LB-1997-3247

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-04-19
Publisert:	LB-1997-03247
Stikkord:	Erstatningsrett, Medvirkning, Lempning
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr. 97-01166 M - Borgarting lagmannsrett LB-1997-03247 A/02.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Leif Ericsson). Motpart nr 1: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Flavik). Motpart nr 2: B, C (Prosessfullmektig: Advokat Knut Austad).
Forfatter:	1. Lagdommer Dag Stousland - formann, 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen, 3. Tilkalt dommer, byrettsdommer Wenche F Gjelsten, 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, §5-2, Straffeloven (1902) §147, §168, §291, §292, §62, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, Straffeprosessloven (1981) §3, §435

Dom:

Saken gjelder borgerlige rettskrav om erstatning i straffedom for brannstiftelse, særlig om erstatningen skal nedsettes etter skadeserstatningsloven §5-1 eller lempes etter §5-2.

Den 24 mai 1992 ble ektefellene B og Cs bolighus i - - -veien 5 på X i Y påtent av A. Huset brant ned til grunnen. Bygningen med innbo og løsøre var forsikret i Storebrand Skadeforsikring AS.

Den 10 november 1996 ble huset på ny påtent av A. Skaden var betydelig. Storebrand hadde fortsatt forsikringen for bygningen, mens innbo og løsøre nå var forsikret i Gjensidige Forsikring.

Den 20 juni 1997 ble A satt under tiltale ved Drammen byrett for overtredelse av straffeloven §291 jf §292 og §147 første og annet ledd, 1. straffalternativ. På vegne av Storebrand og ektefellene B og C krevde påtalemyndigheten dom for deres erstatningskrav mot A, jf straffeprosessloven §3, jf kapittel 29.

Drammen byrett avsa dom 19 august 1997 med slik domsslutning:

1. A, født xx.xx.73, dømmes for overtredelse av straffeloven §291, jfr. §292 og straffeloven §147 første og annet ledd, 1. straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 4 - fire - måneder. Til fradrag kom 283 - tohundreogåttitre - dager for utholdt varetekt.

2. A dømmes til å betale erstatning til Storebrand Skadeforsikring AS med kr 3.343.001 - tremillionertrehundreogførtitretusenogen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. A dømmes til å betale erstatning til B og C med kr 443.900 - firehundreogførtitretusennihundre - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Straffedommen - domsslutningen punkt 1 - er rettskraftig.

Ved ankeerklæring 22 oktober 1997 til Borgarting lagmannsrett har A i rett tid påanket avgjørelsene om erstatning - domsslutningen punkt 2 og 3. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Storebrand og ektefellene B og C innga anketilsvar 12 og 14 november 1997. Ankesaken behandles som sivil sak etter tvistemålslovens regler, jf straffeprosessloven §435.

Ankeforhandling ble holdt i Drammen 15 - 19 mars 1999. Etter begjæring fra A ble lagmannsretten satt med fire meddommere fra det alminnelige utvalg. A og ektefellene B og C ga partsforklaring, og det ble avhørt 13 vitner. Psykolog Thore Langfeldt ga forklaring som sakkyndig vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

Erstatningskravene for innbo og løsøre må reduseres med verdiforringelse 30 % for slit og elde.

C har seksuelt misbrukt ham fra han var 5 år til han var 17 år gammel. Det dreier seg om mer enn 100 overgrep som i hovedsak har funnet sted i Cs og hans hjem. Krenkelsene har ødelagt hans liv.

Overgrepene må medføre at erstatningen faller bort eller nedsettes etter bestemmelsen om medvirkning i skadeserstatningsloven §5-1.

Overgrepene må videre medføre at et mulig restansvar må lempes etter samme lovs §5-2. Det fremgår av Rt-1997-883 at lempning kan skje selv om skadetilføyelsen er forsettlig.

Lovbestemmelsene må anvendes slik at Storebrand og B identifiseres med C.

Subsidiært anføres at ansvaret er "urimelig tyngende" hensett til hans svake økonomi, og at forholdet gir grunnlag for lempning.

A har nedlagt slik påstand:

1. A frifinnes for kravet fra Storebrand Skadeforsikring AS.

2. A frifinnes for kravet fra B og C.

3. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % renter p a fra det forfall retten fastsetter til betaling skjer.

4. B og C dømmes til å betale A saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente p a fra det forfall retten fastsetter til betaling skjer.

Storebrand og ektefellene B og C har i hovedsak gjort gjeldende:

As anførsel om fradrag i erstatningskravene for verdiforringelse ved slit og elde er først fremsatt under ankeforhandlingen, og må avvises. Fradrag for verdiforringelse er for øvrig foretatt, og erstatningsbeløpene fremgår av spesifiserte lister som ble fremlagt for byretten. I domsbeløpet for Storebrand skal fratrekkes kr 1.500 for selvassuranse som er medtatt i Cs krav.

Det bestrides at C har misbrukt A seksuelt. Hans anførsel om dette er helt ugrunnet.

Det er hverken grunnlag for å redusere erstatningen etter medvirkningsregelen i skadeserstatningsloven §5-1 eller å lempe ansvaret etter samme lovs §5-2. Boligen er felleseie, og B kan ikke for sin del identifiseres med ektefellen.

Da skadene er voldt ved straffbare handlinger med vedvarende fast forbrytersk forsett og det foreligger sterkt skjerpende omstendigheter, er det ikke "urimelig tyngende" å pålegge A å betale full erstatning til de skadelidte.

Storebrand har nedlagt slik påstand:

1. Drammen byretts dom av 19.8.97 pkt 2 stadfestes, dog slik at kr 1.500 fragår i domsbeløpet.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

B og C har nedlagt slik påstand:

1. Drammen byretts dom av 19.8.97 stadfestes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til B og C med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten tar først standpunkt til ankemotpartenes tap, for deretter å vurdere om erstatningen skal settes ned etter medvirkningsregelen i skadeserstatningsloven §5-1 eller lempes etter §5-2.

Storebrand krever regress av A for sine utbetalinger for bygningsskadene etter begge brannene og for skadene på innbo og løsøre i 1992. Kravet utgjør for skadene i 1992 kr 1.573.929 for bygningen og kr 865.500 for innbo og løsøre, i alt kr 2.439.429, som er avrundet til kr 2,4 mill. For bygningsskaden i 1996 krever Storebrand kr 941.500. Storebrands samlede regresskrav utgjør dermed kr 3.341.500.

Ektefellene B og Cs erstatningskrav mot A gjelder egenandeler på forsikringene og den del av skaden på innbo og løsøre i 1992 som ikke var dekket av forsikringen og den utbetaling Storebrand har foretatt til C. Kravet utgjør kr 443.900.

Det fremgår av byrettens dom at A ikke har hatt innsigelser mot kravenes størrelse. For lagmannsretten har han anført at det må gjøres fradrag med 30 % for verdiforringelse ved slit og elde for så vidt gjelder tapsberegningene for innbo og løsøre. Det er særlig vist til at stuemøbler og klær er for høyt verdsatt i listene. Lagmannsretten bemerker at anførselen først ble fremsatt under ankeforhandlingen, og at verdiberegningene fremgår av spesifiserte lister som er fremlagt dels for byretten dels under ankeforberedelsen. Ankemotpartene har ikke samtykket i at anførselen fremsettes.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta standpunkt til spørsmålet om avskjæring, idet retten finner det klart at den nye anførselen ikke kan føre frem. Etter bevisførselen legges til grunn at det er foretatt fradrag for verdiforringelse. Lagmannsretten finner også grunn til å bemerke at det dreier seg om totalskadet innbo og løsøre for fem familiemedlemmer i en velutstyrt enebolig på 250 m2. Tapsberegningene må på denne bakgrunn anses som rimelige, og det er etter lagmannsrettens vurdering ikke grunnlag for ytterligere fradrag.

De samlede erstatningsposter blir etter dette kr 3.341.500 for Storebrand og kr 443.900 for ektefellene B og C. Storebrands krav er dermed redusert med kr 1.501 i forhold til byrettens dom, idet det i selskapets påstand for lagmannsrett er gjort fradrag for en selvassuranse som var medtatt i ektefellenes krav.

Lagmannsretten behandler så spørsmålet om A er seksuelt misbrukt av C og om forholdet i så fall kan danne grunnlag for et medvirkningsansvar og om forholdet i tilfelle er lempningsgrunn.

A bodde på et barnehjem på Sri Lanka etter at han først var blitt forlatt på gaten som liten. Han ble adoptert av D og E og kom til Norge i oktober 1976, 3 1/2 år gammel. Adoptivforeldrene har ikke andre barn. De bodde sammen med mors foreldre i - - -veien 7 hvor A vokste opp som nærmeste nabo til familien B og C. Adoptivforeldrene hadde arbeid utenfor hjemmet under hele As oppvekst, og han var hos dagmamma fra han var fire år til han var syv år gammel og begynte på skolen.

I følge As forklaring til psykolog Langfeldt ble han mye mobbet av eldre barn da han begynte på skolen. Lagmannsretten legger til grunn at han ble slått og sparket blant annet fordi han er mørkhudet, og at han begynte å forsvare seg med løgner. Det gikk heller ikke så bra faglig til tross for at han etter Langfeldts vurdering både er intelligent og veltalende. I denne tiden var B og Cs to døtre, F og G, hans nære lekevenner.

I oktober 1982 flyttet familien B og C til New Zealand. A var da 9 år gammel, og han var 12 år gammel da B og C kom tilbake til Norge i mars 1986. I tiden som fulgte var A mye sammen med B og Cs sønn, H, som er nesten fire år yngre enn ham. Omkring 1991 nedla C forbud mot at H var sammen med A alene. C var da blitt kjent med at A hadde erkjent sin homofili.

A hadde i 1989 avsluttet ungdomsskolen og hadde høsten 1990 begynt på Z - - -skole i Oslo. Her kom han inn i et homsemiljø hvor han prostituerte seg med eldre menn og misbrukte narkotika og alkohol. Etter at han måtte slutte på skolen og var kommet hjem til X i november/desember 1990 fortsatte han å prostituere seg, nå i - - -området. Høsten 1991 begynte han på Æ gymnas. Til Langfeldt har han fortalt at han på den tiden følte seg ganske utslitt og deprimert, at han fikk mye krampeanfall, og at han følte at han ble kjørt på sykehuset nesten annenhver dag.

I følge Langfeldt hadde A det svært turbulent fra høsten 1989 og frem til våren 1992, da den første brannstiftelsen hos B og C skjedde 24 mai. A fikk plutselig krampeanfall hvor han svimte av, hadde problemer med nære relasjoner og var psykisk ustabil. Det ble senere antatt at krampeanfallene kom av hyperventilering som en reaksjon på sterk angst. Han har fortalt til Langfeldt at han våren 1992 hadde store indre problemer.

En tid etter denne brannen sluttet A i gymnaset og begynte på frisørlinjen i Oslo hvor han gjenopptok virksomheten med prostitusjon. Etter et opphold i USA i april 1993 ble han lagt inn på Ø sanatorium for utredning av krampeanfallene. Det ble også vurdert å skifte kjønn. Høsten 1995 begynte han på Å Privatskole. Etter å ha anmeldt en voldtekt i september 1995, gikk han i terapi hos psykolog Alf Austad på Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi til april 1996. Han ble pågrepet 11 november 1996, som var dagen etter den andre brannen hos C, og tilsto da begge brannstiftelsene.

I følge Langfeldts sakkyndige vitneerklæring 10 mars 1999, som han har utdypet under ankeforhandlingen, har A store følelsesmessige og seksuelle problemer. Han har mye angst som han ofte kontrollerer med et "arrogant" ytre. De psykoseksuelle og relasjonsmessige problemene han har i dag, er av en slik karakter at de må ha oppstått tidlig i barneårene. Det kan i følge Langfeldt passe godt med at dette har utspring i seksuelle overgrep i tidlig barndom. De seksuelle problemene han allerede fremviste i tenårene, kan tyde på tidlige overgrep. Det virker som om problemene hans har kulminert like før brannstiftelsene, og at disse er basert på alvorlige traumatiske opplevelser i barndommen, sannsynligvis av seksuell karakter. Det fremgår at Langfeldts vurdering er basert på 15 samtaler med A, en samtale med foreldrene og en samtale med far alene. Langfeldt har også hatt samtaler med psykolog Austad som hadde samtaler med A i tiden fra 17 oktober 1995 til 26 april 1996.

Lagmannsretten forstår erklæringen og vitneprovet fra Langfeldt slik at han anser det sannsynlig at A har vært utsatt for seksuelle overgrep. Spørsmålet om hvem som i tilfelle gjorde det, er imidlertid ikke besvart der.

For byretten påberopte A kun ett overgrep fra C. Dette skal ha funnet sted på X høsten 1989. Det er egnet til å svekke As troverdighet at han flere ganger har endret sine forklaringer om forholdet, og at forklaringene inneholder motstridende opplysninger på vesentlige punkter. Dette gjelder såvel gjerningsbeskrivelse som opplysning om hvem som var gjerningsmann.

Den 3 januar 1990 fortalte A, som da var 16 år, sine foreldre om hendelsen, og han avga 6 januar 1990 politiforklaring i nærvær av sin mor. Han forklarte da at han 18 desember 1989 var blitt overfalt av en ukjent mann som forsøkte å dra ham inn i en bil, noe vedkommende ikke lyktes med fordi A hadde satt seg til motverge.

Den 11 november 1996 endret A, som da var blitt 23 år, sin politiforklaring om denne hendelsen. Han forklarte da at det hadde stanset en amerikansk bil ved siden av ham, og at føreren kom ut og spurte etter veien til Statoilstasjonen på X. Da A skulle peke ut veien, ble han slått rett ned av mannen. A hadde svimt av, og våknet av at han var i bilen til vedkommende og at han hadde håndjern på seg. Han har videre forklart at mannen voldtok ham samtidig som han holdt en kniv mot strupen hans. Da gjerningsmannen var ferdig, var A i følge sin forklaring sikker på å bli drept, men mannen hadde dyttet ham ut av bilen. A har videre forklart at han ingen anelse hadde om hvem dette var, og at han hverken før eller siden har sett vedkommende. A har også forklart at han begynte å vanke i homsestrøket i Oslo i håp om å finne mannen, da han ville drepe ham.

I følge erklæring 5 mai 1997 fra psykiaterne Muri og Friberg om judisiell observasjon i straffesaken har A fortalt at han ble kidnappet 50 meter fra sitt hjem og kjørt ut i skogen og voldtatt av en voksen mann. A sa nå for første gang at han trodde det var C som voldtok ham, men at han ikke var sikker på dette fordi han ikke så ansiktet til gjerningsmannen. A opplyste også at foreldrene ville at han skulle anmelde C for voldtekt.

Den 7 august 1997 ble A avhørt om forholdet i W kretsfengsel hvor han påny endret forklaring. Her forklarte han at mannen som voldtok ham, var C. Han hadde stanset i sin mørke blå Mercedes og spurt A om han visste hvor sønnen H var. A hadde da sagt at han ikke visste dette. Like etter ble han slått ned bakfra. Da han kom til seg selv, lå han i baksetet i bilen til C. Han hadde tatt hendene hans bak på ryggen med håndjern og hadde videre tatt tak om strupen hans. Retten bemerker i den forbindelse at A her ikke nevnte at det ble brukt kniv ved anledningen, jf hans forklaring om dette 11 november 1996. Han har så gitt utførlig forklaring om hvordan voldtekten ble utført. Som grunn til at han ikke tidligere hadde fortalt at det var C som voldtok ham, har han oppgitt tre forhold. Han hadde ikke våget å fortelle dette fordi C hadde truet med å drepe ham hvis han fortalte sannheten. Han ville føle seg uren og svak om han fortalte sannheten. Foreldrene hadde nå flyttet fra X og var trygge for C.

Politiet konfronterte C med beskyldningene, og han ga politiforklaring 11 august 1997 hvor han i sterke ordelag benektet forholdet. C forklarte at han ikke kunne begripe hvorfor A hadde lagt ham for hat. Han sa samtidig at han trodde det kunne ha irritert A at han hadde nedlagt forbud mot at H fikk være alene med ham. Dette var etter at C var blitt kjent med at A var homoseksuell.

For lagmannsretten har A gjort gjeldende at han har vært seksuelt misbrukt av C også ved en rekke andre anledninger. Lagmannsretten finner det påfallende at A først har fremsatt disse beskyldningene mot C i ankeerklæringen 22 oktober 1997.

I anmeldelse 29 november 1997, som er henlagt etter bevisets stilling, har A forklart at det har dreiet seg om mer enn 100 overgrep, og at overgrep, når C var hjemme, kunne skje tre - fire ganger i uken og flere ganger på en dag. Overgrepene skal ha skjedd både hos C og A over et tidsrom på 12 år fra han var 5 år til han var 17 år gammel. Etter lagmannsrettens vurdering er det lite sannsynlig at overgrepene kan ha skjedd hos C, hvor ektefellen har vært hjemmeværende med tre barn i det aktuelle tidsrom. Det er etter opplysningene om de stedlige forhold heller ikke sannsynlig at C kan ha gått gjennom haven og terassedøren hos A for å utføre overgrepene, slik han har forklart, uten at J som nærmeste nabo ville ha observert det.

Det er etter omstendighetene også påfallende at A har forklart seg forskjellig om tidspunktet for det første overgrepet. I ankeerklæringen anføres at C har misbrukt ham fra 9 års alder. I prosesskrift til lagmannsretten 28 oktober 1997 ble tidspunktet endret til at han var 7 år da misbrukene startet, og det er vist til at C hadde opplyst at han oppholdt seg i New Zealand i nesten tre år fra A var 9 år gammel. I anmeldelsen 29 november 1997 og politiforklaring 11 mars 1998 har han forklart at han var kommet hjem fra en reise til USA, hvor han nylig hadde feiret sin 7 års fødselsdag. Han forklarte samtidig at overgrepet fant sted i et verksted C hadde i tilknytning til garasjen, og at det hadde vært kaniner der. Konfrontert med at C ikke holdt kaniner da A var 7 år, har han til Langfeldt fortalt at han trodde at det første overgrepet skjedde da han var 5 år gammel.

Lagmannsretten finner også grunn til å bemerke at As anmeldelser av C for overgrep som skal ha funnet sted henholdsvis i 1990 og 19 september 1995 er egnet til ytterligere å svekke As troverdighet.

Anmeldelsene er omhandlet i advokat Ericssons brev 11 desember 1997 til Æ politikammer. Om det første forholdet heter det i brevet at "Da fornærmede gikk på Æ gymnas i første klasse i 1990, ble han oppsøkt av C i store frikvarter. C rundjulte fornærmede og truet med å drepe såvel fornærmede som hans foreldre dersom fornærmede våget å fortelle om de handlinger C hadde begått mot fornærmede." Lagmannsretten bemerker at tidspunktet må være feil, idet A gikk på denne skolen i skoleåret 1991/92. Det heter videre i brevet at "Etter dette overfallet fortalte fornærmede om hendelsen til en lærer og rådgiver ved skolen hvis fornavn var K. Etternavnet husker ikke fornærmede. Vedkommende fikk fortalt at den som hadde banket opp fornærmede var den samme personen som hadde voldtatt ham to år tidligere." Lagmannsretten viser til lensmannsbetjent Nuvens vitneforklaring om at han har foreholdt dette for vedkommende lærer, som nå er rektor. I følge Nuvens forklaring, som lagmannsretten legger til grunn, husket læreren godt A, men benektet å ha hatt noen slik samtale med ham. Etter dette legger lagmannsretten til grunn at det påståtte overgrep fra C ikke har funnet sted.

Det andre forholdet ble første gang anmeldt 20 september 1995 av A, som i nærvær av sin mor forklarte at han dagen før var blitt voldtatt i Oslo av en ukjent mann. I anmeldelsen heter det videre at "På bussen hjem følte han seg uvel og var nær ved å kaste opp flere ganger. Rett utenfor huset hjemme besvimte han og dette hadde naboen sett slik at han kom og hjalp han inn. Etter at han kom inn kastet han opp og han fikk ringt lege og en tante før han besvimte. Etter dette husker ikke fornærmede så veldig mye før han kom til Æ sykehus hvor han ble liggende ett døgn."

Den 29 november 1997 anmeldte A C for voldsutøvelse. Anmeldelsen må forstås slik at dette skal ha skjedd 19 september 1995. Volden er beskrevet i det nevnte brev 11 desember 1997 fra advokat Ericsson til Æ politikammer. Her heter det at C har overfalt A etter at han var gått av bussen på V på X. C hadde forsøkt å trekke A inn i bilen. Under basketaket med å få frigjort seg, hadde C tildelt ham et slag som medførte et blødende sår i pannen. C hadde deretter kjørt fra åstedet mens fornærmede gikk hjem. Han hadde imidlertid falt om på gårdsplassen hvor en nabo, L, kom til stede og hjalp ham. Han var da i en så dårlig forfatning at han ble bragt til sykehus. Det heter videre i brevet at "På sykehuset ble han spurt om han ikke ville inngi politianmeldelse. Fornærmede valgte da å inngi anmeldelse på "ukjent gjerningsmann" for ikke å avsløre at det var C som var gjerningsmannen. Vitnet L kan sannsynligvis bekrefte at C passerte stedet der fornærmede lå, og parkerte bilen utenfor bopel uten å bry seg om at nabogutten lå skadet på bakken. Det faktum at C ikke kom nabogutten til hjelp, er en reaksjonsmåte som vel tyder på at C kan få problemer med å forklare hvordan han overfor en person som han hadde kjent lenge, fullstendig overså en situasjon hvor gutten lå skadet på bakken."

I avhør 10 mars 1998 anmeldte A C for den nevnte legemsfornærmelse. A fastholdt anmeldelsen også etter at lensmannsbetjent Nuven senere under avhøret hadde konfrontert ham med at C hadde lagt frem reiseregninger som viste at han var bortreist i Syd Afrika fra 10 til 21 september 1995. I prosesskrift 4 august 1998 til lagmannsretten provoserte advokat Ericsson fremlagt passtempel som kunne bekrefte Cs reisefravær. Den 8 september 1998 fremla advokat Austad passtempel som viste at C var i Syd Afrika 19 september 1995.

A har nå erkjent at denne anmeldelsen av C er falsk. I lagmannsretten har han forklart at han innga anmeldelsen fordi han etter en samtale med advokat Ericsson høsten 1997 trodde at oppreisningskravet mot C kunne være foreldet ettersom det siste overgrepet fra C skjedde våren 1990. Kravet er fremmet 30 juni 1998 ved stevning i privat straffesak mot C. Lagmannsretten bemerker at As forhold er svært graverende, jf straffeloven §168.

A har også anført at hans morfar, M, ble oppringt av C 29 november 1997 ca kl 0400, og at han under samtalen fortalte at han var skyldig, noe M har bekreftet i forklaringer for politiet og lagmannsretten. C har på sin side benektet at denne samtalen fant sted. Det er på det rene at han har ringt M ca 14 dager tidligere og fortalt ham hva A hadde beskyldt ham for. Han spurte samtidig M om han trodde på beskyldningene. Det er åpenbart at foranledningen til denne henvendelsen fra C har vært at han ville ta avstand fra de nye beskyldningene som var fremsatt i ankeerklæringen. Lagmannsretten mener at det etter omstendighetene har formodningen mot seg at han senere har gitt uttrykk for endret oppfatning. Han hadde ikke noen grunn til dette. Det bemerkes videre at A i følge telefonutskrift har hatt en rekke telefonsamtaler om natten 29 november 1997. Han har erkjent at han ca kl 0200 ringte og vekket M, noe M har benektet i sin forklaring for lagmannsretten. M er 89 år gammel. Han har meget dårlig hørsel og kan etter omstendighetene lett ha misoppfattet det som ble sagt i telefonen denne natten.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at det - ut over As egen forklaring - ikke foreligger bevis for de påståtte overgrep fra C. Han har på sin side benektet forholdet på det sterkeste, slik at påstand står mot påstand. Retten finner etter en samlet vurdering av bevisene i saken at de påståtte overgrepene fra Cs side ikke har skjedd.

Det bemerkes for øvrig at lagmannsretten ikke finner grunnlag i bevisførselen for å tiltre byrettens bemerkning om at C har behandlet A på en nedlatende måte. En annen sak er at A kan ha følt det slik. Som en av flere mulige forklaringer på forbrytelsene vil lagmannsretten peke på Cs forbud mot at sønnen fikk være alene med A. Han har fortalt Langfeldt at dette såret ham sterkt fordi han følte at H var som som en bror for ham. Lagmannsretten anser Cs handlemåte som forståelig når man tar i betraktning As psykiske problemer og atferd dengang, jf lagmannsrettens beskrivelse ovenfor.

Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at det ikke foreligger forhold fra Cs side som kan gi grunnlag for lempning etter skadeserstatningsloven §5-2. As anførsel om at erstatningen skal nedsettes etter medvirkningsregelen i §5-1 kan uansett ikke føre frem. Det kreves en sammenheng mellom de skadevoldende handlinger og egen skyld som ikke foreligger her, jf Rt-1997-883 (890).

I anledning As subsidiære anførsel om lempning bemerkes at hovedregelen er at skadelidte skal ha full erstatning. Lempningsregelen har en snever rekkevidde. Den skal beskytte mot ansvar som virker "urimelig tyngende" for den ansvarlige. Ved vurderingen skal det tas hensyn til "skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers."

Om As økonomi er det opplyst at han er uten formue og har brutto inntekt kr 20.000 pr måned som servitør. Han er ugift og har ingen å forsørge. Ved vurderingen av lempningsspørsmålet skal det som nevnt foretas en helhetsvurdering der den ansvarliges økonomi er ett av flere momenter. Den skyld A har utvist veier tungt som argument mot å lempe ansvaret, jf Rt-1997-883.

Skaden er voldt ved to forsettlige brannstiftelser som A er straffedømt for. At han brannatten i 1992 gjorde to forsøk før han lyktes med å antenne huset, og at han i 1996 foretok ny brannstiftelse etter at huset var gjenoppført, viser at han har hatt et sterkt og vedvarende forbrytersk forsett. Det må også legges vekt på at forbrytelsene er begått med den hensikt å skade C. Skadene er meget betydelige. At ektefellene B og C også er påført tunge belastninger ved å se sitt hjem ødelagt to ganger, sier seg selv. As beskyldninger om grove seksuelle overgrep har videre medført en betydelig merbelastning for familien, som det også er rimelig å legge vekt på ved vurderingen av om ansvaret skal lempes.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at ankemotpartenes samlede tap ikke bør gjøres til gjenstand for lempning. Retten antar at dette også vil være den alminnelige oppfatning av hva som er rett og rimelig.

Anken har vært forgjeves bortsett fra at Storebrand som nevnt har foretatt en mindre reduksjon av sitt krav, noe som har hatt liten betydning i ankesaken. Storebrand blir å tilkjenne saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 annet ledd. B og C blir å tilkjenne saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd.

Advokat Flavik har levert omkostningsoppgave med salær kr 110.000 og reiseutgifter kr 2.800, i alt kr 112.800. Advokat Austad har beregnet kr 105.000 i salær. Lagmannsretten finner at de oppgitte omkostningsbeløp må anses som nødvendige, jf tvistemålsloven §176. Ankesaken har blitt omfattende. Selv om sakene langt på vei har vært parallelle for ankemotpartene, har det har vært nødvendig for begge å gå grundig til verks for å kunne imøtegå anførslene fra den ankende part. Saksomkostningene blir etter dette å fastsette i samsvar med oppgavene. Ankemotpartenes påstand om 12 % årlig forsinkelsesrente fra forfall tas også til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom - domsslutningen punkt 2 - stadfestes, dog slik at 1.501 - ettusenfemhundreogen - kroner fragår i domsbeløpet.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS 112.800 - etthundreogtolvtusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.

3. Byrettens dom - domsslutningen punkt 3 - stadfestes.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B og C i fellesskap 105.000 - etthundreogfemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.