LB-1997-3221
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-10-20 |
| Publisert: | LB-1997-03221 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Halden byrett Nr. 96-542 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-03221 A/01 og LB-1997-03222 A/01. Anke (av 97-03222) til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00194K . |
| Parter: | Sak nr 97-03221 A/01: Ankende part: Warner/Chappel Music Denmark AS (Prosessfullmektig: Advokat Bård Racin Meltvedt). Motpart: Henning Kvitnes (Prosessfullmektig: Advokat Edvard Arman Tveten) Sak nr 97-03222 A/01: Ankende part: Henning Kvitnes (Prosessfullmektig: Advokat Edvard Arman Tveten) Motpart: Warner/Chappel Music Denmark AS (Prosessfullmektig: Advokat Bård Racin Meltvedt) |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Kristian Bjerke. Kst lagdommer Eirik Akerlie. Sorenskriver Lars Mæhlumshagen |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, §36, Åndsverkloven (1961) §34, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) |
Saken gjelder hevning, subsidiært tilsidesettelse, av forlagsavtale.
Warner/Chappel Music Denmark AS (heretter hovedsakelig kalt Warner) og Henning Kvitnes inngikk i februar 1992 en avtale der Kvitnes overdro rettighetene til sine musikkverk til Warner.
Warner er et dansk musikkforlag. Det har en rekke søsterforlag rundt i verden. Disse er alle en del av et større internasjonalt konsern.
Henning Kvitnes er en norsk rockeartist. Han har fra 1980 utgitt en rekke plater, dels som soloartist og dels sammen med andre.
Avtalen mellom Warner og Kvitnes innebar at Kvitnes overdro alle sine rettigheter til musikken han hadde komponert samt de tekster han hadde forfattet. I tillegg omfattet avtalen de verk og tekster som Kvitnes ville komponere og forfatte fra avtaleinngåelsen fram til 31 desember 1996. Overdragelsen gjaldt rettighetene til verkene i alle land og for hele den tid verkene var lovmessig beskyttet.
Warner skulle etter avtalen ha en andel av de inntekter som verkene ville gi Kvitnes som opphavsmann. De viktigste inntektene var vederlag for mekaniske rettigheter, dvs det vederlag som Kvitnes mottok som opphavsmann når verkene lydfestes av andre, og avspillingsvederlag, dvs vederlag for framføring av verkene offentlig. Warner skulle ha 33,33 % av lydfestings- og avspillingsvederelaget som inntjenes i Norge, og 50 % av det som inntjenes utenfor Norge.
Etter avtalen skulle Warner på sin side utbetale Kvitnes et forskudd på dkr 200 000 umiddelbart etter avtaleinngåelsen. Videre skulle Warner forestå den nødvendige kontakt med selskapene TONO og NCB. Disse selskapene har bl a til oppgave å registrere og beskytte musikkverk samt innkreve henholdsvis avspillings- og lydfestingsvederlag for rettighetshaverne. Warners oppgave i denne sammenheng var å anmelde nye verk til de nevnte selskapene, kontrollere selskapenes fastsetting av vederlagene, samt motta vederlagene på Kvitnes' vegne. Det forskudd som var utbetalt Kvitnes, skulle hovedsakelig tilbakebetales ved at Warner beholdt Kvitnes' andel av de vederlag som Warner mottok. Dersom forskuddet ikke ble dekket på denne måten, hadde Kvitnes ingen tilbakebetalingsplikt.
I tillegg til at Warner skulle yte forskudd samt ha administrative oppgaver knyttet til kontakten med TONO og NCB, skulle det ha en "kreativ" oppgave i forhold til de verk som var - og ville bli - omfattet av avtalen. Dette var ikke direkte sagt i avtalen, men forutsatt mellom partene. Oppgaven skulle bestå i å søke å utbre opphavsmannens verk, bla a ved å søke å påvirke radiostasjoner ol slik at de spilte Kvitnes' verk samt påvirke andre artister til å framføre og lydfeste disse.
I januar 1995 skrev Kvitnes til Warner og beklaget seg over at selskapet ikke utviste nok aktivitet i forhold til hans verk, og at han ønsket seg ut av avtaleforholdet. Dette ville ikke Warner akseptere, og etter noe korrespondanse mellom partene, ble det 16 august 1995 inngått en tilleggsavtale hvoretter Kvitnes skulle få utbetalt ytterligere forskudd med dkr 125 000. Tilbakebetalingsvilkårene var de samme som for det beløp som ble utbetalt i februar 1992.
I brev 18 mars 1996 hevet Henning Kvitnes avtalen med Warner. Hevningen var først og fremst begrunnet i at Warner ikke hadde gjort nok for å promotere verkene. Warner på sin side bestred at Kvitnes hadde rett til å heve avtalen.
Warner tok 31 oktober 1996 ut stevning mot Henning Kvitnes med påstand bl a om at forlagsavtalen mellom de to var gyldig og bindende. Henning Kvitnes reiste på sin side motsøksmål hvor han krevde utbetalt dkr 460 232 med tillegg av renter.
Halden byrett avsa 27 juni 1997 dom i saken med slik domsslutning:
I hovedsøksmålet:
1. Henning Kvitnes frifinnes.
2. Warner/Chappel Music Denmark AS pålegges å betale til Henning Kvitnes saksomkostninger med 118.050 -etthundreogattentusenogfemti- kroner innen 2 -to- uker.
I motsøksmålet:
1. Warner/Chappel Music Denmark AS frifinnes.
2. Henning Kvitnes pålegges å betale til Warner/Chappel Music Denmark AS saksomkostninger med 10.000 -titusen- kroner innen 2 -to- uker."
Byretten kom i hovedsøksmålet til at avtalen var i strid med avtaleloven §36, og kjente avtalen ugyldig. I motsøksmålet kom den til at det ikke var grunnlag for å tilkjenne Kvitnes erstatning. Om det nærmere saksforholdet vises det til byrettens dom og det som sies nedenfor.
Warner har rettidig påanket dommen for så vidt gjelder avgjørelsen i hovedsøksmålet. Henning Kvitnes har tatt til motmæle, og har motanket for så vidt gjelder avgjørelsen av motsøksmålet.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 15 til 18 september 1998. For Warner møtte administrerende direktør Finn Asbjørn Olafsson. Han avga forklaring. Også Henning Kvitnes møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ti vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser.
Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Den ankende part, Warner/Chappel Music Denmark AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det foreligger ikke vesentlig mislighold som gir Henning Kvitnes rett til å heve avtalen.
Warner har ikke misligholdt avtalen ved ikke å utgi noter og tekster til Kvitnes' verk, idet det ikke foreligger plikt for forlaget til å forestå slik utgivelse. Dette følger implisitt av forlagsavtalen §10, jf formuleringen "I fald Forlaget udgiver ovenanførte værker på noder, ...". Heller ikke åndsverkloven §34 første ledd (slik den lød før lovendringen 2 juni 1995 nr 27) innebærer en slik plikt. Plikten til å "utgi verket" er først og fremst myntet på litterære verk, og er ikke egnet for denne type populærmusikk. Heller ikke omfattes plikten til note- og tekstutgivelse av annet alternativ i bestemmelsen, nemlig at forlaget skal "sørge for utbredelsen på sedvanlig måte". Det er ikke sedvanlig at musikkforlag gir ut noter over denne type populærmusikk, verken i Danmark, Sverige eller Norge. For så vidt gjelder Sverige, vises det til standard forlagsavtale inngått mellom bransjeorganisasjonene samt vitneforklaring fra Bo Stefan Egmar. For Danmarks vedkommende bekreftes dette av vitneforklaring fra Lars Sjelle og den undersøkelse som var foretatt av ham blant de danske forlagene. Når det gjelder Norge, vises det bl a til at TONO allerede på 1980-tallet opphevet vilkåret om at noter skulle følge med når verk skulle anmeldes der.
Også reelle hensyn taler for at forlaget ikke skal ha noen plikt til å utgi noter for denne type verk. Utarbeidelse av noter er kostbart og lite formålstjenlig for forlaget, bl a fordi opphavsmennene ofte ikke behersker noter. For denne type populærmusikk er det heller ikke noe marked for notesalg.
Subsidiært gjøres det gjeldende at Kvitnes' rett til å få utgitt noter og tekster er bortfalt ved passivitet. Kvitnes beklaget seg aldri overfor Warner over at noter og tekster ikke ble utgitt. Dette ble først anført etter at avtalen var hevet.
Atter subsidiært gjøres det gjeldende at Kvitnes ikke kan heve på dette grunnlag, idet han aldri ga Warner anledning til å avhjelpe forholdet slik forlagsavtalen §10 foreskriver.
For så vidt gjelder anførselen om at Warner har vesentlig misligholdt avtalen fordi man angivelig ikke skal ha utvist tilstrekkelig aktivitet for å utbre verkene, gjøres det gjeldende:
Det er ikke fastsatt i forlagsavtalen at Warner skal ha en plikt til å søke å utbre verkene. En slik plikt anses imidlertid å følge av åndsverkloven §34 første ledd 2. alternativ sammenholdt med bransjepraksis. Denne plikten - som kan betegnes som forlagets kreative rolle - vil variere avhengig av de forutsetninger som foreligger, bl a hvilken sjanger man har med å gjøre, hvilke land musikken skal framføres i, markedssituasjonen og målgruppen for musikken.
I forhold til Kvitnes var den kreative rolle tredelt. For det første skulle Warner søke å påvirke radiostasjoner til å spille Kvitnes' verk. Videre skulle Warner drive såkalt "songplugging", dvs å søke å få andre artister til å lydfeste Kvitnes' komposisjoner. For det tredje besto den kreative rolle i å søke å få verkene brukt i reklameøyemed, film, video ol.
Det er Kvitnes som har bevisbyrden for at Warner har vesentlig misligholdt avtalen. Det som kjennetegner den kreative rollen innenfor musikkforlagsbransjen er at man i liten grad kan dokumentere skriftlig hva som er gjort for den enkelte artist. Den kreative rolle ivaretas av forlagene først og fremst ved muntlige kontakter med ansatte ved radiostasjoner, plateselskap, søsterforlag, filmselskap osv og med andre artister. Det foreligger derfor i liten grad korrespondanse som kan bekrefte den aktivitet Warner har utvist. Warner har imidlertid nedlagt et betydelig arbeid i forhold til Kvitnes' verk. Dette framgår av den skriftlige dokumentasjon som er framlagt og av vitneforklaringer fra Finn Asbjørn Olafsson og Lars Sjelle.
Den omstendighet at den skriftlige dokumentasjonen i det alt vesentlige relaterer seg til det første året etter at avtalen ble inngått, skyldes dels at Warner ikke systematisk arkiverer denne type korrespondanse. Det er derfor noe tilfeldig hva man har kunnet legge frem i anledning denne saken. I tillegg kommer at den aktivitet som er utvist i forhold til Kvitnes' verk nok gikk noe ned de senere år. Dette skyldtes imidlertid Kvitnes selv. Etter 1992 utga Kvitnes bare to plater, hvorav bare den ene inneholdt nye verk. Den platen som inneholdt nye verk, var på norsk. Dette innebar at mulighetene for vellykket markedsføring i Danmark og utlandet for øvrig av disse verkene var begrenset. For at verkene skulle ha noe potensiale i Danmark eller utlandet måtte de vært oversatt til dansk eller engelsk. Dette sørget ikke Kvitnes for. Det kan heller ikke være forlagets oppgave å oversette verkene.
Forutsatt at Warner anses å ha misligholdt avtalen, må det ved vesentlighetsvurderingen legges vekt på at Kvitnes har misligholdt sin del av avtalen. Kvitnes har i avtaleperioden komponert verk som skulle vært meldt til Warner, og som skulle inngått i den katalog med verk som Warner hadde rettighetene til. Dette framgår av Kvitnes' brev 23 november 1994 til Warner, hvor han opplyser at han "har skrevet ca 60-70 % av melodiene" til Ida Linds nye plate. Det forhold at Lind aldri utga platen har ingen betydning i denne forbindelse.
Subsidiært gjøres det gjeldende at anførselen om vesentlig mislighold på grunn av manglende aktivitet fra Warnes side må være bortfalt ved passivitet. Det framgår av Frank Marstokks brev til Warner at Kvitnes skulle ha vært misfornøyd med Warners aktivitet fra 1993. Noen misnøye ble imidlertid på denne tiden aldri tilkjennegitt overfor Warner. Til tross for at han angivelig var misfornøyd, anmodet han 23 november 1994 om et nytt forskudd på kr 300 000. Først da dette ble avslått, ga Kvitnes uttrykk overfor Warner for at han ikke var fornøyd med forlagets arbeid. Videre må det legges vekt på at Kvitnes 15 august 1995 faktisk aksepterte et nytt forskudd stort dkr 125 000. Dette forskuddet ble utbetalt i henhold til en tilleggsavtale, uten at det i denne ble gjort tilføyelser eller presiseringer vedrørende den aktivitet forlaget skulle utvise i tilknytning til Kvitnes' verk.
Atter subsidiært gjøres det gjeldende at Kvitnes ikke kan heve på dette grunnlag, idet han aldri ga Warner anledning til å avhjelpe forholdet slik forlagsavtalen §10 foreskriver.
Det er ikke grunnlag for å sette avtalen til side etter avtaleloven §33 eller §36:
Warner bestrider ikke at Kvitnes var sterkt alkoholisert på den tiden den opprinnelige avtalen ble inngått. For at avtalen skal kjennes ugyldig etter avtaleloven på grunn av Kvitnes' alkoholisme, er det imidlertid et vilkår at alkoholismen var synbar for Warners representanter. Verken Kvitnes' partsforklaring, vitneforklaringer fra Olafsson eller Marstokk gir holdepunkter for at dette var synbart. Under en hver omstendighet var ikke avtaleinngåelsen motivert av Kvitnes' alkoholiserte tilstand. Kvitnes' motivasjon for avtalen var behovet for å få utbetalt et større pengebeløp samt ønsket om å slå igjennom som artist utenfor landets grenser. I tillegg kommer at Kvitnes uansett ikke ville oppnådd bedre avtalevilkår med Warner. Den avtale som ble inngått var en standardavtale som den gang ble benyttet overfor den kategori artister som Kvitnes tilhørte. Dersom Kvitnes skulle fått bedre vilkår i avtalen, måtte han ha hatt en helt annen suksess å vise til. Warner utnyttet således ikke Kvitnes' alkoholisme for å oppnå bedre vilkår. Avtaleloven §33 er derfor ikke anvendelig.
Det er heller ikke grunnlag for å tilsidesette avtalen etter avtaleloven §33 på grunn av at Kvitnes angivelig ikke forsto for hvor lang tid han overdro rettighetene. Avtalens §1 fastsetter uttrykkelig at rettighetene overdras "for hele den tid værkerne er lovmæsigt beskyttet". Formuleringen er vanlig i bransjen. Det er også helt vanlig å overdra rettighetene for hele den periode som verkene er beskyttet etter lovgivningen, såkalt "life of copyright". Dersom Kvitnes faktisk ikke forsto hva formuleringen innebar, må han selv bære risikoen for dette. Det må også legges vekt på at Kvitnes selv hadde vært i bransjen i mange år da han inngikk forlagsavtalen. Han hadde også tidligere hatt forlagsavtale med andre forlag. Selv om disse ikke inneholdt vilkår om "life of copyright", viser imidlertid dette at Kvitnes var fortrolig med bransjen.
Det er videre ikke grunnlag for å sette avtalen helt eller delvis til side etter avtaleloven §36. Det dreier seg her om en kommersiell avtale mellom profesjonelle parter. I slike tilfeller bør det vises varsomhet med å sette avtalen helt eller delvis til side. Kvitnes sto helt fritt på det tidspunkt avtalen ble inngått, idet han kunne gått til TONO og fått forskudd derfra eller gått til andre forlag. Kvitnes var således ikke i en tvangssituasjon. Avtalen var klart formulert, både når det gjaldt for hvor lang tid rettighetene var overdratt ("life of copyright") og med hensyn til fordelingen av inntektene. Avtalen var en standardavtale, i den forstand at det var den som ble benyttet i bransjen for denne type avtaler. Avtalen svarer også i det vesentlige til den standardavtale som nyttes i Sverige, og som er utarbeidet i samarbeid mellom partene i bransjen. Denne bransjepraksis må anvendes som målestokk ved rimelighetsvurderingen etter avtaleloven §36.
Det følger av rettspraksis at avtaleloven §36 først og fremst er anvendelig på langsiktige avtaler hvor det har skjedd en vesentlig endring i balanseforholdet mellom ytelsene. Dette er ikke tilfellet her. Inntektene fordeles mellom partene i henhold til den fordelingsnøkkel som er fastsatt i avtalen. Avtalevilkårene framstår heller ikke som vesentlig annerledes enn de avtalevilkår som i dag nyttes i bransjen. Kontraktspraksis er således den samme som da Kvitnes inngikk sin avtale. At Kvitnes måtte være misfornøyd med disse vilkårene, gir ham imidlertid ikke rett til å kreve avtalen satt til side.
Kvitnes kan heller ikke høres med at avtalen er ensidig fordi det angivelig ikke er ytet vederlag fra Warners side. Vederlaget fra Warner består i de forskudd som ble utbetalt Kvitnes. Forskuddene er rentefrie. I den utstrekning de forskuddene dekkes av avspillings- og lydfestingsvederlagene, kan de ikke kreves tilbake av Warner. Forlaget har således tatt en ikke ubetydelig risiko ved å utbetale forskuddene. Vederlaget består videre i de tjenester som Warner yter i form av administrasjon av inntektene fra TONO og NCB samt den kreative rolle som Warner plikter å fylle. I tillegg kommer direkte omkostninger.
Dersom retten finner at avtalen må settes til side etter avtaleloven §36, er det under en hver omstendighet ikke grunnlag for å kjenne avtalen helt ugyldig. Retten må foreta en avtalerevisjon. Det er i så fall naturlig at avtalen revideres slik at den - med unntak av bestemmelsene om forskuddsbetalingen - blir overensstemmende med den avtale som Paul Krebs inngikk med Warner, og som av Søndre Landsrett er ansett gyldig.
Under forutsetning av at Kvitnes var berettiget til å heve avtalen, må oppgjøret mellom partene foretas etter åndsverkloven §34 annet ledd. Dette innebærer at Kvitnes er berettiget til å beholde det mottatte forskudd. Han har imidlertid ikke sannsynliggjort å ha lidt noe tap som står i årsakssammenheng med Warners mislighold. Det er heller ikke utvist noe erstatningsbetingende forhold fra Warners side.
Dersom avtalen kjennes ugyldig etter avtaleloven §33 eller §36, må Kvitnes tilbakeføre det mottatte forskudd, mens Warner må tilbakeføre det vederlag det har mottatt i henhold til forlagsavtalen §1. Warner har imidlertid krav på kompensasjon for de utgifter det har hatt i forbindelse med avtaleforholdet. Av praktiske grunner kan mellomværende mellom partene anses oppgjort ved at Kvitnes beholder forskuddet og ved at Warner beholder det som er mottatt etter forlagsavtalen §1.
Warner/Chappel Music Denmark AS har lagt ned slik påstand:
I hovedanken
1. Henning Kvitnes forpliktes til å anerkjenne den mellom partene inngåtte musikkforlagsavtale som gyldig og bindende mellom partene.
2. Henning Kvitnes forpliktes til å anerkjenne at Warner/Chappel Music Denmark AS for så vidt gjelder alle musikkverk som er omfattet av avtalen er berettiget til å foreta forretningsmessig utnyttelse av disse musikkverk i alle land og i hele den periode de er opphavsrettslig beskyttet i de enkelte land.
3. Henning Kvitnes forpliktes til å anerkjenne at han har vært og er forpliktet til å levere til Warner/Chappel Music Denmark AS de musikkverk som er blitt komponert/forfattet i perioden fra musikkforlagsavtalens inngåelse til den 31.12.1996.
4. Warner/Chappel Music Denmark AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
I motanken
"Warner/Chappel Music Denmark AS frikjennes og tilkjennes sakens omkostninger."
Ankemotparten, Henning Kvitnes, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Warner har vesentlig misligholdt forlagsavtalen med Kvitnes, idet Warner ikke har oppfylt sine forpliktelser etter åndsverkloven §34 første ledd og etter forlagsavtalen.
Det følger av åndsverkloven §34 første ledd at forleggeren "plikter å utgi verket innen rimelig tid". I forhold til musikkverk som er forlagt, innebærer dette en plikt for forleggeren til å trykke noter og tekst (sanghefter). Dette er ikke gjort av Warner for noen av Kvitnes' verk. Det ville ikke vært byrdefullt for Warner å utarbeide notehefter. Warnerkonsernet er en av verdens største noteprodusenter, og med dagens teknologi er noteproduksjon både enkel og billig. Oppfyllelse av plikten til å utgi verk er særlig viktig i forhold til musikkverk som ikke er utgitt på plate. Kvitnes hadde flere slike. I hvert fall burde Warner sørget for enkle innspillinger av verkene, f eks på kassett, slik at disse kunne blitt distribuert til andre artister. Heller ikke dette ble gjort.
Åndsverkloven §34 første ledd fastsetter videre en plikt for forleggeren til å "sørge for utbredelsen av verket på sedvanlig måte". Det var også klart forutsatt mellom partene at Warner skulle ha en utstrakt aktivitetsplikt overfor Kvitnes' verk. Aktivitetsplikten besto i å utbre verkene både nasjonalt og internasjonalt.
Forlagets oppgave var å promotere komponisten/tekstforfatterens verk for å søke å oppnå avspilling av verkene på radio og fjernsyn, songplugging, samt å søke å få verkene brukt i reklame, film og fjernsynsproduksjon. Slik bruk av verkene er viktig fordi det gir opphavsmannen (og forlaget) inntekter i form av avspillingsvederlag, lydfestingsvederlag og framføringsvederlag. Warner har ikke oppfylt sin aktivitetsplikt i så henseende.
Når det gjelder radio- og fjernsynspromotering, har Warner lagt fram dokumentasjon som viser at det hadde noe kontakt med lokalradiostasjoner i Danmark i april og september 1993. Ut over dette foreligger det ikke dokumentasjon for slik promotering. Selv i april og september var imidlertid promoteringen beskjeden. Det var f eks plateselskapet som sørget for distribusjon av Kvitnes' nye plate "Postcards from life" til radiostasjonene - ikke Warner. Det var også andre enn Warner som i stor grad utarbeidet det materialet som ble benyttet i forbindelse markedsføringen av platen og den påfølgende konsertturne i Danmark i september 1993.
Også i forhold til songplugging har Warner utvist manglende aktivitet. Forlaget har en plikt til ikke bare å søke å få andre artister til å spille inn allerede innspilte verk, men også verk som er uinnspilte. Dokumentasjonen viser at kun et fåtall av Kvitnes' verk ble søkt plassert og at nesten alle forsøkene ble gjort i 1992 og 1993. Det ble til sammen gjort 34 forsøk. Bare to verk ble søkt plassert i perioden 1994 til 1996. Kvitnes' største hits, "Back to little Eden" og "Blue" ble aldri søkt plassert. Med unntak av to verk, ble heller ikke noen av de 26 verk Kvitnes komponerte mens han hadde forlagsavtale med Warner søkt plassert. Et naturlig sted for å søke å få verkene plassert hos andre artister er messer og andre lignende arrangementer hvor bransjefolk møtes. Bortsett fra på en messe i USA og en messe i Tyskland i 1993, har Warner ikke søkt å plassere verkene ved slike anledninger.
Når det gjelder promotering i forhold til reklame, film, og fjernsynsproduksjon, foreligger det ingen dokumentasjon fra Warners side som viser noen form for aktivitet.
Den dokumentasjon som er framlagt viser at Warner - med unntak av det første året etter at avtalen ble inngått - ikke har utvist noen "kreativ aktivitet" i forhold til Kvitnes. Det er Warner som har bevisbyrden for at det faktisk har utvist nødvendig aktivitet, jf det prinsipp som kommer til uttrykk i Rt-1964-132. En særlig oppfordring til å sikre dokumentasjon fikk Warner fra januar 1995 da Kvitnes ba om rapportering fra Warner om hva som ble gjort. Den manglende dokumentasjon indikerer at Warner knapt har foretatt seg noe.
Det er en ytterligere indikasjon på manglende aktivitet at forlaget - i løpet av hele avateleperioden - ikke klarte å plassere noen av Kvitnes' verk for innspilling hos andre artister.
Det bestrides at Kvitnes har misligholdt sin del av avtalen. Rett nok stilte han verk som ikke er anmeldt til Warner til disposisjon for Ida Lind. Lind utga imidlertid aldri platen med Kvitnes' verk. Kvitnes har ment at verkene ikke har holdt en slik standard at han har villet utgi dem. Han hadde derfor heller ingen plikt til anmelde verkene til Warner.
Ved vurderingen av om det foreligger vesentlig mislighold, må det også legges vekt på at avtalen i realiteten ikke omfattet noe økonomisk vederlag fra Warner til Kvitnes. De pengebeløp som ble ytet fra Warner til Kvitnes, var forskudd som Kvitnes skulle tilbakebetale gjennom hans andel av TONO/NCB-vederlaget. Forskuddene var beskjedne, og det var ingen fare for at de ikke ville bli tilbakebetalt. Det var således ikke knyttet noen risiko for Warner til denne delen av avtalen.
Det bestrides videre at det har noen betydning for Kvitnes' misligholdsinnsigelse at han ikke fulgte framgangsmåten etter forlagsavtalen §10. Denne bestemmelsen skal først og fremst ivareta bevishensyn. Disse hensynene er her ivaretatt på annen måte.
Misligholdsinnsigelsen er heller ikke framsatt for sent. Kvitnes ble gradvis klar over den manglende aktivitet som Warner utviste i forhold til verkene, og det var først rundt hevningstidspunktet han forsto for hvor lang tid han hadde overdratt rettighetene til verkene.
I og med at det foreligger vesentlig mislighold fra Warners side, må etteroppgjøret foretas etter åndsverkloven §34 annet ledd. Kvitnes er således ikke forpliktet til å tilbakebetale gjenstående på det forskudd som ikke allerede er tilbakebetalt.
Det gjøres videre gjeldende at avtalen må settes til side som ugyldig etter avtaleloven §33 og §36:
For det første må avtalen settes til side som ugyldig på grunn av omstendigheter som forelå ved avtaleinngåelsen. Kvitnes var på denne tiden i en meget vanskelig livssituasjon. Han var sterkt alkoholisert. Dette var kjent i miljøet som Kvitnes vanket i, og Kvitnes' alkoholproblemer var åpenbare. Kvitnes hadde stor pågang fra sine kreditorer og var derfor også i en sterkt presset situasjon.
Kvitnes fikk heller ingen profesjonell hjelp i forbindelse med avtaleinngåelsen, noe som medførte at avtalen ble svært ubalansert i Kvitnes' disfavør. Det var heller ingen standardavtale som ble inngått. Dette støttes av at Warner omtrent på samme tid inngikk avtale på andre vilkår med en annen komponist og musiker, Paul Krebs. Krebs fikk med profesjonell hjelp forhandlet seg fram til gunstigere vilkår enn Kvitnes. Det bestrides ikke at Kvitnes' avtale, både når det gjelder fordeling av inntekter mellom forlaget og opphavsmannen og når det gjelder lengden av den tid rettighetene overdras for, er i samsvar med den standardavtale som nyttes i Sverige. Denne standardavtalen er imidlertid gammel, den har ikke hatt for øye moderne musikkavtaler, og den er kritisert i svensk juridisk litteratur.
Det må også legges vekt på at formuleringen i avtalen hvorved rettighetene ble overdratt for hele den tid verkene var lovlig beskyttet, var uklar. Ifølge avtalen for øvrig skulle den gjelde i en femårsperiode, fram til 31 desember 1996. Det var naturlig å oppfatte avtalen slik Kvitnes gjorde, nemlig at denne tidsbegrensningen også gjaldt for hvor lang tid rettighetene til verkene var overdratt.
For det andre er det forhold ved avtalens innhold som innebærer at den må settes til side som ugyldig etter avtaleloven §36:
Det er et betydelig misforhold mellom ytelsene i avtaleforholdet. Avtalen er svært langsiktig, idet rettighetene til de verk som omfattes ble overdratt for hele den tid verkene var lovlig beskyttet, dvs i 70 år etter opphavsmannens død. I hele denne perioden skal Warner ha henholdsvis 50 % og 33,33 % av de inntekter verkene gir, avhengig av om inntektene kommer fra utlandet eller fra Norge. På den annen side er det som Warner skal yte i avtaleforholdet, beskjedent. Det forskudd som er avtalt - og som ble utbetalt fra Warner side - må anses som lavt. Forskuddet var også risikofritt for Warner, idet Kvitnes var en godt etablert artist som relativt raskt ville klare å tilbakebetale forskuddet. Betingelsene for tilbakebetaling av forskuddet framstår også som urimelige ved at forskuddet alene skulle nedbetales av Kvitnes' andel av inntektene. Dette gjør at det vil gå uforholdsmessig lang tid før Kvitnes i det hele tatt får sin del av inntektene.
Det må ved urimelighetsvurderingen også legges vekt på at avtalen er uoppsigelig, i den forstand at rettighetene for de verk som omfattes av avtalen er overdratt helt fram til 70 år etter Kvitnes' død.
Til slutt må etterfølgende forhold trekkes inn ved rimelighetsvurderingen. Warner har ikke utvist en slik aktivitet i forhold til verkene som det som var forespeilet og forutsatt. Det må også legges vekt på at Kvitnes har forsøkt å komme fram til en minnelig løsning, jf Rt-1990-284.
Det foreligger ingen rettsavgjørelser fra Norge hvor slike forlagsavtaler er prøvd i forhold til avtaleloven §36. Utenlandske domstoler har imidlertid vært kritiske til denne type avtaler. House of Lords har i en avgjørelse inntatt i All England Law Reports 1974 §3 All ER s 616, A Schroeder Music Publishing Co Ltd v Macaulay, satt en lignende avtale til side.
Dersom avtalen kjennes ugyldig må hver av partene tilbakeføre de mottatte ytelser. Differansen utgjør dkr 52 934 i favør av Kvitnes.
Subsidiært gjøres det gjeldende at avtalen må settes delvis til side som ugyldig, slik at den i sin helhet anses opphørt 18 mars 1996 da Kvitnes begjærte opphør av avtalen, eventuelt 31 desember 1996. Atter subsidiært gjøres det gjeldende at avtalen må kjennes delvis ugyldig slik at Kvitnes' forpliktelse til å avstå TONO/NCB-vederlag som relaterer seg til Norge og Danmark etter 18 mars 1996, eventuelt 31 desember 1996, ikke er bindende.
Det bestrides at ugyldighetsinnsigelsen er framsatt for sent. Det var først rundt hevningstidspunktet Kvitnes forsto for hvor lang tid han hadde overdratt rettighetene til verkene, og derved ble klar over hvor urimelig avtalen var.
Henning Kvitnes har lagt ned slik påstand:
I hovedanken:
1. Byrettens domsslutning pkt. 1 stadfestes.
2. Warner/Chappel Music Denmark AS idømmes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.
I motanken:
Prinsipalt
1. Henning Kvitnes er ikke forpliktet til å tilbakebetale gjenstående forskudd.
Subsidiært
2. Warner/Chappel Music Denmark AS er forpliktet til å betale til
Henning Kvitnes et beløp fastsatt etter rettens skjønn, dog begrenset oppad til Dkr 52.934 med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra 21. juni 1997 til betaling skjer.
I begge tilfelle
3. Warner/Chappel Music Denmark AS idømmes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, og skal bemerke:
Det var for byretten uenighet mellom partene om tvisten skulle avgjøres etter dansk eller norsk lovgivning. Partene er for lagmannsretten enige om at norske regler skal legges til grunn. Lagmannsretten legger i det følgende norsk lovgivning til grunn.
Warner har gjort gjeldende at Kvitnes var uberettiget til å heve avtalen. Åndsverkloven bestemmelser om bl a hevning ble formelt endret ved endringslov 2 juni 1995 nr. 27. Det følger av ikrafttredelses- og ovengangsbestemmelsene (endringsloven III, nr 3 bokstav a) at endringene ikke gjelder handlinger som er utført eller rettigheter som er ervervet før endringsloven trådde i kraft. Endringsloven trådde i kraft 30 juni 1995. I og med at hevningen av avtalen skjedde 18 mars 1996, men hovedsakelig er begrunnet i mislighold før endringsloven ikrafttredelse, kan det være noe uklart om åndsverkloven bestemmelser slik de lyder etter nevnte lovendring, skal legges til grunn. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at lovvalgsspørsmålet har selvstendig betydning i saken her, idet de nye bestemmelsene i åndsverkloven ikke synes å innebære noen endring av tidligere rettstilstand for så vidt gjelder de spørsmål som saken her reiser. Lagmannsretten velger i det følgende å legge åndsverkloven bestemmelser slik de lød før lovendringen av 1995 til grunn. Dette har også partene gjort i sin framstilling av saken for lagmannsretten.
Ved vurderingen av om det foreligger vesentlig mislighold fra Warners side, må det tas utgangspunkt i de forplikter Warner hadde overfor Kvitnes. Disse forpliktelsene følger dels av lov og dels av avtale.
Kvitnes har gjort gjeldende at Warner har misligholdt sin del av avtalen ved ikke å utgi noter og tekster over hans verk. Lagmannsretten kan ikke se at forlaget hadde noen plikt til å utgi noter og tekster over verkene, og at det derved heller ikke representerte noe mislighold ikke å utgi dette. Rett nok fastsetter åndsverkloven §34 første ledd at forleggeren plikter "å utgi verket innen rimelig tid". I den forlagsavtale som ble inngått mellom partene synes det imidlertid ikke forutsatt at noter eller tekster skulle utgis uten videre. I forlagsavtalen §6 bokstav d første punktum heter det:
"I fald Forlaget udgiver ovenanførte værker på noder, erholder Ophavsmanden en royalty svarende til 7,50 % for musik og 7,50 % for tekst af Forlagets nettoindkomst pr. solgte nodehæfte."
Ordlyden i avtalen trekker klart i retning av at forlaget sto fritt med hensyn til om noter og tekster skulle utgis. Avtaleklausulen kan ikke anses å bli rammet av åndsverkloven §34 fjerde ledd.
Videre legger lagmannsretten vekt på at for den type forlagsavtaler som man her står overfor - avtale mellom et musikkforlag og en rockeartist - synes det ikke å være praksis i bransjen for at noter og sanghefter utgis. Praksis her har sammenheng med at det - med unntak for de mest kjente artister - ikke er marked for salg av noter og sanghefter.
Lagmannsretten legger også vekt på at Kvitnes ikke på noe tidspunkt før han framsatte hevningserklæringen synes å ha tatt opp spørsmålet om utgivelse av noter og sanghefter med forlaget. Dette ville det vært naturlig å gjort, dersom Kvitnes mente at forlaget var forpliktet til slik utgivelse, og at slik utgivelse var av betydning for ham.
Kvitnes har videre gjort gjeldende at Warner har vesentlig misligholdt forlagsavtalen ved ikke å sørge for utbredelse av verkene på sedvanlig måte, jf åndsverkloven §34 annet ledd, og i samsvar med det som var forutsatt i avtalen.
Det synes å være enighet mellom partene om at forlagets plikter/oppgaver faller i tre kategorier; administrative plikter, økonomiske plikter og kreative oppgaver. Lagmannsretten har oppfattet Kvitnes slik at Warners påståtte mislighold først og fremst knytter seg til utførelsen av de såkalte kreative oppgaver. Det er i avtalen ikke nærmere fastsatt hva denne kreative rollen skulle bestå i. Partene synes imidlertid å ha hatt en felles forståelse av at Warner først og fremst skulle søke å bidra til at Kvitnes' verk ble avspilt offentlig og lydfestet av andre artister. I tillegg skulle Warner bidra til at Kvitnes' verk blir kjent, særlig i Danmark og andre land for øvrig utenom Norge. Hvordan dette arbeidet nærmere skulle utføres og i hvilket omfang, synes det å ha vært noe ulike oppfatninger om fra de to avtalepartenes side. Kvitnes måtte imidlertid kunne ha en berettiget forventning om at forlaget utviste en ikke ubetydelig aktivitet, både fordi han etter forlagsavtalen hadde overlatt rettighetene til nærmest samtlige av sine verk til forlaget og dels fordi forlaget hadde en økonomisk egeninteresse i at de overdratte rettighetene ga avkastning.
Det er framlagt skriftlig dokumentasjon som viser en viss aktivitet fra Warner side fram til årsskiftet 1992-93. Dokumentasjonen knytter seg særlig til markedsføring av Kvitnes verk overfor radiostasjoner og arbeid med å få plassert Kvitnes' verk hos andre artister. Ut fra den dokumentasjon som er framlagt og bevisføringen for øvrig, kan lagmannsretten ikke se at Warner kan sies å ha misligholdt avtalen fram til dette tidspunkt. Rett nok så synes aktiviteten å ha gitt små resultater, i hvert fall i forhold til å få andre artister til å framføre Kvitnes' verk. Dette kan likevel ikke være avgjørende, idet dette kan skyldes helt andre årsaker enn Warners eventuelle manglende aktivitet.
Mer tvil knytter det seg derimot til tiden fra 1993 og fram til avtalen ble hevet. Fra denne perioden er det lite dokumentasjon som viser Warners aktivitet i forhold til Kvitnes, særlig etter høsten 1993. Lagmannsretten ser dette som en klar indikasjon på at Warners aktivitet i forhold til Kvitnes' verk var sterkt dalende. Lagmannsretten finner likevel under noe tvil at Warners minkende aktivitet i denne perioden ikke representerte noe vesentlig mislighold av forlagsavtalen. Lagmannsretten legger her vekt på at formålet med forlagsavtalen først og fremst synes å ha vært promotering av Kvitnes verk utenfor Norge. Promoteringen det første året etter at avtalen ble inngått ga svært begrensede resultater. Det var neppe grunn til å forvente en særlig bedring av resultatene med mindre forlaget kunne tilby nye verk, enten i form av demoinnspillinger overfor andre artister, eller i form av nye verk innspilt på plate. Etter 1992 ga imidlertid Kvitnes ikke ut nye verk på plate som var særlig egnet for promotering på det internasjonale markedet. Kvitnes utga etter 1992 to plater, én samleplate med tidligere innspilte verk og én plate med nye verk. Platen med nye verk var innspilt med norske tekster. Platen - og verkene den inneholdt - må således antas å ha hatt lite potensiale utenfor Norge. Forlaget hadde derfor relativt liten oppfordring til å drive like aktiv promotering av Kvitnes' verk etter 1992. Lagmannsretten nevner i denne forbindelse at den ikke ser det som forlagets plikt å skulle sørge for oversetting av de norske tekstene til dansk eller engelsk.
Lagmannsretten legger også en viss vekt på at Kvitnes inngikk en tilleggsavtale 16 august 1995 med Warner hvor han fikk utbetalt et ytterligere forskudd på dkr 125 000. Rett nok hadde Kvitnes forut for avtalen beklaget seg overfor Warner over selskapets manglende aktivitet i forbindelse med promotering av verkene samt over tilbakemelding vedrørende inntektene fra TONO og NCB. Det ble i tilleggsavtalen ikke presisert nærmere at Warners aktivitet i forhold til promoteringsarbeidet med verkene skulle endres. Bortsett fra Warners rapporteringsrutiner vedrørende TONO- og NCB-inntektene, synes det i forbindelse med inngåelsen av tilleggsavtalen heller ikke å ha vært forutsatt at Warner skulle legge vesentlig om arbeidet med Kvitnes verk. Dersom Kvitnes hadde ønsket en endring av den arbeidsinnsats som Warner la ned i promoteringen, ville det vært naturlig å ha fått dette presisert i tilleggsavtalen.
Lagmannsretten går så over til å drøfte om det er grunnlag for å sette forlagsavtalen helt eller delvis til side som ugyldig.
Kvitnes har gjort gjeldende at avtalen må settes til side etter avtaleloven §33. Etter denne bestemmelsen kan en avtale settes til side dersom det strider mot redelighet og god tro å gjøre den gjeldende.
Det er anført fra Kvitnes side at han ved inngåelsen av avtalen i begynnelsen av 1992 var sterkt alkoholisert. Lagmannsretten betviler for så vidt ikke at Kvitnes rundt årsskiftet 1992 var i en vanskelig personlig situasjon som i stor grad kunne tilbakeføres til hans alkoholmisbruk. Lagmannsretten kan likevel ikke se at avtalen kan settes til side av denne grunn. Ugyldighet etter avtaleloven §33 vil som utgangspunkt bare inntre dersom Warner kjente til de forhold som innebærer at en ville karakterisere det som uredelig å kreve oppfyllelse, i dette tilfellet Kvitnes' alkoholproblemer. Det er etter bevisførselen ikke grunn til å anta at Warner kjente til Kvitnes' problemer da forlagsavtalen ble inngått på foråret 1992. Lagmannsretten viser også til at Kvitnes inngikk en tilleggsavtale 16 august 1995 med Warner hvor han fikk utbetalt et ytterligere forskudd på dkr 125 000. Tilleggsavtalen ble inngått på et tidspunkt da Kvitnes ikke lenger hadde de samme alkoholproblemene. Adgangen til å gjøre ugyldighetsinnsigelsen gjeldende på dette grunnlag, må under en hver omstendighet anses bortfalt i og med tilleggsavtalen.
Lagmannsretten har oppfattet Kvitnes slik at han mener det er stridende mot redelighet og god tro å gjøre gjeldende klausulen i avtalen om at overdragelsen gjaldt for hele den tid verkene var lovlig beskyttet, idet avtalepunktet var uklart formulert og fordi Kvitnes ikke forsto hva avtalepunktet i realiteten innebar. Ut fra de vitneforklaringer som er avgitt i saken og den dokumentasjon som er framlagt, synes avtaleklausuler med dette innhold å være vanlig i denne type forlagsavtaler. Lagmannsretten kan heller ikke se at avtalen var uklart formulert på dette punktet. Overdragelsen gjaldt etter ordlyden for "hele den tid værkerne er lovmessig beskyttet". Dersom Kvitnes ikke forsto hva dette innebar, var han selv nærmest til å avklare dette. Det må i denne forbindelse legges vekt på at han ved avtaleinngåelsen hadde vært i musikkbransjen i over ti år og at han derved burde ha forutsetninger for å vurdere nærmere avtalens ulike punkter, eventuelt selv å skaffe klarhet i de avtalepunkter som måtte framstå som uklare. Det er heller ikke holdepunkter for at Warners representanter forsto at Kvitnes ikke oppfattet for hvor lang tid rettighetene ble overdratt.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for å kjenne avtalen verken helt eller delvis ugyldig etter avtaleloven §33.
Kvitnes har videre gjort gjeldende at avtalen må settes helt eller delvis til side som ugyldig etter avtaleloven §36. Bestemmelsen gir grunnlag for å sette en avtale til side dersom det vil være urimelig eller i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende.
Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger forhold ved selve avtaleinngåelsen som kvalifiserer til tilsidesettelse av avtalen - helt eller delvis - som ugyldig. Når det gjelder Kvitnes' alkoholproblemer ved avtaleinngåelsen, legger lagmannsretten særlig vekt på at Kvitnes inngikk tilleggsavtalen 16 august 1995 med Warner hvor han fikk utbetalt et ytterligere forskudd på dkr 125 000. Tilleggsavtalen ble inngått på et tidspunkt da Kvitnes ikke lengre hadde de samme alkoholproblemene. Når det gjelder anførselen om at Kvitnes ikke forsto rekkevidden av forlagsavtalens bestemmelse om "life of copyright", vises det til det som er sagt ovenfor om avtaleloven §33, idet vurderingen etter avtaleloven §36 i dette tilfellet ikke stiller seg vesentlig annerledes.
Avtaleloven §36 gir også grunnlag for å sette en avtale helt eller delvis til side dersom den på grunn av sitt innhold framstår som urimelig. Kvitnes har gjort gjeldende at det er et vesentlig misforhold mellom partenes ytelser i avtaleforholdet. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger et slikt misforhold som gir grunnlag for å sette avtalen til side. Gjennom avtalen og tilleggsavtalen har Kvitnes fått et ikke ubetydelig forskudd fra forlaget. Det løper ikke renter på forskuddet, og det er ingen tilbakebetalingsplikt dersom forskuddet ikke dekkes opp gjennom de inntekter som Kvitnes/Warner mottar i form av hovedsakelig avspillings- og lydfestingsvederlag fra TONO/NCB. Warners ytelser i avtaleforholdet består videre bl a i å promotere Kvitnes' verk. Lagmannsretten legger også vekt på at forlagsavtalen mellom Kvitnes og Warner i sitt innhold ikke synes å være i strid med den avtalepraksis som foreligger for denne type musikkforlagsavtaler, verken i Danmark, Sverige og Norge. Tvert i mot er avtalevilkårene i samsvar med andre musikkforlagsavtaler. Dette gjelder så vel vilkårene om fordeling av inntektene mellom forlag og opphavsmann som overdragelsen av rettighetene i tid ("life of copyright").
Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger etterfølgende forhold som gjør det urimelig å gjøre avtalen gjeldende. Rett nok synes Warner aktivitet i forhold til Kvitnes verk å ha vært mindre enn det Kvitnes forutsatte ved avtaleinngåelsen. Lagmannsretten har imidlertid ovenfor kommet til at dette ikke gir grunnlag for hevning av avtalen, og det bør heller ikke gi grunnlag for tilsidesettelse av avtalen etter avtaleloven §36. Det legges i denne forbindelse vekt på at den dalende aktivitet i forhold til Kvitnes verk i vesentlig grad synes å kunne tilbakeføres til Kvitnes egen manglende aktivitet av betydning for promoteringen i utlandet i perioden etter 1992. Lagmannsretten viser for øvrig til det som er sagt ovenfor under misligholdsdrøftelsen.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at Warner må få medhold i anken over byrettens avgjørelse i hovedsøksmålet. Anken har ført fram, og saksomkostningene må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 flg. Saken har voldt så vidt tvil når det gjelder spørsmålet om det foreligger vesentlig mislighold, at det var fyldestegjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd, jf §180 annet ledd. Saksomkostninger idømmes derfor ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.
For så vidt gjelder Kvitnes' anke over byrettens avgjørelse i motsøksmålet, har denne vært forgjeves og Henning Kvitnes skal betale omkostningene ved denne, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Warners prosessfullmektig, advokat Bård Racin Meltvedt, har i sin omkostningsoppgave ikke spesifisert kravet når det gjelder anken over avgjørelsen i motsøksmålet. Denne delen av saken har utgjort en svært beskjeden del av det samlede saksforhold, både når det gjelder saksforberedelsen og ankeforhandlingene. Omkostningene for lagmannsretten fastsettes derfor skjønnsmessig til kr 5 000. For byretten fastsettes omkostningene til kr 10 000.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I hovedanken:
1. Henning Kvitnes er forpliktet til å anerkjenne den musikkforlagsavtale han har inngått med Warner/Chappel Music Denmark AS som gyldig og bindende mellom partene.
2. Henning Kvitnes er forpliktet til å anerkjenne at Warner/Chappel Music Denmark AS for så vidt gjelder alle musikkverk som er omfattet av avtalen, er berettiget til å foreta forretningsmessig utnyttelse av disse musikkverk i alle land og i hele den periode de er opphavsrettslig beskyttet i de enkelte land.
3. Henning Kvitnes er forpliktet til å levere til Warner/Chappel Music Denmark AS de musikkverk som er blitt komponert/forfattet i perioden fra musikkforlagsavtalens inngåelse til den 31 desember 1996.
4. Saksomkostninger idømmes ikke
I motanken:
1. Warner/Chappel Music Denmark AS frifinnes.
2. Henning Kvitnes betaler til Warner/Chappel Music Denmark AS kr 5.000 -femtusenkroner- i saksomkostninger for lagmannsretten og kr 10.000 -titusenkroner- for byretten innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.