LB-1997-2578
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-04 |
| Publisert: | LB-1997-02578 |
| Stikkord: | Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Moss byrett Nr. 297/96 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02578 |
| Parter: | Ankende part: A, B (Prosessfullmektig: Advokat Thor Breien) Motpart: Hobøl kommune (Prosessfullmektig: Advokat Carl August Heilmann) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunnar Vefling, formann. 2. Lagdommer Sveinung Koslung . 3. Herredsrettsdommer Siggen Witt. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-12, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, Tvistemålsloven (1915), Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §12-4, §4-1, §4-6, §4, Barnevernloven (1992) |
Saken gjelder rettslig overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse og samværsrett etter barnevernloven.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Østfold traffødt xx.xx.1996 vedtak om at Hobøl kommune v/barneverntjenesten skulle overta omsorgen for C, født xx.xx.1993, for plassering i godkjent fosterhjem. Fylkesnemnda vedtok samtidig at C og hennes foreldre, A og B, skulle ha rett til samvær annenhver lørdag eller søndag med en varighet pr gang på seks timer. Nemndas vedtak omfattet også omsorgsovertakelse for Cs to eldre halvsøsken, D, født - - . desember 1983, og E, født - - . mai 1986, som ble plassert i fosterhjem hos sin far, F. På tidspunktet for fylkesnemndas vedtak hadde C og E siden akuttvedtak 4 september 1995 i medhold av barnevernloven §4-6 annet ledd vært plassert i beredskapshjem, mens D hadde vært plassert på X korttidshjem.
A og B brakte fylkesnemndas vedtak inn for rettslig overprøving ved Moss byrett. Byretten, som var satt med sakkyndige meddommere, avsa 24 juni 1997 dom med slik domsslutning: domsslutning:
1. Hobøl kommune frifinnes.
2. A skal ha samvær med D og E en helg hver fjerde uke fra fredag til søndag.
3. A og B skal ha samvær med C hver tredje uke med fire timers varighet. Samværet finner sted under tilsyn av barneverntjenesten.
Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter framgår av fylkesnemndas vedtak, byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
A og B har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Hobøl kommune har tatt til motmæle.
I prosesskriv 13 november 1997 fra advokat Thor Breien ble opplyst at A og B hadde brutt samlivet og at de ville søke separasjon, samt at A inntil videre bor hos sin farmor i Ygata - - i Oslo. Det ble videre opplyst at de to partene ikke hadde motstridende interesser i saken og at de inntil videre ønsket å bruke samme prosessfullmektig.
I prosesskriv 10 mars 1998 meddelte advokat Breien at A trakk anken tilbake når det gjaldt overprøving av fylkesnemndas vedtak om overtakelse av omsorgen for D og E. Ved lagmannsrettens kjennelse 26 mars 1998 ble ankesaken hevet forsåvidt gjelder anken over byrettens domsslutning punkt 1, med hensyn til fylkesnemndas vedtak om overtakelse av omsorgen for barna D og E, samt domsslutningens punkt 2 vedrørende samvær for moren med de to eldste døtrene. Etter dette gjelder ankesaken bare omsorgsovertakelsen og samværsspørsmålet vedrørende C.
Ankeforhandling ble holdt i Moss 20-22 april 1998. Lagmannsretten var satt med to fagkyndige meddommere og to meddommere fra det alminnelige utvalg, jf sosialtjenesteloven §9-10 fjerde ledd. A møtte og ga partsforklaring. B møtte ikke, uten at det var opplyst at han hadde gyldig forfall. For Hobøl kommune møtte sosialleder Svein Bergstrøm og barnevernkonsulent Ellinor Ingvaldsen. Sistnevnte ga forklaring som vitne. Det ble for øvrig avhørt åtte vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser.
De ankende parter, A og B, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er en bærebjelke i barnevernloven at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Loven bygger videre på det prinsipp at man skal velge det minst mulig inngripende tiltak, det vil si at det ikke er adgang til mer vidtgående tiltak enn nødvendig. Retten kan prøve alle sider av saken, herunder hensiktsmessighetsskjønnet. Rettens avgjørelse skal treffes ut fra forholdene på domstidspunktet, jf Rt-1991-1355.
Selv om de formelle vilkår for omsorgsovertakelse anses oppfylt, jf barnevernloven §12-4, må det vurderes om dette etter en konkret helhetsvurdering er til barnets beste, og avgjørelsen må ses i et lengre tidsperspektiv.
Det er ikke påvist at det forelå vesentlig svikt med hensyn til omsorgen for C mens hun bodde hos foreldrene. De materielle forholdene i hjemmet var tilfredsstillende, og C utviklet seg normalt, jf helsesøsters vitneforklaring. Det er heller ikke dokumentert at det var noe galt med relasjonen mellom mor og C. Det er ikke holdepunkter for at mor ikke klarte å gi C tilstrekkelig nærhet og varme. C var i det store og hele velfungerende etter alderen. Uroen hos C etter akuttvedtaket 4 september 1995 må ses i sammenheng med dramatikken rundt avhentingen og atskillelsen fra mor og far.
Uansett er situasjonen i dag vesentlig endret. Etter at foreldrene skilte lag i november 1997 og nå har søkt separasjon, er samlivskonflikten og voldsproblematikk ikke lenger noe aktuelt tema. Mor og far kan kommunisere med hverandrer, og B er for sin del enig i at A bør få omsorgen for C. Det har også skjedd en positiv endring med hensyn til mors alkoholbruk. A ser at hun hadde et alkoholproblem, som økte utover våren og sommeren 1995, relatert til problemene i forholdet til ektemannen og familiens økonomiske vansker. Hun ser også at dette tidvis kunne gå ut over omsorgen for barna. Hun erkjenner nå disse problemene, og hun har søkt hjelp for sitt misbruksproblem på Trasoppklinikken, der hun har vært innlagt tidligere i år, og nå er inne i et ettervernprogram. Hun har også fra januar hatt jevnlig kontakt med AA, der hun blant annet har en fast støttekontakt. Hun har holdt seg helt borte fra alkohol siden februar.
Det bestrides at C har spesielle omsorgsbehov. Selv om hun har vært utsatt for flere kontaktbrudd, har hun hatt en normal utvikling og må beskrives som velfungerende. Hun kjenner sine foreldre, og kontakten mellom mor og C er god. Det er heller ikke noe som tyder på at C led noen overlast i forbindelse med at foreldrene tok henne med til Danmark og oppholdet der fra 9 november 1996 til 8 februar 1997.
Det forhold at A har en usonet straffedom på 6 måneders fengsel for å ha unndratt C fra barnevernets omsorg, kan ikke være noe selvstendig argument mot tilbakeføring av omsorgen. Det må antas at hun eventuelt kan oppnå alternativ soning dersom hun får omsorgen for C.
Det anføres at lovens vilkår for omsorgsovertakelse ikke foreligger ut fra forholdene i dag. Vurdert ut fra Cs langsiktige behov, må det anses uheldig om hun ikke får vokse opp hos sin biologiske mor. A vil klare å gi C forsvarlig omsorg, i alle fall dersom det settes inn adekvate hjelpetiltak. Mor er innstilt på å ta imot de tilbud barneverntjenesten ser behov for, og hennes evne til å nyttiggjøre seg hjelpetiltak er bedret ved at hun nå erkjenner problemene. Hun er også innstilt på at en tilbakeføring kan skje over noe tid. Det er en vesentlig feil ved byrettens dom at nødvendige hjelpetiltak ikke ble vurdert i sammenheng med spørsmålet om oppheving av omsorgen.
Vurderingstemaet i saken er om vilkårene for omsorgsovertakelse etter §4-12 fortsatt er oppfylt. Lovens §4-21 om oppheving av omsorgsovertakelse kommer ikke direkte til anvendelse. C har uansett bare vært i fosterhjemmet i relativt kort tid etter at hun ble overflyttet fra beredskapshjemmet i juli 1997, slik at hun ennå ikke kan anses å ha fått noen sterk tilknytning til fosterhjemmet, jf Rt-1984-289 og Rt-1984-296. Dette er derfor ikke noe tungtveiende argument mot at mor får omsorgen tilbake.
Dersom omsorgen likevel ikke skulle bli tilbakeført, bør det fastsettes en vesentlig mer omfattende samværsrett for foreldrene enn det barneverntjenesten går inn for. Dersom mor gjennom lengre tid kan dokumentere rusfrihet, vil muligheten for tilbakeføring på et seinere tidspunkt bli aktualisert. Av hensyn til C er det viktig at kontakten med mor opprettholdes og utbygges videre. Det er ønskelig at samværene kan finne sted i naturlige omgivelser i mors hjem, eventuelt med vilkår om at mors farmor er til stede. Slike samvær bør kunne foregå uten tilsyn. Tilsyn skaper en kunstig situasjon og er lite gunstig for å videreutvikle kontakten.
Det må legges til grunn at også B er opptatt av Cs ve og vel, og at han er en sentral person for C som hun er knyttet til. C bør derfor også ha samvær med faren. Det overlates til rettens skjønn å avgjøre om foreldrene bør ha samvær sammen eller hver for seg. Rettslig sett er det ikke noe i vegen for å fastsette separate samvær, jf Lindboe: Barnevernrett, 2 utgave, side 107.
Det er nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Vedtak av Fylkesnemnda for sosiale saker i Østfold av 8 mars 1996 om omsorgsovertakelse for C, født xx.xx.1993, oppheves.
Subsidiært:
A og B skal hver ha samvær med C etter rettens skjønn.
Ankemotparten, Hobøl kommune, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er hensynet til barnets beste, jf barnevernloven §4-1, som er det bærende prinsipp i loven. Egenverdien av å vokse opp sammen med biologiske foreldre er utledet av dette hovedprinsippet. At barna skal være hos sine foreldre, er derfor ikke i seg selv noe hovedprinsipp, men uttrykk for en presumsjon om at dette vanligvis er til barnas beste.
Selv om det er et vedtak om omsorgsovertakelse etter §4-12 som skal overprøves, står man i realiteten overfor spørsmålet om barnet skal tilbakeføres. C, som nå snart er 5 år, har bodd i beredskapshjem og deretter fosterhjem fra hun var vel 2 år, bortsett fra ca tre månder omkring årskiftet 1996-97 da hun ble ulovlig tilbakeholdt av foreldrene. Vilkårene for tilbakeføring i §4-21 får dermed også betydning. Materiellrettslig blir vurderingstemaene sammenfallende, bortsett fra at man etter §4-21 også må vurdere barnets tilknytning til fosterforeldrene. Man står overfor et valg mellom alternativer der best mulig framtidsutsikter for barnet blir det avgjørende.
Barneverntjenestens vurdering er at A ikke kan gi C en forsvarlig omsorg ut fra forholdene i dag. De endringer som har skjedd når det gjelder mors situasjon etter at saken var oppe for byretten, er åpenbart nødvendige betingelser for en eventuell tilbakeføring, men ikke tilstrekkelige betingelser. Det knytter seg i dag stor usikkerhet til hvordan hun vil innrette livet sitt framover. Hun har en usonet dom hengende over seg. Samlivsbruddet med B er relativt ferskt. Hun har gått inn i et behandlingsopplegg for sitt alkoholproblem, noe det står respekt av, men man mangler nærmere kunnskap både om de underliggende problemene alkoholbruken var et forsøk på å døyve, og om prognosen for at behandlingen vil lykkes. Det er trolig behov for en omfattende rehabiliteringsprosess som hun fortsatt bare er i startfasen av. Hun vil trenge tid for å løse sine personlige problemer og etablere seg i en ny livssituasjon. Dersom hun gjennom lengre tid kan dokumentere rusfrihet, bør muligheten for en tilbakeføring om noen år holdes åpen. Dette skal og vil barneverntjenesten fortløpende vurdere.
C har opplevd mange brudd i sitt liv og framstår som noe skjør og urolig. Hun venter på oppfølging fra BUP i Fredrikstad. Det hun trenger, er ro, stabilitet og forutsigbarhet. C har nok en tilknytning til sine foreldre, men barneverntjenesten er noe usikker på valøren av denne. Hun er nå etablert i fosterhjemmet og er i ferd med å knytte seg til nye omsorgspersoner. Fosterhjemmet framstår som som et stødig og solid alternativ. Cs vesentligste behov nå er å få være i en familesituasjon der hun kan være trygg på at hun kan forbli framover. Hun er i dag et krevende barn, og et nytt brudd nå med nære omsorgspersoner vil utløse sterke reaksjoner hos henne. Dersom man skulle flytte henne, måtte man være helt sikker på at dette ville bli en varig løsning, jf Liv Gulichsen og Knut Rønbecks faglige vurderinger.
Det er barneverntjenestens vurdering at C ikke vil få en tilfredsstillende omsorgssituasjon ved tilbakeføring til A, selv om det settes inn hjelpetiltak. Det ville i så fall være tale om så omfattende tiltak at det ville bli meget krevende for mor å innordne seg dem. Det er også usikkert i hvilken grad mor vil kunne klare å nyttiggjøre seg hjelpetiltak.
Etter barneverntjenestens oppfatning bør det ikke fastsettes for omfattende samvær i den nåværende situasjonen. Man må unngå at C rives mellom ulike personer, noe som kan skape uro og utrygghet hos henne. C har nå behov for å fullføre den tilknytningsprosessen hun har påbegynt. Det vurderes pr i dag å være behov for en langvarig plassering. Barneverntjenesten vil imidlertid fortløpende vurdere samværsordningen, og stiller seg åpen for en gradvis utvidelse dersom mor over tid befester stabiltet. Barneverntjenesten bør få fullmakt til å bestemme at samværene skal foregå under tilsyn.
Hobøl komme har lagt ned slik endelig påstand:
1. Hobøl kommune skal fortsatt ha omsorgen for C.
2. C skal fortsatt bo i fosterhjem.
3. A og/eller B har samvær med C 2 timer hver 4 uke.
Barneverntjenesten kan bestemme at samvær skal finne sted under tilsyn.
Lagmannsretten har kommet til at det ikke er grunnlag for å oppheve omsorgen og tilbakeføre C til A, men at det bør fastsettes noe mer omfattende samvær mellom C og moren.
Rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak etter barnevernloven skjer etter de særlige reglene i tvistemålsloven kap 33 om overprøving av administrative tvangsinngrep. Innenfor loven prøver retten alle sider av saken, herunder fullt ut de skjønnsmessige vurderingene, jf tvistemålsloven §482. Avgjørelsen skal etter sikker rettspraksis treffes på grunnlag av den faktiske situasjonen på tidspunktet for overprøvingen.
Retten skal ta standpunkt til om situasjonen i dag tilsier at omsorgsvedtaket bør oppheves. Det må da både vurderes om vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 forstsatt er til stede, og om kriteriene for oppheving av omsorgsvedtaket etter §4-21 nå foreligger. Vurderingstemaene vil her til dels være sammenfallende. Det sentrale vil være om foreldrene ut fra dagens situasjon kan gi barnet forsvarlig omsorg, men det må også vurderes hvilken virkning en tilbakeføring nå vil ha for barnet, jf blant annet Rt-1991-1355 og Rt-1994-1105. Dersom det foreligger en betydelig risiko for alvorlige skadevirkninger ved tilbakeføring, må dette nektes, jf Rt-1992-581. Det må foretas en samlet vurdering av de to alternativer med tanke på barnets framtidige utvikling, der hensynet til barnets beste på kort og lang sikt, jf barnevernloven §4-1, skal tillegges avgjørende vekt.
De ankende parter har anført at det ikke forelå vesentlig svikt med hensyn til omsorgen for C mens hun bodde hjemme hos foreldrene før akuttvedtaket. Etter lagmannsrettens vurdering kan dette ikke uten videre legges til grunn. Det vises her blant annet til den beskrivelse D og E ga av forholdene i foreldrehjemmet, refereret i Knut Rønbecks sakkyndigrapport av 31 januar 1996, og til opplysninger fra As foreldre til barneverntjenesten i Hobøl. Selv om det ikke foreligger noen sakkyndig utviklingspsykologisk vurdering av C, tyder opplysningene i saken på at hun på det tidspunktet hun kom i beredskapshjemmet, hadde aldersadekvat utvikling med godt språk. Hun hadde utviklet tillit til nære omsorgspersoner, og hun evnet også å overføre denne tilliten til beredskapsmor etter noe tid. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at C den første tida etter plasseringen i beredskapshjemmet på endel områder bar preg av å ha levd under turbulente og uholdbare hjemmeforhold.
Det avgjørende spørsmålet i saken er hvorvidt A, slik hennes situasjon nå er, må anses å være i stand til å gi C forsvarlig omsorg i tida framover, samt hvilke virkninger en tilbakeføring må antas å innbære for C.
Siden byrettens dom har det skjedd viktige endringer i A s liv. Hun har brutt samlivet med B i november 1997, og de har 1 april 1998 undertegnet separasjonssøknad til fylkesmannen. Etter samlivsbruddet har hun bodd hos sin farmor i Ygata i Oslo. Hun har opplyst at hun er på jakt etter leilighet. Hun er for tida ikke i arbeid, men har forklart at hun har planer om å søke arbeid, for eksempel innen omsorgssektoren, når hun har fått etablert seg i egen bolig. Hun har for tida ikke samvær med døtrene D og E, som bor hos sin far i Sverige, men har planer om å ta initiativ for å få etablert en samværsordning. Ved Moss byretts rettskraftige dom 8 januar 1998 ble A og B dømt for å ha unndratt C fra barneverntjenestens omsorg til henholdsvis 6 og 10 måneders fengsel. Byretten la til grunn at foreldrene handlet i fellesskap. Dommen mot B omfattet også et tilfelle av promillekjøring. A har videre tatt kontakt med Trasoppklinikken for behandling for sitt alkoholproblem, der hun en periode fra januar 1998 var innlagt, og nå er inne i et ettervernprogram av normalt ett års varighet. Hun har også regelmessig kontakt med AA.
C er nå vel 4 1/2 år gammel. Hun bor i et fosterhjem i Fredrikstad kommune, etter at hun i juni/juli 1997 ble overført dit fra beredskapshjemmet der hun hadde bodd ca 1 1/2 år. Fosterforeldrene var tidligere avlastningshjem for beredskapshjemmet. Hun har ikke bodd sammen med moren eller faren siden akuttvedtaket i september 1995, bortsett fra perioden på ca tre måneder fram til februar 1997 da foreldrene tok henne med til Danmark og holdt henne skjult der. Hun hadde etter plasseringen i beredskapshjemmet regelmessige samvær med begge foreldrene, men samværene har etter byrettens dom vært begrenset til fire timer hver tredje uke under tilsyn. C beskrives i dag som i det ytre velfungerende etter alderen, men som noe skjør og urolig med stort behov for stabilitet og forutberegnlighet. Det er opplyst at hun var nær knyttet til beredskapsmoren som hun fortsatt har jevnlig kontakt med.
På bakgrunn av de turbulente forhold C opplevde i foreldrehjemmet i en periode, samt de seinere brudd med nære omsorgspersoner, er det etter rettens mening grunn til å tro at C er sårbar for nye kontaktbrudd og at hun har et særlig behov for trygghet og stabil omsorg. Selv om det legges til grunn at hun fikk etablert en grunnleggende tilknytning både til mor og far i sine to første leveår, og i dag på de fleste områder framstår som normalt utviklet, må det vurderes som en krevende oppgave å ivareta hennes omsorgsbehov framover.
Etter lagmannsrettens vurdering knytter det seg betydelig usikkerhet til om A vil kunne makte denne krevende oppgaven på en tilstrekkelig god måte. For det første vil dette være betinget av at hun klarer å få bukt med sitt alkoholproblem og over tid holder seg rusfri. Dette er hun nå igang med, og så langt retten kan bedømme, er prognosen for at dette skal lykkes relativt god. At hun har erkjent problemet og vist vilje og evne til å gjøre noe med det, er beundringsverdig og gir muligheter for framtida. Det vil imidlertid også måtte kreves en mer grunnleggende bearbeidelse av de underliggende problemer, hva enten disse har sin bakgrunn i barndomsopplevelser eller skyldes de påkjenninger hun var utsatt for i samlivet. Hun vil derfor etter rettens vurdering ha behov for å gjennomgå en rehabiliteringsprosess som nødvendigvis vil måtte ta tid. Det bemerkes her at lagmannsretten etter hennes partsforklaring er i tvil om i hvilken grad hun har tatt inn over seg den engstelse og smerte barna må ha følt i forbindelse med alkoholmisbruk og vold i hjemmet. At A dessuten vil trenge tid til å etablere seg i sin nye livssituasjon, blant annet når det gjelder bolig og arbeid samt soning av dom, tilsier også etter lagmannsrettens syn at betingelsene for at hun kan påta seg en krevende omsorgsoppgave på det nåværende tidspunkt ikke er oppfylt.
Lagmannsretten legger til grunn at Cs nå er etablert og blir ivaretatt på en god måte i fosterhjemmet, med nødvendig bistand utenfra, og at hun her kan regne med en stabil og trygg oppvekstsituasjon framover.
Det ligger en egenverdi i å kunne vokse opp hos sin biologiske familie, som må tillegges atskillig vekt ved avgjørelsen. Lagmannsretten finner likevel etter en helhetsvurdering at en tilbakeføring til moren på det nåværende tidspunkt, vil medføre en såvidt høg risiko for at barnet på nytt vil komme i en situasjon med sviktende omsorg eller utrygge oppvekstvilkår, at dette er utilrådelig og ikke vil være til Cs beste. Retten finner derfor at vilkårene for tilbakeføring, jf §4-21, ikke er oppfylt.
Lagmannsretten kan heller ikke se at hjelpetiltak i tilstrekkelig grad vil kunne sikre en tilstrekkelig god omsorgssituasjon etter en tilbakeføring. Det ville etter rettens syn kreves såvidt omfattende hjelp, herunder kontrollerende tiltak i forhold til moren, at hun lett ville oppleve situasjonen som uholdbar for seg over tid.
Hobøl kommune har nedlagt påstand om om at samvær mellom C og foreldrene skal begrenses til to timer hver fjerde uke, og at det skal kunne bestemmes tilsyn under samværene. Etter at foreldrene har brutt samlivet, noe lagmannsretten legger til grunn er endelig, finner retten det mest hensiktsmessig at det fastsettes samvær mellom C og foreldrene hver for seg. Når det gjelder Cs samvær med A, mener retten at det bør fastsettes et mer omfattende samvær enn det kommunen går inn for. Etter rettens vurdering vil C, særlig på litt lengre sikt, være tjent med at kontakten med og tilknytningen til moren styrkes og bygges ut, uansett om det senere skulle bli aktuelt med tilbakeføring eller om C forblir i fosterhjemmet. Retten mener at samværene også bør kunne finne sted i morens hjem, og etter hvert eventuelt omfatte overnatting, men den nærmere regulering av dette overlates til barneverntjenesten, da det blant annet må være en forutsetning at hun holder seg rusfri. Lagmannsretten kan ikke se at det er behov for at samværene med moren underlegges tilsyn .
Også B er en sentral person for C, og hun bør derfor også ha samvær med faren. Samværene med ham fastsettes i samsvar med kommunens påstand.
Det bemerkes at det samværet som retten fastsetter, er å anse som et minimumssamvær, og at barneverntjenesten forutsettes å utvide samværene hvis og når dette vurderes som ønskelig.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Hobøl kommune skal fortsatt ha omsorgen for C født - - august 1993, og C skal fortsatt bo i fosterhjem.
2. A skal ha samvær med C seks timer hver tredje uke.
3. B skal ha samvær med C to timer hver fjerde uke. Barneverntjenesten kan bestemme at samværene skal finne sted under tilsyn.