LB-1997-529

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-04-27
Publisert:	LB-1997-00529
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 94-08625 A/45 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00529 A/01 og LB-1997-00530 A/01 - Anke til Høyesterett vedr saksbehandling nektet, forøvrig henvist, HR-1998-00633K og HR-1998-00657K . For endelig dom se HR-2000-00015B.
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Svein Jøsang). Motpart: Maria Thelle (Prosessfullmektig: Advokat Per Erik Bergsjø).
Forfatter:	1. Lagdommer Ragnhild Dæhlin, formann, 2. Kst lagdommer Eirik Akerlie, 3. Tilkalt dommer, byrettsdommer Helen Sæter
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180

Saken gjelder krav om erstatning etter påkjørsel.

Maria Thelle er født xx.xx.1969. Etter å ha utdannet seg til fysioterapeut i England, begynte hun høsten 1993 å arbeide som fysioterapeut i Hammerfest. Mandag 11 oktober 1993 om formiddagen ble Thelles bil påkjørt bakfra. Bilen som Thelle var sjåfør i, en Saab 1985modell, stod stille i kollisjonsøyeblikket. Det er omtvistet hvor stor hastighet den påkjørende bil, en Volkswagen Golf, hadde i kollisjonsøyeblikket. I skademeldingen - som først ble fylt ut 22 november 1993 - er farten angitt av føreren i den påkjørende bil til "ca 10 - 15 km/t". Begge bilene ble påført beskjedne skader.

Thelle fikk hode- og nakkeplager umiddelbart etter påkjørselen. Hun har forklart at hun følte seg skjelven, noe forfjamset og lett sjokkert. Etter hvert ble hun trøtt og øm i nakkemuskulaturen samt tung i hodet. Videre hadde hun smerter i brystet på venstre side. To dager etter uhellet tok hun telefonisk kontakt med lege. Det framgår av journalen at hun på dette tidspunkt hadde vondt i nakken. Fire dager etter uhellet ble hun undersøkt av lege. I journalen er følgende beskrevet:

"Etter påkjørselen fikk hun smerter høyt opp i nakken innenfor noen timer. Også hodepine, særlig utpå dagen, og vansker med å gjøre papirarbeid. Best om morgenen, men blir veldig sliten ut på dagen. Har merket et merkelig fenomen, som hun mister pusten på venstre side og knekker sammen når hun bøyer nakken fremover. Kjent en sterk snert bak i nakken i påkjørselsøyeblikket, ikke besvimt. Ved undersøkelse av nakken ingen ytre skade. Palp. øm ca process spinosus C3, forbausende normal bevegelighet i nakken, men litt nedsatt fleksjon og sidefleksjon."

Maria Thelle hadde så vidt betydelige hode- og nakkesmerter at hun var sykemeldt over lengre perioder høsten 1993. Hode og nakkeplagene varte ved, og ut over i 1994 var hun sykemeldt helt eller delvis over 180 dager på grunn av plagene. Sommeren 1995 flyttet hun til Danmark og har senere arbeidet som fysioterapeut på et sykehus utenfor København. På grunn av hode- og nakkeplagene har Thelle i hele denne tiden arbeidet med redusert arbeidstid. Hun arbeider nå 30 timer pr uke; full stilling utgjør 37 timer pr uke.

Det er foretatt en rekke medisinske undersøkelser av Thelle, bl a røntgen, uten at det påvist skjelett- eller skiveforandringer. 22 desember 1994 reiste Maria Thelle søksmål mot Storebrand Skadeforsikring AS (heretter hovedsakelig kalt Storebrand) med krav om erstatning for det økonomiske tap hun mente å ha blitt påført som følge av påkjørselen. Den skadevoldende bil var ansvarsforsikret i Storebrand. Storebrand tok til motmæle. Oslo byrett avsa 1 november 1996 dom i saken med slik domsslutning:

"1. Storebrand Skadeforsikring betaler til Maria Thelle: - erstatning for påførte utgifter med kr 25 312,- femogtyvetusentrehundreogtolv0/100 - med tillegg av 12 % rente av dette beløp fra regnet 2 uker etter forkynnelse av dommen, - lidt inntektstap for året 1993 med kr 25 000,- femogtyvetusen0/00, med tillegg av 12% rente av dette beløpet regnet fra 22/1-1995, - lidt inntektstap for året 1994 med kr 140 000,- etthundreogførtitusen0/00, med tillegg av 12% rente av dette beløp regnet fra 22/1-1995, - lidt inntektstap for året 1995 med kr 123 000,- etthundreogtreogtyvetusen0/00, med tillegg av 12% rente av dette beløp regnet fra 1/7-1995, - lidt inntektstap for året 1996 med kr 82 000, åttitotusen0/00, med tillegg av 12% rente av dette beløp regnet fra 1/7-1996, - erstatning for redusert ervervsmuligheter i 2 år med tilsammen kr 50 000,- femtitusen0/00, med tillegg av 12% rente av dette beløp regnet fra 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen, - erstatning for fremtidig behandling m.v. med kr 10 000,- titusenkroner0/00, med tillegg av 12% rente av dette beløp regnet fra 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen.

2. Storebrand Skadeforsikring AS erstatter Maria Thelle hennes saksomkostninger med kr 123 417-,- etthundreogtreogtyvetusenfirehundreogsytten0/00.

3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler de sakkyndiges honorar med kr 9 210,- nitusentohundreogti0/00 til dr Per Hesla og kr 14 600,- fjortetusensekshundre0/00 til dr Thor K. Veger.

4. Oppfyllelsesfristen for pkt 1, 2 og 3 er 2 -to - uker regnet fra forkynnelsen av dommen."

Om det nærmere saksforholdet vises det til byrettens dom og det som sies nedenfor.

Storebrand har rettidig påanket dommen. Maria Thelle har på sin side motanket.

For lagmannsretten ble lege Jan Erik Ødegård, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, oppnevnt som sakkyndig.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 17 til 19 mars og 30 mars 1998. Maria Thelle avga partsforklaring. Den rettsoppnevnte sakkyndige, Jan Erik Ødegård, avga forklaring. Det ble avhørt sju vitner - alle sakkyndige, herunder de medisinsk sakkyndige som var oppnevnt for byretten.

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Storebrand trekker ikke i tvil at Thelle har hatt og har de plager hun beskriver i hode og nakke. Det er imidlertid ikke årsakssammenheng mellom plagene og trafikkuhellet hun var utsatt for 11 oktober 1993.

Påkjørselen som Thelle var utsatt for var for beskjeden til å kunne påføre henne skade. Påkjørselen medførte reparasjoner på Thelles bil for kr 325. Begge de teknisk sakkyndige vitnene, Haug og Mehlen, konkluderte med at den hastighetsendring Thelles bil ble påført var under 10 km pr time. På bakgrunn av Haugs vurderinger og ut fra de skader som bilene ble påført, var påkjørselshastigheten mest sannsynlig 8 km pr time, mens hastighetsendringen utgjorde 3 km pr time. Retten må etter Storebrands syn i hvert fall kunne legge til grunn at hastighetsendringen var lavere enn 5 km pr time.

Ved så lave hastighetsendringer inntrer ikke personskade i det hele tatt. Forskning har vist at en hastighetsendring på 11 km pr time er en sikker nedre grense for når personskade kan inntre. Dette gjelder også der den som blir påkjørt er uforberedt, sitter med vridd hode og galt innstilt nakkestøtte. Det vises her til Scherzer und Krsl: Handbuch der Chirurgischen und Neurologischen Unfallbegutachtung in der Privatversicherung, norsk oversettelse s 15-16.

Det er videre ulogisk og stridende mot vanlig traumatologi at ubetydelige trafikkuhell som Thelle ble utsatt for, skal medføre varige skader. Det vises til undersøkelser gjennomført av Deutscher, hvor det framgår at hastighetsendringer så vidt høyt som 17 km pr time ikke medførte varige plager hos forsøkspersonene; noen få fikk raskt forbigående plager etter gjentatte forsøk. I Ferrari og Russell: The Journal of Rheumatology 1997, framgår det at ved forsøk med mer enn 2000 påkjørsler bakfra med frivillige personer har aldri noen blitt påført varige skader ved hastigheter opp mot 20 km pr time.

De plager Maria Thelle fikk etter uhellet, var heller ikke typiske for nakkeslengskade. Plagene var ikke akutte, men utviklet seg over tid. Hun fikk heller ikke særlig nedsatt nakkebevegelighet, noe som er helt typisk ved nakkeslengskader. Brystsmertene som hun har forklart at hun fikk, er uforståelige. Også det forhold at hun etter hvert ble verre er atypisk for nakkeslengskader.

Thelles plager skyldes mest sannsynlig andre forhold enn påkjørselen. Hun hadde tidligere oppsøkt lege for hodepine og stressplager. Dette tyder på at hun var disponert nettopp for denne type plager. Hode- og nakkesmerter er også vanlige plager i befolkningen, i særdeleshet hos kvinner.

Thelle fikk heller ikke adekvat oppfølging etter ulykken. Hun ble umiddelbart påført nakkekrage og det ble fra arbeidskolleger og venner fokusert sterkt på mulig nakkeslengskade. Slik somatiseringen kan ha vært med å utvikle eller forsterke plagene. Flere anerkjente forskere argumenterer for at kronisk nakkeslengsyndrom skyldes psykiske og psykososiale forhold. Det er bl a vist til Ferrari og Russell, jf ovenfor og Andrew Malleson: Kronisk nakkeslengskade: En langvarig hodepine (norsk oversettelse).

De rettsoppnevnte sakkyndige for byretten og lagmannsretten og de sakkyndige vitnene som har forklart seg, er ikke entydige når det gjelder årsaksspørsmålet. Lagmannsretten bør særlig legge vekt på professor Schraders vurderinger. Han er internasjonalt meget anerkjent på området og har et betydelig erfaringsmateriale å bygge på fra sine undersøkelser i Litauen. Schrader utelukket årsakssammenheng i saken her.

Dersom årsakssammenheng anses å foreligge, er uhellet for ubetydelig som årsaksfaktor til at Storebrand kan holdes ansvarlig. I hvert fall er Maria Thelles plager erstatningsrettslig upåregnelige vurdert i lys av den helt ubetydelige påkjørselen som hun var utsatt for.

Under forutsetning av at Storebrand anses erstatningsansvarlig for Thelles nakke- og hodeplager, må hennes tap anses dekket av selskapets - kontoutbetaling på kr 30 000. Ut fra den hastighetsendring som Thelles bil ble utsatt for, kan hun bare ha blitt påført en beskjeden bløtdelsskade, som etter den internasjonale konsensuskonferanse om lidelser assosiert med nakkeslengskade (Quebecrapporten) må klassifiseres som nakkeslengskade grad 1. Slike skader skal ifølge rapporten tilheles i løpet av seks uker, maksimalt ett år.

Dersom uhellet forårsaket lengre tids plager, må erstatning for lidt inntektstap og tap i framtidig inntekt fastsettes skjønnsmessig. Det knytter seg betydelig usikkerhet til hvor mye Thelle ville arbeidet - og hatt i inntekt - uten uhellet. Dette gjelder i særdeleshet for tiden framover; Thelle har nettopp fått barn og det er sannsynlig at hun uansett ville valgt å arbeide i redusert stilling.

Forutsatt at Storebrand anses erstatningsansvarlig, har selskapet ikke innvendinger mot Thelles krav om erstatning for påførte utgifter på kr 55 312. Derimot er det ikke grunnlag for å tilkjenne Thelle erstatning for framtidige utgifter. Slike utgifter er ikke medisinsk indikert. Subsidiært må erstatning for framtidige utgifter fastsettes til kr 10 000.

Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:

"1 Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2 Maria Thelle betaler saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankemotparten, Maria Thelle, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger årsakssammenheng mellom Maria Thelles hode- og nakkeplager og påkjørselen.

Ved vurderingen av hvilken hastighetsendring Thelles bil ble utsatt for som følge av påkjørselen, bør retten legge avgjørende vekt på det sakkyndige vitnet Mari Mehlens forklaring. Hun har ved sin vurdering tatt utgangspunkt i sikre størrelser, bl a at biltypen Saab generelt tåler mye ved påkjørsler, og at den årsmodell Thelle hadde tåler å bli utsatt for påkjørsler på 8 km pr time uten å bli påført skade. Særlig på bakgrunn av Mehlens sakkyndige vurderinger er det sannsynlig at den hastighetsendring Thelles bil var gjenstand for - vurdert ut fra de skader bilene ble påført - var mellom 7-13 kilometer pr time, mest sannsynlig 9 km pr time.

En hastighetsendring på 9 km pr time er tilstrekkelig for å bli påført nakkeslengskade. Det vises til McConnel mfl: Analysis of Human Test Subject Sinematic Responses to Low Velocity Rear End Impacts, hvor man opererer med en hastighetsendring 6-8 km pr time som en nedre grense for nakkeslengskade.Nakkeslengskade oppstår typisk ved lavhastighetskollisjoner, slik tilfellet var her. I tillegg foreligger i saken her en rekke faktorer som bidrar til økt skadeevne: For det første at Maria Thelle er kvinne; kvinner er generelt mer utsatt for nakkelslengskader enn menn. For det andre at Thelle satt foroverbøyd med vridd hode på påkjørselstidspunktet. For det tredje var Thelle særlig utsatt fordi hun er lang og har en grasiøs kroppsbygning. Påkjørselen må derfor anses å ha hatt skadeevne.

Det foreligger en rekke forhold som støtter opp om at påkjørselen er årsak til Thelles plager. Forut for påkjørselen var Thelle frisk, sportslig aktiv og på alle måter veltilpass. Så vel hennes fysiske som psykiske helse var god. Dette endres radikalt umiddelbar etter påkjørselen. Det er ikke grunnlag for å hevde at hun var særlig disponert for hode- og nakkelidelser. Hode- og nakkesmertene oppstod umiddelbart etter påkjørselen. I tillegg fikk hun søvnproblemer, hukommelsesproblemer og konsentrasjonsvansker. Alle disse plagene er typiske etter nakkeslengskader. Plagene har vært sammenhengende (brosymptomer).

Det må også legges vekt på at det store flertall av medisinsk sakkyndige som har vurdert Thelles tilfelle, har konkludert med at det er årsakssammenheng mellom påkjørslene og hennes senere plager.

Det er ikke holdepunkter for at det foreligger konkurrerende årsaksforhold. Det er intet som tyder på at Thelle var disponert for somatisering. Uansett kan selskapet ikke fritas fra ansvar om Thelle skulle være særlig disponert; selskapet må ta skadelidte som hun er. Det er heller ikke holdepunkter for at Thelle har vært utsatt for feilbehandling. Hun har fått den medisinske oppfølging som er vanlig etter nakkeslengskade. Dersom selskapet mener dette ikke var en adekvat oppfølging, må dette være selskapets egen risiko. Det er videre ikke grunnlag for å hevde at Thelle ville fått de samme plagene uten påkjørselen. Selskapet har i så fall bevisbyrden for dette.

Påkjørselen må etter dette anses som den eneste sannsynlige årsak til Thelles plager. Plagene må anses påregnelige. Nakkeslengskade skjer typisk ved lavhastighetskollisjoner. Man er her på et område hvor selskapet har objektivt erstatningsansvar, noe som også tilsier at det ikke må stilles for strenge krav til at skadefølgen skal anses som påregnelig.

Det er heller ikke upåregnelig at plagene har blitt varige. Dersom dette skyldes at Thelle var særlig disponert for slike plager, må selskapet bære risikoen. Heller ikke tapenes størrelse kan anses upåregnelige.

Det kreves erstatning med kr 55 000 for påførte utgifter. For framtidige utgifter kreves erstatning for rimelige og nødvendige utgifter oppad begrenset til kr 100 000. Erstatningskravet skal dekke årlige utgifter på kr 5 000 til medisin, opptrening og behandling, leid hjelp til tyngre husarbeid og mindre transportutgifter.

Ved beregningen av lidt inntektstap må det tas utgangspunkt i hvilken inntekt Thelle ville hatt i fullt arbeid og hvilken inntekt hun faktisk har hatt. Thelle har krav på erstatning for denne differansen. For 1993 utgjør dette 25 000, for 1994 kr 140 008, for 1995 kr 122 704, for 1996 kr 82 428 og for 1997 kr 43 400.

Når det gjelder framtidig inntektstap, må det legges til grunn at Thelle - som nå - vil arbeide 30 av 37 timer pr uke. På det inntektsnivå hun nå befinner seg som offentlig ansatt fysioterapeut utgjør differansen som kreves erstattet kr 500 000 etter kapitalisering.

Maria Thelle har lagt ned slik påstand:

"I. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale erstatning til Maria Thelle fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad som følger:

1. - Lidt inntektstap for 1993 med kr 25.000 med tillegg av 12% rente p.a. fra 22. januar 1995 til betaling skjer - Lidt inntektstap for 1994 med kr 140.008 med tillegg av 12% rente p.a. fra 22. januar 1995 til betaling skjer - Lidt inntektstap for 1995 med kr 122.704 med tillegg av 12% rente p.a. fra 1 juli 1995 til betaling skjer - Lidt inntektstap for 1996 med kr 82.428 med tillegg av 12% rente p.a. fra 1 juli 1996 til betaling skjer - Lidt inntektstap for 1997 med kr 43.500 med tillegg av 12% rente p.a. fra 1 juli 1997 til betaling skjer

2. Tap i fremtidig erverv kr 500.000 med tillegg av 12% rente p.a. fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer

3. Påførte utgifter med kr 55.312 med tillegg av 12% rente p.a. fra 22 januar 1995 til betaling skjer

4. Fremtidige merutgifter med kr 100.000 med tillegg av 12% rente p.a. fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer konto utbetaling på kr 30 000 går til fradrag

II. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å erstatte Maria Thelle hennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten har på samme måte som byretten kommet til at Storebrand er erstatningsansvarlig i saken, og skal bemerke:

Det første tvistespørsmål som saken reiser er om det foreligger årsakssammenheng mellom det biluhell Maria Thelle var utsatt for den 11 oktober 1993 og de hode- og nakkeplager hun senere har hatt.

Det er omtvistet mellom partene om påkjørselen av Thelles bil var så omfattende at den i det hele tatt hadde evne til å påføre Maria Thelle nakkeslengskade. Det er under ankeforhandlingen presentert en rekke generelle undersøkelser og rapporter om hvilken hastighetsendring som påkjørt bil må være gjenstand for, for at nakkeslengskade skal oppstå på sjåfør eller passasjer. Undersøkelsene/rapportene gir ikke noe entydig svar. Den rettsoppnevnte sakkyndige, lege Jan Erik Ødegård, har omtalt flere av disse i sin spesialisterklæring. Lagmannsretten mener hans beskrivelse gir en god oversikt over de mest sentrale undersøkelser og rapporter som foreligger om dette. Han skriver:

"Det er flere rapporter som omhandler grenseverdier for å påføre vevsskade.

Quebec Task Force refererer til en studie av McConell et al. (1993)

I denne studien settes det en nedre terskelverdi på 6 - 8 km/t for at lettere nakkedistorsjonsskade kan oppstå. Det er imidlertid å bemerke at denne studien er gjort på et svært lavt antall forsøkspersoner. Ved lave hastigheter beskrives det også en svært mild skade som er "self limited".

Muehlbauer framla et forskningsarbeid på "Cervical Spine Research Society's møte i juni 1995 som omfattet et arbeide på 25 frivillige forsøkspersoner. Denne rapporten konkluderte med at ingen fikk symptomer ved påkjørsler med hastigheter opp til 12 km/t.

S. Meyer, W. Hugemann, M. Weber publiserte i 1994 en studie som konkluderte med:

"Ved påkjørsler bakfra og ved hastighetsendringer på under 10 km/t er det ikke sannsynlig at det kan oppstå skader. Ved hastighetsendringer i størrelse på 15 km/t må muligheten for skader sees i sammenheng med konstruksjon av sete, sitteposisjon og tilstanden til personen. Ved hastighetsøkninger på 20 km/t og høyere kan det ifølge tilgjengelige undersøkelser ikke utelukkes at det kan oppstå skader."

B. Wielke angir i en undersøkelse i 1989 en nedre grense på 11 km/t under forutsetning av at det er nakkestøtte. Dersom det ikke er tilpasset nakkestøtte må denne hastighet reduseres med ca 30%.

Schabo et al. Har gjort en undersøkelse med forsøk med frivillige forsøkspersoner av begge kjønn i alderen 27 til 58 år. Ved påkjørselshastigheter med hastighet inntil 16 km/t oppsto ingen påviselig skade."

Når det gjelder den hastighetsendring Maria Thelles bil ble utsatt for ved påkjørselen - og som er avgjørende for om nakkeslengskade kan oppstå - knytter det seg betydelig usikkerhet. Thelles bil stod stille i påkjørselsøyeblikket. Hvor stor fart den påkjørende bil holdt, er usikkert. Sjåføren av denne har i skademeldingen selv opplyst at hans bil holdt en hastighet på mellom 10 og 15 km pr time. I sin senere vitneforklaring ved bevisopptak for Hammerfest byrett anslo han hastigheten til "bare noen få km pr time".

De opplysninger som foreligger om skadene som bilene ble påført, tyder på at påkjørselshastigheten - og hastighetsendringen - var liten. På Thelles bil måtte den elektriske kontakten på tilhengerfestet skiftes og en pyntelist måtte festes. Den påkjørende bil ble påført noe større skade; støtfangeren var påført en bulk og "skjørtet" under grillen en bøy. Støtfangeren ble senere skiftet, mens bøyen i "skjøret" lot seg etter det som er opplyst utbedre ved håndkraft.

Det har vært ført teknisk sakkyndige vitner i saken. Ingeniør Torstein Haug har anslått påkjørselshastigheten til ca 8 km pr time og hastighetsendringen til ca 3 km pr time. Lagmannsretten har oppfattet det sakkyndige vitnet Mari Mehlen slik at hun har anslått hastighetsendringen mest sannsynlig til ca 9 km pr time. Lagmannsretten har oppfattet begge de sakkyndige vitner slik at deres vurderinger først og fremst er gjort på bakgrunn av de beskrivelser som foreligger av de skader som bilene ble påført.

Lagmannsretten finner det etter de opplysninger som foreligger om den påkjørende bils hastighet og de skader som de to bilene ble påført, vanskelig å ha noen klar formening om størrelsen på den hastighetsendring Thelles bil var gjenstand for og om påkjørselen var av et slikt omfang at den hadde skadeevne. Selv om hastighetsendringen var relativt liten, kan det likevel etter lagmannsrettens mening ikke utelukkes at påkjørselen hadde skadeevne og at Thelle ble påført skader ved påkjørselen.

Når lagmannsretten har kommet til at det foreligger årsakssammenheng mellom uhellet og Thelles hode- og nakkeplager, er det særlig lagt vekt på følgende:

Det er ikke omtvistet at Maria Thelle har hatt betydelige hode- og nakkesmerter i tiden etter påkjørslene. Hvis man ser bort fra varigheten av plagene er hode- og nakkesmertene, slik de er beskrevet i journalene og av de rettsoppnevnte medisinsk sakkyndige for byretten og lagmannsretten, relativt typiske for nakkeslengskade.

Det framgår av Thelles egen forklaring, vitneforklaringer og journalopplysninger at plagene inntrådte umiddelbart etter påkjørselen.

Det er ikke opplysninger om Thelles helsetilstand forut for ulykken som gir holdepunkter for at hun tidligere har hatt hode- og nakkeplager eller at hun var disponert for slike. Etter det som er opplyst, hadde Thelle i hele ungdommen - fram til skadetidspunktet - vært fysisk aktiv, bl a drevet med idrett på relativt høyt nivå. Hun hadde ikke hatt særskilte fysiske eller psykiske plager. I lege Jan Erik Ødegårds spesialisterklæring heter det om hennes helsetilstand før uhellet:

"Jeg har hatt adgang til primærlegejournal som går tilbake til 1986. Det som framgår av primærlegejournalen er at hun har hatt mononucleoseinfeksjon. Hun har ved noen anledninger hatt forbigående korsryggsmerter. Dette er siste gang rapportert i 1991. Hun har ellers hatt noen idrettsskader.

I (de) tidligere medisinske dokumentene er det ikke nevnt noe sted om nakkesmerter eller hodesmerter. Jeg finner derfor at skadelidte ut fra tilgjengelige opplysninger ikke har vært i kontakt med primærlege for slike plager før tidspunktet for aktuell trafikkskade. Dette må bety at dersom skadelidte likevel skulle ha hatt slike plager (noe hun for øvrig benekter), har ikke plagene vært så uttalte at det har ført til legekontakt. Det er heller ikke omtalt noe om tidligere nakkeskader.

Legejournalene sammenfaller således med skadelidtes egne opplysninger om at hun tidligere ikke har hatt smerter i nakke og hode lik de som har kommet etter den aktuelle hendelsen. Jeg finner følgelig ikke holdepunkter for at det foreligger noen inngangsinvaliditet eller at skadelidte har hatt tilbakevendende nakkeplager før aktuelt trafikkuhell."

Det er - slik lagmannsretten ser det - heller ikke opplysninger i saken som tyder på at hode- og nakkeplagene skyldes andre forhold enn påkjørselen. Det er rett nok antydet i Ødegårds spesialisterklæring at det forhold at hun gikk tilbake for tidlig i en svært krevende og til dels belastende praksis var uheldig for henne. Lagmannsretten har imidlertid oppfattet Ødegård etter hans muntlige forklaring slik at dette neppe har hatt særlig betydning for utviklingen av plagene. Heller ikke de medisinsk sakkyndige vitnene synes å ha tillagt dette særlig vekt.

Storebrand har gjort gjeldende at senere feilbehandling fra Norsk klinikk for Whiplash vinteren 1994-95 kan ha virket inn på utviklingen av plagene. Det er på det rene at Thelle konsulterte klinikken og at hun fikk noe behandling der. Det er imidlertid etter lagmannsrettens mening ikke grunnlag for å anta at Thelle der var utsatt for feilbehandling som kan ha virket inn. Lege Jan Erik Ødegård har i sin spesialisterklæring gitt uttrykk for at Thelle ikke var utsatt for behandling som har virket uheldig. Lagmannsretten finner det heller ikke sannsynlig at plagene skyldes, eller er blitt forsterket av, kollegers og andres fokusering på påkjørselen som skadepotensiale.

Det er videre ikke holdepunkter for at Thelle har simulert plagene.

Ved vurderingen av årsaksspørsmålet har lagmannsretten også lagt vekt på at den rettsoppnevnte medisinske sakkyndige for lagmannsretten, lege Jan Erik Ødegård, har konkludert med at det foreligger årsakssammenheng mellom uhellet og plagene. I sin skriftlige erklæring til lagmannsretten har han konkludert slik:

"Skadelidte var utsatt for en lavenergipåkjørsel og fikk en lettere nakkedistorsjonsskade etter WAD-klassifikasjon grad 1. Tilstanden dro ut i langdrag og viste ikke normal tilheling. Det er svært vanskelig å gi noen sikker forklaring på hvorfor dette har skjedd. En kan tenke seg at det forhold at hun gikk tilbake for tidlig i en svært krevende og til dels fysisk belastende praksis var uheldig for henne.

Jeg kan ikke se at hun har fått noen behandling på det tidspunkt som har vært uheldig. Hun brukte nakkekrave, men dette var ikke noe permanent eller langvarig bruk.

Generelt vet en at personlighetsmessige forhold også kan ha betydning for dette spørsmål. Jeg har ikke hatt mulighet til å vurdere dette spesielt hos skadelidte, men finner ingen holdepunkt for at hun har vært en personlighetsmessig ustabil person tidligere.

Spørsmålet om hvorfor plagene har blitt kroniske må derfor stå til dels ubesvart, selv om en kan antyde at det var uheldig at hun hadde den arbeidssituasjonen som hun stod i etter skaden.

Jeg vil derfor ende opp med en konklusjon som tilsier at jeg finner at det er en lett sannsynlighetsovervekt (litt over 50%) for at trafikkskaden i 1993 har vært hovedutløsende årsak til hennes senere plager og mén. Jeg følger derved samme konklusjon som dr. Veger har endt på.

- - - -

Etter mitt beste skjønn vil jeg konkludere med en lett grad av sannsynlighetsovervekt for at aktuell trafikkulykke utløste en smertetilstand i nakkeregionen som senere har blitt vedvarende."

Tilsvarende konklusjon har den ene av de to rettsoppnevnte sakkyndige for byretten - overlege Thor K Veger - trukket. I hans skriftlige erklæring heter det bl a:

"Det er på det rene at hastighetsendringen for påkjørt bil var lav, klart mindre enn 10 km/t. Teknisk sakkyndig konkluderte med at det ikke er sannsynlig at det kan være inntruffet en nakkeslengmekanisme.

Det er imidlertid ikke mulig å påvise noen disposisjon, tidligere sykdom eller utenforliggende forhold som har medført eller medvirket til symptomene. En har heller ingen holdepunkter for å oppfatte skadede som psykisk lite robust eller på annen måte avvikende.

Manglende innstilling av setet i påkjørt bil kan tenkes å ha hatt betydning for utvikling av langvarige plager. Min konklusjon er derfor at jeg anser at det foreligger en sannsynlig årsakssammenheng mellom trafikkuhellet 111093 og saksøkers tilstand i dag, med mer enn 50%.

Jeg kan ikke peke på noen andre mulige årsaker til skadedes tilstand, slik jeg har redegjort for foran."

Begge disse sakkyndige fastholdt sine konklusjoner da de avga forklaring for lagmannsretten.

Lagmannsretten nevner at lege Per Egil Hesla, som var den andre rettsoppnevnte sakkyndige for byretten, konkluderte i sin skriftlige erklæring med at det ikke forelå årsakssammenheng. Heslas konklusjon er gjengitt i byrettens dom. Han fastholdt konklusjonen da han forklarte seg som sakkyndig vitne for lagmannsretten. Hesla pekte under sin forklaring på søvnforstyrrelser som mulig årsak til hode- og nakkeplagene. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet å kunne legge avgjørende vekt på lege Heslas konklusjon.

Storebrand har gjort gjeldende at selv om retten skulle komme til at det forelå årsakssammenheng mellom Thelles hode- og nakkeplager og påkjørselen, må selskapet frifinnes idet skadefølgen må anses som upåregnelig. Lagmannsretten har oppfattet selskapet slik at det for det første gjøres gjeldende at det var upåregnelig at skade i det hele tatt inntrådte etter en slik lavhastighetspåkjørsel, og for det andre at plagene ikke forsvant innen kort tid. Lagmannsretten finner at selskapet ikke kan frifinnes på dette grunnlaget. Man er her på et område hvor det gjelder objektivt erstatningsansvar, og hvor utgangspunktet er at selskapet bærer risikoen for skadefølgene av påkjørsel. Dette tilsier etter lagmannsrettens mening at det skal relativt mye til for at selskapet skal fritas for ansvar dersom det først er konstatert årsakssammenheng og økonomisk tap.

For så vidt gjelder spørsmålet om det var upåregnelig at skade i det hele tatt inntrådte ved en så vidt beskjeden påkjørsel, viser lagmannsretten til at det knytter seg betydelig usikkerhet til den hastighetsendring Thelles bil var utsatt for. De hode - og nakkeplager Thelle fikk umiddelbart etter uhellet framstår som relativt vanlig etter påkjørsler bakfra. Slik sett står saken her i en annen stilling enn det som var situasjonen i Rt-1997-1. Lagmannsretten kan således ikke se at det var upåregnelig at visse plager ville oppstå.

Noe større tvil knytter seg til spørsmålet om det var upåregnelig at plagene ikke forsvant etter relativt kort tid etter uhellet. Lege Jan Erik Ødegård har i sin spesialisterklæring klassifisert Thelles nakkeskade i henhold til den internasjonale konsensuskonferanse om nakkeslengskade i Quebec (WAD klassifisering) til klassifiseringrad 1, dvs lettere bløtdelsskade med overstrekning av muskelfibre, eventuelt bindevevsfibre i nakken. Slike skader tilheles normalt i løpet av noen uker. Ifølge Ødegård er det bare helt unntaksvis at slike skader utvikler seg i kronisk retning og gir permanent mén. Lagmannsretten har likevel kommet til at skadefølgene i dette tilfellet ikke kan anses så vidt ekstraordinære at de kan anses upåregnelige i rettslig forstand. Maria Thelle blir etter dette å tilkjenne erstatning for det økonomiske tap hun har lidt på grunn av de hode- og nakkeplager hun ble påført ved biluhellet samt erstatning for framtidig tap. Lagmannsretten går så over til å drøfte erstatningsutmålingen:

Maria Thelle har krevd erstatning for lidt inntektstap for årene 1995 til 1997. Erstatningen må fastsettes med utgangspunkt i hva Thelle ville tjent dersom uhellet ikke hadde inntruffet. Lagmannsretten finner det etter bevisførselen sannsynlig at Thelle ville fortsatt som fysioterapeut i full stilling i Hammerfest fram til sommeren 1996 dersom uhellet ikke hadde inntrådt. Lagmannsretten finner også at erstatning for lidt inntektstap for siste halvår 1996 samt 1997 kan settes til differansen i inntekten mellom full arbeidsuke og 30-timers uke i den stilling Thelle har hatt som fysioterapeut på sykehus i Danmark. Erstatningen utgjør etter dette kr 25 000 for 1993, kr 140 008 for 1994, kr 122 704 for 1995, kr 82 428 for 1996 og kr 43 500 for 1997, med tillegg av renter.

Thelle har krevd erstatning for tap i framtidig inntekt oppad begrenset til kr 500 000. Dette utgjør differansen mellom inntekt i full stilling og inntekt med 30 timers arbeidsuke fram til pensjonsalder. Det er framlagt utskrift gjort av erstatningsberegningsprogram som viser at kapitalisert inntektstap utgjør kr 487 128. Storebrand har ikke hatt innvendinger mot selve beregningsmåten

Lagmannsretten har oppfattet den rettsoppnevnte sakkyndige, lege Jan Erik Ødegård, slik at de plager Thelle har må anses som kroniske. Han har imidlertid i liten grad vært inne på hvorvidt hun gjennom f eks trening kan oppnå slik bedring at arbeidsmengden kan økes. Dette har ligget utenfor Ødegårds mandat å vurdere. Lagmannsretten har etter bevisførselen et relativt dårlig grunnlag for å vurdere sannsynligheten for at Thelles situasjon kan bedres slik at arbeidsmengden kan økes. Lagmannsretten har oppfattet Maria Thelle slik at hun de siste årene har blitt noe bedre, men at 30 timers arbeidsuke synes å være den arbeidsmengde hun nå kan klare. Lagmannsretten finner det sannsynlig at Thelle også i framtiden vil måtte arbeide redusert på grunn av plagene, men anser det heller ikke usannsynlig at arbeidsmengden vil kunne økes. Videre har Maria Thelle nylig fått barn. Det er derfor sannsynlig at hun selv uten skadene ville valgt å arbeide redusert for å ta seg av barnet. Disse forhold må etter lagmannsrettens syn også hensyntas ved erstatningsfastsettelsen. Lagmannsretten fastsetter etter dette erstatning for tap i framtidig inntekt skjønnsmessig til kr 300 000.

Maria Thelle har videre krevd erstatning for påførte utgifter med kr 55 312 med tillegg av renter. Storebrand har ikke hatt innvendinger mot skadelidtes beregning av tapet og det avsies etter dette dom for kravet. Hun har også krevd erstatning for dekning av framtidige utgifter, oppad begrenset til kr 100 000. Kravet gjelder framtidige utgifter til medisiner, trening og behandling, leie av hjelp til tyngre daglig arbeid, f eks husarbeid. Lagmannsretten kan etter bevisførselen ikke se at det er grunnlag for at Thelle behøver å ta medisiner eller gjennomgå særskilt trening eller behandling på grunn av plagene. Derimot må det antas at hun i perioder kan trenge hjelp til tyngre husarbeid o l. Erstatningen fastsettes skjønnsmessig til kr 10 000.

Partene er enige om at kr 30 000 som er betalt av Storebrand - konto kommer til fradrag i erstatningen og lagmannsretten forutsetter at det gjøres fradrag i samsvar med dette i den erstatning som blir tilkjent i dommen her. Lagmannsretten har således ikke funnet det nødvendig å gjøre fradrag for beløpet i domsslutningen.

Anken har vært forgjeves. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier at hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skal fravikes. Storebrand blir etter dette å betale sakens omkostninger for lagmannsretten. Det foreligger en motanke fra Maria Thelles side og Storebrand må også dekke omkostningene ved denne, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd. Lagmannsretten finner videre at selskapet må erstatte sakens omkostninger for byretten, jf tvistemålsloven §172 første ledd.

Når det gjelder saksomkostningenes størrelse, finner lagmannsretten at byrettens omkostningsavgjørelse må stadfestes. Selskapet blir også å betale omkostingene ved de medisinsk sakkyndige for byretten. Byretten har nærmere begrunnet salærnedsettelsen. Det framgår at den også har tatt i betraktning at det har vært avholdt bevisopptak i Hammerfest. Lagmannsretten finner salærnedsettelsen riktig og forsvarlig.

For så vidt gjelder omkostningskravet for lagmannsretten, utgjør dette kr 211 428, der kr 159 000 utgjør salær til advokat Per Erik Bergsjø. Kravet gjelder både hovedanken og motanken. Advokat Bergsjø har opplyst at motanken ikke har medført merarbeid eller utgifter - bortsett fra ankegebyret - av betydning. Salæret er likevel skjønnsmessig satt til kr 5 000.

Advokat Svein Jøsang har på vegne av Storebrand protestert mot omkostningskravets størrelse. Det er gjort gjeldende at det ikke er grunn til at salæret til advokat Bergsjø som representant for ankemotparten i hovedanken skal ligge høyere enn salæret til den ankende parts prosessfullmektig, og at særlig de samlede salærutgiftene som Maria Thelle krever dekket for byretten og lagmannsretten er uakseptabelt høye. Advokat Jøsang har fremmet et salærkrav på kr 130 000.

Etter tvistemålsloven §176 har Thelle krav på erstatning for de saksomkostningene som er nødvendige for å få saken betryggende utført. Ankeforhandlingen har tatt tilnærmet fire fulle rettsdager. Forberedelsen til ankeforhandlingen har vært tidkrevende. Det er i saken fra begge parters side bl a lagt fram et ikke ubetydelig medisinsk materiale av generell karakter vedrørende nakkeslengskader. Tilrettelegging av dette har vært arbeidskrevende. På den annen side har advokat Bergsjø vært prosessfullmektig i saken så vel for byretten som for lagmannsretten. Rett nok synes saken å ha vært lagt bredere opp for lagmannsretten enn for byretten - noe som først og fremst skyldes den ankende part, Storebrand. Lagmannsretten finner likevel at et salær på kr 159 000 er vesentlig mer enn det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført. Lagmannsretten finner at salæret passende bør settes til kr 125 000,-. Erstatning for utgifter fastsettes i samsvar med kravet.

Bortsett fra rettsgebyret, anses motanken ikke å ha medført meromkostninger i forhold til en separat behandling av anken, og lagmannsretten har derfor ikke funnet grunn til å foreta noen oppsplitting av omkostningene i hovedanken og motanken.

I tillegg til ovennevnte omkostninger skal Storebrand betale utgiftene til den rettsoppnevnte sakkyndige, lege Jan Erik Ødegård.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1 Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Maria Thelle erstatning for

a) lidt inntektstap for 1993 med kr 25 000 - tjuefemtusen - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 22 januar 1995 til betaling skjer,

b) lidt inntektstap for 1994 med kr 140 008 - etthundreogførtitusenogåtte - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 22 januar 1995 til betaling skjer,

c) lidt inntektstap for 1995 med kr 122 704 - etthundreogtjuetotusensjuhundreogfire - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 juli 1995 til betaling skjer,

d) lidt inntektstap for 1996 med kr 82 428 - åttitotusenfirehundreogtjueåtte - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 juli 1996 til betaling skjer,

e) lidt inntektstap for 1997 med kr 43 500 - førtitretusenfemhundre - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig fra 1 juli 1997 til betaling skjer,

f) påførte utgifter med kr 55 312 - femtifemtusentrehundreogtolv - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 22 januar 1995 til betaling skjer,

g) tap i framtidig inntekt med kr 250 000 - tohundreogfemtitusen - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer,

h) dekning av framtidige utgifter med kr 10 000 - titusen - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

2 Byrettens dom punkt 2 stadfestes.

3 Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Maria Thelle kr 177 428 - etthundreogsyttisjutusenfirehundreogtjueåtte - i saksomkostninger for lagmannsretten.

4 Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.