LB-1998-1270

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-11-24
Publisert:	LB-1998-01270
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 96-03709 A/58 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01270 A/01.
Parter:	Ankende part: A, (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Emil Bryhn).
Forfatter:	Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann. Lagdommer Einar Kaspersen. Tilkalt dommer, byrettsdommer Knut Skedsmo. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §98

Saken gjelder ansvar for personskade etter bilkollisjon.

A var i februar 1984 utsatt for et biluhell. Hennes bil kom på grunn av glatt føre og dype hjulspor i vegbanen ut av kontroll og kolliderte med en parkert bil. Bilen hun kjørte ble sterkt beskadiget, senere kondemnert. I skademeldingen var det ikke krysset av for personskade, men A meldte skade i brev 28. oktober 1991 til Uni Storebrand Skadeforsikring AS (heretter omtalt som «Storebrand»):

«Jeg henviser til skadenr. ZM-09716 8/2-1984.

Etter denne ulykken hadde jeg store problemer med nakkesmerter (og med å holde hode oppe). Etter at de første symptomene hadde gitt seg hadde jeg stadig problemer med nakke og hodesmerter, og dette har jeg siden den gang fått behandling for utallige ganger i håp om at det skulle gå over. Jeg har vært sykemeldt mange ganger, og er nå inne i ett år med attføring.

I de senere år har smertene bare tiltatt i styrke og hyppighet og armen og ryggen er en sann plage. Det er først nå i de senere år at jeg har forstått at whiplash (nakkesleng) symptomer er sammenfallende med mine plager. Dette har nå min fysioterapeut bekreftet, og jeg er nå ikke i tvil om at mine sterke smerter stammer fra den ovennevnte ulykke. Jeg venter nå på time hos spesialist for å få stilt diagnosen. Dette brev til deres orientering.

Hilsen A.»

Storebrand besvarte brevet 4. november 1991:

«Personskade 08.02.84

Vi har mottatt Deres brev av 28.10.91. der De opplyser at De har fått nakkeproblemer etter uhellet.

Vi har notert oss at det er bestilt time for Dem hos spesialist, og vi oversender derfor vedlagt en egenerklæring som vi ber Dem fylle ut og returnere til oss. Samtidig ber vi om å få oppgitt navn på den spesialisten De er henvist til, idet vi kommer til å kontakte ham for en uttalelse.

Vi hører gjerne fra Dem under henvisning til vårt ovennevnte skadenr.»

A returnerte det utbedte egenerklæringsskjema i utfylt stand 11. januar 1992. Hun krysset her av i rubrikkene «Hodepine», «Smerter», (problemer med) «Av- og påkledning», «Konsentrasjonsproblemer», «Løping», «Løfte/bære» og «Hukommelsesproblemer» samt rubrikken (vil) «Vedvare». I rubrikken «Andre opplysninger» skrev hun «Betydelig forringet livskvalitet, spesielt siste 12 md, . (uleselig) tretthet, irritabilitet, humørsvingninger, mindre utholdenhet, mindre initiativ.» Hun oppga videre at hun hadde vært arbeidsufør i tidsrommet 1990-1992, av og til delvis (50%) arbeidsufør.

I april 1992 fremla hun en sakkyndig-erklæring fra spesiallege Per E. Hesla. Storebrand innhentet en erklæring fra spesiallege Skuterud. Partene kom ikke til enighet, og det ble uttatt forliksklage 4. juli 1994, deretter stevning ved Oslo byrett 30. april 1996. Byretten besluttet særskilt forhandling om årsakssammenhengen etter tvistemålsloven §98 annet ledd. Oslo byrett avsa 15. januar 1998 dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. A betaler 28.000 - tjueåttetusen - kroner i saksomkostninger til Storebrand Skadeforsikring AS. Beløpet forfaller til betaling 14 -fjorten - dager etter dommens forkynnelse, hvoretter det påløper en forsinkelsesrente på p.t. 12 - tolv - prosent pro anno.

A har i rett tid anket byrettens dom. Som ankegrunner er angitt feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Storebrand har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt 9. og 10. november 1999. A møtte og ga forklaring. Legene Per Egil Hesla, spesialist i nevrologi, og Erik Skuterud, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering samt revmatologi, møtte og ga forklaring som sakkyndige vitner, Hesla også som ordinært vitne. Videre mottok retten forklaring fra As ektefelle. Som nye vitner for lagmannsretten ga lege Michael F. de Vibe og kiropraktor Hallstein Chr. Torp - de har begge behandlet A - forklaring ved telefonavhør. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Etter begjæring fra A var retten satt med fire meddommere fra det alminnelige utvalg. Saken står etter Heslas forklaring i en noe annen stilling enn for byretten, se nedenfor, side 7.

A anfører for lagmannsretten at hun ved kollisjonen ble påført nakkeslengskader. Bilen hun kjørte støtte med stor kraft to ganger inn i den parkerte bil. Hun merket ikke straks noen fysisk skade. Verken hode- eller skulderpartiet fikk noe slag ved sammenstøtet, men hun ble en del fortumlet og måtte ringe etter sin mann for å få hjelp med skademelding og hjemtransport. Det falt ingen av dem inn å søke lege for undersøkelse eller behandling. Morgenen etter var hun uvel og kunne ikke løfte hodet fra hodeputen, men hun så fortsatt ingen grunn til å søke lege, bl a fordi hun seks dager etter kollisjonen skulle ha time hos kiropraktor Torp, der hun gikk til behandling for rygg- og nakkelidelser. Hun nevnte da kollisjonen for Torp.

A følte seg heller ikke i tiden som fulgte foranlediget til å søke lege. Hun hadde time på sitt faste legekontor, der bl a de Vibe hadde praksis, 24. mai og 6. juni. Disse besøk gjaldt urinveislidelser, men hun mener hun også må ha nevnt biluhellet. Ni dager senere, 15. juni, hadde hun time hos lege de Vibe. Også da må hun ha nevnt uhellet. I legejournalen er etter denne konsultasjon medtatt opplysninger om verking i korsryggen, men intet nevnt om biluhellet. På tross av gjentatte legebesøk, dels hos de Vibe og dels hos hans kolleger de følgende måneder er verken uhellet eller mulige følger av dette nevnt i journalen. Dette må enten skyldes mangelfull journalføring eller at de Vibe sjelden var særlig villig til å lytte til henne.

I november 1991 søkte A hjelp hos lege Hesla. Han fikk utført en rekke undersøkelser og kom i en erklæring av 15. april 1992 til følgende konklusjon:

«A født xx.xx.45 har etter en trafikkskade i februar 1984 pådratt seg stivhet og innskrenket bevegelighet i cervicalavsnittet forbundet med smerter. Dette gir skjønnsmessig en medisinsk invaliditet svarende til 10-12% og en ervervsmessig invaliditet svarende til 30-40%».

Hesla har i sin erklæring beskrevet skadebildet slik:

«Skadede har vært utsatt for 3 ulykker, trafikkulykke første gang i Canada i 1974 hvor hun skallet ut frontruten ved en bråbrems. Dette førte ikke til noe sykefravær eller ytre skader. I 1979 stoppet hun og ble påkjørt bakfra men hun hadde ingen vesentlige plager etter dette. Imidlertid var hun utsatt for en alvorlig trafikkskade i slutten av februar 1984. Hun kom kjørende ved Falkum i Skien i en Citröen CX da hun fikk sladd og kom over i motsatt kjørebane og kolliderte front til front. Deretter ble bilen slengt rundt 180 grader, bilen ble kondemnert etter dette. Hun hadde sikkerhetssele og nakkestøtte. Hun var omtomlet og ør, men ikke besvimt. Dagen etter hadde hun betydelig stivhet og smerter i nakken, hun klarte nesten ikke å reise hodet fra puten. Hun trodde det var et «kink» og forsøkte å gå på jobb. Har vært på jobb med en del behandling både i form av kiropraktorbehandling, akupunktur, homeopati, soneterapi og naturmedisin, men til tross for dette har plagene vedvart og hun har fått utstrålende smerter til høyre overekstremitet. Hun fikk dessuten nedsatt kraft i høyre hånd. Hun har forsøkt nakkekrave som har hjulpet noe. Etterhvert ble hun sykemeldt og gikk over på attføring. Hun har også fått problemer med søvn, kan våkne flere ganger om natten pga. smerter, må opp å late vannet og hun skjærer tenner om natten. Hun føler seg ikke uthvilt om morgenen. Hun kan våkne med hodepine og på dagtid synes hun at hun er trett og har fått nedsatt konsentrasjon og hukommelse. Hun har blitt mer irritabel enn tidligere, hun har fått skiftende humør i forhold til tidligere, hun har mindre utholdenhet og føler at initiativet er borte.»

As nåværende tilstand er preget av nakkesmerter med utstråling av smerter til høyre arm og nedsatt kraft i høyre hånd. Det er ikke bestridt at kollisjonen var tilstrekkelig kraftig til å kunne utløse skadene, og det må etter det som ovenfor er anført anses godtgjort at det foreligger slike «akutt- og brosymptomer» som etter gjeldende rett kreves for å konstatere erstatningsrettslig årsakssammenheng. Det fremgår av journalen til kiropraktor Torp at biluhellet ble nevnt for ham 14. februar 1984. Journalen viser videre at behandlingsopplegget deretter ble endret. Skadene kan ikke skyldes andre forhold. Verken hennes to tidligere kollisjoner, hennes fall fra hest eller hennes yrkesbelastninger kan forklare hennes lidelser.

A har nedlagt slik påstand:

1. Ankemotparten dømmes til å betale til den ankende part en erstatning begrenset oppad til kr 2 millioner.

2. Ankemotparten dømmes til å erstatte den ankende part sakens omkostninger.

Storebrand Skadeforsikring AS gjør gjeldende at A har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng. Verken akuttsymptomer eller brosymptomer som etter gjeldende rett gir grunnlag for å anføre årsakssammenheng, er sannsynliggjort. As beskrivelse av sin tilstand må forklares med et kompleks av andre årsaker.

I lege de Vibes journal finner man intet om akutte symptomer fra de første døgn - A søkte overhodet ikke lege - og heller intet som viser skadeutvikling i den påfølgende tid. Derimot viser journalen at A siden lenge før kollisjonen hadde nakke-, rygg og skulderplager, og det er disse lidelser, som bl. annet skyldes yrkesbelastninger fra driften av skobutikken, hun har utviklet videre. Det er ikke grunnlag for å hevde at legejournalen ikke gir uttrykk for legens oppfatning og sammenfatning av pasientens opplysninger.

Det sakkyndige vitne Hesla var alt i sin første erklæring i tvil om årsakssammenhengen i forhold til kollisjonen og har under rettsforhandlingene nå forklart at han ikke ved utarbeidelsen av sin erklæring i april 1992 kjente til journalen fra de Vibe og hans kolleger. Han har videre medgitt at han uten kiropraktorens opplysninger om at uhellet var nevnt for ham seks dager etter kollisjonen, nå ville ha kommet til motsatt resultat.

A hadde i 1974 en bilkollisjon som førte til at hun gikk gjennom frontruten, hun hadde i 1979 et nytt biluhell, hun ble da påkjørt bakfra, hun falt i 1980 ned fra en hest og har dessuten hatt store yrkesbelastninger i sin skoforretning. Hennes tilstand, med en relativt uspesifisert smertebeskrivelse som gjelder for svært mange i yrkeslivet, må i det vesentlige forklares som det foreløpige resultat av den utvikling disse forhold har medført.

Subsidiært anføres at kollisjonen, om den i det hele tatt har hatt betydning, iallfall bare har hatt liten betydning i årsaksbildet.

Storebrand har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 15. januar 1998 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Etter de alminnelige erstatningsrettslige regler har A bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng mellom kollisjonen og de plager og lidelser hun påberoper seg som grunnlag for erstatningskravet.

Partene i saken er enige om, og retten bygger på at den erstatningsrettslige årsakssammenheng faller sammen med den medisinske. Medisinsk årsakssammenheng er å anse som påvist når et sammenstøt er kraftig nok til i seg selv å utsette pasienten for en «whiplash"-mekanisme og det i løpet av de første døgn (48-72 timer) opptrer akuttsymptomer som senere utvikler seg til det som kalles brosymptomer. Dét vil si muskel/skjelettplager som volder smerter og funksjonshemninger av en viss størrelsesorden og uten lengre avbrudd går over i en kronisk tilstand. Det er også et vilkår at lidelsene ikke i det vesentlige kan henføres til andre årsaksforhold. Disse indikasjoner er nærmere presisert og fastlagt av Den norske lægeforening og lagt til grunn av Høyesterett, Rt-1998-1565, se side 1577.

Det er her i saken ikke bestridt at kollisjonen utløste de nødvendige krefter. Omtvistet er derimot spørsmålet om A har godtgjort akutt- og brosymptomer og videre om de plager hun påberoper seg i det vesentlige skyldes tidligere hendelser og/eller yrkesbelastninger.

De sakkyndige vitner Hesla og Skuterud har gitt uttrykk for motstridende oppfatninger på alle de nevnte punkter. Retten må således foreta en selvstendig vurdering på grunnlag av deres erklæringer og forklaring i retten sammen med øvrige bevistilbud, herunder særlig As egen forklaring og journalen fra lege de Vibes praksis samt de opplysninger som er meddelt av kiropraktor Torp.

Spesiallege Hesla kom i sin erklæring av april 1992 under tvil til at det forelå medisinsk årsakssammenheng. Han la til grunn at symptomvilkårene forelå og fant ikke grunn til å henføre skadene til andre forhold enn kollisjonen i 1984. Avsnittet «Sammenfatning» i erklæringen har denne ordlyd:

«A født xx.xx.45 som har vært utsatt for flere skader samt fall av hest, har etter disse utviklet et kronisk smertesyndrom med stivhet i nakke og nedsatt funksjon på dagtid som har ført til langtidssykemelding og tidligere attføringsklient i trygdeetaten. Man vektlegger konstant funn hos flere leger og fysioterapeuter, nemlig nedsatt bevegelighet i cervicalavsnittet med muskelpalpasjonsømhet. Anamnestisk vektlegger man trafikkulykken i 1984. Det er imidlertid en rekke skjønnsmessige vurderinger som i dette tilfellet har kommet den skadede til gode der hvor det har vært tvil. Ut fra anamnestiske opplysninger og kliniske funn har man kommet frem til en skjønnsmessig vurdering på 10-12% medisinsk invaliditet og ervervsmessig invaliditet svarende til 30-40%. Det vil alltid være et usikkerhetsmoment i vurderingen av årsakssammenheng når det har gått 8 år fra skaden og man er klar over at det kan være tvil, men i dette tilfellet har man valgt å la tvilen komme skadede til gode. Man mener det er overveiende sannsynlig at det har skjedd en skade som har iverksatt en kronisk smertetilstand selv om disse opplysningene kom frem på et sent tidspunkt».

I sin forklaring for lagmannsretten har Hesla opplyst at han ved utarbeidelsen av erklæringen ikke gjennomgikk journalen fra de Vibes legepraksis. Forut for ankeforhandlingen hadde han sett på journalen og erkjent at han utfra denne ville måtte komme til motsatt konklusjon; journalen gir ikke grunnlag for noen slutninger om pasientens akutt- og brosymptomer. Han kom imidlertid i denne forbindelse i kontakt med kiropraktor Torp, som opplyste at bilkollisjonen var blitt nevnt under en behandlingstime noen dager etter uhellet og at han hadde funnet indikasjoner som medførte et noe endret behandlingsopplegg. Utfra dette har Hesla funnet å kunne opprettholde sin konklusjon fra 1992.

Kiropraktor Torp var ikke på forhånd oppgitt som vitne for lagmannsretten. Retten fant det etter Heslas forklaring nødvendig å høre også Torp. I telefonavhør bekreftet Torp at det i hans journal fra 14. februar 1984, seks dager etter kollisjonen, var notert «Bilsmell» og at han hadde funnet grunn til å legge sin behandling av As nakkeplager noe om. Han kunne imidlertid ikke huske om A hadde gitt noen nærmere opplysninger om kollisjonen eller selv hadde beskrevet sin tilstand som endret.

Journalen fra de Vibes legepraksis viser at A i tidsrommet august 1978 - september 1992 hadde i alt 97 konsultasjoner eller andre former for legetjenester, av disse 48 frem til februar 1987. Hun var til behandling for en rekke forskjellige lidelser. Nevnes kan lyskesmerter (august -78), smerter etter fall fra hest (februar -80), smerter i skulder og nakke (januar -81), underlivsplager (mars -81 til juni -88), verking i korsrygg (februar - 82) og liten seneknute på høyre ringfinger (november -85). I november 1982 er notert: «har stadig plager med smerter i h skulderbue og nakke samt h sidig tinningshodepine lett nedsatt bevegelighet til høyre og har hatt kiropraktikk med moderat effekt».

27. januar 1984 er notert: «smerter i h. Skulder med utstråling til h. arm, hatt det lenge ved us. noe diff.palp.øm over hele skulderen - muligens noe mer øm tislv. burtsa subacr. god kraft og bevegl.» Det er ikke notert noe om kollisjonen ved konsultasjon 24. mai 1984, den første etter 6. februar 1984, og heller ikke senere. Derimot er 15. juni 1984 notert: «har verking i korsrygg når hun jobber mye ikke i ferier». 1. september 1987 er notert «smerter h side av nakke og skulder og arm og får øvelser». 18. oktober 1988 er notert: «har siden fall av hest 4-2-1980 hatt plager med smerter h side av korsrygg og bekken og h side av nakke og hode og skulder siste tid verre av smerter i h skulder og overarm og daglig verking i nakke til h øye, får liknende hodepine før mens ved testing god bev i nakke litt stram i nakke muskler men ikke særlig bedre av verking i skulder og arm og laser hjalp lite (Duval) lite å finne ved testing av h skulder mulig lett h sidig bekken rotasjon tøyer sacr. Tub. Lig men lite ømhet eller i isledd og har vært bedre i nedre rygg den senere tid ev til fys ved (uleselig) hos Torp vises noe slitasje i nakke».

A har forklart at hun ikke så noen grunn til å gå til lege etter kollisjonen. Hun merket ikke da noe uvanlig, bortsett fra at hun var fortumlet og ved synet av bilen ble forskrekket. Morgenen etter kollisjonen hadde hun smerter og klarte ikke å løfte hodet fra hodeputen uten å hjelpe til med armene, men hun fant fortsatt ikke grunn til å søke lege. Hun hadde allerede halv sykmelding på grunn av tidligere skulder/armsmerter, og trengte derfor ikke gå til lege av den grunn. Men hun nevnte kollisjonen for kiropraktoren da hun hadde vanlig behandlingstime hos ham seks dager senere. I likhet med Torp kan heller ikke hun huske om hun sa noe mer om kollisjonen eller virkninger av den.

A har i sin forklaring videre opplyst at hun må ha nevnt kollisjonen for de Vibe og hans kolleger. De Vibe har i telefonavhør bestridt dette, og gitt uttrykk for at han ville betrakte det som en klar forsømmelse om pasienten hadde gitt slike opplysninger uten at det var nedfelt i journalen.

Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at A, som ellers gjorde flittig bruk av legetjenester, ikke straks etter en såvidt alvorlig kollisjon søkte lege enten for å få bekreftet at det ikke var voldt indre skader eller i tilfelle få nødvendig behandling, og enda mer vanskelig å forstå at hun etter sin beskrivelse av tilstanden den følgende morgen ikke gjorde det da. Det kan på denne bakgrunn fremstille seg som noe tvilsomt om A de første timer og dager har opplevet et vesentlig endret smerte- eller funksjonsbilde. Men retten legger ikke avgjørende vekt på den tvil som kan reises vedrørende akuttsymptomene. Det er etter lagmannsrettens mening spørsmålet om brosymptomer som står mest sentralt i den foreliggende sak.

Ved bevisvurderingen i saker som gjelder nakkeslengskader må det legges stor vekt på pasientens egen beskrivelse av opplevelser, smerter og funksjonsutøvelse. Det følger av dette at legers journalføring av pasientens opplysninger får vesentlig betydning, jf Rt-1998-1565, se særlig side 1570.

Retten finner å måtte legge til grunn at A ved sitt første legebesøk etter kollisjonen, 24. mai 1984, ikke nevnte kollisjonen for behandlende lege og heller ikke senere gjorde det. Det er etter rettens mening ikke grunn til å betvile at legejournalen er ført i samsvar med god legeskikk. Retten legger til grunn at A først under sine samtaler med spesiallege Hesla kom frem til at hennes plager måtte skyldes kollisjonen; Hesla hevdet overfor A at hennes tilstand måtte være et forsikringstilfelle.

Om brosymptomene har spesiallege Skuterud innledningsvis i sin erklæring av 9. desember 1994 under avsnittet «Dokumentasjon av legekontakt og symptomutvikling» uttalt:

«I denne saken meldes skaden til forsikringsselskapet først i 1991; 7 år etter skaden. Det er derfor spesielt viktig å søke og dokumentere symptomutvikling for å fastslå en evt. årsakssammenheng; jf. Lægeforeningens retningslinjer om krav til brosymptomer. I det følgende vil jeg gjennomgå det som finnes av dokumentasjon vedr. helseplager i det materiale jeg har hatt tilgang til.

Skadelidte opplyste til meg (og det samme framgår av dr. Heslas erklæring) at hun ikke ble sykemeldt etter skaden.

Av dr. de Vibes journal og Trygdekontorets sakskort framgår imidlertid at skadelidte på skadetidspunktet var sykemeldt pga skulder/armsmerter.»

Etter sin gjennomgåelse av det foreliggende materiale uttaler Skuterud under avsnittet «Vurdering»:

«Problemstillingen i denne saken er etter min oppfatning knyttet til hvorvidt det er årsakssammenheng mellom de plager skadelidte presenterer fra 1990 og utover, dvs det tidspunkt da hun faller ut av arbeidslivet, og trafikkuhellet 8.2.84.

Skadelidte selv har gitt uttrykk for at hun siden ulykken har klaget over smerter og at hun til dels har bedt om å bli henvist videre, til dels ikke har satt sine symptomer i sammenheng med ulykken før noen år senere. Hun opplever seg feilbehandlet av sine primærlege og enkelte fysioterapeuter.

Verken jeg eller nevrolog Hesla har påvist funn som er entydig oppstått ved en whiplashmekanisme og så vidt jeg kan forstå har heller ikke andre behandlere påvist slik objektiv skade.

Nevrolog Hesla uttrykker i sin spesialisterklæring stor tvil/usikkerhet vedrørende årsakssammenhengen, men konkluderer med at han lar tvilen komme skadelidte til gode.

For å kunne konkludere med årsakssammenheng mellom trafikkulykken 8.2.84 og skadelidtes nåværende plager må man vurdere følgende:

- Ble skadelidte i aktuelle ulykke utsatt for krefter som var tilstrekkelig til å utsette henne for en whiplash-mekanisme?

- Forelå det sykdom før ulykken som ble forverret av ulykken?

- Oppsto symptomene på skade i nær tilknytning til ulykken?

- Hva slags skade er skadelidte påført og kan den påvises objektivt?

Skuterud konkluderer slik:

«Etter min vurdering er det lite sannsynlig at aktuelle ulykke har forårsaket de plager skadelidte presenterer i dag og som framstår som årsak til hennes arbeidsuførhet. Dette er først og fremst begrunnet i den manglende dokumentasjon på symptomer på slik skade i tiden etter ulykken. Selve kollisjonen har vært kraftig nok til teoretisk å kunne forårsake slik skade, men det kreves også dokumentasjon på objektiv skade og brosymptomer for å konkludere med mest sannsynlig årsakssammenheng. Dette er etter min gjennomgang av tilgjengelig dokumentasjon ikke tilfelle og jeg finner det derfor lite sannsynlig at det foreligger årsakssammenheng.

Da min konklusjon er manglende årsakssammenheng har jeg ikke gjort noen vurdering av medisinsk og ervervsmessig invaliditet.»

Kiropraktor Torps journal var ikke kjent for Skuterud da ha avga sin erklæring. Skuterud har imidlertid opprettholdt sin konklusjon etter at han ble kjent med journalen og etter å ha hørt Torps vitneforklaing for lagmannsretten.

Lagmannsretten finner etter sin bevisbedømmelse å måtte slutte seg til spesiallege Skuteruds konklusjon. Brosymptomer er etter rettens mening ikke tilstrekkelig sannsynliggjort, og det er da ikke godtgjort erstatningsrettslig årsakssammenheng.

Det er etter dette ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til bevisspørsmålet om akuttsymptomer oppsto. Spørsmålet hvorvidt andre forhold kan forklare As plager og lidelser er ikke tilstrekkelig belyst i saken til at retten kan ta stilling til dette, men heller ikke dette behøver lagmannsretten ta standpunkt til etter det resultat retten er kommet til ovenfor.

Byrettens dom pkt 1 må stadfestes.

Anken har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør A dekke Storebrands omkostninger for lagmannsrett. Advokat Bryhn har fremlagt omkostningsoppgave lydende på kr 34 000, i sin helhet salær.

Det er ikke fremkommet bemerkninger til denne oppgave, og retten legger den til grunn.

Lagmannsretten har ingen bemerkninger til byrettens omkostningsavgjørelse, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsrett betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS 34.000 - trettifiretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.