LB-1997-2147
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-27 |
| Publisert: | LB-1997-02147 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-01959 A/82 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02147 K/04. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, HR-1998-00073 K. kjæremålet forkastet. |
| Parter: | Kjærende parter: 1. Aass Bryggeri AS, 2. A/S Hansa Bryggeri og 3. Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Stordrange). Kjæremotpart: Staten v/Sosial- og helsedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Ingvald Falch). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Alkoholloven (1989) §9-2, §179, Varemerkeloven (1961) §3, Forvaltningsloven (1967) §16, §10-1 |
Saken gjelder et spørsmål om rettslig interesse. Aass Bryggeri AS, A/S Hansa Bryggeri og Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening reiste ved stevning 25 februar 1997 til Oslo byrett søksmål mot staten v/Sosial- og helsedepartementet med slik påstand:
1. Saksøker nr 1 og 2 er berettiget til å bruke sine firmamerker/logoer i markedsføringsøyemed.
2. Staten ilegges saksomkostninger.
Staten tok til motmæle og nedla slik påstand:
Saken avvises og staten v/Sosial- og helsedepartementet tilkjennes saksomkostninger.
Oslo byrett avsa 27 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
1. Sak nr. 97-01959 A/82 avvises.
2. Aas Bryggeri AS, Hansa Bryggeri AS og Norsk Bryggeri- og Mineralvannsindustris Forening dømmes til in solidum å betale staten v/Sosialdepartementet saksomkostninger med kr 1000,- innen 14 - fjorten - dager.
Saksøkerne har i rett tid påkjært kjennelsen og nedlagt slik endelig påstand:
Prinsipalt:
Byrettens kjennelse oppheves.
Subsidiært:
Saksøkere nr. 1 og 2 frifinnes fra Rusmiddeldirektoratets pålegg 20. januar 1997.
I begge tilfeller:
Saksøkerne/de kjærende parter tilkjennes omkostninger.
Staten har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
Byrettens kjennelse stadfestes og staten v/Sosial- og helsedepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Aas Bryggeri AS, A/S Hansa Bryggeri og Norsk Bryggeri- og Mineralvannsindustris Forening anfører at statens fagorgan, Rusmiddeldirektoratet, har varslet tiltak som følge av påstått brudd på reklameforbudet i alkoholloven §9-2 første ledd. Direktoratet har myndighet til å inndra engrosbevilling. De kjærende parter må derfor ha rettslig interesse i å få fastsettelsesdom for at bryggerienes sponsing av idrettsklubber mot at disse bærer bryggeriets firmanavn/-merke på draktene ikke innebærer noe brudd på reklameforbudet. I alle fall må de ha rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av pålegg som direktoratet har utferdiget i brev av 20 januar 1997 til A/S Hansa Bryggeri.
Staten v/ Sosial- og helsedepartementet anfører at direktoratet utelukkende har gitt uttrykk for sin fagjuridiske oppfatning om bryggerienes sponsorpraksis og ikke varslet noe tiltak eller fremmet noe pålegg. Det foreligger derfor ikke aktuell rettslig interesse i et søksmål av denne art.
Lagmannsretten er kommet til at saken må tillates fremmet.
Rusmiddeldirektoratet henvendte seg 18 oktober 1996 til A/S Hansa Bryggeri med et brev der direktoratet bl a uttaler:
Rusmiddeldirektoratet har mottatt informasjon om at Hansa Bryggeri
AS sponser sportsklubbene Lillestrøm og Brann mot at disse klubbenes fotballag bærer Hansas firmamerke/logo på sine drakter.
Rusmiddeldirektoratet er av Sosial- og helsedepartementet blitt tillagt ansvaret med å besvare henvendelser om forståelsen av alkoholreklameforbudet og gi veiledning.
I §9-2 i alkohollloven av 2. juni 1989 står det:
"Reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester." - - -
Dersom Hansa Bryggeri AS har kommentarer som anses å ha betydning for direktoratets vurdering av saken, ber direktoratet om at skriftlig melding sendes oss innen 14 dager etter dette brevets avsendelse. Dersom
Hansa Bryggeri AS sponser flere sportsklubber enn de ovenfor nevnte, bes videre Hansa Bryggeri AS informere Rusmiddeldirektoratet om dette.
Tilsvarende brev ble sendt Aass Bryggeri i forbindelse med at Drammen Håndballklubb benyttet "Aass" på sine drakter. Retten er ikke kjent med bakgrunnen for henvendelsene, men legger til grunn at det ikke var bryggeriene som hadde tatt opp saken med direktoratet og bedt om veiledning.
A/S Hansa Bryggeri besvarte henvendelsen 1 november 1996 og redegjorde for sin forbindelse med frivillige organisasjoner. I brevet heter det bl a:
"Vi er kjent med at Sosialdepartementet i en orientering om alkoholloven (Rundskriv I-16/90) på side 32 uttaler: "annonser som kun inneholder alkoholprodusentens navn og/eller firmamerke rammes av forbudet".
I denne sammenheng behøver vi ikke ta stilling til om dette kan være riktig, sett i lys av varemerkeloven §3 og det vern man har for bruk av varemerker i norsk og internasjonal rett.
Uansett kan en slik uttalelse fra departementet ikke være avgjørende for lovfortolkningen slik at reklameforbudet rammer lenger enn det som følger av lovens ordlyd. På legalitetsprinsippets område må det kreves sterkere hjemmel for forbud enn et departementalt brev.
Det kan ikke antas at departementet noen sinne på alvor har ment å ramme enhver bruk av et innarbeidet og verdifullt varemerke, som det vi anvender som ledd i støtteavtaler med idrettsklubber."
Den 20 januar 1997 henvendte Rusmiddeldirektoratet seg igjen til A/S Hansa Bryggeri og uttalte:
"- - - Sosial- og helsedepartementet har gitt forskrifter om praktiseringen av reklameforbudet samt kommentarer til forskriften i Rundskriv I-16/90.
Rusmiddeldirektoratet håndhever lovforbudet. - - -
Bryggerier/alkoholprodusenter kan kun reklamere med sin logo dersom det kommer klart og utvetydig frem at det reklameres for en drikk som ikke er definert som alkoholholdig (mineralvann, sportsdrikk, vørterøl, lettøl o.l.). Enhver utelatelse av henvisningen til ikkealkoholholdig drikk blir å regne som reklame for alkoholholdig drikk og dermed ulovlig. Dette gjelder selv om bryggeriet også produserer mineralvann og dette utgjør en vesentlig del av produksjonen.
Rusmiddeldirektoratet er kommet til at Hansa Bryggeri AS' sponsing av idrettsklubber mot at disse bærer bryggeriets firmanavn/-merke på draktene, medfører brudd på alkoholreklameforbudet i alkoholloven §9-2, første ledd.
Rusmiddeldirektoratet anmoder Hansa Bryggeri AS om umiddelbart å stanse den ovennevnte eller lignende bruk av firmanavn/-merke i sin markedsføring.
Hansa Bryggeri AS anmodes videre om ikke å benytte denne type ulovlig markedsføring i fremtiden. Rusmiddeldirektoratet gjør oppmerksom på at brudd på alkoholreklameforbudet kan få betydning i forhold til vandelsvurderingen vedrørende engrosbevilling for alkoholholdig drikk.
Videre vises til alkoholloven §10-1, første ledd hvor det står:
"Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder."
Tilsvarende brev ble sendt Aass Bryggeri AS.
Retten legger til grunn at Rusmiddeldirektoratets to brev lest i sammenheng må oppfattes som et forbud mot nevnte bruk av bryggerienes firmanavn/-merke. Bryggeriene har ikke bedt om noen veiledning og bestrider riktigheten av direktoratets lovanvendelse, men direktoratet "anmoder" likevel bryggeriene om "umiddelbart å stanse" bruken og "gjør oppmerksom på" at brudd på forbudet kan få følger for deres bevilling.
Regjeringsadvokaten har på statens vegne gjort gjeldende at direktoratet ikke har kompetanse til å nedlegge noe slikt forbud og ikke har truffet eller forsøkt å treffe noe vedtak. Det er imidlertid ikke bestridt at direktoratet har kompetanse til å føre kontroll og som ledd i denne inndra bevillinger, jf Ot prp nr 51 (1994-95) side 48-49 og 53, og direktoratet peker i sitt brev 20 januar 1997 på sin kompetanse til å "håndheve" reklameforbudet. Retten kan ikke se at direktoratets formuleringer - sett i sammenheng - med rimelighet kan oppfattes som noe annet enn et varsel om at fortsatt bruk av bryggeriets firmamerke/-navn vil kunne medføre inndragning av engrosbevillingen.
Ved et formelt varsel om at inndragningssak er tatt opp, jf forvaltningsloven §16 og de fremlagte standardvarselsbrev, ville det neppe være tvil om det foreligger aktuell rettslig interesse i et fastsettelsessøksmål om lovligheten av inndragning. Spørsmålet her i saken blir derfor om det skal tillegges avgjørende betydning at det ennå ikke er truffet formelle tiltak for å reise bevillingssak. Retten legger her vekt på at direktoratet nå har gjort sin lovforståelse klar og at det ikke er oppnådd enighet mellom partene om fortolkning og praksis. Ut fra direktoratets håndhevingsfunksjon må det derfor med ikke liten sannsynlighet påregnes inndragningssak eller anmeldelse dersom bryggeriene viderefører sin avtale med sportsklubbene. Bryggerienes rettslige interesse kan da etter rettens mening ikke anses først å foreligge når det blir aktuelt å gå til domstolene med krav om midlertidig forføyning eller et etterfølgende søksmål om gyldigheten av vedtak. Den rettsuvisshet som foreligger må også vurderes i en økonomisk og markedsføringsmessig sammenheng, og det er videre tale om avtalebindinger og mulig erstatningsansvar.
Lagmannsretten finner derfor etter den konkrete vurdering som etter rettspraksis bør legges til grunn, at bryggeriene har en aktuell rettslig interesse i nå å få fremmet fastsettelsessøkmål om lovligheten av deres avtale med sportsklubbene som en viktig forutsetning for statens adgang til å inndra deres bevilling. Retten tillegger det ikke avgjørende vekt, men peker også på at direktoratets lovforståelse legges til grunn av lokale organer i lignende bevillingssaker, slik at det også må fremstille seg som en vesentlig prosessbesparelse å ta spørsmålet om reklameforbudets innhold opp i form av et søksmål rettet mot det sentrale statsorgan. Direktoratets uttalelser her i saken er av statens prosessfullmektig karakterisert som "ytring"(er) om en handlenorm. Retten finner ikke dette helt treffende. Når lovtolking institusjonelt tillegges et statsorgan med enkeltvedtakskompetanse og sterk innflytelse på lokale organer med slik kompetanse, må statsorganets lovtolking i forhold til spørsmålet om rettslig interesse vurderes noe annerledes enn vanlige fortolkningsuttalelser som departementer avgir innen sine lovforvaltningsområder, ikke minst når uttalelsen avsluttes med en " anmodning", som underbygges ved henvisning til sanksjonsmuligheter.
Saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.