LB-1997-2326
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-28 |
| Publisert: | LB-1997-02326 |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-08472 A/20 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02326 K/04. |
| Parter: | Den kjærende part: Ravi Saigal (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd-Øyvind Kambestad, Oslo). Kjæremotpart: SAS Hotel Scandinavia AS (Prosessfullmektig: Advokat Magne Braadland, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin 3. Lagdommer Vincent Galtung |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §66 |
Saken gjelder spørsmål om en ansatt som ble avskjediget skal få gjeninntre i stillingen under sakens behandling.
Ravi Saigal ble ansatt ved SAS Hotel Scandinavia AS (i det følgende betegnet hotellet) i 1978. Siden 1982 har han hatt stilling som resepsjonist/kasserer der. Han ble avskjediget ved brev av 19 august 1996 og fratrådte umiddelbart.
Saigal tok ut stevning 24 oktober 1996 med påstand om at avskjeden ble kjent ugyldig og krevet erstatning. Han begjærte gjeninntreden i stillingen under sakens behandling.
Oslo byrett avsa dom og kjennelse 26 juni 1997 med slik domsslutning:
1. Avskjeden av Ravi Saigal kjennes ugyldig.
2. Avskjeden opprettholdes som oppsigelse.
3. SAS Hotel Scandinavia dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale kr 220000,- i erstatning til Ravi Saigal.
4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Slutning i kjennelsen:
Ravi Saigal gis ikke anledning til å gjeninntre i stillingen.
Ravi Saigal har i rett tid påanket dommen og påkjært byrettens kjennelse. Han har nedlagt slik påstand i ankesaken:
1. Avskjeden av Ravi Saigal kjennes ugyldig.
2. Ravi Saigal tilkjennes erstatning etter rettens skjønn.
3. Ravi Saigal tilkjennes sakens omkostninger.
Påstand i kjæremålet:
1. Ravi Saigal gjenninntrer i stilling inntil saken er rettskraftig avgjort fra den tid retten bestemmer.
2. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres i hovedsaken.
SAS Hotel Scandinavia AS har tatt til gjenmæle og har motanket. Det er nedlagt slik påstand i ankesaken:
1. Prinsipalt:
Ankemotparten frifinnes.
Subsidiært:
Avskjeden opprettholdes som rettmessig oppsigelse, med fratreden etter oppsigelsesfristens utløp.
2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for byretten og for lagmannsretten.
Påstand i kjæremålet:
1. Ravi Saigal gis ikke anledning til å gjeninntre i stilling inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres i hovedsaken.
Ravi Saigal har i anledning kjæremålet anført:
Byretten har tatt feil når den er kommet til at Saigal, en gang i 1996 ved formidling av en reise for en av hotellets gjester med busselskapet H.M. Kristiansen (HMK), forsøkte å få personlig provisjon av formidlingen til tross for at han var kjent med at denne provisjonen skulle tilfalle hotellet. Det var ikke Saigals mening på noe tidspunkt å tilegne seg provisjonen selv. Ved sin handlemåte mente han å hjelpe en av hotellets gjester som ønsket å kjøpe en reise til Vestlandet.
Når det gjelder de øvrige forhold som hotellet har vært misfornøyd med, slutter Saigal seg til byrettens vurdering av at disse til dels er bagatellmessige, og at de er av eldre dato. Det må ses bort fra forholdene ved vurderingen av avskjedens rettmessighet.
Byretten kom til at avskjeden av Saigal ikke var rettmessig, men opprettholdt avskjeden som oppsigelse. Det rettslige utgangspunkt ved oppsigelse er at arbeidstakeren har rett til å fortsette i stillingen inntil saken er endelig avgjort. Det er ikke grunnlag for anførselen om at arbeidstakeren skal fratre i alminnelighet, dersom oppsigelsen skyldes en forgåelse fra arbeidstakerens side. Alminnelige rimelighetsbetraktninger skal legges til grunn. Det vil være urimelig om Saigal ikke skal få stå i stillingen under sakens behandling. Han har vært ansatt ved hotellet i over 20 år. Dette er en tungtveiende grunn for ikke å gi arbeidsgiveren medhold i fratredelsesbegjæringen. Det må også tillegges vekt at Saigal etter byrettens oppfatning urettmessig ble avskjediget, hvilket i seg selv innebærer en stor belastning for ham.
SAS Hotel Scandinavia AS har anført i anledning kjæremålet:
Hotellet har motanket og nedlagt påstand om at avskjeden er rettmessig. Saken med HMK representerer et grovt pliktbrudd som gir grunnlag for avskjed. De øvrige forhold i saken som ble tatt opp i møtet 19 april 1996 er også av svært alvorlig karakter og må tillegges vekt ved vurderingen av avskjedens rettmessighet.
Når det gjelder saken med HMK, bestrides at Saigals handlemåte hadde sitt grunnlag i at han ønsket å hjelpe gjesten. Rutinene for hvorledes slike saker skal håndteres er kjent for Saigal, og hvis han hadde problemer, kunne han kontaktet kollegaer. At han selv kontaktet HMK og påstår at han hadde en avtale med en ansatt der, setter hans handlemåte i et merkelig lys. Det fastholdes at Saigals hensikt var å tilegne seg provisjonen selv. Ved å opptre slik Saigal gjorde satte han bedriftens kontrollmuligheter ut av funksjon. Dette er fullstendig uakseptabelt for en bedrift som er avhengig av at rutinene blir fulgt for å kunne stole på sine medarbeidere.
Byrettens flertall har korrekt lagt til grunn at Saigal hadde til hensikt å tilegne seg provisjonen og konkluderte med at dette var en illojal handling overfor arbeidsgiver. Avskjeden er rettmessig, og det er da intet grunnlag for at Saigal skal få stå i stillingen mens saken pågår. Dersom det legges til grunn at vilkårene for oppsigelse er til stede, må det være åpenbart at det må gis kjennelse for fratredelsen, jf uttalelse i Ot.prp.nr.41 (1975-1996 75). Det ville være i strid med intensjonen bak denne uttalelse å avsi kjennelse for gjeninntreden. At Saigal har vært ansatt i ca 20 år, kan ikke tillegges vekt under de foreliggende omstendigheter.
Lagmannsretten bemerker:
Ved avskjed har ikke arbeidstakeren rett til å stå i stillingen under behandlingen av en tvist om avskjedens rettmessighet, med mindre retten bestemmer dette ved kjennelse, jf arbeidsmiljølovens §66 nr 3. I en oppsigelsessak har arbeidstakeren som hovedregel rett til å fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. Etter krav fra arbeidsgiveren kan retten likevel, ved kjennelse, bestemme at arbeidstakeren skal fratre, dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd. Dersom en arbeidstaker i en oppsigelsessak er urettmessig utestengt fra arbeidsplassen etter oppsigelsesfristens utløp, kan han gis rett til å gjeninntre i stillingen, dersom arbeidstaker ber om dette innen fire uker fra utestengningen, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4 tredje ledd.
Om den videre vurdering av saken bemerker dommerne Dæhlin og Galtung:
Saigal fratrådte sin stilling da han mottok brevet om avskjed av 19 august 1996. Det er ikke nødvendig for disse dommerne å vurdere om vilkårene for avskjed foreligger. Disse dommerne finner det sannsynliggjort at avskjeden må opprettholdes som en gyldig oppsigelse, slik byrettens flertall er kommet til. Vurderingen av om Saigal skal få gjeninntre i stillingen baseres derfor på arbeidsmiljøloven §61 nr 4.
Den endelige faktiske og rettslige bedømmelsen av de forhold som anføres å gi grunnlag for å avskjedige/si opp Saigal, skal lagmannsretten foreta i ankesaken, der ankeforhandling ennå ikke er berammet. Ved bedømmelsen av spørsmålet om Saigal skal gis rett til å komme inn i igjen i stillingen så lenge saken varer, er imidlertid det sannsynlige utfallet av saken av betydning for avgjørelsen, uten at det kan legges ensidig vekt på dette, jf Rt-1993-1327 og Rt-1993-1096 med henvisninger. Det må foretas en bred vurdering hvor det må trekkes inn hvorvidt det vil være urimelig at arbeidstakeren forblir eller gjeninntrer i stillingen, og det må herunder tas hensyn til vektige innvendinger fra arbeidsgiverens side. De påståtte forgåelser må være av alvorlig karakter. På den annen side må det legges vekt på ulempene for arbeidstakeren ved å måtte fratre. Det vises i denne forbindelse til avgjørelsen inntatt i Rt-1986-722 hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg ga uttalelse om forståelsen av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd og kommenterte uttalelsene i Innst.O.nr.90 (1976-1977) side 11 jf Ot.prp.nr.41 (1975-1976) side 78.
Det er opplyst i saken at en spansk gjest i slutten av juli 1996 henvendte seg til Saigal da han ville bestille en rundreise Oslo-Bergen-Oslo med to overnattinger i Bergen. I følge Saigal var informasjonsskranken på dette tidspunkt ubemannet. Saigal ringte da til HMK som hadde ledige plasser. Saigal sa at informasjonsskranken var ubemannet og spurte om billettene kunne hentes hos HMK og om kredittkort kunne benyttes. Dette kunne skje, og Saigal gikk for å hente billettene. Da han kom til HMKs lokaler, som lå like i nærheten, sa Saigal at kunden ikke selv kunne hente billettene, og at han hadde en avtale med en ansatt hos HMK som da var på ferie. Saigal hadde med seg en kredittkortblankett, et avtrykk av kundens VISA-kort, som han hadde tatt avtrykk av med hotellets maskin. Det forelå stempel med hotellets navn og kundenummer. Da han gikk, sa Saigal at han ville komme tilbake dagen etter.
Ut fra hvorledes saken er opplyst for lagmannsretten finnes det sannsynliggjort at Saigals hensikt var å beregne seg provisjon. Det er på det rene at Saigal uriktig oppga til HMK at han hadde en avtale med en annen medarbeider i dette selskap som da var på ferie, om den spesielle oppgjørsformen som ble valgt. Denne handlemåte kan vanskelig ha noen annen grunn enn at han ønsket å gjennomføre transaksjonen, i strid med de gjeldende rutiner. Disse dommerne legger også vekt på at HMKs representant, som avga vitneforklaring for byretten, uttalte at han uten videre gikk ut fra at Saigal ønsket å tilegne seg en provisjon. Det legges videre vekt på at Saigal kom tilbake til HMK dagen etter og, da han fikk høre at det var oppstått problemer, sa "glem det" til vedkommende i HMK. Saigal har ikke benektet at det var en muntlig instruks om at de ansatte ved hotellet ikke hadde anledning til å motta provisjonen selv, i et tilfelle som dette.
Det må stilles strenge krav til innehaveren av en stilling som resepsjonist og kasserer. Det er helt avgjørende for samarbeidsforholdet at arbeidsgiveren har tillit til den person som innehar en slik stilling som Saigal hadde. Disse dommerne finner etter dette at det er sannsynliggjort at vilkårene for gyldig oppsigelse foreligger.
Etter en helhetsvurdering er disse dommerne kommet til at Saigal ikke bør før få tre inn igjen i stillingen. Det kan ikke legges utslagsgivende vekt på at Saigal har vært ansatt i nærmere 20 år i hotellet. Det er lagt avgjørende vekt på at det nødvendige tillitsforhold mellom Saigal og hotellet ikke lenger er til stede. Det er også lagt en viss vekt på den tiden som er gått siden Saigal var i stillingen.
Dommer Bøhn er enig i at spørsmålet om Saigal skal komme tilbake i stillingen må bedømmes etter kriteriene i arbeidsmiljøloven §61 nr 4, og i bemerkningene om hvilken vekt som skal legges på sakens sannsynlige utfall mv. Denne dommeren finner det likevel vanskelig å ta standpunkt til det faktiske hendelsesforløpet uten umiddelbar bevisførsel, også på bakgrunn av at det var dissens i byretten og sett i sammenheng med de bevisbyrderegler som må antas å gjelde når et straffbart forhold anføres som avskjeds- eller oppsigelsesgrunn. Denne dommeren er likevel enig i at slik saken står, bør byrettens kjennelse stadfestes, og tiltrer den helhetsvurderingen dommerne Dæhlin og Galtung har gitt uttrykk for.
Etter dette stadfestes byrettens kjennelse.
Begge parter har lagt ned påstand om at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i hovedsaken. Lagmannsretten tar påstanden til følge, jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.