LB-1997-2146
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-15 |
| Publisert: | LB-1997-02146 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-09189 A/34 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02146 K/04. |
| Parter: | Den kjærende part: Marius Breimo (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø, Oslo). Kjæremotpart: Edmund Harbitz (Prosessfullmektig: Advokat Hans Cappelen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hilde Wiesener Haga, 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin, 3. Lagdommer Vincent Galtung |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, §181, §180, Husleieloven (1939) §31 |
Saken gjelder spørsmål om saksomkostninger.
Marius Breimos farmor, Margit Breimo, leiet en leilighet i Industrigaten 47 A i Oslo. I mai 1996 flyttet Marius Breimo inn i hennes leilighet. Margit Breimo flyttet til en trygdebolig 5 juli 1996. Hun avgikk ved døden 12 august 1996.
Gårdeieren, Edmund Harbitz, oppsa leieforholdet overfor dødsboet. Harbitz gjorde gjeldende at husleieloven §31 ikke fikk anvendelse. Marius Breimo tok ut stevning mot Edmund Harbitz 19 november 1996 med påstand om at han hadde rett til å overta Margit Breimos tidligere leieforhold.
Oslo byrett avsa dom i saken 2 juli 1997 med slik domsslutning:
1. Jørgen Marius Breimo dømmes til å fraflytte Industrigaten 47 A, Oslo.
2. Jørgen Marius Breimo dømmes til å betale saksomkostninger til Edmund Harbitz med kr 52000,- femtitotusen - med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra 2.7.97 innen to - 2 - uker fra dommens forkynnelse.
Dommen ble ikke påanket, men Marius Breimo har i rett tid påkjært byrettens saksomkostningsavgjørelse, domsslutningen punkt 2, til lagmannsretten.
Marius Breimo har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom punkt 2 - saksomkostningsavgjørelsen - oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Jørgen Marius Breimo tilkjennes saksomkostninger.
Edmund Harbitz har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Kjæremotparten frifinnes og tilkjennes saksomkostninger med 12 % rente p.a. fra oppfyllelsestidspunktet inntil betaling skjer.
Marius Breimo har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Byrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Hovedforhandlingen i saken ble avviklet i løpet av en dag, fra kl 0900 til 1545. I omkostningsoppgaven er det feilaktig angitt at hovedforhandlingen varte i åtte timer. Selv om Harbitz har innhentet dokumentasjon fra kommunale instanser, er det langt utenfor det akseptable å kreve kr 52 000 i saksomkostninger. Beløpet utgjorde i sin helhet salær, idet det ikke ble krevet dekning for direkte utgifter. For lagmannsretten har Harbitz anført at oppgaven også omfattet direkte utgifter, uten at disse spesifiseres. Dette er imidlertid i strid med saksomkostningsoppgavens ordlyd, hvor det tydelig er angitt at kr 52 000 er salær. Det vises dessuten til at Breimos prosessfullmektig krevet kr 26 500 i salær.
Ved hovedforhandlingens avslutning var Breimo ikke oppmerksom på omfanget av det omkostningskrav som Harbitz presenterte. Dette er imidlertid ikke avgjørende, idet retten har en selvstendig plikt til å prøve forsvarligheten av saksomkostningsoppgaven. Det følger av tvistemålsloven §176 at det bare er omkostninger som er nødvendige som kan kreves erstattet. Omkostningskravet i denne sak overstiger langt det som var nødvendig. Byretten har ikke drøftet dette spørsmål, idet byrettens omkostningsavgjørelse er meget kortfattet.
Edmund Harbitz har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Det bestrides at byrettens omkostningsavgjørelse er avgjort i strid med loven.At byretten ikke nærmere drøftet omkostningsoppgavens størrelse, skyldes at beløpet åpenbart er riktig etter sakens art og det arbeid som det var nødvendig å nedlegge. Det innkom da heller ingen protester fra Harbitz etter at han hadde mottatt saksomkostningsoppgaven.
Sakens art må vurderes på bakgrunn av at den gjaldt en betydelig verdi for Harbitz. Tvistegjenstanden var en verdifull leilighet med en svært lav, regulert leie og på vanlige husleievilkår. Det var nødvendig å nedlegge et grundig arbeid med både de faktiske forhold og de rettslige anførsler i saken. Breimo innga bare stevning og ett prosesskrift, mens Harbitz innga tilsvar og syv prosesskrift med bilag. Til hovedforhandlingen utarbeidet Harbitz også et juridisk utdrag. Harbitz fremsatte diverse provokasjoner, som Breimo ikke besvarte. Bevisføringen ble derfor komplisert fordi Harbitz selv måtte fremskaffe dokumentasjonen og ta kontakt med en rekke vitner som var av betydning for saken.
Det fremgår av omkostningsoppgaven at den gjelder "åtte timers hovedforhandling og etterarbeid". Det er riktig at rettsmøtet varte ca syv timer. I Harbitz' tidsangivelse er det imidlertid medtatt tiden til og fra rettslokalet og konferanse med klienten før og etter rettsmøtet.
I omkostningsoppgaven er kravet angitt som salær, men omfatter også utgifter. Dette gjelder kopiering i betydelig omfang, søk på lovdata, telefoner m v.
Lagmannsretten vil bemerke:
Lagmannsrettens kompetanse er begrenset, idet retten bare kan prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten kan prøve om utmåling av saksomkostningene er i strid med tvistemålsloven §176. Den skjønnsmessige vurdering av hvilke utgifter som har vært nødvendige, rimeligheten av salæret og de øvrige skjønnsmessige elementer ved utmålingen, kan retten derimot ikke prøve. Imidlertid kan skjønnet settes til side hvis det er klart uforsvarlig. Retten viser i denne forbindelse til avgjørelsen inntatt i Rt-1988-462.
Lagmannsretten finner at byrettens skjønn ikke er klart uforsvarlig. Byrettens omkostningsavgjørelse er knapp. Det er midlertid redegjort for prosessfullmektigens arbeid i omkostningsoppgaven av 29 juni 1997. Byretten må oppfattes slik at den henviser til denne redegjørelse. Etter de opplysninger som finnes i omkostningsoppgaven og sakens art, finner retten ikke grunnlag for å konstatere at byrettens avgjørelse er klart uforsvarlig. Etter dette blir byrettens omkostningsavgjørelse å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og etter tvistemålsloven §180 første ledd bør Marius Breimo betale saksomkostninger til Edmund Harbitz for lagmannsretten. Bestemmelsens unntaksregel finnes ikke anvendelig. Edmund Harbitz har krevet saksomkostninger med kr 5 000, som i sin helhet er salær. Lagmannsretten fastsetter omkostningene til kr 3 500, idet dette beløp anses nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd. I tillegg kommer 12 % rente p a.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse, domsslutningens punkt 2, stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Marius Breimo til Edmund Harbitz 3 500 - tretusenfemhundre - kroner med tillegg av 12 % rente p a til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.