LB-1997-2122

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-10-09
Publisert:	LB-1997-02122
Stikkord:	Erstatning og oppreisning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-01603 A/47 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02122 A/02 og LB-1997-02123 A/02.
Parter:	Ankesak nr. 97-02122 A/02. Ankende parter: 1. A 2. Buorre Bahtii AS (Prosessfullmektig: H.r.advokat Jon Tenden). Motparter: 1. Økonomisk Rapport AS 2. Thor Viksveen 3. Sigurd Ulven (Prosessfullmektig: H.r.advokat Jon Christophersen). Ankesak nr. 97-02123 A/02. Ankende parter: 1. Økonomisk Rapport AS 2. Thor Viksveen 3. Sigurd Ulven (Prosessfullmektig: H.r.advokat Jon Christophersen). Ankemotparter: 1. A 2. Buorre Bahtii AS (Prosessfullmektig: H.r.advokat Jon Tenden).
Forfatter:	1. Lagdommer Dag Stousland, formann, 2. Lagdommer Vincent Galtung, 3. Herredsrettsdommer Jens Jacob Sander
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §246, §247, §249, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §222, §270, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180

Dom: Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for påstått ærekrenkelse i forbindelse med oppslag i Økonomisk Rapport, jf skadeserstatningsloven §3-6.

A har etter eksamen artium flere kurs i finans og forsikring. I 1985 stiftet han Ringnes Finans AS sammen med Lars Ringnes. Selskapet drev med formidling av lån og forsikringer til privatkunder. Ved årsskiftet 86/87 overtok A alle aksjene i selskapet. I september 1988 solgte han aksjene og trakk seg ut av ledelsen. Boet til Ringnes Finans ble tatt under skifterettens behandling som konkursbo 19. desember 1988. Fra konkursboet kjøpte A de to heleide datterselskapene Hansa Finans AS, også kalt H-Finans, og Cash Inkasso AS. Sistnevnte selskap drev med bevilling utstedt til A. Hansa Finans AS/H-Finans drev i likhet med Ringnes Finans med låneformidling og formidling av forsikringer. Fra 1. oktober 1990 overtok Øyvind Henriksen samtlige aksjer i selskapet samt oppgaven som styreformann og daglig leder. A konsentrerte seg om virksomheten i Cash Inkasso. Hansa Finans AS ble tatt under konkursbehandling 13. januar 1992.

Cash Inkasso AS inngikk 7. mars 1990 avtale med avviklingsstyret for Græsdahl & Korsvoll Kapitalformidling AS om innfordring av en inkassoportefølje på omlag 120 millioner kroner. Til å hjelpe seg med dette, knyttet A til seg B som fikk 10 % av aksjene i selskapet og ble valgt til styreformann. B ble 26. mai 1990 pågrepet og varetektsfengslet siktet for overtredelse av strl §222 første ledd ("torpedovirksomhet"). B ble dømt for dette og flere andre forhold i Oslo byrett 2 år senere til fengsel i 8 måneder. Mens B satt varetektsfengslet, ble det 30. mai 1990 holdt ekstraordinær generalforsamling i Cash Inkasso hvor A valgte seg selv til enestyre. A foretok deretter disposisjoner som i ettertid er beskrevet som underslag av selskapets revisor, reg.revisor Bent G. Johansen. Etter at Kredittilsynet hadde foretatt stedlig ettersyn, ble As inkassobevilling trukket tilbake 12. juni 1990. Vedtaket ble påklaget, men klagen ble senere frafalt, med den begrunnelse at selskapet ikke kunne oppfylle de nye og strengere garantikrav for inkassoselskaper. Inkassoporteføljen ble overført til et annet inkassoselskap mot at Cash Inkasso mottok deler av inkassoprovisjonen.

Fra februar 1991 innkom det til Oslo politikammer anmeldelse fra flere kunder som hadde fått lån formidlet igjennom Hansa Finans AS og som hadde innbetalt premie for tegning av gjeldsforsikring eller dødsrisikoforsikring, men som ikke hadde mottatt noen forsikringsavtale. Under behandlingen av anmeldelsene innhentet politiet revisjonsberetningen for 1990 til generalforsamlingen i Cash Inkasso AS og hvor revisor anfører at A har begått betydelig underslag med et samlet beløp på over 1,5 mill. kroner. A avgav politiforklaring 29. januar 1992. Han ble anholdt samme dag siktet for grovt bedrageri og grovt underslag, og fremstilt for varetektsfengsling. Forhørsretten fant at det ikke var skjellig grunn til mistanke for bedrageri, men han ble varetektsfengslet for inntil 2 uker på grunnlag av siktelsen om grovt underslag. A ble løslatt etter 12 dager. Straffesaken endte med henleggelse etter bevisets stilling 7. november 1994.

Dagbladet skrev om A i artikler som ble slått stort opp torsdag 30. januar 1992 og fulgte opp med nye oppslag de to påfølgende dagene, samt 25. februar 1992. Oppslaget 30. januar 1992 ble presentert over det meste av forsiden under overskriften "Finanshai arrestert". I innringet tekst står: "Avslørt av Dagbladet". Og nedenfor med store bokstaver: " Ung enke lurt for 500.000". Under denne overskriften er det trykket bilde av A der han forsøker å dekke over ansiktet. I billedteksten står det: "Dagbladets kartlegging av A førte ham rett i fanget på politiet". For øvrig heter det på første side: "Finansmannen A (30) ble i går kveld pågrepet av politi i Oslo. Dermed er det satt punktum for en karriere hvor det har haglet med anmeldelser fra pengesjarmørens ofre. En av dem er Nina Dyvik Olsen (26). Da mannen hennes døde i september i fjor oppdaget hun at A hadde puttet forsikringspremien i sin egen lomme". På side 13 i avisen er inntatt artikkel om Nina Dyvik Olsen under overskriften: "Hun taper alt", og hvor det i ingressen heter:

"I september 1990 døde Nina Dyvik Olsens (26) 30 år gamle mann. Ett drøyt år tidligere hadde familien tegnet gjeldsforsikring hos A, agent for Alfa Livsforsikring. A beholdt pengene selv, ifølge forsikringsselskapet".

A reiste sak ved Oslo byrett mot Dagbladet og vedkommende journalist som hadde skrevet artiklene med krav om erstatning og oppreisning. Dagbladet og journalisten ble frifunnet i byretten. Etter anke ble A ved Borgarting lagmannsretts dom 18. juni 1998 tilkjent erstatning med 250.000 kroner og oppreisning med til sammen 175.000 kroner, samt saksomkostninger. Dommen er rettskraftig.

Økonomisk Rapport ved journalist Sigurd Ulven skrev om samme sak i nummer 9 for 1994, utgitt 13 mai 1994, på side 14. Artikkelen hadde følgende overskrift: "Fra finans til reinskinn" og med følgende ingress:

"Finansakrobaten A er i gang igjen. I 1992 ble han varetektsfengslet med brev- og besøksforbud etter en rad anmeldelser i kjølvannet av hans finansakrobatikk i en rekke selskaper. I fjor søkte han SND om driftsstøtte for å selge reinskinn fra Kautokeino".

Som en del av artikkelen er inntatt faksimile fra deler av Dagbladets førstesideoppslag 30. januar 1992. Under faksimilen er skrevet:

"AVSLAG FRA SND: Finansakrobaten A vil trolig få en tiltale så lang som et vondt år når politiet er ferdig med etterforskningen av forholdene. I 1992 var A en gjenganger i mediene på grunn av grumset som fulgte i kjølvannet etter alle selskapene han var involvert i".

Artikkelen i Økonomisk Rapport er inndelt i to avsnitt med hver sin overskrift. Den ene overskriften lyder: "Kø av anmeldelser". Her fremgår at 14 anmeldelser ligger på Oslo politikammers koordineringskontor og at det er satt hastelapp på alle anmeldelsene for alt fra forsikringsbedrageri til legemsfornærmelse. Dette er utdypet som følger:

"De anmeldte tilfellene av forsikringssvindel foregikk ved at kundene tegnet forsikring gjennom ett av As selskaper. Der skal angivelig innbetalingene ha stoppet opp og trolig havnet i As lomme, påstår fortvilede kunder. Dette er bare en av en rekke påstander om svindel og bedrag som har haglet rundt denne "kreative" mannen. De anmeldte tilfellene av legemsfornærmelser skal angivelig skrive seg fra driften av Cash Inkasso".

Under overskriften: "Satser på reinskinn" heter det:

"As kreativitet har tydeligvis ikke tatt slutt med 14 politianmeldelser og en rekke konkurser på samvittigheten.

På slutten av fjoråret søkte han sammen med to kompanjonger Statens Nærings- og Distriksutviklingsfond (SND) om driftsstøtte for salg av reinskinn og andre sameeffekter fra Kautokeino! Selskapet, som heter Buorre Bahtii AS, ble innmeldt til Brønnøysundregisteret 18. august 1993 og har en aksjekapital på 50.000 kroner. A kastet følgelig ikke bort tiden når det gjaldt å sende søknad om støtte fra SND.

Bare tre måneder etter at selskapet ble stiftet, fattet fylkeskommunen i Finnmark vedtak i saken. As selskap Buorre Bahtii AS fikk avslag på søknaden om driftsstøtte.

Avslag på søknader fra SND begrunnes som kjent ikke.

Den 23 år gamle Atle Rørdam med adresse Oslo, og Inga Hermansen Hætta, sitter i Buorre Bahtiis styre sammen med A. Ved henvendelse til Buorre Bahtii i Kautokeino blir ØR henvist til Rørdam, selskapets daglige leder, i Oslo, men der er det ingen som har tatt telefonen".

A og Buorre Bahtii AS reiste ved stevning til Oslo byrett av 22. februar 1995 sak mot Økonomisk Rapport AS, redaktør Thor Viksveen og journalist Sigurd Ulven med krav om erstatning og oppreisning. Byretten avsa dom i saken 30. april 1997 med slik domsslutning:

1. Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven dømmes in solidum til å betale til A erstatning for ikkeøkonomisk skade med 25.000 - femogtyvetusen - kroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. For øvrig frifinnes Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Om saksforholdet vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A og Buorre Bahtii AS har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven har tatt til motmæle og har innlevert motanke forsåvidt gjelder byrettens avgjørelse om oppreisning.

Ankeforhandling ble holdt 31. august - 4. september 1998. A møtte og avgav forklaring. For Buorre Bahtii AS møtte styrets formann Atle Rørdam, som også avgav forklaring. For Økonomisk Rapport AS møtte sjefredaktør Gunnar Johansen. Thor Viksveen møtte ikke, mens Sigurd Ulven møtte. Johansen og Ulven avgav forklaring. I tillegg ble avhørt 4 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

De ankende parter, A og Buorre Bahtii AS, har anført det samme som for byretten og har særlig fremhevet:

Byretten har riktig lagt til grunn at artikkelen i Økonomisk Rapport må fortolkes som inneholdende en beskyldning om at påtalemyndigheten vil reise tiltale mot A, en tiltale som ville bli så lang som et vondt år, på grunnlag av de i artikkelen nevnte 14 anmeldelser for straffbare forhold. Byretten har riktig kommet frem til at artikkelen inneholder ærekrenkende beskyldninger mot A som rammes av straffeloven §246 og §247. Det er ikke ført sannhetsbevis. Artikkelen kommer ikke inn under det straffrie referatprivilegiet og det er ikke grunnlag for straffrihet etter straffeloven §249 nr 3.

Dersom artikkelen fortolkes som inneholdende en beskyldning om at A hadde begått en rekke straffbare forhold, slik ankemotpartene hevder, foreligger også ærekrenkende beskyldninger som rammes av straffeloven §246 og §247. I denne relasjon er det heller ikke ført sannhetsbevis. Bare en av anmeldelsene for bedrageri vedrører A. De øvrige anmeldelsene gjelder Hansa Finans og gjelder saker som er behandlet av medarbeidere i selskapet. Anmeldelsen som gjelder A rammes objektivt sett ikke av straffeloven §270. Påstanden om underslag i Cash Inkasso er uriktig. 800.000 kroner gjelder et lån som både B og A var enige om skulle utbetales til en bekjent av A. Ved en beklagelig feil ble lånet ikke pantesikret slik forutsetningen var. De øvrige beløp er betaling av selskapsforpliktelser. Dette kan i en viss grad dokumenteres med bilag som imidlertid er tatt hånd om og beholdt av politiet i forbindelse med etterforskningen. For at sannhetsbevis skal anses ført, må det være ført bevis for minst 12 av de anmelde forhold.

Ankemotpartene har bevisbyrden for at både de objektive og subjektive vilkår for straff foreligger. Det er ikke engang forsøkt ført bevis for at de subjektive vilkår foreligger.

Det er på det rene at et aksjeselskap kan være ærekrenket og byretten har riktig lagt til grunn at Buorre Bahtii er ærekrenket i saken. Søkaden til SND om støtte ble innvilget og utbetalt til produsenten av sitteunderlagene.Byretten har feilaktig funnet at vilkårene for erstatning til A og Buorre Bahtii ikke foreligger. A hadde avtale med selskapet om at han i hvert fall fra januar 1995, da man antok at selskapet ville tjene penger, skulle ha en lønn på 20.000 kroner pr. måned.

Det er ikke riktig slik byretten legger til grunn, at Buorre Bahtii i realiteten var et dødt selskap etter vinter-OL i 1994. Produktet slo godt an, men på grunn av kulden ble ikke salget så godt som forventet. Styret hadde derfor planer om å satse på neste vinterolympiade. Umiddelbart etter at artikkelen stod i Økonomisk Rapport, ble samarbeidsavtalen med produsenten og avtalen med grossisten sagt opp av disse. Etter dette var det ikke grunnlag for noen virksomhet i selskapet. Forretningsideen er at sitteunderlaget skal være et sameprodukt. Det kan derfor ikke produseres andre steder enn i Finnmark.

Økonomiske tap består dels ved at produsenten, Duodji Gaupi AS, sa opp varekreditt og nedbetalingsavtale og tok seg dekket av varelageret. Videre at garveriet tok seg dekket ved å selge ut varene som lå på lager der, samt at grossisten, Duojit AS, avbestilte en ordre på til sammen 2.200 sitteunderlag. Det er vist til tapsberegningen for byretten som fastholdes.

Oppreisningsbeløpet som A er tilkjent er vesentlig for lavt. Det foreligger meget alvorlige usanne og rettsstridige ærekrenkende beskyldninger mot ham. Han var i ferd med å reise seg etter beskyldningene i Dagbladet da Økonomisk Rapport slo opp saken igjen. Han har ikke greid å skaffe seg arbeid etter dette, og har måttet leve av arbeidsledighetstrygd. Etter rettspraksis ligger oppreisningsbeløpet i tilsvarende saker i størrelsesorden opp mot 500.000 kroner.

Buorre Bahtii AS er helt uforskyldt hengt ut i artikkelen. Skal selskapet, Atle Rørdam og Inga Hermansen Hætta som er nevnt i artikkelen bli renvasket, må oppreisning tilkjennes med et betydelig beløp opp mot 250.000 kroner.

A og Buorre Bahtii AS har nedlagt slik endelig påstand:

1. Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven dømmes in solidum til å betale oppreisning til A oppad begrenset til kr 500000,-.

2. Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven dømmes in solidum til å betale erstatning til A oppad begrenset til kr 250000,-.

3. Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til A for både byrett og lagmannsrett. Saksomkostninger for byretten forrentes med 12% rente p.a. fra 14 dager etter forkynnelsen av byrettens dom.

4. Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven dømmes in solidum til å betale til Buorre Bahtii AS erstatning og oppreisning oppad begrenset til kr 1250000,-. 5. Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Buorre Bahtii AS for både byrett og lagmannsrett. Saksomkostninger for byretten forrentes med 12% rente p.a. fra 14 dager etter forkynnelsen av byrettens dom.

Ankemotpartene, Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven, har også anført det samme som for byretten og har særlig fremhevet:

I utgangspunktet er ankemotpartene ikke uenige i at artikkelen i Økonomisk Rapport nr 9 for 1994 kan anses som en ærekrenkelse av A . Det er på det rene at det ikke ble tatt ut tiltale mot A, men det er ført sannhetsbevis for de handlinger som en tiltalebeslutning eventuelt skulle ha basert seg på. Det kan derfor ikke anses som noen erstatningbetingende ærekrenkelse når det i artikkelen heter at det trolig vil bli tatt ut tiltale mot A.

Opplysningene i artikkelen er basert på offentlig tilgjengelige opplysninger hos politi og offentlige registre. Gjengivelse av en siktelse anses for å være omfattet av referatprivilegiet. Det er riktignok ikke direkte referert til noen siktelse i artikkelen, men det er ikke tvilsomt at det forelå en siktelse. Artikkelen går derfor ikke ut over det som straffritt kan gjengis i henhold til referatprivilegiet.

I tillegg til at Ulven innhentet opplysninger fra offentlig tilgjengelige dokumenter, forsøkte han gjentatte ganger å komme i kontakt med A og selskapet ved styreformann Atle Rørdam. Således ringte han flere ganger til selskapet, men ingen tok telefonen. Det er påfallende at A har vært involvert i to selskaper som drev med låne- og forsikringsformidling, og hvor han hadde gått ut av begge selskapene før de gikk konkurs. I begge selskapene var det innbetalt penger for tegning av forsikringer som ikke ble fulgt opp. De innbetalte premiebeløp havnet i stedet i selskapenes kasse og gikk med til driften av dem. Det var derfor grunn for Økonomisk Rapport til å advare publikum mot A og å gjøre folk oppmerksom på at de måtte være varsomme når de hadde med ham å gjøre, være påpasselige med dokumenter etc.. Pressens oppgave er å kalle en spade for en spade. Betingelsen for straffrihet i straffeloven §249 nr 3 foreligger.

Overfor Buorre Bahtii AS er det tvilsomt om artikkelen i det hele tatt inneholder noen konkret beskyldning. Det å være nevnt i tilknytning til en varetektsfengslet person, kan være kjedelig, men er ingen beskyldning mot selskapet. Artikkelen inneholder ingen insinuasjoner mot Buorre Bahtii. Det fastslås utelukkende at Buorre Bahtii har forbindelse med en tidligere varetektsfengslet person. Samemiljøet avbrøt forbindelsen med Buorre Bahtii på grunnlag av helt korrekte faktiske opplysninger.

Det er ingen grunn for retten til å feste lit til As forklaring om at han ikke var klar over de forhold som anmeldelsene omhandler og som ikke direkte gjelder ham selv.

Ved eventuell utmåling av oppreisning og erstatning må tas i betraktning hvilken person som er omtalt. Det er ingen fullstendig uskyldig person som har vært fengslet og siktet. A må betegnes som ytterst grå og da må han tåle å bli omtalt ikke bare i rosende vendinger. Det som er feil i artikkelen må veies opp mot det som er av korrekte opplysninger. Videre må den beskjedne utbredelsen av Økonomisk Rapport i Finnmark tillegges vekt.

Byretten har riktig lagt til grunn at det ikke var grunnlag for økonomisk drift i Buorre Bahtii etter vinter-OL i 1994. Når selskapet ikke klarte å selge flere sitteunderlag enn de faktisk gjorde, ca 1400, med den enestående salgsmuligheten som OL innebar, viser det at produktet ikke er salgbart. Salget etter OL av produkter som lå på lager, har vært meget beskjedent. Det er dette som er årsaken til at selskapet ikke lenger er i drift, ikke artikkelen i Økonomisk Rapport.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Økonomisk Rapport AS v/styrets formann, Thor Viksveen og Sigurd Ulven frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

Mediene må ha full anledning til å påpeke og advare mot personer som driver uansvarlig forretningsvirksomhet, herunder må det gis et vidt spillerom for subjektive vurderinger fra vedkommende journalists side. Direkte feilaktige faktiske opplysninger av negativ karakter vil imidlertid måtte betraktes som ærekrenkelser. Den omstendighet at en artikkel gjentar helt eller delvis en annens beskyldninger, vil etter fast praksis, i allefall som utgangspunkt, ikke være unnskyldende.

Det følger av skadeserstatningsloven §3-6 at den som forsettlig eller uaktsomt fremsetter rettsstridige beskyldninger som fyller det objektive gjerningsinnhold i straffeloven ærekrenkelsesbestemmelser, straffeloven §246 og §247, skal yte erstatning og/eller oppreisning etter rettens skjønn til den som er krenket.

Saken gjelder et oppslag i Økonomisk Rapport om A og Buorre Bahtii AS og bygger for As vedkommende på artikler i Dagbladet nærmere to og et halvt år tidligere. Artiklene i Dagbladet bygget blant annet på anmeldelser fra privatpersoner som hadde fått formidlet lån gjennom selskaper som A hadde vært medeier i. Anmeldelsene ble henlagt etter bevisets stilling 7. november 1994.

Ved bedømmelsen av reportasjen må man ta utgangspunkt i det totalinntrykk den vil gjøre på den alminnelige leser, der man legger større vekt på overskrifter og ingresser samt billedmateriale enn på det som står med vanlig trykk. Byretten har lagt til grunn at artikkelen må oppfattes som en beskyldning om at tiltale vil bli tatt ut mot A og som vil bli så lang som et vondt år. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at beskyldningen gjelder As adferd, uavhengig av hvordan påtalemyndigheten måtte forholde seg til denne. Dete dreier seg således om en beskyldning om at A har begått i en rekke straffbare forhold, basert på fjorten anmeldelser alt fra forsikringsbedrageri til legemsfornærmelse.

Det bemerkes at forsikringsbedrageri ikke er den korrekte rettslige betegnelse på de anmeldte forhold, men det vil ikke den alminnelige leser være klar over og har ingen betydning for avgjørelsen av denne sak.

Det er på det rene at A aldri har vært anmeldt eller siktet for legemsfornærmelse. Dette gjelder hans medarbeider i Cash Inkasso, Jan B.

Lagmannsretten har vært forelagt syv av de fjorten anmeldelsene. Fire av dem danner grunnlaget for siktelsen mot A post I og II. Anmeldelsene fra Henrik S. Rasmussen, Riza Boyar, Tom Andre Breistein og Nina Kristin Dyvik Olsen gjelder alle innbetaling av forsikringspremie i forbindelse med låneopptak, men hvor slik forsikring ikke ble tegnet og hvor det ikke ble gitt beskjed til kundene om dette. Anmeldelsen fra Edgar Rødberg gjaldt at A hadde forandret beløpet på en undertegnet bankgiro fra 714 kroner til 17.140 kroner. Han sørget i ettertid for å få kunden med på forandringen. I tillegg til disse anmeldelser er gjennomgått anmeldelse fra Finn Leonard Nygårdsmoen som også gjaldt innbetaling av forsikringspremie uten at forsikring ble tegnet. Dette forhold er fra 1991 etter at A hadde gått ut av H-Finans AS. Endelig er anmeldelse fra Jørgen Malmstein gjennomgått. Denne gjelder i utgangspunktet et inkassooppdrag hvor Malmstein med hjelp fra A fikk lån for å gjøre opp en samskyldnerforpliktelse og overføringen av beløpet.

Siktelsen mot A omfatter også grovt underslag. Dette var basert på revisorberetningen til generalforsamlingen i Cash Inkasso AS for 1990 og dannet grunnlaget for at forhørsretten tok begjæringen om varetektsfengsling til følge. Dette forhold er ikke nevnt i artikkelen, men er omhandlet i Dagbladets oppslag og tatt med i prosedyren for lagmannsretten.

Det følger av straffeloven §249 nr 1 at en ærekrenkelse er straffri dersom det føres sannhetsbevis. Den som fremsetter beskyldningen har bevisføringsplikten og i tilfelle tvilsrisikoen. I utgangspunktet stilles det tilsvarende, eller nær opp til, samme beviskrav som påtalemyndigheten har i straffesaker, jf Bratholm/Matningsdal: Straffeloven, kommentarutgave, annen del, side 645 følgende.

I ankesaken mellom A og Dagbladet ble de samme forhold som denne sak gjelder, vurdert av lagmannsretten og retten kom til at sannhetsbevis ikke var ført. Det samme er denne rett kommet til. Saken står i nøyaktig samme stilling som forrige gang bevisene ble vurdert av lagmannsretten. Som den gang har bevisførselen avdekket at det er adskillig å sette fingeren på med hensyn til regnskapsførsel m.m. så vel i Ringnes Finans som i Hansa Finans og Cash Inkasso. Ledelsen har åpenbart manglet kompetanse på disse områdene. A har noe oppsiktsvekkende uttalt i retten at han ikke interesserte seg for regnskapene. Bobehandlingen av Ringnes Finans og H-finans indikerer at selskapene kan ha drevet for kreditorenes regning. Inndragelsen av inkassobevillingen er blant annet begrunnet i regnskapsmessige mangler. Det var imidlertid flere som hadde ansvar for driften slik at skifteretten ikke fant grunnlag for å ilegge A konkurskarantene. Det er også et faktum at samtlige anmeldte forhold er henlagt etter bevisets stilling. I Hansa Finans manglet åpenbart tilfredsstillende rutiner for behandlingen av klientmidler, og A har erkjent at det fra tid til annen ble benyttet en uvanlig og uheldig fremgangsmåte ved at bankgiroer ble underskrevet av kunder in blanco og senere fylt ut av selskapet, samt ett tilfelle av at beløp har blitt endret. Noe bevis for at A bevisst utnyttet fremgangsmåten til å skaffe seg eller selskapet en uberettiget vinning på kundenes bekostning er imidlertid ikke ført.

Når det gjelder de tilfellene hvor kunder innbetalte forsikringspremier, men hvor det ble forsømt å tegne forsikring, er det heller ikke ført bevis for at det forekom bevisst tilegnelse av klientmidler. A har delvis henvist til at det var andre i selskapene enn ham som behandlet disse sakene. Etter bevisførselen må det legges til grunn at A og Henriksen skulle ta seg av videreformidlingen av innbetalingen fra kundene og som ansvarlig leder hadde A uansett et overordnet ansvar for at selskapet hadde tilfredsstillende rutiner for dette. Det bemerkes at forhørsretten ikke fant skjellig grunn til mistanke vedrørende disse forhold. Det forhold at provisjonen for inngåelse av forsikringsavtaler i mange tilfeller langt oversteg premiebeløpet, taler mot at A bevisst tilegnet seg forsikringspremiene.

Som foran nevnt, inneholder artikkelen ingenting om siktelsen vedrørende underslag. Forholdet har imidlertid vært påberopt av ankemotpartene. Også dette forhold står i samme stilling som i saken mellom A og Dagbladet. Heller ikke denne lagmannsrett finner at det er ført sannhetsbevis for at A har gjort seg skyldig i underslag og nøyer seg i denne forbindelse med å vise til dommen i Dagbladsaken side 19-20.

Ankemotpartene har anført at de må være fri for ansvar som følge av referatprivilegiet. Det fremgår av Rt-1979-807 at pressen fritt kan gjengi tiltalebeslutning eller siktelse samt andre beslutninger som innebærer en siktelse, for eksempel en arrestasjon, ransaking eller beslag. Det er på den annen side på det rene at referatprivilegiet ikke omfatter anmeldelser eller forklaringer til politiet, jf Rt-1992-854. Det samme må i utgangspunktet også gjelde gjengivelser fra boinnberetning og ettersyns- og revisorrapporter som Økonomisk Rapport har anført at de hentet sin opplysninger fra.

For det tilfellet at retten ikke finner at sannhetsbevis er ført, har ankemotparten vist til straffeloven §249 nr 3. I denne forbindelse er blant annet anført pressens plikt til å ivareta publikums interesser ved å advare dem mot forretningsførsel av den art A har praktisert. Lagmannsretten deler byrettens oppfatning om at denne anførsel ikke kan føre frem og viser til byrettens begrunnelse. Det bemerkes at oppslaget i Økonomisk Rapport ikke inneholdt noen nyhet, men bygget på oppslag i Dagbladet fra over to år tidligere. Buorre Bahtii er et rent salgsselskap, mens As tidligere selskaper befattet seg med låneformidling og forsikringsformidling. Risikoen for at historien skulle gjenta seg var således mindre enn om de nye virksomheten var av samme karakter.

Når pressen rykker ut med så sterke beskyldninger som i dette tilfellet, burde A og Buorre Bahtii AS vært gitt mulighet for imøtegåelse. Ingen tidsfaktor hindret dette. Journalist Ulven har forklart at han ringte Buorre Bahtiis kontortelefon noen ganger uten å få svar. Lagmannsretten sitter igjen med det inntrykk at ankemotpartene temmelig ukritisk har gjengitt oppslagene i Dagbladet. Pressen er imidlertid forpliktet til å foreta egne undersøkelser for å få opplysningene avsannet eller verifisert, jf Rt-1971-s 325. Slik saken foreligger opplyst, finner lagmannsretten at ankemotpartene ikke har bevist at tilbørlig aktsomhet er utvist.

Det er på det rene at straffeloven §246 og §247 verner så vel fysiske som juridiske personer. I likhet med byretten finner lagmannsretten at også Buorre Bahtii AS er ærekrenket ved artikkelen i Økonomisk Rapport. Dette finnes imidlertid ikke å være en følge av at A er ærekrenket slik byretten legger til grunn, men fordi artikkelen inneholder en klar insinuasjon om at Buorre Bahtii er et grumsete og snuskete selskap. Dette rammes av straffeloven §246 og §247. Sannhetsbevis er ikke søkt ført. Når det gjelder forholdet til straffeloven §249 nr 3 vises til det som er anført ovenfor.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at omtalen av A og Buorre Bahtii i Økonomisk Rapport nr 9 for 1994 inneholder ærekrenkende og rettsstridige beskyldninger og at det ikke er ført sannhetsbevis for dette. Det foreligger heller ikke andre straffrihetsgrunner som kan lede til ansvarsfrihet. Vilkårene for erstatning og oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 foreligger således, idet også skyldkravet etter bestemmelsen er oppfylt.

Erstatningskravene bygger på at oppslaget i Økonomisk Rapport var utslagsgivende for at produsentene og grossisten ikke lenger ville ha noen forbindelse med Buorre Bahtii hvoretter all økonomisk virksomhet i selskapet stanset. Det bemerkes i denne forbindelse at Økonomisk Rapport i medhold av referatprivilegiet ansvarsfritt kunne gjengitt siktelsen samt det faktum at A hadde vært varetektsfengslet i tolv dager på grunnlag av siktelsen om grovt underslag. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at en slik nøktern og helt korrekt opplysning ville ført til nøyaktig samme resultat som i det foreliggende tilfelle. Retten viser her særlig til vitneforklaringen til Reidar Solberg, daglig leder av Duojit AS, et selskap som er spesialleverandør av samisk håndverk og som i første rekke var avtaker av sitteunderlaget. Kravet om erstatning tas etter dette ikke til følge verken for A eller Buorre Bahtii AS.

Når det gjelder oppreisning står retten etter skadeserstatningsloven §3-6 meget fritt med hensyn til å foreta en rent skjønnsmessig utmåling, jf Rt-1994-348. I forhold til A er det tatt hensyn til at han i Dagbladsaken er tilkjent til sammen 175 000 kroner på grunnlag av de samme beskyldninger som denne saken gjelder. På den annen side er det tatt hensyn til at den urettmessige omtale av A gjelder gammelt nytt og forhold som A måtte ha grunn til å regne med var glemt av de fleste. Artikkelen har påført ham store påkjenninger. På den annen side er det tatt hensyn til at artikkelen i Økonomisk Rapport befant seg langt inne i bladet, mens Dagbladet hadde sine oppslag to ganger på første side. Oppreisningsbeløpet settes skjønnsmessig til 75 000 kroner.

Oppreisningsbeløpet for Buorre Bahtii AS settes til 50 000 kroner-. Det er her tatt hensyn til at selskapet helt uforskyldt har blitt gjenstand for den urettmessige omtale. Selve ærekrenkelsen av selskapet er mindre grov enn overfor A.

Anken har etter dette delvis ført frem, mens motanken ikke har ført frem.

Lagmannsretten finner at partene i hovedanken må bære hver sine saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174, idet unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd ikke finnes å få anvendelse.

I motanken finner lagmannsretten at A og Buorre Bahtii AS må tilkjennes saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. H.r.advokat Tenden har innlevert omkostningsoppgave i motanken på 60 000 kroner, som alt utgjør salær. H.r.sadvokat Christophersen har på vegne av sine parter bemerket at salærkravet er for høyt. Lagmannsretten finner at salærkravet ikke er for høyt i forhold til det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176.

For byretten blir saksomkostningene å avgjøre etter tvistemålsloven §174. Ut fra lagmannsrettens resultat har søksmålet langt på vei ført frem, og lagmannsretten finner at A og Buorre Bahtii AS bør tilkjennes delvise saksomkostninger. I henhold til h.r.advokat Tendens saksomkostningsoppgave utgjør saksomkostningene 142 772 kroner, hvorav salær utgjør 135 000 kroner. Saksomkostningene fastsettes skjønnsmessig samlet for hans parter til 100 000 kroner som også inkluderer gebyr for byretten, salæret utgjør kr 90 000,-. I beløpet er inkludert avsavnsrenter fra byrettens dom.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Hovedanke og motanke: 1. Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven dømmes in solidum til å betale oppreisning til A med 75 000 -syttifemtusen- kroner.

2. Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven dømmes in solidum til å betale til Buorre Bahtii AS oppreisning med 50 000 -femtitusen- kroner.

3. Forøvrig stadfestes byrettens dom, slutningens pkt 1.

4. a) Hver av partene bærer sine saksomkostninger i hovedanken. b) I motanken betaler Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven in solidum til A og Buorre Bahtii AS ved høyesterettsadvokat Jon Tenden 60 000 -sekstitusen- kroner med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling finner sted.

5. I saksomkostninger for byretten betaler Økonomisk Rapport AS, Thor Viksveen og Sigurd Ulven in solidum til A og Buorre Bahtii AS ved høyesterettsadvokat Jon Tenden 100 000 -etthundretusen- kroner.

6. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.