departementets hensikt med å ta inn denne bestemmelsen, som ikke var foreslått under utredningen før proposisjonen, var å gjøre det klart at foreldelse overfor skadelidte ikke skulle kunne inntre som følge av kortere frister i forsikringsavtaleloven eller i forsikringsvilkårene. Slike frister finnes i forholdet mellom den sikrede og forsikringsselskapet i forsikringsavtaleloven §8-5 og i Vestas forsikringsvilkår pkt 10.4. Det vises ellers til Knut Selmer i Norsk Forsikringsjuridisk Tidsskrift nr 2/1990 side 85 og til forutsetningen i NOU 1987:24 side 176 annen spalte nederst, som etter lagmannsrettens oppfatning må ha vært fremme i overveielsene da departementet gjorde sin tilføyelse til lovutkastet. Det fremgår av proposisjonen at man ved formuleringen "de samme regler" siktet til de lovbestemte foreldelsesfrister for erstatningskravet, men ikke til virkningene av avbrudd eller forlengelse av fristen i forholdet mellom skadelidte og sikrede, jf side 97 annen spalte nederst. Det samme vil måtte gjelde konsekvensene av et saksanlegg og en dom mot sikrede. Dersom det var tanken å gi en bestemmelse om at foreldelsesloven fristregler ikke skulle gjelde for et ansvarsforsikringsselskap når fristen er avbrutt overfor sikrede, ville lovgiveren etter rettens mening ha uttrykt seg annerledes, f eks ved å treffe uttrykkelig bestemmelse om tidspunktet for foreldelse. Her er nyttet samme formulering som i foreldelsesloven §7 om kausjon, der løsningen i tilsvarende situasjon er at fristavbrytelse overfor hovedskyldneren ikke har virkning for kausjonistens ansvar. Hensikten burde også vært klargjort i forarbeidene.
Subsidiært hevder de ankende parter at foreldelse heller ikke etter separat fristberegning kan anses inntrådt. Etter den nye forsikringsavtalelov som trådte ikraft 1 juli 1990 kunne de ankende parter med hjemmel i forsikringsavtaleloven §7-6 gå til direkte søksmål mot selskapet. Forliksklage ble uttatt 7 november 1995. Kravet overfor selskapet var underlagt samme foreldelsesfrist som kravet mot Medalen, etter foreldelsesloven §9 tre år. Avgjørende i denne forbindelse blir da om de ankende parter før 7 november 1992 hadde fått eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.
Det er ikke bestridt at de ankende parter var klar over advokatens forsikringsordning. Uenigheten gjelder graden av kunnskap om prosjektets økonomi, eventuelt mulighetene for å skaffe seg nødvendig kunnskap.
Allerede ved forliksklagen 3 januar 1990 pretenderte bobestyreren at det var voldt økonomisk skade. For å anslå størrelsen av det krav som ble gjort gjeldende ved forliksklagen, var det ikke nødvendig å skaffe seg innsikt i prosjektregnskapet. Kravet gjaldt andel av forventet overskudd - differansen mellom salgsinntektene og den avtalefestede totalkostnad. De ankende parter har anført at kravet skiftet identitet i løpet av saksforberedelsen for byretten. Lagmannsretten finner at foreldelsesfristen under enhver omstendighet senest tok til å løpe i og med bilagsgjennomgåelsen ved det møte partene hadde i 1990-1992 for å avklare om det var grunnlag for mistanke om underslag. Tidspunktet for dette møte er ikke nærmere klarlagt under ankeforhandlingen, men det er uomtvistet at det ble holdt lenge før 7 november 1992. Bobestyreren hadde iallfall etter dette møte nødvendig kunnskap om skaden, jf Rt-1982-592, uttalelsen på side 592.
Retten er således kommet til at kravet overfor Vesta var foreldet da forliksklage mot selskapet ble uttatt 7 november 1995. Det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til kravets størrelse.
Byrettens dom pkt 1 stadfestes.
Anken har ikke ført frem, og de ankende parter bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke forsikringsselskapets omkostninger for lagmannsretten. Det er fremlagt omkostningsoppgave for kr 22322, herav salær kr 20000. Oppgaven legges til grunn. Lagmannsretten har intet å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Byrettens dom stadfestes. 2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo én for begge og begge for én å betale Vesta Forsikring AS 22.322 - tjuetotusentrehundreogtjueto - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.