LB-1997-989
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-22 |
| Publisert: | LB-1997-00989 |
| Stikkord: | Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96/8153 M/35 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00989 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Per Egil Volledal) mot A (Forsvarer: Adv. Rune Berg). |
| Forfatter: | Iver Huitfeldt, formann, Jan Hein Eriksen, Hilde Wiesener Haga |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §35, Straffeprosessloven (1981) §436, §437 |
Kjennelse:
Oslo byrett avsa dom den 5. februar 1997 med slik domsslutning:
A, født xx.xx.71, dømmes for overtredelse av militærstraffeloven §35 første ledd, 2. straffalternativ til en straff av fengsel i 90 -nitti- dager.
Han dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 3.000 -tretusen- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
Domfelte har anket over lovanvendelsen, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 9 april 1997 er anken henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder straffutmålingen.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 19 desember 1997. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Tiltalte har nedlagt slik påstand:
Tiltalte blir å anse på mildeste måte.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Saksomkostninger ilegges etter rettens skjønn.
Lagmannsretten bemerker:
A er 26 år gammel og tar nå 2- eller 3-årig skole i England for å utdanne seg til yrkesfotograf. A er uten inntekt og formue. Han er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde.
A hadde forgjeves søkt seg fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Ved Agder lagmannsretts dom av 19 august 1994 ble det fastslått at vilkårene for slikt fritak ikke var til stede. Domfellelsen gjelder det forhold at han ved fremmøte i Evjemoen leir den 11 juni 1995 nektet å utføre sin militære tjenesteplikt. Det dreier seg i As tilfelle om en total unndragelse fra tjenesten.
Straffereaksjonen for overtredelse av militær straffelov §35 er streng. Minimumsstraffen er 90 dager fengsel. Allmennpreventive grunner taler mot at det reageres med betinget fengsel. Etter Høyesteretts praksis anvender man regelmessig ubetinget fengselsstraff overfor dem som etter at en militærnektersak er gått dem imot, fremdeles hevder ikke å ville utføre militærtjeneste, jf Rt-1980-384. Det må foreligge spesielle omstendigheter for at det kan bli tale om å gjøre noen del av fengselsstraffen betinget, jf Rt-1991-322 og Rt-1993-790. Ut fra opplysningene som er gitt om As personlige forhold, kan lagmannsretten ikke se at det foreligger særegne omstendigheter som tilsier en betinget straffereaksjon.
Forsvareren har anført at det som følge av samfunnsutviklingen ikke lenger er behov for å reagere med ubetinget fengselsstraff i disse saker. Han har vist til at det utdannes flere soldater enn Forsvaret har bruk for, og at en av tre menn slipper verneplikt. Det er videre vist til at departementet i St.meld.nr.22 (1995-96) om sivil tjenesteplikt har bebudet en vurdering av om Norge i likhet med Danmark, Sverige og Finland bør innføre en ordning hvor søkeren kan fritas for militærtjeneste på grunnlag av en egenerklæring. Forsvareren har fremholdt at en slik ordning vil være i samsvar med Den europeiske Menneskerettighetskonvensjon artikkel 9 og 10 og vedtak 7 februar 1983 i Europarådets Parlamentarikerforsamling.
Lagmannsretten er ikke enig med forsvareren i at de nevnte forhold gir grunnlag for å fravike den straffutmålingspraksis som ellers følges i saker som gjelder overtredelse av militær straffelov §35. Retten bemerker at det må være lovgiverens sak å vurdere om det er grunn til å foreta endringer i loven, og at den enkelte vernepliktige ikke kan nekte å innrette seg etter en rettskraftig dom.
Det er nå gått lang tid, nærmere 2 1/2 år, siden lovbruddet, uten at A kan lastes for dette. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at forholdet gir grunnlag for å gjøre noen del av fengselsstraffen betinget.
Lagmannsretten er enig med byretten i at straffen bør settes til fengsel i 90 dager.
Anken blir etter dette å forkaste.
I medhold av straffeprosessloven §436 jf §437 ilegges tiltalte saksomkostninger til det offentlige for lagmannsretten med kr 2000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 2.000 - totusen - kroner til staten.