LB-1997-2959
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-01 |
| Publisert: | LB-1997-02959 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 96-07580 A/56 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02959 A/02. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Oscar Ihlebæk). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Ronny Mulstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Sveinung Koslung. Ekstraordinær lagdommer Jon A Reiersrud. Herredsrettsdommer Rolf Ytrehus |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jf militærnekterloven §1.
A er født xx.xx.1969. Han møtte til sesjon 11 april 1988 og fylte ut spørreblankett. Her framkom han med ønsker om tjeneste innen forsvaret og tidspunkt for innkalling. Han krysset ikke av for ønske om å søke siviltjeneste/fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Han søkte deretter om utsettelse med første-gangstjenesten på grunn av utdanning og fikk innvilget dette. A ble så innkalt på nytt til avtjening av militærtjeneste fra juni 1994. Den 18 april 1994 søkte han om fritak på pasifistisk grunnlag og erklærte seg samtidig villig til å gjøre siviltjeneste. Han ble innkalt til avhør og ga forklaring for politiet. Justisdepartementet avslo søknaden i vedtak 16 august 1995. I begrunnelsen heter det blant annet:
Mannskapet har i politiforklaring den 04.05.95 uttalt bl.a. følgende:
«Søker mener at Norge må ha et forsvar. Søker mener at forsvaret burde bygges på et system basert på frivillighet og det mest nærliggende å tenke på er et vervingsforsvar.»
Den siterte uttalelse viser etter Justisdepartementets oppfatning at mannskapet ikke tar avstand fra forsvaret på et prinsipielt pasifistisk grunnlagt, men kun reserverer seg for egen del. Han forutsetter at andre fyller den oppgave han selv ikke er villig til å utføre, noe som harmonerer dårlig med en grunnfestet pasifistisk overbevisning av den fasthet og styrke som loven krever.
A erklærte seg ikke villig til å gjøre militærtjeneste i samsvar med departementets vedtak. Staten reiste deretter sak mot ham for Oslo byrett ved stevning 25 september 1996. På grunn av As studieopphold i USA ble hovedforhandling først holdt 4 juli 1997. Oslo byretts dom 9 juli 1997 har slik domsslutning:
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.69 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede.
A har anket byrettens dom til lagmannsretten. Ankeforhandling var først berammet til 2 april 1998, men måtte omberammes to ganger på grunn av fortsatt studieopphold i USA. Ankeforhandling ble så holdt i Oslo tinghus 22 juni 1999. A møtte og ga partsforklaring. Om sakens bakgrunn vises for øvrig til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:
Anken gjelder byrettens lovanvendelse og bevisbedømmelse i forhold til militær- nekterloven §1. Det gjøres gjeldende at A fyller vilkåret om pasifistisk overbevisning i medhold av nevnte bestemmelse. Han har med styrke og over lang tid fastholdt at det for ham er umulig å gjøre militærtjeneste av noe slag. Hans pasifistiske overbevisning ble manifestert gjennom fritakssøknaden av 18 mai 1994. Det berodde på en inkurie at han ikke allerede på sesjon i 1988 krysset av for siviltjeneste. Det forhold at enkelte utsagn i politiforklaringen ikke er klare og entydige, må tilskrives kommunikasjonssvikt og at han ble stilt hypotetiske spørsmål. Dette gjelder spesielt det som er nedtegnet i avhøret om As syn på om Norge bør ha et forsvar, noe som byretten har tillagt stor vekt. Han var imidlertid i avhøret helt klar på at han ikke er i stand til å utøve noen form for vold eller bruke våpen mot andre mennesker uansett situasjon. Dette er det sentrale i en pasifistisk overbevisning. Det er også verdt å merke seg at vedkommende politijurist på bakgrunn av avhøret anbefalte søknaden. Uansett er det A overbevisning i dag som er avgjørende. Det må aksepteres at den vernepliktige gjennomgår en modningsprosess over tid.
Det bestrides at A i sin partsforklaring for lagmannsretten har reservert seg på en slik måte at dette kommer i strid med kravet til overbevisningens innhold. At han stilt overfor hypotetiske og kompliserte spørsmål, medgir at spørsmålene er vanskelige, bringer ham ikke i strid med dette vilkåret. Han har fastholdt at han tar prinsipielt avstand fra all bruk av våpenmakt for å løse konflikter, nasjonalt og internasjonalt.
As overbevisning har også tilstrekkelig fasthet og dybde. Det er ikke noe som tilsier at det ligger vikarierende motiver til grunn for hans nekting. Det vises til at A er villig til å påta seg siviltjeneste, noe som medfører en lengre og mer byrdefull tjeneste, særlig i hans situasjon med stor studiegjeld. Det er heller ingen grunn til å betvile oppriktigheten i det han forklarer. En militærnekter har i utgangspunktet krav på å bli trodd på sitt ord, jf dommen i Rt-1996-572, hvor Høyesterett la til grunn at det strafferettslige bevisbyrdeprinsippet får anvendelse i militærnektersaker. Rimelig tvil skal komme militærnekteren til gode. A har sågar gitt uttrykk for at han er forberedt på å gå i fengsel dersom han ikke skulle bli fritatt.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
A fritas for militær verneplikt, jfr. fritaksloven §1.
Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har i hovedtrekk anført:
Byretten har korrekt kommet til at A ikke fyller lovens krav for fritak.
Utgangspunktet i Norge er alminnelig verneplikt. Det er bare dersom militærtjeneste vil utsette vedkommende for en alvorlig samvittighetskonflikt at han har krav på å bli fritatt for den byrde som ellers påhviler samfunnsborgerne. Det kreves en gjennomtenkt og reflektert holdning basert på en konsekvent pasifistisk overbevisning. Det stilles strenge krav både til overbevisningens innhold og til dens fasthet og styrke, jf Rt-1979-1545.
Avgjørelsen skal baseres på den holdningen vedkommende søker nå gir uttrykk for, men tidligere forklaringer kan kaste lys over holdningens fasthet og dybde.
Det bestrides ikke at A faktisk har den holdningen han har gitt uttrykk for i sin forklaring. Det er således ikke plass for anvendelse av bevisbyrdebetraktninger i denne saken. På bakgrunn av forklaringen er det ikke grunn til å tvile på at A har en generell uvilje mot å ta menneskeliv og å bruke våpen mot andre. Det er imidlertid forskjell på en slik alminnelig holdning - som deles av de fleste - og å ha en konsekvent pasifistisk overbevisning med tilstrekkelig fasthet og styrke. A vegrer seg for egen del mot å gjøre militærtjeneste, men det er vanskelig å se at han tar avstand fra militærtjenesten på et prinsipielt grunnlag, slik det kreves for fritak, jf dommen i Rt-1996-509. Under politiavhøret i 1995 mente han at Norge måtte ha et forsvar, men basert på frivillighet. Da han forklarte seg i byretten i 1997, var han mer negativ til forsvaret, men framkom med det byretten har betegnet som «sprikende uttalelser.» I lagmannsretten har han uttalt at vi «gjerne» kunne avskaffe forsvaret, men han så for seg en avvikling over noe tid. Han var heller ikke helt klar på spørsmål om berettigelsen av de nåværende KFOR-styrkene i Kosovo, eller om det hadde vært riktig å gjøre anslag mot Hitler på et tidlig tidspunkt under siste verdenskrig for å spare millioner av menneskeliv. A mangler således et slikt absolutt og reservasjonsløst standpunkt som kreves for fritak. Det kan også stilles spørsmål ved om det ikke er vikarierende motiver som ligger til grunn for hans ønske om å slippe militærtjenesten, jf blant annet at han medgir at han ville hatt vanskelig for å innordne seg under et militært kommandosystem.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
Byrettens dom av 09.07.97 stadfestes.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse.
Etter militærnekterloven §1 er vilkåret for fritaking at den vernepliktige «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning». Det kreves at militærtjenesten vil utsette vedkommende for en dyptgripende samvittighetskonflikt ved at han derved tvinges til å bryte verdier som for ham er av fundamental betydning. Overbevisningen må bygge på en grunnfestet pasifistisk holdning, og det stilles strenge krav både til overbevisningens innhold og til dens fasthet og styrke, jf blant annet dommen i Rt-1979-1545. Det er ikke tilstrekkelig at den vernepliktige ikke selv finner å kunne delta i noen form for militær virksomhet, verken i det norske forsvaret eller i internasjonale styrker. Overbevisningen må også ha det innholdet at han tar avstand fra enhver form for militær virksomhet og andres deltakelse i denne, jf blant annet Rt-1996-509. Det er søkerens innstilling på domstidspunktet som skal vurderes, men likevel slik at tidligere standpunkter og handlinger kan si noe om overbevisningens fasthet og styrke.
A er 29 år og studerer psykologi og sosiologi i USA. Etter avsluttet eksamen høsten 1999, regner han med å fortsette med hovedfag i to år på det samme universitetet. Før han reiste til USA høsten 1996, arbeidet han ca 1,5 år i klesbutikk og tok deretter utdannelse ved Otto Treiders handelsskole og Norges Markedshøyskole. Når han er i Norge i forbindelse med ferier, bor han hos sin mor i - - -veien i Oslo.
A har for lagmannsretten i store trekk forklart seg i overensstemmelse med det han forklarte for byretten, slik dette er gjengitt i byrettens dom på side 5. Han forklarer at han allerede da han var ferdig med videregående skole hadde tenkt mye på spørs-målet om militærtjeneste. Grunnen til at han ikke krysset av for ønske om å gjøre siviltjeneste på sesjonen i 1988, var at vedkommende befal ga beskjed om at de ikke skulle bry seg om denne rubrikken i spørreblanketten. I alle fall i 1994 - da han sendte søknaden om fritak hadde han et avklart forhold til sin pasifistiske overbevisning og var fast bestemt på å nekte tjeneste i forsvaret. Han forklarer at han ikke under noen omstendighet kan bruke våpen mot andre mennesker, og at dette bunner i respekten for menneskelivet. Når det gjelder berettigelsen av å ha et militært forsvar i Norge, mener han seg unøyaktig gjengitt i politiforklaringen. Han har imidlertid også fått et enda klarere standpunkt til dette spørsmålet de siste årene, blant annet gjennom det han har lært i studiet om konfliktløsning gjennom dialog. Det samme gjelder hans holdning til NATO, der særlig NATOs bombing av Jugoslavia nå i vår har gjort ham mer bevisst på at Norge ikke bør være medlem. På spørsmål om han ville trives i forsvaret, svarer han at trivsel kanskje kunne bli et problem og at det nok kunne bli vanskelig for ham å innordne seg et militært kommandosystem.
Etter lagmannsrettens vurdering er det ingen tvil om at på grunnlag av den forklaringen A avga i 1995, fyller han ikke kravene for fritak slik disse er trukket opp gjennom lovgivning og rettspraksis. Hans uttalelser slik de er gjengitt i avhørsprotokollen om at Norge må ha et forsvar, at Norge under tvil bør være medlem av NATO og at det som en siste utveg er riktig å bruke militære styrker for å forsvare hjelpesendinger til mennesker i nød, lar seg ikke forene med en reservasjonsløs pasifistisk overbevisning. Uttalelsene avspeiler etter rettens syn en pragmatisk og situasjonsbestemt holdning og viser at han ikke på prinsipielt grunnlag tar avstand fra all bruk av militære kampmidler.
A mener seg imidlertid feilsitert i politiavhøret, og han har senere først for byretten og ytterligere i forklaringen for lagmannsretten modifisert sine uttalelser med hensyn til berettigelsen av et væpnet forsvar i Norge og medlemskap i NATO. Etter lagmannsrettens vurdering kan det vanskelig legges til grunn at det som er nedtegnet i avhøret - som for øvrig er vedtatt og undertegnet av A - på avgjørende måte avviker fra det han den gang uttalte. De modifikasjoner han senere har gjort i sin forklaring, framtrer som tilpasninger til lovens krav og er etter rettens oppfatning lite overbevisende. Selv om det må kunne aksepteres en viss utvikling i holdninger over tid, i pakt med vedkommendes erfaringer og modning, står man etter lagmannsrettens vurdering ikke her overfor en slik situasjon. A var 25 år da avhøret ble gjort, han var student ved Norges Markedshøyskole, og han hadde på dette tidspunktet ifølge sin forklaring for lagmannsretten et avklart forhold til sin pasifistiske overbevisning. Det tilføyes at selv om forklaringen for lagmannsretten fullt ut skulle legges til grunn, er det tvilsomt om A på en tilstrekkelig klar og konsekvent måte tar avstand fra all bruk av militærmakt.
Lagmannsretten viser videre til at A da han fylte ut spørreblanketten på sesjon i 1988 åpenbart ikke hadde noen tanker om å søke fritak av overbevisningsgrunner. Hans påstand om at han den gang fikk beskjed om ikke å bry seg om denne rubrikken, kan vanskelig legges til grunn. Videre må det konstateres at da han deretter ble innkalt til forsvaret, søkte han ikke om fritak, men om utsettelse på grunn av utdanning, og at han først i 1994 etter å ha mottatt ny innkalling, søkte om fritak på pasifistisk grunnlag. Selv om disse forhold ikke isolert sett kan tillegges vesentlig vekt, bidrar de etter lagmannsrettens vurdering til å forsterke inntrykket av at A ikke har en grunnfestet pasifistisk overbevisning av den fasthet og styrke som kreves.
Det bemerkes at lagmannsretten ikke finner grunn til å betvile at A har sterke motforestillinger mot å ta liv og at han for sin del finner det vanskelig å bære våpen mot andre mennesker. Det framgår imidlertid av rettspraksis, jf blant annet dommen i Rt-1996-509, at det ikke er tilstrekkelig for fritak at det for militrærnekteren personlig framstår som uriktig å gjøre militærtjeneste. Det må også kreves at nektingen har basis i en almengyldig norm som innebærer at det er like uriktig at andre gjør militærtjeneste og dermed kan ta liv, som at man selv gjør det. Først da er nektingen utslag av en konsekvent og grunnfestet pasifistisk overbevisning. Lagmannsretten er enig med byretten i at ut fra denne forståelsen av kravet i militærnekterloven §1, oppfyller A ikke lovens krav for å bli fritatt.
Anken tas etter dette ikke til følge, og byrettens dom blir å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.