LB-1997-143

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-02-20
Publisert:	LB-1997-00143
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett nr. 95-8301 A/51 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00143 A/02 og LB-1997-00144 A/02 - Anke til Høyesterett henvises for så vidt gjelder spørsmål om beregning av morarenter og spørsmålet om fradrag for premiefritak, HR-1998-00530K . Se Høyesteretts avgjørelse HR-1999-00052 B.
Parter:	Ankesak nr. 97-00143 A/02: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll). Ankemotpart: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst). Ankesak nr. 97-00144 A/02: Ankende part: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll).
Forfatter:	1. Lagdommer Hilde Wiesener Haga, 2. Lagdommer Vincent Galtung, 3. Kst.lagdommer Nils Simonsen med 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Forsinkelsesrenteloven (1976), Forsikringsavtaleloven (1989) §18-4, Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §36, Avtaleloven (1918), Yrkesskadetrygdloven (1958) §12, §3-2, Skadeserstatningsloven (1969), Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3, Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §13, Yrkesskadeforsikringsloven (1989), §18-1, Forsikringsavtaleloven (1989)

A, født xx.xx.1940, har arbeidet som maler i 30 år og har lenge vært utsatt for løsemiddeleksponering. I månedene september - desember 1989 malte han noen større stålkonstruksjoner med en spesielt brannhemmende maling, som ble påført med høytrykksprøyte, slik at det dannet seg en fin sprøytetåke. Den brannherdende malingen inneholdt en rekke slimhinneirriterende og allergiserende stoffer, og A fikk akutte pusteproblemer med hoste og sterk irritasjon i halsen. Samtidig pådro han seg en plagsom øresus med en meget generende pipelyd og plager med øynene. I april 1990 ble han lagt inn på Aker sykehus, der det ble konstatert astmatisk bronkitt. Han ble friskmeldt i mai s.å., men oppdaget raskt at han ikke lenger tålte malerarbeidet, og han ble langtidssykmeldt i oktober 1990.

A ble underkastet flere legeundersøkelser, og viste seg å være påført hjerneskade og lungeskade. Han er erklært 100 % yrkesufør og 80 % ervervsufør, mens hans medisinske invaliditetsgrad er anslått noe forskjellig. Fra høsten 1991 har han mottatt full uførepensjon, og hans lidelse er diagnostisert som løsemiddelskade og godkjent som yrkesskade i relasjon til folketrygden. A er dessuten berettiget til utbetaling under en yrkesskadeforsikring tegnet av arbeidsgiver Elvegård & Nilssen hos Gjensidige Skadeforsikring. Forsikringsselskapet har erkjent ansvar, men det har ikke lykkes partene å komme til enighet om totaloppgjørets størrelse.

I 1993/94 fikk A utbetalt yrkesskadeserstatning fra folketrygden med kr 106080,- og menerstatning fra Gjensidige med kr 185 494,-, hvorav kr 127 123,- utgjør hovedstol og kr 58 371,- renter. Den 3.11.1995 tok han ut stevning mot Gjensidigemed krav om fastsettelse av et samlet erstatningsbeløp begrenset oppad til kr 9 000 000,- fordelt på ytterligere menerstatning, lidt og fremtidig inntektstap samt hittidige og fremtidige utgifter som følge av skaden. Oslo Byrett avsa den 3.10.1996 dom med slik domslutning:

1. Gjensidige Skadeforsikring betaler innen 14 - fjorten - dager til A erstatning fastsatt som følger:

a. for lidt tap i inntekt kr 528000,- - kronerfemhundretjueåttetusen 0/00

b. for tap i fremtidig inntekt kr 560000,- - kronerfemhundreogsekstitusen 0/00

c. som dekning av hittidige utgifter kr 95000,- - kronernittifemtusen 0/00

d. som dekning av fremtidige utgifter kr 263000,- - kronertohundreogsekstitretusen 0/00 til sammen kr 1446000,- - kronerenmillionfirehundreogførtisekstusen 0/00.

2. Menerstatning tilkjennes ikke.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

For det nærmere saksforhold vises til byrettens dom, herunder til inntatt spesialisterklæring av 19.5.1992 fra overlege Hans H. Tjønn og erklæring av 13.1.s.å. fra overlege Anne M. Wolland.

Etter byrettens dom har Gjensidige i april 1997 foretatt en 'a kontoutbetaling, - denne gang på kr 300000,-. Videre har A i 1997 flyttet til ny bolig.

Advokat Edmund Asbøll har på vegne av A rettidig påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, mens advokat Ivar Holst har inngitt selvstendig anke på vegne av forsikringsselskapet. Ankeforhandling ble holdt i begge ankesaker den 3., 4. og 5. 2.1998, der A møtte med prosessfullmektig og forklarte seg. Det ble avhørt 6 vitner, hvorav 3 var sakkyndige og 1 ble avhørt ved telefonavhør. Det ble ellers for tatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

I ankesak nr. 97-00143:

Den ankende part A har nedlagt slik påstand:

1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale til A en erstatning begrenset oppad til kr 9000000,-.

2. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for byretten og sakens omkostninger for lagmannsretten i begge ankesakene.

Til støtte for dette er i det vesentlige anført:

Menerstatning

A bestrider at tidligere utbetaling og korrespondanse kan anses å utgjøre bindende og definitivt oppgjør av menerstatningen. Han viser dessuten til Peter Lødrups : "Erstatningsrett " s 348 vedrørende adgang til å foreta etteroppgjør. Overlege Hans H.Tjønns sakkyndige vitneforklaring under ankeforhandlingen viser at lungelidelsen er under stadig forverring. Lagmannsretten står fritt til å vurdere den medisinske invaliditetsgrad ut fra dagens situasjon, og A bør nå plasseres i gruppe 7 i Rikstrygdeverkets standardtabeller. Han har tidligere vært plassert i gruppe 4. Man tok da ikke hensyn til den meget generende øresus og synsforstyrrelse, og Trygderetten har tatt feil når den ikke har ansett også disse plager som følge av løsemiddelskaden. Således uttalte dr. Atle Rønning Arnesen under ankeforhandlingen at plagene falt inn under yrkesskaden, og anslo As samlede medisinske invaliditet for hjerneskade med øresus og øyeforstyrrelser til 60 %. I tillegg kommer medisinsk invaliditet ved lungeskaden, som dr. Tjønn tidligere henførte til gruppe 2, men som han nå ville henføre til gruppe 3 på grunn av inntrådt forverring.

As samlede medisinske invaliditet må derfor idag anslås til minske mellom 75 og 84 %, noe som vil medføre krav på høyere menerstatning enn den han har fått utbetalt.

Lidt inntektstap/ fremtidig inntektstap:

Byretten har lagt for lave beløp til grunn ved stipulering av den inntekt A ville hatt uten yrkesskaden i årene 1991-1995. Den har feilaktig tatt utgangspunkt i en årsinntekt på kr 310 000,- uten skaden, mens aktuar Hans Haugland har beregnet inntekten til over kr 400 000,- pr. år, ut fra timegodtgjørelse kr 240,- ganger antall arbeidstimer for A i et normalår. Dette må være den riktige fremgangsmåte, og må også benyttes ved beregning av As fremtidige inntektstap. Det er dessuten galt av byretten ikke å akseptere at A ville stått i arbeide til fylte 70 år. Han har gjennom hele sin yrkeskarriere vært en arbeidsglad og aktiv person, og er selv av den absolutte formening at han ville fortsatt i arbeidet så lenge som mulig. Det er heller ikke uvanlig i malerbransjen å stå til fylte 70 år.

Endelig har byretten satt skatteulempepåslaget for lavt, når den for fremtidig inntektstap har satt dette bare til 20 %.

Hittidige og fremtidige utgifter:

Byretten har anslått de årlige sykdomsrelaterte kostnadene for lavt for samtlige påankede posters vedkommende. Det gjelder transport- og telefonutgifter til lege/medisiner, likesom det heller ikke er riktig av byretten å anse transportutgifter i nærmiljøet omfattet av menerstatningen. As behov for kontakt med utenverdenen er medisinsk og ikke sosialt betinget, og utgiftene i den forbindelse må derfor ses som en ordinær økonomisk tapspost.

Syden- opphold:

Det er liten logisk sammenheng i byrettens avgjørelse om å anse fremtidige reiser dekningsberettiget, men ikke reiser som allerede er foretatt. A viser til dr. Tjønns uttrykkelige bekreftelse under ankeforhandlingen om at han vil ha meget godt av regelmessige sydenopphold til lindring av sitt halsonde og pustebesvær. Berettigelsen av helsereiser blir ikke mindre fordi om pasienten reiser sammen med familien. Det beløp byretten har akseptert for fremtidige reiser er dernest alt for beskjedent, og A mener dessuten at hans lidelser nødvendiggjør å reise med ledsager.. Han har i tillegg til puste- og halslidelse også pådradd seg hjerne- og nervebetinget skade, slik at han ikke kan reise utenlands alene.

Hjelp i huset, til snømåking og hagearbeid:

Byretten har videre tatt feil når den har funnet at A fortsatt vil ha kapasitet til lettere husarbeid. Det samsvarer ikke med hva Trygderetten har lagt til grunn når den har godskrevet hustruen 3 omsorgspoeng for pleie av ektefellen. As lidelse må dessuten ventes å bli verre, slik at han om noen tid overhodet ikke kan utføre så belastende arbeid som gressklipping og snømåking.

Maling/tapetsering/hovedrengjøring:

Byretten har også tatt feil når den har avvist hittidige utgifter til maling/tapetsering m.v. ut fra en betraktning om at A hittil ikke har hatt direkte utlegg. Hans voksne sønner malte huset utvendig i 1995 og har ved 2 anledninger også malt inne. Ved verdsettelse av dette må anvendes samme norm som for fremtidige vedlikeholdsarbeider, og det er ikke riktig med ulik løsning for hittidige og fremtidige utlegg når de årlige vedlikeholdsutgifter fremkommer ved gjennomsnittsberegning. For fremtidige år har byretten også godtatt for lavt beløp. A viser til fremlagt overslag fra Malermester Bratfoss AS på nødvendig vedlikeholdsutlegg kr 62 243,- hvert 4 år, -. Det tilsvarer kr 15 561,- pr.år, mens byretten bare har godtatt kr 5 200,- pr.år.

Utskifting av teppegulv, boligskift:

As astmalidelse gir sterkt behov for skifting av teppe på grunn av støvplager. At utskifting hittil ikke har funnet sted skyldes utelukkende Gjensidiges manglende imøtekommenhet og kan ikke medføre at kravet avvises. A har måttet selge sin tidligere bolig, som med 3 plan var uegnet for beboere med pustevansker. Mens familien lette etter ny passende bolig, måtte de oppbevare innbo etc. i container og pådro seg utlegg i størrelsesorden kr 40 000,-til det. I tillegg kommer flytteutgifter kr 25 000,- og alminnelige omkostninger i forbindelse med eiendomstransaksjonene ca kr 30 000,-.A måtte betale ca kr 500 000,- i mellomlegg for det nye huset og vil i den anledning pådra seg et rentetap på kr 480000,-.

Teppeskift blir nødvendig også i den nye boligen og vil representere en utgift på ca kr 30 000,-,

Garderobeskift og juridiske utgifter:

Som direkte følge av sykdommen og uttreden av arbeidslivet gikk A opp 15 kg i vekt og måtte skifte ut full garderobe. Byretten har bare godtatt en engangsutgift på kr 12 000,- til dette, mens A mener beløpet minst må fordobles.

Sykdomsforløpet gjorde det nødvendig med juridisk bistand, og utgifter i den forbindelse utgjør skaderelaterte tapsposter som omfattes av forsikringen, - i den utstrekning de ikke er saksomkostninger ved søksmål for domstolene. A har pr. idag hatt utgifter til advokathjelp - utenom saksomkostninger - på kr 213 000,-, og det er uriktig av byretten bare å godta kr 40 000,- av disse som dekningsberettiget.

Tap på privat pensjonspolise:

As uførhet influerte på hans privat tegnede pensjonsordning i UNI Storebrand ved at samlet utbetaling over 15 år da ble kr 177 134,- mindre enn den ville blitt om han ikke var blitt uførepensjonert. Etter As syn utgjør denne differensen en yrkesskaderelatert tapspost, som må erstattes.

- - - - - - - - - -

Til Gjensidiges selvstendige anke anfører A innsigelsesvis:

Ad tap på pensjonspolise/ rentespørsmål:

Selv om A fra uføretidspunktet ble innrømmet premiefritak på sin private pensjonsordning, bestrider han at denne besparelsen skal inngå som fradrag ved beregning av totalerstatningen. Etter skadeserstatningsloven §3-1, tredje ledd pkt 2 er det opp til domstolene å vurdere om det i det konkrete tilfellet bør tas hensyn til private forsikringsytelser, og det fremstår som lite rimelig om A skal måtte tåle avkorting for at han nå sparer beskjedne årlige premiebeløp på privatforsikringen.

Endelig bestrides at morarenteloven alminnelige bestemmelser her kommer til anvendelse. A viser til spesialbestemmelsen i forsikringsavtaleloven §18-4 om at renter begynner å løpe fra 2 måneder etter at forsikringstilfellet er meldt, og mener den må gå foran generell rentelov. Byretten har anvendt en middelrente på 12 % pr. år vedrørende lidt tap, og A har ikke funnet grunn til å påanke denne fremgangsmåten.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Gjensidige Skadeforsikring har nedlagt slik påstand:

1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale erstatning til A etter rettens skjønn.

2. Gjensidige Skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett i begge anker.

I ankesak nr. 97-00143 anfører selskapet innsigelsesvis:

Selv om Gjensidige mener at byretten for flere posters vedkommende har kommet til for gunstig resultat for A, har man ikke funnet grunn til å inngi aksessorisk motanke. Selskapet vil således akseptere byrettens dom med unntak av de 3 særlige forhold som påankes selvstendig, jfr. nedenfor, men kan på den annen side ikke si seg enig i As anke på noe punkt.

Det understrekes at A har bevisbyrden for samtlige egne ankeposter. Gjensidige ba under saksforberedelsen om innsyn i hans legejournaler for å kunne vurdere holdbarheten av kravene, og har i samme forbindelse ønsket å oppnevne en medisinsk sakkyndig. Fra 1995 har A imidlertid nektet slikt innsyn og forhindret oppnevnelsen, og således fratatt selskapet muligheten for riktig vurdering av årsakssammenheng etc. Han har også nektet å fremlegge dokumentasjon vedrørende pensjonspolisen i UNI Storebrand, og enhver uklarhet som følge av dette må da falle ut i As disfavør, jfr. §18-1 i forsikringsavtaleloven om forsikredes plikt til å medvirke med alle nødvendige opplysninger. Den medisinske side er derfor nå bare vurdert av sakkyndige som A selv har plukket ut og snakket med, og verdien av disses vitneutsagn må vurderes i lys av dette.

Menerstatning:

Det finnes ingen alminnelig regel i erstatningsretten om adgang til etteroppgjør, idet partene her som ellers er bundet av sine inngåtte avtaler. As tidligere prosessfullmektig, advokat Andreassen, valgte på sin klients vegne oppgjør etter Rikstrygdeverkets standardiserte retningslinjer, fordi det ga høyere utbetaling enn om en bare skulle bygge på alminnelige erstatningsregler, og A må da være bundet av det menerstatningsoppgjør han godtok i 1994.

Lagmannsretten har forøvrig ikke grunnlag for å fastsette høyere medisinsk invaliditetsgrad enn de 51,2 % som nevnte oppgjør bygget på og som Trygderetten senere har opprettholdt. Selv om overlege Tjønn under ankeforhandlingen øket sitt anslag over invaliditet ved lungeskaden fra gruppe 2 til gruppe 3, har Gjensidige ikke hatt mulighet til å kontrollere berettigelsen av det, jfr. det som foran er anført om manglende tilgang til primærlegejournalene m.v. Skal plasseringen bety noe beløpsmessig, må A forøvrig flyttes fra gruppe 4 helt opp i gruppe 7, og en så betydelig omplassering er ihvertfall ikke sannsynliggjort.

Lidt og fremtidig inntektstap:

Det aksepteres at A ikke har restarbeidsevne i relasjon til tap i fremtidig erverv, og selv om byretten har benyttet for høy sammenligningsinntekt uten skaden -såvel ved beregning av lidt som fremtidig inntektstap, aksepterer selskapet tapsberegningen på dette punkt. Det bestrides på den annen side at sammenligningsinntekten kan settes høyere. Det er i rettspraksis vanlig å ta utgangspunkt i inntekten i årene like forut for skadeinntreffet, og As inntekt var i 1988 og 1989 henholdsvis kr 271 737,- og kr 287 460,-. I 1990 hadde hans arbeidsgiver et meget stort oppdrag, slik at akkordlønnen det året ble spesielt god. De etterfølgende år lå det generelle inntektsnivå adskillig lavere, jfr. vitneforklaring fra økonomisjef Albretsen. Lagmannsretten har heller ikke tilstrekkelig holdepunkt for å anta at A ville stått i arbeid til han ble 70 år. At han tegnet en pensjonspolise til utbetaling fra fylte 65 år, støtter heller ikke påstanden om at han ville fortsette i full jobb i ytterligere 5 år.

Hittidige og fremtidige utgifter:

Erstatningen skal være et supplement til de offentlige ytelser og kan ikke omfatte utlegg som dekkes under folketrygden. Det må dernest trekkes grenser mot urimelige og/eller unødvendige utgifter. Selskapet mener utlegg til telefoner/transport til lege og medisin må være helt bagatellmessig, likesom utlegg til transport/telefoner i nærmiljøet er sosiale utgifter, som omfattes av menerstatningen. Det er heller ikke sannsynliggjort ytterligere krav i forbindelse med hjelp i hus og hage, hovedrengjøring, maling/tapetsering eller garderobeskift.

Det bestrides at løsemiddelskaden har nødvendiggjort boligskifte eller teppeutskiftning. A har forøvrig flyttet fra et lite rekkehus til en enebolig med adskillig større tomt, likesom det nye huset også går over 3 plan. Under ingen omstendighet kan det kreves erstatning for tapt renteavkastning på mellomlegget ved eiendomsskiftet.

Selskapet kan heller ikke se at A har godtgjort nødvendige utgifter til juridisk bistand utover de kr 40 000,- som byretten har tilkjent. Det må fort ha blitt klart for ham at ytterligere juridisk bistand ikke var nødvendig i forhold til Gjensidige, og selskapet kan ikke holdes erstatningsansvarlig for de utgifter som fulgte av hans omfattende korrespondanse og klagevirksomhet vis a vis trygdemyndighetene.

Endelig bestrides at yrkesskaden har ført til relevant tap etter As private pensjonspolise. Differansebeløpet kr 177 137,- utgjør bare den økede avkastning som ville fulgt av forventede økninger på fremtidige premiebetalinger. Men A har fått frigjort disse for investering annetsteds, noe som vil kunne gi minst like god avkastning som pensjonsforsikringen.

- - - - - - - - - - - -

I ankesak nr. 97-00144 :

Gjensidige har anket selvstendig over byrettens avgjørelse vedrørende sydenreiser, pensjonspolisen og renter av erstatningsbeløpene for lidt tap, og har i det vesentlige anført følgende:

Ad sydenreiser: A har ikke påvist at yrkesskaden nødvendiggjør reiser til syden,og dette er nettopp en tapspost der nektelsen av innsyn i primærlegejournalene bør slå tilbake på ham. De sakkyndige vitnene, dr Atle Rønning Arnesen og dr. Bengt Lasse Lund, stilte seg også ytterst tvilende til om han hadde noen medisinsk gevinst å hente av slike turer, og jo mindre den medisinske gevinst er, dess større grunn er det til å behandle forholdet som omfattet av menerstatningen. Sydenturer har positiv virkning også for friske, og i den utstrekning reisene er helsemessig nødvendige, dekkes de av det offentlige. Det er under ingen omstendighet grunnlag for å godta de reisene som er foretatt forut for byrettens dom som erstatningsberettigede, idet de har vært rene ferieturer med familien i skoleferiene.

Pensjonsforsikringspolise: Hvis A ikke var blitt ufør, måtte han fortsatt betalt årlige premiebeløp på sin pensjonsordning med minst kr 12 000,-, noe som etter hensyntaken til tilknyttet skattefordel ville representere en årlig utgiftsbelastning på kr 9 000,-. Han sparer denne som direkte følge av yrkesskaden, og besparelsen må da gå til fradrag krone for krone ved beregningen av det samlede erstatningsoppgjør. Etter selskapets oppfatning har man her med en regulær sykdomsrelatert innsparing å gjøre, - og ikke med noen ytelse som kommer inn under den fakultative " kan"-regelen i skadeserstatningsloven §3-1, tredje ledd pkt. 2.

Renter: Selskapet mener byretten har tatt feil når den ved utregning av lidt tap har gitt renter av hvert enkelt årstap regnet fra de respektive år. Renter av lidt tap skal bare regnes fra det tidspunkt Gjensidige har vært i mora, dvs. fra en måned etter at selve erstatningskravet ble fremsatt. I dette tilfellet ble kravet først fremsatt i 1994/95, og renter skal da først begynne å løpe fra 1995. For lidt tap vil renter da utgjøre ca kr 50 000,-, og det er ikke plass for ytterligere renter vedrørende dette.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten i begge anker for samtlige underliggende forholds vedkommende, og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelser. En vil likevel bemerke følgende i tillegg til hva byretten har anført: - - - - - - - - - Saken gjelder erstatning under yrkesskadeforsikring og reguleres av lov om yrkesskadeforsikring av 16 juni 1989, som trådte i kraft født xx.xx.1990. As skade inntraff før 1.1.1991, slik at de senere forskrifter av 21.12.1990 om standardisert erstatning ikke får direkte anvendelse. Gjensidige har erkjent ansvarsgrunnlag, og tvisten gjelder bare utmåling av erstatning. Etter yrkesskadeloven §12 skal det gis erstatning for lidt tap, tap i fremtidig erverv og utgifter skaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. Hvis skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, skal det gis særskilt menerstatning. Ved erstatningsutmålingen gjelder ellers skadeserstatningsloven av 13 juni 1969 så langt ikke annet er bestemt, jfr. yrkesskadeforsikringsloven §13.

Ad ankesak nr. 97-00143:

Menerstatning:

Etter skadeserstatningsloven §3-2 skal menerstatningen fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Selv om A i utgangspunktet skulle ha menoppgjør utmålt etter de alminnelige erstatningsregler, valgte han et standardisert oppgjør, idet hans prosessfullmektig den 7.12.1993 skrev slik til Gjensidige:

Jeg tillater meg på denne bakgrunn å be om at A utbetales menerstatningen basert på forsikringsvilkårene iht. Deres såkalte trygghetsforsikring slik disse var på konstateringstidspunktet i april 1990. I.h.t. vilkårene pr. 1. november 1989, tidligere mottatt av Dem, skulle menerstatningen i tilfelle kunne baseres på følgende forutsetninger:

Alder på konstateringstidspunktet: 49 år. Medisinsk invaliditetsgrad: 51,25 %. 7 G ved 100% medisinsk invaliditet.

Grunnbeløp på oppgjørstidspunktet: Kr. 37300,-. Menerstatningen utgjør etter dette kr 127123,-.

Etter noen korrespondanse ble invaliditetsprosenten 51,25 % også akseptert av selskapet, og menerstatning utbetalt i 1994 med kr 185 494,- inkludert renter. Senere er utbetalt ytterligere kr 106 080,-, fra folketrygden slik at samlet menerstatning er utbetalt med kr 291 574,-. Oppgjør ble da foretatt etter invaliditetsplassering i gruppe 4, og ytterligere menerstatning vil etter standardiseringsreglene forutsette opprykk til gruppe 7, dvs. til en invaliditetsgrad på 75-84 %.

Menerstatning utbetales gjerne som engangsbeløp og ligger godt til rette for separat oppgjør i forkant av det øvrige erstatningsoppgjør. Ved avtale om slikt forhåndsoppgjør er partene klarligvis bundet etter samme regler som ved andre avtaler, slik at det må påvises særlige grunner - som feks. bristende forutsetninger eller alminnelige ugyldighetsregler etter avtaleloven kap.3 - hvis skadelidte senere skal kunne gjøre tilleggskrav gjeldende. Ved oppgjøret ble det i nærværende tilfelle ikke tatt noe forbehold fra As side, og lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger forhold som berettiger etterjustering. Det måtte i tilfellet påvises slik forverring av den medisinske invaliditet at det ville fremstå som eneste rimelige løsning å oppjustere menerstatningen, jf. lovgrunnen i avtaleloven §36. Men lagmannsretten er enig med Gjensidige i at A ikke har kunnet påvise noen slik vesentlig forverring. En har i den forbindelse også tatt noe hensyn til at han fra 1995 ikke har villet gi forsikringsselskapet innsyn i legejournalene. Uttalelsene fra de sakkyndige vitnene Tjønn og Rønning Arnesen gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at A idag må klassifiseres etter en medisinsk invaliditet på mellom 75 og 84 %. Lagmannsretten er således enig med Gjensidige i at han må anses bundet av det menerstatningsoppgjør som ble foretatt i 1993/94.

Ad lidt og fremtidig inntektstap:

Relevant inntektstap fremkommer som forskjellen mellom skadelidtes ervervsinntekt med og uten yrkesskaden. Fremgangsmåten er den samme for lidt og fremtidig tap for så vidt angår at man ved begge beregninger må stipulere en tenkt inntekt for skadelidte under forutsetning av at han ikke hadde pådradd seg skaden. Dette er lettere for tiden som følger i umiddelbar forlengelse av skadetidspunktet enn under et fremtidig og mer langsiktig perspektiv. I praksis har man gjerne tatt utgangspunkt i skadelidtes inntektsforhold i de siste forutgående inntektsår, såvel ved beregning av lidt som fremtidig tap. Iflg. fremlagte selvangivelser for inntektsårene 1988 og 1989 var As inntekter da henholdsvis kr 271 737,- og kr 287 460,-. Lagmannsretten viser til byrettens betraktninger vedrørende denne posten og slutter seg til dem. A har ikke villet legge frem selvangivelser for tidligere år, men en fremlagt oversikt over beregning av hans pensjonspoeng til folketrygden viser at inntekten i årene 1984-1987 må ha ligget adskillig lavere. Fra 1991 ble det vanskeligere tider for malerbransjen, og økonomisjef Kitty Albretsen har som vitne forklart at Elvegård & Nilssen har måttet si opp ca 2/3 deler av sine malere på grunn av manglende tilgang på oppdrag. Hun har også forklart at de ansattes årslønn i perioden fra 1991-1997 har variert fra kr ca 200000,- til kr 270 000,-. Lagmannsretten legger til grunn at A tilhørte det sjikt i firmaet som oppnådde høyest timelønn - og også høyest lønn på årsbasis. En har likevel intet holdepunkt for å anta at han i årene 1990 - 1997 ville hatt høyere lønn uten skaden enn de kr 310 000,- som byretten har lagt til grunn. Det er heller intet som tilsier at han ville oppnådd høyere inntekter i de fremtidige år, og lagmannsretten er på dette sentrale punkt enig med byretten forsåvidt angår beregningen både av fremtidig og lidt inntektstap.

Ved varig uførhet er ordinær pensjonsalder, dvs. pr. idag 67 år, et naturlig utgangspunkt for hvor lenge skadelidte antas å ville være i arbeid. En må likevel vurdere i hvert konkrete tilfelle om vedkommende ville stått kortere eller lenger, og dess eldre skadelidte er på skadetidspunktet, dess bedre grunnlag har en for vurderingen. A var ca 50 år da skaden inntraff, og det er vanskelig å trekke noen slutning m.h.t. hvor lenge han ville fortsatt i maleryrket. Lagmannsretten må da falle tilbake på det som er praksis ved slike utmålinger når det ikke er klare holdepunkter for annet, nemlig at han ville stått i arbeid til 67 år. En er derfor også på dette punkt enig med byretten.

Endelig er lagmannsretten enig med byretten i at skatteulempen ved beregningen av det fremtidige inntektstap passende kan settes til 20 %, og slutter seg til byrettens betraktninger omkring dette.

Ad hittidige og fremtidige utgifter: Skadeserstatningsloven §3-1 åpner for erstatning av både hittidige og fremtidige skaderelaterte utgifter. Men forsikringserstatningen skal være et supplement til de offentlige ytelser, og kan derfor ikke omfatte utgifter som allerede er dekket av folketrygden. Det må også trekkes grense mot ulemper/utgifter som er ment omfattet av menerstatningen. Videre har det ikke vært lovens mening å erstatte utgifter ut over det som må anses rimelig og nødvendig i forbindelse med skaden, og endelig har skadelidte i den forbindelse plikt til å innrette seg etter skaden. De ulike utgiftspostene må vurderes i lys av dette, likesom erstatningen også i stor grad må fastsettes skjønnsmessig. Etter det som er fremkommet er lagmannsretten enig med byretten både i dens grensetrekninger og skjønnsutøvelse, - såvel vedrørende hittidige som fremtidige utgiftsposter. Ad transport lege/medisiner, transport i nærmiljø, hjelp i hus og hage, telefon og garderobeskift:

A har forklart at han må kontakte lege/apotek med 2 - 3 måneders mellomrom, og lagmannsretten har intet å innvende mot at de årlige utgifter i den forbindelse ikke settes høyere enn til kr 500,-. En er også enig med byretten i at transport- og telefonutgifter til nærmiljøet må anses som sosialt - og ikke medisinsk betinget - og derfor omfattes av menerstatningen. Ifølge legerklæringene har A en restervervsevne på 20 %, og lagmannsretten er enig med byretten i at han innenfor denne har kunnet - og også fortsatt vil kunne - utføre lettere arbeid i hus og hage i omtrent samme omfang som han ville gjort uten skaden. A har heller ikke kunnet nærmere påvise at skaden har medført nødvendige og rimelige utgifter til garderobeskift utover de kr 12 000,- som byretten har akseptert som engangsutgift.

Maling/tapetsering, hovedrengjøring:

Det er naturlig at A som yrkesmaler uten skaden ville forestått vedlikeholdet av boligen. Det må også legges til grunn at han etter skadens inntreffen verken har vært - eller vil komme til å bli istand til slik egeninnsats. I den utstrekning familien må ha leiet hjelp til dette, vil det være en erstatningsberettiget utgiftspost. Vedlikehold må foretas regelmessig, og større maler- og/eller snekkerarbeider må påregnes med intervaller ut fra arbeidets antatte levetid. Når engangsutgiftene således fordeles med årlige gjennomsnittsbeløp, kan det synes ulogisk å skille mellom hittidige og fremtidige vedlikeholdsutgifter. I nærværende sak har skadelidte imidlertid solgt sin tidligere bolig uten at han har påvist noen konkrete vedlikeholdsutgifter fra skadeinntreffet, og lagmannsretten er da enig med byretten i at det ikke er grunnlag for erstatning for hittidige utgifter i den anledning. Han har gått til anskaffelse av ny bolig uten å ha nærmere redegjort for vedlikeholdsbehovet vedrørende den. Lagmannsretten er enig med byretten i at en ikke uten videre kan legge overslaget fra Malermester Bratfoss AS til grunn, idet maling hvert 4. år neppe kan anses nødvendig. De årlige fremtidige vedlikeholdsutgifter må ansettes skjønnsmessig. Lagmannsretten har ikke noe å innvende mot byrettens anslag på kr 5 200,- pr. år - selv om A nå har skaffet seg en større bolig. En er også enig med byretten i at A ikke har sannsynliggjort skaderelaterte utgifter til hovedrengjøring - verken for de år som er gått eller for fremtiden.

Ad utskifting av gulvteppe, boligskifte og utlegg til juridisk bistand:

Hvis skaden er av slik art at den gjør det nødvendig for skadelidte å skifte bolig, vil utgifter i den forbindelse kunne anses dekningsberettiget. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at A har sannsynliggjort noen slik nødvendighet i forbindelse med hans løsemiddelskade. Dr. Tjønn har under ankeforhandlingen antydet at pustebesværet kan forverre seg, slik at A om noen tid ikke lenger kan bo i bolig der han må gå i trapper. Forholdet er imidlertid for lite klarlagt, likesom lagmannsretten konstaterer at A nå har byttet sitt opprinnelige rekkehus med en adskillig større enebolig og større hage. Han må også der gå i trapper over 3 plan, og mulige skaderelaterte utgifter ved eventuell fremtidig flytting er for fjernt og løst angitt til å kunne begrunne særskilt erstatning. Det samme gjelder utlegg til eventuell teppeutskiftning, og lagmannsretten er enig med byretten i at erstatning ikke kan tilkjennes for disse postene.

Utgifter til nødvendig juridisk bistand i forbindelse med skadesaken vil i utgangspunktet være dekningsberettiget. Lagmannsretten må imidlertid også her si seg enig med byretten - både i avgrensningen mot irrelevante utgifter og i den skjønnsmessige fastsettelse av rimelige utgifter som ikke dekkes av saksomkostninger for domstolene. Samlet utgiftspost vedrørende dette opprettholdes derfor med kr 40 000,-. Postene fyringsved, strøm og parafinbrenner er ikke påanket av noen av partene.

Ad ankesak nr. 97-00144:

Gjensidige har påanket byrettens avgjørelser vedrørende sydenreiser, tap på polise og renteberegningen. Vedrørende de 2 førstnevnte poster foreligger også anke fra A, og lagmannsretten finner det hensiktsmessig å behandle begge anker samtidig under angjeldende poster.

Sydenreiser:

Utgifter til sydenreiser og/ eller andre reiser vil gjerne ligge i grenseland mot utgifter som enten ikke er skaderelaterte eller omfattes av menerstatningen. I utgangspunktet er det likevel plass for erstatning av slike utgifter, hvis reisen må anses medisinsk betinget eller vil ha en helsemessig effekt i forhold til skaden. Lagmannsretten antar at det må være adgang til å anslå en skjønnsmessig utgiftsandel som dekningsberettiget, selv om reisen er motivert ut fra blandete motiver og inneholder elementer uten dekningsmessige sider. En medisinsk betinget helsereise blir klarligvis ikke mindre dekningsberettiget fordi om den foretas sammen med familie/venner - eller tilpasses skoleferier o.lign. Men det kan bli bevismessig vanskeligere å få øye på det medisinske aspekt hvis disse øvrige forhold fremstår som dominerende. Lagmannsretten er blitt stående ved at A ikke har kunnet sannsynliggjøre noen medisinsk nødvendighet ved de reiser han foretok i årene 1990 frem til byrettens dom. En er derfor enig med byretten i at han i disse årene heller ikke innrømmes erstatning for reiseutgifter. Under tvil er en imidlertid enig i at det kan aksepteres noe erstatning for utlegg til sydenreiser i de etterfølgende år. Det legges da vekt på dr. Tjønns uttalelse om at As lungelidelse er under forverring, og at opphold i varmere klima vil gi lindring og sågar kortvarige bedringer av hans hals- og pustebesvær. Erstatningen må bli sterkt skjønnsmessig, og lagmannsretten finner å kunne slutte seg til byrettens anslag om årlige erstatninger på kr 7 000,- til dette formål.

Ad tap på polise:

Lagmannsretten legger til grunn at de samlede utbetalinger på As pensjonspolise i UNI Storebrand kunne blitt kr 177 137,- høyere hvis han hadde fortsatt å betale stadig økende premier frem til polisen utløses i år 2005, mens premiene nå er frosset fra uføretidspunktet. Fra dette tidspunktet har UNI Storebrand overtatt de årlige premiebetalingene.

En er enig med Gjensidige i at beløpet kr 177137,- bare utgjør avkastning av premieøkningene, som A imidlertid har sluppet, og derfor har kunnet investere på annen måte. Det er ikke nærmere påvist at investering i pensjonspolisen i UNI Storebrand gir bedre avkastning enn hva det er mulig å oppnå annetsteds. Lagmannsretten antar derfor at det ikke er grunnlag for erstatningsmessig dekning av nevnte beløp.

Gjensidige har ikke bare bestridt erstatningsmessig tap i forbindelse med polisen, men også anført at As besparelse ved premiefritakene må gå til fradrag krone for krone ved beregningen av de årlige inntektstap. Lagmannsretten er kommet til at en bør se bort fra nevnte besparelse ved beregningen av samlet erstatningsoppgjør. Etter skadeserstatningsloven §3-1, tredje ledds 1.pkt skal det gjøres fradrag bl.a. for ytelser fra pensjonsordninger i arbeidsforhold i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Etter samme ledds 2. pkt kan det også tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under 1. punktum Det er således en helt fakultativ adgang domstolen her er gitt, idet lovgiver ikke uten videre har funnet riktig å la skadevolder lukrere på at skadelidte har ønsket å sikre seg selvstendig. Praksis har vært varsom med å benytte adgangen etter §3-1, tredje ledds 2. pkt, og det er bare ved betydelige utbetalinger man har funnet å burde ta et visst hensyn til dem ved erstatningsutmålingen. I nærværende tilfelle er det ikke pensjonsutbetalingene som bes hensyntatt, men de årlige premiefritak fra uføretidspunktet, og da til avkortning krone for krone. Lagmannsretten finner det imidlertid naturlig å se premiefritakene som et element under pensjonsordningen og som sådanne omfattet av " kan"-regelen i 2.pkt. Etter omstendighetene finner en det heller ikke rimelig å la premiefritakene påvirke erstatningsutmålingen, og Gjensidige gis ikke medhold i anken på dette punkt.

Ad renter:

Etter forsikringsavtaleloven §18-4, første ledd skal forsikringsselskapet svare renter "når det er gått 2 måneder etter at melding om forsikringstilfellet ble sendt selskapet". Etter samme bestemmelses fjerde ledd gjelder ellers lov av 17 desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. §2 annet ledd og §3. Lagmannsretten forstår dette slik at forsikringsavtaleloven §18-4 går foran morarentelovens bestemmelser vedrørende tidspunktet for når renten skal begynne å løpe, og at dens henvisning til morarenteloven forøvrig fortrinnsvis gjelder rentens størrelse. Renten skal beregnes særskilt for hvert kalenderår, og lagmannsretten har ikke noe å innvende mot den fremgangsmåten byretten har benyttet ved at den før bruttofiseringen har lagt 12 % middelrente til grunn. Gjensidige gis således heller ikke medhold i sin anke på dette punkt.

Ad saksomkostninger i begge ankesaker:

Ingen av ankene har ført frem på noe punkt. I medhold av tvistemålsloven §180, første ledd plikter A således å erstatte Gjensidiges saksomkostninger i ankesak nr. 97-00143. Advokat Holst har inngitt omkostningsoppgave på kr 79 905,- eksklusive ankegebyr, og har fordelt omkostningene med en halvdel på hver av ankesakene. Lagmannsretten har verken bemerkning til omkostningenes størrelse eller fordeling, og A tilpliktes å betale saksomkostninger i ankesak nr. 97-00143 med kr 39 952, -.

Gjensidige Skadeforsikring skal etter samme bestemmelse erstatte As omkostninger i forbindelse med ankesak nr. 97 - 00144. Advokat Asbøll har inngitt omkostningsoppgave på tilsammen kr 148 865,-, hvorav kr 105 000,- er salær, mens honorarer til Hans H. Tjønn, Atle Rønning Arnesen og Hans Haugland utgjør h.h.v. kr 10 000,-, kr 3 360,- og kr 20 000,-, og resten er diverse omkostninger utenom ankegebyr. Han har fordelt 1/3 del av omkostningene på selskapets anke. Advokat Holst har i prosesskrift av 10.2.1998 meddelt at han ikke har kommentar til advokat Asbølls salær, men at han har innvending mot honorarene til de sakkyndige vitnene. Det kunne ikke være nødvendig at dr. Tjønn fulgte hele ankeforhandlingen, likesom Rønning Arnesens honorar antas hovedsakelig knyttet til hans ikke fremlagte erklæring. Gjensidige ser heller ikke bruken av aktuar Haugland som noen nødvendig utgift i ankesakene. Lagmannsretten finner at ingen av de nevnte sakkyndige vitnene kan anses nødvendig i anledning ankesak nr. 97-00144, og utgiftene til dem bør da heller ikke belastes den. Oppgaven legges til grunn forøvrig, dvs. med kr 115 505,-, hvorav Gjensidige tilpliktes å erstatte A 1/3 del = kr 38 502,-.

Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse, som blir å stadfeste.

Etter dette har lagmannsretten sagt seg enig med byretten i alle de omstridte spørsmål som har inngått som underlag for erstatningsberegningen. Byrettens beregninger forøvrig er ikke anfektet, og lagmannsretten kan forsåvidt opprettholde utmålingene. Det blir likevel nødvendig å formulere nye domskonklusjoner fordi tap vedrørende årene 1996 og 1997 i mellomtiden er gått over fra fremtidig til allerede lidt tap. Partene er således enige om at en nå skal legge 1.1.1998 til grunn som skjæringspunkt. De oppdaterte utmålinger fremkommer da som følger: Byretten har fastsatt lidt tap for årene 1991-1995 til kr 515 000,-, som etter fradrag av a kontoutbetaling kr 100 000,- utgjør kr 415 000,-. Med tillegg av 12 % middelrente kr 113 000,- utgjorde byrettens utmåling her avrundet kr 528 000,-.

Lagmannsretten legger til grunn at lidt inntektstap i 1996 og 1997 har vært henholdsvis kr 91 354,- og kr 77 104,- inkludert renter. jfr. fremlagte tabeller. Samlet lidt inntektstap for 1991-1997 anslås således til kr 528 000,- + kr 168 458,- = kr 696 458,-, som avrundes til kr 696 500,-. Til fradrag går utbetalt konto i april 1997 kr 300000,-, slik at genstående beløp utgjør kr 396500.-.

Byretten har anslått neddiskontert erstatning for tap i fremtidig erverv i årene 1996 -2007 til kr 465 000,-,- + 20 % skatteulempe kr 93 000,- = avrundet til kr 560 000,-. For lagmannsretten vil beregningen bare omfatte årene 1998-2007, og det neddiskonterte fremtidige inntektstap utgjør iflg. fremlagt tabell kr 365 936,-. Hertil kommer 20 % skatteulempe med kr 73 287,- = kr 439 123,-, og lagmannsretten fastsetter erstatningen for tap i fremtidig inntekt til kr 439 200,-.

Byretten har fastsatt erstatning for pådradde utgifter før 1.1.1996 til kr 72 100,- inkludert engangsutgifter til garderobeskift og juridisk bistand med h.h.v. kr 12 000,- og kr 40 000,-. Etter påslag av 12 % middelrente ble erstatningen for denne posten satt til kr 95 000,-. Lagmannsretten anslår de dekningsberettigede utgiftene i 1996 og 1997 til kr 16 000,- pr. år og setter samlet erstatning for lidte utgifter i disse årene skjønnsmessig til kr 35000.-. Samlet erstatning for hittidige utgifter blir da kr 95 000,- + kr 35 000,- = kr 130000,-.

Byretten anslo erstatningen for neddiskontert tap ved fremtidige utgifter i til kr 210 000,- + 25 % skatteulempe = kr 263 000,- regnet etter årlige utgifter på kr 16 000,-. Ved lagmannsrettens beregning utgår årene 1996 og 1997, og erstatningen må bli noe mindre. Den fastsettes på dette grunnlag til kr 235 000,- inkludert skatteulempe.

Ytterligere menerstatning tilkjennes ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I ankesak nr. 97-00143 og nr. 97-00144:

1. Gjensidige Skadeforsikring betaler erstatning til A slik:

a. for lidt inntektstap kr 396 500,- trehundreognittisekstusenfemhundre - kroner.

b. for tap i fremtidig inntekt kr 439 200,- firehundreogtrettinitusentohundre - kroner.

c. for hittidige utgifter kr 130 000,- etthundreogtrettitusen - kroner.

d. for fremtidige utgifter kr 235 000, - tohundreogtrettifemtusen - kroner.

tilsammen kr 1 200 700,- enmilliontohundretusensjuhundre -kroner.

2. Byrettens dom pkt. 2 og 3 stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A i ankesak 97-00143 til Gjensidige Skadeforsikring kr 39 952,- trettinitusennihundreogfemtito - kroner. I ankesak nr. 97-00144 betaler Gjensidige Skadeforsikring saksomkostninger til A med kr 38 502,- trettiåttetusenfemhundreogtokroner.

4. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse.