LB-1997-307

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-11-14
Publisert:	LB-1997-00307
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1997-00307 M.
Parter:	A m.fl.
Forfatter:	Lagmann Hans Petter Lundgaard. Ekstr. ord. lagdommer Grete Gørvell Halvorsen. Tilkalt dommer kst. lagdommer Trond Christoffersen
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §446, §448, Straffeloven (1902) §162, §162a, §62, §391, §392

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning i henhold til straffeprosessloven §444 og §446 for så vidt gjelder A, og krav om erstatning i medhold av straffeprosessloven §448 for så vidt gjelder hans hustru B og hans fire barn, C f. xx.xx.1980, D f. xx.xx.1982, E, f. xx.xx.1984 og F f. xx.xx.1985.

Bakgrunnen for saken

A ble ved dom av Eidsivating lagmannsrett av 19 august 1992 dømt til fengsel i 10 år for overtredelse av straffeloven §162, første, og tredje ledd jf femte ledd samt straffeloven §162a, annet ledd 1. straffalternativ jf første ledd jf straffeloven §62. Samtidig ble en rekke andre dømt for stort sett de samme forhold til lange fengselsstraffer.

Saken ble påanket til Høyesterett med påstand om opphevelse med den begrunnelse at det var begått saksbehandlingsfeil i det retten tok pause i syv uker fra 18 juni og først fortsatte saken i august. Høyesterett tok imidlertid ikke anken til følge, men uttalte at "saken var vanskelig", og at en utsettelse over noen tid er forbundet med "betenkeligheter som blir sterkere jo lenger tid som går."

A begjærte saken gjenopptatt 30 mars 1993. Daværende Eidsivating lagmannsrett behandlet gjenopptagelsesbegjæringen 1 november 1993, men fant at betingelsene for gjenopptagelse ikke var til stede idet den ikke fant at det forelå noe nytt som ikke allerede var vurdert i den opprinnelige straffesaken.

Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært til Høyesterett som ved kjennelse av 10 mars 1994 forkastet kjæremålet. Kjæremålsutvalget vurderte også om lovendringen av 11 juni 1993 i straffeprosessloven §392 annet ledd, som myket opp muligheten for gjenopptakelse til gunst for siktede, burde føre til et annet resultat, men fant "etter en samlet vurdering" at det heller ikke etter den endrede ordlyden i Straffeprosessloven §392 annet ledd, var grunnlag for å tillate gjenopptakelse.

Ny begjæring om gjenopptakelse ble fremmet av A 8 juni 1995. Denne var bl.a. basert på en lengre utredning av professor dr.jur. Anders Bratholm som ble vedlagt begjæringen. Utredningen konkluderte med at kravet i straffeprosessloven §391 nr. 3 om "nye omstendigheter" for å kunne få gjenopptatt saken, var oppfylt, og i alle fall at det forelå forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig, jf straffeprosessloven §392 annet ledd. Det bør også nevnes at flere av de øvrige forsvarere i saken skriftlig hadde uttalt at de mente at det ikke forelå tilstrekkelige bevis til at A burde bli kjent skyldig.

Påtalemyndigheten mente at utredningen ikke inneholdt noe nytt og innstilte på at også denne nye begjæringen burde avslås og fikk medhold av lagmannsretten som i kjennelse av 18 september 1995 forkastet begjæringen. Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært til Høyesterett. Før behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg gav også advokat Ole Jacob Bae som var forsvarer for to av de andre tiltalte i den første ankesaken for Høyesterett, i brev til kjæremålsutvalget sterkt uttrykk for at A var uskyldig dømt, og professor Bratholm avgav også en omfattende tilleggsuttalelse.

Kjæremålsutvalget var enig med lagmannsretten i at betingelsene for gjenopptagelse etter straffeprosessloven §391 nr 3 ikke var til stede, men fant "etter en samlet vurdering av bevissituasjonen og den behandling den kjærende parts sak fikk, at vilkårene for gjenopptakelse etter §392 annet ledd må anses å foreligge for så vidt gjelder den post i tiltalen som her er behandlet".

Når det gjaldt tiltalens annet pkt. - overtredelsen av straffeloven §162a som gjaldt transport av 20.000 DM fra Norge til Tyskland, fant ikke kjæremålsutvalget at vilkårene for gjenopptagelse forelå. Kjennelsen var enstemmig.

Kjennelsen hadde slik slutning:

Gjenopptagelse tillates for så vidt A født mai 1952, er dømt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd. For øvrig avslås begjæringen.

Ved den nye behandlingen ved Borgarting lagmannsrett, nedla påtalemyndigheten påstand om at A skulle frifinnes for så vidt gjaldt det tiltalepunkt som var tillatt gjenopptatt, noe forsvareren sluttet seg til, og dom ble i avsagt i samsvar med dette. Det innebar at A ble dømt for narkotikaheleri, men for øvrig frifunnet. Lagmannsretten satte straffen, som gjaldt transport av et beløp motsvarende ca 80.000 NOK som var utbytte av en narkotikaforbrytelse, til fengsel i ett år og seks måneder som i sin helhet ble ansett sonet ved den utholdte varetekt med i alt 568 dager.

Det hører med til bildet at påtalemyndigheten utferdiget ny tiltale mot A ved Oslo byrett for å ha forsøkt å erverve det aktuelle narkotikapartiet. A ble frifunnet for dette i desember 1996, og denne dommen er ikke påanket.

Kravet om erstatning.

Advokat Duesund fremsatte den 23 januar 1997, på vegne av så vel A som hans hustru og mindreårige barn, krav om erstatning etter straffeprosessloven §444, §446 og §448.

For så vidt gjelder A er kravet basert på tapt arbeidsfortjeneste, tap i fremtidig erverv og oppreisning. Det er også begjært tatt hensyn til de ekstra utgifter som fengslingen har påført ham og familien, uten at dette uttrykkelig er tatt med som noen del av påstanden. Det samme gjelder et tidligere fremsatt krav om erstatning fordi Oslo Politikammer tauet inn, kondemnerte og hugget opp bilen hans uten hjemmel etter at han ble arrestert og uten mulighet for å ta seg av sine personlige saker. Bilen var kjøpt for 24.000 svenske kroner.

Advokat Duesund begjærte avholdt muntlige forhandlinger i anledning kravet, og påtalemyndigheten sluttet seg til dette.

Etter dette besluttet lagmannsretten å avholde muntlig forhandling i saken med de samme dommere som hadde deltatt i behandlingen av den gjenopptatte straffesak.

Rettsmøte ble holdt den 27 oktober 1997. A, hans hustru og de to eldste barna avgav forklaring. Det ble for øvrig avhørt ett vitne. Etter begjæring av A ble det gjort lydbåndopptak av parts- og vitneforklaringer. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

A har nedlagt påstand om at A tilkjennes i alt erstatning og oppreisning med kr 10.300.000 fordelt slik: Lidt økonomisk tap kr 1600000, tap i fremtidig erverv 2700000, oppreisning kr 6000000.

For hustru og barn har advokat Duesund nedlagt påstand om at hver enkelt av dem tilkjennes kr 1000000.

Påtalemyndigheten nedla slik endelig påstand:

1. A tilkjennes erstatning for økonomisk tap etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 600000,-.

2. Han tilkjennes oppreisning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 600000,-.

3. Erstatningskravene fra B, C, D, E og F avvises.

Subsidiært:

De tilkjennes erstatning etter rettens skjønn.

A har i det vesentlige fremholdt:

Det er på det rene at staten har et objektivt ansvar etter straffeprosessloven §444 for skade som er voldt ved forfølgningen når en straff er sonet, og domfelte senere blir frifunnet for det straffbare forhold. Etter straffeprosessloven §446 har han videre krav på oppreisning med et passende beløp, dersom særlige grunner taler for det. Dette innbefatter også ménerstatning samt erstatning for nedsatt livskvalitet etter soningen. Familien ellers har krav på erstatning når det finnes rimelig etter straffeprosessloven §448.

Det er på det rene at A ble løslatt 15. februar 1996 etter at gjenopptagelseskjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg var blitt forkynt. Han hadde da sittet fengslet nesten kontinuerlig fra han ble arrestert 29 april 1991, eller alt i alt vel 5 år. Dog ble han løslatt 7 uker under lagmannsrettens sommerferie i den opprinnelige straffesaken.

Han ble ved dommen av 22 november 1996 dømt til fengsel i ett år og seks måneder, hvilket omregnet til fengselsår, betyr ett år som må trekkes fra ved beregningen. Det innebærer at han frem til i dag har hatt tapt arbeidsfortjeneste i 5 1/2 år.

Han arbeidet da han ble arrestert i X som industriarbeider og hadde da en lønn på ca 200.000 sv. kr i året. Senere har industriarbeiderlønnen i Sverige steget noe slik at det vil være korrekt å regne med et tap på 210.000 kroner pr. år, eller i alt 1155000. Det er liten forskjell på svenske og norske kroner i de aktuelle tidsrom.

I tillegg til dette må det beregnes en avsavnsgodtgjørelse for den tid han ikke har hatt disse pengene til disposisjon. Etter de regnemodeller som er alminnelige for slike krav som disse, må avsavnsgodtgjørelsen settes til ca 450.000 kroner som kommer i tillegg. Det vises her til Gulating lagmannsretts kjennelse av 8 januar 1997 jf Høyesteretts kjennelse i samme sak trykt i Rt-1997-995. Erstatningsutmålingen i den saken ble ikke påkjært og kom derfor ikke til prøvelse i Høyesterett.

Tap i fremtidig erverv er beregnet etter de vanlige beregningsmodeller for slikt tap. Påstanden er basert på at A ikke noen gang vil komme i arbeid igjen og således vil lide et lønnstap på 210.000 kroner pr år. Det gir et årlig nettotap etter skatt på vel 150.000 kroner. Beregnet frem til hans 67 år, innebærer dette et totalt tap i fremtidig erverv inklusive tillegg for skatteulempe på i alt kr 2706466.

Finner lagmannsretten at han f.eks. vil kunne oppnå en inntekt ved deltidsarbeid på 80.000 kroner, fører utregningene basert på samme modell, til et tap i fremtidig erverv på kr 1399700 og endelig, antar man at han vil kunne komme i arbeid igjen, men f. eks. med en inntekt på 150.000 kroner pr år, vil tapet være kr 1234787. De ulike beregningsmodeller fremgår av vedlegg til prosesskrift av 29 april 1997.

Ved vurderingen av As krav på oppreisning er det naturlig på den ene siden å ta utgangspunkt i G-saken hvor det ble gitt 10 millioner kroner i oppreising, og den tidligere nevnte kjennelsen i Rt-1997-995, hvor en 53 år gammel mann, opprinnelig fra Sri Lanka, sonet 23 måneder etter å være blitt uskyldig dømt hvoretter det gikk ytterligere 7 1/2 år før han ble frifunnet. Han ble tilkjent 2 1/2 million kroner i oppreisning i tillegg til i alt 4.9 millioner kroner i erstatning for lidt og fremtidig tap.

Det må ved utmålingen i denne saken tas i betraktning at soningen var meget tung for A. Han var syk av engstelse for familien og brukte store beløp til telefoner for å holde den nødvendige kontakten. Han kunne dessuten som muslim ikke spise maten i fengslene, i alle fall ikke etter at de hadde forsøkt å lure ham til å spise svin. Familien hadde også brukt store summer for å reise på besøk til ham i de ulike fengslene hvor han hadde sonet. Videre ble han utsatt for både vold og trusler av meget alvorlig karakter i fengslene. Det må dessuten ikke minst, tas i betraktning den sendrektighet som særlig påtalemyndigheten har utvist i denne saken, og som har ført til at saken har trukket slik i langdrag

Når det gjelder kravene fra hustru og barn, er disse hjemlet i straffeprosessloven §448. Dette er en helt åpen bestemmelse som hjemler rett til erstatning for "andre". At dette også kan være familiemedlemmer er uttalt i dom av Oslo byrett av 25.9.1993 hvor en hustru ble tilkjent 50.000 kroner i erstatning etter at mannen uriktig var blitt fengslet på grunn av incestmistanke.

Etter rekvirentens mening er det ikke grunnlag for å avvise kravene. Advokat Duesund har fremmet kravet i kraft av sin alminnelige prosessfullmakt, og var det slik at det skulle ha vært fremmet på noen annen måte, ville det ha vært en smal sak å be om retting. Det hører uansett ikke noe steds hjemme å komme med påstand om avvisning først under den muntlige forhandling. Uansett må en slik påstand avvises allerede fordi den er fremsatt for sent.

Straffeprosessloven §448 er hjemmel for erstatning for så vel økonomisk som ikkeøkonomisk tap. Det er det siste som det er tale om i dette tilfelle. Ved denne vurdering må det tas hensyn til at vi står overfor en tradisjonell muslimsk familie som plutselig fikk revet vekk den faste grunn under føttene ved at familiens overhode og den som sto for så vel inntektene som for kontakten med omverdenen ellers, plutselig ble tatt fra dem. Arrestasjonen av A etterlot resten av familien i den ytterste nød både praktisk og psykisk.

Det er på det rene at hustruen, B, fikk en alvorlig psykisk knekk som hun ennå ikke har kommet seg over; hun ble latt fullstendig ensom. De få vennene hun hadde viste seg ikke mer etter arrestasjonen. Barnas livssituasjon ble fullstendig endret i og med at far kom i fengsel. De måtte for det første støtte mor, for det annet isolerte de seg. Det snart ble kjent at far var fengslet som "knarklangare", og barna ble mobbet for det. Barna har i virkeligheten fått ødelagt sin barndom og/eller ungdom og må ha en rundelig erstatning for det.

De eldste sluttet med aktiviteter de tidligere drev med, og skolearbeidet led. Eldstemann måtte således gå om igjen på skolen et år, mens han tidligere var blant de beste i klassen. Viktigere er det kanskje likevel at man, som barn i et fremmed land blir fratatt sin far og alt det denne står for, på en så fornedrende måte. C måtte gå inn i farsrollen mens han i virkeligheten sårt trengte far som støtte. Siden mor var så dårlig, måtte D ta det meste av husarbeidet og matlagingen hjemme. Hun ble også mobbet og hadde svært vanskelig for å få nye venner etter at den eneste hun hadde flyttet. Heller ikke hun har fått anledning til å være barn.

Staten, ved Oslo statsadvokatembete, er enig i at betingelsene for å gi A erstatning og oppreisning er til stede, men mener at kravet er alt for høyt. Det pekes for det første på at erstatningskravet er udokumentert. Det er ikke fremlagt noen dokumentasjon på lønnsforholdene i tidligere arbeidsforhold, verken fra arbeidsgiver, eller i form av selvangivelse, lønnsslipper el. Staten har imidlertid ikke innvendinger til et antatt lønnsnivå på ca 200.000 kroner som tilsvarer alminnelig industriarbeiderlønn.

Når det gjelder erstatningskravet må utgangspunktet tas i straffeprosessloven §444 annet ledd. Utholdelsen av fengselsstraffen er krenkelsen som skal erstattes. Denne krenkelsen kan i alle fall ikke anses for å vare lenger enn til den frifinnende dom av 22 november 1996. Varetektsfengslingen dekkes ikke av denne bestemmelsen.

Når det gjelder varetekten på 558 dager, må man se hen til dommen i 1996. I denne sies det klart at den utmålte straff for narkotikaheleriet, som A er dømt for og som ikke er tillatt gjenopptatt, er utsonet gjennom varetektsfradraget. Det innebærer at man fra den totale fengselstiden må trekke fra de 558 dagene, eller ett og et halvt år. Den reelle soningstid for det han er frifunnet for, er etter dette tre år. Det er denne soningen som er erstatningsgrunnlaget og som skal erstattes.

Etter påtalemyndighetens mening er det ikke grunnlag for å reise kritikk mot påtalemyndigheten for sendrektighet i forbindelse med behandlingen av gjenopptagelsessaken. At man er uenig i påtalemyndighetens vurdering av det innebærer selvsagt ikke at det er kritkkverdig av påtalemyndigheten å ha en annen oppfatning. Det var et meget omfattende sakskompleks som forelå, og påtalemyndigheten trengte tid for å vurdere de ulike sidene av dette i forbindelse med begjæringen om gjenopptagelse. Høyesteretts kjennelse av 1. februar 1996 ble forkynt for Oslo statsadvokatembete den 15. februar 1996, og forkynnelse for tiltalte i Sverige skjedde den 18 mars s.å.

Det måtte så vurderes av de ulike instanser hvorvidt man skulle opprettholde den opprinnelige påstand, eller eventuelt om man skulle ta ut ny tiltale for et mindre omfattende forhold. Alt dette tok tid, og først over sommeren 1996 var påtalemyndghetens innstillling klar, hvoretter saken ble oversendt til lagmannsretten hvor det ble nedlagt påstand om frifinnelse.

Påtalemyndigheten kan for øvrig ikke finne at det er grunnlag for å beregne noe avsavnstap. A ville uansett ha brukt opp pengene til løpende utgifter og livsopphold, og ikke spart opp noe.

Kravet om oppreisning er uansett alt for høyt. G fikk 10 millioner kroner for et ødelagt liv gjennom 25 år. Dommen i Gulating lagmannsrett gjaldt vesentlig mer infamerende forhold, og de psykiske skader langt større, og ikke minst var påtalemyndigheten der virkelig å klandre for at saken ikke kom opp igjen på et mye tidligere tidspunkt

Lagmannsretten ser slik på saken:

As krav Det er enighet mellom partene at A har krav på så vel erstatning som oppreisning etter henholdsvis straffeprosessloven §444 annet pkt og §446. Uenigheten gjelder beløpets størrelse. Lagmannsretten legger til grunn at straffeloven §444 (Skal vel være straffeprosessloven §444 - Lovdatas kommentar.) er en erstatningsbestemmelse som gir hjemmel for så vel erstatning for lidt tap som for tap i fremtidig erverv og for utgifter som er forårsaket av den uberettigede fengslingen. Grensen mellom lidt tap og tap i fremtidig erverv må settes til kjennelsesdagen. Ved vurderingen av tapets størrelse må de alminnelige prinsipper for erstatningsberegning legges til grunn, og det tap som kan kreves erstattet må være en adekvat følge av det grunnlag som erstatningen baseres på.

I denne saken er erstatningsgrunnlaget den uberettigede fengslingen for det A senere er blitt frifunnet for. A satt innesperret i alt i 4 år, 9 måneder og 2 uker. Av denne tiden ble 558 dager utsonet i varetekt. Ved den endelige dom, avsagt 22 november 1996, ble han for det forhold som ikke er tillatt gjenopptatt, narkotikaheleri, idømt fengsel i ett år og seks måneder som i sin helhet ble ansett utsonet ved varetektsfengslingen.

Etter dette kan den uberettigede soningen settes til vel tre år og tre måneder. Inntektstapet for disse årene bør settes til 200.000 kroner pr. år, som etter det opplyste var den inntekten som han oppebar i sin tidligere jobb i X som industriarbeider i X. Lagmannsretten bemerker at hans tidligere inntekt burde ha vært bedre dokumentert. Da den opplyste inntekt imidlertid samsvarer med alminnelig industriarbeiderlønn, legger likevel lagmannsretten denne til grunn.

Etter dette ansettes den tapte inntekten for disse årene til 660.000 kroner. Det er opplyst at A umiddelbart etter at han ble løslatt meldte seg arbeidsledig på arbeidskontoret, men at han til nå ikke har klart å skaffe seg arbeid. Det er ikke påstått at han etter fengselsoppholdet er arbeidsudyktig. Hans problem er at han ikke får jobb.

Lagmannsretten antar at en vesentlig årsak til dette er fengselsoppholdet som har holdt ham utenfor arbeidslivet i flere år. Han har på den måten er kommet på etterskudd i et trangt arbeidsmarked. Det som gjør vurderingen av tapet vanskelig, er imidlertid at A er dømt for et alvorlig narkotikaheleri til fengsel i ett og et halvt år. Lagmannsretten må legge til grunn at denne dommen er korrekt. En slik dom med etterfølgende fengselsopphold vil utvilsomt også kunne føre til at jobbmulighetene svinner. Til dette kommer at innvandrere med dårlige språkkunnskaper har en tendens til å komme på etterskudd.

En vurdering av om den berettigede eller den uberettigede fengslingen er hovedårsaken til at A nå ikke har fått jobb, må nødvendigvis være skjønnsmessig. Lagmannsretten finner det rimelig å anta at den uberettigede fengslingen gis ansvar for halvparten av inntektstapet frem til i dag. Tapt inntekt frem til nå kan settes til i alt 835000. Erstatningen for den del av den tapte inntekten som er lidt frem til i dag vil etter dette, om man ser bort fra eventuelt avsavnstap, være halvparten av denne, eller avrundet oppover, 420.000 kroner.

Etter det som er opplyst for lagmannsretten, men for så vidt udokumentert, har A fått låne i alt ca 800.000 kroner av familie og venner under fengselsoppholdet. Dette har gått til dekning av nødvendige utgifter for ham og familien. Dette er penger som etter det opplyste må betales tilbake. Det er naturlig å basere en avsavnserstatning på dette. Fordeler man lånene over fire år og baserer man seg på en gjennomsnittsrente på 10% kan avsavnet skjønnsmessig settes til 200.000 kroner hvorav halvparten kan anses for å være erstatningsmessig. Etter dette settes erstatningen for allerede lidt inntektstap inklusive avsavn, til 520.000 kroner.

I og med at A bor i Sverige, er ikke beløpet skattepliktig til Norge, men formentlig til Sverige. Det er opplyst at det foreligger tilbakebetalingsplikt overfor Y kommune med i alt vel sv. kr 95.000 for utbetalte sosialbidrag. Dette må Justisdepartementet ta hensyn til ved utbetalingen.

Lagmannsretten finner også at når det gjelder tap i fremtidig erverv, at det er riktig å fordele tapet slik at halvparten tillegges den del av fengselsoppholdet som var en følge av det han er dømt for, mens halvparten tillegges den uberettigede fengslingen. Legger man til grunn den beregningsmodell som er mest gunstig for A og som er basert på at han ikke vil kunne komme tilbake i arbeid igjen, er det totale tap i fremtidig erverv beregnet til vel 2700000 kroner. Halvparten av dette er 1350000 kroner som lagmannsretten skjønnsmessig setter den delen av erstatningen som anses forårsaket av den uberettigede fengsling, til.

Lagmannsretten finner det ikke usannsynlig at så vel A selv, som familien, har hatt ekstra utgifter og annet tap som følge av den uberettigede fengslingen. Det gjelder så vel telefonregninger som utgifter til fengselsbesøk. Lagmannsretten antar også at den uberettigede fengslingen må anses som hovedårsaken til at A ikke var i stand til å forfølge sitt krav forårsaket av inntauingen og kondemneringen av hans bil. Lagmannsretten har vondt for å forstå at en bil som etter det opplyste skulle være fullt brukbar selv om den var gammel, skulle være verdiløs. Lagmannsretten finner derfor grunn til også å ta et visst hensyn til tapet av denne når erstatning for diverse tap ansettes til 50.000 kroner.

Også ved vurderingen av hvilket oppreisningsbeløp som det er rimelig å tilkjenne, må det på den ene siden legges stor vekt på at uberettiget fengsling i mer enn tre år er en brutal påkjenning for enhver og ikke minst for en familiefar som A som føler et stort ansvar for sin familie, og som åpenbart har vært sterkt plaget av sin hjelpeløshet når det gjelder å ta vare på dem i samsvar med tradisjonen i hans religion og med hans bakgrunn for øvrig.

På den annen side kan man ikke se bort fra at A er funnet skyldig i alvorlig narkotikaheleri. For dette er han dømt til fengsel i ett og et halvt år. Det innebærer at den stigmatisering som familien er blitt utsatt for, ikke bare er en følge av den uberettigede fengslingen. I så måte skiller denne saken seg vesentlig fra så vel G-saken som fra kjennelsen av Gulating lagmannsrett av jan. 1997 jf Høyesteretts kjennelse i samme sak trykt i Rt-1997-995.

Likevel foreligger det objektive utgangspunkt at A er holdt uberettiget innesperret i tre år og tre måneder, og lagmannsretten legger også til grunn at de psykiske lidelser under fengselsoppholdet, og ikke minst savnet av familien har vært betydelige. Lagmannsretten finner derfor at det er grunnlag for en betydelig oppreisning og finner at beløpet for så vidt bør settes til et beløp tilsvarende erstatningen for tap i fremtidig erverv, eller til 1350000. Ved dette er det også tatt hensyn til at tiden frem til endelig avgjørelse i saken ble lang.

Familiens påstand om erstatning etter straffeprosessloven §448.

Lagmannsretten kan ikke følge statsadvokaten når disse kravene påstås avvist fordi de ikke er fremmet av rekvirentene personlig, men gjennom deres advokat i kraft av prosessfullmakt. Lagmannsretten kan ikke se at Høyesteretts kjennelse trykt i Rt-1996-364 kan forstås i motsatt retning. I den saken var det ikke i kraft av prosessfullmakt at kravet ble fremmet. Etter hva lagmannsretten kan lese av kjennelsen, var det usikkert om det i det hele tatt forelå noen fullmakt i den saken.

I denne saken gjelder det et sivilrettslig krav som riktig nok fremmes i straffeprosessuelle former. Var det slik at en generell prosessfullmakt ikke skulle omfatte det å fremme et slikt krav, måtte det ha vært uttalt i loven på en ganske annerledes klar måte.

I alle fall må det være åpenbart at det å fremme et slikt krav i kraft av en alminnelig prosessfullmakt, dersom dette ikke skulle være hjemlet, måtte anses som en feil som i så fall kunne vært gjort til gjenstand for retting. I denne saken har det verken fra påtalemyndigheten eller fra lagmannsretten kommet noen signaler som kunne tolkes slik at kravet ikke skulle være fremmet på riktig måte.

Etter dette blir kravene å fremme.

Straffeprosessloven §448 er en meget åpen bestemmelse som gir "andre" rett til erstatnng i tilfelle av uberettiget forfølgning. Etter ordlyden er det ikke noe som tyder på at man har hatt familiemedlemmer for øyet da bestemmelsen ble utformet. På den annen side utelukker den heller ikke at famliemedlemmer som særlig rammes av en uberettiget forfølgning, kan gis erstatning etter denne bestemmelsen. Det er på det rene at det i så fall er tale om en erstatning etter "rettens skjønn" slik at erstatning i form av oppreisning også kan gis etter denne bestemmelsen.

Etter lagmannsrettens mening er det grunn til å gi så vel de fire barna som hustruen erstatning etter denne bestemmelsen i denne saken.

Lagmannsretten legger vesentlig vekt på at barna i sine viktigste barne- og ungdomsår måtte klare seg uten far, i en fremmed kultur hvor det også ellers kan ha vært vanskelig nok å finne seg til rette. På den annen side må det legges til grunn at en viktig del av årsaken til vanskelighetene for familien var at A i det hele tatt ble arrestert, og, etter lagmannsrettens endelige dom, med rette, dømt for narkotikaheleri.

Uansett står det igjen at barn og hustru ble forlatt under degraderende omstendigheter i mer enn tre år, og lagmannsretten må legge til grunn at hustruen og i alle fall de to eldste barna, har fått betydelige psykiske problemer som følge av dette. Det må også fremheves at de to eldste gjennom den omsorg de var nødt til å ta på seg i hjemmet, og mobbingen da det ble kjent at faren var først tiltalt og så dømt til mange års fengsel for alvorlige narkotikaforbrytelser, på mange måter mistet et naturlig ungdomsliv, med venner og hobbies utenfor hjemmet. Eldstemann måtte også ta et år om igjen på skolen. Det må naturlig settes i sammenheng med problemene i hjemmet som den uberettigede fengslingen forårsaket.

Lagmannsretten finner etter en totalvurdering at mor og de to eldste barna bør tilkjennes hver 300.000 kroner i erstatning. De to yngste tilkjennes 150.000 kroner hver. I beløpene er inkludert eventuelle utgifter til juridisk bistand.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Staten ved Justisdepartementet betaler til A i erstatning for tapt inntekt 520.000 - femhundreogtjuetusen - kroner, for tap i fremtidig erverv 1350000 - enmilliontrehundreogfemtitusen- kroner, for utgifter 50.000 - femtitusen - kroner, og i oppreisning 1350000 - enmilliontrehundreogfemtitusen - kroner, til sammen 3.270.000 - tremillionertohundreogsyttiitusen - kroner.

2. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til B 300.000 - trehundretusen - kroner.

3. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til C 300.000 - trehundretusen - kroner.

4. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til D 300.000 - trehundretusen - kroner.

5. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til E 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner.

6. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til F 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner.

7. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.