LB-1997-512

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-10-12
Publisert:	LB-1997-00512
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr. 96-00098 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00512 A/01 og LB-1997-00513 A/01.
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Erik Bergsjø). Sak 97-00513 A/01 Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Erik Bergsjø). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen).
Forfatter:	1. Lagmann Hans Petter Lundgaard, forman, 2. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr., 3. Kst. lagdommer Eirik Akerlie
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §171, §174, §180, §3-2

Dom:

Saken gjelder krav om erstatning for personskade i henhold til skadeserstatningsloven §3-1, jf bilansvarsloven §4.

Om ettermiddagen, den 4 april 1991, kjørte A inn i en annen personbil, en Opel Commodore, bakfra i Konnerudgaten i Drammen. A kjørte en Honda Civic 1982-modell. Hastigheten i kollisjonsøyeblikket anga A i skademeldingen til å være mellom 20 og 30 km/t, og er senere av teknisk sakkyndig utregnet til å ha vært omkring 28 km/t. A ble av en forbipasserende kjørt til Buskerud Sentralsykehus. Det fremgår av sykehusjournalen at A ved ankomsten opplyste om smerter i nakke, bryst og ved sikkerhetsselens feste. Hun ble vurdert å være i hysteriform sjokktilstand. Det ble tatt røntgen som viste negative funn, og det var også ellers negative kliniske funn.

As plager forverret seg utover sommeren og høsten. Hun opplevde hodesmerter, svimmelhelhet, nakke- og konsentrasjonsproblemer. Senere fikk hun også svekket hørsel og problemer med kjeven og synet. Hun er ved Drammen trygdekontors vedtak av 19 august 1996 tilstått 100 % uførepensjon med virkning fra 1 februar 1992.

Spesialist i nevrologi, Per Egil Hesla, avga en spesialisterklæring datert 21 oktober 1992, der han konkluderte med at A ved trafikkulykken var blitt påført en medisinsk invaliditet på 20 % og en ervervsmessig invaliditet på 30 %. Overlege Truls-Erik Mogstad ved Administrativt Institutt for Anvendt Psykosomatikk (AIAP) konkluderte etter nærmere undersøkelser av A med at hennes plager ikke kunne tilbakeføres til skaden, men hadde sitt utspring i hennes lange sykehistorie. Overlege Magnus Robberstad kom i uttalelse fra 1995 til en total medisinsk invaliditet på 40 %, hvorav 15 % var skadebetinget.

Ved stevning 15 januar 1996 til Drammen byrett reiste A sak mot Storebrand Skadeforsikring AS med krav om erstatning begrenset oppad til kr 2 600 000. Forsikringsselskapet påsto at det var ansvarlig for et langt mindre beløp,

Som sakkyndige for byretten ble oppnevnt spesialist i nevrologi, overlege, Nils Olav Aanonsen og nevrolog Kristoffer Hellum. Overlege Aanonsen kom i sin skriftlige erklæring datert 31 august 1996 til at As totale medisinske invaliditet lå på omkring 40 %, men var "ialt overveiende skadeuavhengig og betinget i forhold som ikke kan settes i sammenheng med trafikkuhellet". Den skadebetingede medisinske invaliditet satte han til "inntil 10 %". Dr. Hellum kom i sin sakkyndige erklæring til at den skadebetingede del av hennes totale medisinske invaliditet på 30 - 40 %, var 10 %, og fordelte seg med 5 % til hode- og nakkeplagene mens 5 % gjaldt hørselsnedsettelse. De rettsoppnevnte sakkyndige fastholdt sine standpunkter for byretten.

Drammen byrett avsa dom 14 november 1996 med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A med tilsammen 1353000 - enmilliontrehundreogfemtitretusen - kroner, som fordeles på følgende måte:

Inntektstap 1992: kr 49.000

Inntektstap 1993: " 65.000

Inntektstap 1994: " 70.000

Inntektstap 1995: " 71.000

Fremtidig tap i inntekt: " 500.000

Påførte merutgifter: " 120.000

Fremtidige merutgifter: " 280.000

Skatteulempe: " 78.000

Ménerstatning: " 65.000

Avsavnstap: " 35.000

Førerulykkeerstatning: " 20.000

Sum: kr 1353000

I tillegg skal betales morarenter av 20.000 - tyvetusen - kroner med 18 - atten - prosent pro anno fra 12. juni 1991 til 31. desember 1993 og 12 - tolv - prosent pro anno fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

Til fradrag kommer utbetalt - konto 70.000 - syttitusen - kroner.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte A s saksomkostninger med 240.403 - tohundreogfiretitusenfirehundreogtre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 er 2 - to - uker.

Byretten kom til at A var blitt arbeidsufør på grunn av de smerter hun var påført som følge av trafikkskaden, og at hun uten skaden ville ha vært i stand til å fortsette i arbeid. Retten fastslo derfor at Storebrand var erstatningsansvarlig for det tap A led ved å være 100 % ervervsmessig ufør, selv om A ble ansett spesielt sårbar. Det ble imidlertid gjort fradrag for antatt restervervsevne. Retten kom ellers til at As hørselstap, men ikke øyeproblemene, skyldtes skaden.

Om sakens nærmere enkeltheter vises til byrettens dom, der sentrale deler av tidligere medisinske erklæringer er gjengitt, og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Storebrand Skadeforsikring AS har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett, og har lagt ned slik endelig påstand:

1. Storebrand betaler erstatning etter rettens skjønn.

2. Storebrand tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

A har tatt til gjenmæle og motanket for så vidt angår erstatningens størrelse. Hun har lagt ned slik endelig påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad som følger: - Ménerstatning kr 110.000 - Lidt inntektstap 1992 kr 49.000 - Lidt inntektstap 1993 kr 65.000 - Lidt inntektstap 1994 kr 70.000 - Lidt inntektstap 1995 kr 71.000 - Lidt inntektstap 1996 kr 70.000 - Lidt inntektstap 1997 kr 85.000 - Lidt inntektstap 1998 kr 92.000 - Tap i fremtidig erverv kr 600.000 - Påførte merutgifter kr 120.000 - Fremtidige merutgifter kr 280.000 - Skatteulempe kr 132.000 - Førerulykkeforsikring kr 40.000 - Renter født xx.xx.98 kr 175.000 likevel slik at det samlede erstatningsbeløp begrenses oppad til kr 1700000. I tillegg kommer 12 % rente p.a. fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer. A konto kr 70.000 går til fradrag.

2. Pkt 2 i Drammen byretts dom stadfestes. Storebrand Skadeforsikring AS plikter å betale 12 % rente p.a. av saksomkostningsbeløpet fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12 % rente p.a. fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus i dagene 8 - 11 september 1998. Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, var representert ved selskapets prosessfullmektig. Ankemotparten, A, møtte og avga forklaring. Det ble avgitt forklaring av åtte sakkyndige vitner og én sakkyndig. To av vitnene forklarte seg ved telefonavhør. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, overlege Nils Olav Aanonsen, har for lagmannsretten avgitt en skriftlig erklæring datert 23 juli 1998. Lagmannsretten kommer tilbake til Aanonsens syn på sammenhengen mellom trafikkulykken og As plager nedenfor. Aanonsen supplerte sin erklæring etter bevisførselen og fastholdt konklusjonene i den skriftlige erklæring.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

I denne sak står vi overfor to selvstendig virkende årsaker til As plager. Under sterk tvil aksepterer forsikringsselskapet at bilulykken hadde skadeevne og påførte A en varig nakkeskade. Ulykken hadde imidlertid ikke evne til å påføre henne de øvrige plagene hun sliter med. Dette synspunkt støttes av den rettsoppnevnte sakkyndige, overlege Nils Olav Aanonsen, samt av nevrolog Kristoffer Hellum og overlege Per Erik Hesla. Ulykken var for beskjeden til å gi skade på hjernestammenivå. As øvrige plager er funksjonelle.

Legene Hesla, Mokstad og Aanonsen aksepterer bare nakkeskaden som relevant, mens Hellum ikke utelukker at det kan være noe ved hørselen. Det er bare overlege Robberstad som aksepterer noen av de andre plagene som relevante. At hennes somatiserende personlighet ville gi A plager/symptomer helt uavhengig av ulykken, har klar støtte i hennes sykehistorie.

Idet det således er tale om selvstendig virkende årsaker, skal retten bruke det såkalte fordelingsprinsippet, jf flere lagmannsrettsdommer herunder de avsagt av Borgarting lagmannsrett 20 september 1996 og 14 august 1997 ( LB-1996-03272 A jf HR-1998-00152K ). De sakkyndiges angivelse av skaderelatert medisinsk invaliditet i forhold til total medisinsk invaliditet, skulle tilsi at Storebrand var ansvarlig for en fjerdedel av As tapte inntekter og fremtidig ervervstap. Nevnte fordelingsprinsipp er ikke i strid med P-pille II dommen, inntatt i Rt-1992-64, fordi det der - i motsetning til nærværende sak - var tale om samvirkende årsaker til en udelbar skade.

Dersom retten imidlertid skulle komme til at det i denne sak er tale om samvirkende årsaker, det vil si at ulykken var en nødvendig betingelse for samtlige plager, må man ta skadelidte som hun er, således at forsikringsselskapet i utgangspunktet er ansvarlig for alt. Men i denne saken, der trafikkulykken er helt i grenseområdet hva angår skadeevne, må ulykken anses som en så uvesentlig årsak at det ikke er naturlig å knytte ansvar til denne.

Atter subsidiært anføres at de øvrige symptomene er helt upåregnelige følger av en slik ulykke. Det er viktig å vurdere den enkelte ulykke konkret, og ikke spørre om bilulykker i sin alminnelighet kan avstedkomme slike plager. Det er i denne sak ellers ikke tale om hypotetisk årsakskonkurranse.

Hva angår den konkrete erstatningsutmåling gjøres gjeldende at A ikke har krav på ménerstatning. Det er et vilkår etter skadeserstatningsloven §3-2 at skaden er "betydelig" i lovens forstand, det vil etter praksis si at skadebetinget invaliditet er på minimum 15 %. Det er ikke tilfelle i denne sak. Byrettens dom er uriktig, idet ménerstatning utmåles som differensen mellom gruppe 3 og 2. I professor Lødrups betenkning som byretten bygger på, forutsetter han at det er en skadebetinget invaliditet på minimum 15 %. Uansett har Storebrand innvendinger mot Lødrups betenkning.

A skal maksimalt ha 6 % av førerulykkesforsikringssummen. Byretten har feilaktig lagt til grunn at A er berettiget til 10 % av erstatningssummen, men dette inkluderer hørselsplagene som ikke har sammenheng med ulykken.

Byrettens dom er videre uriktig når det ikke hensyntas sparte utgifter i arbeid ved erstatningsutmålingen. Det følger av sikker høyesterettspraksis at sparte utgifter i arbeid må hensyntas ved beregningen av inntektstap, f eks reiseutgifter til og fra arbeid. I mangel av nærmere opplysninger må det legges til grunn sparte utgifter skjønnsmessig satt til kr 10 000, som i Høyesteretts dom i Horsengsaken. Forsikringsselskapet godtar ellers As anslag over hennes inntektsutvikling.

Maksimalt full erstatning for lidt inntektstap i årene 1992 till 1998, med renter og påslag for skatteulempe, er kr 493 946, hvorav Storebrand skulle være ansvarlig for i underkant av kr 125 000. Nettotap pr år vil fra 1999 og fremover til A er 67 år, bli kr 41 776, lagt til grunn en inntekt uten skaden på kr 185 000. Med en diskonteringsfaktor på 5 % blir maksimalt fremtidig ervervstap før skatteulempe kr 463 802.

Byretten tilstår uriktig erstatning for advokathonorar til advokat Dag Martinsen med kr 9 000. Det er dokumentert at kr 9 000 tidligere er utbetalt til advokat Martinsen, og beløpet skal ikke betales to ganger.

A har ikke krav på delvis erstatning for utgifter til leiebil. Årsaken til at saksøker ikke lenger hadde bil var uavhengig av trafikkuhellet. Det er for øvrig intet ved As helsesituasjon som tilsier at hun ikke kan bruke kollektive transportmidler. Uansett vil slike utgifter være for upåregnelige til at de kan anses erstatningsmessige. Byrettens dom er videre uriktig når det uten nærmere drøftelse legges til grunn at taxikjøring for to og en halv måned i 1994 er erstatningsmessig med tilsammen kr 3 040. A har tapsbegrensingsplikt og må som nevnt forutsette å benytte kollektive transportmidler.

Byrettens dom er videre uriktig når retten legger til grunn at medisiner og utgifter til lege på egenandelskortet skal dekkes fullt. Dommen er også uriktig når det legges til grunn at en rekke utgifter til hørselshjelpemidler, hørselsundersøkelser mv er erstatningsmessige. Når det ikke er årsakssammenheng mellom anførte hørselsplager og trafikkuhellet, er slike utgifter ikke erstatningsmessige. A har heller ikke krav på å få erstattet utgifter til spesialistuttalelse fra dr. Robberstad, dr Tjell og dr Gimse med reiseutgifter for ankemotparten selv og tildels for ledsager bla til Sverige og Trondheim. Det var allerede innhentet spesialistuttalelse fra dr Hesla og dr Mogstad. Ytterligere innhenting av uttalelser fra tre spesialister kan ikke anses som nødvendige utgifter.

Retten legger uriktig til grunn at halvparten av kostnaden ved kjøp av automatisk portåpner på garasjen er en nødvendig utgift som skal erstattes. Hvis utgiften var nødvendig av helsemessige grunner, måtte ankemotparten søkt den dekket gjennom grunnstønad fra folketrygden.

Byretten legger uriktig til grunn at advokatutgifter er dekningsmessige med kr 60 000. Hvis man imidlertid gjennomgår utmålingsdokumentene ser man hvorfor saken er blitt svært omfattende. A videreformidler bilag med bagatellmessige utgifter. Hun må selv bære ansvaret for at saken har svulmet slik opp dokumentmessig. Dessuten må omfanget av konsultasjon hos ulike spesialister for å posisjonere seg for prosess, med tilhørende dokumenthåndtering og administrering, ha bidratt til å øke kostnaden unødig. Retten unnlater også å drøfte at det har vært minst tre advokater i saken med tilhørende merkostnader i forbindelse med advokatbytte. Retten synes ved ansettelsen av advokatutgifter heller ikke å ha tatt hensyn til at det i tillegg er dekket kr 9 000 som nevnt.

Byretten legger også feilaktig til grunn at erstatningsmessige merutgifter utgjør kr 120 000. Når utgiftene som ikke er erstatningsmessige skytes ut, utgjør erstatningen for påførte utgifter - under forutsetning av årsakssammenheng - kr 43 000.

Utgifter til servostyring er ikke erstatningsmessig. Videre har A ikke krav på dekning av eventuell egenandel til hjemmehjelp. Det fremgår av vedtak 23 august 1996 at det ikke påløper egenandel. Hvis det senere påløper egenandel vil denne ikke kunne belastes Storebrand, da hjemmehjelpsbehovet må antas å ha vært initiert av leddlidelse. I vedtaket fremgår det at stønaden er innvilget for "kronisk fysisk sykdom". Subisidiært måtte det iallfall vært lagt til grunn fordeling mellom leddlidelsen og følger av trafikkuhellet.

Retten tar feil når det legges til grunn at behov for hjelp "utendørs til beskjæring og snemåking" er forårsaket av trafikkuhellet. A klarte heller ikke før trafikkuhellet å gjøre arbeid med vinduspuss, støvsuging og gulvvask på grunn av leddlidelse.

Heller ikke fremtidige utgifter til hørselshjelpemidler er erstatningsmessige. Spesiell nakkepute er videre ikke nødvendig.

Dommen er således uriktig når samlet erstatning for fremtidige merutgifter settes til kr 280 000. Ut fra det som er nevnt ovenfor, er det kun medisinutgifter som er erstatningsmessige. Slike utgifter overstiger neppe kr 500 pr år når det ses hen til faktiske utgifter pådratt fra 1992 til 1995. Byrettens kapitalisering er under enhver omstendighet uriktig.

Skatteulempe på 10 % er akseptabelt ut fra det samlede erstatningsnivå byretten legger til grunn. Kommer lagmannsretten til et lavere beløp må påslaget for skatteulempen settes ned.

Samlet har ikke A krav på mer enn omlag kr 250 000 utover konto beløpet på kr 70 000 som forsikringsselskapet allerede har utbetalt.

Ankemotparten, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er faktisk årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de skadeproblemer A har fått i ettertid. Ulykken var en nødvendig forutsetning for samtlige plager, og den har ikke vært så uvesentlig at det kan være grunn til å se bort fra ulykken ved fastleggelsen av forsikringsselskapets ansvar. Selv om A har bevisbyrden for årsakssammenheng kan det ikke stilles for strenge krav fordi man er på et område med objektivt ansvar.

A har riktignok gjennom årene hatt forskjellige plager og sykdommer som muligens har gjort henne mer sårbar enn andre. Men sårbarhet er forsikringsselskapets risiko; man må ta skadelidte som hun er. Det vises blant annet til Borgarting lagmannsretts dommer av 20 september 1996 og 22 desember 1997, der de skadelidtes sårbarhet ikke fikk betydning for spørsmålet om årsakssammenheng. Storebrands standpunkt innebærer at A må bære den fulle økonomiske belastning for egen sårbarhet.

De plagene hun idag sliter med er i det vesentlige av en helt annen art enn de hun har hatt tidligere. Hennes nakke- og leddsmerter var på skadetidspunktet et tilbakelagt stadium og var i stor grad forårsaket av store bryster som hun i 1983 fikk redusert ved operasjon.

Hun fikk plager med en gang etter ulykken. Det underbygger årsakssammenheng. Etter ulykken har hun sammenhengende vært på attføring eller uførtrygdet. Det bygger også opp under det samme. De plagene hun har fått er også typiske for nakkeslengsskadede. Har det vært flere samvirkende årsaker, har disse andre i så fall vært uten særlig betydning for utfallet. Nakkeskader og sekundære plager er typiske følger av trafikkuhell. Det skal etter rettspraksis og teori svært meget til før erstatningsansvar faller bort eller begrenses på grunn av manglende påregnlighet.

A er uenig i at det gjelder noen fordelingslære i norsk rett. I denne sak dreier det seg ikke om selvstendig virkende årsaker til As problemer. Hun var i fullt arbeid på ulykkestidspunktet og ble 100 % ufør etter ulykken. Det dreier seg om samvirkende årsaker. De sakkyndige har gjort et fradrag for sårbarhet ved å dele mellom skaderelatert medisinsk invaliditet og samlet medisinsk invaliditet. Dette er medisineres måte å tenke på, men ikke avgjørende i erstatningsrettslig sammenheng. Lagmannsretten må foreta en helhetsvurdering og vurdere om det er ulykken eller andre forhold som er årsak til As uførhet.

Storebrand har bevisbyrden for at As skader uansett ville ha inntrådt senere; såkalt hypotetisk årsakskonkurranse. Det kreves etter teori og rettspraksis en høy grad av sannsynlighet for en slik utvikling. I denne sammenheng skal sårbarhet ikke tillegges særlig vekt, jf Trondheim byretts dom av 3 mai 1996 side 27. Det har for øvrig ingen betydning for Storebrands ansvar om skadene A er påført er organiske eller nevrotisk psykogene, se eksempelvis dom av 22 desember 1997.

A har for årene 1992 til 1998 lidt et samlet inntektstap på kr 502 000 som følge av den bilulykken hun var innblandet i, og som fordeler seg pr år som angitt i den nedlagte påstand. Dette er et påregnelig tap som Storebrand må dekke fullt ut. Det erkjennes at A vil spare noen arbeids-/reiseutgifter, men dette forhold er hensyntatt ved at inntekt uten skade er lagt såpass lavt. Fradrag må uansett fastsettes etter en konkret vurdering. Forsikringsselskapets årlige fradrag på kr 10 000, er under enhver omstendighet for høyt. For øvrig må det her og ved beregningen av fremtidig inntektstap, tas hensyn til at A fra og med august 1998 får reduserte ytelser fra folketrygden, idet et barnetillegg på kr 885 pr måned bortfaller.

Når det gjelder fremtidig inntektstap, har A regnet seg frem til et årlig tap på kr 60 038 frem til hun er 67 år. Med en kapitaliseringsfaktor på 5 % blir det samlede tapet her kr 666 747, foreløpig uten påslag for skatteulempe. Men idet det erkjennes at A i noen perioder ville ha lavere inntekt, er beløpet skjønnsmessig redusert til kr 600 000.

A har krav på dekning av rimelige og nødvendige ekstrautgifter som trafikkulykken har påført henne. Og det kan etter praksis gis erstatning for utgifter som folketrygden har avslått. Det ble for byretten krevet erstatning for påførte utgifter med kr 151 180, mens bare kr 120 000 ble tilkjent. A mener fortsatt at det som har vært krevd erstattet har vært rimelige og nødvendige utgifter, men hun aksepterer det beløp byretten har kommet til. Kravet om utgiftsdekning for 1996 ble for det meste frafalt for byretten. Nå kreves bare kr 1 980 for dette året. For 1997 kreves kr 8 202, mens det for 1998 kreves dekket nødvendige utgifter med tilsammen kr 10 466. Til sammen for årene 1992 til 1998 dreier det seg om nødvendige og rimelige utgifter i størrelsesordenen kr 160 000 - 170 000. Det kreves imidlertid ikke mer enn det som ble tilkjent av byretten.

For byretten ble det fremmet krav om dekning av fremtidige utgifter med kr 460 000; kr 43 642 for det første året og kr 26 742 for alle fremtidige år. I beløpet var inkludert ekstrautgifter til automatgear og servostyring på ny bil. Videre er det tale om egenandel til hjemmehjelp, hjelp til beskjæring av trær og snemåking, hjelp til innendørs og utendørs vedlikehold, merutgifter til briller og hørselshjelpemidler, utgifter til fysioterapi, akupunktur, manuell terapi mv, utgifter til medisiner og egenandeler ved legebesøk. Byretten godtok ikke mer enn kr 280 000, og det kreves ikke mer enn dette for lagmannsretten.

Det kreves ménerstatning prinsipalt med kr 110 000 basert på en medisinsk invaliditet på 40 %, med fradrag for en inngangsinvaliditet på 15 %. Det vises til en betenkning av professor Peter Lødrup om beregning av ménerstatning. Selv om lagmannsretten skulle finne grunn til å gå direkte på en medisinsk invaliditet på 10 %, er det anledning til å fastsette en ménerstatning på skjønnsmessig grunnlag, jf folketrygdens regler om gruppeopprykk. En medisinsk invaliditet på 25 % tilsier at A videre har krav på kr 50 000 fra førerulykkeforsikringen, men kravet begrenses oppad til kr 40 000.

Utover dette vil A ha krav på kr 132 000 for skatteulempe og kr 175 000 for renter pr 1 oktober 1998. Summert vil de forskjellige erstatningspostene komme opp i kr 1 959 000. Etter omstendighetene begrenses kravet oppad til kr 1 700 000.

Lagmannsretten har kommet til et noe annet resultat enn byretten og skal bemerke:

1. Spørsmål om årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As plager.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at A idag slitter med store plager som hun oppfatter som reelle og smertefulle. Til den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, overlege Nils Olav Aanonsen, har hun oppgitt å være plaget av daglige hodepiner, stivhet og manglende bevegelighet i nakke og øvre del av ryggen. Hun har endret og redusert følsomhet i brystet. Videre har hun endret følsomhet i høyre arm, mest på lillefingersiden, men undertiden også på tommelfingersiden.

Hun fremholder videre at hun er blitt klomsete i høyre hånd og at hun har nedsatt funksjon i mange gjøremål. Hun har problemer med å skrive, blant annet fordi det gjør vondt å sitte fremoverbøyd i samme stilling, dels også fordi hun har vanskelig for å holde grepet om pennen lenge, dels fordi hun har nedsatt førlighet og kontroll over hånden. Høyre pekefinger er blitt bøyd etter ulykken, slik at de to ytre knokler peker mer mot lillefingeren. Hun har etter ulykken fått vondt fra høyre hofte og ned, kanskje noe mer fra kneet og ut. Stivhetsfølelse og smerter kan gå fra hoften og helt ut i tærne.

Hørselen er blitt nedsatt etter ulykken, og hun er idag nødt til å bruke høreapparat på begge ører. Videre er synet blitt dårligere. Spesielt merker A en økt lysomfintlighet i høyre øye, dessuten har hun ikke lenger normalt sidesyn idet hun føler et innskrenket syn på høyre øye, men ikke venstre. Dette arter seg ved at hun ikke ser alt på høyre side slik som hun gjorde før ulykken. Hun har dessuten smerter som går bak høyre øye og føler en ømhet omkring samme. Konsentrasjonsevnen er også svekket etter ulykken.

A angir også at hun har fått vansker med å åpne munnen som medfører vanskeligheter med tannhygiene, og hos tannlegen er det oppstått problemer med å innføre instrumenter i munnen. Hun har daglige smerter og stivhet i høyre kjeveledd og kan av og til bli stiv i venstre kjeveledd. Kjeveleddet har mange ganger glidd ut av stilling uten at dette har nødvendiggjort sykehusbesøk.

Storebrand aksepterer at A ved ulykken er blitt påført en mindre alvorlig, men varig, nakkeskade. Forsikringsselskapet fremholder imidlertid at As øvrige plager skyldes hennes somatiserende personlighet og ville ha oppstått helt uavhengig av bilulykken.

Det er helt på det rene at A opp gjennom årene har slitt med mye sykdom. Hun har blant annet gjennomgått bryst- og underlivsoperasjoner og blitt operert for åreknuter. Hun har også helt fra tenårene vært utsatt for adskillige plager som ikke har latt seg tilbakeføre til organiske forhold. Disse plagene er omtalt slik i overlege Aanonsens sakkyndige erklæring 28 juli 1998:

Av skadelidtes trygde og sykehistorie går det frem at skadelidte praktisk talt i alle år har hatt en marginal sosial og yrkesmessig funksjon. Hun var i henhold til dokumentene i saken ikke mer enn 24 år gammel da det første gang ble søkt om uførepensjon for henne (1, s.3). Dette ble begrunnet med funksjonssvikt av antatt, men ikke påvist sykelig årsak. Symptomene og funksjonssvikten skulle i allefall delvis ha vært tilstede så langt tilbake som fra hennes 19 år. Den gang ble hun undersøkt av en rekke spesialister som ikke fant organisk sykelighet, og søknaden ble avslått. Allerede seks år senere ble det imidlertid påny søkt om uføretrygding i tillegg til andre stønader.

Fra samme år er det angitt at hun ikke kunne skjære grønnsaker pga. redusert kraft i armene og at det var "rygginsufficiens" (1. s 7).

Det er karakteristisk at de symptomer hun har frembydd har vist tendens til variasjon med et blandet bilde dominert av smerter, ofte også stivhet og unormale hudfølsomheter (parestesier) uten korresponderende objektiviserbare medisinske funn.

Likevel har plagene gjennomgående medført betydelig grad av uførhet. Det er dessuten så tidlig som i et journalnotat av 9.2.73 angitt at skadelidte allerede som 26 åring ble oppfattet som svært sykdomsopptatt. Det har videre i mangel av karaktertistiske funn eller sykdomstegn en rekke ganger fra leger blitt antatt at skadelidtes plager har vært betinget i psykogene forhold, altså ikkeorganisk forstyrrelse. Dette fordi en psykogen bakgrunn ville kunne forklare variasjoner og dessuten fravær av objektiviserbare sykdomstegn eller funn. Det forhold at hun en rekke ganger har fått diagnosen "nevrose" samt at hun flere ganger har vært innlagt på psykiatrisk sykehus støtter også antagelsen om at hun tidlig kan ha vært disponert for utvikling av plager på psykogent grunnlag, noe som allerede i 1972 ble ansett som årsak til daværende funksjonssvikt.

Hennes plager har også forut for bilulykken vært preget av smerter fra bl.a. nakke, skuldre og rygg, jfr. f.eks. legeerklæring fra 1983 og det ble tidlig funnet grunnlag for å gjøre røntgenundersøkelser av nakken (1, s.3).

Den karakteristisk tendens til variasjon av sykdomsbildet hos skadelidte vedvarte og hun fikk tidlig diagnoser som muskelsmerter (myalgi), leddsmerter (arthralgi) og nevrose og det ble i 1977 påpekt at skadelidte hadde uttalte sosialmedisinske problemer.

Det har således i lys av vedvarende diskrepans mellom subjektivt funksjonsnivå og manglende korresponderende tegn til sykdom vært antatt at psykososiale forhold har vært nærliggende årsak til mangfoldet av symptomer hun har presentert og for hennes funksjonsnivå.

Det er dokumentert at skadelidte i mange år forut for bilulykken har vært avhengig av ytelser over folketrygden for et livsutkomme. Hun har også gjennom årene fått tilrettelagt flere forsøk på yrkesmessig atføring uten at det har lykkes henne å oppnå vedvarende inntektsevne, med mulig unntak av tidsrommet omkring ulykken.

A har fremholdt at hennes nakke-, skulder- og ryggplager i det vesentlige hadde sin årsak i for store bryster, og at disse plagene ble borte etter brystoperasjonen i 1983. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge As forklaring på dette punkt til grunn. For det første er det ikke støtte i As legejournaler for at hennes behandlende leger opp gjennom årene har ment at problemene kunne knyttes opp til størrelsen på brystene. For det andre fremgår det at A også i årene etter 1983 har slitt med lignenede problemer og benyttet medikamenter mot smerter av samme type som hun idag er avhengig av. Det vises eksempelvis til legeerklæring så sent som 6 februar 1988 fra dr Jens Onshus der det heter: "Fysisk er hun som før plaget med smerter i rygg, hofter, fingerarthralgier." Videre står det i flere journaler fra 1989 at hun angivelig har Bechterew og bruker det smertestillende middel Naprosyn. Videre fremgår det at hun til samme tid brukte Esidrex på grunn av hevelse i ledd. Lagmannsretten legger således til grunn at overlege Aanonsen i det siterte har gitt en dekkende beskrivelse av As tidligere plager.

De ulike sakkyndige som har uttalt seg i saken har alle vært enige om at i høyden en del av As plager kan settes i direkte årsakssammenheng med trafikkulykken. Overlege Robberstad har gått lengst ved å fremholde at også hørsels- og synsproblemene er skaderelaterte, med støtte i uttalelser fra overlege Carsten Tjell fra Skvde i Sverige, nevropsykolog Randi Gimse og dr. Ivar Titterud. Etter en samlet vurdering av alle uttalelsene i saken har lagmannsretten funnet det riktig å bygge på overlege Aanonsens syn på As plager og årsakssammenhengen med bilulykken. Hans synspunkter støttes langt på vei av nevrolog Hellum og overlege Hesla.

I sin skriftlige erklæring for lagmannsretten, kommer overlege Aanonsen til at årsakene til øyeproblemene, den nedsatte følsomhet i ansiktet, hørselproblemene, kraftsvikten i høyre siden - herunder temposvikten i høyre hånd - og den reduserte hudfølsomhet, må antas å være psykogene. For så vidt gjelder hørselsproblemene har Aanonsen støtte for sin konklusjon i en nærmere utredning av A foretatt på Rikshospitalet. Om de øvrige kliniske funn skriver han:

Status localis 1

Skadelidte har sterkt nedsatt bevegelighet i nakken. Dette er et uspesifikt funn og det er tidligere ikke funnet sikker patologi, iallefall ikke med rimelighet sannsynlig traumerelatert patologi i nakkeryggsøylen utover lette degenerative forandringer (1, s. 11-12). Funnet er på den annen side karakteristisk for de med senkomplikasjoner til nakkedistorsjoner. Det er derfor mest nærliggende å anta at den reduserte nakkebevegligheten er av organisk karakter og også forårsaket av nakkedistorsjonen.

Status localis 2

Hennes pekefinger på høyre hånd angis å være helt endret etter ulykken. Etter min kunnskap kan dette ikke settes i sammenheng med en angitt nakkeskade.

De sakkyndige som har vurdert As medisinske og ervervsmessige invaliditet, har alle søkt å kvantifisere den del av As plager som kan føres tilbake til biluhellet. Det har skjønnsmessig vært antydet en skadebetinget medisinsk invaliditet på 5 - 20 % av en samlet medisinsk invaliditet på omkring 40 %. Hennes ervervsmessige invaliditet har tidligere vært anslått til fra 10 % til 60 %. Overlege Robberstad gikk opp fra 60 % til 100 % under sin forklaring for lagmannsretten.

Disse forskjellige prosentangivelser er imidlertid ikke uten videre egnet til å avgjøre spørsmålet om årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de tap A har lidt. Det avgjørende er om også de store plagene med psykogen bakgrunn skyldes en latent sårbarhet der plagene ble utløst ved trafikkulykken, eller om det er tale om en medisinsk tilstand som hadde eksistert før ulykken og som også ville ha vært der hvis ulykken tenkes bort, om enn ikke nødvendigvis med akkurat de samme symptomer. I det første tilfelle vil det være tale om et samvirkende årsaksforhold som forsikringsselskapet i utgangspunktet hefter fullt ut for. I det andre tilfelle er det tale om selvstendige virkende årsaker til de plager A har i dag.

Etter lagmannsrettens vurdering er det overlege Aanonsen som av de sakkyndige best evner å formulere disse alternativene. I sin sakkyndige erklæring for lagmannsretten konkluderer han slik:

Etter mitt skjønn er det mest rimelig å anta at skadelidte som følge av bilulykken 040491 har fått aksentuert en tidligere personlighetsrelatert tilbakevendende tendens til somatisering. Med dette sikter jeg til en tendens til en postulert psykologisk mekanisme hvor psykologisk smertefulle forhold overføres til kroppslige smerter og funksjonssvikt. Hun har etter mitt skjønn gjennom ulykken blitt utsatt for en påkjenning som har medført at hun med sine spesielle forutsetninger er blitt satt tilbake i funksjon og har fått reaktivert et tidligere sykdomsmønster. Jeg finner det mest rimelig å anta at bilulykken har medført at hun er blitt mer plaget enn hun ville vært uten at den hadde inntruffet.

Hennes sykehistorie, det overveiende av symptomutformingen og den generelle sykdomsutviklingen, forløpet og den beskjedne alvorlighetsgraden av traumet, taler etter min vurdering samlet sett mot at bilulykken har forårsaket en markert ny og kvalitativt anderledes medisinsk tilstand, sykdom eller skade. Med støtte i sykehistorien og tidligere medisinske utredninger kan man anta at hennes grunnleggende funksjonssvikt mest sannsynlig har personlighetsforankrede, skadeuavhengige psykologiske årsaker.

Dette støttes av at det vesentlige i hennes tidligere bilde av varierende symptomer og funksjonssvikt frembyr stor grad av likhet det aktuelle hun presenterer etter bilulykken.

Det er sannsynlig at hun også uten bilulykken ville hatt tilbakefall av varierte plager som i det vesentlige ligner de hun har nå og som mest sannsynlig turde ha medført funksjonssvikt og muligens også uførhet.

Med støtte spesielt i overlege Aanonsens erklæring, som han fastholdt i retten, legger lagmannsretten til grunn at A ville ha slitt med plager, i det vesentlige av samme alvorsgrad som hun har i dag, også om hun ikke hadde vært innblandet i biluhellet 4 april 1991. Disse plagene ville ha medført at A, som tidligere, ville ha hatt kortere eller lengre sykemeldinger, perioder med attføring og deltidsstillinger. I likhet med byretten mener lagmannsretten at det er sannsynlig at A, uansett ulykken, ville ha blitt førtidspensjonert eller uførpensjonert før hun fylte 67 år. Konkret legger lagmannsretten til grunn at det kun er nakkeplagene som er blitt noe forverret som følge av uhellet. De øvrige plagene av psykogen karakter, herunder øye- og øreproblemene, antas ikke å stå i årsakssammenheng med trafikkuhellet.

Det antas således å være tale om selvstendige virkende årsaker til As problemer og at det er mulig å fordele lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv i en del forårsaket av biluhellet og en tapsandel som A under alle omstendigheter ville ha hatt. Lagmannsretten mener at det i dette tilfelle også er riktig å foreta en slik fordeling.

Det antas at den skaderelaterte invaliditet ikke utgjør mer enn 10 % av en total medisinsk invaliditet på 40 %. Den første prosentsatsen er av betydning ved fastsettelse av en eventuell ménerstatning og førerulykkeerstatning, jf nedenfor under punkt 2. Når det gjelder ansettelse av erstatningen for lidt og fremtidig inntektstap, antar lagmannsretten at forholdet mellom den antatt skaderelaterte og totale medisinske invaliditet gir den beste veiledning for å kvantifisere det tap A er påført som følge av uhellet. Forsikringsselskapet hefter således for 25 % av det nevnte tapet.

2. Erstatningsutmålingen.

Lagmannsretten legger til grunn, slik partene nå også er enige om, at A i full stilling ville tjene kr 155 000 i 1992 og kr 5 000 mer hvert år frem til og med 1997, slik at hun i 1998 ville ha tjent kr 185 000.

Når det gjelder fastsettelsen av det inntektstap A har lidt, finner lagmannsretten det mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i talloppstillingene utarbeidet av forsikringsselskapet der inntektstap, skatteulempe og rentekompensasjon behandles under ett. I forhold til disse oppstillingene tas det hensyn til at A ikke synes å ha hatt utgifter til fagforenings- kontingent, men det må slik selskapet fremholder ellers tas hensyn til sparte reiseutgifter og utgifter i arbeid; skjønnsmessig kr 8 000. Det legges imidlertid til grunn slik A opplyser, at barnetillegget faller bort med kr 885 fra august 1998. Etter dette er lagmannsretten kommet til at A for årene 1992 til 1998 samlet har hatt et maksimalt inntektstap med tillegg av skatteulempe og rentekompensasjon frem til domstidspunktet, skjønnsmessig avrundet til kr 550 000. Av dette må Storebrand erstatte 25 %; kr 137 500.

Også når det gjelder tap i fremtidig erverv tar lagmannsretten utgangspunkt i en årsinntekt uten skade på kr 185 000. Det legges imidlertid til grunn at forsikringsselskapets anslag over påregnelige trygdeytelser er noe høyt, jf det som ovenfor er sagt om frafall av barnetillegg. Videre finner lagmannsretten at anslaget over reise- og arbeidsutgifter er noe høyt. Forsikringsselskapets anslag om et nettotap på kr 41 776 justeres således noe opp og med en kapitaliseringsfaktor på 5 % antas As maksimale tap her til å være i størrelsesordenen kr 550 000, hvorav Storebrand må erstatte kr 137 500 (25 %).

A har krav på dekning av rimelige og nødvendige merutgifter påført henne som følge av trafikkuhellet. For 1992 har A krevet dekket merutgifter med tilsammen kr 13 181. Kravet gjelder salær til tidligere advokat, Dag Martinsen, reiseutgifter til nåværende advokat samt konsultasjoner hos spesialister. Kravet tas til følge med kr 11 181 idet det gjøres en reduksjon med kr 2 000 vedrørende salær til advokat Martinsen. Han har til sammen fakturert kr 16 000, mens Storebrand tidligere har betalt kr 9 000, jf advokat Martinsens brev 5 juni 1997 til A . Differensen blir kr 7 000 og ikke kr 9 000 som har vært krevet.

For 1993 har A til sammen krevd kr 13 845,50 for utgifter til medisiner, reiser for møte hos advokat, til spesialisterklæring og spesialistundersøkelse, briller og hjemmehjelp. Bortsett fra utgiftene til briller antar lagmannsretten at det resterende er skaderelatert. Merutgifter for 1993 erstattes med kr 9 600. For 1994 er kravet kr 16 981 for utgifter til leiebil, diverse reiseutgifter, soneterapi/akupunktur, fysioterapi, medisinske undersøkelser, reiser til advokat, medisiner og egenandel. Kravet godtas skjønnsmessig med kr 8 000, idet utgiftene til leiebil og andre diverse reiseutgifter ikke anses som nødvendige utgifter. Det samme gjelder vesentlige deler av reiseutgifter til fysioterapibehandling i Hokksund, ettersom det finnes adekvat tilbud nærmere bopel i Drammen. Bare en andel av utgiftene til soneterapi/akupunktur anses rimelige og nødvendige.

For 1995 er det for lagmannsretten krevet kr 30 435. Dette kravet består av utgifter til leiebil, garasjeport med automatisk portåpner, diverse hørselhjelpemidler, medisinske undersøkelser, reiseutgifter, fysioterapibehandling, medisiner m m. Utgiftene godtas skjønnsmessig med kr 8 000, idet for det første utgifter til leiebil og garasjeport ikke anses nødvendige og rimelige. Hørselsproblemene antas som nevnt ikke å stå i årsakssammenheng med uhellet, slik at utgifter til hjelpemidler ikke dekkes. Reiseutgifter til fysioterapibehandling godtas heller ikke, jf ovenfor, mens utgifter til soneterapi/akupunktur dekkes delvis. For 1996 er det fremsatt krav på kr 1 980 for utgifter til tannlege, akupunktør/fotsoneteratpeut, medisiner og transportutgifter. Kravet godtas skjønnsmessig med kr 1 000, blant annet fordi utgiftene til tannlege ikke anses å stå i årsakssammenheng med biluhellet. Inkassoutgifter og renter på lån fra As døtre antas heller ikke å stå i slik årsakssammenheng.

For 1997 har A summert merutgiftene til kr 8 202. Lagmannsretten godtar utgiftene til fysioterapeut, Klinikk Titterud, lege Knudsen, egenandel og medisiner. Videre godtas delvis utgiftene til akupunktør/fotsoneterapeut og transport. Utgiftene til tannbehandling/undersøkelser godtas ikke. Skjønnsmessig tilkjennes erstatning dette året med kr 6 000. Merutgifter pr august 1998 er krevd med tilsammen kr 10 029 som gjelder opphold på Hokksund Kurbad, akupunktur/fotsoneterapeut, tannbehandling, medisiner og transportutgifter. Bortsett fra utgiftene til tannbehandling godtas deler av det resterende som nødvendige utgifter, skjønnsmessig med kr 8 000.

Generelt bemerkes at lagmannsretten ikke har funnet grunn til å redusere dekningen til advokat- og sakkyndig bistand før prosess ut fra betraktninger om at utgiftene ikke har vært nødvendige. Samlet for årene 1992 til 1998 erstattes merutgifter med tilsammen kr 51 781.

Når det gjelder fremtidige merutgifter, fastsettes disse skjønnsmessig til kr 75 000. Det er da lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 5 %. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at beløpet skal dekke nødvendige og rimelige merutgifter til fysioterapi, akupunktur, medisiner samt noe hjelp innen- og utendørs, utover det som dekkes av det offentlige. Lagmannsretten har ikke funnet at forsikringsselskapet kan pålegges å dekke utgifter til servostyring, automatgear, briller og hørselshjelpemidler.

Av erstatningsbeløpet for fremtidige merutgifter - kr 75 000 - og fremtidig erververstap - kr 137 500 - må det i tillegg regnes et påslag for skatteulempe. I en situasjon der det må påregnes at en del av erstatningen vil gå til delvis nedbetaling av As gjeld fastsettes påslaget til 5 % av det samlede beløp på kr 212 500, det vil si kr 11 625. .

A er berettiget til førerulykkeerstatning i samme prosent av kr 200 000 som hun anses å være medisinsk invalid på grunn av skaden. Som nevnt ovenfor settes den skaderelaterte medisinske invaliditet til 10 %, hvorved A da er berettiget til en erstatning på kr 20 000. Forsinkelsesrente løper for denne post fra 12 juni 1991 og fastsettes særskilt i domsslutningen nedenfor.

Skadeserstatningsloven §3-2 hjemler ménerstatning der skadelidte er påført "en varig og betydelig skade av medisinsk karakter". I denne sak er det ikke omtvistet at A er påført en varig nakkeskade. Spørsmålet er imidlertid om skadens størrelse er slik at ménerstatning er uaktuelt. Det fremgår av reglene for yrkesskadeserstatning at invaliditeten må være minst 15 % for at skaden anses som "betydelig". Denne prosentsatsen gjelder ikke uten videre for ménerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2, men det er antatt i teori og praksis at det her er naturlig å ta det samme utgangspunkt, men ikke slik at 15 % anses som en absolutt grense, jf Lødrup: Lærerbok i erstatningsrett (1995) side 427 - 428.

Lagmannsretten har som nevnt lagt til grunn at av A s samlede medisinske invaliditet på 40 %, kan maksimalt 10 % henføres til ulykken. Når det så må legges til grunn at de plager hun idag har langt på vei er av samme art og alvor som hun har slitt med i alle år, og har begrenset livsutfoldelsen hennes deretter, kan det grunnleggende vilkår om betydelig skade ikke anses tilfredsstilt. Lagmannsretten kan ikke se at den fremlagte udaterte betenkning av professor Lødrup kan bringe dette spørsmålet over i noen annen stilling. Betenkningen forstås å gjelde utmåling av erstatning der de grunnleggende vilkår for ménerstatning er oppfylt.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at den samlede erstatningen bør settes til kr 435 000, avrundet oppover fra kr 433 406. Til fradrag kommer utbetalt konto kr 70 000, slik at Storebrand nå tilpliktes å betale ytterligere kr 365 000. Lagmannsretten har ikke gjort et særskilt fradrag for den rentefordelen A har hatt av konto beløpet, men mener dette er hensyntatt i den ellers skjønnsmessig fastsatte erstatningsberegningen, blant annet ved at det ikke er fastsatt et særskilt rentepåslag for påløpte merutgifter.

3. Saksomkostninger

As krav var for byretten begrenset oppad til kr 2 600 000 og for lagmannsretten kr 1 700 000. Storebrand på sin side har både for byretten og lagmannsretten lagt ned påstand om erstatning etter rettens skjønn uten noen beløpsangivelse i påstanden. For begge instanser har Storebrand imidlertid antydet at kr 250 000, utover konto utbetalingen på kr 70 000, er en passende erstatning. Selv om lagmannsretten er kommet til et samlet erstatningsbeløp som ligger nærmere påstanden til forsikringsselskapet enn As påstand, finnes det grunn til å anse saken dels vunnet dels tapt for begge instanser, jf tvistemålsloven §174 første ledd og §180 annet ledd. Det er etter rettens oppfatning ikke grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd. Motanken fra A har ikke ført frem, men det antas at denne delen av saken ikke har innebåret særskilte utgifter.

Oppnevelsen av sakkyndige har skjedd i begge parters interesse for både byrett og lagmannsrett. Utgiftene til disse blir å dekke av begge parter med like beløp, jf tvistemålsloven §171.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 365 000 - trehundreogsekstifemtusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig forsinkelsesrente av kr 345 000 fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom og til betaling skjer. I tillegg betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A forsinkelsesrente av 20 000 - tyvetusen - kroner med 18 - atten - prosent årlig fra 12 juni 1991 til 31 desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig fra 1 januar 1994 og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten og lagmannsretten.