LB-1998-1318
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-25 |
| Publisert: | LB-1998-01318 |
| Stikkord: | Straffesak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-08473 M/85 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01318 M/03. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Lars Frønsdal) mot A (Forsvarer: Advokatfullmektig Thor Bache-Wiig). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag A Minsaas. Kst lagdommer Eystein F Husebye. Herredsrettsdommer Steinar Halvorsen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Tiltalte A, bopel - - -gate 50, Oslo, er født xx.xx.1954. Han opplyser å være norsk statsborger.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo den 26 september 1997 - rettet under hovedforhandlingen i Oslo byrett den 18 februar 1998 - er han satt under tiltale ved Oslo byrett, til fellelse etter:
Straffeloven §227 første ledd, 1. straffalternativ for i ord eller handling å ha truet med et straffbart foretagende som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under sådanne omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.
Grunnlag er følgende forhold:
Fredag 24. januar 1997 ca kl. 1200, ringte han ved flere anledninger til X sosialsenter i Oslo og truet ansatte B gjentatte ganger med at han ville drepe henne, at han ville ta med seg tre kamerater og at fornærmede var rasist, hvilket var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.
Allmenne hensyn krever påtale.
Oslo byrett avsa dom den 18 februar 1998 med slik domsslutning:
A, født xx.xx.54 dømmes for overtredelse av straffeloven §227 første ledd 1. straffalternativ til fengsel i 15 -femten- dager.
A har i rett tid anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 24 april 1998 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 24 september 1998. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 3 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
1. A, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av straffeloven §227 første ledd 1. straffalternativ til fengsel i 18 - atten - dager.
2. A dømmes til å erstatte det offentlige saksomkostninger med 3000 - tretusen - kroner.
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
A frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte.
Lagmannsretten legger følgende faktiske forhold til grunn:
A opplyser at han kom til Norge i 1989. Lagmannsretten legger til grunn at han er født i Somalia og var somalisk statsborger inntil han, etter egen opplysning, fikk norsk statsborgerskap. Han er gift og har 7 barn, hvorav ett er født i Norge. Han er nå separert fra sin kone. To av barna er hjemmeværende, hvorav han har omsorgen for ett barn på 12 år som bor hos ham. Det andre barnet bor hos moren. Han opplyser at det barnet som bor hos ham ikke kan bo hos moren.
A har vært klient ved X sosialsenter i de siste 7 - 8 årene. På grunn av sykdom har han fått dekket utgifter til livsopphold derfra. Han er nå i arbeid som montør gjennom ordningen arbeid for trygd, etter hva lagmannsretten har forstått. Hans faste saksbehandler ved senteret har siden sommeren 1996 vært D. All kommunikasjon med senteret foregår på norsk som han behersker forholdsvis godt.
Hans saksbehandler har fast telefontid hver dag, noe A har benyttet seg av i utstrakt grad. Han oppsøkte også ofte sentereret ved personlig fremmøte hvis han ikke fikk tak i saksbehandler over telefonen. Nestlederen ved senteret, C, opplyste i sin vitneforklaring at A i utstrakt grad også ringte andre enn den faste saksbehandleren i forbindelse med krav om pengestøtte eller annen bistand. Nestleder opplyste at hun ved flere anledninger selv snakket med A i tiden før den 24 januar 1997, da trusselen mot gruppeleder B i følge tiltalen ble fremsatt, og at hun på denne tiden ville gjenkjent tiltaltes stemme uten at han presenterte seg ved navn. B opplyste i retten at også hun hadde snakket med A mange ganger før det aktuelle tidspunktet i følge tiltalen. I følge B ringte han ofte til sosialsenteret på den tiden fordi han hadde fått avslag på noen søknader. A's forklaring i retten er at han er noe usikker på om han hadde snakket med B før den 24 januar 1997, og om han sa navnet sitt da han ringte sosialsenteret og fikk snakke med B. Han husker heller ikke om hun hadde sagt navnet sitt i løpet av samtalen.
Lagmannsretten legger til grunn at A ringte X sosialsenter fredag den 24 januar 1997 ved 1200-tiden og spurte etter sin faste saksbehandler D. Sentralbordet satte telefonhenvendelsen rutinemessig over til gruppeleder B fordi den faste saksbehandleren ikke jobbet på fredager. B sa sitt navn da hun tok telefonen og i følge henne presenterte A seg ved sitt navn. Han ønsket å få dekket utgiftene til en avisannonse i forbindelse med at han søkte etter ny og bedre leilighet. B henviste til den faste saksbehandleren, sa at hun ikke kjente til saken, men at de skulle diskutere kravet hans. Hun ba A ringe saksbehandleren på mandag. Samtalen ble deretter avsluttet, noe fort etter Bs forklaring. Hennes opplevelse, slik hun uttrykte det i retten, var at A ikke virket fornøyd med den beskjeden han fikk.
Etter noen minutter ringte telefonen hos B pånytt. En mannsstemme spurte om han snakket med B, noe B bekreftet. B har forklart at hun visste hvem som ringte med en gang fordi hun gjenkjente stemmen til A. Han sa at han skulle drepe henne. B spurte om det var slik at han skulle drepe henne, noe stemmen bekreftet med spørsmål om B trodde ham. B svarte ja på dette, og at hun så alvorlig på trusselen. Hun la deretter på røret.
B fortalte umiddelbart om trusselen til sin kontornabo, gruppeleder E. Så ringte telefonen på nytt. E tok røret, men B overtok dette da hun var sikker på at det var A som ringte for å be om unnskyldning for trusselen han nettopp hadde fremsatt. Hvorfor B visste at det var ham kan hun ikke nå huske. Han gjentok trusselen om å drepe B, og at han skulle ha med seg tre kamerater. Han kalte også B en rasist.
B har opplyst i retten at hun ble meget redd, og følte seg truet på livet. Hun fryktet alvorlig for at trusselen mot henne ville bli iverksatt. Hun informerte umiddelbart ledelsen ved sosialsenterert om det som hadde skjedd. Etter gjeldende retningslinjer ved senteret overtok nestleder C nå saken. Hun kontaktet A pr telefon, og foreholdt ham truslene. Hun forklarte at det med øyeblikkelig virkning ville bli truffet et utestengningsvedtak overfor ham, og at saken ville bli anmeldt til politiet. A benektet under denne telfonsamtalen ikke å ha snakket med B, men han benektet å ha truet henne. Denne forklaring har han senere fastholdt.
Lagmannsretten finner det hevet over enhver tvil at det ble fremsatt trusler overfor B slik hun har forklart. De trusler som ble fremsatt var åpenbart objektivt sett skikket til å fremkalle alvorlig frykt, og lagmannsretten finner bevist at B ble alvorlig redd for sitt eget liv, og for at truslene skulle bli satt i verk.
Lagmannsretten finner likeledes bevist, ut over rimelig og fornuftig tvil, at det var A som fremsatte truslene i de to telefonsamtaler, slik B har forklart. Utgangspunktet for bevisvurderingen er at B fikk beskjed om at hun snakket med A under den første telefonsamtalen fredag den 24 januar 1997, da han ble bedt om å ringe saksbehandleren den påfølgende mandag. At hun da også gjenkjente tiltaltes stemme umiddelbart ved de to neste telefonsamtalene, selv om tiltalte nå ikke presenterte seg, finner lagmannsretten helt naturlig. Det vises til det som er inntatt foran om at tiltalte var godt kjent på sosialsenteret, ikke bare av saksbehandler D, men også av nestelder C og fornærmede B. B kjente ham på stemmen fordi hun hadde snakket med ham mange ganger tidligere. Hun hadde også vært på hjemmebesøk hos ham sammen med saksbehandleren i forbindelse med at han ønsket ny leilighet, noe tiltalte riktignok ikke selv har kunnet bekrefte.
Lagmannsretten finner ikke noen grunn til å tvile på Bs troverdighet, og heller ikke på hennes evne til skille tiltalte fra andre klienter ved sosialsenteret. Hun var ikke selv direkte saksbehandler. Det var et forholdsvis mindre antall klienter hun hadde direkte kontakt med. Det legges vekt på at sosialsenteret hadde klare retningslinjer for behandling av trusselsaker, og at B henholdt seg til disse retningslinjer ved å overlate saken til nestleder. Nestleder C forklarte i retten at hun aldri har funnet grunn til å tvile på Bs forklaring. Lagmannsretten finner saken tilstrekkelig opplyst selv om gruppeleder E ikke er blitt ført som vitne.
A blir etter dette å dømme etter tiltalen for overtredelse av straffeloven §227 første ledd 1. straffalternativ.
Når det gjelder straffutmålingen er lagmannsretten kommet til at domfelte bør idømmes en ubetinget fengselsstraff, slik rettspraksis tilsier. Det vises således til Høyesterettsdom inntatt i Rt-1987-654. Sterke almennpreventive grunner taler for at det må reageres strengt mot trusler overfor ansatte ved sosialkontorene. Disse er i økende grad utsatt for trusler fra klienter som mener de ikke får sin rett.
Aktor har påstått atten dager fengsel. Lagmannsretten finner at straffen passende kan settes til fengsel i femten dager, slik også byretten har gjort. Det vises til byrettens begrunnelse som lagmannsretten er enig i.
Avgjørelsen er gått domfelte imot, og han bør i overensstemmesle med hovedregelen i straffeprosessloven §436 annet ledd, jf første ledd, idømmes saksomkostninger til det offentlige. Det legges til grunn for avgjørelsen at domfelte er ubemidlet, og at han lever av trygd. Omkostningene fastsettes derfor i overensstemmelse med aktors påstand til et redusert beløp med kr 3000.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av straffeloven §227 første ledd 1. straffalternativ til fengsel i 15 - femten - dager.
2. A betaler saksomkostninger til det offentlige med 3000 - tretusen - kroner.