LB-1998-1342
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-15 |
| Publisert: | LB-1998-01342 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-01608 A/35 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01342 A/02 |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Ronny Mulstad). Motpart: A (Prosessfullmektig: H.r.advokat Tor M. Kindem). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Lagdommer Sverre Mitsem 3. Hjelpedommer Ole Chr. Wenstøp Sørensen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
Dom:
Saken gjelder spørsmål om fritak fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
A, født xx.xx.1972 begynte å avtjene verneplikt 11. juli 1995, da han var ca 23 1/2 år gammel. Han hadde tidligere fått utsettelse på grunn av utdannelse. A søkte først fritak etter å ha vært 6 måneder i militærtjeneste. Da var han velferdsassistent ved Skjold garnison og ble straks dimittert, 9. januar 1996.
I forklaring 8. mars 1996, nedtegnet på Sunndal lensmannskontor, fremstilte han sitt standpunkt nærmere. Politimesteren i Nord-Møre sendte forklaringen til Justisdepartementet med anbefaling om at søknaden ble innvilget. Etter anmodning fra departementet ga han den 26. juli 1996 en tilleggsforklaring. I følge rapporten sa A da blant annet: ........."at Norge ikke bør legge ned sitt militære forsvar.
Forsvaret bør imidlertid baseres på frivillighet. Verdenssituasjonen tillater ikke at vi ensidig legger ned forsvaret. Forsvaret har en stabiliserende og preventiv effekt. ............................
Søkeren ber seg utelukkende fritatt fordi han selv ikke kan delta i et militært forsvar."
Etter Justisdepartementets vurdering viste denne uttalelsen at A ikke tok avstand fra væpnet forsvar på et prinsipielt pasifistisk grunnlag. Departementet fant at uttalelsen "harmonerer dårlig med en grunnfestet pasifistisk overbevisning av den fasthet og styrke som loven krever" og avslo As søknad. A fastholdt at han ikke ville avtjene militær verneplikt. Staten reiste deretter sak for Oslo byrett med påstand om at vilkårene for fritak ikke var tilstede.
Oslo byrett avsa den 13. januar 1998 dom med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1972 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er til stede.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og merknadene nedenfor.
Staten har anket dommen. Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus den 4. februar 1999. A møtte og ga forklaring. Dessuten hørte retten en vitneforklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Staten har lagt ned slik påstand:
Vilkårene for å frita A født xx.xx.72 fra militærtjeneste i medhold av lov 19. mars 1965 nr. 3 §1 er ikke til stede.
A har lagt ned slik påstand:
Byrettens dom stadfestes.
Staten har i korthet anført: Slik A har forklart seg under ankeforhandlingen har han gitt uttrykk for at han nå har en overbevisning som etter sitt innhold fyller lovens krav for fritak. Det anføres derfor nå ikke at kravet til overbevisningens innhold ikke foreligger.
Det fastholdes imidlertid at overbevisningen ikke har den fasthet og styrke som etter loven og rettspraksis kreves for fritak.
A har forklart at han ble pasifist høsten 1991. Han søkte likevel ikke om fritak fra militærtjeneste, men om utsettelse med avtjeningen. Da han var ferdig med studiene møtte han til militærtjeneste og gjorde tjeneste i 6 måneder. Han fikk utdannelse som ABC soldat og ble senere velferdsassistent. Begge deler var han vel tilfreds med. Disse forhold sammenholdt med den forklaring han til forskjellige tider har gitt om sin pasifistiske overbevisning, og hans svar - eller mangel på svar - på enkelte av spørsmålene i retten, tyder på at overbevisningen har et teoretisk preg og ikke har det alvor som rettspraksis krever.
I tilleggsforklaring av 26. juli 1996 - undertegnet av ham selv - ga han således uttrykk for at Norge ikke bør legge ned sitt militære forsvar. Forsvaret bør baseres på frivillighet. Verdenssituasjonen tillater ikke at vi ensidig legger ned forsvaret. Forsvaret har en stabiliserende og preventiv effekt. I forklaringen ba A seg "utelukkende fritatt fordi han selv ikke kan delta i et militært forsvar". Hans overbevisning synes å bygge på vurderinger av hva som er et mest hensiktsmessig forsvar mot aggresjon, ikke på grunnfestet pasifistisk overbevisning. Blant annet har A gitt uttrykk for at væpnet motstand ofte vil være "et slag i luften" som ikke stopper en aggressor.
Etter 6 måneders tjeneste søkte A om fritak og opplyste at det så ut til at han eventuelt kunne få avtjent siviltjeneste på et institutt ved Universitetet i Oslo. Dette kan gi holdepunkt for antakelse om at søknaden var motivert av ønske om å komme inn på instituttet.
Det som her er fremholdt, sammen med den måten A har forholdt seg på, jf foran, må tillegges avgjørende vekt ved vurderingen av overbevisningens fasthet og styrke. Etter rettspraksis er disse kravene strenge. Det pasifistiske standpunkt må være absolutt og reservasjonsløst, jf Rt-1979-1545 (1547). Slikt fasthet og styrke har ikke As overbevisning. Da skal han ikke fritas, selv om overbevisningens innhold nå tilfredsstiller lovens krav.
A har i korthet anført: Den pasifistiske overbevisning A har fyller fullt ut de krav som etter rettspraksis stilles både til overbevisningens innhold og til dens fasthet og styrke.
I retten har A utdypet og korrigert rapporten av 26. juli 1996. Slik forklaringen er nedtegnet, der gir den ikke uttrykk for hva A mente - i alle fall gir den ikke uttrykk for den oppfatning han nå har. Oppfatningen nå er avgjørende. Det strider mot As alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen art. Han mener også at det ikke er riktig at andre personer gjør militærtjeneste, selv om han ikke bebreider dem at de ut fra sitt syn finner slik tjeneste riktig. A er overbevist om at konflikter ikke kan løses ved bruk av vold. Aggressorer må etter hans syn bekjempes med ikkevoldelige metoder. Dette innebærer at Norges militærforsvar bør nedlegges og erstattes av et ikkemilitært forsvar. Med dette mener A et forsvar som tar i bruk andre virkemidler og metoder enn militærvåpen og vold. Et slikt ikkevolds forsvar kan etter hans oppfatning på lang sikt gi et mer virkningsfullt forsvar enn et militært forsvar. Avviklingen av det nåværende militære forsvar innebærer en rekke praktiske spørsmål, blant annet fordi mange personer har sine arbeidsplasser i Forsvaret. Omleggingen til et ikkevolds forsvar vil derfor måtte ta tid, men det er etter As syn riktig umiddelbart å legge om fra opplæring i bruk av våpen og vold til opplæring i andre forsvarsmetoder. Det nåværende våpenbaserte militærforsvaret bør snarest avskaffes.
A er klar over at han ikke har ferdige svar på hvordan alle konflikter kan løses. Dette gjelder både konflikter fra virkeligheten, som er tatt opp under utspørringen av ham, og tenkte konflikter. A er imidlertid sikker på at voldsanvendelse ikke er riktig måte å gå fram på. Det kan ikke være tvilsomt at innholdt i hans pasifistiske overbevisningen tilsier fritak for militærtjeneste.
A har brukt lang tid på å arbeide seg fram til den overbevisningen han har nå. Hans far er yrkesmilitær og hans bror har tjenestegjort i fredsbevarende styrker. I noen år skjøv A av ulike grunner problemene foran seg. Derfor søkte han om utsettelse - ikke fritak - under studietiden. Det har ikke vært lett for ham å komme fram til det standpunktet han har. Det er en av grunnene til at han i flere måneder gjorde militærtjeneste. Tvilen og samvittighetsspørsmålet ble etter hvert påtrengende og førte til at han besluttet å søke fritak. Etter å ha gått igjennom en avklarings- og modningsprosess er hans overbevisning nå blitt reservasjonsløs.
A søker ikke fritak av opportunistiske grunner, for eksempel ønske om plass ved et universitetsinstitutt. Han hadde det bra som velferdsassistent, og det enkleste for ham ville ha vært å gjøre seg ferdig med militærtjenesten, slik at han seinere slapp å gjøre siviltjeneste.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Etter militærnekterlovens §1 fritas en vernepliktig for militærtjeneste dersom han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Rettspraksis stiller strenge krav til overbevisningens innhold og styrke, jf Rt-1979-1545 (1547). Således følger det av rettspraksis, blant annet Rt-1996-509, at det ikke er tilstrekkelig at det strider mot søkerens alvorlige overbevisning at han selv utfører militærtjeneste. Overbevisningen må også gå ut på at det ikke er riktig at andre gjøre militærtjeneste.
Den forklaring A har gitt under ankeforhandlingen avviker vesentlig fra den forklaring som noe kortfattet er nedtegnet i politiavhør 26. juli 1996. Lagmannsretten legger til grunn at forklaringen under ankeforhandlingen gir et sant uttrykk for hva hans pasifistiske overbevisning nå går ut på. Det er denne overbevisningen som skal legges til grunn ved vurderingen av om han fyller vilkårene for fritak. Lagmannsretten viser til det som er refert om overbevisningens innhold under As anførsler og til at han har forklart at det ikke bare strider mot hans overbevisning at han selv gjør militærtjeneste. Han ser det også som uriktig at andre gjør militærtjeneste - selv om han respekterer at de ut fra sitt syn gjør slik tjeneste. En slik holdning kan imidlertid ikke sies å være uforenlig med en alvorlig pasifistisk overbevisning og utelukker ham ikke fra fritak.
A er overbevist om at det er galt - forkastelig - å ha og benytte militært forsvar. Det betyr ikke at landet ikke skal ha forsvar, men forsvaret skal benytte andre virkemidler og metoder enn militærvåpen og vold. Lagmannsretten finner at As holdning, slik den er kommet til uttrykk under ankeforhandlingen, tilfredsstiller de krav loven og rettspraksis stiller til overbevisningens innhold.
Lagmannsretten har et klart inntrykk av at As pasifistiske overbevisning har utviklet seg gradvis, og at den nå er utslag av et sterkt personlig engasjement. Han fremtrer som en samvittighetsfull person med ønske om å gi sanne svar på de spørsmål som blir stilt ham, uten å tilpasse dem til hva som kan tenkes å være "riktig" for å tilfredsstille kravene for fritak. Det ses ikke å være holdepunkter for at hans standpunkt er utslag av opportunisme. Han var tilfreds med de oppgaver han hadde som velferdsassistent da han avtjente verneplikten og var godt tilpasset miljøet i leiren der han gjorde tjeneste. Han valgte likevel å følge sin overbevisning og ba om fritak. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at hans overbevisning har den fasthet og styrke som gir grunnlag for fritak.
Etter dette blir byrettens dom å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.