LB-1997-2295
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-07-07 |
| Publisert: | LB-1997-02295 |
| Stikkord: | Utlendingssak, Utvisning, Utlendingsl |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-1409 A/14 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02295 A/02 |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Einar Noreik) Motpart: Staten v/ Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Ola Haugen) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Lagdommer Jørgen Brunsvig |
| Lovhenvisninger: | Utlendingsloven (1988) §12, §13, §29, §44, §47, Tvistemålsloven (1915) §180, §213, Forvaltningsloven (1967) |
A, som senere har endret navn til A, kom til Norge den 23.11.1987 uten legitimasjonspapirer og søkte asyl. Han ble avhørt av politiets fremmedkontroll, og opplyste å tilhøre den etniske minoritetsgruppen hazara i Afghanistan. Han sa han var født og oppvokst i landsbyen Malestan i Afghanistan av foreldre B og C, og at han hadde en bror, D, i Iran. Han opplyste videre at han hadde reist fra Afghanistan for ca 40 dager siden og gått til fots over grensen til Iran og derfra tatt seg frem til Teheran. Malestan var for noen år siden blitt bombet, og han hadde nå flyktet på grunn av de utrygge forholdene. Under avhøret ble det brukt to forskjellige tolker, som begge betvilte at A var fra Afghanistan, da han verken kunne redegjøre for de lokale geografiske eller politiske forhold der. Norske myndigheter måtte likevel i første omgang legge As opplysninger til grunn, og da det var så urolig både i Iran og Afghanistan at man ikke sendte folk tilbake dit, ble han innvilget oppholds- og arbeidstillatelse i Norge på humanitært grunnlag. Den 13.4.1992 fikk han også bosettingstillatelse etter utlendingsloven §12.
I perioden 1991 - 1995 mottok Norge flere asylsøkere fra nevnte etniske folkegruppe, og alle fulgte samme modus ved ankomst. De hadde ingen identifikasjonsbevis og forklarte at de kom fra Afghanistan via Iran. UDI fikk etterhvert mistanke om organisert illegal innvandring av hazarer fra Quetta i Pakistan, og etablerte et eget prosjekt i samarbeide med KRIPOS og Utenriksdepartementet, det såkalte Quettaprosjektet, for nærmere undersøkelse. Det er senere fattet en rekke vedtak, der forvaltningen mener å ha avdekket at asylsøkere uriktig har opplyst å være afghanske borgere, mens de i virkeligheten er pakistanske borgere. I 1994 fikk UDI tips om at dette også var tilfelle for A, som ble innkalt til nytt politiavhør den 24.4.1996. Han justerte da sin forklaring og opplyste at han nok hadde forlatt Malestan allerede i 1979 og reist fra Quetta til Teheran, der han ble i 3 år. Deretter reiste han tilbake til Quetta og ble der i 4 år, før han reiste til Norge via Teheran. Han meddelte at han snakket urdu, men benektet på forespørsel at han hadde en bror ved navn E i Danmark.
Under etterforskningen i forbindelse med Quettaprosjektet fant UDI en visumsøknad fra en pakistansk borger i Quetta, F, som ville besøke sin bror E i Danmark. F oppga B og C som foreldre, og G, E, D og A som brødre. UDI mente at sistnevnte var identisk med A, som derfor ble innkalt til ytterligere avhør og konfrontert med dette den 30.9.1996. Han ble samtidig gjort kjent med utfallet av en språktest, som konkluderte med at han snakket en pakistansk daridialekt. Ifølge politirapporten erkjente A da at han tidligere hadde forklart seg uriktig og at han var pakistansk statsborger, men hevdet at han hadde både afghansk og pakistansk statsborgerskap. Iflg. rapporten erkjente han også at F og E var hans brødre og at han selv i 1987 kom først til Danmark med besøksvisum. Han har imidlertid senere gått fra disse erkjennelser.
Den 13.12.1996 tilbakekalte UDI As bosettingstillatelse, jfr. utlendingsloven §13, og besluttet å utvise ham fra Norge etter samme lovs §29. Vedtaket ble påklaget til Justisdepartementet, som den 4.2.1997 opprettholdt det, og utreisefrist ble satt til 19.2. s.å. Ved stevning av 12.2.1997 reiste A sak for Oslo byrett for å få vedtaket kjent ugyldig, og begjærte samtidig midlertidig forføyning om å få bli i landet til det forelå rettskraftig dom i saken. Den 17.4.1997 avsa byretten dom og kjennelse med henholdsvis slik domsslutning:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
A erstatter Staten v/Justisdepartementet saksomkostninger med kr 8.000 - åttetusen - med tillegg av 12 - tolv % rente fra forfallsdato til betaling skjer. Betalingsfrist er 14 - fjorten - dager. og slik slutning:
Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
A erstatter Staten v/Justisdepartementet saksomkostninger med kr 2.000 - totusen - med tillegg av 12 - - tolv - % rente fra forfallsdato til betaling skjer. Betalingsfrist er 14 - fjorten - dager.
For det nærmere saksforløp vises til byrettens dom.
Utvisningsvedtaket ble imidlertid ikke effektuert, og A oppholder seg idag fortsatt i landet.
På vegne av A har advokat Einar Noreik rettidig påanket dommen - og påkjært kjennelsen - til Borgarting lagmannsrett, som den 7.8.1997 avsa kjennelse vedrørende begjæringen om midlertidig forføyning med slik slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler A 6.000 - sekstusen - kroner til Staten v/Justisdepartementet. I tillegg kommer 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsesfrist til betaling skjer. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
Ankeforhandling i hovedsaken ble holdt den 25. og 26.6.1998, der A møtte med prosessfullmektig og forklarte seg. For staten møtte rådgiver Sissel Wiborg, som fulgte forhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213, og avga forklaring. Det ble ellers hørt 1 vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Justisdepartementets vedtak av 04.02.97 kjennes ugyldig.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Byretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.
Justisdepartementets vedtak av 4.2.1997 er således ugyldig, både fordi det bygger på feil faktum og fordi forvaltningen her har gjort seg skyldig i myndighetsmisbruk.
Vedtaket bygger på en forutsetning om at A i 1987 var pakistansk statsborger og ikke afghansk, noe som imidlertid ikke er riktig. Opplysningen om afghansk statsborgerskap kan underbygges gjennom følgende solide dokumentasjon: 1) afghansk pass i original, 2) kopi av afghansk fødselsattest og 3) erklæring om ikkeregistrering som pakistansk statsborger. Samtlige dokumenter er fullt ut troverdige. Passet er utstedt av den afghanske ambassaden i Bonn, som her må være kompetent myndighet til å utferdige pass og dessuten den nærmeste til å vurdere hvem som til enhver tid er afghanske borgere. Det fremgår av passet at A har betalt vanlig gebyr for det, hvilket også bekrefter at det ikke dreier seg om noen irregulær dokumentutferdigelse. Da passet ble anskaffet allerede i januar 1994, kan det heller ikke settes i sammenheng med den senere tilbaketrekkingen av bosettingstillatelsen. Fødselsattesten fremstår også som helt ut troverdig og samsvarer på alle punkter med de opplysninger som ellers foreligger. Endelig bekrefter en pakistansk forhørsrettsdommer i Karachi at A ikke er registrert som pakistansk borger. Staten har bevisbyrden for dokumentenes påstått manglende troverdighet og har ikke oppfylt denne byrden for noen av dem.
Det bestrides således at A har gitt uriktige opplysninger om sitt statsborgerskap. Han benekter dernest å ha sagt det som er gjengitt i rapporten fra avhøret den 30.9.1996, og viser til at rapporten ikke ble lest opp for ham og heller ikke er underskrevet av ham. Det må her foreligge en misforståelse fra rapportskrivers side.
De feilaktige fakta er bl.a. basert på opplysninger fra anonyme kilder, som ikke kan tillegges bevisverdi. Forvaltningen har heller aldri forsøkt å få opplysningene verifisert i Pakistan. UDI burde henvendt seg til de relevante myndigheter der, da de anonyme kildene ikke har forutsetning for å kjenne til As stasborgerskap i 1987. Selv om det i 1962 ble besluttet å gjøre hazarene i Pakistan til pakistanske borgere, omfattet beslutningen ikke A, som kom til Quetta på et langt senere tidspunkt.
Den ankende part har heller ikke gitt uriktig opplysning om språket, og det er intet påfallende ved at hans dialekt er preget av flere års opphold i Quetta. Selv om han kanskje ikke forklarte seg helt riktig om reiseruten m.v. under det første avhøret, har han ikke mot bedre vitende gitt uriktige opplysninger av vesentlig betydning. Vilkårene etter utlendingsloven §13 for å tilbakekalle bosettingstillatelsen var derfor ikke oppfylt, og tilbakekallelsen må følgelig anses ugyldig. Det er for lettvint av staten bare å vise til at alle Quettasakene skal løses etter samme lest, idet hver sak må vurderes konkret og individuelt. Norge har heller ikke undersøkt hvordan pakistanske myndigheter vil ta i mot A ved en eventuell utvisning, og det er grunn til å tro at det idag er adskillig vanskeligere å få tilgang til Pakistan enn for noen år siden.
Subsidiært anføres at utvisningsvedtaket er ugyldig etter misbrukslæren, fordi det både er sterkt urimelig og utslag av forskjellsbehandling.
A har nå vært bosatt i Norge i over 10 år, d.v.s. lenger enn noen av de andre innvandrerene under Quettaprosjektet. Selv om utvisningen i utgangspunktet bygger på uriktige opplysninger fra ham selv, må tidsaspektet likevel gis betydning. På et eller annet tidspunkt vil det under enhver omstendighet fremtre som urimelig å sende en utlending som har bodd her lenge ut av landet. Et utvisningstiltak oppleves i realiteten som adskillig strengere enn ordinære straffesanksjoner, og muligheten for senere å komme tilbake hit er ytterst små. A har i alle de år han har bodd i Norge opptrådt helt eksemplarisk. Han har hele tiden vært i fast jobb og hatt fast bolig; han snakker flytende norsk og er på utmerket måte integrert i det norske samfunn. Han vil på den annen side møte store vanskeligheter hvis han må tilbake til Quetta, der han tidligere har eksponert seg på en måte som har gjort ham lite populær i visse kretser. Norge vurderer nå å lovfeste en tidsmessig grense for hvor lenge etter ankomst en utlending fortsatt skal risikere å bli utvist, og den ankende part har for lengst passert en slik grense.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall til betaling finner sted.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Staten mener byrettens dom er riktig og kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelser.
Avgjørende for saken er om A i 1987 var pakistansk statsborger eller hadde slik tilknytning til Pakistan at han var uten beskyttelsesbehov mot hjemsendelse dit. Det er etter ankemotpartens oppfatning tilstrekkelig sannsynliggjort at han da hadde pakistansk statsborgerskap. Han opplyste likevel forsettlig til de norske myndigheter at han var afghansk statsborger, og det var utelukkende på grunn av denne uriktige opplysningen at han ble innvilget oppholds- og arbeidstillatelse, og senere bosettingstillatelse, i Norge. Vilkårene for tilbakekallelse etter utlendingsloven §13 er derfor oppfylt.
De dokumenter A påberoper som bevis for et afghansk statsborgerskap utgjør ingen fullgod dokumentasjon. De bygger ikke på nærmere undersøkelser, og slike papirer kan lett skaffes tilveie mot tilstrekkelig vederlag. En forhørsrettsdommer har heller ikke kompetanse til å utstede erklæring om statsborgerskap. Derimot foreligger klare indikasjoner på at A i 1987 var pakistansk statsborger. Det er således meget sannsynlig at både F og E er hans brødre. De er begge født i Quetta, h.h.v. 1955 og 1948, og det er da nærliggende å anta at også yngstebror A, født xx.xx.1959 (alias A), er født samme sted. En må anta at det har ligget gyldige papirer til grunn for hans permanente opphold i Quetta, likesom han også er gjenkjent som bosatt der av flere anonyme kilder. Statens kildebeskyttelse er hjemlet i forvl.§19c. Vedtakene er ellers ikke bygget på kildeopplysningene alene, men opplysningene har gitt grunnlag for videre etterforskning, som har bekreftet deres riktighet. Den fremgangsmåten A benyttet, er også helt i tråd med det modus som alltid er brukt i "Quettaprosejektet", nemlig først å søke besøkvisum til Danmark for så å dukke opp i Norge som asylsøker fra Afghanisatan uten noen form for identifikasjonspapirer.
Utvisning etter utlendingsloven §29 er ikke straff, og krever heller ikke samme strenge bevisbyrderegler som i straffeprosessen. Sterke reelle hensyn taler tvertimot for at forvaltningen her bør anvende sivilrettens bevisbyrderegler. Etter bevisførselen må lagmannsretten i denne sak legge til grunn at vilkårene for tilbakekall av bosettingstillatelsen var oppfylt, jf utlendingsloven §13. Den ankende part har grovt overtrådt lovens bestemmelse, slik at vilkårene for utvisning også var oppfylt, jf utlendingsloven §29 første ledd litra a. Forvaltningen har etter nøye vurdering heller ikke har funnet at utvisning utgjør et uforholdsmessig tiltak, og domstolen kan ikke overprøve denne skjønnsmessige vurderingen.
Endelig bestrides at vedtakene er utslag av myndighetsmisbruk. Det er ikke foretatt forskjellsbehandling, og vitnet Wiborg har tvertimot redegjort for hvordan man har bestrebet seg på å behandle alle tilfellene under "Quetta"prosjektet likt. Det er viktig i innvandringspolitikken å forhindre slik organisert menneskesmugling som "Quetta"- komplekset er eksempel på, og den preventive virkning ligger nettopp i at samtlige avdekkede tilfeller gis samme reaksjon. Vedtaket kan heller ikke settes til side som sterkt urimelig. Det skal i så måte svært meget til, og man har så godt som ikke eksempler på at domstolene har satt forvaltningens avgjørelser til side på et slikt grunnlag. Selv om utvisningen er inngripende overfor A, er det ikke et mer inngripende tiltak enn det som følger av sakens art. Man har ikke grunnlag for å anta at det vil være farlig for ham å returnere til Pakistan, og den ankende part har verken familiesplittelseshensyn eller andre særlige grunner å vise til. Tvertom har han fortsatt sin familie i Pakistan og må i det hele forventes å kunne gjenoppta en fullverdig tilværelse der.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelser.
Etter utlendingsloven §13 kan en arbeidstillatelse, oppholdstillatelse eller bosettingstillatelse tilbakekalles dersom utlendingen "i søknaden mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket". Etter samme lovs §29 kan han utvises når han "grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her". Etter bevisførselen finner lagmannsretten at Justisdepartementets vedtak av 4.2.1997 om tilbakekall og utvisning er lovlig forankret i de nevnte bestemmelser.
Lagmannsretten finner således bevist at A ved ankomst til Norge i 1987 var pakistansk statsborger, oppvokst i byen Quetta i Pakistan sammen med foreldre, søsken og øvrig familie. Dette fremstår som overveiende sannsynlig, slik at det ikke blir nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om bevisbyrdekravene i utvisningssaker som dette.
Ved bevisbedømmelsen har lagmannsretten foretatt en helhetsvurdering og bl.a. lagt vekt på at den ankende part benyttet nøyaktig samme modus som man har sett i de øvrige sakene under "Quetta"-prosjektet. Det typiske er her at hazarer er kommet fra Quetta i Pakistan helt uten identifikasjonspapirer og søkt asyl som afghanske statsborgere. Retten viser til en rekke fremlagte dommer om dette, herunder Oslo byretts dommer av 3.10.1995, 20.6.1997, 8.7.1997 og 30.9.1997. En har også merket seg at to anonyme kilder etter det opplyste har gjenkjent A som tidligere fast bosatt i Quetta, og at opplysningene i Fs visumsøknad utpeker ham som medlem av familien A+B+C+D+E+F+G fra Quetta. Endelig viser lagmannsretten til at den ankende part i politiavhøret den 30.9.1996 selv erkjente at han tidligere hadde forklart seg uriktig, og at han i virkeligheten var pakistansk borger og i 1987 kom til Danmark med besøksvisum, idet hans brødre er F og E. Retten har ikke funnet å kunne legge vekt på at han senere gikk tilbake på denne erkjennelsen. En er også enig med staten i at den fremlagte dokumentasjon fra ambassaden i Bonn og en forhørsrettsdommer i Karachi har liten bevisverdi. Selv om det skulle være tilfelle at A også innehadde afghansk statsborgerskap, er det avgjørende først og fremst at han var pakistansk borger og kunne komme tilbake til Pakistan uten problem.
Bosettingstillatelsen ble gitt i medhold av utlendingsloven §12, som setter vilkår om at det ikke må foreligge forhold som nevnt i §29 første ledd, herunder grov overtredelse av en eller flere av lovens bestemmelser. Etter §44 plikter utlendingen å gi nødvendige opplysninger om identitet m.v., og §47 første ledd litra b setter straff for den som forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger. Lagmannsretten finner bevist at A under sine første politiavhør forsettlig opplyste at han var afghansk statsborger og kom til Norge fra Iran, mens han i virkeligheten var pakistansk borger og kom hit via Danmark. Det var utelukkende på grunn av disse uriktige opplysninger at han fikk innvilget oppholdstillatelse og senere bosetingstillatelse, og vilkårene for tilbakekall etter §13 var derfor oppfylt. Etter §29 første ledd litra a kunne han da også utvises.
Etter §29 annet ledd skal utvisning etter litra b ikke besluttes dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor ham selv eller hans nærmeste familie. Ankemotparten har opplyst at forvaltningen i praksis vurderer eventuell uforholdsmessighet også ved utvisning etter litra a. Lagmannsretten er imidlertid enig i at denne skjønnsmessige avveining i utgangspunktet er unndradd domstolenes prøvelsesrett, jfr. Rt-1995-72.
Lagmannsretten kan derimot prøve om vedtakene er utslag av myndighetsmisbruk, herunder om A er utsatt for usaklig forskjellsbehandling eller om vedtakene virker svært urimelige (jf Mortvedtdommen). Han har ikke kunnet påvise noe som tilsier forskjellsbehandling, og lagmannsretten har i stedet fått seg forelagt flere vedtak i tilsvarende saker under "Quetta"- prosjektet, som alle har resultert i tilbakekall av bosetteingstillatelsen og etterfølgende utvisning. Det fremstår som om alle relevante hensyn, herunder varigheten av oppholdet i Norge, er vurdert da vedtakene ble truffet. Det skal da meget til for at domstolene kan sette forvaltningsavgjørelsen til side på grunn av urimelighet, og det er etter bevisførselen i denne sak intet grunnlag for slik tilsidesettelse. A har ikke stiftet familie i Norge, men har fortsatt familie i Quetta. Han kom til Norge som voksen og bør uten større vanskeligheter kunne tilpasse seg en tilværelse i hjemlandet. Lagmannsretten har heller ikke holdepunkter for at han der vil bli utsatt for politisk eller religiøs forfølgelse av noe slag. Det er i den forbindelse også sett hen til at han ikke lenger anser seg som muslim.
A hadde på vedtakstidspunktet oppholdt seg i Norge i 9 år, og er kanskje den i Quettaprosjektet som har vært her i landet lengst. Det kan utvilsomt tenkes situasjoner der botiden i seg selv er av slik art og lengde at utvisning fremstår som urimelig. Dette er imidlertid ikke tilfellet i nærværende sak.As opphold har hele tiden vært basert på hans egne uriktige opplysninger, noe han selv må ha vært klar over. De allmenpreventive virkninger veier også tungt når det som her gjelder organisert misbruk av asylinstituttet.
Etter dette er lagmannsretten enig med Oslo byrett i at Justisdepartementets vedtak av 4.2.1997 er gyldig. Byrettens dom blir følgelig å stadfeste, idet en heller ikke har funnet grunn til å endre omkostningsavgjørelsen.
Anken har ikke ført frem, og den ankende part tilpliktes i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Haugen har inngitt omkostningsoppgave på kr 30 500,-, hvorav salær utgjør kr 30 000,-. Oppgaven legges til grunn, idet påstanden om 12 % morarenter også tas til følge..
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten v/ Justisdepartementet 30 500,- trettitusenfemhundre - kroner med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall til betaling skjer.
Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse.