LB-1997-1280
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-24 |
| Publisert: | LB-1997-01280 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-02018 A/27 Borgarting lagmannsrett LB-1997-01280 A/02 |
| Parter: | David Livsforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan-Fredrik Rafen) mot A (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Haveraaen Glimsholt). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Iver Huitfeldt 2. Lagdommer Vibecke Groth 3. Ekstraordinær lagdommer Jørgen Wilberg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §48a, Tvistemålsloven (1915) §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §15, §85, §8 |
Saken gjelder utbetaling av gjeldsforsikring.
David Livsforsikring AS (David) utstedte 5 januar 1993 et forsikringsbevis til A født xx.xx.1953 for en såkalt GJELD+ forsikring på kr 900 000 utbetalt ved død eller minst 50% varig arbeidsuførhet pga sykdom eller ulykke inntruffet før 1 desember 2007.
A hadde siden 1974 vært ansatt i B og arbeidet i januar 1993 som elektriker på Brage plattformen i Egersund. Den 28 januar 1993 var han utsatt for en arbeidsulykke og har siden ikke vært i arbeid. Han er innvilget 100% uførepensjon i folketrygden og har fått yrkesskadeserstatning.David har ikke villet utbetale forsikringen, idet selskapet har ment at ulykken ikke har hatt et så dramatisk hendelsesforløp at det kan forklare hans nåværende psykisk betingede tilstand.
Det er innhentet sakkyndig psykiatrisk erklæring av 17 november 1994 fra overlege Bjørn A Drolsum, Psykiatrisk avdeling A, Ullevål sykehus, Oslo, som har stilt diagnosen posttraumatisk stressyndrom, men med forbehold om at smertene også kunne ha et fysisk fundament. Dr Drolsum henviste ham til Psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet, hvor kst overlege Jan Eyvind Rekvig i epikrise fra 15 juni 1995 har stilt følgende diagnose:
F 45,4 Persisterende somatoform smertetilstand.
F 43,1 Posttraumatisk stressforstyrrelse.
F 32,2 Alvorlig depressiv uten psykotiske symptomer.
Dr Rekvig har dessuten i brev 30 august 1995 til advokat Glimsholt gjort nærmere rede for sitt syn på A.
Det foreligger spesialisterklæring av 29 november 1995 utarbeidet av professor dr med Lars Weisæth ved Kontor for katastrofepsykiatri, Instituttgruppe for psykiatri, Universitetet i Oslo, Gaustad, og dr Rekvig. De har stilt en diagnose i den rekkefølge den har betydning for funksjonssvikten med hoveddiagnose øverst:
F 45,4 Persisterende somatoform smertetilstand.
F 44,7 Blandet dissosiativ (konversjon) forstyrrelse (svekket syn, hørsel, sensibilitet, motorikk).
F 43,1 Posttraumatisk stressforstyrrelse.
F 32,1 Moderat depressiv episode.
Dr Weisæth har dessuten i et brev til David 14 februar 1996 gjort nærmere rede for sitt syn på As tilstand avhengig av om ulykken kunne representere en dødsfare.
Det foreligger en erklæring av 30 januar 1997 fra overlege Tormod Hagen, spesialist i nevrologi, Nevrologisk avdeling, Buskerud Sentralsykehus, Drammen, hvor det fremgår at det ikke lenger finnes noen prolaps og at det således ikke er noe fysisk element i den nåværende lidelse.
Kværner Rosenberg avdeling Egersund, som hovedarbeidsgiver, vedtok 8 januar 1996 et forelegg på kr 10 000 for overtredelse av arbeidsmiljøloven §85 første til tredje ledd, jf §8 nr 1 bokstav f og nr 4, jf §15 punkt 1 c, jf strl §48a, jf §16 og §21 i Forskrift av 14 april 1989 om Stillaser, stiger og arbeid på tak mm med følgende gjerningsbeskrivelse:
Den 28. januar 1993 som hovedbedrift i forbindelse med arbeidsoppdrag på "Brageplattformen" ved Kværner Rosenberg i Egersund, sørget ikke noen som handlet på selskapets vegne for å avsperre evt. utstyre med varselskilt om at et ikke ferdigstilt stillas ikke skal brukes, og/eller lot noen som handlet på vegne av selskapet bruke et stillas som ikke var tilstrekkelig tett, idet stillasgulvet manglet en rist med bredde på ca 28 cm, hvilket innebar at stillasgulvet hadde en åpning stor nok til at en voksen mann kunne falle igjennom. Under arbeid på stillasplattformen fikk A sveisegnister over seg, rygget tilbake og falt derved igjennom plattformåpningen.
Som følge av fallet mistet As bevisstheten og ble liggende på Sentralsykehuset i Rogaland i 4-5 dager.
B har 14 februar 1996 vedtatt et forelegg på kr 10 000 for overtredelse av omtrent de samme bestemmelser og med nesten likelydende gjerningsbeskrivelse tilpasset at selskapet var direkte arbeidsgiver.
A tok 4 mars 1996 ut stevning mot David med krav om kr 900 000 ved Oslo byrett som 12 februar 1997 avsa dom med slik domsslutning:
1. David Forsikring dømmes til å betale A kr 900 000 - nihundretusen - med tillegg av 12% morarente fra 28.1.95 til betaling skjer.
2. David Forsikring dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr 25 030 - tjuefemtusenogtretti -.
3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager regnet fra forkynnelsen av dommen.
David har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. A har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts rettslokaler i Rosenkrantzgt 9 i Oslo 11 og 12 november 1997. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. David møtte ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt fem vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
David Livsforsikring AS la ned slik påstand:
1. David Livsforsikring AS frifinnes.
2. A dømmes til å betale David Livsforsikring AS saksomkostninger for by- og lagmannsrett.
A la ned slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom og det som sies nedenfor.
Davids Livsforsikring AS har i hovedsak gjort gjeldende:
Hvis hendelsesforløpet var så dramatisk som A har forklart, foreligger vilkårene for utbetaling bortsett fra at tilstanden ikke er varig.
Plattingen han arbeidet på var sikret med midlertidige rister. Det må legges til grunn at det ikke var rister over hele plattingen, men den aktuelle åpning som As angir å ha falt gjennom var ikke mer enn 28 cm. Selv om det etter bevisføringen under ankeforhandlingen synes å være slik at en mann kan falle gjennom en slik åpning, har ikke As gjort det. Han har bare trådt gjennom med en fot og blitt påført en skade i lysken. Det kan ikke legges til grunn at han har falt gjennom åpningen og ned på et skråtak med videre fare for fall på 8 eller 10 meter. Umiddelbart etter ulykken har han angitt at han kom seg opp på plattingen og derfra tok seg ned på bakken. Under ankeforhandlingen har han forklart at han trakk seg i sikkerhet under plattingen. Det siste er ikke mulig da det ikke finnes åpning stor nok til det. Den første forklaringen virker lite trolig da det er vanskelig å trekke seg opp med en arm gjennom en åpning på 28 cm etter et slikt fall som As har beskrevet. Uansett etterlater hans forskjellige forklaringer på hvordan han kom seg opp etter hendelsen, såpass mye uklarhet at hans forklaringer ikke kan legges til grunn. Det kan derfor ikke anses tilstrekkelig klarlagt at ulykken har utsatt ham for noen livstruende fare. De diagnoser som er stilt fra medisinsk hold, bygger på at han har vært i livsfare. Hvis han ikke har vært i livsfare, fremgår det av dr Weisæths siste brev at hans premorbide personlighet må tilskrives mer enn 50% av årsaken til hans nåværende tilstand som sengeliggende. Da foreligger ikke tilstrekkelig årsakssammenheng, og forsikringen skal ikke utbetales.
I erklæringen fra dr Hagen fremgår det at det ikke er noe fysisk element i den nåværende lidelse.
P-pille dom II i Rt-1992-64, gjelder erstatning og er ikke relevant i vår sak hvor det dreier seg om fortolkning av forsikringsvilkår. Videre kunne det der være medisinsk tvil om årsaksforholdet. Slik tvil er det ikke her, tvilen gjelder faktiske forhold knyttet til selve hendelsen. Den gjelder dessuten ikke som i vår sak en psykisk lidelse. Rt-1997-1 er mer relevant fordi lidelsen der var av psykisk art.
Ved psykiske lidelser er det vanskelig å si hvor varig tilstanden vil være. Tradisjonelt kan nok varighetsbegrepet sies å være oppfylt, men i legeerklæringene fremgår det at utbetaling av forsikringen vil ha en gunstig effekt. Varighetsvilkåret er ikke oppfylt når utbetaling er avgjørende for om tilstanden er varig. Forsikringsgiver har ikke risikoen for dette. Den slags varighet vi her står overfor, er ikke varighet i vilkårenes forstand.
A har i hovedsak gjort gjeldende:
Han arbeidet på en oljeplattform i ca 80 meters høyde over bakken, og hvor avstanden ned til boredekket car 10 meter. Han fikk et gnistregn over seg fra sveising i nærheten, tok et skritt tilbake og falt ned gjennom åpningen i de midlertidige ristene som ikke dekket hele plattingens bredde. Åpningen var ca 60 cm, men det er godt mulig å falle gjennom selv om åpningen ikke var større enn 28 cm. David har helt frem til ankeforhandlingens siste dag holdt fast ved at det ikke er mulig å falle gjennom 28 cm. Det er åpenbart at selskapet her har bygget på gale forutsetninger.
Da han falt, ble alt svart. Selv om han har gitt forskjellige versjoner av hvordan han kom seg i sikkerhet, kan det ikke være avgjørende etter den dramatiske hendelsen han hadde vært utsatt for. Han har vært utsatt for en livstruende fallulykke som ifølge spesialisterklæringene forklarer hans nåværende tilstand.
Selv om han ikke har falt igjennom åpningen og selv om et mindre dramatisk hendelsesforløp legges til grunn, har han vært i livsfare. Dr Weisæths mulige forbehold forutsetter at man kategorisk kan avvise muligheten for et videre fall som kunne representere dødsfare, og det kan man ikke gjøre.
Han har vært ansatt i B hele sitt yrkesaktive liv og arbeidet både offshore og onshore. Dessuten arbeidet han i fritiden som drosjesjåfør. Han hadde bygget eget hus selv og hadde samboer. Han har alltid vært en aktiv person og drevet med forskjellige slags idretter og hatt båt som han har reist langs kysten med. Det er ingenting som tilsier at han skulle ønske seg ut av arbeid og dermed overdramatisere hendelsen med den følge at han deretter har vært sengeliggende og knapt kan røre seg.
Det kan ikke være tvil om at tilstanden er varig. Om han blir bedre når forsikringen blir utbetalt og han dermed har en bekymring mindre, kan ikke spille noen rolle. Det er langt igjen til han blir mindre enn 50% ervervsufør.
Lagmannsretten skal bemerke:
David gjorde for byretten gjeldende at det ikke var mulig å falle gjennom en åpning på 28 cm, og at As av den grunn ikke kunne ha vært utsatt for livsfare. Dette synspunkt er fastholdt helt frem til ankeforhandlingen hvor overingeniør Norleif Øen ved Arbeidstilsynet i Stavanger forklarte at Arbeidstilsynet har utført forsøk hvor det viste seg at det ikke bød på noen problemer å komme igjennom en åpning på 28 cm for en mann som veide 80 kg og var 1,75 høy. De to forelegg som er utstedt og som er vedtatt av Kværner og B, bygger på at dette er mulig, sannsynligvis basert på Arbeidstilsynets oppfatning om dette. Teknisk direktør Johnny Skøld i Alustar AS forklarte at hans firma har erfaring for at det er mulig å falle igjennom en åpning på 23 cm, og at han selv har foretatt en test hvor han gikk igjennom en åpning på 25 cm. Han er 1,87 høy og veier 107 kg. Det er opplyst at As er 1,73 høy og den gang veide 68 kg.
Davids oppfatning under behandlingen av kravet fra As om at åpningen var for smal til at det var mulig å falle gjennom, må etter bevisføringen karakteriseres som klart uholdbar, og burde vært brakt ut av saken ved et enkelt forsøk. Det er vanskelig å forstå at David har holdt fast ved sin oppfatning helt frem til ankeforhandlingens siste dag.
Lagmannsretten legger etter bevisføringen til grunn at åpningen i tillegg til bredden, hadde en lengde som gjorde at As lett kunne falle sideveis ned i og gjennom.
A har gitt en grei fremstilling av forholdene på plattingen like før selve hendelsen. Det må legges til grunn at de bilder som er fremlagt, er tatt senere på dagen, og at det i mellomtiden er foretatt arbeider som gjør at man ikke kan trekke noen slutninger av hvor bred åpningen var da hendelsen inntraff. Bildene og de forklaringer som er avgitt, kan etter lagmannsrettens mening ikke svekke As sin forklaring om at åpningen var større enn 28 cm da han falt. Lagmannsretten finner imidlertid at det ikke er nødvendig å ta standpunkt til dette, da det som nevnt er fullt mulig å falle igjennom en åpning på 28 cm.
Etter lagmannsrettens mening er det heller ikke nødvendig å ta stilling til detaljene i hendelsesforløpet, om A har falt helt gjennom og heist seg opp på plattingen eller om han har krøpet i sikkerhet under den. Det nevnes i denne forbindelse at det ikke er gjort gjeldende fra David at A har gitt en bevisst uriktig forklaring. Etter lagmannsrettens mening spiller det ikke nevneverdig rolle om A har uklare oppfatninger om hvordan han kom seg i sikkerhet, og at han har gitt avvikende forklaringer om dette.
Lagmannsretten legger til grunn at A tok et skritt tilbake og plutselig opplevde at han ikke hadde trygg grunn under den foten der kroppstyngden var. Selv om han i fallet fikk tak, kunne han lett ha falt videre 10 meter ned til boredekket. Det er ikke vanskelig å forstå at han i en slik situasjon, som forsterkes av at det ned til bakken var flere titalls meter, følte at han var i livsfare. Det kan klart ikke kategorisk avvises at det har vært risiko for videre fall. Lagmannsretten bygger på at selv om hans nåværende tilstand også skyldes såkalt premorbid personlighet, er den i tilstrekkelig grad forårsaket av hendelsen 28 januar 1993.
Lagmannsretten legger til at det fremgår av brev 27 desember 1992 fra David til dr Weisæth at selskapet fremholdt som sitt syn at det var umulig å falle gjennom en åpning på 28 cm. Dr Weisæth har i sitt svarbrev 14 februar 1996 ikke hatt grunnlag for å avvise dette, og det fremgår at han ikke har vært kjent med foreleggene.
Etter lagmannsrettens mening kan det ikke være tvil om at tilstanden må betegnes som varig. Selv om han blir noe bedre ved at økonomien trygges ved utbetalingen av forsikringen, er det ikke holdepunkter for at han vil bli bedre enn 50% arbeidsufør.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Anken har vært forgjeves og David Livsforsikring AS bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte sakens omkostninger også for lagmannsretten. Advokat Glimsholt har levert omkostningsoppgave på i alt kr 79 884, hvorav salær kr 67 000. Advokat Rafen har ikke hatt innvendinger mot oppgaven, som legges til grunn som rimelig og nødvendig for en betryggende utføring av saken.
Dommen er enstemmig.
Domslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. David Livsforsikring AS betaler til A saksomkostninger for lagmannsretten med 79 884 - syttinitusenåttehundreogåttifire- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.