LB-1997-1507

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-09-29
Publisert:	LB-1997-01507
Stikkord:	Militærnekting
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 94-05115 A/69 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01507 A/01
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arild Humlen). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Thor Henning Pedersen).
Forfatter:	1. Lagdommer Øystein Hermansen, formann, 2. Lagdommer Kjersti Graver, 3. Førstebyskriver Brit Seim Jahre
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, EMK (1999), EMK (1999)

Dom:

Saken gjelder spørsmål om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

A er født xx.xx.1972. Han er nå student ved Norges Landbrukshøyskole. A begynte i januar 1993 å avtjene militær førstegangstjeneste. Under tjenesten på Skjold militærleir søkte A i brev datert 1 juni 1993 om overføring til siviltjeneste, under henvisning til sine "pasifistiske idealer". A ble deretter dimittert fra militærtjenesten.

Justisdepartementet avgjorde fritakssøknaden 23 november 1993, og kom til at lovens vilkår for fritak ikke var oppfylt. A sa seg ikke villig til å avtjene verneplikten, og staten v/Justisdepartementet tok den 27 juli 1994 ut stevning for Oslo byrett, med påstand om at vilkårene for fritak ikke var tilstede.

Oslo byrett avsa dom den 24 februar 1995, med slik domsslutning:

Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr 3. er ikke til stede.

Byretten kom til at innholdet i As overbevisning var av en slik art at det vil være grunnlag for fritak, men at overbevisningen ikke hadde den nødvendige fasthet og styrke.

A påanket byrettens dom til lagmannsretten, som ved dom av 1 mars 1996 kom til at lovens vilkår for fritak var oppfylt i A tilfelle.

Staten v/Justisdepartementet påanket dommen til Høyesterett. Det ble gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse hvilte på en uriktig anvendelse av loven, subsidiært at domsgrunnene var mangelfulle.

Høyesterett avsa dom 19 mars 1997, med slik domsslutning:

Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

Høyesterett kom til at As syn på andres utførelse av militærtjeneste ikke var til hinder for fritak. Høyesterett uttalte: "Kravet om at den vernepliktige må ta avstand fra andres utførelse av militærtjeneste, kan - anvendt på tjeneste i det norske forsvar - ikke strekkes lenger enn til at han finner det uriktig at landet har et militært forsvar og at andre gjør tjeneste i det." Videre bemerket Høyesterett (side 5 i dommen):

Imidlertid inneholder lagmannsrettens dom andre uttalelser som kan tyde på at A i visse situasjoner anser det riktig å gripe til militære aksjoner. Det heter således at han - siden Irak hadde angrepet et langt mindre naboland - aksepterer de flernasjonale styrkers styrkers intervensjon i Kuwait, selv om han selv ikke kunne ha deltatt. Han synes også å godta at FN-styrker bruker våpenmakt for å få frem forsyninger til nødstedte, men vegrer seg riktignok mot å anse dette som en militæraksjon. Slik hans syn er beskrevet i lagmannsrettens dom, synes det iallfall tvilsomt om han tar så konsekvent avstand fra andres våpenbruk som loven krever, og således om lagmannsretten ha bygd på en riktig rettsoppfatning.

Saken behandles etter dette på nytt av lagmannsretten. Ankeforhandling ble avholdt 10 september 1998. A møtte og ga forklaring. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

A har en pasifistisk overbevisning som kvalifiserer for fritak. Han er motstander av enhver form for militærtjeneste. Dette er en absolutt motstand, varig og konsekvent, og uavhengig av blokktilhørighet og lederskap.

Loven krever ikke motstand mot enhver form for våpenbruk. Den voldsanvendelse A aksepterer, ligger innenfor de grenser som rettspraksis har trukket opp for fritak.

A aksepterer at internasjonale politistyrker griper til våpen ved nødvergelignende akuttsituasjoner. Politistyrkers oppgave er å beskytte andre for å opprettholde likeverdet. Verdenssamfunnet har en plikt til å hjelpe mennesker i nød. Spontane livreddende aksjoner - selv om det som siste utvei måtte skje med vold - er ikke en form for militærtjeneste, og er derved ikke diskvalifiserende. Herunder må det aksepteres at man beskytter hjelpesendinger til nødrammete mennesker, men dette må ikke skje med militære styrker.

Bemerkningene i den opphevete lagmannsrettsdommen av 1 mars 1996 om at A ikke tar avstand fra at andre foretar en militær aksjon som intervensjon i krigen mellom Irak og Kuwait, er ikke dekkende for As oppfatning.

I gitte situasjoner kan væpnede geriljaaksjoner aksepteres. Etter omstendighetene kan det være berettiget å ta livet av en despot for derved å redde mange liv. Imidlertid kan A ikke godta gerilja på mer permanent og varig basis.

As overbevisning har den nødvendige fasthet og styrke. Han har vist refleksjon og dybdeforståelse og svart på vanskelige hypotetiske spørsmål. A har holdt fast ved sin motstand mot militærtjeneste gjennom lang tid.

Det vises ellers til EMK art 9, som må forstås som en skranke mot å innfortolke kvailifikasjonskrav m h t den overbevisning som beskyttes.

A har lagt ned slik påstand:

Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av lov av 19. 03. 65 nr 3 er til stede.

Staten v/Justisdepartementet har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom er korrekt, likevel slik at det er overbevisningens innhold som hindrer fritak.

As forklaring innledningsvis under ankeforhandlingen hadde et innhold som kunne kvalifisere for fritak. Etter hvert kom han imidlertid med reservasjoner som ikke kan godtas. A aksepterer væpnet motstand ut over situasjoner av nødvergekarakter og ut over det spontane. Han godtar voldsaksjoner ut fra "kvantifisering": ved å fjerne et despotisk styre med vold hindrer man massemord.

As standpunkt innebærer at han i realiteten godtar geriljavirksomhet som må likestilles med ordinær militærtjeneste. Den virksomhet han godtar går lenger en spontane livreddende aksjoner. Det vises til Rt-1973-170 (Dahl), hvor aksept av folkeopprør diskvalifiserte for fritak.

Også As aksept av våpenbruk i forbindelse med hjelpesendinger viser at han ikke fyller vilkårene for fritak. Han godtar våpenbruk for å redde mange liv, og er utenfor nødvergesituasjonen.

Den overbevisning A har, kan nå ha tilstrekkelig fasthet og styrke, men den har altså ikke et innhold som loven krever for fritak.

EMK artikkel 9 har ikke betydning for fritaksvurderingen.

Staten v/Justisdepartementet har lagt ned denne påstand:

Byrettens dom stadfestes.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten, og skal bemerke:

Etter militærnekterloven §1 fritas vernepliktig for militærtjeneste dersom det er grunn til å gå ut fra at han ikke kan gjøre tjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Loven må fortolkes på bakgrunn av bestemmelsen i Grunnloven §109, som i utgangspunktet pålegger alle borgere verneplikt.

Dersom overbevisningen skal lede til fritak, må den bygge på en pasifistisk grunnholdning. Det pasifistiske standpunkt må være absolutt og reservasjonsløst, noe som er nærmere konkretisert gjennom den forholdsvis rikholdige rettspraksis på området. Denne pasifistiske holdning må for øvrig ha en slik fasthet og styrke at den kan karakteriseres som en alvorlig overbevisning. Det er søkerens standpunkt på pådømmelsestidspunktet som skal legges til grunn for avgjørelsen.

A ga under ankeforhandlingen en nyansert forklaring som må forstås slik at han reservasjonsløst tok avstand fra enhver form for militærtjeneste for seg selv. Han var også motstander av at andre skulle gjøre militærtjeneste. Dette gjelder både nasjonalt forsvar og deltakelse i internasjonale militære styrker, som for eksempel FN-styrker. Den omstendighet at A respekterer at andre har en annen oppfatning enn ham selv, og at de ut fra sin oppfatning velger å gjøre militærtjeneste, diskvalifiserer ikke for fritak, jf Høyesteretts premisser i dommen av 19 mars 1997.

A mener at lagmannsrettens uttalelser i den opphevete dom om at han aksepterer de flernasjonale styrkers intervensjon i krigen mellom Irak og Kuwait, må bero på en feiloppfatning av hva han mente. Lagmannsretten tar nå ikke stilling til om bemerkningene i dommen var dekkende for As syn da saken var oppe forrige gang. A må iallfall nå forstås slik at han ikke aksepterer at det skjedde en væpnet intervensjon i Kuwaitkrigen. Han uttaler at verdenssamfunnet ikke kan akseptere at en nasjon invaderer et annet lands territorium. Imidlertid kan man ikke godta militær makt for å frigjøre territoriet. Herunder kan man ikke godta væpnet inngripen fra internasjonale fredsbevarende eller fredsopprettende styrker. Etter As oppfatning må man forhandle seg fram til en løsning, og bruke diplomatiske krefter, selv om det skulle ta lang tid.

A er for øvrig positiv til et internasjonalt sivilt politiapparat som skal ha til siktemål å opprettholde ideen om at alle mennesker er likeverdige. Politistyrkene skal ikke opptre som en militærstyrke.

I rene nødvergesituasjoner aksepterer A voldsanvendelse. Han godtar også at man kollektivt bruker våpenmakt ved nødvergelignende akuttoppståtte situasjoner. Han uttaler videre at det vil være riktig å aksjonere for å stoppe massemord, "i verste fall med våpen". Imidlertid er det As forutsetning at det handles spontant, og det er ikke akseptabelt med voldsanvendelse ut fra en mer permanent og varig plan. A aksepterer således heller ikke geriljavirksomhet dersom denne virksomhet er organisert og planmessig gjør bruk av vold. Lagmannsretten bemerker at As tilfelle her skiller seg fra den situasjon som forelå i

Dahldommen, Rt-1973-170 og i Bergdommen, Rt-1976-1177, hvor fritakssøkerne aksepterte en mer permanent geriljavirksomhet.

Når det gjelder hjelpesendinger til mennesker i nød, uttaler Ødegaaard at sendingene må beskyttes dersom de ellers ikke vil komme fram. Det er også akseptabelt med væpnet beskyttelse, men bruk av våpnene må unngås. Man må ved motstand trekke seg tilbake, og forsøke å løse problemet ved forhandlinger. Etter omstendighetene må det kunne reageres med våpen i nødverge dersom hjelpesendingene blir angrepet av for eksempel landeveisrøvere.

Lagmannsretten finner at As syn har et innhold som tilfredsstiller militærnekterloven krav til fritak. På enkelte punkter kan det nok være tvil om hva A mener. Men dette må antas å ha sin årsak i at han tildels ble stillet hypotetiske spørsmål, som når ulike nødvergesituasjoner foreligger, og som det er vanskelig å gi klare svar på. Når forklaringen ses i sammenheng, må det legges til grunn at As nekting av å gjøre militærtjeneste er et utslag av en pasifistisk grunninnstilling og som gir grunnlag for fritak.

As overbevisning har også den nødvendige fasthet og styrke som kreves. A har i mange år uttrykt motstand mot militærtjeneste. I løpet av disse årene har han imidlertid på flere punkter endret syn, slik at det standpunkt han ga uttrykk for i forbindelse med fritakssøknaden i 1993 ikke på alle punkter er dekkende for As syn i dag. Det synes også som om As syn har vært under en viss utvikling siden saken ble behandlet i Høyesterett. At fritakssøkeren gjennomgår en slik utvikling er ikke unaturlig, og diskvalifiserer ikke for fritak. As forklaring under ankeforhandlingen framsto som ærlig og tilstrekkelig reflektert, og ga etter lagmannsrettens syn uttrykk for en alvorlig overbevisning.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at militærnekterloven vilkår for fritak er oppfylt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1972, for militærtjeneste etter lov av 19 mars 1965 nr 3 §1 er oppfylt.