LB-1998-1385

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-02-12
Publisert:	LB-1998-01385
Stikkord:	Erstatningsrett, Bilansvar
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 97-01369 A/36 Borgarting lagmannsrett LB-1998-01385 A/03 og LB-1998-01386 A/03. Anke behandlet i Høyesterett, se HR-2001-00003B.
Parter:	Ankesak nr 98-01385 A/03: Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Einar I Lohne). Ankesak nr 98-01386 A/03: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Einar I Lohne). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst).
Forfatter:	1. Lagdommer Erik Chr Stoltz, formann 2. Lagdommer Wenche Skjæggestad 3. Byfogd Hilde Kollbær Strømme
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Motorvognloven (1926) §8

Dom:

Saken gjelder krav om erstatning etter bilansvarsloven og ulykkesforsikringsavtale tegnet i Storebrand Skadeforsikring AS. 1 november 1990 ca kl 2330 ble bilen A var fører av, påkjørt bakfra på E-6 ved Furuset. Veien hadde en innsnevring og fartsgrensen var satt ned til 50 km/t. A reduserte hastigheten i samsvar med dette, mens fører av en bakenforkjørende bil ikke i tide ble oppmerksom på hastighetsreduksjonen, og kjørte inn i As bil. Kollisjonen var såpass kraftig at begge bilene ble kondemnert. As Oldsmobile fikk en knekk i rammen. A brukte sikkerhetssele og bilen var utstyrt med nakkestøtte. Selve kollisjonsøyeblikket kan A ikke huske noe fra. Da han kom til seg selv sto bilen stille på siden av veien. Den var såpass skadet at han måtte klatre ut på høyre side. Rent umiddelbart følte han seg kun fortumlet, og han krysset av på skademeldingen at påkjørselen ikke hadde medført personskade. Han ble kjørt hjem av en kranbilsjåfør. Dagen etter følte han seg mørbanket og oppsøkte lege. Han ble sykemeldt i en uke, og ble behandlet med myk nakkekrage. Noen få dager senere følte han seg verre. 7 november våknet han med lammelser i høyre side. Han ble innlagt Ullevål sykehus, Nevrokirurgisk avdeling. Innledningsvis hadde man mistanke om at han kunne ha fått en ryggmargsskade. Han gjennomgikk en rekke undersøkelser, uten at man fant noen organisk skade. Etter noen dager begynte benet å fungere. Armen var imidlertid fortsatt lammet. Han ble skrevet ut etter en uke, med henvisning til Fysikalsk medisinsk avdeling ved samme sykehus. Ved undersøkelse der fant man at han hadde både fleksjon og extensjon i fingre, håndledd og albue. Videre hadde han normal sensibilitet og normale reflekser. Overlege Skuterud konkluderte med at "det er mulig at det her foreligger funksjonelle komponenter".

Lammelsen i As arm har vedvart. I tillegg lider han av smerter i nakke/skuldre, hukommelsesproblemer, konsentrasjonsproblemer og søvnproblemer. Som en følge av dette var han sykemeldt i ett år, og ble senere innvilget full uførepensjon med virkning fra 1 oktober 1991.

Storebrand Skadeforsikring AS (senere kalt Storebrand) har erkjent ansvar for nakkeskaden A ble påført ved påkjørselen, og har utbetalt et a kontobeløp på kr 250 000. A hadde tegnet en egen ulykkesforsikring. Denne har kommet til utbetaling med kr 109 000, som tilsvarer en medisinsk uførhet på 31%.

Storebrand har ikke vært villig til å påta seg det fulle økonomiske ansvar for at A ble 100% ervervsmessig ufør. Selskapet mener at det er spesielle forhold ved As person som gjør at et forholdsvis moderat sammenstøt har ført til uførhet. A mener på sin side at han har krav på å bli økonomisk stillt som om ulykken ikke hadde skjedd. Han var i fullt arbeid som lærer på Sogn Yrkesskole da ulykken skjedde, og hadde seriøse planer om å starte opp sitt eget tømrermesterfirma. Siden ulykken kan han ikke engang utføre det som er nødvendig i det daglige, men må ha hjelp til tyngre arbeid.

Ved stevning til Oslo byrett datert 11 februar 1997 anla A sak mot Storebrand Skadeforsikring AS med påstand om at det ble utbetalt ytterligere inntil kr 155 000 i tilknytning til ulykkesforsikringen, og inntil kr 2 168 336 med fradrag av a konto utbetalt kr 165 000 i tilknytning til bilansvarsforsikringen, alt tillagt morarente fra forfall, samt saksomkostninger. Påstanden er senere korrigert slik det fremgår nedenfor.

Storebrand nedla påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. 28 januar 1998 avsa Oslo byrett dom i saken med slik slutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A ytterligere kr 435000,- som erstatning under bilansvarsforsikringen.

2. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes for å betale ytterligere under ulykkesforsikringen.

3. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A kr 89830,- i saksomkostninger.

4. Beløpene under pkt 1 og 3 skal betales innen 14 dager etter dommens forkynnelse.

Begge parter har i rett tid påanket Oslo byretts dom til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 28 og 29 januar 1999. Storebrand var representert ved prosessfullmektig. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt tre private sakkyndige vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten.

Den ankende part Storebrand Skadeforsikring AS, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Selskapet har erkjent ansvar for den nakkeskaden A ble påført ved påkjørselen. Av lege Ødegård, Skademedisinsk Spesialistpraksis, er nakkeskaden anslått til å utgjøre ca 8% av As medisinske invaliditet. Det gir ikke grunnlag for å yte verken menerstatning eller erstatning for tap i erverv. Når det gjelder ulykkesforsikringen, er den allerede gjort opp etter en invaliditet på 31%. Storebrand har nedlagt påstand om frifinnelse for As krav, utover det som allerede er utbetalt.

Sakens hovedspørsmål er om funksjonssvikten i As høyre arm er forårsaket av påkjørselen. Storebrand vil anføre at det er helt andre forhold som har forårsaket lammelsen. As sykehistorie fremgår av de forskjellige skriftlige erklæringer som er utarbeidet i forbindelse med saken. Som tenåring ble han operert for Calvé-Legg-Perthes sykdom og måtte bruke krykker i to år. I 1981 var han sykemeldt ca to måneder med diagnose arthralgi i knær og hofter på høyre side. Videre har han vært sykemeldt for ryggplager i årene 82, 83 og 84. Fra 1982 til 1983 var han sammenhengende sykemeldt i ca ett år for dette med diagnose dorsalgia. I 1989 var han sykemeldt ca et halvt år med diagnosen depresjon.

I 1977 begynte A på gymnaset, men sluttet der i februar 1978, ifølge ham selv fordi han ikke passet inn. Han dro til Valdres, hvor han arbeidet i sin onkels sportsbutikk til skisesongen var over. Han begynte så på Spigerverket som internt bud og arbeidet der frem til juli 1978. Høsten 1978 begynte han på Sogn Yrkesskole på tømrerlinjen. Etter endt utdannelse arbeidet han som tømrer hos Knut Dokken. Han tok svenneprøve i 1981 og fortsatte hos Knut Dokken ca 2 år, inntil "kroppen streiket". Dette førte til sykemelding i ca ett år for ryggproblemer. Deretter arbeidet han som drosjesjåfør et par års tid. Han begynte så på kveldsskole for å ta mesterbrevet. Dette fikk han i 1987. Han søkte og fikk jobb som formannsassistent hos entreprenørfirmaet Bauer & Beck. Denne jobben beholdt han til ca 1989, da han ble "psyket vekk". Dette førte til ca et halvt års sykemelding med diagnose depresjon. Deretter hadde han lærervikariater ved Sogn Yrkesskole hvor han arbeidet i et ett års engasjement da påkjørselen skjedde.

Ovenstående viser at A har vært ustabil i arbeidslivet. I tillegg har han hatt psykiske og psykosomatiske problemer. Det som har ført til lammelsen i høyre arm, er ikke en organisk skade, men en psykisk disposisjon som var til stede hos A da han ble påkjørt. Dette støttes av de sakkyndige uttalelser i saken, med unntak av sjefspsykolog Leikvams uttalelse. Leikvam har nyansert sin uttalelse noe i retten. Han har nå muntlig konkludert med at man ikke kan se bort fra at det foreligger psykiske årsaker til lammelsen. Mer nærliggende er det imidlertid for ham å anta at det foreligger en til nå ikke diagnostisert, nevrologisk skade.

Etter dette må det konkluderes med at kun nakkeskaden - som gir en medisinsk invaliditet på 8% - er en direkte følge av påkjørselen. Lammelsen i armen er funksjonell og ikke organisk. Trafikkuhellet var en tilfeldig og uvesentlig hendelse i relasjon til lammelsen. Dermed blir uhellet kun et element i årsaksrekken og ikke selve årsaken. Dette må føre til frifinnelse for selskapet fordi det ikke er årsakssammenheng mellom uhellet og lammelsen. Det var trafikkuhellet som utløste lammelsen, men uhellet har ikke vært så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til det. Maksimen om at man må ta skadelidte som han er, gjelder, men den må forstås med den begrensning at dette gjelder "skade som ei motorvogn gjer", jf motorvognloven §8. Lammelsen faller utenfor, fordi legespesialistene har fastslått at man ikke står overfor en sjelden trafikkskade, men en dissosiativ lidelse som er forårsaket av As psyke, barndom og personlighet, og som kun ved en tilfeldighet ble utløst av trafikkuhellet. Trafikkuhellet var en tilfeldig begivenhet som det ikke er naturlig å knytte ansvar til.

Subsidiært anføres det at lammelsen ikke var en påregnelig skadefølge. Det vises i den forbindelse til Rossnesdommen, Rt-1997-1. Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at faktum i denne saken er annerledes enn i Rossnessaken. Sakene har tvert imot svært mange paralleller. I begge saker foreligger det en dissosiativ lidelse, med den forskjell at Rossnes hadde flere forskjellige lidelser med psykisk årsak. Det må konkluderes med at den lidelse som A utviklet etter påkjørselen, er helt ekstraordinær, og en helt upåregnlig følge av uhellet. Det er ikke rimelig at en slik skade skal omfattes av erstatningsansvaret.

Hvis selskapet ikke blir frifunnet på bakgrunn av anførslene ovenfor, oppstår spørsmålet om inntektstap og erstatningsutmåling. Partene er enige om prinsippene for utmålingen, men uenige om grunnlaget.

Storebrand er uenig i at A ville ha startet eget tømrermesterfirma, og at dette skal legges til grunn for lønnstapsberegningen. For det første er det vanlig erstatningspraksis å legge til grunn den stilling vedkommende hadde på ulykkestidspunktet. For det annet er det helt usannsynlig at en person med As reaksjoner på belastninger skulle etablere et eget firma med alt det arbeidet det fører med seg. Utgangspunktet for lønnstapsberegningen må derfor være den lønn han oppebar som lærer på Sogn Yrkesskole. I denne beregningen må det deretter gjøres et fradrag for As psykiske helsetilstand, som uansett ville ha ført til at han utviklet problemer. Det vises til at byretten har ansett at 50% av den ervervsmessige uførhet skyldes funksjonssvikt hos A som ikke står i forbindelse med ulykken.

Når det gjelder ménerstatningen, er det ikke tvist om beregningen.

A hadde tegnet ulykkesforsikring, og har fått utbetalt erstatning etter en medisinsk invaliditet på 31%. Han har ikke krav på ytterligere utbetaling. Dette følger direkte av forsikringsvilkårene, som bestemmer at forsikringen ikke gjelder for "skade som er påvirket av sykdom, sykelig tilstand eller anlegg". Erstatningen skal følgelig nedsettes i forhold til den betydning den sykelige tilstanden eller anlegget har hatt for invaliditeten.

Det ble nedlagt slik påstand som er felles i begge ankesaker:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Anken gjelder forhold knyttet til erstatningsutmålingen. Det anføres at byretten har tatt feil på to punkter. For det første er det ikke riktig å gå ut fra at han ville ha arbeidet som lærer resten av sitt yrkesaktive liv. Han tok mesterbrev for å kunne starte sin egen virksomhet. Det må legges til grunn at han ville ha gått tilbake til bygningsbransjen.

For det annet har byretten lagt til grunn at kun 50% av hans ervervsmessige uførhet er skadebetinget. Dette er det heller ikke holdepunkter for å hevde. A var i fullt arbeid da ulykken skjedde. Hadde den ikke inntruffet, er det intet som tyder på at han ikke ville ha fortsatt med det. Han trivdes som lærer og arbeidet i et ettårs engasjement da ulykken skjedde. Utgangspunktet er da at han har krav på å få dekket det tap som har oppstått fordi han har blitt 100% ervervsmessig ufør. Ved erstatningsutmålingen kan det ikke legges til grunn at han på et eller annet tidspunkt i fremtiden ville ha fått problemer og falt ut av yrkeslivet. Under alle omstendigheter vil en slik utvikling ligge langt frem i tid.

Det sammenstøtet A var utsatt for 1 november 1990, var meget kraftig. Det vises i den forbindelse til at begge biler ble kondemnert. A fikk lammelser i høyre side fem til seks dager etter ulykken. Han hadde aldri tidligere hatt slike plager. Han ble naturlig nok meget engstelig, og ble innlagt på Ullevål sykehus. Legene fant ingen forklaring på tilstanden. Etter noen dager bedret tilstanden seg noe. Han fikk igjen førligheten i benet, mens armen fremdeles var lam. Den behandling han fikk på sykehuset endret ikke tilstanden.

Etter utskrivning utviklet han i tillegg til lammelsen, depresjon. Hans primærlege dr Vøyvik henviste ham til psykolog Jo Leikvam, som behandlet ham med hypnose. Depresjonen bedret seg, mens høyre arm fortsatt var ubrukelig. Psykolog Leikvam konkluderte etter dette med at siden A under hypnose ikke "avslørte" at armen var funksjonsdyktig, sto man overfor en somatisk skade. Det var Leikvams vurdering av tilstanden som lå til grunn da trygdemyndighetene traff vedtak om å innvilge uføretrygd.

I forbindelse med erstatningssaken har psykolog Leikvam utarbeidet en spesialisterklæring som konkluderer med at A sannsynligvis er satt permanent utenfor arbeidslivet etter påkjørselen. Leikvam har ikke kunnet påvise psykiske traumer eller andre forhold av psykologisk karakter som kan være årsak til arbeidsuførheten. Det at A kom ut av sin depresjon hadde ingen påvisbar effekt på hans symptomer. Psykolog Leikvam fant derfor grunn til å anta at det forelå ikke påvisbare nevrologiske skader. Han anbefalte at det ble tilstått full erstatning. Han skriver i et tillegg til spesialisterklæringen av 5 juli 1994 (tillegget er datert 7 april 1996): "A er overraskende betegnet som hysteriform. Etter mine observasjoner ville sindig være en helt anderledes treffende betegnelse, sindig i den forstand at han tar til etterretning forhold han ikke har noen innflytelse på."

Det anføres at psykolog Leikvam har vurdert forholdene korrekt.

Professor Malts erklæring er bygget opp rundt den misforståelse at A har hatt et påfallende forhold til sine foreldre, med en unaturlig sterk morsbinding. Dette er ikke riktig. A har hatt en godt og naturlig forhold til begge sine foreldre. Det kan i den forbindelse vises til at han har fulgt i farens fotspor når det gjelder valg av yrke. Han bodde ikke hjemme lenger enn det som er vanlig. Han flyttet hjemmefra 28 år gammel, men somlet med å melde adresseforandring. Han har hatt venninner opp gjennom årene, og har nå en samboer i Rygge. Hun er kokk på en båt, og er hjemme 14 dager og til sjøs 14 dager. Han har ikke lenger råd til egen leilighet, og pendler derfor mellom å bo hos henne og hos foreldrene. Det må etter dette legges til grunn at den virkelighetsbeskrivelse professor Malt gir, er ukorrekt og bygger på misforståelser. Som en følge av dette blir heller ikke hans konklusjon riktig.

At A er 100% ufør kan tilbakeføres til to sett årsaker. For det første lider han av typiske følger av en nakkeslengskade, slik som konsentrasjonsvansker, depresjon, økt trettbarhet, mm. At dette er skadebetinget er det enighet om. For det annet har han fått en uvirksom arm. Årsaken til dette er det uenighet om. As tidligere sykehistorie har bl a vært trukket frem, bl a de tidligere sykemeldingsperiodene.

Det anføres at hans tidligere sykemeldingsperioder er helt uten sammenheng med det som skjedde etter ulykken i 1990. Det som oppsto var akuttsymptomer som ikke er uvanlige ved nakkesleng. Bortdovning og kraftsvikt er beskrevet som hyppige symptomer, jf Gunilla Brings doktoravhandling "Whiplashrelaterade skador och føljdtillstånd", side 12 hvor det angis symptomer som kan inngå i cervikalsyndromet.

Det kan etter dette fastslås at A har vært utsatt for et adekvat traume, idet han var utsatt for en påkjørsel bakfra som var såpass kraftig at begge kjøretøyer måtte kondemneres. Han hadde akuttsymptomer som han oppsøkte lege for dagen etter. Disse forverret seg i de nærmeste dager inntil han ble lammet på høyre side. Etter bevisføringen i retten må det muligens legges til grunn at dissosiativ lidelse er en riktig diagnose. Professor Malt tar imidlertid feil når han mener at det er andre årsaker til denne lidelsen enn trafikkulykken.

De skader A ble påført er påregnelige følger av en trafikkulykke. As sak har få likhetstrekk med Rossnessaken. Rossnes utviklet - i motsetning til A - et skadebilde som var særdeles atypisk ved trafikkulykker. Forsikringsselskaper er vel kjent med at det kan oppstå omfattende skader ved bilulykker. At de oppstår sjelden, er ikke avgjørende. Påregnelighetslæren skal beskytte skadevolder mot urimelige krav. Det skal imidlertid mye til før et forsikringsselskap kan nyte godt av avskjæring av krav pga upåregnelighet. Selskapene kan ta høyde for slike krav. De oppstår sjelden. Man har fjernet seg langt fra det rettslige utgangspunkt at skadelidte skal tas som han er hvis kravet avskjæres fordi skaden var upåregnelig. Konklusjonen må bli at ingen av As symptomer var upåregnelige i relasjon til den ulykken han var utsatt for, og at han ville ha vært i fullt arbeid hvis skaden ikke hadde skjedd.

Slik det er idag har han ingen restarbeidsevne. Han har krav på å stilles økonomisk som om skaden ikke hadde skjedd. Ovenfor er det konkludert med at han ville ha startet sitt eget tømrermesterfirma. Under denne forutsetning er partene enige om at følgende utregning er korrekt:

Påført inntektstap kr 541 952

Fremtidig inntektstap kr 1 194 719

Tap i pensjon kr 10 000

Ekstrautgifter kr 95 000

Menerstatning (75%) kr 546 000

Tilsammen kr 2 387 671 - Utbetalt a konto kr 250 000

Restkrav kr 2 137 671

A har krav på oppgjør under ulykkesforsikringen, basert på 75% medisinsk uførhet. Dette kan beregnes slik: Maksimalt beløp ved 100% medisinsk uførhet er kr 354 000. 75% av kr 354 000 utgjør kr 265 500 - Utbetalt a konto kr 109 740

Restkrav, avrundet kr 155 000

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Storbrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A tilknyttet bilansvarsforsikringen erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 2 137 671.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A tilknyttet ulykkesforsikringen erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 155 000, med tillegg av morarente fra 1.1.91 til betaling skjer.

3. Oslo byretts dom stadfestes hva angår slutningens pkt. 3.

4. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten, som har kommet til et annet resultat enn byretten skal bemerke:

Storebrand Skadeforsikring AS har erkjent at biluhellet den 1 november 1991 var så kraftig at det hadde skadeevne. A ble påført en nakkeskade som av Skademedisinsk Spesialistpraksis er anslått til å utgjøre 8% medisinsk invaliditet. Selskapet har akseptert at det foreligger årsakssammenheng mellom denne skaden og påkjørselen.

Sakens sentrale spørsmål er hvorvidt lammelsen i As høyre arm skyldes påkjørselen. Lammelsen oppsto fem til seks dager etter trafikkuhellet. A ble innlagt på Nevrokirurgisk avdeling på Ullevål sykehus 7 november 1990, og gjennomgikk der en rekke røntgenundersøkelser. Undersøkelsene viste normale forhold, slik at man sto uten forklaring på tilstanden. Lammelsen i høyre ben gikk gradvis over av seg selv, mens lammelsen i høyre arm vedvarte. Ved utskrivningen ble han henvist til Fysikalsk medisinsk avdeling, Ullevål sykehus, hvor han gikk fast hos overlege Skuterud. Senere undersøkelser har vist at lammelsen må være av funksjonell natur, og tilstanden har blitt beskrevet som hysteriform lammelse på psykisk grunnlag. Det ble ikke funnet holdepunkter for at lammelsen er forårsaket av skade på det perifere eller sentrale nervesystem.De følger påkjørselen har hatt for hans helsemessige situasjon må betegnes som helt ekstraordinære. Av hans forklaring i lagmannsretten fremgikk det at han ikke kunne utføre noe praktisk arbeid. Forsøkte han dette, "nektet kroppen hans å stå opp" dagen etter. Han måtte derfor ta det med ro. Videre har han fremdeles problemer med konsentrasjonen og hukommelsen. Han kan ikke kombinere flere ting samtidig, og må følge sitt eget tempo. Han oppholder seg mye hos sine foreldre. Både hans samboer og foreldrene "tar seg av ham". Han fremstår idag som en person som er 100% ervervsmessig ufør, og som heller ikke greier å utføre tyngre husarbeide.

A har ikke vært under medisinsk attføring, og han ble innvilget full uføretrygd ved Kjelsås og Sogn trygdekontors brev av 25 oktober 1993. Uførepensjon ble gitt med virkning fra 1 oktober 1991. Til grunn for trygdekontorets saksbehandling lå en erklæring fra psykolog Leikvam av 7 mai 1993. Fra denne siteres:

"Alle observasjoner peker på somatisk skade, selv om dette ikke har latt seg påvise somatisk. Det anses urealistisk at pasienten kan gjenoppta sitt arbeid, eller for den saks skyld gå inn i noe annet arbeidsforhold."

Opprinnelig var A henvist av sin primærlege dr Vøyvik til hypnosebehandling hos psykolog Leikvam. Han hadde 14 konsultasjoner. Behandlingen hjalp på hans depresjon, men altså ikke på lammelsen.

I perioden før han ble uføretrygdet var A også til undersøkelser hos kontrollege i psykiatri Anne Regine Føreland. Hun fant at A hadde en alvorlig depresjon i forbindelse med nakkeslengskaden. Hun fant videre at diagnosen hysteriform nevrose kunne være nærliggende når det gjaldt lammelsen i høyre arm.

I 1993 innledet A erstatningssak mot Storebrand, og hans advokat innhentet i den forbindelse to spesialisterklæringer. Den første, datert 8 juni 1993, ble avgitt av spesialist i fysikalsk medisin Jan Erik Ødegård og spesialist i klinisk nevropsykologi Leif Gunnar Bjerke, Skademedisinsk Spesialistpraksis. As tilstand blir beskrevet som en psykisk følgetilstand. Konklusjonen etter undersøkelsen lød:

"A født xx.xx.61 ble skadet ved en trafikkulykke 02.11.90. Han har et men etter denne skaden som er beskrevet over.

Han har en lett funksjonsforstyrrelse og smertetilstand i nakke/hoderegionen som vi vurdererer å gi en medisinsk invaliditet på 8% - åtte prosent.

I tillegg har han et forholdsvis betydelig psykisk mén, som også omfatter en funksjonell lammelse i høyre arm. Vi vurderer at det varige mén som følge av dette utgjør 25% - tjuefem prosent. Hans samlede medisinske mén når det gjelder psykiske faktorer er noe høyere (anslagsvis 35%). Dette omfatter faktorer som er omtalt over, (og som han tidligere har vært sykemeldt for). I tillegg har han hatt noe ryggbesvær/hofteproblemer tidligere.

Vurdert etter summasjonsmetoden gir dette en samlet, - skadeutløst medisinsk invaliditet på 31% - trettien prosent.

Når det gjelder hans ervervsmessige situasjon, fremstår han i dag som 100% ufør. Han har søkt uførepensjon. Siden det foreligger sannsynlige psykiske årsaker til hans hovedproblem i forhold til arbeidslivet (depresjon og lammet høyre arm), som kan gradvis bli bedret, må vi legge til grunn at han senere vil komme tilbake til arbeidslivet om disse faktorene ses isolert.

Han har tidligere hatt sykemeldingsperioder grunnet ryggbesvær og depresjon, noe som også må regnes å medvirke til nåværende og fremtidige arbeidsvansker. Vi anser det som sannsynlig at sykemeldinger av disse grunner kunne ha oppstått selv om ulykken ikke hadde skjedd.

Vi vet ikke om uføresøknad innvilges. Vi har dessuten registrert at attføringstiltak ikke er forsøkt. Dette vil normalt bli krevd, men vi tviler på nytten av dette nå. Trolig vil en revurdering av en evt. uføretrygd om 3-5 år være mer hensiktsmessig.

Vi vil anslå at den skadeutløste andel av hans ervervsmessige uførhet er på 50% - femti prosent. Dette anslag er et gjennomsnittlig tap av arbeidsevne frem til normal pensjonsalder i tråd med de momenter som er diskutert over. Vi legger altså til grunn at arbeidsevnen vil være bedre om noen år enn den er idag.....".

Etter en helhetsvurdering ble altså den medisinske invaliditet som følge av hans psykiske reaksjoner etter skaden anslått til 25%. I sin muntlige forklaring i lagmannsretten endret imidlertid dr Ødegård dette. Han har i sin praksis - som består av vurdering av nakkeslengskader - undersøkt mellom 2 000 og 3 000 personer som har vært utsatt for denne skademekanismen, uten at han i den forbindelse har sett noe tilfelle hvor skaden har manifestert seg som hos A. Han er ikke kjent med at det i litteraturen er rapportert om ett eneste tilfelle som kan sammenlignes med As. I retten forklarte Ødegård at etter hans syn var den psykiske mekanismen som har ført til Ramheims lammelse, en helt upåregnelig følge av påkjørselen.

As advokat innhentet også spesialisterklæring fra psykolog Leikvam. Erklæringen er avgitt 5 juli 1994 og har følgende konklusjon:

"A er, sannsynligvis permanent, satt utenfor arbeidslivet etter en påkjørsel. Det er ikke påvist psykiske traumer eller andre forhold av psykologisk karakter som kan ligge til grunn for hans arbeidsuførhet. Det at han kom ut av sin depresjon hadde ingen påvisbar effekt på hans symptomer. Det er grunn til å anta at det foreligger ikke påvisbare nevrologiske skader. På denne bakgrunn anbefales han tilstått full erstatning."

Overlege, professor dr med Ulrik Fredrik Malt, Psykosomatisk avdeling, Rikshospitalet, avga etter anmodning fra Storebrand, legeerklæring i saken 12 oktober 1995. Forsikringsselskapet ønsket enda en vurdering fordi det ikke var påvist noen sikker nevrologisk skade. Psykolog Jo Leikvam, som hadde hatt A som pasient i ca 2 år, hadde tidligere uttalt at han for sin del ikke fant holdepunkter for at lammelsen var psykisk betinget. Skademedisinsk Spesialistpraksis var av motsatt oppfatning. Selskapet ønsket derfor en avklaring av tilstanden.

Etter å ha gjennomgått As forhistorie og sykesjournaler, samt foretatt en omfattende psykosomatisk - psykiatrisk undersøkelse, trakk professor Malt i sin vurdering frem en rekke forhold som han anså som påfallende ved As beskrivelse av sitt liv. Dette peker ifølge Malt i retning av ganske markerte forstyrrelser i evnen til å knytte seg til et annet menneske i et gi og ta forhold. Mønsteret kan tyde på en identitetsforstyrrelse. At denne type psykologiske mekanismer ligger under, synes å styrkes av hans sykemeldingsmønster. Dette tyder, etter Malts vurdering, på en betydelig somatiseringstendens.

Professor Malt fastslo at A hadde omfattende psykiske problemer før ulykken. Med slike problemer og med de tidligere funksjonsutfall som sykemeldingsperiodene bærer bud om, ble det ansett som overveiende sannsynlig at han uavhengig av skaden ville ha utviklet betydelig funksjonssvikt. En vesentlig del av hans nåværende uførhet måtte tilskrives forhold som var til stede før ulykken. Han konkluderte slik:

"På basis av kliniske undersøkelser, psykometriske tilleggsundersøkelser og gjennomgang av hans sakspapirer fra andre leger, psykologer og trygd, kan det konkluderes med at

1. A født xx.xx.1961 lider av en psykiatrisk lidelse som i det nye internasjonale kriteriebaserte klassifikasjonssystemet (ICD-10) vil bli klassifisert som en dissosiativ motorisk lidelse (F44.4; konversjon; "funksjonelle lammelser"). I tillegg lider han av en kronisk depressiv forstemning (dystymi F34.1)

2. Det er ikke påvist varige fysiske skader frasett subjektiv smerte.

3. Efter snart fem års sykehistorie ansees tilstanden stabil. Han har tilpasset seg sin tilværelse. Tilstanden ansees ikke å forandre seg i vesentlig grad i fremtiden.

4. Den vesentligste delen av hans mén i dag må sies å være av psykisk art. Ulykken har utløst denne, men han har hatt plager i samme kroppsområder tidligere, og han ville høyst sannsynlig fått plager her igjen med funksjonssvikt uten ulykke. Den livsvarige invaliditet som derfor kan tilbakeføres til ulykken kan neppe sies å være høyere enn 30%.

5. Som det vil fremgå av punkt 4 er det overveldende holdepunkter for at invaliditeten har sitt utspring i forhold uavhengig av og forut for ulykken. Disse forhold er knyttet til As personlighet og problemer tidligere. En på forhånd psykisk frisk person ville med stor sannsynlighet neppe fått alvorlige plager efter en slik skade det her er snakk om. Det er derfor ikke naturlig eller rimelig å knytte mere enn 30% invaliditet til hans skade.

Jeg vil imidlertid tilføye at A er en mann som i høy grad har behov for kvalifisert psykiatrisk hjelp. Gjennomgående er prognosen meget dårlig med hans bakgrunn og lange sykdomsperiode, men aldri helt håpløs. Han er gitt et tilbud om forsøksvis behandling ved vår poliklinikk om han ønsker det. En slik behandling vil imidlertid ikke rokke ved konklusjonene slik disse er anført under punkt 1 - 5."

I sin muntlige forklaring for retten utdypet professor Malt sine funn nærmere. Det ble presisert at lammelsen måtte anses som en helt upåregnlig følge av påkjørselen. Heller ikke Malt har funnet noen parallell sykehistorie, hverken i sin praksis eller i litteraturen. Malt var av den formening at A, på grunn av sin legning, under enhver omstendighet ville ha blitt ufør, men symptomene ville ikke nødvendigvis ha vært de samme som de som er til stede idag.

Både Leikvam og Malt har senere kommentert hverandres rapporter, og har fastholdt sine opprinnelige konklusjoner. Lagmannsretten ser derfor ingen grunn til å gå nærmere inn på disse tilleggserklæringene, utover det sitat som er gjengitt foran på side 8.

Det er A som har bevisbyrden for at det skadebilde han nå frembyr, er en følge av den påkjørsel som fant sted 1 november 1990. Lagmannsretten kan ikke se at det er ført bevis for at lammelsen i armen er en følge av påkjørselen.

Skadevolder må i utgangspunktet "ta skadelidte som han er". Det må legges til grunn at A også før påkjørselen hadde hatt symptomer på psykiske plager, og at han gjennom hyppige og langvarige sykemeldinger fra ung alder har vist en tendens til å somatisere disse plagene, jf overlege professor dr med Malts erklæring s 10:

"At denne type psykologiske mekanismer kan ligge under synes å styrkes av hans sykemeldingsmønster. Han har vært sykemeldt så langt vi har bragt i erfaring hittil ett år pga ryggplager som ikke synes å ha noen rimelig forklaring. Dette tyder på en ganske betydelig somatiseringstendens. Da han dessuten ikke husker noen vanskeligheter i arbeidet, peker dette også i retning av en person som har tendens til å fortrenge og glemme og somatiserer. Det er også markert at han var sykemeldt et halvt år for depresjon, mens han selv mener at han bare var frustrert i en måned. Også dette peker i retning av en somatiseringstendens. Felles for alle disse beskrivelsene er jo en utrolig evne til å dissosiere fra tanker, følelser og kropp. Alt i alt forhold som meget vel passer med risiko for å utvikle en dissosiativ reaksjon."

Skademedisinsk Spesialistpraksis har beskrevet As tilstand som en psykisk følgetilstand. Det siteres fra erklæringen:

"Dette må ses i lys av at han nok er en person som er psykisk sårbar, og som også tidligere har reagert med psykiske symptomer på vanskelige livssituasjoner. Dette har også fremkommet ved at han har vært sykemeldt for slike problemer ikke lang tid på forhånd for trafikkskaden. Det er derfor rimelig å ta hensyn til at endel av hans invaliditet ikke ene og alene skyldes forhold knyttet til trafikkskaden, men sannsynligvis skyldes personlighetsmessige forhold som er uavhengig av skaden."

Lagmannsretten finner etter dette å måtte legge til grunn at A har en personlig legning som gjør ham mer sårbar enn de fleste. Dette er imidlertid i seg selv ikke tilstrekkelig til å begrense selskapets ansvar. Årsaksspørsmålet må ses i sammenheng med skadens påregnelighet og skadeutviklingens karakter. At skaden har utviklet seg slik den gjorde, skyldes etter lagmannsrettens vurdering to samvirkende skadeårsaker, nemlig trafikkulykken og As personlige legning. Vurdert i sammenheng fremstår påkjørselen da som en årsak som har spilt en lite vesentlig rolle i utviklingen av sykdomsbildet. Det utviklet seg helt atypisk. Retten viser til at A krysset av på skademeldingsskjemaet at det ikke forelå personskade. Han oppsøkte ikke lege før dagen etter, og da etter eget utsagn fordi han følte seg mørbanket. Lammelsene oppsto ikke før etter fem til seks dager. Til tross for inngående undersøkelser ved Ullevål sykehus, Nevrokirurgisk avdeling og andre steder, er det aldri blitt avdekket noen organisk årsak. At han skulle lide av en hittil uforklart og uerkjent biologisk lidelse er avvist av professor Malt som usannsynlig. Lagmannsretten finner imidlertid at det ikke er nødvendig å ta stilling til om det foreligger årsakssammenheng mellom lammelsen og ulykken.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at skadeutviklingens helt ekstraordinære forløp med 100% ervervsmessig uførhet under enhver omstendighet er erstatningsrettslig upåregnelig, og at Storebrand av den grunn må bli å frifinne for å utbetale ytterligere erstatning både under bilansvarsforsikringen og ulykkesforsikringen. Det vises til at begge de medisinske spesialistene aldri har behandlet et tilsvarende tilfelle, eller sett det beskrevet i litteraturen. En bekreftelse på at utviklingen skyldes helt spesielle forhold ved ham selv, finner lagmannsretten videre i det faktum at det ikke synes som om A har gjort noen anstrengelser for å komme under rehabilitering for å få bedret sin funksjonsevne. Arbeidslivet er ikke automatisk stengt for en person med en lammet høyre arm. Det vises til at den samlede medisinske invaliditeten av nakketraumet og paresen av spesialistene ikke er satt høyere enn 30%. Professor Malts vurdering av As situasjon var at han hadde tilpasset seg sitt handicap og levde godt med det. Lagmannsretten slutter seg til denne vurderingen.

Påkjørselen er den direkte årsak til nakketraumet. Det er enighet om at dette isolert gir 8% medisinsk invaliditet. Storebrand har utbetalt kr 250 000 i erstatning og kr 109 000 i ulykkesforsikring, som er mer enn det A ut fra en medisinsk invaliditetsgrad på 8% har krav på. Selskapet blir derfor å frifinne for ytterligere krav.

Storebrand har etter dette fått medhold i ankesak nr 98-01385, og etter regelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd må A erstatte selskapets omkostninger, hvis ikke ett av unntakene i §172 annet ledd kommer til anvendelse. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfelle her. Det er innlevert omkostningsoppgave for lagmannsretten, stor kr 46 514, hvorav kr 36 000 er salær og resten er omkostninger. I tillegg kommer rettsgebyr med kr 12 875. Beløpet i omkostningsoppgaven skal i henhold til oppgaven deles likt på de to ankesakene, hvilket gir kr 23 257 i hver sak. Inkludert rettsgebyret settes omkostningene til kr 36 132.

Ankesak nr 98-01386 har A tapt fullstendig. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skal han da betalte motpartens saksomkostninger, med mindre retten av særlige grunner finner at han bør fritas for erstatningsplikten. Retten kan ikke se at det foreligger slike særlige grunner. Det er innlevert omkostningsoppgave på kr 23 257. I tillegg er det krevet at saksomkostningene for byretten dekkes. Disse er oppgitt til kr 38 500, hvorav kr 38 000 er salær.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike noen av omkostningsoppgavene, og legger dem til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I sak 98-01385 A/03:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tilsammen 36 132 - trettisekstusenetthundreogtrettito kroner, hvilket inkluderer rettsgebyret.

I sak 98-01386 A/03:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tilsammen 61 757 - sekstientusensyvhundreogfemtisyv kroner.

I begge saker:

Oppfyllelsfristen for saksomkostningskravene er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.

Sammendrag av avsagt dom 8 februar 1999