LB-1997-780

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-03-09
Publisert:	LB-1997-00780
Stikkord:	Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-7184 A/60 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00780 A/01
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Steingrim Wolland). Motpart: Norges Blindeforbund (Prosessfullmektig: Advokat Harald Stabell).
Forfatter:	1. Førstelagmann Nils Erik Lie, formann, 2. Lagdommer Sissel Rydman Langseth, 3. Byrettsjustitiarius Bjørn Vesterdal med 4 meddommere. Mindretall: 2 meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §62, Straffeloven (1902) §429, §431, §436, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §213, §60, §61

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av endringsoppsigelse i arbeidsforhold.

A ble ansatt i Norges Blindeforbund i 1973 i en såkalt utdanningsstilling. Etter to år gikk han over i ordinær stilling. Fra 1983 har han vært administrasjonssekretær.

I landsstyremøte i forbundet 22. - 23. april 1986 ble det fattet følgende vedtak:

Etter forslag fra generalsekretær Arne Husveg vedtok landsstyret følgende omorganisering av N.Bfs informasjons- og medieavdeling:

Den stillingen som er blitt frigjort etter at Aud Eide har sagt opp som redaktør i N.Bf., knyttes direkte til informasjons- og medieavdelingen. Stillingen utlyses som administrativ leder for avdelingen. De redaktøroppgaver Aud Eide har hatt ansvaret for, fordeles på følgende måte:

A) Ansvaret for redigering av N.Bf.'s medlemsblad "Norges Blinde" tillegges administrasjonssekretær A ved N. Bf's hovedadministrasjon. ................

A utførte deretter oppgaven som redaktør av medlemsbladet ved siden av andre arbeidsoppgaver inntil redaktørfunksjonen ble fratatt ham etter vedtak i forbundets sentralstyre 25. april 1995. Vedtaket er gjengitt i byrettens dom på side 11-12. A ble underrettet om vedtaket ved forbundets brev av 23. juni 1995. Brevet har denne ordlyd:

Vedr: Bekjentgjørelse av sentralstyrets vedtak i sak 201/95

Norges Blindeforbund viser til vedlagte avskrift av ovennevnte sentralstyrevedtak og vil få meddele om at vedtaket fører til at administrasjonen skal finne andre arbeidsoppgaver for Dem.

De vil bli kontaktet når konkrete forslag om nye arbeidsoppgaver er ferdig utarbeidet.

Vi ellers vil gjøre oppmerksom på at endring i arbeidsoppgaver ikke vil ha innvirkning på forhold som regulerer ditt ansettelsesforhold i Norges Blindeforbund.

På As vegne skrev advokat Steingrim Wolland 28. juni 1995 til Norges Blindeforbund og gjorde oppmerksom på at vedtaket om å fjerne A fra redaktørstillingen innebærer en oppsigelse som krever saklig grunn. I brevet bestrides det at saklig grunn for oppsigelse foreligger, og varsles om at det vil bli begjært midlertidig forføyning dersom forbundet ensidig forsøker å gjennomføre endringer i As arbeidsforhold som redaktør.

Blindeforbundet besvarte advokat Wollands brev 12. juli 1995. I brev til A av 31. samme måned skriver forbundet:

Funksjonen som redaktør for Norges Blinde - utskrift fra protokoll for sentralsty rets møte 26. - 27. juni 1995.

I forbindelse med behandlingen av protokoll for drøftingsmøte med STAFO 1. juni 1995 om din funksjon som redaktør av Norges Blindeforbunds medlemsblad, fattet sentralstyret på sitt møte 26. - 27. juni d. å. følgende vedtak:

"I forbindelse med drøftingsprotokollen med STAFO diskuterte sentralstyret oppgaven som redaktør for "Norges Blinde" og fant det mest naturlig at informasjonsleder fungerer som ansvarlig redaktør.

Sentralstyret ber om at dette gjøres kjent for A, og at ordningen gjennomføres fra 1. juli."

Ordningen ble gjennomført fra 1. august 1995 ved at informasjonsleder Laila Sømoen overtok As redaktøroppgaver.

A fremsatte begjæring om midlertidig forføyning med krav om å få beholde redaktøroppgaven. Oslo namsrett avsa 22. august 1995 kjennelse i saken med slik slutning: kjennelse i saken med slik slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke tilfølge. ...........................................

Namsrettens kjennelse ble av A påkjært til Borgarting lagmannsrett, som 7. mars 1996 avsa kjennelse i saken med slik slutning for så vidt gjelder realiteten:

A har rett til å utøve redaktørfunksjonen i "Norges Blinde" inntil den verserende oppsigelsessak er rettskraftig avgjort.

Som det fremgår av slutningen, hadde A i mellomtiden anlagt søksmål om gyldigheten av oppsigelsen. Han krevde også oppreisning, fastsatt etter rettens skjønn.

Oslo byrett avsa 20. januar 1997 dom i saken med slik domsslutning:

1. Norges Blindeforbund frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 25. og 26. februar 1998. A og lederen av Norges Blindeforbunds sentralstyre, Helen Aareskjold, avga partsforklaringer. Det ble avhørt seks vitner. Vitnet Kjell Vinje, som er generalsekretær i Norges Blindeforbund, fulgte forhandlingene med hjemmel i tvistemålsloven §213 annet ledd. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Oppsigelsen må settes til side på grunn av formfeil, jf arbeidsmiljøloven §57 nr. 2 tredje ledd, annet punktum. De meldinger A fikk om endringsoppsigelsen, oppfyller ikke kravene i §57. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som kan gi grunnlag for å se bort fra formfeilene. At A hadde advokatbistand, var ikke tilstrekkelig til å sikre ham hans rettigheter. Det vises til at A ble fratatt redaktøroppgaven, til tross for at han etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 hadde krav på å stå i sin stilling til oppsigelsessaken var rettskraftig avgjort. Han ble også påført prosessrisikoen ved at han ble tvunget til selv å begjære midlertidig forføyning.

Det vil ikke i noe fall være åpenbart urimelig å tillegge formfeilene virkning. Det må i den anledning også legges vekt på den prinsipielle betydning av spørsmålet om oppsigelsen er gyldig. En aksept av formfeilene vil forsterke den tendens man i dag ser til å benytte avskjed, omplassering, permittering og mobbing av arbeidstakere for å unngå oppsigelsesformen. Norges Blindeforbund var gjort oppmerksom på de foreliggende rettsspørsmål ved advokat Wollands brev av 28. juni 1995, og må dermed anses for å ha utnyttet formfeilene.

Norges Blindeforbunds saksbehandling var også mangelfull. Det ble ikke foretatt noen undersøkelser for å klarlegge de nærmere omstendigheter ved As arbeidsforhold. Det ble f.eks. ikke rettet noen forespørsel til Arne Husveg eller Gunnar Haugsveen om dette. Forbundet har dessuten valgt å unnlate å meddele en ny, formriktig oppsigelse etter at lagmannsrettens kjennelse forelå.

Selv om oppsigelsen ikke finnes ugyldig på grunn av formfeil, må den settes til side på det grunnlag at den ikke er saklig.

For at en oppsigelse skal anses saklig, må arbeidsgiveren påvise at arbeidstakeren har hatt bestemte plikter, at disse er gjort tilstrekkelig kjent for ham og at det foreligger brudd på disse pliktene.

A erkjenner at han har en lojalitetsplikt overfor sin arbeidsgiver og at arbeidsgiveren i prinsippet har styringsrett. Styringsretten omfatter imidlertid ikke spørsmål som vedrører innholdet i medlemsbladet. På dette området har A slik frihet som følger av Redaktørplakaten. Reglene er riktignok ikke direkte anvendelige på As redaktørstilling, siden sakens parter ikke er medlemmer av de organisasjoner som har vedtatt Redaktørplakaten. Så lenge man ikke har andre holdepunkter, må det imidlertid legges til grunn at dens prinsipper i kraft av kutyme også gjelder for den redaktørstilling som A har. Det vises bl.a. til vitnet Clausens forklaring om at Fagpresseforeningen, som organiserer både utgivere og redaktører på sitt område, har tilsvarende retningslinjer. Videre vises det til at Redaktørplakaten er foreslått lovfestet.

Redaktørens uavhengige stilling følger også av straffeloven kapitel 43. Det vises særlig til §431, jf §429 og §436.

Norges Blindeforbunds inngripen overfor redaktørens avgjørelser om bladets innhold innebærer et forsøk på ensretting av medlemsbladet. Medlemsbladet skal ikke tjene ledelsens interesser, men medlemmenes fellesinteresser - også mindretallets.

Redaktøroppgaven har alltid ligget til en stilling i Norges Blindeforbund, og har vært knyttet til en bestemt person. Det finnes ikke noen skriftlig instruks for stillingen. De retningslinjer som er fastsatt ved ulike vedtak av Norges Blindeforbunds sentralstyre og landsstyre er uklare. I den utstrekning vedtakene er klare, er de uten mening. Vedtakene må fortolkes slik at de passer med innarbeidet praksis, lovgivning og arbeidsavtale.

I dette tilfellet kan det ikke legges til grunn at det foreligger noe pliktbrudd. De artikler i bladet som danner grunnlaget for kritikken, er saklige og nøkterne. Omtalen av konflikten mellom sentralstyret og Arne Husveg på side 3-4 i bladets nr. 14 av 20. april 1995 er endog i overkant lojal overfor ledelsen. Det finnes ikke andre eksempler på at A har kritisert ledelsen enn innlegget om Helen Aareskjold i bladets nr. 5 1997.

Dersom retten er enig i at oppsigelsen var usaklig, er det ikke grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven §62 første ledd, annet punktum. Vilkåret om åpenbar urimelighet er ikke oppfylt. Det er bare to episoder som kan tenkes å være relevante i denne forbindelse, nemlig trykkingen av Karsten Aaks leserinnlegg i strid med ledelsens pålegg og kommentaren til Helen Aareskjolds innlegg. Den siste episoden har A senere beklaget, også under ankeforhandlingen. Trykkingen av Aaks innlegg skjedde etter at ledelsen på egen hånd hadde utgitt et nummer av bladet uten innlegget. A nektet å stå som redaktør ved utgivelsen når Aaks innlegg ble fjernet, noe han var full ut berettiget til. Ledelsens opptreden var i strid med lagmannsrettens kjennelse og med den lojalitetsplikt som også en arbeidsgiver har i kraft av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper.

Selv om A skulle ta feil med hensyn til sitt myndighetsområde, må det legges til grunn at han vil innrette seg etter den rettsoppfatning som viser seg å være den riktige, og utføre sine redaktørfunksjoner på grunnlag av dette.

A har krav på oppreisning for den krenkelse han er påført ved den usaklige oppsigelsen. Det vises særlig til at oppsigelsen og kritikken mot A er omhandlet i protokoller for Norges Blindeforbunds styrende organer som kopieres og spres i stort antall. Oppsigelsen er også omtalt i dagspressen. Maksimumsbeløpet er forhøyet for lagmannsretten som følge av den økte påkjenning som følge av Aak- og Aareskjoldepisodene.

A har nedlagt slik påstand:

1. Oppsigelsen av A som redaktør for "Norges Blinde" kjennes ugyldig.

2. Norges Blindeforbund dømmes til å betale oppreisningserstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100000,-.

3. Norges Blindeforbund dømmes til å betale As saksomkostninger for by- og lagmannsrett.

Ankemotparten, Norges Blindeforbund, har i det vesentlige anført:

Det erkjennes at det foreligger en endringsoppsigelse, og at den lider av formfeil. Det er imidlertid ikke tale om noen bevisst omgåelse av arbeidsmiljøloven regler.

Det vil være åpenbart urimelig å tillegge formfeilene ugyldighetsvirkning. A har ikke lidt noe rettstap. Det vises til at han fikk kjennskap til sine rettigheter ved at han omgående søkte advokatbistand. Stevning ble således uttatt før spørsmålet om fratreden var avklart.

Riktignok var A ute av redaktørfunksjonen i en mellomperiode, men han har hatt alle sine arbeidstakerrettigheter i behold. Det må kreves årsakssammenheng mellom formfeilene og det rettstap som etter praksis må foreligge for å tillegge formfeilene virkning. Dette kravet er ikke oppfylt.Dersom formfeilene fører til ugyldighet i dette tilfellet, vil det være i strid med intensjonene i arbeidsmiljøloven §57.

Oppsigelsen var saklig, jf arbeidsmiljøloven §61. I kraft av styringsretten har Norges Blindeforbund full adgang til å fastsette retningslinjer for redaktøroppgaven og fatte vedtak slik det er blitt gjort. Dette er også saklig begrunnet. At praksis muligens har vært en annen tidligere, er ikke avgjørende.

Redaktørarbeidet i Norges Blindeforbund er ingen stilling, men en arbeidsoppgave som er tillagt en av de ansatte. Denne ansatte kan ikke på noen måte likestilles med en frittstående redaktør. Redaktørplakaten er ikke bindende for partene. Det vises imidlertid til at også Redaktørplakaten forutsetter at redaktøren deler eierens grunnsyn.

Norges Blindeforbunds medlemsblad faller utenfor den type publikasjoner som Redaktørplakaten er foreslått lovfestet for.

De retningslinjer som er gitt av forbundets styrende organer kunne ha vært mer presise. De må imidlertid vurderes på grunnlag av at de er blitt til "under marsjen", som følge av at man opplevde at A ikke var lojal overfor organisasjonens formål og interesser. Det betviles for øvrig at A ikke skal ha forstått retningslinjene/vedtakene. Han har iallfall aldri gitt uttrykk for tvil om forståelsen ved å stille spørsmål om dette til ledelsen.

Norges Blindeforbund hadde behov for å skape autoritet for ledelsen, særlig i den vanskelige situasjonen man var i fra 1994. Ledelsen skulle mobilisere medlemmene til innsats, og medlemsbladet sto sentralt i dette arbeidet. Den utforming A ga bladet, skapte i stedet et negativt bilde av Norges Blindeforbund, i strid med forbundets interesser. As holdning til redaktøroppgaven har ført til en redaksjonell linje i bladet som Norges Blindeforbund ikke er tjent med. Dette kan føre til at bladet blir nedlagt.

As holdning til pålegg fra arbeidsgiveren står sentralt ved saklighetsvurderingen. Det er uholdbart for forbundet å ha en arbeidstaker som velger å stå fritt i forhold til arbeidsgiveren og hans instrukser. Dette innebærer brudd på lojalitetsplikten. I tillegg må A bebreides for konkrete artikler som hevdes å stride mot retningslinjene. Den form A har benyttet overfor generalsekretær Vinje og styreleder Aareskjold er også lite forenlig med en arbeidstakers stilling.

I en oppsigelsessak kan man ta hensyn til etterfølgende omstendigheter i den utstrekning de kaster lys over oppsigelsesspørsmålet. Her har A etter oppsigelsestidspunktet bl.a. gjort seg skyldig i ordrenekt ved å innta Aaks innlegg i bladet i strid med arbeidsgiverens pålegg. Selv etter at byrettens dom forelå, fortsatte han å vise sin holdning overfor arbeidsgiveren ved sin "hale" til Helen Aareskjolds innlegg i bladets nr. 5 1997.

A har fått to skriftlige advarsler og flere muntlige orienteringer, men har likevel fortsatt som før. Han må selv bære risikoen for at han har tatt feil med hensyn til sine plikter som arbeidstaker.

Ved saklighetsvurderingen må det tillegges vekt at A bare har fått en endringsoppsigelse. Han beholder sin stillingsbetegnelse, lønn og øvrige arbeidsvilkår.

Det er ikke påvist konkrete feil ved Norges Blindeforbunds saksbehandling forut for oppsigelsen.

Endringsoppsigelsen er ikke urimelig, selv om A har arbeidet lenge i forbundet.

For det tilfelle at lagmannsretten finner at oppsigelsen er usaklig, anføres subsidiært at arbeidsforholdet likevel må opphøre med hjemmel i arbeidsmiljøloven §62 første ledd, annet punktum. I så fall må de omstendigheter som har inntruffet etter oppsigelsestidspunktet tillegges vesentlig vekt.

Oppreisning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd kan bare tilkjennes dersom oppsigelsen settes til side som usaklig, ikke hvis den anses ugyldig etter §57 nr. 2 tredje ledd. Det er under ingen omstendighet grunnlag for oppreisning av det omfang som maksimumsbeløpet angir.

Norges Blindeforbund har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens domsslutning punkt 1 stadfestes.

2. A betaler saksomkostninger for by- og lagmannsrett.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om oppsigelsen er ugyldig på grunn av formfeil. I dette spørsmålet har retten delt seg i et flertall bestående av fagdommerne samt meddommerne Larsen, Undheim og Andersen, og et mindretall bestående av meddommer Nilsen.

Flertallet peker innledningsvis på at til tross for ordlyden i arbeidsmiljøloven §57 nr. 2 tredje ledd, har domstolene i atskillig utstrekning unnlatt å kjenne oppsigelser ugyldige som følge av formfeil. Rettspraksis er imidlertid sprikende.

Flertallet er - riktignok under tvil - kommet til at det i dette tilfellet foreligger særlige omstendigheter som gjør det åpenbart urimelig å tillegge formfeilene ugyldighetsvirkning.

Ved vurderingen har flertallet særlig lagt vekt på at A fikk full orientering om sine rettigheter etter arbeidsmiljøloven da han oppsøkte advokat umiddelbart etter mottakelsen av Blindeforbundets brev av 23. juni 1995, og på at det dreier seg om en endringsoppsigelse, som ikke fikk andre virkninger for arbeidsforholdet enn at redaktøroppgaven ble overført til en annen. Som påpekt i amanuensis Espen Johannessens artikkel "Virkningene av at arbeidsgivers oppsigelse ikke oppfyller arbeidsmiljøloven krav til form og innhold", i Festskrift til Per Stavang (1998), gjør arbeidstakernes behov for opplysning om sine rettigheter seg gjeldende også ved endringsoppsigelser, men i noe mindre grad enn ved ordinære oppsigelser, siden arbeidsforholdet hos arbeidsgiveren fortsatt består (l.c. side 55657). Artikkelen fortsetter slik:

Ved slike endringsoppsigelser må det imidlertid i større utstrekning enn ellers gjøres unntak fra utgangspunktet om ugyldighet ved formmangler. For det første fordi det ofte kan være vanskelig å avgjøre når man står overfor en endringsoppsigelse, hvor formkravene må være oppfylt, og når det dreier seg om en beordring som formløst kan foretas i kraft av arbeidsgivers styringsrett. For det andre fordi hensynet til arbeidstakerne gjør seg mindre gjeldende i slike tilfeller.

Spørsmålet om det i dette tilfellet forelå en endringsoppsigelse kan ikke ha vært opplagt. Det vises til sammenligning til Rt-1988-746. Det må legges til grunn at arbeidsgiverens unnlatelse av å oppfylle formkravene ikke innebar noen bevisst omgåelse av reglene, men var begrunnet i en rettslig vurdering som nå erkjennes å ha vært uriktig, av den disposisjon man foretok ved å frata A oppgaven som redaktør.

Et moment som i juridisk teori og rettspraksis har vært tillagt vekt ved spørsmål om å akseptere en oppsigelse som ikke oppfyller lovens formkrav, er om arbeidstakeren har lidt rettstap som følge av formfeilen. Det vises særlig til Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold, 3. utgave, side 351.

I dette tilfelle er det ikke avgitt noen erklæring om oppsigelse, hverken formelt eller reelt. Som en konsekvens av dette ble A fratatt redaktøroppgaven pr. 1. august 1995, i strid med arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, som fastslår at en arbeidstaker kan bli stående i sin stilling inntil oppsigelsesspørsmålet er rettskraftig avgjort. Han ble henvist til selv å bringe spørsmålet om den midlertidige ordning inn for namsretten, til tross for at det etter §61 nr. 4 annet ledd, tredje punktum er arbeidsgiveren som må kreve kjennelse for fratreden under sakens behandling. A fikk først tilbake redaktøroppgaven etter at lagmannsrettens kjennelse om dette forelå i mars 1996. A må på dette grunnlag anses for å ha lidt et visst rettstap. Flertallet finner likevel etter en samlet vurdering av As og Norges Blindeforbunds interesser at det i dette tilfellet ville være åpenbart urimelig å sette oppsigelsen til side på grunn av formfeilene. Det samme ble resultatet i to dommer av henholdsvis Oslo og Sarpsborg byrett fra 1981 (Norsk Arbeidsrettslig Domssamling NAD-1981-83 332 og NAD-1981-83 412 ), hvor det var gitt muntlig avskjed som ikke ble ansett rettmessig, men som ble opprettholdt som oppsigelse.

Mindretallet finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter, som arbeidsmiljøloven krever, for å fravike lovens hovedregel om ugyldighet ved oppsigelser som ikke oppfyller formkravene. Herunder nevnes også at advokat Wolland den 28 juni 1995 i brev til Norges Blindeforbund varslet om at skulle A fjernes fra redaktørstillingen, måtte det foreligge saklig grunnlag for oppsigelsen. Likevel omgikk ledelsen arbeidsmiljøloven regler. Mindretallets syn er at A led et betydelig rettstap da han med urette ble fjernet fra redaktørfunksjonen i oppsigelsestiden, også fordi denne funksjonen har vært den alt vesentligste del av hans stilling fra 1986-1995, uansett hva den formelle stillingsbetegnelse har vært. "Redaktør" stod for øvrig på As kontordør.

Etter mindretallets oppfatning taler det også for å anse oppsigelsen ugyldig på grunn av formfeil at A ikke ble innkalt til det drøftingsmøte som ble holdt 1. juni 1995 mellom STAFO og Norges Blindeforbund om hans stilling.

Mindretallet stemmer etter dette for at oppsigelsen kjennes ugyldig med hjemmel i arbeidsmiljøloven §57 nr. 2 tredje ledd.

De dommere som utgjør flertallet i spørsmålet om å anse oppsigelsen ugyldig på grunn av formfeil, har delt seg i to fraksjoner ved behandlingen av om oppsigelsen er gyldig etter arbeidsmiljøloven §62 første ledd. Fagdommerne og meddommer Larsen, som utgjør flertallet, er kommet til at oppsigelsen er usaklig, men at arbeidsforholdet likevel skal opphøre med hjemmel i §62 første ledd, annet punktum. Mindretallet, meddommerne Undheim og Andersen, finner at endringsoppsigelsen er saklig.

Flertallet kan i det vesentlige slutte seg til byrettens (den samlede retts) bemerkninger på side 25-29 i dommen. Lagmannsrettens flertall er således enig i at A ikke har noen slik uavhengig redaktørstilling som følger av reglene i Redaktørplakaten. Det tilføyes at det heller ikke er sannsynlig at reglene i Redaktørplakaten vil bli lovfestet for den type publikasjoner som Norges Blindeforbunds medlemsblad er, idet det lovforslag som foreligger, forutsettes å omfatte "alle medieforetak som vektlegger journalistisk bearbeidet nyhets- og aktualitetsstoff" / "medier som fyller en funksjon i forhold til samfunnets politiske og sosiale offentlighet" / "periodiske aviser, fagblad og tidsskrifter som hovedsakelig inneholder nyhets- eller aktualitetsstoff" (Kulturdepartementets høringsnotat av 10. februar 1998 om lovfesting av prinsippet om redaksjonell uavhengighet m.m., side 8). Flertallet kan ikke se at disse formuleringer tar sikte på publikasjoner som Norges Blindeforbunds medlemsblad.

Straffeloven bestemmelser om redaktøransvar kan heller ikke være avgjørende for hvilken frihet redaktøren skal ha i forhold til sin arbeidsgiver.

A har således etter flertallets vurdering inntatt et uholdbart standpunkt når han har hevdet sin rett til å ta avgjørelser om bladets innhold i strid med ledelsens standpunkt. Flertallet kan likevel ikke se at denne holdningen ble praktisert på en slik måte at det sommeren 1995, da A ble fratatt redaktøroppgaven, forelå saklig grunn til oppsigelsen. Det vises til byrettens gjennomgåelse av de instrukser som var gitt og av de innslag i bladet som bebreides A, samt hans opptreden for øvrig i denne perioden (dommen side 1-12). Selv om enkelte punkter i de artikler A skrev, kan sies å være i strid med de foreliggende instrukser, kan ikke flertallet se at han etter en samlet vurdering kan sies å ha overskredet grensen for det som ledelsen måtte akseptere som uttrykk for opposisjonens syn i en konfliktperiode. De artiklene A skrev i egenskap av redaktør, er etter flertallets vurdering gjennomgående saklige og nøkterne, og gir rikelig plass for ledelsens syn, selv om de delvis tar opp temaer som var kontroversielle. Dette gjelder også den artikkel A opprinnelig skrev om forbundets landslotteri for 1994, som etter anmodning fra ledelsen ble tatt inn i bladet i en moderert utgave (som ikke er fremlagt for retten). De deler av As opprinnelige artikkel som ble dokumentert under ankeforhandlingen, lyder slik:

NYTT LANDSLOTTERI I GANG 30. november ble det satt sluttstrek for Norges Blindeforbunds landslotteri 1993. Salgsperioden ble som kjent forlenget på grunn av sviktende salg. Hvordan sluttresultatet er blitt, er det for tidlig å si noe sikkert om på nåværende tidspunkt, så det får vi komme tilbake til.

Omtrent samtidig som dere mottar dette nummeret av bladet, skal vi være i gang med neste spilleomgang, d.v.s. loddene forventes å være i hus mandag 12. desember.

For Norges Blindeforbunds vedkommende har det selvsagt hatt negativ betydning for salget at vi har vært gjennom en svært turbulent periode med negativ presseomtale, men også andre organisasjoner har hatt problemer med sine lotterier. .....

Under planleggingsfasen for det nye lotteriet har det foregått en diskusjon om en skulle forsøke seg med gjenstander i stedet for pengepremier. Inntektsleder Tharald Beck har gått inn for at en for gevinster med verdi fra kr 1000,- og nedover, skulle skifte ut pengegevinstene med gjenstander. Dette ville kunne gi en ikke uvesentlig innsparing ettersom en kan oppnå betydelige rabatter på denne type gevinster. .... ......

Allerede på et tidligere møte hadde for så vidt sentralstyret bestemt seg for et lotteri basert på gevinster i form av penger. Det ble da også til slutt sentralstyrets opprinnelige vedtak som ble stående etter at administrasjonens forslag og et forslag fra Idar Hunstad var forkastet. Hunstad foreslo et lotteri med 50 gevinster - kr 100 000,- (til sammen kr 5 mill.) og resten (kr 2,5 mill.) i form av smågevinster, eventuelt i kombinasjon mellom penger og gjenstander.

Men som sagt, det ble også denne gangen et lotteri etter velkjent mønster, med følgende gevinstfordeling: .......

Den nye "vrien" fra forrige lotteri med et ekstra skrapefelt hvor en enten skraper fram førerhunder eller bokstaver er videreført. Når en har skrapt fram 3 førerhunder, bør de disse loddene sendes inn for å bli med på en ekstratrekning om en reise. Dette skjer en gang pr. måned. Dersom en skraper fram bokstaver kan en samle til en har alle bokstavene i de reisemålene som er satt opp som premier. Denne gangen er det London, Roma og Bali som det fristet med. Det er også andre "bokstavgevinster". ......

Så er det bare å brette opp ermene og ta fatt på ny frisk. Den økonomiske situasjonen er fortsatt vanskelig, og det nye lotteriet må selges ut, jo raskere jo bedre. - Lykke til med salget!

Flertallet har forståelse for at Norges Blindeforbund befant seg i en helt ekstraordinær krisesituasjon, og at ledelsen hadde et legitimt behov for å samle medlemmene om oppgaver som det var maktpåliggende å løse dersom forbundet skulle overleve. Når forbundet har akseptert at det forelå en endringsoppsigelse som skal vurderes ut fra arbeidsmiljøloven regler, må flertallet likevel konkludere med at saklighetsvilkåret ikke var oppfylt da A ble fratatt redaktøroppgaven.

Flertallet er enig med Norges Blindeforbund i at man i en viss utstrekning må kunne ta hensyn til etterfølgende forhold, og i at etterfølgende forhold i dette tilfelle innebærer brudd på de plikter A har som arbeidstaker. Etter flertallets vurdering er det imidlertid etter omstendighetene ikke naturlig fullt ut å trekke de etterfølgende forhold som her er avgjørende, inn i saklighetsvurderingen etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1, jf §62 første ledd, første punktum. Det vises til at de etterfølgende episoder ikke uten videre belyser situasjonen forut for oppsigelsen, idet oppsigelsen i seg selv kan tenkes å ha forsterket motsetningene mellom A og ledelsen.

Derimot kommer de etterfølgende forhold inn ved vurderingen av om arbeidsforholdet etter §62 første ledd, annet punktum likevel skal bringes til opphør fordi det vil være åpenbart urimelig at det fortsetter. Vurderingen skal bygge på en avveining av partenes interesser. Det er forutsatt i lovens forarbeider at bestemmelsen tar sikte på rene unntakstilfeller, og at det skal atskillig til for å anvende den.

Ved vurderingen legger flertallet til grunn at det forut for oppsigelsen var oppstått en gjennomgripende konflikt i Blindeforbundet, hvor A støttet den avgåtte generalsekretær Arne Husveg mot forbundsledelsen. Denne situasjonen ga i seg selv dårlig grunnlag for samarbeid med hensyn til utgivelsen av medlemsbladet, som må anses som forbundets viktigste informasjons- og påvirkningsorgan i forhold til medlemmene. Fjerningen av A fra redaktøroppgaven, som rettens flertall anser som en usaklig endringsoppsigelse, må ha forverret samarbeidsklimaet. As senere opptreden må ses på denne bakgrunn.

De utfall han i tiden etter oppsigelsen har gjort mot ledelsen, er likevel over grensen for det som kan tolereres. Et utgangspunkt må være at A ikke kan benytte sin stilling som redaktør til å polemisere mot den sittende ledelse. Særlig hans angrep på Helen Aareskjold i medlemsbladets nr. 5 1997 (d.v.s. etter byrettens dom) går langt ut over det akseptable, og demonstrerer at A ikke har noen tillit til den nåværende forbundsleder. Aareskjold fikk ved denne anledning inntatt følgende notis i medlemsbladet:

Dementi

I Norges Blinde nr. 2 har A i en kommentar til en artikkel av Ida Hunstad skrevet at artikkelen er tatt inn i bladet "etter en sterk anmodning fra forbundets leder, Helen Aareskjold."

Dette medfører ikke riktighet. På direkte spørsmål fra redaktøren, opplyste jeg at jeg ikke hadde innvendinger mot at artikkelen skulle trykkes. Dette kan ikke sies å være "en sterk anmodning".

Helen Aareskjold

Som "hale" på innlegget skrev A følgende:

Frekt, men ikke uventet

Jeg er ikke det minste forbauset over Helen Aareskjolds "dementi", for det er ikke første gang jeg opplever at hun "pynter på" sine uttalelser i ettertid.

Det har ingen hensikt å begi seg inn i en dialog med Helen

Aareskjold om hva hun har sagt eller ikke har sagt. Det blir bare påstand mot påstand. Noe har jeg likevel lært. Det ser ut til å være nødvendig å gjøre lydopptak av alle telefonsamtaler med forbundets nåværende leder.

As angrep kunne muligens ha vært akseptert hvis han hadde nøyet seg med å fremføre det internt, men ved å trykke sine beskyldninger mot Helen Aareskjold i medlemsbladet og dermed fundamentalt svekke hennes omdømme hos medlemmene, har A gjort seg skyldig i et grovt brudd på den lojalitetsplikt han har overfor sin arbeidsgiver. Han har riktignok senere beklaget episoden, også under ankeforhandlingen, men dette er ikke tilstrekkelig til å avbøte de skadevirkninger beskyldningene har påført Aareskjold og Norges Blindeforbund.

Også "Aakepisoden", som byretten har redegjort for, må ha bidratt til å svekke ledelsens autoritet blant medlemmene og dermed til å skade Blindeforbundet, men flertallet ser ikke like alvorlig på denne episoden som på angrepet på Aareskjold. Flertallet er likevel enig i Norges Blindeforbunds karakteristikk av forholdet som ordrenekt.

Særlig de nevnte episoder fra tiden etter oppsigelsen viser at A har en holdning til sin arbeidsgiver som gjør det åpenbart urimelig at han fortsatt utøver redaktørvervet. Flertallet finner ikke å kunne legge til grunn at A på grunnlag av lagmannsrettens dom vil kunne endre sin holdning på en slik måte at de allerede oppståtte skadevirkninger kan repareres, og nye skader avverges. Etter flertallets vurdering foreligger det en gjensidig fundamental mistillit mellom A og forbundets ledelse. Det er vanskelig å se at dette lar seg endre utelukkende ved en avklaring av As rettigheter og plikter som redaktør. Tillit i dette forholdet må imidlertid anses helt nødvendig for å utføre den aktuelle redaktøroppgaven.

Selv om fratakelsen av redaktøroppgaven åpenbart av A oppleves som en degradering, må det ved avveiningen av partenes interesser etter arbeidsmiljøloven §62 første ledd, annet punktum legges vekt på at han beholder sin lønn og alle sine øvrige rettigheter som arbeidstaker.

Meddommerne Undheim og Andersen er enige med byrettens flertall i at endringsopp sigelsen var saklig begrunnet, og slutter seg til den begrunnelse byrettens flertall har gitt.

Ut fra disse dommeres standpunkt er det ikke hjemmel for å tilkjenne A oppreisnings erstatning.

Flertallet - fagdommerne og meddommer Larsen, som er kommet til at oppsigelsen var usaklig, men at den aktuelle del av arbeidsforholdet likevel skal opphøre - legger til grunn at erstatningshjemmelen i arbeidsmiljøloven §62 annet ledd også kan anvendes i dette tilfelle. Flertallet er imidlertid kommet til at oppreisning ikke bør tilkjennes. Det vises til at det i første rekke beror på As eget forhold at oppsigelsen ikke settes til side.

Meddommer Nilsen, som bygger på at oppsigelsen er ugyldig på grunn av formfeil, finner at A har krav på oppreisningserstatning etter arbeidsmiljøloven §57 nr. 2 fjerde ledd. Siden dette standpunkt er i mindretall, er det ikke grunn til å ta stilling til erstatningens størrelse.I overensstemmelse med flertallets standpunkt blir Norges Blindeforbund etter dette å frifinne, såvel for ugyldighetspåstanden som for erstatningskravet.

Anken har vært forgjeves. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten skal dermed avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Flertallet - fagdommerne og meddommer Larsen - finner imidlertid at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunnlag for å frita A for omkostningsansvaret. Det vises til at spørsmålet om ugyldighet på grunn av formfeil har vært tvilsomt, og til at Norges Blindeforbund ikke har fått medhold i sin prinsipale anførsel om at endringsoppsigelsen var saklig.

Flertallet er enig i resultatet i byrettens saksomkostningsavgjørelse, som stadfestes.

Flertallet har vurdert om det er grunnlag for å pålegge Norges Blindeforbund å erstatte A hans saksomkostninger helt eller delvis. Det vises til Evju og Jakhelln m. fl.: Arbeidsrettslige emner, side 158, hvor det hevdes at tvistemålsloven §174 i et tilfelle som det foreliggende gir mulighet for å pålegge arbeidsgiveren å erstatte arbeidstakerens saksomkostninger, og at denne adgangen bør benyttes. Etter flertallets syn er det imidlertid partenes påstander - ikke anførslene - som er avgjørende for hvilke saksomkostningsregler som skal anvendes. Selv om A har fått medhold i at oppsigelsen var usaklig, er det derfor tvistemålsloven §172 som må anvendes, ikke §174.

Meddommerne Undheim og Andersen er enige i at A bør fritas for omkostnings ansvaret, såvel for byretten som for lagmannsretten.

Meddommer Nilsen stemmer ut fra sitt syn på sakens realitet for at Norges Blindeforbund skal erstatte A hans saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med hjemmel i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd.

I overensstemmelse med flertallets syn må hver av partene etter dette betale sine saksomkostninger for begge instanser.

Dommen er avsagt under slike dissenser som fremgår av det ovenstående.

Domsslutning :

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.